lørdag 14. mai 2016

Hvilke kilder kan slektsforskere finne fra Bodø?

Bodø by - 200 år i 2016 - del VI av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  


Havnefogd Johansen barn, i & rundt en badestamp, 1909.

Slektshistoriske kilder for tiden før år 1900

På digitalarkivet er det i dag lagt ut 260 kilder som dekker kommunene, Bodø, Bodin & Kjerringøy. Mest brukt er nok:

Folketellinger fra 1801 til 1910, deriblant mange «mellomår» 1845, 1855, 1875, 1885 & 1891.  Les litt mer om folketellinger her.

 
Kirkebøker fra 1713 til 1951, obs åra 1724-44 mangler. Merk at Kjerringøy også finnes under Folda, samt at Straumen er identisk med Saltstraumen kirkesogn i Bodin.


Slekt & data Salten har gitt ut digitale kilder som dekker Dødsboskiftene[1] i Salten fra 1700 til 1877, & Mannskapsruller[2] for Nordland 1806 til 1837.  På hjemmesiden til Slektshistorielaget ligger navnene på 1464 menn & (noen få) kvinner som levde i dagens Bodø i året 1816.

I tillegg finnes på Digitalt museum Arvid Støvers bok Personalhistorie for Hundholmen nu Bodø by, før 1891.[3] Her er nesten to tusen familier med ektefeller, barn & andre listet opp. Teksten er ikke søkbar, men et utmerket register gjør det lett å finne fram.


Brudebilde fra 1911. Foto © Karin Sandvik.
Ekteparet er Alvilde Amanda Pauline Hartvigsdatter (1886-1929) fra Ravik i Gildeskål & Kristian Andreassen (1887-1937) fra Bliksvær i Bodin. Les her om personene på bildet & litt om deres liv.


Slektshistoriske kilder for tiden etter år 1900


Digitalarkivet har sine begrensninger i henhold til lovverk & klausuleringer. DIS-Norge har en søkbar gravminnedatabase med navn på 22 500 avdøde i Bodø fra 1834 til 2013, hvorav 17 600 etter 1899. 


 Kommunearkivene brant under krigen, men Arkiv i Nordland har mange arkiver fra både privatpersoner, foreninger, bedrifter & andre offentlige organer. T.d. skole- & fattigprotokoller, evakueringsnemnder. AiN har også store bildesamlinger. Det samme har Nordlandsmuseet.

Bodø bys historie (1966) av Axel Coldevin dekker de første 150 åra. Siste & fjerde bind av den nyskrevne byhistoria (2009-2016) kommer 21. mai i år.

Gårds- & slektshistoriebøkene fra Salten er usedvanlig gode. Bodin bygdebok bind II består hittil av ni tykke bøker & dekker alle gamle gårder (utenom byen) i Bodin, Kjerringøy & Saltstraumen. De tre siste bøkene om Skjerstad (Bodødelen etter 2005) er snart ferdig.

For Skjerstad & Fauske, Saltdal, Sørfold, Nordfold & Kjerringøy, & Steigen er det gitt ut omfattende slektsbøker.


Oldine fra Mjønes
Les om Oldine Lyngved Larsen (t.h.), laget av kun offentlige kilder, her.

Dette er siste innlegg om Bodøs 200 år. Her kan du gå til starten av fortellingene.


[1] http://sa.disnorge.no/dodsboskifter 
[2] http://sa.disnorge.no/mannskapsruller-nordland-1806-1837
[3] http://issuu.com/arkivinordland/docs/personalhistorie?mode=embed&documentId=080311075800-546ea96a90e3496a89ceea1cd555e505&layout=grey

fredag 13. mai 2016

Gjenoppbygging og sterk vekst - Bodø 1946-2016

Bodø by - 200 år i 2016 - del V av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  



Etterkrigstida

Arbeidet til Bente Steders Regulering fortsatte også etter 1945. Nå skulle en liten småby med trehus & trange gater erstattes med murhus, brede gater, store kvartaler, luft & utsyn til fjord & fjell. Gjen­opp­bygginga skjøt fart opp mot 1950. Da var folketallet kommet opp i 9600. 


Butikker & industri kom tilbake, ikke på samme plass som før, men på ei betydelig større tomt. I 1948 ble Norges største folkeskole åpnet, i dag Bankgata ungdomsskole, med realskole & gymnas i samme område. På kirketomta ble den nye Domkirka innviet i 1956, parker ble etablert & bolignøden var kraftig redusert. 
Da kong Olav kom til Bodø i 1959 for å avduke statuen av sin far, kong Haakon VII, & innvie det nye rådhuset, erklærte han at «nå var Bodøs gjenopp­bygging ferdig». Det var for så vidt korrekt, men byens utbygging stoppet ikke opp. Vi fikk en moderne by & folketallet økte. 

Les om hvalrossa i rådhusbassenget.

Nye trender preget Bodø i etterkrigstida. For det første ble byen en militærbase med bygging av ny flyplass & hovedflystasjon i 1952 på de gamle Hernesmyrene sør for byen, men fortsatt midt i byen. Hæren etablerte seg i Bodin leir, på tomtegrunn leid av kirka. Den militære aktiviteten både i Bodø & Bodin medførte sterk tilflytting. I dette tiåret økte befolkninga med hele 68 %. 



Mest skremmende fra kald-krig-perioden var nedskytinga av amerikanernes spionfly U-2 over Sovjetunionen 1. mai 1960. Da truet Nikita Krustsjov med å bombe Bodø, fordi U-2 i mange år hadde landet her, etter de ulovlige spiontoktene. 

Les mer om den sorte dame, U-2 i Bodø.

Og for det andre gjorde kommunikasjonene Bodø til et viktig sted. Hurtigruta seilte innom byen to ganger i døgnet, riksvei 50 & flyplassen er nevnt, & med jernbane i 1962 befestet Bodø sin rolle som fylkeshovedstad. 

Nordlandsbanen kommer til Bodø.


Offentlig forvaltning økte også sterkt, det ble nødvendig med et fylkeshus[1] for statlige & fylkeskommunale etater. 

Mange med utdannelse kom. Etterhvert ble Bodø en skoleby. Sykepleierskole var etablert i 1920 & etter krigen kom både lærerskole & distriktshøgskole. I dag har Bodø et universitet med 6000 studieplasser. Bodø kommune er i 2016 noe helt annet enn kjøpstaden som sleit seg gjennom trange tiår for lenge siden. 

Kommunesammenslåinger i 1964, 1968 & 2005 har innlemmet de gamle herredene Kjerringøy, Bodin & Skjerstad. Vi er nå 50000 innbyggere, alle etterkommere av innflyttere i flere ledd. Fortsatt er handel, privat service & offentlige tjenester de viktigste tilbud som jubilanten kan gi sine innbyggere & tilreisende, i 2016 som i 1816.

Hva skjedde i Bodø etter 1985 ? Bli med på en byvandring gjennom de siste 30 åra.

Slektsforske?  Les i morgen hvilke kilder du kan finne fra Bodø ... & Salten.

[1] Jorulf Haugen, Fylkeshuset 50 år, 2015

torsdag 12. mai 2016

Opp- & nedgangstider - Bodø brenner 1940

Bodø by - 200 år i 2016 - del IV av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller
 


 


Opp- & nedgangstider

Rundt århundreskiftet skjedde det mye interessant. Byen fikk i 1904 molo & dampskipskai, & havneforholdene ble endelig gode. Dette forsterket handelen mellom by & omland, & innledet kommunikasjonens betydning for Bodø. Dessuten etableres to viktige offentlige institusjoner. I 1893 ble Nordland landbruksskole[1] åpnet på den gamle prestegårdens grunn på Bodøgård. Hit kom hundrevis av unge menn[2] for å få sin agronomutdanning fram til skola ble nedlagt i 1967. Mellom 1901 & 1935 huset skola også Den praktiske kvindeskolen - den tids husmorskole. 


På de samme jordene, men et godt stykke unna landbruksskola, åpnet Rønvik sindsygeasyl[3] i 1902. Dette offentlige tilbudet ligger fortsatt på samme sted, nå med et annet navn & helt andre behandlingsmetoder enn for hundre år siden. Svært mange nordlendinger levde - & døde – her. Noe som betyr at kanskje dine forsvunne slektninger finnes i Bodø-kildene?

Storsildas besøksperiode tok slutt rundt 1900. Den flyttet seg til Vestlandet, & byen opplevde en ny stagnasjonsperiode. Folketallet gikk ned, & i åra fram til 1910 økte emigrasjonen kraftig både fra by & det nærmeste omland.[4] Vi må helt til 1930 for at folketallet kom opp på nivået ved hundreårsskiftet. 


Overlæge Ivar Lund i Bodø 1899-1920.

Telegrafistkurs, fotografert av Louise Engen
Samfunnet endret seg også, til det bedre sjøl om bolignød & politisk kamp ikke nødvendigvis er positivt. Organisasjonslivet vokste & kvinnene fikk en viktig rolle i byens liv. I 1920 var vel 57 % av innbyggerne kvinner, blant annet fordi det var mange kvinnearbeidsplasser i hermetikk­industri, handel & helsevesen. Et nytt stort sykehus ble tatt i bruk i 1927 & gjorde Bodø til en mer komplett senter for sitt omland. Viktig for handel & vandel var det også at riksvei 50 (E6 i dag) over Saltfjellet åpnet[5] i 1937.

Les mer om veien over Saltfjellet
 
En av de mest markante kvinnene før krigen var Louise Engen. Hun var født i Bodin, ugift fotograf med eget atelier, aktiv i Venstre & avholdsbevegelsen. Hennes politiske & sosiale engasjement satte varige spor, & hennes portrett- & gruppefotografier hadde ekstrem høg kvalitet.


Les om Bodø kirke før bombinga i 1940.

 

Bodø brenner 27. mai 1940

En vindstille mandag kom de tyske flyene & satte byen i brann. Krigen i Sør-Norge var slutt, men i Nord-Norge kjempet norske & allierte styrker harde kamper på Helgeland & rundt Narvik. I dette krigsscenariet terrorbombet Nazi-Tyskland havna, sentrumsgatene, en provisorisk flyplass, Bodø Radio & sykehuset. 420 av 780 hus brant ned, 3700 av vel 6000 innbyggere ble husville. Alt av butikker ble flammenes rom. 15 mennesker omkom, flere av dem eldre som hadde nektet å evakuere. Ekteparet farver Johnsen var to av dem. 


Les mer om bombedagen Bodø.

Mange finske flykninger i Bodø. Les Taimi Kumpulainens historie.


Konsekvensen for befolkninga var at svært mange ikke kunne komme tilbake til byen før lenge etter at krigen tok slutt. Rådhuset & de kommunale arkiver i Bodø brant opp, det samme skjedde med Bodin kommunehus i mars 1941, men det skyltes ikke en krigshandling.   


Les mer om hverdagen i Bodøs ruiner 1940-1945.

Sparte tyskerne bryggeriet for kunne drikke øl under okkupasjonen? Her er svaret.

Bodø fikk også mange krigsfangeleire, flere steder i byen.
 
Planene for gjenoppbygging av byen startet raskt gjennom det statlige Brente steders regulering, men okkupasjonsmakten tillot ingen gjenoppbygging av sentrum pga nye kanonstillinger & tanksgraver. Restene av den brente byen ble jevnet med jorda. Et lyspunkt var svenskhusene som ble gitt i gave til byen i 1940. 107 leiligheter i 77 hus, de fleste reist i svenskbyen, et nytt boligområde planlagt før krigen, vest for brannruinene.

Les fortsettelsen her: Gjenoppbygging og sterk vekst - Bodø 1946-2016

[1] Jorulf Haugen, Landbruksskolen – fra prestegård til kultursenter, 2015. 

De første åra het den Tromsø Stifts Landbrugsskole & var for elever fra hele Nord-Norge.
[2] Den først kvinnelige agronomelev var Ellen Margrethe Hovde (datter til fylkeslandbrukssjef Bjarne Hovde). Hun var elev 1949 - 1951. Jorulf Haugen, Landbruksskolen, side 111.
[3] Svein Fygle, Marmor & menneskeskjebner – Rønvik sykehus i det 20. århundret, 2002-
[4] Steinar Aas, Forvandlinga, Bodøs historie bind 3, 2014, side 117.
[5] Da riksvei 50, inklusive mange fergestrekninger, ble ført fram til Narvik i 1941 var endelig Norge blitt samlet til et veirike.

onsdag 11. mai 2016

Kjøpstaden Bodø sliter i 50 år - veksten starter rundt 1860

Bodø by - 200 år i 2016 - del III av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  


Maleri av Eirik Rasmussen, 1964

Kjøpstadens første år

Tilbake til byens etablering. Staten skulle erverve bygrunnen fra Etablissementet, en prosess som tok flere år[1] både før & etter 1821. Imidlertid klarte ikke trønderne å tjene penger på driften, så i 1828 kjøpte faktor Jakhelln handelshuset & den tomtegrunnen som ennå ikke var blitt ekspropriert til bygrunn. Christian A. Jakhelln klarte å drive videre med fortjeneste, & denne handelsborgerslekten har i år 209 års virke i Bodø & mange etterkommere.

Kjøpmann Melchior Koch ble i 1823 den tredje handelsborgeren[2] i Bodø, & hans bror Peder Ingerlaus Koch kom like etter[3] & ble prokurator, seinere fogd & sorenskriver. Peder I. Koch var byens første magistrat (tilsvarer i dag rådmann). Begge brødrenes etterkommere ble kjøpmenn. Melchior kan ha ankommet byen rundt 1816, ettersom han en periode jobbet for Gerss uten å være involvert i smuglersaken.

Jakhelln & Koch-familienes lange slektslinjer har markert seg i byens virke, både som handelsmenn & gründere, men også som talspersoner & politikere på flere arenaer; hhv en stortingsmann samt fem ordførere Jakhelln & tre ordførere Koch.

Det finnes også andre slekter som kontinuerlig har hatt tilhold i Bodø & Bodin. Fra byens første dramatiske år står lensmann Ole Løkke på Hernes sentralt, & også på hovedgårdene i landdistriktet, til dømes Hunstad & Mørkved, har slektene holdt til i generasjoner. Blant innflytterne som jobbet for Etablissementet, finner vi trønderen Niels Sjurssøn Moe[4] allerede i 1811, en av mine mange forfedre fra Bodø & Salten.

Framgangen startet etter 1860

Veksten i byen gikk utrolig sakte. Etter vel ti år bodde kanskje 100 personer her, alle i Hovedgaten. Gatekartet for 1860 viser to-tre gater & en særs spredt bebyggelse. Folke­tellinga[5] for Bodø by i 1845 inneholder 258 innbyggere, mens den for 1855 viser 228 innbyggere. Utviklinga var så svak at mange ønsket å frata byen kjøpstads­rettighetene for å etablere en ny by et annet sted i Nordland. I den nye bodøhistoria omtales stagnasjonen som et resultat av at kjøpmennene[6] hindret andre i å etablere handel i Bodø. Ikke alle er enige i det. Uansett startet veksten rundt 1860, & ved folketellinga fem år seinere bodde det 519 personer i byen & 3042 i Bodin. Herredet hadde hatt en jevn vekst[7] siden 1825. I byen kom veksten samtidig med de store innsigene av sild i fjordene. Dette skapte stor etterspørsel etter arbeidskraft & la grunnlag for en sterk byutvikling med butikker, banker, industri, fiskeriskole, museum, flere aviser & byplanlegging. & en økende innflytting.

I mange hundreår fulgte flyttemønstrene nordpå maten. Dvs at overbefolkning i innlandet & sørpå medførte en migrasjon mot nord & ut mot havet, der fisken var. I 1875 var folketallet blitt tredoblet til 1478 på ti år. På slutten av det 19. århundre[8] var Bodø blitt en funksjonell by som betjente et forholdsvis stort omland & gjennomgående trafikk av både fiskebåter, fraktefartøy & en gryende overklasseturisme. 16. juli 1889 besøkte keiser Wilhelm II av Tyskland byen for første gang. Han kom tilbake fem ganger. 


Bodø ca 1895, håndkolorert postkort fra Louise Engen.

1891 bodde 3656 personer i Bodø, mens da det nye århundret bikket talte byen 5463 inn­byggere & hadde passert Bodin (4839) i antall. Veksten fra 1875 til 1900 var på hele 270 % i Bodø by & respektable 46 % i Bodin herred. Folk fikk arbeid & et bedre liv i & rundt byen. Før 1900 var det liten utvandring til Amerika, & i herredene i Salten gikk andelen av tjenestefolk ned, særlig blant menn. De dro til byen!

Fra andre steder i landet kommer fagfolk tilflyttende til mulighetenes land. Yrkestitlene viser hva en by i oppgangstidene trenger av folk. Farver Johnsen kom fra Øyer i Gudbrandsdalen, to brødre, sakførerne Schjølberg fra Nordfjordeid, los Tjærandsen & hans sønn som var handelsbetjent kom fra Etne & manufakturkjøpmann Tandberg fra Numedalen. Kjøpmann O. Johanson fra Sverige startet herreklesbutikk i 1871. Den er fortsatt i drift, sannsynligvis Norges eldste. Et interessant trekk er at det nye borgerskapets barn giftet seg med hverandre, & etterkommerne deres ble tallrike i Bodø. Hvorfor giftet innflytterne seg med hverandre? Ganske enkelt fordi det store gross var innflyttere, fra fjern & nær. 


Les fortsettelsen her: Opp- & nedgangstider - Bodø brenner 1940


[1] Knut Dørum, Byen blir sentrum, Bodøs historie bind 2, 2013, kapittel 2.
[2] Axel Coldevin, Bodø bys historie 1966.
[3] Sønnen Jens sin dåp 1. august: Bodø, Ministerialbok (1818-1834), Kronologisk liste 1830, side 113.
[4] Dåpen til Niels første datter Christiania Maria, Ministerialbok, Kronologisk liste 1811, side 265-266
[5] Begge er digitalisert av DIS-Salten Slektshistorielag & ligger på http://digitalarkivet.arkivverket.no.
[6] Knut Dørum, Byen blir sentrum, Bodøs historie bind 2, 2013, kapittel 3.
[7] Innbyggere i Bodin herred:
 
      2079 (i 1825), 2246 (1835), 2355 (1845), 2715 (1855), 3043 (FT 1865).   
[8] Det 19. århundre er det samme som 1800-tallet (sic).

tirsdag 10. mai 2016

Ei ny tid for Hundholmen - trønderne & Carl Johan Gerss

Bodø by - 200 år i 2016 - del II av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller 



Ei ny tid for Hundholmen

Hundholmen hadde i 1801-tellinga en befolkning på 19 personer[1]. Gjestgiver Christen Sverdrup, kona Boletta Catrina Drejer & dattera på ett år, Ane Elisabet Sverdrup, bodde sammen med ti tjenestefolk & to fosterbarn. Dessuten holdt jordlaus husmann & fisker Claus Nielssen til på stedet med kone & to døtre. Sverdrup hadde ikke tro på at Hundholmen var stedet å satse på, så allerede i 1803 solgte han gården & gjestgiveriet til Det Trondhjemske Handels- & Fiskeri~Etablissement & flyttet til Kjerringøy handelssted som hadde ei mye bedre naturlig havn for jektefart & nordlandsbåter. 
Trønderne hadde både kapital & drivkraft & med dem startet veksten på Hundholmen. Blant de mange innflyttere kom handelsbetjenten, danske[2] Christian Albrecht Jakhelln til Etablissementet i 1807, samme år som dobbeltmonarkiet Danmark-Norge kom med i Napoleonskrigene på fransk side.

Kombinasjonen av den britiske blokaden & mellagrene på Hundholmen gjorde at kongen besluttet å bygge en skanse på Nyholmen, ved innløpet til havna. I 1810 brukte 150 tvangsutskrevne (dvs straffedømte) trøndere seks måneder til å bygge forsvarsverket, & et tilsvarende antall soldater forsvarte skansen i 25 år fram til den ble endelig nedlagt. Mange av soldatene bosatte seg her nord, deriblant Torstein Toresen Steen fra Lesjaskog som slo seg ned i Beiarn & fikk mange, mange etterkommere.

Gerss & Bodøsaken

Allerede før Bodø ble by kan vi si at den typiske bodøværing er en innflytter, & gjerne en innflyttet trønder, sjøl om mange også kom fra andre bygdelag & nasjoner. Et døme på det siste er den herostratisk berømte handelsmannen Carl Johan Gerss. Svensk-finske Gerss kom til Bodø allerede høsten 1814 & rakk å bli den første handelsborgeren i den nye kjøpstaden i 1816, en måned før Jakhelln fikk borgerbrevet. Gerss ble også byens første & kanskje største skurk noensinne gjennom den skandaløse Bodøsaken som rystet byen & ble behandlet på alle sju norske Storting mellom 1821 & 1839. 


Gress & hans engelske kompanjonger sendte i 1818 tre skip med smuglervarer til Nordland. De ble arrestert, men året etter tok britene med vold tilbake noe av smuglergodset & flyktet. Ved hjelp av løgn & falsknerier klarte de, via den britiske utenrikstjenesten, å få en erstatning på 120.000 spesidaler fra Norge.

Carl Johan Gerss solgte varene sine billig & betalte bedre pris[3] for fisken han kjøpte enn hans norske konkurrenter. Han innbetalte[4] personlig 500 spesidaler sølv til etableringa av Norges Bank i 1816, kjent som sølvskatten. Det var like mye som Handelsetablissementet, & 350 spd mer enn handelsmann Eric Blix ved Saltstraumen. Amtmann, prost & sorenskriver fulgte på de neste plassene. Chr. Jakhelln betalte 90 spd, også det en stor sum. 



Sølvskatten 1816 for Hundholmen og Nyholmen, C.J. Gerss nederst på lista.

Gerss ble utrolig populær hos både prost & amtmann, samt ikke minst hos de vakre jomfruene. Før smuglersaken ble avdekket rakk han å sette barn på tre kvinner. Ei av døtrene hans – Carolina Kristine Gerss – flyttet til Skjerstad & fikk seks barn. I dag finner vi Gerss’ etterkommere i alle verdensdeler & midt i Bodø bor en av dem: Halvdan Sivertsen. Carl Johan Gerss sitt liv er hovedinnholdet i Halvdans «Hvem tror du at du er?»-program.[5] 


Les fortsettelsen her: Kjøpstaden Bodø sliter i 50 år - veksten starter rundt 1860
 


[1] Folketellinga 1801 for 1843 Bodø prestegjeld, Hundholmen. Anna Elisabeth sitt navn er skrevet slikt i folketellinga.
[2] Per A. H. Jakhellln, Slekten Jakhelln, glimt av en historie, 2007, side 32.
[3] Alan Hutchinson, Lenge før byen - Bodøs historie bind 1, 2009, side 478.
[4] Sølvskatten 1816 for Bodø prestegjeld.
[5] Les historien om Halvdan Sivertsens slektsreise her.
 

mandag 9. mai 2016

Før Bodø ble by - tiden før 1800

Bodø by - 200 år i 2016 - del I av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller

20. mai 1816 fikk Nordland amt sin første kjøpstad, da den svensk-norske felleskongen signerte Stortingets vedtak om å opprette en by «paa Bodøen». Byen ble lokalisert til gjestgiverstedet Hundholmen på nordsida av Bodøhalvøya, men gården hadde på det tidspunktet ikke mange sjeler. Hundholmen var heller ikke det mest sentrale stedet i Bodø & Salten. Det gamle senteret lå på gården Bodøgård, på sørsida av halvøya. 


Bodøgård med amtmannsgård t.v., prestegård & Bodin kirke.

Før Bodø ble by
Områdene rundt den gamle Bodin kirke fra ca 1240 hadde vært det lokale maktsenteret i over 1000 år, hvor høvdingene regjerte i førhistorisk tid på et rikt jordbruksområde. Navnet Boðin kan bety «undervasskjæret/bølga ved den grønne enga», noe som stemmer ganske bra med terrenget. Tolkinga er omstridt[1], men navnene Bodin, Bådøya, Bodøen, Bodø m.m. er videreført i kildene i mange varianter.

Vi slektsforskere må være oppmerksom på at navnet «Bodø» ikke alltid henviser til Bodø by. Prestegjeldet på Bodøhalvøya dekket et stort område, & det tok nesten 70 år før byen fikk sitt eget kirkesogn i 1884 & kirke i 1888. Hovedsognet, rundt byen, ble hetende Bodø landsokn.[2] I slektshistorisk sammenheng er kildene fra både byen & herredet sterkt innvevd i hverandre.

Ved Bodøgård regjerte prosten i kirka & kongemaktens representanter side ved side i kanskje 500 år. Naboskapet var definitivt ikke godt. Kirka hadde etablert seg på det gamle gudehovet, i dag Bodin. Mens lensherrer, futer & amtmenn regjerte skiftevis på den gamle gårdshaugen Bodøgård. Maktkampen var hard om jord & utmark, båtstøer & sjøhus, grenser & veier.

Så sterk var motsetningene at dikterpresten Petter Dass, som sjøl aldri satte sin fot nord for Helgeland, kunne beskrive dette i eposet «Nordlands trompet». Herr Petter vender seg mot «Bodøens Strand, Der seer jeg en Præst & en adelig Mand At være to nærmeste Grander, (…) Sig tit med hinanden beblander». Til tross for, eller på grunn av, at «Imellem dem skyller en eniste Bek» var de i sterk strid med hverandre. En kamp som presten stort sett vant fordi han bodde fast i bygda, mens amtmannen tidvis var fraværende i lange perioder. Nabofeidene ble avsluttet[3] i 1878 etter å ha vart i kanskje 250 år.

Det gamle bygdesenteret med kirke & amtmann fikk også det første sykehuset i 1796, men ble likevel ikke valgt til sted for den nye byen. Årsaken var ikke at havna ved Hundholmen var så god, men at havneforholdene ved Bodøgård var så mye verre. Dessuten hadde det allerede fra 1775 vært et gjestgiveri på Hundholmen. Det var nettopp handel & offentlige myndigheter som gjorde at den første nordlandsbyen ble lagt til Salten, & ikke til Lofoten eller Helgeland. 


Les fortsettelsen her: Ei ny tid for Hundholmen - trønderne & Carl Johan Gerss

[1] Eldar Heide, Bodø namna, 2011.
[2] DIS-Norge: Genealogiske ressurser/Nordland/Bodø.
[3] Jorulf Haugen, Landbruksskolen – fra prestegård til kultursenter, 2015, side 21.

søndag 17. april 2016

Oldine Lyngved Larsen fra Mjønes 1878-1973


Oldine som tyveåring
Oldine Henriette Amalia Lyngved (1878-1973) var blant de 12 første husmorskoleelevene ved Den praktiske Kvindeskolen som ble opprettet ved Nordland landbruksskole på Bodøgård i Bodin. [1]

Oldine ble født 14. oktober 1878 på Kistrand i Skjerstad (i dag i Fauske kommune) av foreldrene Karl Fredrik Amundsen Lyngved (1846-1932) fra Lyngve i Lom i Gudbrandsdalen[2] & Lavina Johanna Pedersdatter (1840-1928) fra Inner-Strøksnes i Sørfold. Foreldrene hadde ingen egen gård på Kistrand, men bodde sammen med familien til Lavinas søster. 


Oldines dåp i Skjerstad kirke 1. januar 1879, Klokkerboka.[3]

Oppveksten var preget av livet på gården, & skole ble det lite av. Den gamle omgangsskola, der lærerer dro rundt & underviste i bygdene, ga bare noe få ukers skolegang pr år.


Oldine var nr tre av fem barn & hadde tre brødre & ei søster, alle født mellom 1874 & 1884. Faren var handelsbetjent, & foreldrene hadde flyttet en del før de kom til Mjønes. Eldste sønn Adolf Peter ble født i 1874 i Nærøy i Nord-Trøndelag, neste eldste Georg Kristian ble født året etter i Hadsel, Nordland. De to yngre søsknene Jenny Lorentine i 1882 & Karl Ludvig i 1884 ble begge født på Kistrand. Etter hvert ble det for trangt for den store familien, & gården ga for lite avkastning til å leve av.

Til Lilleøya på Mjønes

Personseddel folketellinga 1891
Da Oldine var elleve år, i 1889, flyttet familien til Litj-Øya på Mjønes i Skjerstad & overtok 50 mål innmark her, det seinere bnr 7. I folketellinga 1891 står faren som husmann[4] med jord, dvs at han ikke eide jorda han dyrket. Formelt skjedde kjøpet først i 1895 da gården for kr 400 ble fradelt hovedbruket på Storøya på Mjønes, bnr1. Mjønes er ei lang halvøy på nordsida av Skjerstadfjorden, & Litj-Øya er den ytterste delen av halvøya. 

Foreldrene var godt voksne, ca 45 & 50 år da de startet sitt eget småbruk på den fruktbare Mjønesjorda. I navnet var det sønnene Adolf & Georg som sto som eiere av gården. I 1918 delte de jorda & våningshuset mellom seg. Adolf flyttet det halve huset til sin nye part av farsjorda, som ble bnr 12.

Oldine fortalte sjøl til avisa Nordlandsposten mange år seinere at våren «kom så tidlig derute, & engang husker jeg at far satte poteter allerede den 7. mai. Jeg glemmer aldri somrene som ungpike. Tidlig om morgenen ble jeg vekket av vakker & munter fuglesang. & så den hvite sandstranden som var så fin å løpe barbent over. Livet sammen med dyrene var en herlig tid. Jeg gjette buskapen ute på Mellomøya, & disse dagene var fulle av fred & harmoni», fortalte Oldine.[5]

Mellomøya er den midterste delen av Mjøneshalvøya. Mjønes & Lilleøya var på ingen måte en isolert utkant. Veien mellom Vågan i Bodin & Nordvika/Strømsnes i Fauske ble først påbegynt[6] i 1915. Derfor var det før den tid «ikke så sjelden at fremmedfolk dro forbi (…) & ble skysset over sundet til Alvenes. Engang overnattet det fem mennesker hos oss i påvente av bedre vær for å komme seg over», mintes Oldine.

I tillegg til småbruket drev faren Karl med hjemmefiske i Skjerstadfjorden, & under «vinteren var far for det meste i Lofoten. I mange år jobbet han som ‘leverroer’ ved Peter Møllers trandamperi i Stamsund.» 


Lilleøya 2014, med de to brukene til Georg (t.v.) & Adolf (t.h.)
«Når han kom i land om kvelden med fangsten likte jeg å sitte ved Skjærodden der fembøringen la til. & jeg visste godt at hadde ‘sjyværet’ vært bra , så ville far ta fram fela si når han vel var kommet i hus.»

Når ungdommene var rundt 14-15 år, sto de på terskelen til voksenlivet, & konfirmasjonen[7] var «virkelig inntreden i de voksnes rekker.» Da var det mulig å reise hjemmefra & søke tjeneste eller delta på fiske i sesongene. Men først måtte de stå for presten. Fauske fikk egen kirke i 1869, men fortsatt skulle ungdommene rundt Valnesfjorden til Skjerstad kirke. Uten vei var det kortere å ro båten rett over fjorden. Ungdomskullene i kommunen var store, så jenter & gutter ble konfirmert hver for seg. Jentene om våren eller sommeren, guttene om høsten. Under konfirmasjonsforberedelsene måtte ungdommene innlosjeres på kirkestedet hos slekt eller venner i 4-6 uker, & de måtte ha med seg mat, klær & utstyr. Undervisninga var i kirka eller i klokkergården. I tillegg til bibelhistorie lærte de både håndarbeid & sløyd, bl.a. både å lappe & sy klær. 


Illustrasjonsfoto, konfirmasjon i Skjerstad kirke ca 1919
Til konfirmasjonssøndagen kom foreldre, søsken & slekt tilreisende, & med seg hadde de mat & kokekar, bestikk & servise til søndagsmiddagen hos – & sammen med – vertsfolket. Mandagen etter var det nattverdsgudstjeneste, & ofte ble småsøsken døpt samtidig. Gavene var klær, sko & bibel. Jentene kunne noen ganger få et sølvkors eller ei brystnål. Kjolene deres var på den tida svarte.

23. juni 1893 ble Oldine konfirmert[8] i Skjerstad kirke, med karakteren meget godt. I boka Innenfor fellesskapet av Astri Riddervold er det på side 197 et gruppebilde av jentekonfirmantene i 1893.

I folketellinga 1900 finner vi hele familien på sju, bosatt på Lilleøren ved Mjønæs. Midlertidig tilstede ved tellinga er også tømmermann & murer Job Desingthon Rasmusen fra Breivik på sørsida av fjorden. Sannsynligvis innleid i forbindelse med bygningsarbeid på gården. De trengte arbeidskraften, også fordi alle tre sønnene på det tidspunktet var på stenarbeid på ‘Sæter på Kistrand’. Arbeidet var sesongarbeid på de kjente skiferbruddene i nabobygda, ca 5 km nordøst over Valnesfjorden, en del av Skjerstadfjorden. Rundt århundreskiftet var 20-30 mann i arbeid på skiferbruddene her.[9]

Utdanningsmulighetene for landsens ungdom, & spesielt for jenter, var få for vel hundre år siden. I 1893 fikk guttene anledning til å ta en toårig landbruksutdanning i Bodin, & åtte år seinere åpnet Den praktiske Kvindeskolen samme sted med en ettårig husmorskole.[10] Her ble Oldine Lyngve tatt opp på det aller første kullet. Oldine var ei av tolv elever som startet 1. april 1901 & ble dimittert 26. mars 1902. 




Nr 6. Oldine Lyngve, Skjerstad

Den praktiske Kvindeskolen besto av å skjøtte husholdninga for lærere, elever & ansatte ved de to skolene som holdt hus under samme tak samt teoretisk & praktisk undervisning. Læreplanen inneholdt både norsk, regning & regnskapsførsel, samt fag som husdyrlære, hage- & plantelære, pedagogikk, sunnhets-& renslighetslære, samt melkestellære. Alle typer håndarbeid sto på planen & i tillegg måtte fjølsstell & melking utføres etter turnus. Husmorskola var rettet mot jenter fra gårdsbruk. I løpet av 35 år ble ingen byjenter tatt inn. Sjølvsagt resulterte dette miljøet i at mange unge kvinner & menn inngikk ekteskap etter endt utdanning.

Til Nordlandsposten fortalte Oldine at hun «som tyveåring gikk Nordland fylkes husmorskole – som den gang var på Landbruksskolen i Bodin – & året etter tok jeg meg plass hos ingeniør Dück[11] i Sulitjelma. Der oppe ble jeg bare et års tid, til tross for at jeg likte meg godt i plassen. Det var nemlig noe viktigere som foresto ...»

Til Storøya

Det gamle hovedbruket på Storøya hadde i uminnelige tider vært det største & beste på Mjønes. Her vokste Hjalmar Antonius Larsen (1881-1965) fra Færøya/Jovik i Folda (Sørfold i dag) opp hos sine fosterforeldre.

Hjalmar ble født i Folda 24. august 1881 som den yngste av de seks barna til Edvard Peder Kristian Larsen (1845-1917)[12] & Helena Jakobie Normann (1852-1905). Moras søskenbarn var frua på Storøya, Maren Maria Josefine Schjelderup (1846-1941) gift med Ole Hagerup Pedersen (1843-1914). Paret på bruksnummer 1 fikk ikke barn sjøl & tok til seg unger til oppfostring & hjelp på gården. Ole Hagerup Pedersen står i kildene oppført som gårdbruker, fartøifører & klippfiskhandler - en posisjon han fikk gjennom giftemålet.

Maren & Helena «skal ha treffes utafor kirka en søndag, & siden Helena hadde mange barn, & det var heller smått med utkommet i familien, hadde Maren sagt om yngstesønnen hennes at ho kann’ tak hån»[13]. Dermed kom Hjalmar til Mjønes som ganske liten gutt. I folketellinga[14] 1891 står Hjalmar som «fostersön», mens han i folketellinga[15] 1900 kalles gårdsdreng. Ei jente på sju år, Helga Tommessen, står da oppført som fosterdatter.

Da guttene sto for presten i Skjerstad kunne de alternativt bo flere i lag på loftet i klokkergården. «Her var det mye leven & moro», konfirmasjonstida var svært populært hos ungdommene. Guttene fikk undertøy, svart fin ulldress & kasjettlue til konfirmasjonsdagen.

11. oktober 1896 ble Hjalmar konfirmert[16] i Skjerstad kirke, med karakteren godt +.

Oldine & Hjalmar må ha kjent til hverandre tidlig, i alle fall fra 1889 da de ble naboer på Mjønes, sjøl om han var tre år yngre enn henne. Gjennom lek & arbeid på Mjønes møttes barn & ungdom titt & ofte.

Riddervold skriver[17] at «mange holdt sammen i 5-6 år før de giftet seg. Det ble gjort lite vesen av forlovelse først på 1900-tallet.» Etter husmorskola i 1902 gikk det kun halvannet år før de i åpen treroring dro på bryllupsferd til Skjerstad kirke. Oldine avsluttet jo tjeneste i Sulitjelma fordi noe viktigere foresto: «Det ble en kjølig tur over fjorden i østavind & snøbyger, men fram kom vi da velberget & tids nok til at jeg fikk pyntet meg som brud i klokkergården» fortalte hun til journalisten. 


Oldine & Hjalmar giftet seg 11. oktober 1903 i Skjerstad kirke[18], på dagen sju år etter at han ble konfirmert. Gavene til brudeparet var på slutten av 1800-tallet som regel penger, men gikk gradvis over til nyttige bruksting fra 1920-tallet. 

Ekteparet fikk seks barn. Ottar Valdemar[19] i 1904, Esther Helene 1905, Karl Ludvik 1907, Mary 1910, Edith Victoria 1913 & Johan Petter Schjelderup i 1917. 

Bakstedag ?
De første åra dreiv fosterfaren gården & Hjalmar & Oldine hadde sitt eget hushold. Vi ser av folketellinga[20] i 1910 at det i de to familiene bodde til sammen elleve personer. Husfolket sjøl, Ole & Maren, bodde fortsatt med Helga Tommessen[21] som nå ble kalt tjenestejente. Hun gikk noen år seinere også på Den praktiske Kvindeskolen, under navnet Helga Mjønes fra Skjerstad, i kullet 1912-13. Da Helga[22] giftet seg i Bodø høsten 1914 med balsfjordingen D. Bernhard Nilsen, var Oldine en av forloverne, d& skrevet som «Oline Larsen Mjønes». Helga møtte sin utkårede da han gikk andreåret på Landbruksskolen, & hun samtidig gikk Kvindeskolen.

Den nye familien til Hjalmar & Oldine, som i 1910 har fått de fire første barna, hadde både «tjenestepige & dreng», til sammen åtte personer. Vi ser av navnene at tjenestejenta er Oldines fire år yngre søster Jenny Lyngved, & drengen er Hjalmars biologiske far Edvard Larsen fra Folden. Han ble enkemann[23] i 1905 & flyttet til Mjønes en tid etterpå. Edvard døde[24] på Mjønes i 1917. 


 

En pust i bakken med grammofonmusikk
Hjalmar Larsen overtok bruket i 1915, året etter at fostermora var blitt enke. Da var han & Oldine midt i trettiårene.
«Det ble litt av en omveltning å komme til denne gården. Her har vi hatt opptil 12 melkekyr, 6 ungnaut & 3 hester, så det var nok å henge fingrene i. Den gang måtte vi sjøl kjøre melka til byen. Tre ganger i uka både sommer & vinter (…). Det var å starte hjemmefra i fem-tida om morgenen, & i dårlig vær kom ikke mann & hest tilbake før ved ti-tida om kvelden.» På fine dager hendte det at Oldine var med på turen, både for turens skyld & for å utføre sine ærender. 
Oldine & Hjalmar med barnebarn

I tillegg til hushold, småbarn & gårdsarbeid fikk Oldine i 1913 ansvaret for rikstelefonen på Mjønes. Det var bare ei linje til byen & de andre gårdene måtte ringe bruket på Storøya for å få linje videre. Dette arbeidet skjøttet hun fortsatt i 1961 da journalist Tor Holstad var på besøk hos 83-åringen & telefonen ringer på kjøkkenet: «Dessverre, linja til Bodø er opptatt, men jeg skal ringe så snart den blir ledig svarer Oldine med dreven telefonstemme.» Journalisten stusser, har den gamle kona ansvaret for rikstelefonen på Mjønes? «Ja, men det kan da ikke være noe å skrive om. Jeg har vært stasjonsholder siden stasjonen ble opprettet i 1913. Nå plages jeg noe med å avlegge regnskapet, men ellers går det bare fint. & holder jeg helsa hadde jeg tenk å fortsette ennå ei tid.»

Når Oldine Larsen, født Lyngved ser tilbake er konklusjonene krystallklare:

«Det har skjedd en rivende utvikling. Nå kjører bussen flere ganger om dagen forbi her, & fiskebilen kommer til gårds et par ganger i uka. Rett nedenfor hagen skjærer jernbanen seg over markene & snart får vi vel TV-master på Kistrandfjellet.
Men det gjeveste av alt vi har fått er likevel det innlagte vannet, sier Oldine med overbevisning. – For jeg vet hva tungvint vassbæring innebærer.»

Hjalmar Larsen døde i 1965, & Oldine døde i 1973. De ligger begravet på Bodin kirkegård.[25]

Takk for bruk av fotos:
Sven Erik Schjeldrupsen (Oldine som tyveåring)
Hilde K. Larssen Myrland (Lilleøya 2014)
Arne Støvset Gjone (Konfirmasjon ca 1919)
Frits Larssen (Bakstedag)
Svenn Karl Larssen (En pust i bakken med grammofonmusikk, Oldine & Hjalmar med barnebarn)
. . . . . . . . .

 [1] Artikkelens hovedkilde når ikke annet er nevnt; Terje Gudbransson (1996), Bodin bygdebok II-5, Tverrlandet
[2] Oppland fylke, Vågå i Vågå, Ministerialbok nr. 5 /1 (1842-1856), Fødte & døpte 1847, side 25. Nr 3 
[3] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C05 (1878-1894), Fødte & døpte 1879, side 11. Nr 1
[4] Personseddel 1891 for Karl Lyngved.
[5] Dette & øvrige sitater av Oldine er fra en tosiders reportasje i Nordlandsposten 28. oktober 1961. Da var hun 83 år gammel.
[6] Erling Svanberg (1990), Langs vei & lei i Nordland, side 402.
[7] Opplysningene om konfirmasjonene på 1890-tallet er hentet fra Astri Riddervold (1991) Innenfor fellesskapet, side 196-200
[8] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C05 (1878-1894), Konfirmerte 1893, side 212. Nr 23
[9] NGU Natursteinsdatabasen, Forekomstområde 1841 - 604
[10] Jorulf Haugen (2015), Landbruksskolen - fra prestegård til kultursenter, side 63-66.
[11] Hans Carl Friederich Dück. Født i Kortheim, Tyskland i 1872. Hans Dück var gift med Sigrid Knudsen, datter til direktør Julius Emil Knudsen i Sulitjelma. Familien Dück bodde i Sulis fra 1902 til 1907. Kilde: Solveig Ytterstad & Wenche Spjelkavik, facebook-gruppa: Fauske før
[12] Nordland fylke, Folda (Rørstad), Ministerialbok nr. 853A08 (1836-1856), Fødte & døpte 1845, side 34. Nr 19
[13] Etter Johan Larsen, sønn av Hjalmar & Oldine. Bodin bygdebok II-5, side 550.
[14] Nordland fylke, Skjerstad herred, Statlig folketelling (RA/S-2231/E/Ea), 1891-1891, Riksarkivet.
[15] http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01037524002638
[16] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C06 (1895-1902), Konfirmerte 1896, uten sidenr. Nr 16 
[17] Astri Riddervold (1996) Innenfor fellesskapet, side 203.
[18] Nordland fylke, Skjerstad, Ministerialbok nr. 852A11 (1894-1917), Ekteviede 1904, side 299. Nr 5
[19] Nordland fylke, Skjerstad i Skjerstad, Klokkerbok nr. 852C07 (1902-1916), Fødte & døpte 1904, side 15. Nr 16
[20] http://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01036920002016
[21] Helga var «uegte» født i Bodø & het egentlig Helga Josefine Konstanse Edvardsdatter /Edvardsen.
[22] Nordland fylke, Bodø, Ministerialbok nr. 801A12 (1900-1916), Ekteviede 1914, side 96. Nr 48 

[23] Nordland fylke, Sørfold i Folda, Klokkerbok nr. 854C02 (1901-1912), Døde & begravede 1905, side 207. Nr 7 
[24] Nordland fylke, Skjerstad, Ministerialbok nr. 852A11 (1894-1917), Døde & begravede 1917, side 382. Nr 1 
[25] Felt K, rad 3, grav 15