søndag 21. november 2021

Prestsvingen & Gullkista

Navnetradisjoner oppstår på flere måter. Ofte vil gamle steds- & veinavn ende opp som offisielle navn med godkjent stavemåte. Mens andre tilnavn lever sitt eget liv i årtider. På Løp er det et par interessante «veinavn» som kommer fra muntlig tradisjon eller spesielle hendelser.

Gullkista er det eldste av disse to. Navnet er omtalt av Terje Gudbrandson i Nordstrandabindet, side 580.[1] Folk over hele Nordstranda kjente til historien om Gullkisto – en stor skatt - som skulle være gravd ned i bakken mot bassenget i Geitvågen. Forestillinga hadde nok et naturlig utgangspunkt, skriver han, ettersom bekken nord for svingene på fylkesveien førte med seg en slags gullglinsende metallflak. Den rant nært Gullkista. 

Det gikk også fortellinger om en avdød person som «gikk igjen i området». Bjørn Løpsmark forteller at tidligere, da hest & vogn var transportmiddelet, «reagerte hestene på noe» da de passerte de skarpe svingene. [2]

Det var Ole Kristiansen i redaksjonen som gjorde meg oppmerksom på de to navnene. Prestesvingen eller «Præstsvengen» som en sier lokalt, er svingen der den gamle mellombølgesenderen på Løp står. Det var sogneprest Jens A. Thori i Bodin menighet som 4. juledag 1962 kjørte ut av veien.[3] Nor’sias Aud Pedersen interjuet sognepresten i 1983, & historen er som følger.[4]

Prestefamilien var nettopp kommet til sognet & var uvant med forholdene. Denne romjulsdagen var travel, en begravelse fra Alstad, et uventet sognebud & deretter en juletrefest på Skaug. Etter det var planen et privat selskap. Det var lite is på veiene, & for å rekket alt dette tok Thori av kjettingene. På den tid var piggdekk ikke vanlig på bilene. Da Thori & sønnen Hans kom til svingen på Løp låste hjulene seg da han bremset. «Vi gled utfor, bilen gikk rundt & havnet på taket. Hans & jeg rullet opp vinduene, krøp ut & så holdt vi takkebønn der i bjerkekrattet, for vi hadde ikke fått en skramme.» Siden er denne svingen blitt kalt Prestsvingen.

Første avisomtale av Prestesvingen finner vi i oktober 1981 når en innringer i Nordlandsposten roser Veivesenet for at de har fått bort den såkalte Prestsvingen på Løp. Den er utsprengt & blitt mye mer oversiktlig enn før.[5]

Det var vel ikke godt nok. Avisene melder om utforkjørsler i januar 1986 & mars 1989, i første tilfelle forteller en nabo til svingen at han har registrert over hundre utforkjørsler i Prestsvingen på vinterføret. Verre gikk det i Gullkista i august 1986 da en bil punkterte & kjørte utfor på glatt føre. Sjåføren & en passasjer ble skadet.

Det beste fotoet av en utforkjørsel i Prestsvingen sto i Nor’sia i 1984.

Høstens første utforkjøring i «Prestsvingen» fant sted i begynnelsen av september pga for stor fart. På sin ferd ned i grøfta tok bilen med seg et tre & den fikk en del skader. Nor’sia trøster sjåføren med at «han er ikke den første som havner utenfor veien her, & sikkert ikke den siste heller».[6]

I oktober 1998 sto det et stort oppslag i Nordlands Framtid: Berget av to trær.[7] Maleren Rolf Svendsen fikk sleng på kassebilen i Prestsvingen ved Løp gård. Han sa til avisa et «doseringen i Prestsvingen er helt feil & må ta skylden for uhellet.»

Svendsen husker fortsatt godt ulykka for 23 år siden. Han forteller[8] at melkebilen hadde kjørt utfor kvelden før & tatt med seg en del av autovernet. Så kom hans bil nedover & tok med seg resten av autovernet, & det var dette som reddet ham. Bil & autovern kilte seg fast mellom to trær, & dermed unngikk han å lande med bilen på taket lenger ned i lia. Legen som skulle ha kontordag på Kjerringøy var den første som kom til ulykkesstedet. Det måtte brukes tre bergingsbiler for å få bilen hans opp på veien, som utrolig nok var kjørbar etterpå, riktignok dryppende av fersk, oppristet maling.

Ni år seinere, i 2009 klager to forskjellige personer i Avisa Nordland. «Hvorfor er Prestsvingen etter Løp blitt enda farligere etter utbedringene?» & dagen etter sier en som kjøer svingen daglig at «Spesielt ille er det når en kommer mot byen». Han mener det skal være en enkel affære å rette opp denne misæren.

Leserne vet vel om veien ble rettet opp etter dette? Uansett er det et godt råd å løfte senke farta når du nærmer deg Prestsvingen & Gullkista.

- - - - -
[1] Gårds- og slektshistorie for Nordstranda, s 580.
[2] Bjørn Løpsmark, 28. august 2021.
[3] Info fra Ole Kristiansen, 12. august og 3. september 2021.
[4] Bearbeidet tekst fra Nor’sia nr 4/1983
[5] Nordlandsposten, fredag 9. oktober 1981.
[6] Nor’sia nr 3/1984
[7] Nordlands Framtid, torsdag 22. oktober 1998.
[8] Telefonsamtale 25. august 2021.

fredag 12. november 2021

En kjempe har falt - Sigbjørn Eriksen 1936-2021

Tidligere fylkesordfører, lokalpolitiker, lærer & medmenneske Sigbjørn Eriksen gikk ut av tiden 30. oktober 2021. Han ble født i 1936 i Egersund, Rogaland - sørlandsbyen på Vestlandet - dialekten røpet ham hele livet. Men Sigbjørn ble nordlending så god som noen.

En gang ble han angrepet av en meningsmotstander fordi han ikke var fra Nordland. Da svarte Sigbjørn: - Eg har no bodd lengre tid i fylket enn de fleste innbyggerne har levd. Eg e no nordlending like god som alle andre.

Da Sigbjørn tok artium i 1956 var framtidsplanene klare; først militæret & så kanskje sosialøkonomi. Det ble imidlertid lærerskola i Stavanger hvor han begynte i 1958.

I 1960 ble Eriksen ansatt som lærer ved Gruben skole i Nord-Rana herred. Ved samme skole ble husstellærerinne Tora Meidell fra Mo også ansatt. Dette var ikke tilfeldig, de to var nemlig et par & de giftet seg i august samme år. Fra da av var Sigbjørn Eriksen nordlending. I sin lærerkarriere ble han i 1969 også rektor på barneskola. De fikk fire barn.

Sigbjørn i Rana Blad, 1965

Sosialdemokraten Eriksen startet tidlig i Gruben arbeiderlag & fikk raskt styreverv & nye oppgaver i Arbeiderpartiet på kommune- & fylkesnivå. I 1965 ble Sigbjørn varaordfører i Rana, et verv han hadde i ti år.

I januar 1964 ble Sigbjørn medlem av Nordland fylkesting, & i 1972 ble Eriksen fylkesvaraordfører i Nordland. Han fungerte som fylkesordfører flere ganger for Ottar Vollan. De fikk begge avløsning da de borgerlige vant det første direkte valg til fylkestinget i 1975.

Opposisjonstilværelsen varte til høsten 1983 da han trådte inn i fylkesordførervervet, et ombud han skjøttet i tre perioder fram til høsten 1995.

Etter 32 år som framtredende politiker på kommunalt & nasjonalt plan fikk Sigbjørn Eriksen i 1995 ei stilling i Næringsavdelinga med fokus på energiforvaltning & kraftrettigheter. En viktig ressurs for Nordlands befolkning som i hans tid som politiker & byråkrat sikret 30% medeiendomsrett for oss nordlendinger i all framtid.

Sigbjørn ble aldri statsråd ved kongens bord. Mange ganger ble Eriksens navn nevnt i forbindelse med nye regjeringsdannelser, & som regel ble han lansert som en meget aktuell kommunalminister. Det ble han dessverre ikke. Men én gang fikk Sigbjørn tilbud om en ministerpost, i Gro Harlem Brundtlands andre regjering (1988-89). Hun ville ha ham til Handels- & skipsfartsminister, men han svarte nei takk. Det var han i ettertid sjeleglad for, fordi da ville han fått ansvaret for etableringa av NIS - Norsk internasjonalt skipsregister 1987.

I 1980 ble Sigbjørn Eriksen politisk sekretær i Nordland arbeiderparti, med særlig ansvar for det fylkespolitiske arbeidet. & han ble etter hvert mer & mer bofast i Bodø.

I fylkeshovedstaden møtte han Sissel Olsen som var sykepleier. De giftet seg i 1982 & to stebarn sluttet seg til ungeflokken hans. Sissel Eriksen døde i 2017, bare 72 år gammel. – Eg hadde aldri trudd at hu skulle dø før meg, sa Sigbjørn flere ganger.

I sitt politiske arbeid var Eriksen en solid allrounder, han virket innen mange viktige fagfelt. Han ble den første formann i Fylkeskulturutvalget da det ble opprettet i desember 1969. Samferdselsutvalget, Administrasjonsutvalget & Høgskolestyret var han også medlem av, som regel formann.

En viktig sak for mange nordlendinger på 1980-tallet var kraftutbygginga. Sigbjørn Eriksen sto midt i striden som formann i Saltfjell/Svartisutvalget. Han ble nok sett på som «en kraftsosialist» av mange, men skjøttet sitt ansvar på en redelig & saklig måte.

Mange av hans meningsmotstandere fikk stor respekt for ham. Samenes talsmann, aksjonist & maler Per Adde, ble hans gode venn i alle år etterpå.

Sigbjørn Eriksen var godt likt av fylkesadministrasjonens ansatte. De visste hvor engasjert han var i sitt arbeid & hans gode kunnskaper om fagfelt & oppgaver.

Våren 1986 var det en stor streik som også omfatter mange medarbeidere. På vei ut av fylkeshuset sto fylkesplanleggerne streikevakt i foajeen. Da han så dem smilte han & sa: -Ho-ho, der står fylkesplanseksjonen & streiker, Ja det merker vi nok godt om 16 år.

Samarbeid på tvers av fylkes- & landegrensene var viktig i alt hans arbeid. Sigbjørn var sentral i etableringa av Landsdelsutvalget for Nord-Norge & Namdalen i 1972. Her var han både sekretariatsleder i to år & utvalgsleder i to perioder, han representerte Nordland i LU i sammenhengende 24 år. Eriksen mente det var en tragedie for fylkessamarbeidet i nord at Troms fylkeskommune trakk seg ut av LU slik at utvalget ble nedlagt.

I Northern Forum – som samler 24 regioner fra10 land i nord-områdene var Eriksen båre president & visepresident.

Det som sto hans hjerte nær, var nok samarbeidet med Leningrad fylke som ble etablert i 1988. Da den kalde krigen var nærmest avviklet, & Treholtsaken var gammelt nytt, tok Eriksen opp et russisk initiativ om et nærmere kultur-, skole- & næringssamarbeid mellom en kvart million nordlendinger & 5 millioner russere. Fire store markeringsuker ble gjennomført i årene 1989-1996, til stor glede for innbyggerne i de to vennskapsfylkene.

Leningraddagene i Nordland 1990 var et omfattende arrangement som høstet lovord fra større bedrifter, kommuner, ja fra samtlige avisredaksjoner fra Brønnøysund til Andenes.

I perioden etter at Sovjetunionen kollapset i 1991, ble det arrangert en demokratikonferanse i Leningrad fylke for å orientere om de demokratiske prosessene i det norske lokalstyret.

Høgskolen i Nordland / Nord universitet har vært en sentral medspiller i utdanning & næringsutvikling på begge sider av grensen.

Russlandssamarbeidet ble til å begynne med tatt kjølig imot av utenriksdepartementet & sentrale politikere. Men da de positive erfaringene fra arbeidet til Nordland -Leningrad & Finnmark-Murmansk etter hvert ble kjent sørpå, fikk pipen en ny låt. En direkte konsekvens av «utenrikspolitikken i Nord-Norge» kom til på begynnelsen av 1990-tallet:

Utenriksminister Thorvald Stoltenberg inviterte de tre nordligste fylkesordførerne til Tromsø i april 1992, & lanserte opprettelsen av Barentsregionen. Da Stoltenberg & de andre utenriksministerne signerte Kirkenesdeklarasjonen i januar 1993, signerte også Sigbjørn & seks fylkesledere fra Norge, Sverige, Finland & Russland det regionale Barentssamarbeid.

Musikk, kunst & kultur sto hans hjerte nært. Sigbjørn Eriksen hadde sans for de som tenkte nytt, tok sjanser & leverte resultater. I 1987 sørget han for å bli leder for fylkeskulturstyret i Nordland. Det var høyst uvanlig at en fylkesordfører påtok seg et slikt verv, men han ville gjerne ha handa på rattet, støtte de unge & nye, ansatte & kunstnere som ville utrette noe.

Fylkeskultursjef Aaslaug Vaa kom som en hvirvelvind i 1986, med mange nye ideer. Med god støtte fra en erfaren fylkespolitiker loset de to i havn mange spennende prosjekter:

  • Den gamle landbruksskola i Bodin ble til Nordland kultursenter i 1988.
  • Figurteateret i Nordland ble etablert i Stamsund i 1991.
  • Musikk i Nordland kom til Narvik året etter.
  • Hamsunsenteret i Hamarøy, åpnet i 2009 - etter 20 års planlegging & strid.
 Skulpturlandskap Nordland er likevel det største prosjektet som knyttes til kulturpolitikeren Sigbjørn Eriksen. Ideen til kom fra kunstner Anne Katrine Dolven under et seminar på Vega i 1988 hvor også i Sigbjørn deltok.

I et intervju etterpå med Nordlandspostens Geir Johnsen sa Eriksen bl.a. at «Dolvens ide er faktisk så vanvittig at den er god. Det er det som er fascinerende, … nå må vi bare finne måter å gjøre dette på».[1]

Få prosjekter er blitt så idiotforklart som dette ble i starten, & få skulpturer har blitt så hjertelig mottatt i så mange kommuner, kunstnermiljøer, hos reiselivet & blant innbyggerne. Flere steder arrangeres det festivaldager knyttet til skulpturen. 3-4 bøker er gitt ut om skulpturene. Turister & fastboende oppsøker en skulptur hver eneste dag, året rundt.

 

Det siste vervet Sigbjørn påtok seg var som medlem i Domkirkens menighetsråd fordi noen ba ham om det.

- Eg har aldri vært noen kirkegjenger, men menigheten hadde noen spennende byggeprosjekter eg ble bedt om å bidra til. Det var givende, nye tilbud til ungdom er viktig uansett.

I januar 2011 ble Sigbjørn Eriksen utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for samfunnsnyttig virke». Vi har mye å takke ham for, i dyp respekt & ærbødighet.

En kjempe har falt – fred over Sigbjørn Eriksens minne.

søndag 25. juli 2021

Ubesvart anrop

Ubesvart anrop

… av Nora Dåsnes er en grafisk roman, tegnet historie, om ei ung jentes liv & følelser det første året etter at høyreekstrem terrorisme rammet Norge 22. juli 2011.

Rebekka hører eksplosjonen i Oslo, & som alle andre tar det timer før terrorens sanne ansikt blir kjent. Hun er sammen med venninna Fariba, skater & chiller, før de oppdager åtte, ni & tolv ubesvarte anrop fra foreldrene.  – Men hvorfor … ringer de?

Rebekka, kjenner ingen som ble direkte berørt, verken i hovedstaden eller på Utøya. Likevel blir hun en av titusener norske ungdommer som i løpet av dramatiske timer & dager får følelsene, framtida & friheten snudd opp-ned. Hendelsene går sterkt inn på henne, & leserne blir med på hennes indre & ytre reise det første året helt til rettssaken året etter.

I familien på tre møter vi mora som er politibetjent & en litt eldre storebror. Han er arbeidsledig & får etter hvert en ustabil psyke.

I et stadig tilbakevendende mareritt er Rebekka på Utøya, på flukt fra terroristen som skyter etter henne, & for hver drøm – hver natt - kommer han nærmere & nærmere før hun våkner.  22. juli preger tankene hennes. – Jeg tenker på det ganske ofte, sier hun til den et år eldre kameraten Daniel på videregående skole. – Jeg tenker på det hele tiden, konkluderer hun.

Forfatter & tegner Nora Dåsnes gir et vart & ømt bilde av den gutteaktige Rebekka, både i forhold til bestevenninna Fabia & den nye vennen Daniel som framstår som en tålmodig & sympatisk gutt. De tiltrekkes av hverandre, men Rebekkas traumer legger en demper på følelsene.

Rebekka & Daniel

Første del av romanen går i et langsomt tempo, jeg tror det er et godt valg, karakterene befester seg & de indre & ytre konfliktlinjene trekkes opp. Rebekkas usikkerhet i forhold til familie, venner, skole & det store stygge mørket vil nok mange unge lesere kjenne seg igjen i. Men i hennes liv gir terrorangrepene en kraftig akselerasjon av tomhet & fortvilelse.

Etter hvert som skytteren i marerittene kommer nærmer & nærmere øker også aktiviteten i historiene. En skolerevy skal lages, Daniel kommer tettere på, storebrorens problemer blir alles problemer. Tempoet i fortellinga stiger, engasjementet blir større. Hva skjer?


I siste mareritt ser Rebekka skytterens ansikt. Det var det en person hun ikke hadde ventet. Hvem blir terrorister? Alle kan bli terrorister! Rebekka gjør det hun må gjøre, hun drar til stedet hun hele tida tenker på.  Hva var greia med å dra ut hit? spør storebror Joakim. – Jeg vet det ikke gir mening. Når jeg ikke kjente noen, svarer Rebekka. Det er nettopp meningen i det meningsløse som styrer fortellinga.

Jeg kan ikke røpe mer av handlingen. Siste del av romanen engasjerte meg som leser. En kan ikke komme fort nok til slutten. Oppbygginga & driven til Nora Dåsnes gir en stemme til de som ikke var med der det skjedde, men som i desto større grad fikk erfare ringvirkningene i det norske samfunnet året etter.

Tegnestilen er minimalistisk, likevel med gode uttrykksfulle personer & situasjoner. Et bevisst fargevalg formidler tidene; blå i dag, rød den 22. juli, sort i marerittene.

Ubesvart anrop – av Nora Dåsnes – anbefales både unge & voksne.

Aschehoug ©2021, 285 sider.

mandag 21. oktober 2019

Folketellinger er ditt familiealbum

Havnefogd Johansens barn i badestampen 1909,
og i folketellinga 1900 for Bodø by.
Tenk deg at skolelæreren i bygda eller sognepresten besøkte dine oldeforeldre 3. desember 1900 & snakket med dem. Spurte litt om yrkene deres, hvor gamle de var & hva barna deres het. Kanskje var din bestefar født, en gutt på to år? Så noterte læreren ned det de sa, & tok med adressen de bodde på & hvor mange rom de hadde. Hvis de hadde hest & sauer, en åkerlapp eller fiskebåt, ja så kom det også med i folketellinga.

I hele 210 år fra 1801 til 2011 gjennomførte Staten dette besøket, i lange perioder hvert tiende år. Disse folketellingene fortalte myndighetene hvor mange som bodde i landet, hvem som kunne bli innkalt til militærtjeneste & at alle ungene gikk på skole.

Folketellingene er øyeblikksbilder av dine slektninger, nærmest et digitalt foto for akkurat dette året. Så tok de et nytt foto i 1910, 1920 osv. Fotografen brukte penn & festet på papiret deres historie, ikke ulikt et gammelt familiealbum.

Vi kan se de som levde & var tilstede denne dagen. De døde nevnes ikke, de ufødte kan ikke telles. Men hvis ei kvinne var på reise kan du finne henne to ganger i folketellinga; fraværende fra heimen, & midlertidige tilstede et annet sted i landet. Akkurat denne dagen i 1900 var det en stor rettssak i Bodø & da var mange personer, dommere & tiltalte, advokater & vitner midlertidig tilstede i byen. Spennende!

I Slekt & Data Salten synes vi folketellingene er lett å lese i. De er digitalisert & søkbare, & vi har lært oss noen gode søketips for å finne den rette Johan Olsen eller Marit Jensdatter. Derfor kjører vi nybegynnerkurs i å finne fram. På slektsforskerdagen holder vi en innføring om folketellingene. Kom & hør på oss siste lørdag i oktober på biblioteket.

lørdag 19. oktober 2019

Kirkebøker er spennende

4. januar 1905 ble Vebjørn OttoTandberg døpt i Bodø kirke, nr 1.
Han var født 16. september 1904, & oppkalt etter faren Vebjørn.
Har du noen gang sett ei kirkebok? Nei, hvorfor skulle du det, tenker du. Fødsel & død, hva er interessant med det. Jo, det meste i kirkeboka er interessant. Mellom permene i boka, & livets ytterpunkter finner du spennende opplysninger & rystende historier. Ikke bare kan du lese om dine egne aner, faktisk om alle menneskene i Norge som levde & opplevde noe for 60-100 år siden & lengre.

Vi fødes & døpes. Noen døpes faktisk to ganger. Hjemmedåp skjedde når ungen var så svak eller sykt at den kunne dø før de rakk å komme fram til kirka. Disse barna ble etterpå kirkedøpt. Under dåp leser vi alle de morsomme & rare navnene de brukte før. Her står foreldrenes navn, kanskje får vi en overraskelse når vi ser farens navn. Her står adresser & yrker, det hjelper oss godt på vei. Hvis foreldrene ikke var gift skrev presten at ungen var «uekte». Jeg lurer på hvordan en uekte unge egentlig ser ut, jeg?

Femten år seinere går jenta & gutten til konfirmasjon. Oppdaterte personopplysninger om familie & bosted, koppervaksinen er tatt, det var viktig for folkehelsa. & sjølvsagt leser vi karakterene de fikk – i kristendomskunnskap. Konfirmasjonen var viktig for de unge. Var du ikke konfirmert fikk du ikke lov til å gifte deg.

Ekteskap & begravelse, innflyttere & utflyttere, alt står i kirkeboka. Her ser du om oldefar dro til Amerika eller kanskje til Narvik? Jøss, gjorde han virkelig det, så ung?

Dødsfallene gir oss de mest dramatiske opplysningene. Gamle folk døde både av sykdommer vi sliter med i dag, men også av ukjente sykdommer som vaksiner & medisin gjør oss frisk fra. 1. mars 1880 døde 3 ½ år gamle Nils Theodor Jentoft på Kvalvåg utenfor Bodø «mens legen var på reise til barnet». Reiste han med hest & vogn eller ble han rodd? Uansett kom legen for seint.

I Slekt & Data Salten finner vi mye godt stoff i kirkebøkene. Derfor kjører vi nybegynnerkurs i å lese dem, som slett ikke er vanskelig. Skrifta i kirkebøkene etter 1850 er normal håndskrift, ikke ulik den mora di lærte da ho gikk på barneskola. På slektsforskerdagen holder vi en innføring i kirkebøker. Kom & hør på oss siste lørdag i oktober på biblioteket.

Les om Vebjørn Tandbergs Bodørøtter her.

onsdag 16. oktober 2019

Hvem er våre røtter?


Du & jeg, vi er alle et produkt av de som gikk før oss. Mor & far, besteforeldre, oldeforeldre & ei lang rekke av «tipp-er». Trenger vi å vite noe om dem? De nærmeste har du møtt mange ganger, andre har du møtt færre ganger pga avstand i tid & sted. Sjølvsagt har du hørt snakk om ukjente forfedre & formødre, tanter & tremenninger, you name it, i familieselskaper. Gang på gang … så kjedelig!

Men de er der likevel & gjennom dem kommer vår hårfarge & høyde, sykdom & styrke, gener & holdninger. De har skapt oss, etterkommerne, enten vi vil det eller ikke. Da blir det etter hvert interessant å finne noe ut om hvem de var, hva de gjorde, hvor de bodde, hvor mange barn de fikk & hvordan det gikk med dem. Norgeshistorien er ikke bare konger & kjøpmenn, oppdagere & diktere. De aller, aller fleste var vanlige mennesker som levde midt i det som skjedde.

I dag er du bare noen tastetrykk fra å finne ut hvem de var. Digitale kilder gir oss et innblikk i levd liv, & vi kan forstå hvor våre røtter grodde. Personer kan settes inn i et tidsbilde fra den tids nyheter, fiskere opplevde storm, tjenestejenter slet med vannbøtter, mødre fikk mange barn, fedre dro til Sulis for å skaffe penger til familien.


Vi i Slekt & Data Salten har slektsforskning & lokalhistorie som hobby. Derfor arrangerer vi åpne møter hver måned, & en hel slektsforskerdag siste lørdag i oktober for nybegynnere. Kjedelig, å nei, bare prøv & du vil bli hekta på slekta. Det er som en fortelling der du er i sentrum, dine røtter er omgivelsene & fortiden kommer nært inn på oss. Morsomt å finne & interessant å vite. Prøv det, du også. 


Viggo Eide, medlem i Slekt & Data Salten

torsdag 25. april 2019

Josefine Klausen - politisk og sosialt aktiv kvinne i gamle Bodø

«Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.»  


Til Josefine Klausens minne - 1869-1939

Av lokalhistoriker Viggo Eide & master i historie Jorulf Haugen

Josefine Marie Klausen var i første del av 1900-tallet en av Bodøs mest markante kvinneskikkelser. I mange tiår hadde hun et sterkt engasjement for de svake i samfunnet, & hun var spesielt opptatt av barns levevilkår. Hun døde i dag for 80 år siden - 25. april 1939.


Josefine & Konrad Klausen
Ektemannen, Konrad Klausen, var en sentral fagforeningsmann & arbeiderpartipolitiker & var en av de 300 som omkom da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild gikk på en mine mellom Landegode & Mjelle 23. oktober 1940. Han har fått en gatestubb i Bodø sentrum kalt opp etter seg. Herr Klausens virke & dramatiske død har nok overskygget hustruens omfattende sosiale arbeid.

Josefine ble født på Sandhornøya i Gildeskål i 1869 & kom i ung alder til Bodø under den sterke byveksten på slutten av 1800-tallet. Konrad var også innflytter, han fra Lurøy, & de fikk i årene 1890 til 1908 ni barn. Boligmangelen var stor på den tida, & familien losjerte hos slekt & venner i Tordenskioldsgata & Kirkegata før de kunne flytte inn i eget hus i Prinsens gate.

Josefine Klausen ble valgt som viceformand i Bodø Socialdemokratiske Kvindeforening da laget ble stiftet 28. april 1914. Foreningens formål var «at sprede oplysning blant kvindene, for derved at vekke intresse for samfundsspørsmaalene. (...) Videre arbeide for kvindens ligestillethed med manden i borgelige retigheter i stat & komune, virke for udryddelse av alle fordomme & uretferdigheter der setter kvinden i et andet samfundsmæssig forhold end manden.»

Josefine var et initiativrikt medlem. På medlemsmøtet 24. mai 1914 fremmet hun et forslag om å arbeide for fritt skolemateriell i folkeskolen. Dette ble oversendt Bodø Arbeiderparti til behandling i formannskapet. I årsberetningen et halvår senere heter det at fritt skolemateriell nå var vedtatt. På et møte i august 1914 foreslo fru Klausen en ny sak oversendt partiet, nemlig at kommunen burde overta handelen med de viktigste levnetsmidlene som mel, samt kull. Det burde arbeides energisk for dette, mente arbeiderkvinnene. Dette var naturligvis en reaksjon på frykten for matmangel & den voldsomme prisstigningen på matvarer som følge av krigsutbruddet. Det kommunale Bodø Provianteringsråd ble opprettet av formannskapet med ansvar for å skaffe & rasjonere varer til husholdningene. 


I november 1914 trakk den valgte formannen, Manda Reiersen, seg fra ledervervet & Josefine rykte nå opp som formann. Ved neste kommunevalg, i 1916, ble både Konrad & Josefine Klausen innvalgt i bystyret. Fru Josefine satt bare en treårsperiode, mens kullarbeider Klausen ble innvalgt fem ganger. Josefine Klausen ble i 1915 & deretter årlig gjenvalgt som formann i arbeiderkvinnelaget til hun meldte seg ut i november 1920.

Fru Klausen ønsket nå å konsentrere sine krefter om sosialt arbeid, bl.a. som medlem av Bodø fattigstyre. I 1922 tok hun initiativ til foreningen Barnehelsen & deltok innen Bodø Sanitetsforening i Særkomitéen som jobbet for feriekolonien Jentofts Minde. Josefine var leder i årevis begge steder samt i barneforeningen Nordlys. Fru Klausen var også aktiv i avholdsforeningen Den gode Vilje & Husmorforbundet. I 1936 kjøpte Særkomitéen, som nå var blitt en selvstendig forening, slakter Næsgårds eiendom Bloksbjerg i Skivika. Her avholdt de feriekoloni for barn både før & etter krigen. Etter Josefines død vedtok foreningen i 1939 å hedre sin stifter & mangeårige formann ved å omdøpe feriekolonien til Josefine Klausens Minne.

22. april 1939 var det en vellykket jubileumsfest i Arbeiderpartiets kvinneforening, 25 år etter stiftelsen. Josefine Klausen & to andre medstiftere var med & ble hjertelig hyllet. Josefine hadde slitt med helsa de siste årene, & tre dager etter jubileumsfesten døde hun brått & uventet. I avisa ble hennes sosiale arbeid, spesielt for barna omtalt, & at hennes valgspråk var «Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.» 


. . . . . . . . . . . . . .

I 2020 fyller Folkets Hus i Bodø 100 år. Da kommer jubileumsboka Folkets Hus Bodø – Nye tider nu ut med professor Steinar Aas som redaktør. Eide & Haugen skriver kapitlet om arbeiderkvinnelagene i Bodø.