Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut - Hverdag i ruinene -den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden & dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, & det er nok de mange opplysninger, historier & opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.


Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april & tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet & beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag & nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile & militære behov.

Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland & ikke minst de enorme slagene i & rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere & offentlig forvaltning. Evakuering av varer & utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile & militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber & 1000 brannbomber utslettet byens sentrum & 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker & privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store & små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser & hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk & en fin blanding av skriftlige kilder & personlige anekdoter.

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer & det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen & henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon & fred, festiviteter & hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos & dokumenter, tabeller & faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen & den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide

Linda Haukland 

Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945
270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012

Tale ved minnestøtta over sovjetiske soldater

Foto © Eirik Fiva, internasjonalt kontor Nfk

En delegasjon fra Leningrad fylke besøkte denne uke Nordland fylkeskommune.  Jeg ble bedt om å holde en liten tale, mandag 13. oktober, da gjestene skulle legge ned en krans  ved minnestøtta over sovjetiske soldater utenfor Bodin kirke . 

Her er min tale:

Jeg vil ønske velkommen til guvernør Aleksandr Drozdenko & fylkesordfører Sonja Steen.  Kjære alle norske & russiske venner.

Vi står nå på det historiske sentrum i Bodø. Her har vikinger, prester, lensherrer & amtmenn styrt i over 1200 år. Den gamle Bodin kirke har stått her i snart 800 år.

I mai 1940 ble Bodø by satt i brann av tyske bombefly. Nazistene etablerte under krigen fem krigsfangeleire i vår kommune. Den verste leiren lå bare 500 meter fra oss, på den andre siden av kirka. Mange fanger døde av hardt arbeid, lite mat & mye vold. Her levde 144 fanger ved krigens slutt. 

Mange sovjetiske krigsfanger ble sendt til Norge. Da freden kom i 1945 var det hele 90.000 sovjetiske fanger i landet vårt. 30.000 bare i Nordland fylke. Forholdet mellom krigsfangene & den norske sivilbefolkningen var god. Under krigen ga gjerne bodøværingene mat til fangene, ofte med fare for sitt eget liv. Etter at krigsfangene ble satt fri i mai 1945 takket de sine norske venner. Dette vennskapet har jeg hørt om mange ganger fra flere nordmenn som opplevede dette.

Krigsfangebegravelse © Oscar Bodøgaard

13.700 sovjetiske soldater døde i Norge, & de ble som regel gravlagt der de døde. Sommeren 1945 ble de som døde i Bodø flyttet av sine egne landsmenn til dette feltet. Her reiste de et stort monument med den røde armés stjerne på toppen.

Under den kalde krigen besluttet norske myndigheter å samle alle sovjetiske graver på fem steder i Norge. Den vakre bygda Tjøtta – ved kysten, sør i Nordland fylke – ble stedet for alle falne fra Nord-Norge. Her hviler i dag over 7.500 sovjetiske krigsfanger.

Minnestøtta som står utenfor Bodin kirkegård er reist for at vi ikke skal glemme vår felles historie, & for at vi skal arbeide for fred & vennskap mellom alle folk & land.

Da ber jeg guvernøren & fylkesordføreren om legge ned en krans til minne om de sovjetiske soldatene.

. . . . . . .

Foto © Berit Stensland, Nfk

En tale - som skal tolkes - må formuleres i korte, presise setninger. Opplysningene må være faktabasert, men ikke nødvendigvis 100 % korrekte. Denne talen er derfor ingen sekundærkilde, men en tale som formidler til tilhørerne hvor de er, hva som har skjedd tidligere & hvorfor er det viktig å markere dette med en kransenedleggelse.

I denne teksten er det gjort et par mindre endringer. Til dømes står det «Her har vikinger, prester, lensherrer & amtmenn styrt i over 1200 år». I stedet sa jeg under talen «.... prester, generaler & guvernører ... »

Svenskvennlige grensebeboere i 1814

Hvilke holdninger rådde blant grensebeboerne på Østlandet på begynnelsen av 1800-tallet? I tiden dvs før & rundt løsrivelsen fra Danmark & grunnlovsforsamlinga på Eidsvoll; var bøndene anti-svenske eller var de særlig svenskvennlig?

Bonde fra Strinden - tegning av Johan Fredrich Dreier (født mars 1775 i Trondheim). Tegnet rundt 1800.

Spørsmålet er tema ved en doktordisputas ved Universitetet i Oslo denne uka. Morten Nordhagen Ottosen heter kandidaten som tar opp ei problemstilling fra 1814 - "det store mirakelåret i norsk historie, kjent for Grunnloven, oppløsningen av foreningen med Danmark & starten på unionen med Sverige". 

Hadde bøndene i grenseområdene på Østlandet fått det som de ville, hadde hendelsene i 1814 neppe blitt noe av. Bøndene ville aller helst være i fred & at ting skulle forbli som de var, mener Ottesen, noe som med stor sikkerhet er korrekt.
 
"I doktoravhandlinga om grensebebeboernes syn på omveltningene rundt 1814, viser Morten Nordhagen Ottosen at bøndene helst ikke ville ha noe med napoleonskrigenes politikk å gjøre. De var ikke interessert i "nasjonale heltedåder & mirakler". Krig med nabolandene kjente de godt til gjennom flere generasjoner, noe som de opplevde som et levende mareritt. 

Særlig var krigene med Sverige i 1808 & 1814 upopulære. Det betyr derimot ikke at bøndene i de østlandske grenseområdene var særlig svenskvennlige, selv om det var tette forbindelser over grensen. Snarere florerte det av anti-svenske fordommer, samtidig som de fleste følte seg ganske så norske & var lojale overfor den dansk-norske kongen i København. Ottosen viser at det likevel var få bønder som ville ofre liv, lemmer, ressurser eller tid, verken for konge eller fedreland. I stedet var de seg selv nærmest.

Det var samtidig dette som gjorde 1814 mulig. Ottosen viser hvordan bondebefolkninga var sterkt skeptisk & motvillig til det norske sjølvstendighetsprosjektet på Eidsvoll, fordi den forsto det ville bety krig & omveltninger. Sverige kunne utnytte dette til å få aksept for en svensk-norsk union ved å la bøndene i Norge være i fred under krigen i 1814. Samme hensyn lå bak at Grunnloven ble respektert fra svensk side, ettersom noen svensker fryktet at en tvangsinnlemmelse av Norge i Sverige ville innebære utålelige omveltninger for bøndene." 
 
Hvor tett var forbindelsene mellom norske & svenske grensebeboere? Vi kan få noen antydninger ved å se på befolkningen langs kjølen, dvs det nærmeste vi kommer er folketellinga 1865.

I denne folketellinga skal befolkningen for første gang oppgi sitt fødested. Etter sigende finnes det 70-80 ulike stavemåter av landsnavnet Sverige. I tillegg kommer svenskfødte personer som oppgav stedsnavn i Norge .

Jeg gjorde et avgrenset søk med nesten 40 stavemåter, eller som digitalarkivet uttrykker det:

Du har følgjande utval: fodested: svearike, sveerge, sveerig, sveerige, sveige, sveirege, sveiret, sveirig, svene, svenne, svennsk, svens, svensk, svenske, svereg, sverege, svereige, sverg, sverge, sverget, svergi, sveri, sverie, sverieg, sveriege, sverig, sverige, sverigee, sveriges, sveriget, sverigeu, sverigge, sverigæ, sverik, sverike, sverje, sverrg, sverrge, 

Resultatet viste som forventet en betydelig andel svenskfødte langs svenskegrensa i sør, med Østfold på en suveren topp,  etterfulgt av Vestfold, Akershus & Hedmark. Kystnorge har lite svensker & overraskende nok er det få i trøndelagsfylkene.

De store tallene for Troms & Finnmark skyldes nok en stor andel finsk & kvensk innvandring i nord. Finland var jo også svensk fram til 1809.

Dessuten må vi kunne anta at migrasjonen hadde gått begge veier, & at et betydelig antall norskfødte bodde på den andre sia av grensa, særlig på Østlandet.
 
Statistikken støtter Ottosens hypotese. Det er naturlig at de svenske grensebeboerne (i Norge)  ikke ønsket å krige mot sine tidligere landsmenn. Samt like naturlig at norske grensebeboerne (i begge land)  ikke ønsket å krige mot slekt & venner, nå bosatt i nabolandet.

Tilsvarende 1865 statistikk for Nordland viser at 72 % av 623 svenske nordlendinger bodde i kun sju prestegjeld langs grensa: Heimnes, Mo, Saltdalens, Skjærstad, Folden, Lødingen & Ofotens.

Norsk & svensk soldat fra 1809.   

Dessverre ble det krig mellom broderfolkene, tre uker i juli-august 1814, hvor liv gikk tapt på begge sider. Men dét er ei anna historie.

Gravminnefotografering i Saltdal

Foto © DIS-Norge

Saltdal Historielag har fått Saltdal Fotoklubb på lag med å fotografere gravminner i bygda. En liten notis i Avisa Nordland bringer gladnyheten. Idéen er glimrende - noen er god på lokalhistorien, andre er flinke fotografer. Kanskje får vi spennene artikler i neste års Saltdalsbok?

I DIS-Norges Gravminnedatabase er det registret 6.540 gravlagte i Saltdal: 

Saltdal kirkegård har 3.401 gravminner, mens Øvre Saltdal kirkegård har 1.057. 

På krigskirkegården i Botn er det 2.063 serbere, men dette taller varierer sterkt fra kilde til kilde.  

Saltdal kommune skriver at "på den jugoslaviske krigskirkegården er 1.657 jugoslaver begravet, av totalt 2.368 som døde i Norge under krigen 1940-45." Mens Wikipedia setter tallet til 2.569 graver i Botn. Kirkedepartementet skriver i Stortingsproposisjon 81 L (2010-11) at "Krigsgravtjenesten har registrert 28.266 utenlandske falne som er gravlagt i Norge: 12.678 sovjetiske, 11.573 tyske, 2.410 jugoslaviske (...)"

Fotoprosjektet skal nok dokumentere de norske gravminnene som har svakere vern enn krigsgravene. De sistnevnte er beskyttet av internasjonale avtaler.

Pr idag er det bare et minnesmerke over krigens falne i Saltdal med 19 navn. En av dem - Sverre Granlund - har en vei i Bodø oppkalt etter seg.

På søketjenestsen Gravminner i Norge er det nå vel 2,3 millioner gravminner registrert. Av disse snart 1,2 millioner gravminner med bilde.

Kringen 1612

26. august 1612 sto slaget ved Kringen – sør for Sel i Gudbrandsdalen. Ettersom Danmark-Norge fortsatt brukte den julianske kalenderen er 400 årsdagen egentlig den 5. september i år. Slaget ved Kringen er kjent fordi bøndene i distriktet stoppet et opptog av skotske leiesoldater som var gått i land i Romsdalen noen dager tidligere.
 

Adolph Tidemands maleri "Sinclairs landing"

Bakgrunnen for slaget finner vi i de langvarige stridighetene mellom de danske & svenske kongene etter 1523, & 1600-tallet var en svært krigersk tid både i Europa & Norden.

Kalmarkrigen 1611-1613 sto om Sverges tilgang til havet i nord, skattlegging av samene & om handelsrettigheter i Øresund. Dette var den tredje av elleve- tolv kriger med Sverige i perioden fram til høsten 1814. Hærene på den tid var en blanding av europeiske leiesoldater & utkommanderte bønder. De siste var lite interessert i å slåss i andre land & rømte hjem så snart de kunne. Da var det noe annet med å forsvare bygda mot inntrengere.
 
Kongene - Christian IV & Gustav II Adolf
Christian IV var dansk-norsk konge fra 1596 til 1648 & iherdig opptatt av å sikre sine landområder. Han var også den danske kongen som besøkte Norge flest ganger, ca 25 til 30 besøk på 52 år.

I Sverige var Gustav II Adolf konge fra høsten 1611, han arvet både Sverige & krigen av forgjengeren Karl IX. Kong Gustav II vervet bl.a. en gruppe nederlandske leiesoldater som angrep Trøndelag & en gruppe skotter som gikk i land i Romsdalen. Nederlenderne gikk nesten uhindret & uten motstand gjennom Stjørdalen & Jemtland (som da var norsk), noe de lokale lederne ble sterkt straffet for i ettertid av kong Christian IV.

Skottene kom rundt 20. august til Romsdalsfjorden & marsjerte rundt Isfjorden til Åndalsnes, gikk opp ”Raumadalen” til Lesja & nedover Gudbrandsdalen. Antallet soldater anslås til ca 350. Målet for skottene var å komme seg raskest mulig til Sverige for å slutte seg til de svenske styrkene. Kalmarkrigen foregikk i all hovedsak i dagens Sør-Sverige. Husk at Skåne var dansk land fra slutten av 900-tallet til 1658.

Landsettingen & marsjen tok så lang tid at fogd, lensmenn & bønder rakk å samle en fylking på nesten 500 personer. Dølene la seg i bakhold ved Kringen. Herfra kjenner vi spesielt godt jenta Prillar-Guri som fra en høyde på andre siden av elva blåste i sitt horn når hovedstyrken av skottene kom til stedet der skottene skulle angripes. Bøndenes list & bakholdsangrep virket. Skottekapteinen George Sinclair ble drept av en skarpskytter & ca 200 skotter omkom under kampene eller druknet i elva. På norsk side skal seks mann ha dødd.

Kringen - Georg Strømdal (1856-1914) fra 1897

”Allesammen blev ihjelskudte & nedhugne undtagen tvende”

 134 skotter ble tatt til fanger etter slaget & ført til en låve på Kvam, litt lenger sør. Dagen etter – den 27. august 1612 – ”begik Bønderne (…) en Blodgjerning, som Dalens Beboere nu med Afsky omtale & ønske var ugjort”. To & to av skottene ble tatt ut av låven & kaldblodig skutt eller knivsukket i hjel. Men ca 18-20 ble spart, deriblant flere offiserer. De gjenlevende skottene ble ført til Akershus slott i Christinia, noen av dem kom også etter hvert tilbake til hjemlandet. Andre skotter slo seg ned i Norge, noen gikk over til et dansk regiment – de var jo leiesoldater som sloss for penger.

De drepte skottene ble hauglagt nært Skottelåven. Låven ble skutt i brann av tyskerne 1940.

Hvorfor begikk gudbrandsdølene denne ugjerningen? & hvorfor forhindret ikke en fogd & to lensmenn dette? Tiden på året, antallet fanger & den lange reisen til Christiania spilte nok inn. Bøndene sto midt i kornhøstingen, & en marsj til Akershus ville ta minst 10 dager hver vei. 134 fanger ville krevd et betydelig antall arbeidsføre menn.
 
Andre brutale hærtokt & massakrer var vel kjent på den tiden, sannsynligvis også hos gudbrandsdølene: ”I 1612 satte Gustav II Adolf i gang et fryktelig hærtog i Skåne. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret & brent ned.”  Vinteren 1612 hadde de dansk-norske styrkene inntatt Nya Lödöse ved Gøteborg. En tropp på 1000 mann (700 tyske leiesoldater & 300 norske bønder) ble værende i byen mens resten dro videre. I slutten av februar tok svenskene Nya Lödöse tilbake & de 700 leiesoldatene overgav seg mot å få fritt leide, noen skiftet også side i krigen. Men de 300 norske bøndene - som i følge skriftlige kilder hadde søkt tilflukt i en kirke - ble brutalt henrettet.

Uansett ble over 100 skotter massakrert i Gudbrandsdalen, i strid med tidens lov & skikk samt kirkens bud. Ved markeringene ved Kringen i 1962 &  i 2012 kom det forslag om å reise et nytt minnesmerke over de drepte skottene. Skammen bør også markeres & huskes. Det kanskje største enkeltstående brudd på allmenne menneskerettigheter i norsk historie gjennom 900 år - mellom 1030 & 1940?

Les mer om Kringen 1612 på kringen1612.no

Kirkegård ved havet

Lekanger kirkegård på Sandhornøya i Gildeskål kommune ligger vakkert til ved havet.  I denne Nordlandskommunen vokste presten,  salmedikteren, kirkestatsråden & målmannen Elias Blix opp, femtenhundre meter lenger nord. 

Vest for øya ligger Sør- & Nord-Arnøy, mellom Arnøyan & Sandhornøya seiler hurtigruta forbi to ganger i døgnet.

Kirkebygget er fra 1963 & heter Nordstranda kapell, det har 163 plasser. En liten rundtur på kirkegården viser flere interessante gravminner. Ifølge gravminnedatabasen til DIS-Norge er det gravlagt 755 personer her,  antall steiner & kors er noe færre.

 Ovidt Hildor Eilertsen fra Mårnes (nord på Sandhornøya) døde 15 & 1/2 år gammel. Gravsteinen i betong har minnetekst på glassplate & øverst et konfirmasjonsbilde av gutten brent inn på ei keramisk flis. Fortsatt like fin etter 74 år.

Et annet gravminne i betong er over flysoldat Peter Andreas Hansen fra Ravik. Han omkom 30 år gammel i 1942 "under flytokt til Norge".

Teksten er litt upresis. Peter & en annen soldat var SIS- agenter & ble satt i land på feil øy i feil fylke 23. august 1942. De ble oppdaget av tyskerne & Peter ble skutt, kameraten kom seg unna. Du kan lese om den dramatiske & tragiske hendelsen her.

Bodø kirke før bombinga i 1940

Bodø kirke før krigen var ei staselig & stor trekirke som lå på høydedraget over det lille sentrum langs havna. Tomta kjøpe byen hos  Christian Jakhelln, & het vindmølletomta. Bak kirka var det store flate myrområder,  300 meter lenger sør lå "Grensen" en gård som skilte bygrunnen fra de rike landbruksområdene i nabokommunen Bodin.

Vi ser på det gamle postkortet hvilket landemerke kirka var for innseilende båter.

Kirka ble innviet i 1888. Seinere ble det anlagt en park sør for kirka. Det offentlig miljø ble komplettert med museet (musæ-é på dialekt) i 1903 & middelskola.

På nærbildet av kirka tatt mot nordvest ser vi skola til høyre.  Om ettermiddagen 27. mai 1940 la tysk terrorbombing både byen & kirka i grus. Gamle Bodø kirke var ikke mer.

Kibergpartisanene i Russland

En lite kjent del av andre verdenskrig tas opp i DIS-Salten Slektshistorielag denne uka. Da kåserer Kira Almendingen Jensen om krigsårene 1940-45. Med tekst, bilder & musikk vil hun fortelle historiene om partisanenes flukt fra tyskerne i Kiberg til Russland & om deres liv i landflyktighet i 5 år.

Fem partisaner i 1941. Bak f.v Kåre Øyen & Ragnvald Mikkelsen.

Foran f.v. Ingolf Eriksen, Håkon Halvari, Ingvald Mikkelsen.

Det bodde en god del kommunister i Kiberg, & tidlig på høsten 1940 valgte flere familier å flykte unna de tyske okkupantene, & tok seg med båt over til Fiskerhalvøya & Sovjetunionen. De fleste kvinnene & barna ble i 1941 sendt videre fra Kolahalvøya til byen Sjadrinsk bak Uralfjellene. Mange av mennene  lot seg verve til tjeneste i den Røde Armé, & fikk opplæringen ved en base utenfor Murmansk. Sammen med både sovjetiske kommandosoldater deltok de i flere raid mot tyske stillinger i Finnmark. Flere  nordmenn ble sendt til Sør-Varanger for å drive etterretningsarbeid før det sovjetiske angrepet høsten 1944.

Partisanene, familiene deres & de andre norske flyktningene kom tilbake til Norge høsten 1945, men opplevde raskt at deres krigsinnsats ikke ble like verdsatt som motstandskampen mot tyskerne i Sør-Norge. Til tross for at de hadde lidd store tap av, fikk de fleste overvåkingspolitiets søkelys rettet mot seg.

Kibergpartisanene fikk sin rettmessige anerkjennelse først da Kong Harald holdt en viktig tale ved partisanbautaen i Kiberg, 3. august 1992:

”Det som vi i dag teoretisk nok kan kalle historiens ironi, har vært en tung daglig bør for mange familier i Finnmark i etterkrigstiden. Det kalde forhold mellom øst & vest fikk større personlige konsekvenser her i fylket enn i andre deler av landet. (…) jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen.”

På Partisanmuseet i Kiberg (t.v.) kan du få vite mer om kampen partisanene førte, om tapene de led & mistenkeliggjøringen & overvåkingen de ble utsatt for under den kalde krigen. Partisanmuseet har åpent i sommermånedene fra 10-18 & ellers i året etter avtale.

Kira Almendingen Jensen er sjøl en del av historien. Hun er født i 1940 av norske foreldre på Murmankysten.  Kira lå i mammas mage da familien hadde sitt livs mest dramatiske øyeblikk. En septemberkveld i 1940 måtte de flykte fra hjemmet sitt i fiskeværet Kiberg øst i Finnmark. Kiras foreldre var kommunister, & etter flere skremmende episoder med tyskerne valgte de å dra til Fiskerhalvøya på russisk side, til det som den gang var Sovjetsamveldet.

Partisaner under opplæring i Sovjetunionen.

F.v. Sverre Søderstrøm, Borgny Schanke, Oddvar Siblund, Trygve Eriksen & Dagny Siblund.

Alle fotos fra Varangermuseum.no.

Norske Kira tilbrakte de fem første årene av livet i Russland, før hun for første gang fikk norsk jord under føttene. Hun minnes barnehagen - der lærte ungene å opptre med sang, dans & skuespill. Hun husker badeliv, brygger & gapahuk & ikke minst de ansatte som bidro med russiske rytmer på balalaika.
- Jeg er stolt av den russiske bakgrunnen min, sier Kira som fortsatt blir rørt når hun hører russisk musikk & som gjerne heier på russerne hvis norske idrettsutøvere har tapt.

Men også Kira ble berørt av Den kalde krigen. Da hun ble større fortalte hun ikke at navnet Kira var russisk, ofte valgte hun å tie om sin russiske oppvekst. Almendingen Jensen  har nå bodd i Nordland i mange, mange år & er pensjonert lærer fra Bodøskolen.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 7. april kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Utsettelsen

Utsettelsen av  tegneserieskaperen Jean-Pierre Gibrat  er et stykke fransk krigshistorie. Ikke autentisk, men realistisk. Samtidig er det en kjærlighetshistorie mellom de franske ungdommene Julien & Cécile. Tegningene har et tidstypisk preg. Landskap, byrom & inventar gjengis glimrende, personene er troverdige i stil & innhold. Forfatteren skildrer dagligliv i krigstid meget godt. Krig er sjølvsagt våpenkamp & voldshandlinger, men aller mest er krigstiden det som ligger i mellom. En fascinerende strid om å overleve.

Året er 1943. Julien er sendt til arbeidstjeneste i Tyskland, på vei dit flykter han, hjem til landsbyen sin. Dit kommer to stykker Julien. Den ekte, som oppsøker tante Angèle, & den falske, uheldige ”Julien”, dvs en medreisende som ble drept da toget til Tyskland ble bombet. En fremmed er funnet med Juliens lommebok & papirer. Når både franske kollaboratører & den tyske okkupasjonsmakt tror at Julien er død er det bare en ting å gjøre – gjemme seg i skolehusets tomme lærerbolig & vente på freden.

Og ventetiden blir lang. Fra sitt kvistværelse iakttar han på avstand livets gang i landsbyen, bl.a. sin egen begravelse. Ikke minst  iakttar han sin store kjærlighet, den vakre Cécile. Hun tror som alle andre i landsbyen at Julien er død. Bare tanta hans vet at han lever, & hun forsyner ham med mat.

Livets gang innebærer både kafeverten, landsbypresten, franske motstandsfolk, den tyske okkupasjonsmakten & deres franske medløpere, & ikke minst Céciles andre beilere. Det å kunne se alt & intet gjøre bringer han til fortvilelsens avgrunn utover høsten 1943. Slaget ved Stalingrad & den allierte landgangen på Sicilia gir håp om snarlig fred, men kampene trekker ut i tid - vinteren 1944 blir kald.

 

I andre del av boka øker farten & spenningen. Julien må ha mer hjelp & kontakter Cécile. Han er syk så barndomsvenn & lege Paul må se til ham. Dessuten er Julien mer dumdristig på sine nattlige lufteturer. Den nyoppståtte døde blir sett av både vennliginnstilte & av landsbyidioten. Men det alvorligste er at han flere ganger nesten blir oppdaget av militslederen Serge, den nazivennlige fetteren til Cécile.

Krigens gang er langt fra seierrik for Det tredje riket. Dermed blir motstandsbevegelsen dristigere & angriper militsmedlemmer på landsbykafeen, men Serge blir bare såret. Hyppige flydropp fra England gir behov for en trygg lagringsplass. Paul er irritert over Juliens stillestående tilværelse:

 ”Ingen grunn til å klage. Det er en fin hybel i trygg avstand fra krigen. Tenker du aldri på å gjøre noe nyttig?”  

Dermed starter Paul, som er kommunist & med i motstandsbevegelsen, å bære inn kasse på kasse med utstyr, klær, papirer, dynamitt & våpen til Juliens kvistloft. Der ligger det trygt til Paul blir arrestert i en razzia. Dermed kommer andre motstandsfolk & henter utstyret på Juliens kvist. Paul kan sprekke, men hvorfor ble han tatt? Kan de stole på Julien? Det brenner både foran & bak.

Cécile velger å dra til Paris, & Julien vil følge etter. Men mulige venner har ikke sympati med hans krigsinnsats: ”Hva hadde du ventet? Å få medalje? At du dekoreres med dovendyrordenen for at du har ligget & dratt deg på kvisten?”

Omkranset av fiender & kritiske venner går det nesten galt. Julien får tak i noen papirer & setter seg på toget til Paris 5. juni 1944.  For å si det slik – ikke akkurat den beste datoen å sette seg på et tog i et tyskokkupert Frankrike. Utsettelsen av Gibrat er nettopp en utsettelse, men av hva?

Lofotraidet - 70 år

Operasjon Claymore - Lofotraidet fant sted for 70 år siden i dag. Det var et viktig nordnorsk årstall. Men det ble en dyr pris å betale for Svolvær.

Krigsraid i Lofoten ga knusende hevn skriver NRK-Nordland. 350 engelske & 52 norske soldater overmannet tyskerne i Svolvær 4. mars 1941. Folk i Svolvær vant friheten i seks timer. Det skulle koste dem dyrt.

Uansett er det en viktig hendelse i norsk okkupasjonshistorie, engelsk krigshistorie & Lofotens lokalhistore. Gratulerer med dagen, likevel.

Evas tyske far

Familiedilemma 1
Vi var seks personer, tre par, i et hyggelig selskap med god mat, vin & vann. Samtaleemnene var mange, vi kom etter hvert inn på slektsforskning. - Hvorfor driver dere med slikt? - Hva kjenner du igjen hos dine foreldre i deg sjøl? Samtalen kom fort inn på våre egne røtter, både nære bånd & sosiale miljøer. Det viste seg fort at to av oss hadde en spesiell, men dog ikke uvanlig historie å fortelle.

Evas historie

DDR-plakat 1950 - femårsplanen

Eva snakker nordlending med et litt uvanlig tonefall & skarre-R. Vi hører det, & lurer på: er hun søring med mange års fartstid nordpå? Nei, Eva vokste opp i Tyskland. – Da jeg var liten, ja gjennom hele livet er jeg ofte spurt om hvor jeg egentlig kommer fra. - Det var langt fra lett å svare på det.

Eva ble født i 1946 & levde sine første år i Tyskland. Nært grensa til Tsjekkoslovakia, altså det som seinere ble til DDR, Øst-Tyskland i daglig tale. Hennes mor ble glad i en tysk soldat & de fikk en sønn i 1945. Mor & far giftet seg & bosatte seg i farens hjemtrakter, en liten landsby utenfor Dresden. Da Eva var fire-fem år skilte foreldrene seg & mora flyttet hjem til Bodø med barna. Mora ble oppattgift med en norsk mann, & ungene hadde en god oppvekst. Men på 1950 & 60-tallet var det tidvis stigmatiserende å være ”tyskerunge”. 

Mange tyskerunger sleit med problemer i oppveksten. Eva hadde derimot lite av den slags. Årsaken var at hun hadde jo en helnorsk (ste)far, dermed var det det enklere å holde sin tyske far & barneåra skjult for omgivelsene. De nære vennene visste naturligvis om opphavet, men overfor andre unngikk hun å svare ærlig. De hadde for så vidt ingen ting med spørre etter slikt. Hun bortforklarte språket med flytting i Norge i på grunn av stefarens jobber.

Eva hadde kontakt med sin tyske far, & særlig etter murens fall i 1989 ble det lettere å besøke hverandre. Da faren døde dro hun & mannen nedover i begravelsen. Da kom det eldre tyske damer & hilste på henne, mennesker som husket henne fra da hun var liten.

Eva dilemma er, burde hun i oppveksten ha sagt at hun hadde tysk far, var tyskerunge? Var det riktig eller galt å bortforklare sine røtter? Var det skammelig at mora hadde falt for en okkupants soldat? Er det annerledes nå? Hva burde Eva ha sagt til de som spurte? Forstår vi hennes dilemma?

Familiedilemma 2 - Adams biologiske mor

William om Adolf & krigen

"Hitlers vei til makten" fra utstillingen

Andre verdenskrig er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 3. februar kl 19.30. Denne gang vil samler, museumgründer, lokal- & krigshistoriker William Hakvaag fra Svolvær kåsere om personen Adolf Hitler & andre verdenskrig 1939-45. Hvor stor del av elendigheten skyltes mennesket Adolf, nazilederen der Führer eller historiske trender i mellomkrigstiden? Var alt en gal manns verk, eller kunne ting skjedd annerledes? Kåseriet legges opp slik at innspill & synspunkter kan komme fra publikum.

 William Hakvaag er født etter krigen, men har i alle år interessert seg for krigen & spesielt Lofotraidet 4. mars 1941. I voksen alder begynte han å samle på gjenstander fra norsk & nordnorsk krigshistorie. Et formidabelt arbeid som førte til at han sommeren 1996 kunne åpne Lofoten krigsminnemuseum i den gamle postgården i Svolvær. I dag kanskje landets beste & største utstilling av uniformer samt mindre gjenstander fra andre verdenskrig. Her er mange unikater – gjenstander det bare finnes en av – både fra norsk, alliert & okkupantens side.

Gestapolue

På Lofoten krigsminnemuseums hjemmeside  finner du mye stoff & bilder fra samlinga & krigens dager. Her er alt fra general Fleischer lue til Himlers visitkort. Her er både en modell av Blücher & uniformen til nordleningen, oberst Birger Eriksen som senket den.

Hakvaag sitter i styret for Vågan historielag & har i årevis levert artikler til SKOLP – årbok for Vågan. I høst kom han også ut med boka Vi som ikke ble berømte – lofotrockens historie der han var en sentral gitarist i flere band, bl.a. Hazel & Zoo. En ellevill & morsom fortelling.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 3. februar kl 19.30 – MERK NY TID. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Stille rom - D/S Irma 1944

13. februar 1944 senket to norske motortorpedobåter hurtigruteskipet Irma & lastebåten Henry på Hustadvika - sørvest av Averøy. De norske marinebåtene tok feil av en forventet tysk konvoi. Dermed senket norske styrker to sivile norske båter. 65 personer omkom i ulykka.

Tragedien gjorde et dypt inntrykk på folk, & nazistyret i Norge brukte forliset i propagandaøyemed bl.a. ved å gi ut et frimerke samme år med et synkende skip - Hjelp de skadelidte. Tilleggsavgiften på 10 øre skulle gå til dette formålet. Baugen på den synkende båten bærer navnet Irma.

I september 2002 avduket Kong Harald minnesmerket Stille rom på Sveggøya - vestre del av Sveggesundet. I horisonten se vi Hestskjæret fyr. Båtene Irma & Henry ligger på 200 meters dyp midt mellom fyret & minnesmerket. Skulpturen er utformet av kunstneren Geir Stormoen.

På fotoet fra mai i år sitter Elling Eide. Hans bestefar Kåre Gården var en av mange som gikk ut i båt den kvelden for å redde overlevende & ta i land omkomne. Når en sitter på benken avgrenses synsfeltet til stedet der tragedien skjedde.

Les mer om forliset i Minner fra Averøya 2002.

Bodø i krig 1940-45

Etter 126 år med fred, ble Norge 9. april 1940 invadert av en fremmed makt. Motstanden ble langsomt slått ned gjennom et to måneder langt felttog, & landet sto foran en fem år lang okkupasjon.

Bodø ble nærmest utslettet etter et to timer langt flyangrep 27. mai. Også her i byen i skjedde det høyst spesielle ting i okkupasjons årene. Okkupasjonsmaktens forskjellige sider, befolkningens forhold til situasjonen, via holdningskamp & motstand. NS som eneste lovlige parti, til slutt endelig fred - & oppgjør.

Bodøs krigshistoriker Knut Støre kåserer på aprilmøtet i DIS-Salten Slektshistorielag om den dramatiske historien, & belyser viktige sider gjennom utvalgte bilder & sammenbindende tekst. For byen representerte utvilsomt disse årene den mest dramatiske periode i dens moderne historie.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 8. april kl 20. Alle velkommen, gratis adgang. Begrenset plass. Møt i god tid, krigshistoriske foredrag trekker alltid mye folk.

Reservebrua i Valnesfjord 1940

Krigen i Bodøområdet er tidligere blogget om. I historien om Taimi nevner jeg de ca 40 finske flyktningene som i slutten av april måtte gå fra Bodø til Sverige, via Fauske & Saltdal. Tidlig under krigen ble brua ved Strømsnes i Valnesfjord ødelagt. Ei provisorisk bru ble anlagt på stedet, & disse to bildene viser de vanskelige forholde flyktninger & evakuerte hadde.

Gutten på bildet til høyre er seks år gamle Knut Isaksen som måtte evakuere fra Bodø sammen med sine foreldre & søsken. Knut forteller sjøl:

"Kristian & Ane Isaksen la i vei mot Valnesfjord med sine 7 barn & de eiendelene de klarte å bære med seg. (...) Far min kjørte trillebår & som yngstemann fikk jeg sitte på lasset innimellom. Etter det jeg husker gikk vi i tre døgn . 5 mil fra Bodø til Strømsnes i Valnesfjord. Da vi kom dit fikk vi bo i et gammelt bryggehus ved brua, hvor det tidligere hadde vært drevet butikk."

På det øverste bildet ser du hele familien med faren & trillbåra fremst. Det var ikke uvanlig at evakuerte & flyktninger måtte gå langt under vanskelige forhold.

Knut Isaksen døde i fjor. Jeg kjente han, & snakket med Knut noen få uker før han var borte.