mandag 21. oktober 2019

Folketellinger er ditt familiealbum

Havnefogd Johansens barn i badestampen 1909,
og i folketellinga 1900 for Bodø by.
Tenk deg at skolelæreren i bygda eller sognepresten besøkte dine oldeforeldre 3. desember 1900 & snakket med dem. Spurte litt om yrkene deres, hvor gamle de var & hva barna deres het. Kanskje var din bestefar født, en gutt på to år? Så noterte læreren ned det de sa, & tok med adressen de bodde på & hvor mange rom de hadde. Hvis de hadde hest & sauer, en åkerlapp eller fiskebåt, ja så kom det også med i folketellinga.

I hele 210 år fra 1801 til 2011 gjennomførte Staten dette besøket, i lange perioder hvert tiende år. Disse folketellingene fortalte myndighetene hvor mange som bodde i landet, hvem som kunne bli innkalt til militærtjeneste & at alle ungene gikk på skole.

Folketellingene er øyeblikksbilder av dine slektninger, nærmest et digitalt foto for akkurat dette året. Så tok de et nytt foto i 1910, 1920 osv. Fotografen brukte penn & festet på papiret deres historie, ikke ulikt et gammelt familiealbum.

Vi kan se de som levde & var tilstede denne dagen. De døde nevnes ikke, de ufødte kan ikke telles. Men hvis ei kvinne var på reise kan du finne henne to ganger i folketellinga; fraværende fra heimen, & midlertidige tilstede et annet sted i landet. Akkurat denne dagen i 1900 var det en stor rettssak i Bodø & da var mange personer, dommere & tiltalte, advokater & vitner midlertidig tilstede i byen. Spennende!

I Slekt & Data Salten synes vi folketellingene er lett å lese i. De er digitalisert & søkbare, & vi har lært oss noen gode søketips for å finne den rette Johan Olsen eller Marit Jensdatter. Derfor kjører vi nybegynnerkurs i å finne fram. På slektsforskerdagen holder vi en innføring om folketellingene. Kom & hør på oss siste lørdag i oktober på biblioteket.

lørdag 19. oktober 2019

Kirkebøker er spennende

4. januar 1905 ble Vebjørn OttoTandberg døpt i Bodø kirke, nr 1.
Han var født 16. september 1904, & oppkalt etter faren Vebjørn.
Har du noen gang sett ei kirkebok? Nei, hvorfor skulle du det, tenker du. Fødsel & død, hva er interessant med det. Jo, det meste i kirkeboka er interessant. Mellom permene i boka, & livets ytterpunkter finner du spennende opplysninger & rystende historier. Ikke bare kan du lese om dine egne aner, faktisk om alle menneskene i Norge som levde & opplevde noe for 60-100 år siden & lengre.

Vi fødes & døpes. Noen døpes faktisk to ganger. Hjemmedåp skjedde når ungen var så svak eller sykt at den kunne dø før de rakk å komme fram til kirka. Disse barna ble etterpå kirkedøpt. Under dåp leser vi alle de morsomme & rare navnene de brukte før. Her står foreldrenes navn, kanskje får vi en overraskelse når vi ser farens navn. Her står adresser & yrker, det hjelper oss godt på vei. Hvis foreldrene ikke var gift skrev presten at ungen var «uekte». Jeg lurer på hvordan en uekte unge egentlig ser ut, jeg?

Femten år seinere går jenta & gutten til konfirmasjon. Oppdaterte personopplysninger om familie & bosted, koppervaksinen er tatt, det var viktig for folkehelsa. & sjølvsagt leser vi karakterene de fikk – i kristendomskunnskap. Konfirmasjonen var viktig for de unge. Var du ikke konfirmert fikk du ikke lov til å gifte deg.

Ekteskap & begravelse, innflyttere & utflyttere, alt står i kirkeboka. Her ser du om oldefar dro til Amerika eller kanskje til Narvik? Jøss, gjorde han virkelig det, så ung?

Dødsfallene gir oss de mest dramatiske opplysningene. Gamle folk døde både av sykdommer vi sliter med i dag, men også av ukjente sykdommer som vaksiner & medisin gjør oss frisk fra. 1. mars 1880 døde 3 ½ år gamle Nils Theodor Jentoft på Kvalvåg utenfor Bodø «mens legen var på reise til barnet». Reiste han med hest & vogn eller ble han rodd? Uansett kom legen for seint.

I Slekt & Data Salten finner vi mye godt stoff i kirkebøkene. Derfor kjører vi nybegynnerkurs i å lese dem, som slett ikke er vanskelig. Skrifta i kirkebøkene etter 1850 er normal håndskrift, ikke ulik den mora di lærte da ho gikk på barneskola. På slektsforskerdagen holder vi en innføring i kirkebøker. Kom & hør på oss siste lørdag i oktober på biblioteket.

Les om Vebjørn Tandbergs Bodørøtter her.

onsdag 16. oktober 2019

Hvem er våre røtter?


Du & jeg, vi er alle et produkt av de som gikk før oss. Mor & far, besteforeldre, oldeforeldre & ei lang rekke av «tipp-er». Trenger vi å vite noe om dem? De nærmeste har du møtt mange ganger, andre har du møtt færre ganger pga avstand i tid & sted. Sjølvsagt har du hørt snakk om ukjente forfedre & formødre, tanter & tremenninger, you name it, i familieselskaper. Gang på gang … så kjedelig!

Men de er der likevel & gjennom dem kommer vår hårfarge & høyde, sykdom & styrke, gener & holdninger. De har skapt oss, etterkommerne, enten vi vil det eller ikke. Da blir det etter hvert interessant å finne noe ut om hvem de var, hva de gjorde, hvor de bodde, hvor mange barn de fikk & hvordan det gikk med dem. Norgeshistorien er ikke bare konger & kjøpmenn, oppdagere & diktere. De aller, aller fleste var vanlige mennesker som levde midt i det som skjedde.

I dag er du bare noen tastetrykk fra å finne ut hvem de var. Digitale kilder gir oss et innblikk i levd liv, & vi kan forstå hvor våre røtter grodde. Personer kan settes inn i et tidsbilde fra den tids nyheter, fiskere opplevde storm, tjenestejenter slet med vannbøtter, mødre fikk mange barn, fedre dro til Sulis for å skaffe penger til familien.


Vi i Slekt & Data Salten har slektsforskning & lokalhistorie som hobby. Derfor arrangerer vi åpne møter hver måned, & en hel slektsforskerdag siste lørdag i oktober for nybegynnere. Kjedelig, å nei, bare prøv & du vil bli hekta på slekta. Det er som en fortelling der du er i sentrum, dine røtter er omgivelsene & fortiden kommer nært inn på oss. Morsomt å finne & interessant å vite. Prøv det, du også. 


Viggo Eide, medlem i Slekt & Data Salten

torsdag 25. april 2019

Josefine Klausen - politisk og sosialt aktiv kvinne i gamle Bodø

«Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.»  


Til Josefine Klausens minne - 1869-1939

Av lokalhistoriker Viggo Eide & master i historie Jorulf Haugen

Josefine Marie Klausen var i første del av 1900-tallet en av Bodøs mest markante kvinneskikkelser. I mange tiår hadde hun et sterkt engasjement for de svake i samfunnet, & hun var spesielt opptatt av barns levevilkår. Hun døde i dag for 80 år siden - 25. april 1939.


Josefine & Konrad Klausen
Ektemannen, Konrad Klausen, var en sentral fagforeningsmann & arbeiderpartipolitiker & var en av de 300 som omkom da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild gikk på en mine mellom Landegode & Mjelle 23. oktober 1940. Han har fått en gatestubb i Bodø sentrum kalt opp etter seg. Herr Klausens virke & dramatiske død har nok overskygget hustruens omfattende sosiale arbeid.

Josefine ble født på Sandhornøya i Gildeskål i 1869 & kom i ung alder til Bodø under den sterke byveksten på slutten av 1800-tallet. Konrad var også innflytter, han fra Lurøy, & de fikk i årene 1890 til 1908 ni barn. Boligmangelen var stor på den tida, & familien losjerte hos slekt & venner i Tordenskioldsgata & Kirkegata før de kunne flytte inn i eget hus i Prinsens gate.

Josefine Klausen ble valgt som viceformand i Bodø Socialdemokratiske Kvindeforening da laget ble stiftet 28. april 1914. Foreningens formål var «at sprede oplysning blant kvindene, for derved at vekke intresse for samfundsspørsmaalene. (...) Videre arbeide for kvindens ligestillethed med manden i borgelige retigheter i stat & komune, virke for udryddelse av alle fordomme & uretferdigheter der setter kvinden i et andet samfundsmæssig forhold end manden.»

Josefine var et initiativrikt medlem. På medlemsmøtet 24. mai 1914 fremmet hun et forslag om å arbeide for fritt skolemateriell i folkeskolen. Dette ble oversendt Bodø Arbeiderparti til behandling i formannskapet. I årsberetningen et halvår senere heter det at fritt skolemateriell nå var vedtatt. På et møte i august 1914 foreslo fru Klausen en ny sak oversendt partiet, nemlig at kommunen burde overta handelen med de viktigste levnetsmidlene som mel, samt kull. Det burde arbeides energisk for dette, mente arbeiderkvinnene. Dette var naturligvis en reaksjon på frykten for matmangel & den voldsomme prisstigningen på matvarer som følge av krigsutbruddet. Det kommunale Bodø Provianteringsråd ble opprettet av formannskapet med ansvar for å skaffe & rasjonere varer til husholdningene. 


I november 1914 trakk den valgte formannen, Manda Reiersen, seg fra ledervervet & Josefine rykte nå opp som formann. Ved neste kommunevalg, i 1916, ble både Konrad & Josefine Klausen innvalgt i bystyret. Fru Josefine satt bare en treårsperiode, mens kullarbeider Klausen ble innvalgt fem ganger. Josefine Klausen ble i 1915 & deretter årlig gjenvalgt som formann i arbeiderkvinnelaget til hun meldte seg ut i november 1920.

Fru Klausen ønsket nå å konsentrere sine krefter om sosialt arbeid, bl.a. som medlem av Bodø fattigstyre. I 1922 tok hun initiativ til foreningen Barnehelsen & deltok innen Bodø Sanitetsforening i Særkomitéen som jobbet for feriekolonien Jentofts Minde. Josefine var leder i årevis begge steder samt i barneforeningen Nordlys. Fru Klausen var også aktiv i avholdsforeningen Den gode Vilje & Husmorforbundet. I 1936 kjøpte Særkomitéen, som nå var blitt en selvstendig forening, slakter Næsgårds eiendom Bloksbjerg i Skivika. Her avholdt de feriekoloni for barn både før & etter krigen. Etter Josefines død vedtok foreningen i 1939 å hedre sin stifter & mangeårige formann ved å omdøpe feriekolonien til Josefine Klausens Minne.

22. april 1939 var det en vellykket jubileumsfest i Arbeiderpartiets kvinneforening, 25 år etter stiftelsen. Josefine Klausen & to andre medstiftere var med & ble hjertelig hyllet. Josefine hadde slitt med helsa de siste årene, & tre dager etter jubileumsfesten døde hun brått & uventet. I avisa ble hennes sosiale arbeid, spesielt for barna omtalt, & at hennes valgspråk var «Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.» 


. . . . . . . . . . . . . .

I 2020 fyller Folkets Hus i Bodø 100 år. Da kommer jubileumsboka Folkets Hus Bodø – Nye tider nu ut med professor Steinar Aas som redaktør. Eide & Haugen skriver kapitlet om arbeiderkvinnelagene i Bodø.

fredag 14. desember 2018

Sagelva bru fra 1918



 Sagelva bru høsten 2018. Foto: Per Fridtjofsen

På riksvei 80 midt mellom Bodø & Fauske ligger ei flott steinhvelvbru som sto ferdig for hundre år siden. Fram til 1915 var det ikke kjørevei på strek­ninga Vågan-Straumsnes, men denne parsellen av veien ble bygget i årene 1915 til 1923. Brua i Sagelva var den andre av de tre større bruene som ble bygget langs Saltfjorden & Skjerstadfjorden, & den eneste steinbrua. Bruene over Hestsundet i Hopen fra 1893 & Laukåsstraumen i Straumsnes fra 1924 ble bygget som fagverksbruer av stål. 



Les om Innstrandvegen - fra «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» til Riksvei 80

Byggekostnadene avgjorde, også den gang, hvilken brutype en skulle bygge. Rundt første verdenskrig var stålprisene høye på verdensmarkedet & valget ble ei steinhvelvbru. I Nordland er det 17 steinhvelvbruer, den eldste over Åseelva på Andøya fra 1895, den yngste over Urlandåga i Hemnes fra 1926. De fleste av disse 17 bruene lå på Helgeland. I Salten kom det opp tre stein­hvelvbruer, Storågbrua i Tollå i Beiarn 1902, ei mindre bru på fylkesvei 830 (veien til Sulitjelma) over Finneidelva i Fauske 1907-08 & her i Sagelva 1918.[1] Sagelvbrua ble nok påbegynt i 1917 & sto ferdig i 1918. Rekkverket kom på plass året etter. Brua var i trafikk til Nordlandsbanen skulle bygges her rundt 1960. NSB la da om riksveien & anla et nytt & lavere elveløp gjennom en tunnel i fjellet, vest for brua. Dermed ble det tørt under den gamle stein­hvelv­inga.



Skoleklasse på tur i 1932

Nordlands Framtid besøkte i 1974 brua & intervjuet pensjonert vegtilsyns­mann Vilhelm Furnes.[2] Hans navn står nederst på minneplaketten: flisegutt Vilhelm Nilsen, Furnes. Han var 15 år i 1918. Furnes var som ung gutt med på å lage rekkverket til brua. Hans jobb var bl.a. å hugge hull for jernsten­derne, en jobb som krevde nøyaktighet. 

Johan Østensen på den tida brua ble reist.
- Det gikk hardt på borrene, forteller Furnes. Den gang fantes ikke bore­maskiner – alt gikk for hånd, & smeden måtte arbeide borer i smia etter hvert som de andre ble slitt ut. Det var for­resten Johan Ellingsen Bjørnbakk. Det var to arbeidsledere for bruanlegget, vegtilsynsmann Alfred Furnes, & da han reiste bort, overtok Ole Hansen Nystad. Oppsynsmann på anlegget var Johan Østensen, Furnes.

- Sagelva bru er et vakkert eksempel på de gamle steinbruer med hvelv & står i dag som et eksempel på dyktig brubyggerkunst. Ikke minst er det en glede å se med hvilken presisjon steinene er hogget. De ble sprengt ut i fjellet oppfor brua, & transporten ned var nok ikke så grei. Om sommeren ble de tatt ned med en doning som kalles bjørn, utstyrt med fire små hjul, & ikke så lett å flytte på. Vinters tid var det lettere. Da kunne en bruke hest & slede.  


Furnes forteller at arbeiderne ikke brukte dynamitt for å sprenge blok­k­­­ene løs fra berget. Krutt måtte til. Hver enkelt stein måtte sprenges løs med kiler for å få rette fasong. Etterpå måtte de så finhogges med spesielle redskaper.  

Til venstre viser han fram noen av redskapene de brukte. 
 
Det var selvfølgelig satt opp stillas under bruhvelvet under bygginga, & Furnes forteller at da midtsteinen, som låser det hele, kom på plass, så hevet hvelvet seg opp fra stillaset! Et bevis på at konstruksjonen var riktig.
Sjølve bruhvelvet er spesielt & må sees fra undersida. Hvelvet har nemlig skjev vinkel i forhold til brua. Dette ble gjort for at det skulle følge elvens løp. 






Tørt under brua. Foto: Viggers
At det er solide greier, fikk anleggsfolkene oppleve under byggingen. Ennå mens stillaset stod kom det en høst først et stort snøfall, siden et kraftig mildvær. Sagelva samler vann fra et stort område & blir ei brei trakt for regn & snø­smelting mange ganger i året. Denne høsten under bygginga, for­teller Furnes, ble elva voldsomt flomstor, men den uferdige brua sto urokket.

Da veien først i 60-årene ble lagt om, var det på tale å grave over den gamle brua. Men i Vilhelm Furnes tentes en kampglød & han bidro til at brua fort­satt ble synlig i terrenget, sa den 71 år gamle brubyggeren til avisa i 1974.

Hvem var disse brubyggerne, ti i tallet ifølge minnetavla, her ved Sagelva bru? 



Brubyggerne. Foto Kolbjørn Jenssen 


[1] Informasjon om steinhvelvbruene i Nordland, epost fra pensjonert vegmann Torstein Hansen 19. november 2018.
[2] Nordlands Framtid, 7. august 1974: Sagelv bru – ukjent for de fleste / Fredet minne om dyktige brubyggere / NFs Fauskeredaksjon.

torsdag 13. desember 2018

Innstrandvegen - fra «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» til Riksvei 80

 

Samferdselshistorikerne skriver at den første kjøreveien i Nordland ble anlagt i Bodø på slutten av 1700-tallet. Den gikk fra handelshuset på Hundholmen (dagens Bodø sentrum) til kirka ved Bodø­sjøen. Mellom havn & handel på nordsida - & prest, amtmann & sykehus på sørsida av halv­øya.

Hva er en vei? Les en definisjon her.

På gården Hundholmen ble det rundt 1775 etablert et gjestgiveri & kremmerleie for å betjene reisende i distriktet. I folketellinga 1801 bodde det 19 personer her, kjøpmann Christen Sverdrup med kone, barn & tjenere til sammen 15, & jordløs husmann & fisker Claus Nielssøn med kjerring & to unger. Hundholmen fikk kjøpstadsrettigheter 20. mai 1816 & ble skilt ut som Bodø by.  Hundholmen i 1801

På kirkestedet Bodøe hadde prester, lensherrer, futer, fogder & amtmenn regjert skiftevis i ca 500 år. I 1801 bodde det 71 personer her, med amtmann Christian Torberg Hegge, distriktskirurg i Nordlands amt & lege ved sykehuset Johan Frederic Winter, professor i teologi, prost i Salten & sogneprest i Bodø Eric Gerhard Schytte & prostens sønn, assisterende sogneprest Arnoldus Schytte i spissen. Øvrighetas fire familier med ektefolk, barn, annen familie & tjenere var 54 i tallet. I tillegg bodde tre jordløse husmenn & fiskere med sine familier, til sammen 17 personer. Bodøe i 1801 

Mellom disse to stedene ble den første kjørbare veien i Nordland anlagt, offisielt ferdig i 1798. Geologen Leopold von Buch besøkte Nordland sommeren 1807 & skreiv at det fra Hundholmen førte en utmerket landeveg til Bodøgård. Amtmann Hegge sendte kalesjevogner til Hundholmen for å hente reiseselskapet.[1]

Hvor gikk denne veien? Sannsynligvis fulgte den traseen som Gamle riksvei har mellom Snippen & Bodøgård. Svensken Sven Nilsson beskriver under sitt besøk på Hundholmen i 1816 veien slik:

«fra prestegården til Hundholmen, går veien over en jevn lavlendt mark, bevokst med småbjerk. I siden av grøftene under matjorden finnes et lager av skjell, et bevis for at marken har ligget under havets overflate. Da vi kom frem til et høydedrag, (Rensåsen?), så vi Hundholmen nedenfor oss, ved stranden med mange hus, som lå spredt omkring, & på havnen lå 20-30 skip med seil & vimpler. Der var livlig trafikk. Denne havnen er 16 favner dyp, & anses å være den begynnende stads morgenrødme. Nå har man fått utskipningsrett & tollere. Ved Jakhellns brygge ligger et stort pakkhus. Byen får en vakker beliggenhet & god mark.»[2]

Denne veien ble seinere forlenget til fogdgården i Kvalvåg ca 1832, & ble kalt «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» i amtets protokoller.

 

Hvilken trase fulgte veien østover fra Bodøgård & kirka? 

Den første tida gikk veien på sørsida[3] av Bodin kirke (dagens navn), dvs mellom Skeidhaugen & kirka. Sporet etter veien kan vi fortsatt se langs haugen. Videre gikk veien i østlig retning gjennom Skeid, mellom Grønnåsen i nord & Skeidhaugen, videre forbi Jensvoll til Stille Dal. Fra Stille Dal svingte den rett sørover & gikk nedover i terrenget. Denne parsellen ble kalt for Sneveien, & navnet er fortsatt i bruk på hovedveien i Stille Dal. Ordet sne er ikke dialektisk for snø. Sne betyr på skrå, jfr uttrykket med lua på snei. Nesten hele traseen er fortsatt intakt, fram til Sneveien 38 & derfra mot jernbane­linja i sør.

Omtrent i Lauvåsveien sør for dagens RV 80, svingte veien rett øst mot Moen (Hunstadmoen i dag) & derfra via Hunstad gikk veien til Brækkahaugen & rundt denne på nordsida før den fulgte et sørøstlig leie mot Bertnesosen & Fenes. Vi finner veien igjen der dagens Innstrandveien & Gammelveien ligger.

 

Tre bruer på Bertnes 

 Støver bru ca 1909

Gammelveien hadde tre bruer: over Bertneselva, Kløftelva & Støverbrua over Nessielva. Bertneselva & Kløftelva var egentlig to løp i samme elv. Futelva delte seg ved Springva (litt nedenfor jernbanen nå). Bertneselva var vestre gren, den rant nedover til uldvarefabrikken der Kanalveien går i dag, mens Kløftelva rant forbi Støver (gamle) skole i et dalsøkk som ble kalt Kløfta.

«Det var i Bertneselva det rant mest vann, sa Knut Moe, redaktør av bygdeboka fra 1961. Elvegreina ble lagt i rør & forsvant i 1917, da Bertnes kraftstasjon ble bygd».[4] 

 

Uldvarefabrikken og Gammelveien
Innstrandveien & Gammelveien ble i 1905 avløst av ny riksveitrase lenger oppe på Bertnes. Den brukes fortsatt. 


Veibygging øst for Kvalvåg


Mellom Kvalvåg & Tverrlandet gikk folk til fots eller med hesteklauv i gamle dager. De som bodde innafor hadde gjerne karjoler & kjerrer stående i Kvalvåg, dvs etter at veien var ført fram hit i 1832.

I 1870-årene begynte et større planarbeid for veier i Norge & i vårt område ble Innstrandvegen Bodø-Kvalvåg-Hopen stukket, som det heter, samt Nordstrandvegen Bodø-Mulstrand-Mistfjorden.[5] Seinere ble kampen om pengene mellom disse to bodinveiene et stridsspørsmål i både herredet, amtet & Stortinget. Innstrandveiens største geografiske utfordringer var den rasfarlige Hopslia (vi sier Hopshamran nå) & Hestsundet i Hopen. «Mange svor på at veien innover ikke lot seg bygge.»[6]

Før brua kom var det skysskarer som fraktet tverrlendingene over Hestsundet når de skulle til byen eller kirka. Deretter måtte de gå en bratt sti opp Hopslia & bak hamran følge ei legd (skråning) ned til Inner-Vikan[7] (der søppelanlegget til IRIS ligger i dag). Mellom Inner- & Ytter-Vikan i et lettere terreng forbi noen sjøhus & siste stykke til Kalvåg gjennom ei bratt li. Hvis vannføringa i de tre elvene på Bertnes var for stor kunne en skysskar på Åsneset ro dem over til Fenes. Folk som kom andre veien måtte rope over osen etter skyss. Roparberget lå ytterst på Fenes. 


Veiarbeidet fikk bevilget penger i 1889, & da med framføring til Vågsbotn, grensen til Skjerstad herred. Veiarbeidet var tøft. I 1891 var de kommet til Hopen, & anleggssluskene hang i tau i Hopshamran & boret hull til dynamittsalvene.[8]  
Veien ble smal & var bare beregnet på hestetrafikk. Da de første bilene kom ble det innført timeskjøring i Hopshamran. En milepæl ble nådd da jernbrua over Hestsundet i Hopen ble ferdig i 1893. I 1895 sto hele det 12 km lange veianlegget fra Kvalvåg til Vågan[9] ferdig, bare seks år etter pengebevilgninga.

Hestsundet i Hopen med fagverksbrua i stål fra 1893

Den første brua (foto over)  i Hestsundet gikk lenger inn enn der de seinere bruene kom, den lå der jern­bane­fyllinga ligger i dag. Ikke bare var brua smal, veien hadde flere skarpe svinger før & etter sundet. Da biltrafikken kom i mellomkrigstida ble trafikkforholdene kaotiske over Hest­sundet. Brua ble sprengt av engelske soldater 31. mai 1940, & tyskerne laget ei provisorisk trebru lenger ut i sundet. Her kom de seinere bruene til å ligge, fram til Tverrlandsbrua åpnet i 2013 & løste trafikk­problemene som steinras i Hopshamran & skarpe svinger i Hopen hadde gitt trafikant­ene i 120 år. 


Vegen fra Vågsbotn i Skjerstad til Straumsnes i Fauske


Veien mellom Bodø & Fauske var altså ført fram til Skjerstad herred. På Fauskesida var veien Fauske-Kosmo blitt bygd i 1895-1901. De gjenstående kilometerne av parsellen fordelte seg likt mellom Skjerstad & Fauske, som var blitt skilt ut fra Skjerstad som egen kommune i 1905.

I 1914 ble det tatt opp forslag om å gjøre ferdig det manglende forbindelsesledd i «den store Saltenske indlandslinje» som gikk gjennom vel 2 mils terreng med relativ liten bebyggelse. Behovet var stort, trafikkmengden økte & båttransport var både dyrt & tok lang tid. Lokaldampbåten mellom Finneid & Bodø hadde mange stoppesteder «i den vidt forgreinete Skjerstadfjord» & brukte «i aldminnelighet 8 timer, hvortil kommer den ventetid (…) at passagen gjennom Saltstrømmen maa avpasses efter tidevandet».[10] Båtrutene vitner om lang reisetid:

Dampskibet Salten gikk vinteren 1871 fra Bodø hver mandag morgen kl 8 til Rognan. Anløpene var Valosen, Strøm, Skjerstad, Venset, Leivset & Dverset. Ved Rognan lå båten en time før den tok samme ruta tilbake. Førti år seinere, i 1911, gikk DS Skjerstad samme rute to ganger i uka. Tirsdags formiddag fra Bodø med anløp av Seivåg, Tuv, Skjerstad, Sandkollen, Oldereid, Misvær, Breivik, Fauske, Finneid, Leivset & tilslutt Rognan tirsdag ettermiddag. Retur samme kveld & vel tilbake i Bodø onsdags morgen. Lørdag aften seilte båten fra Bodø, ankom Saltdalen søndag ettermiddag & var tilbake i Bodø mandag morgen.

I tillegg til veien måtte det bygges to større bruer; ei over Sagelva, nært grensa til Fauske & ei bru i Straumsnes (Valnesfjord) over Laukåsstraumen mellom Valnesfjorden & Valnesfjord­vatnet. 





Sulitjelma Gruber tilbød seg å gi et økonomisk bidrag til veianlegget hvis det ble startet opp raskt, & i 1915 var arbeidet i gang. I 1918 sto steinbrua i Sagelva ferdig, bygd med stein fra stedet av lokale håndt­verkere. Samtidig deltok gårdbrukere fra Mjønes med hest & vogn i veiarbeidet & kjørte grus på veien mellom Mjønes & Sagelva ca 1919-20. [11] I mai 1920 startet Bodin kommune ei bussrute Bodø-Vågan med fire ukentlige turer. Ruta ble forlenget i takt med veibygginga til Mjønes, Kistrand & tilslutt Straumsnes i 1923.[12] Da ble ruta også nedlagt pga underskudd i alle fire årene.[13] 

Sagelva bru 100 år i 2018. 

Lørdag 6. oktober 1923 «avlevertes officielt statens veiparcel Mjønes-Strømsnes. Derved aapnes for trafik en sammenhængende vei fra Bodø til Fineid i Fauske, en strækning paa henved 90 km. Dette vil bidrage sterkt til at knytte byen & distriktet sammen.»[14]

Imidlertid ble ikke Straumsnes bru ferdig før året etter, så passasjerer & post måtte fortsatt roes over Laukåstraumen.[15] I 1924 var jernbrua i Valnesfjord bygd & dermed var det blitt en sammen­hengende kjørevei på nordsida av Saltfjorden, Skjerstadfjorden & Valnesfjorden. Samme år som brua åpnet fikk Bernhof Henriksen, Bodø & Peder Kjærran, Fauske konsesjon til rutebildrift i hhv Bodø/Bodin & Fauske/Skjerstad.

De etablerte samtrafikk på strekningen Bodø-Mjønes & Mjønes-Finneid, men fikk ikke lov til å kjøre i hverandres område. Dermed ble det omlasting av gods & passasjerer på Mjønes i all salgs vær & føre. Kjærrans drosjebil hadde plass til 9 passasjerer, mens Henriksens buss tok 18. Kjærran måtte ofte kjøre to turer mens passasjerene ventet. Sjøl om både turen & ventetida var lang, var folk fornøyd med å slippe de daglange båtreisene. Etter hvert fikk de lov til å kjøre passasjerene helt fram til Bodø & Fauske.[16] Dette var starten på Saltens Biruter A/S som ble etablert i 1937.

Før den siste parsellen & brua var ferdigbygd dro det likevel en del folk gjennom området, men å gå rundt Valnesfjorden var tungvint. Derimot var det kort avstand mellom Alvenes & Mjønes i innløpet til Valnesfjorden. På Litj-Øya, den ytterste delen av Mjønes vokste Oldine Lyngved Larsen (1878-1973) opp. Hun fortalte til Nordlandsposten i 1961 at det hendte

 «ikke så sjelden at fremmedfolk dro forbi (…) & ble skysset over sundet til Alvenes. Engang overnattet det fem mennesker hos oss i påvente av bedre vær for å komme seg over».[17]
Da veien var kommet til Mjønes i 1918 satte Fauske kommune opp ei bilrute til Alvenes & derfra en motorbåt som korresponderte med Bodin-bussen. Ruta ble avviklet da veien var ferdig i 1923.[18] 
 
  Et viktig knutepunkt langs veien fra Bodø til Fauske var fergeleiet i Vågan. Etter at daglige rutebusser begynte å kjøre Bodø-Fauske i 1924 kom det etter hvert (kanskje i 1934) i gang persontrafikk med båt over fjorden. Rundt 1937 kom den første ferga i drift.[19] Den gikk til Breivik, Skjerstad & Ljønes (vei videre til Misvær) på sørsida av Skjerstadfjorden.

Etter krigen gikk bruken av lokalbåtruta innover Saltenfjorden kraftig ned pga bedre veier, ferge & økende biltrafikk. I 1961 la S.D.S. ned ruta mellom Bodø & Rognan. [20] Fergeleiet i Vågan ble nedlagt i 1983 da Saltstraumbruene (1978 & 1980) sto der, & veien over Kvikstadheia ble åpnet for trafikk i 1983.

Veien Bodø-Fauske gikk over til riksvei 1. januar 1928 & fikk nummer 785. Natt til 12. juni 1965 ble de gamle skiltene[21] byttet ut med Riksvei 80. I 2015 fikk hus & hytter langs veien[22] adressa Bodøveien.



[1] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 171.
[2] Nordlandsposten 1971, forfatter Br-, referert fra http://nord1.no/ibodoavisan/1971detgamlebodo.html
[3] Veien ble rundt 1900 lagt om til nordsia av Bodin kirke, hvor en tidligere gravla folk.
[4] Karl Åge Moe forklarer & siterer sin far Knut Moe. Samtale på Messenger/Facebook 30. november 2018.
[5] Bodin bygdebok 1:2, 1961: 516
[6] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 4, Gårds & slektshistorie for Innstranda, 1992: 27
[7] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 168
[8] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 5, Gårds & slektshistorie for Tverrlandet, 1996: 23
[9] Dokumentene sier vei til Vågan, men herredsgrensa var i Vågsbotn (som tilhørte Vågan). Kart fra 1912 viser at veien stoppet i Vågsbotn.
[10] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 402.
[11] Ole Martin Larsen: «Min far kjørte grus på vegen mellom Mjønes & Sagelva med hest & vogn ca 1919-20».
[12] Erling Svanberg: Salten Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 15.
[13] Erling Svanberg: Norges Automobil-Forbund - Avdeling Bodø & omegn 1926-1976, 1976: 12.
[14] Morgenavisen i Bergen forteller 9. oktober 1923 nytt fra Valnesfjorden. 
[15] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 535.
[16] Erling Svanberg: Saltens Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 17.
[17] Tid & rom (Viggo Eides blogg 17. april 2016): Oldine Lyngved Larsen fra Mjønes 1878-1973
[18] Asbjørn Lind: Gårdshistorie for Fauske, bind 3, 2018: 157.
[19] Journalist Gunnar Engegård i Nordlandsposten 1. september 1972, gjengitt i Årbok for Skjerstad 2007.
[20] Erling Svanberg: Salten Dampskibsselskap 1868-1968, 1962: 104
[21] 1. juni 1965 skiftet mange veier nummer. Riksvei 50 ble Europavei 6 sør for Stjørdalshalsen. Pga veikvaliteten ble den hetende Riksvei 6 i mange år nordpå
[22] Fram til Fauskegrensa. I Fauske kommune brukes i rekkefølge disse adressenavnene på riksvei 80: Valnesfjordveien, Skjerstadfjordveien, Bodøveien & Storgaten fram til rundkjøring på E6 i sentrum.

onsdag 12. desember 2018

Hva er en vei? Hva er en veg?

Den første kjøreveien i Nordland, hvor var den? For å svare på dette må vi først avklare veibegrepet nærmere: Hva er en vei? Hva skiller en vei fra et tråkk, en sti, ei elv, en sjø eller et kløvtråkk? Enkelt sagt kan vi si at en kjørevei er en bearbeidet ferdselsåre av en kvalitet som tillater bruk av hest med vogn, eller trafikk med en sjøldreven motorvogn.

- Innstrandveien i Bodø/Bodin ca 1914 -
mellom Alberthaugen og Kirkekretsen skole ser vi Børvasstindan

Et veinavn betyr derfor ikke at vi snakker om en vei – eller veg som det offentlige skriver det. Langs hele kysten har vi navn som sjyveien eller sjøveien, som viser til ferdselen fra gård til naust, fjord eller hav. Over hele landet har vi kirkeveien, mellom bygder & fjorder til kirkestedet. For noen var sjøen kirkeveien, for andre stien over fjellet.


Den første veien i Nordland var altså både bearbeidet i terrenget & av en kvalitet så god at vogner tok seg fram med hester – eller hestekrefter.
 

Samferdselshistorikerne skriver at den første kjøreveien i Nordland ble anlagt i Bodø på slutten av 1700-tallet. Den gikk fra handelshuset på Hundholmen (dagens Bodø sentrum) til kirka ved Bodø­sjøen. Mellom havn & handel på nordsida - & prest, amtmann & sykehus på sørsida av halv­øya.
 

Les om denne veiens historie i morgen.