onsdag 12. april 2017

Olaf Eide i Ekko - 1987


I dag er Idrettsklubben Grand 100 år. For tredve år siden intervjuet klubbavisa «Ekko» min far Olaf (1910-1992). Han var formann i klubben i ei årrekke og ble også æresmedlem i Grand. Her er fars egen fortelling om klubben, krigen og livet i Bodø:
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ingen vil protestere når vi utroper Olaf Eide (snart 78 år gammel) til Olaf den glade. Grands formann fra 1938 til krigsutbruddet våren 1940 & fra frigjøringa i 1945 til generalforsamlinga høsten 1947, er en glad gutt – et menneske med en usedvanlig god husk & med oppriktig gode meninger om sine medmennesker. En aktiv pensjonist med tipping som hobby & med ei kone – Anne – som sammen utgjør et fellesskap av harmoni & lykke. – Bland ikke meg inn i dette, sier Anne spøkefullt – fordi samtalen med Olaf stort sett dreier seg om hans befatning med klubben i en tid preget av krig & ressursmangel. 
Faksimile fra Ekko 4-1987

Olafs møte med krigen ble svært dramatisk. Han arbeidet for engelskmennene med å utbedre & bygge flyplassen i Bodø. – Vi laget små bunkere som besto av grøfter med tak av planker. Den 27. mai 1940 var vi i gang med dette arbeidet da tyske bombefly dukket opp over byen – en hel sverm, forteller Olaf Eide. Angrepet skjedde ved 18-tiden. Ingen var forberedt på at noe slikt kunne skje, i alle fall ikke da. Men de kom altså som en sulten bisverm …

- Jeg & flere med meg kastet oss inn under plankene & forsøkte å dekke oss så godt som mulig mot kulene & bombene. Noen av arbeiderne hadde lyst til å se de tyske flyene fra «fri stilling» utenfor grøfte kanalene våre. Da de tyske flygerne oppdaget at det var liv i området var de ikke seine med å sende enda flere kuler & bomber mot oss. Jeg ble ikke truffet av skytset, men jeg ser ennå for meg alle de kulene som traff betongdekket & prellet av … Jeg så dem fordi vi ikke hadde rukket å bygge vegg i bunkerne.

De fiendtlige flyene forsvant omsider, etter et par timer. Olafs kjære by lå i ruiner. Det første han tenkte på var å komme til Bodøgård der kjæresten Anne bodde. Det lyktes på et vis.

- Men der sto engelske soldater & truet meg med geværene. Omsider skjønte de at jeg ikke var tysk, så de slapp meg forbi. 


Ressursene manglet nesten helt 
'Adgangskort for idrettskrets 1948'
Olaf Eide var den naturlige formannskandidat da IK Grand omsider kunne avvikle sitt første årsmøte i frihet etter fem års okkupasjon. Olaf var formann da krigen startet. Han var en av dem som først foreslo at alt organisert idrettsarbeid skulle boikottes i krigsårene, noe som resulterte i at Grand, i likhet med andre idrettslag over hele landet la ned virksomheten i protest mot okkupantene.
Æresmedlem
- Det var en betydelig ressursmangel i 1945, sier Olaf Eide. Men vi klarte å reetablere et idrettslag som vokste seg stort & etter hvert kom til å omfatte en rekke av de aktiviteter vi stelte med før krigen.
- Det er vel ingen hemmelighet at vi sjøl måtte bekoste reisene til fotballkamper både på Fauske & lenger vekk, sier den tidligere Grand-formannen. Men det var mye moro på disse reisene – når bilen punkterte spilte vi fotball mens leiesjåføren skiftet hjul.


Tanker om nåtiden
Olaf Eide har tanker også om dagens Grand.
- At den organiserte idrettsbevegelsen generelt skal belemres med dårlig økonomi, ser ut til å være en naturlov. Den er naturstridig, ettersom ingenting er mer verdifullt for den oppvoksende slekt enn fysisk aktivitet & muligheter til allsidig utfoldelse. Vi strevde i vår tid med pengeproblemer. Dagens Grand har de samme byrdene. Vi måtte arrangere spesielle tilstelninger for å skaffe oss medlemmer. I dag må klubben arrangere bingoaftener & fri til næringslivet for å holde hodet over vannet.

- Jeg er ingen kjetter, men jeg tror at ledelsen i Grand nå må begynne å overveie nedleggelse av grupper der aktiviteten & oppslutningen er minimal eller dårligere. Grand utvikler seg til å bli en ren fotballklubb. Det er dagens realitet, fastslår Olaf Eide. 



Damefotball kommet for å bli
I Olafs tid som formann var det intet ord som het «damefotball». I dag er damene i Grand lagets fremste fotballrepresentanter, med deltakelse i allnorsk spill & med spillere av internasjonal klasse.

- Damefotball er en realitet, & jeg er sikker på at den vil utvikle seg videre også i Grand. Jeg ble litt «nedslått» da laget rykket ned etter årets sesong. Jeg tror imidlertid at damene kommer tilbake … de har bevist til fulle at de kan spille fotball.

- Er Grand en bra klubb for dagens medlemmer?
- Jeg går ut fra at ledelse & trenere gjør en så god jobb som de makter – & da er Grand et flott tilbud til de unge.


En trofast sliter – i samme bedrift
Olaf Eides yrkesmessige bakgrunn består stort sett i arbeid som ekspeditør & lagermann hos Otto Koch A/S. I en tidlig periode var han «limer» på kaia – det betyr løsarbeider som ble ført opp på lister når hurtigruta & andre havneanløpende skip skulle lastes eller losses. Allerede som 18-åring i 1928 begynte han på Samvirkelaget i Storgata 15. Her var han i sju år til 1935. Han arbeidet for engelskmennene en kort periode under krigen. – Jeg sluttet da tyskerne overtok, men jeg fikk meg et slags levebrød, tomtearbeider i Bodø kommune.
 

- Lønn?
- Sjølvsagt, 48 kroner i uka. Skattefuten skulle ha om lag 10 av dem. Heldigvis valgte jeg Dundas i 1942 (han med handelsskola) & vandret inn i handelsnæringa. Først på Samvirkelaget, & fra 1944 hos Koch. De store lønningene uteble, vi var jo medlem av ‘Handel & Kontor’, men jeg hadde en jobb jeg likte. Den skaffet meg god kontakt med andre mennesker, & jeg solgte en masse dresser & annen herreekvipering i mine mange år hos Koch.

Godt å være pensjonist
Å bli pensjonist etter nesten 50 år i arbeidslivet, kan være et problem for mange. – Jeg trives i rollen. Jeg er mye ute på tur sammen med Anne. Vi reiser en del, har vært både på Ålandsøyene & i Sverige & Finland. Det er viktig for pensjonister å innrette seg etter den rådende situasjonen, akseptere at den aktive arbeidsdagen er over & at du er inne i en ny tilværelse. 
Pensjonistkontigent. Gjelder for alltid!

Olaf Eide er en aktiv pensjonist. Han har spilt bridge. Han har vært med i et tippelag bestående av ham & fire damer! Han har vært & er med i Grands tippelag, & det vanker nok en del kroner mot jula. – Nå tipper jeg & kona på lag. En del utbytte er det blitt opp gjennom årene, faktisk noen firesifrede. Det er alltid godt å ta med seg noen ekstrakroner når en ikke er i fast jobb, mener Olaf Eide. 

Trives i friluft

Olaf & Anne Eide trives i det fri. Den berømte bodøvinden tar ikke knekken på ekteparet. Olaf sier det slik:

- Jeg går på skrå som andre bodøværinger. VI har jo lært oss etter hvert at vi ikke kan gå i oppreist skikkelse når vinden herjer over byen. Vi har det iallfall lært oss å beherske denne slue vinden. Jeg liker denne byen. Den er jo min. Men når en har bodd ett sted hele livet – & i tillegg er født på det samme stedet – da gjør det ingenting om vinden en gang imellom forsøker å plante deg ned i en annen kommune i nærheten. Jeg trives i alle fall her jeg er.

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Intervjuer i 1987: Bjørn Pettersen, journalist i Nordlands Framtid, redaktør i Ekko.

Teksten er litt justert i språk, noen opplysninger er korrigert, illustrasjoner lagt til av Viggers.

søndag 12. februar 2017

Bertine Zetlitzs slektsreise


«Det er helt klart noe mytisk over oldemor Hilda. Mitt bilde av henne er at hun kommer foreldreløs fra bygda, med en liten sekk i handa & ei lita katt under armen, & seiler inn til hovedstaden. & på et eller annet underlig vis kjøper seg et pensjonat som blir en vill suksess. Jeg tenker at det var veldig sjeldent med en sånn sterk dame på den tiden.»

Popartist Bertine Axeliane Zetlitz Robberstads (1975) slektsreise til familiens skjulte fortid er preget av sterke kvinneskjebner. Ei oldemor det gikk godt med & ei tippoldemor som fikk de fleste nedturene hun kanskje kunne opplevd de siste tiårene av 1800-tallet. Femte episode av «Hvem tror du at du er» 2017 inneholder både tradisjonell slektsforskning & lite brukte kilder som gir et utfyllende bilde av levd liv & ulike skjebner. 


Bertine Zetlitz største endring i livet, større enn popkarrieren, var å få egne barn. Instinktet hennes sier at hun må beskytte alt hun elsker, & det for enhver pris. Dessuten har hun fått ‘en følelse av å måtte være klar’ i tilfelle noe kommer på. Det funderer hun på, & Zetlitz antar at livet til de sterke damene i familien kan forklare noe av dette. Bertine er spesielt nysgjerrig på oldemor Hilda, men alt hun vet er bare hvor streng hun var. 

Slektsreisa starter med oldemor Hilda Bærefjeld, født 1877 ‘på bygda’, slo seg ned i Kristiania (Oslo) & drev i ung alder sitt eget pensjonat allerede i 1903. Hilda (1877-1962) ble gift med Søren Oftenæs (1871-1943) & de kjøpte en villa på Oslos beste vestkant i Josefines gate 3. Her regjerte Hilda, men bakgrunnen hennes kjenner ikke Bertine. 

Bertine møter faren Svein Robberstad i Josefines gate 3. Han forteller hvordan det var å leve tett på ‘bestemamma’ som hadde sin faste plass; en kurvstol på trappa. Ingen skulle ta hennes stol. -Hvorfor tror du at Hilda var så streng med dere, spør Bertine. Sveins mor Dorothea hadde forklart at det skyltes Hildas ukjærlige mor, men sjøl fortalte hun aldri noe. 

Han viser et bilde av ei ung jente, der er hun cirka 20 år mener han, men det kunne like gjerne vært et konfirmasjonsbilde. Hun er også avbildet med ektemannen Søren Oftenæs. De giftet seg i 1914, så det kan stemme at de var nygifte på bildet. Hun var da 39 år & det er ei moden kvinne vi ser på fotoet. 

Bildet er fra balkongen på Bærefjelds pensjonat som lå i Hegdehaugsveien 24 rett bak Slottet. Bertine følger i Hildas fotspor & drar til bygården der oldemoras pensjonat lå. «Hele barndommen & ungdommen har jeg gått opp & ned her uten å vite hvor mye (familie) historie som er her... Hvorfor har ingen fortalt meg det før? At det lå her, midt i.» sier ei forbauset Bertine.

Her møter Bertine byantikvar Janne Wilberg. Hun forteller at gatene bak slottet var et meget godt strøk å drive pensjonat i. Gården fra 1898 har fortsatt en flott steinfasade. -Gulvflisene i inngangen er de originale, her har din oldemor gått.



Wilberg viser Zetlitz en annonse fra Aftenposten 1903: «Et smukt møbleret balkonværelse i frk. Bærefjelds pensjonat, Hegdehaugsveien 24, III. Bad, telefon & centralopvarming.» Da var Hilda bare 26 år & hadde ansvar for et pensjonat med 26 rom. Eieren var en advokat, men oldemora leide ut rommene i sitt eget navn. Hun hadde hans tillit til å leie ut, betale husleia til ham & ‘ikke blamere strøket med et galt klientell’.

Byantikvaren mener at Hilda drev Bærefjeld pensjonat i hvert fall til 1918. Det vil si at hun var yrkesaktiv både når hun fikk sitt eneste barn Dorothea i 1915 & etter fødselen. Det var ikke vanlig for kvinner å jobbe etter at de giftet seg & fikk barn. Hilda stod på egne bein & var både sterk & uavhengig. I kildene har Wiberg funnet noen spor etter Hilda. I folketellinga 1900 står det at hun er født i Stokke.


For å finne ut mer om oldemoras barndom reiser Bertine til Stokke hvor hun møter arkivar Marit Slyngstad fra Vestfoldarkivene. De finner Hilda Constance kirkeboka som «uekte født» dvs født utenfor ekteskap. Foreldrenes navn & stilling var ‘tjenestepige Marie Ulrikke Larsdatter & matros Martin Hansen Øre’ & de bodde på «fattigstuen». 

Fattigstuen slik den er beskrevet i Stokke bygdebok II (1983), side 246 & 247.

Faren forsvant raskt ut av bildet. Da Hilda var ett år ble hun tatt fra mora & satt bort på en gård ikke langt unna, ettersom mora ikke kunne livnære henne. I alle kommuner var det fattigkommisjoner som tok seg av folk som ikke greide seg sjøl, helst på billigste måte for det offentlig. Familier ble splittet, & barn ble tatt fra sine foreldre. Fattigvesenet betalte ofte bøndene for å ta imot barna, & de gårdene som skulle ha minst betalt fikk barnet. -En auksjon? Det er jo helt for jævlig, sier Zetlitz. Men nok en gang i denne serien fikk hovedpersonens ane et bedre liv enn det mange andre hadde på den tida, noe Bertine etter hvert finner ut av:

Ett år gammel ble Hilda satt bort til Hans Hansen på gården Bærefjeld. Bidraget fra fattigvesenet var 60 kroner første året, deretter reduserte de betalinga etter hvert som jenta ble større & kunne gjøre nytte for seg på gården. Slyngstad kan ikke si noe om hvordan Hilda hadde det på Bærefjeld. Men programmet forteller generelt at fosterbarna ofte hadde det tøft, fikk harde arbeidsoppgaver, dårlig med mat & til & med måtte sove sammen med dyra noen ganger. 


Bertine vil finne ut mer om dette & reiser videre til Bærefjeld gård hvor hun møter Hans Gundersen. Hans oldeforeldre drev gården som Hilda kom til, & Zetlitz spør ham om hva Hilda kan ha hjulpet til med på gården? De vanligste pliktene var å stelle dyra & utføre oppgavene foreldrene satte henne til. Hun ble en del av gården. Gundersen har et positivt inntrykk av sine oldeforeldre, de var veldig gode mennesker. De ville at barna skulle ha det godt. Han påpeker at hun fikk navnet Bærefjeld som hun tok med seg til Kristiania & brukte på pensjonatet sitt. -Det er en lettelse å høre. Jeg fant jo akkurat ut hvor dårlig mange av barna ble behandlet, sier Bertine. 

Kildene viser at Hilda bodde på Bærefjeld til hun ble konfirmert i 1892, 15 år gammel. Men heller ikke her slapp hun unna sin fortid «Født på Sundbyeide fattigbrakke» skrev presten i konfirmasjonspapirene. Det var ganske heftig, synes Bertine. Hilda kom til Bærefjeld bare ett år gammel. Til tross for å være født på fattighuset gjennomførte hun en lang & imponerende klassereise, fra fattigstua i Stokke til å eie Josefines gate 3 i Kristiania. -Hvilken bragd det har vært. Hvor målrettet hun må ha vært.

Bertines fokus dreier nå over på Hildas mor - tippoldemor Marie. Hvordan havnet hun på fattigbrakka & hvorfor kunne ikke Marie livnære barnet sitt? To km fra Bærefjeld gård lå Sundby fattigbrakke. Der møter Zetlitz Knut Jørgen Jordheim fra Interkommunalt arkiv. Fattigboligen på Sundby, Sundbyeidet fattigbrakke – stedt har hatt mange navn. Han viser folketellinga 1865 der Marie Ulrikke Larsdatter var åtte år & bodde her med resten av familien.

Tippoldemor Marie ble født i 1857 av Karen Anne Pedersdatter & Lars Ørvald. Foreldrene & de fire barna bodde i Stokke i Vestfold. Da Marie var fem år kom de inn i fattigkommisjonen protokoller. Lars var snekkersvenn & hadde ødelagt helsa si med ‘spirituosa’. Kanskje var han alkoholiker. Det gikk etterhvert så galt at hele familien måtte flytte til den nybygde fattigbrakka i 1865. På den tid, opplyser programmet, bodde hele 19 mennesker i lag i et elendig lokale med dårlig hygiene & mange sykdommer, der barna oppvokste i konstant utrygghet. I den digitale folketellinga var det 12 personer i 1865 & 21 ti år seinere. Fattigbrakka ble revet i 1913. Til tross for et tøft liv & en «forsømt» barndom hadde hun under konfirmasjonsforberedelsene vært både ‘flittig & sedelig’. Hun hadde oppført seg godt.

Så går det slag i slag nedover med Marie. Fem år seinere, på sin egen tyveårsdag - 5. april 1877 - ble hun mor til Hilda Constance. Ei ugift mor på fattigbrakka kunne ikke forsørge seg & ungen. Ett år i lag fikk mor & datter før fattigkommisjonen plasserte Hilda i privat pleie på Bærefjeld gård. Det var billigst, & skulle skremme mora fra å få flere barn.
Samme år, i 1878, tok Marie tjeneste hos en tollbetjent i Sandefjord. Her ble hun banket opp & havnet på sykehus. Tollbetjenten ble dømt til å betale for sykehusoppholdet, men ikke straffet. Offeret - Marie - ble dømt noen måneder seinere: 

«Pigen, Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold af Stokke 21 Aar gl. Der fører et forargeligt Levnet & ikke lovlig ernære sit uægte Barn bliver i Henhold til Lov (…) 1863 § 66 at indflytte i Tvangsarbeidsanstalten i Sems Fengsel for et Tidsrum af 6 – sex - Maaneder».

Marie klarte ikke å skaffe seg annet arbeid, kanskje fikk hun et dårlig rykte. Med hjemmel i fattigloven ble hun dømt til seks måneders tvangsarbeid. -Vet vi hvordan hun hadde det da, spør Bertine, som gjennom hele programmet stiller gode spørsmål & får med seg nyansene i formødrenes liv. Kanskje ligger forklaringa i at hennes farfar Magnus Robberstad (1907-1994) var arkivar på Riksarkivet? 

Heldig er Zetlitz, det finnes et bønnebrev i arkivene der Marie forteller sin historie til pastoren i Stokke. Det er en unik & sjelden kilde få forunt å finne; oldemoras egen livshistorie. På Sem tvangsarbeidsanstalt skrev Marie til presten & ba om å få redusert straffen. «… og jeg vil bede til Gud at han vil forbedre mine Dage så jeg ikke kommer indenfor disse Porte mere… Ærbødigst Marie Larsdatter». Marie ble bønnhørt & slapp ut én måned tidligere, i 1879.

Besøket i Vestfold skaket Zetlitz voldsomt. Fra å være opptatt av oldemor Hildas tøffe liv oppdager hun ‘bare sorgen’ en generasjon lenger bak. Nå vil Bertine vite hva som skjedde etter at Marie slapp fri fra tvangsarbeidet. Kildene forteller at hun jobbet som tjenestepike hos familier på Østlandet, & i 1881 oppholdt seg i Kristiania.
Slektsreisa fortsetter i hovedstaden. Utenfor «Prinds Christian Augusts Minde» i Storgata 36 møter Bertine historiker Caroline Juterud fra Oslo byarkiv. -Hva slags sted er dette? -Dette er Kristianias sinnssykeasyl & tvangsarbeidsanstalt, svarer Juterud.  

To år etter Sem tvangsarbeidsanstalt er Marie på 24 år tilbake i fattigvesenets rapporter. Hun klarte ikke å livnære seg sjøl. «Hun er nå frugtsommelig & i forkommen tilstand» står det. –Frugtsommelig, hva betyr det, spør Bertine. -Hun var gravid, svarer historikeren.


Marie var ikke innlagt på sinnsykeasylet, men innsatt i arbeidsanstalten. Hun kunne ikke forsørge seg sjøl. Botemidlet for kvinner som henne på den tid var straff. Det var tilstanden hennes, ikke handlingene, som gjorde at hun kom hit til ‘Prindsen’. Her levde hun tett på småforbrytere, prostituerte, alkoholikere & folk med sinnslidelser. Marie måtte arbeide hardt elleve timer hver dag, seks dager i uka i to måneder.

27. august 1881 fikk Marie sitt andre barn, sønnen Even. Igjen ble hun alenemor med et lite barn.

Her opplyser programmet at barnefaren var lensmann i Bærum, en enkemann med mange barn. Det henvises også til «hans korrespondanse med fattigvesenet at han ikke vil følge opp forholdet til Marie eller sønnen». Dette må minst være en misforståelse!
Slektsforsker Remi Pedersen påviste samme kveld som programmet ble sendt at faren, Even Olsen Skjerveneie, var en gift mann & omstreifer uten fast bopel: «Hans bopæl vites ikke». Even Olsen fikk barn med sin ektefelle Elen Eriksdatter i Vardal i 1880, & tvillinger i 1883. Han døde av tæring på Skjerveneie i Vardal den 17. august 1890 & sto da kun som huseier i borgerlig stilling.
Marie var lut fattig & etter ei tid ble også sønnen Even tatt fra henne av fattigkommisjonen. -Hun må ha visst det, sier Bertine, håpet var nok å beholde gutten. Igjen sto hun alene med skammen & sorgen.

Kildene gjør et lite opphold, halvannet år seinere ble hun for andre gang innsatt på Sem tvangsarbeidsanstalt i 1883. Situasjonen ble dramatisk forverret, Marie var utagerende & raseriet rettet hun mot lederen på Sem. «Marie Larsdatter fra Stokke har utvist en sjelden brutal oppførsel.» Hun ble satt inn på ei ‘lys celle’ for at hun ikke skulle skade noen medfanger, men hun klarte å knuse alle vinduene, skreik, skjelte & spyttet. Deretter ble hun isolert & «Satt i mørk celle i tre dager.» Det var den strengeste straffen hun kunne få.

-Det blir bare mørkere & mørkere, sier Zetlitz. Jeg håper bare at det ikke klikket helt for henne. Bertine er blitt veldig emosjonelt engasjert i tippoldemora. Hun håper at det skal skje noe bra med henne, men innerst inne tviler hun nok på det. Neste spor er ei etterlysning i avisene fra 1884 «Pige Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold har undveget med sit udøpte barn ...» . Hun har stukket av, sier Zetlitz, men har hun tatt med seg lille Even ellet fikk hun et tredje barn?  


Slektsreisa går videre til historiker & etnolog Kari Telste fra Norsk Folkemuseum. Hun kan fortelle at Marie fikk dattera Hulda Martine 14. oktober 1884, født utenfor ekteskap. 
Hulda Martines dåp mellom nr 3 & 4 i kirkeboka.
Maria skjønte at hun ville bli fratatt dette barnet & rømte fra tvangsarbeidsanstalten & fattigkommisjonen med sitt ennå udøpte barn. Flukten ble relativt kortvarig. Allerede i mars 1885 måtte hun møte i retten. «Tredje gangs hor» ble regnet som en forbrytelse & kunne straffes med fengsel. To ganger var hun straffet med tvangsarbeid. Når det tredje barnet kom risikerte hun en hardere dom.

På slutten av 1800-tallet ble mange barn født utenfor ekteskap. I retten fortalte hun om Hildas far som hun var forlovet med før han plutselig forsvant. Foran dommeren fortalte Marie også at hun ble besvangret for tredje gang av ‘gift opdagelsesbetjent Anton Syversen’ under en kortvarig arrestasjon på hans kontor. Bertine er mer enn opprørt: -Dette er ... er dette en voldtekt?

Marie var i en sårbar situasjon, betjenten hadde stor makt. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om episoden fikk noen følger for Anton. Marie derimot fikk 60 dagers fengsel for å ha fått sitt tredje uekte barn. En forsonende opplysning er at Marie sonet straffen med Hulda Martine på cellen da hun fortsatt ammet barnet. Etter fengselsoppholdet er ingen spor som tyder på at Hulda Martine ble tatt fra henne. Kanskje skrapet Marie sammen nok penger til at hun kan forsørge seg sjøl & barnet.

Til slutt går det bra med Marie. Hun giftet seg i 1887 med hvalfanger Johan Andersen i Tønsberg. Endelig fikk hun leve & bo sammen med ektemann & barn. Ett års tid etter bryllupet skrev Marie til fattigkommisjonen om å få Hilda tilbake. Her « ... anmodes den ærede fattigkommisjon om å levere barnet til moderen som i løpet av de første dager vil avhente det.» På den tid var Hilda elleve år & bodde på Bærefjeld gård. Både vi & Bertine vet allerede at Hilda ikke kom tilbake til mora. 


Zetlitz mener det var positivt at Marie ville ha barnet sitt tilbake, men hun skjønner også at folket på Bærefjeld må ha nektet. -Det vil vel si at Bærefjeld-familien må ha knyttet seg til Hilda. At det har blitt hennes familie, konkluderer Bertine.

Etter tolv år døde Johan Andersen fra henne i 1899. De siste åra av livet, fram til hun døde i 1910 bodde Marie sammen med sønnen i arbeiderbydelen Grünerløkka i Oslo øst. I vest dreiv Hilda Bærefjelds pensjonat. Familiehistorien forteller at Marie besøkte sin datter på vestkanten, men de fikk aldri noe nært forhold.
Bertine Zetlitzs slektsreise ble mer opprivende enn hun hadde forutsett. Tippoldemor Maries fortelling føltes nær & vond & sto i skarp kontrast til Hildas suksesshistorie. Samtidig ser hun det positive i Maries liv. -Hun må ha vært ressurssterk. Reist seg igjen & igjen, sier en tydelig berørt Bertine.

Fortidas vonde & gode episoder skal ikke forties, men gis videre til neste generasjon. Denne kvinnesagaen vil hun fortelle til sin egen datter Lilli; «We're standing on the shoulders of giants». Bertine er glad for at alt hun har funnet ut, & hvordan formødrenes dramatiske liv lever videre i hennes egne holdninger om å beskytte sine barn, & alltid være beredt på uventede hendelser. - Jeg visste ikke hva jeg begav meg ut på. Men det har vært absolutt verdt det.

søndag 29. januar 2017

Jan Egelands slektsreise


«Krigen i Syria har vart like lenge som andre verdenskrig. Det gjør at jeg tenker på hvordan min farfar hadde det under krigen. De må ha tenkt hele tiden på at de ville hjem til et fritt Norge.»
 
Krigsseilernes historie er hovedinnholdet når generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, seiler i farfarens ukjente fortid. Fjerde kapittel i 2017-utgaven av «Hvem tror du at du er» har minimalt av tradisjonell slektsforskning; ’hvem var far & hvor ble det av mor?’ Til gjengjeld går programmet godt & saklig ned i krigsseilernes tøffe & triste opplevelser. Det siste gjelder nær sagt like mye livet deres under krigen som livet etter freden.

Jan Lauritz Egeland (1957) ble født i Stavanger som den yngste av tre søsken. Mora Margot var lærer, faren Kjølv Egeland (1918-1999) var skolemann & en kjent arbeiderpartipolitiker, bl.a. kirke- & undervisningsminister på 70-tallet. Jan ble i ung alder interessert i internasjonalt arbeid. Han har jobbet for & i Amnesty, Utenriksdepartementet, Røde Kors, FN, Human Rights Watch & Flyktninghjelpen. Han er en internasjonalt kjent nordmann. 


Hans farfar, Lauritz Egeland, var sjømann & maskinsjef på en oljetanker da Norge kom med i andre verdenskrig. Han ble krigsseiler 52 år gammel. Krigsseilerne var sivile sjømenn som kom under alliert militær kontroll, & som resten av krigen seilte i utenriksfart med forsyninger mellom de allierte statene. Dette vet Jan Lauritz, oppkalt etter farfaren, men han vet ikke hvilke opplevelser farfaren hadde i årene som krigsseiler.

Han er skamfull & lei seg over at han vet så lite. Slektsreisa starter i barndomshjemmet i Stavanger med mora Margot (1922) & søsknene Kjølv & Marianne. De husker heller ikke så mye av farfaren. Lauritz Egeland ble født i Haugesund i 1888. Foreldrene var Kjølv Larsen Egeland (1858-1936) & Ragna Gurine Olsdatter (1861-1912)

I 1897 fikk de sønnen Olaf & i 1899 dattera Signy. Begge brødrene dro til sjøs like etter konfirmasjonen & begge ble krigsseilere da andre verdenskrig brøt ut. Da hadde Lauritz allerede vært ute i to år. Han var sju år på sjøen & ble rammet av slag sju år etter at han kom hjem. En taus, snill, gammel & svak mann som fortalte lite av det han hadde opplevd. Hvorfor skulle han det? Ingen spurte & hvem andre enn krigsseilerne sjøl kunne fullt ut forstå? De ser på et bilde av farmora Jenny & Lauritz, tatt etter slaget & sammenligner med et annet foto hvor han er en stram sjøoffiser i uniform. Kontrasten er stor. 

Jan reiser til Haugesund, der farfaren vokste opp før han begynte å seile i utenriksfart. For å finne ut hvordan Lauritz ble krigsseiler, & lære mer om Haugesunds sjøfartshistorie, kontakter Jan direktør Mads Ramstad ved Haugalandmuseene, Ramstad har god kunnskap sjømennene i Egelandslekta. Oldefaren Kjølv Egeland var også sjømann & tok sjømannsskola, mens farfaren Lauritz & broren Olaf gikk et skritt lenger & utdannet seg til maskinister. Museumsmannen viser Jan ei utskrift av karakterboka fra 1912 hvor Lauritz Martin Egeland fikk toppkarakterer & var best i sitt årskull.
En pussig sekvens i programmet er når Egeland naivt spør «Tror du han måtte til sjøs? Eller ville han?» Mads Ramstad svarer overraskende tamt «Jeg tror kanskje at han har gått til sjøs som de fleste ungdommer i Haugesund gjorde på den tiden.»
Lauritz var vokst opp i en sjømannsfamilie, faren var skipskaptein & han gikk ikke bare i farens fotspor, men spesialiserte seg til å bli maskinist. Best i kullet var han også. Ønsket & målet var utvilsomt å gå til sjøs. Hvilke andre yrkeskarrierer kunne vært aktuell i Haugesund på den tida?  Han kunne gått inn i forsvaret, sannsynligvis i marinen, eller han kunne blitt kjøpmann eller håndverker. Ytterst få valgte å studere på NTH i Tronheim eller Universitetet i Oslo. Det naturlige ønsket for Lauritz Egeland fra Haugesund var å komme på havet raskest mulig. Det var her han skulle stå på egne bein. Lauritz måtte ikke, han ønsket det sterkt.
27. mars gikk han ut av sjømannsskola, i mai samme år døde mora av influensa. 24 år gammel dro Lauritz til sjøs slik de fleste ungguttene i Haugesund gjorde på den tida. I flere år seilte begge brødrene som maskinister & faren som kaptein i utenriksfart. Etter en tid gikk faren på land. De opplevde også at søstera Signy ble syk i 1924 & døde bare 24 år gammel. Tolv år seinere døde også faren Kjølv. Nå var det bare Lauritz & Olaf igjen, men begge brødrene hadde giftet seg & fått barn. Kone & unger bodde i Norge mens fedrene seilte på verdenshavene.

Lauritz og Olaf Egeland
Ramstad har mer på lager & viser Jan maskinsjefenes distinksjoner, med propell & like mange striper som kapteinen. -Det som er ekstra spesielt er at dette er din farfars, sier han til Egelands store glede. Vi har bilde på veggen hjemme av ham med denne flotte uniformen, sier et rørt barnebarn. Familierøttene blir mer håndgripelighet når han får se & ta på en gjenstand til som er knyttet farfaren. Museumsmannen viser Jan også et foto av båten Lauritz seilte på under krigen, ‘Gard’ med skipsmerket ’W’ for Wrangell - et av de store haugesundsrederiene.  

Jan Egeland vil vite mer om hvordan det gikk med båtene & mannskapet & oppsøker lokalhistorikeren Bjørn Toft som kan krigsseilernes historie. Han bor faktisk i H.M. Wrangells gamle redervilla.
78 år gamle Bjørn M. Toft fikk nylig kongens fortjenestemedalje for sitt store humanitære arbeid, spesielt for sin innsats for krigsseilerne. Haugesunds avis 8. januar 2017.
Jan synes det er fantastisk å komme inn i Wrangell-huset. Toft viser han et verdenskart med mange små norske flagg. Flaggene symboliserer hvor 1024 norske skip befant seg 9. april 1940. Den norske handelsflåten var overalt, Middelhavet, Atlanterhavet, Stillehavet & Østen:

Gard hadde forlatt Cape Town på vei til Abadan i Iran for å hente olje. Den 9. april 1940 gikk de mellom Madagaskar & Mosambik på fastlandet. Gard var en tankbåt, & de var på vei for å tanke olje i Iran. Mens krigshandlingene pågikk i Sør-Norge bestemte den norske regjeringen at alle norske skip skulle gå til nøytrale havner for å unngå nazistisk kontroll. Båtene ble overtatt av ‘Nortraship’ - ett statlig, norsk rederi styrt av nordmenn i London. Over natta ble norske handelsskip mål for tyske angrep. Sjøfolka fikk ikke noe valg, nektet de å seile kunne de få fengselsstraff eller bli stemplet som forrædere. De gikk fra å være sjøfolk til å bli krigsseilere. Dette var starten på fem år i engstelse for familiene i Norge.

Forhistorien til Nortraship startet i månedene mellom Tysklands angrep på Polen i 1939 & angrepet på Norge halvåret etterpå. Regjeringas formelle vedtak skjedde 22. april 1940 på Stuguflåten i Romsdal.  
Skipene gikk først i konvoi fra Amerika til Storbritannia. Lasten var drivstoff, krigsmateriell & varer de allierte trengte for ikke å tape krigen mot Tyskland. Ferden over Atlanteren var farlig, tyske ubåter lå & ventet på båtene. For å ruste seg mot angrep ble handelsskipene samlet i store konvoier, opptil hundre skip. Tyskerne angrep konvoiene med ubåter, krigsskip & bombefly. Store havområder var dessuten minelagt. -Hvor mange gikk ned, spør Egeland. Over halvparten av ca 1100 skip ble senket. Skipene i konvoien måtte holde farten for ikke å bli senket sjøl. De kunne ikke stoppe opp & hjelpe mannskap fra skip som var blitt tropedert.

Neste kapittel i Egelands slektsreise er å finne mer ut om motortankeren Gard som farfar Lauritz var på under hele krigen. For en gangs skyld viser programmet hvordan en sjøl kan søke i åpne kilder på nettet. På siden warsailors.com finner han seilingslisten for Gard mellom 2. april 1940 til 27. februar 1946. Det tok nesten seks år på sjøen før båten kom hjem til Norge.


Gard krysset alle verdenshavene flere ganger, bare i krigsåret 1940 deltok båten i elleve konvoier. Men tørre fakta formidler ikke noe av dramaet bak hver eneste tur. For å få vite mer drar Jan til Kristiansand & museumsskipet Hestmanden. Her viser Bjørn Tore Rosendal fra Norsk senter for krigsseilerhistorie han rundt i et ekte krigsseilerskip. Faktisk det er det eneste som er igjen fra andre verdenskrig & som seilte under norsk flagg.

Maskinrommet i hjertet av skipet er ganske klaustrofobisk. Rosendal tar fram maskindagboka farfaren førte. Den ligger på Riksarkivet. 9. april 1940 står det at Gard var i «Mosambique-kanalen», på reise fra Cape Town til Abadan i Iran. «Norge & Danmark okkupert av Tyskland» har Lauritz Egeland ført inn i maskindagboken mens båten var på den andre siden av jordkloden.

Krigsseilernes drama står beskrevet i skipsdagboken i knappe, med detaljerte setninger.

Den 25. august 1940 var Gard i den nordlige Atlanteren & Lauritz Egeland noterte: «En tankbåt torpedert & eksplodert, senket på cirka ni minutter. Cirka klokken 19.10.» Kapteinens dagbok var mer detaljert, det var begrenset hva folka i maskinrommet fikk med seg.

For å unngå å bli torpedert begynte båten en ‘sikksakk-manøver’. Da måtte maskinistene stå på, mens de merket smell & eksplosjoner fra angrepet. Denne gangen ble åtte skip senket & 200 mennesker omkom. Maskinmannskapet var blant de mest utsatt. -De må ha hatt nerver av stål, eller vært nervevrak. 3638 norske sjøfolk i handelsflåten omkom. Langt flere enn Norges militære tap under krigen

Dagboka har også med fredsslutninga i 1945.
«VE Day!!!» ‘Victory Day in Europe’
.
Lauritz Egeland hadde seilt siden 1938 & kom hjem etter sju år i 1946. Det må ha vært en enorm lettelse & glede. -Hvordan ble de mottatt av samfunnet hjemme? Krigsseilerne fikk liten plass i fredsdagene. Hjemmefronten – gutta på skauen – ble hausset opp. Flere sjøfolk ble også avkrevd attest for ‘god nasjonal holdning’ når de kom hjem.

Etter freden fikk mange krigsseilere problemer med nervene, de slet med å tilpasse seg livet på land, flere fikk alkoholproblemer. Samfunnet viste liten forståelse for krigsseilerne. Lønna under krigen var redusert, differansen havnet i Nortraship-fondet. Krigsseilere mente at de skulle ha utbetalt den avtalte bonusen de hadde krav på. Konflikten løste seg i 1972 da krigsseilerne i uteflåten fikk utbetalt æreslønn. For mange av dem var det for seint, de var allerede død.

Egeland er skamfull over storsamfunnets behandling av farfaren & de andre uteseilerne. Han husker at da faren Kjølv fikk noen tusenlapper på begynnelsen av 70-tallet sa han at det var helt galt. Det var sjøfolkene som skulle hatt pengene rett etter at de kom hjem. Jan ser nå på farfar Lauritz som en mann han kan identifisere seg med. Noe annet enn den slagrammede farfaren som satt i en stol & spiste sjokolade. -Jeg tror jo at farfar må ha hatt et følelsesmessig kaos etter langvarig & voldsomt press. Sjølivet var et drama uten like.


Når livet til farfaren er avdekket lurer Egeland på hvordan det gikk med broren Olaf som også var i uteflåten under krigen. Svaret finner han på Riksarkivet. Her får han utlånt en kartotekboks fra «Det norske innskudds- & trekkkontor i Oslo, London-registeret.» Under bokstaven E ligger Olaf Egelands kort med et stort rødt kryss over. Det står «Olaf Egeland, Special information: Dead. 22/1-1942 m/T Nyholt». Han døde på sjøen. 

For å finne ut mer om båten & hva som skjedde da den gikk ned reiser Egeland til krigsseilernes minnehall i Stavern & møter historiker Mari Bekkelund. Hun forteller at motortankeren Nyholt i januar 1942 seilte fra Reykjavik mot New York i konvoi. Været var dårlig, iskaldt, storm & tjukk tåke. Uheldigvis kom Nyholt om kvelden 17. januar bort fra konvoien & ble torpedert av den tyske ubåten U87. Olaf sto på vakt i maskinrommet da det smalt. Ingen ble skadet, men båten fikk kraftig slagside. Olaf visste at sjansene for å overleve var dårlige så han beordret de andre opp på dekk. Etter fire timer alene i maskinrommet smalt det igjen, skipet var fortapt. Utrolig nok kom Olaf seg opp på dekk & klarte, til tross for høy sjø, å borde livbåten. Han var dyvåt & i sjokk. Les sjøforklaringa etter foliset.

Johannes Bauge
1922-2005
Adam Egede-Nissen
1911-1997
Mari har tatt med et NRK-program fra 1994 til Jan. Lettmatrosen Johannes Bauge & skipslegen Adam Egede-Nissen seilte sammen med Olaf & ble vitne til hans død. De de forteller i intervjuet om svære bølger & orkan i Nord-Atlanteren. «Den første som døde i livbåten vår, var maskinsjefen. Han hadde vært i sjokk nesten siden han kom i båten. Olaf var veldig urolig. & ville ut av livbåten. Egede-Nissen måtte holde på ham i tre døgn. Natten til tredje døgn døde Olaf Egeland. Begravelsen var en enkel seremoni. De pakket ham inn i en regnfrakk & begravde ham på sjøfolks vis, i havet. «Det gjorde et voldsomt inntrykk» forteller to gamle sjøfolk 52 år etterpå. «Vi lot ham gå over bord».
Se hele reportasjen på 8 minutter nederst i 'Styrmann Lundes logg'.

Egeland går rundt i minnehallen & leser på ei tavle: Olaf Egeland, førstemaskinist, født 10.1.1896 i Haugesund. Han døde på motorskipet Nyholt. -Jeg visste faktisk ikke at hans navn sto her. Her er tusener av navn på norske sjøfolk som gikk ned under de to verdenskrigene. Jan synes der flott at de minnes på denne verdige måten.


Farfaren var utrolig heldig som seilte hele krigen & kom hjem i live. Mens broren ble torpedert & omkom. Skjebnens tilfeldigheters spill. Historiene til de to maskinistbrødrene fra Haugesund er representative for tusener av sjøfolk. Farfar Lauritz overlevde mot alle odds, men lillebror Olaf var tilsvarende uheldig.

Krigsseilernes tragedier fortsatte på mange måter etter krigen. De ble dårlig mottatt av norske myndigheter. Krigsseilernes ufattelige redsler gjennom mange år ble ikke forstått, verken av sin samtid eller sin ettertid. Det er trist at samfunnet ikke tok bedre imot dem.

- Dette er min farfars historie, sier Jan Egeland & den må forstås sammen med hans brors historie.

- - - - - - - - - - - - - - -
Jeg synes programmet ga en ok beskrivelse av krigsseilernes liv & problemer. Men Jan Egeland overrasker flere ganger når han virke totalt ukjent med temaet generelt & familiens krigshistorie spesielt.
I alle fall i 1972 da arvingene fikk ‘æreslønna’ burde han ha fått med seg noe historisk balast. Jeg undres hvordan kunne han unngå å vite at Olaf Egeland døde under krigen? Har han aldri besøkt oldefaren Kjølv Larsen Egelands grav i Haugesund? Her står det en minnetekst om Olaf.
I lyset av Jan Egelands internasjonale fredsarbeid & humanitære oppgaver er det rart at han ikke er bedre skodd i nær, familiær fortid.