mandag 9. februar 2009

Eidsvollmennene fra Nord-Norge

1814 var ikke noe nordnorsk årstall, skrev jeg her, i alle fall ikke på Eidsvoll. Emnet medførte en viss diskusjon på jobben min om:
Hvor ble det av de seks "eidsvollmennene" fra Nord-Norge i 1814?

Kart fra Statens kartverk © - i h.h.t. avtale med DIS-Norge 2003

I Nordland ble første del av den indirekte valgprosessen gjennomført. Det ble avholdt "bededager" i sognekirkene der det
1) ble sverget ed til sjølvstendigheten, &
2) avholdt valg av valgmenn fra hvert sogn.

Dette skjedde over en periode på hele to måneder, fra 29. april til 1. juli (den siste datoen var bededagen i Ofoten). Altså: Det begynte svært seint & tok nesten ufattelig lang tid, men prosessen ble gjennomført overalt. Men så skulle disse valgmennene ha møttes til en amtsforsamling for å velge tre utsendinger til Eidsvoll. Men da amtmannen ble orientert om at Riksforsamlingen var ferdig med sitt arbeid (brev om dette ankom amtmannen i Nordland 18. juni), bestemte han seg for ikke å avholde en slik valgforsamling for amtet, fordi det virket som bortkastet all den stund det ikke lenger var noen Riksforsamling å reise til. Logisk nok - & derfor ble det altså ikke valgt noen eidsvollsmenn fra Nordland. Men dette førte også til at Nordland ikke rakk å være med på valgene til det ekstraordinære stortinget høsten 1814 - Nordlands første representasjon i noen nasjonalforsamling var dermed i det første ordinære stortinget 1815.

I Finnmarkens amt skjedde det litt annerledes: Der ble det også avholdt bededag & valgt valgmenn i sognekirkene i løpet av mai, juni & juli. Disse møttes i Tromsø (del av dette amtet den gangen) 1. august til amtsforsamling der de faktisk valgte tre representanter til Eidsvoll - nesten to & en halv måned etter at forsamlingen var oppløst! Men de rakk ikke å reise avgårde før beskjeden om dette var kommet fram - så noen forgjeves tur var det ingen som la ut på. Det ble da bestemt at de valgte representantene skulle stille på det første ordinære Stortinget (i 1815), & så skjedde. En av dem gjorde visstnok et forsøk på å reise til det ekstraordinære stortinget høsten 1814 også, men skal ha snudd i Bodø da han fikk vite at ingen hadde reist derfra.

Konklusjonen er: ingen representanter fra Nord-Norge, valgprosessen fullført i Finnmark, men ikke i Nordland - & ingen skuffede nordlendinger som dukka opp på Eidsvoll etter at alt var over. Hovedårsaken til at det gikk slik, ser ut til å ha vært den langsommelige postgangen & i det hele tatt de dårlige kommunikasjonene - i tillegg til mennenes lange fravær på fiske.

Kilde: Hanne Flørenes Vandraas: "Enig & tro til Dovre faller? En historisk undersøkelse av de politiske hendelsene i Nordland i 1814-1815".
Masteroppgave, Institutt for arkeologi, konservering & historie, Universitetet i Oslo, høsten 2008, formidlet av Torleif R. Hamre, konservator Eidsvoll 1814.
. . . . . . . .
Dette blogginnlegget bygger på stoff levert av lokalhistoriker Per Henrik Neeraas, Bodø.

3 kommentarer:

  1. Veldig interessant innlegg. I Talvik kirke holdt de valg 20.5.1814.
    Ikke rart at postgangen var en av de første sakene representantene fra nord jobbet med når de først kom på Tinget.

    SvarSlett
  2. Viggo, du har en av de fineste bloggene jeg leser regelmessig. Til å være en blogg-tviler, så synes jeg du virker godt konvertert til formatet nå... Det skulle "man" ikke tro for et halvår siden... ;) Stå på!

    Selv om jeg ikke kommenterer alt, så vit at jeg leser alt med stor interesse.

    SvarSlett
  3. Tillegg om Finnmarkens Amt:

    Amtet valgte sine tre representanter til Riksforsamlingen så sent som 1. august 1814. På dette tidspunktet visste de at Riksforsamlingen var over, og det ble bestemt at disse tre i stedet skulle møte for Finnmark på det "overordentlige Storting" i oktober dette året. Det kan vel derfor diskuteres om de noen gang valgte representanter til Riksforsamlingen...

    De tre som ble valgt var uansett
    Sogneprest Dreyer,
    Distriktsanfører Jessen og
    gårdbruker Skjerret.

    Disse tre møtte aldri på det overordentlige Storting, tidsfristen ble for knapp også denne gangen.

    Dette skriver Hanne Vandraas i en e-post til
    Per Henrik Neeraas

    SvarSlett