søndag 22. januar 2017

Nicolai Cleve Brochs slektsreise

«Jeg husker spesielt godt 90-årsdagen hennes. Hele familien var samlet rundt henne. Hun har fem barn, fem barnebarn & enda flere oldebarn. Det var første gang det virkelig slo meg at alle kommer fra henne. Bak der er det helt mørkt, vi vet ingenting. Jeg tror farmor først & fremst forundres over at hun ble forlatt. Hun aner ingenting om moren. Et mysterium som har fulgt henne hele livet … som hun alltid har forundret seg over. Nå har hun blitt 96 år gammel. Hvis jeg kan hjelpe til med å finne ut hva som skjedde med hennes mor ... Det hadde vært helt utrolig.»

Skuespiller Nicolai Cleve Broch (1975) skal i det tredje «Hvem tror du at du er»-programmet i 2017 hjelpe farmor Tove å finne sine danske røtter: Hvorfor forlot mora henne like etter fødselen? Hun har pikenavnet til mora, men det er alt hun vet. Farmor er ‘mater familias’, 96 år & ei kjærlig, humørfullt & oppegående dame. Fortsatt hjemmeboende i ei lita leilighet. 


 -Jeg har hodet fullt av farmor, sier han til hustru & skuespiller Heidi Gjermundsen Broch. Jeg skal prøve å finne ut hva som skjedde med hennes foreldre. Familien har tidligere forsøkt å finne foreldrene til danskfødte Tove. I fødselsattesten står det at mora bodde i Helsingör & het Ella Eleonora Christensen, født 1899. For mange år siden fant de ut at faren var manufakturhandler Christian Peter Jørgensen. Det eneste de tror de vet, er at han var en slags omreisende selger eller kjøpmann, et tilfeldig bekjentskap som var innom byen hennes. Etter at farmor ble født overlot Ella lille Tove et barnehjem. Nicolais mål er å finne ut hvem Ella var, hvordan hun så ut & litt om livet hennes. Det vil han dele med farmor, hvis de gode hjelperne klarer å finne noe i arkivene. Det hadde vært fantastisk. 

Nicolai starter med å besøke sin «fammo». Hun husker fortatt svært mye av sine første år i Danmark. Tove Broch ble født i København 4. april 1920. Mora forlot henne på fødeklinikken & i 1921 kom hun til barnehjemmet «Gamle minner» i Herning på Jylland. Her vokste hun opp uten å vite noe om sine biologiske foreldre. 

Tove & Marie Nielsen
Barnehjemmets bestyrer Marie Nielssen hadde et godt forhold til alle barna, & en spesiell kjærlighet for Tove. Åtte år gammel ble hun adoptert 1) av Marie, som sa: «… men nå er du min!» Tove hadde et veldig nært forhold til sin adoptivmor, som dessverre døde da hun var ni år. Marie var ei kvinne med stort hjerte. I minneordene etter dødsfallet het det «For barna er tapet stort. De har mistet sin mor, som hun ble kalt». 

Tove følte seg nokså alene. Hun tenkte på sin kjødelige mor. Hver fødselsdag sa Tove til seg sjøl; «hun tenker nok på meg i dag». Lengselen til å få vite hva som skjedde med mora er fortsatt like sterk i hennes høge alder. Tove er ikke bitter, hun håper at mora har hatt et godt liv & giftet seg. -Tenk om jeg har søsken!

Barnebarnet ‘er gira på’ å finne svarene. Nicolai reiser til barnehjemmet i Herning på Jylland hvor farmora vokste opp. Barnehjemmet er nå internatskole, her møter han Sarah Smed fra Forsorgsmuseet. Hun forteller at fasadene er de originale fra 1920-tallet & viser ham inn i rommet hvor farmor bodde sammen med Marie Nielsen. Sarah Smed forteller at Tove fikk en god & trygg start på livet, her på barnehjemmet.

På den tid var det ca 300 barnehjem i Danmark. Barna kom fra fattige kår, mange var født utenfor ekteskap. Indremisjonens barnehjem i Herning var blant de beste. Sarah Smed viser Nicolai et foto tatt rundt 1933. -Det er jo et fantastisk bilde, sier han & gjenkjenner straks Tove. Dessverre er det ikke noen spor på barnehjemmet som leder videre. Smed opplyser at arkivene som knytter seg til barnehjemmet er destruert & brent. Borch blir lei seg & skuffet, men gir seg ikke opp. -Det må være andre steder jeg kan lete.

Nicolai drar til København & treffer genealogen Peter Wodskou Christensen ved Rigsarkivet. Han har mange års erfaring fra gamle arkiver & har funnet noe. Peter forstår godt at familien hadde problemer med å finne Ella. Etter å ha sett i mange kirkebøker fant han tilslutt Ella Eleonora Christine Louise Christensen under «Ægteviede».


«Fammo» ble født i april 1920, & Ella giftet seg 27. mai 1921 i hjemmet, ikke i kirka. Brudgommen var Eiler Werge (1900-1974) & hun tok hans etternavn & ble hetende Ella Werge . -Hvis vi da leter etter Werge, så vil vi kunne finne mer, spør Nicolai & svarer sjøl: -Det har du gjort? 

Genealogen Peter har funnet ei passasjerliste over folk som reiste til Amerika i 1923. Her står, med veldig liten skrift, navnene på fire Werge. Eiler & Ella med to jentebarn - Elise født i januar 1922 & Kirsten født i 1923. Nicolai Cleve Broch blir helt satt ut. Her har farmor vært alene i sine unge år uten å vite at hun har hatt nær familie gjennom hele livet. Han blir veldig nysgjerrig på Ella & hvorfor hun & familien reiste til USA. -Jeg tror hovedgrunnen til at de reiste til USA, var at de søkte arbeid & ville skape seg et bedre liv, sier Peter.

På 1920-tallet var det ei økonomisk krise i mange land, også i Norge & Danmark. Banker gikk over ende & arbeidsledigheten økte voldsomt. Mange mennesker gjorde som Ella & Eiler, de søkte lykken i Amerika hvor økonomien gikk på høygir. I oktober 1923 reiste alle fire med SS United States. Eiler fikk jobb på fabrikken til General Electric Company. Da familien bosatte seg i delstaten New York var Tove blitt tre år & bodde på barnehjemmet i Herning.

Wodskou Christensen har mer på lager & kan fortelle at i 1928 fikk de ei datter til – Sally – i USA, men dessverre lever ingen av dem nå. Den eldste, Elsie, døde i 2015. -Nei? Nei! Nei ... sier en fortvilt Nicolai. Men genealogen forteller at det er etterkommere av de tre søstrene. Farmora har nevøer & nieser i Amerika som kjente Ella. Han gir adressa til ei av dem, Kathleen Remaley. Fortvilelsen snur til glede, med en bitter ettersmak. Han syns Ella gjorde et provoserende valg.2) Hvorfor tok hun ikke farmor inn i den nye familien sin? Det er vanskelig å begripe. Gleden over de fantastiske opplysninger er likevel størst. Nå har han en kontakt som kjente Ella mens hun levde. Han skal finne ut av hva slags liv Ella fikk, men strever med å finne ordene når han skal skrive til en fremmed slektning. Vil hun ha noe med dette å gjøre?

I dette som alle andre program i serien får ikke hovedpersonen alle opplysningene med en gang. Telefonen ringer, nå er det Peter fra Rigsarkivet i København som ‘har funnet’ enda flere opplysninger om forholdet mellom Ella & Christian Peter Jørgensen.

Ella var husassistent hos Jørgensen & hans familie. Det betyr at hun var tjenestepike & bodde i huset deres i Helsingör. Dette stemmer ikke med historien om den gjennomreisende selgeren som Nicolai & familien hadde hørt om tidligere. - Nå har jeg fått et helt nytt spor & reiser til Helsingör. Toves forelder må ha kjent hverandre over tid, bodd i samme hus. Hun jobbet der. De har hatt et nærere forhold, historien blir en helt 
annen fortelling nå.

Nicolai møter historiker Maibritt Bager utenfor et flott hus i Helsingör. Hun viser ham fødselsmeldingen, der Ella bodde hos manufakturhandler Jørgensen i et fornemt strøk for det fine borgerskapet. Hun har også med ei folketelling fra 1916. -Her står Christian Peter Jørgensen, gift mann født i 1867. Han er 32 år eldre enn henne. Det var et vanskelig utgangspunkt.

Da Ella ble gravid med arbeidsgiveren, en gift mann, kom hun i en kinkig situasjon. Ikke kunne hun fortsette å bo der, det var stor skam å være alenemor med et barn utenfor ekteskap, & den økonomiske krisa rammet alenemødrene ekstra hardt. I Ellas situasjon var det nærliggende å sette bort barnet. -Dette forklarer veldig mye, forstår Nicolai, jeg skjønner hvorfor hun ga fra seg farmor.


Neste store overraskelse ser han når han studerer folketellinga. Her står flere andre oppført på samme adresse. En, to, tre, fire, fem, seks barn? -Men det passer ikke, fordi vi ... Da vi fikk åpne papirene til farmor, fant vi en Christian Peter Jørgensen & ble fortalt at han ikke hadde noen barn.

Saken er, forteller Maibritt Bager, at det var to manufakturhandlere ved navn Christian Peter Jørgensen. Den hun bodde hos var Toves far, & flere kilder bekrefter dette. For sikkerhets skyld har en skriftekspert sammenliknet dokumenter som viser at Helsingörmannen den riktige oldefaren & farmors egentlige far. I kildene finner de også noe som tyder på at Christian Peter ikke glemte jenta. Mens Tove var i Herning, sendte han penger til barnehjemmet. Bortsett fra at hun hadde ‘feil far’, så er det en fantastisk nyhet. Egentlig. Jeg har funnet masse ny familie!

I folketellinga ser de at Christian Peter & kona Nielsine bodde sammen med seks barn, Toves søsken var betydelig eldre enn henne, ingen av dem lever lenger. Heldigvis finnes det både nevøer & nieser, & Maibritt Bager gir Nicolai ei liste over flere etterkommere han kan kontakte. 


 Nicolai Cleve Broch velger å kontakte Lars Reesen Fabricius som bor i Klampenborg. Han er skikkelig nervøs, hvordan skal en begynne samtalen? Det går veldig greit, Nicolai er oldebarn til manufakturhandleren, Lars er barnebarn. Han uttrykker oppriktig overraskelse over å få vite om sin ukjente tante på 96 år i Norge; -Lever hun ennå? Det er jo utrolig.  

Lars starter med å fortelle at han aldri møtte sin farfar. Han vet bare det hans far har fortalt. De begynne med en rikholdig fotosamling. Nicolai får se bilde oldefaren - CP - som ung, & foto av hans sju eldste barn; Alice, Engelke, Harald, Poul, Svend Erik (far til Lars), Harryet & Jørgen. I tillegg fikk han tre barn til, så Tove har ti søsken på farssiden. Med de tre søstrene i Amerika på morssida, har hun til sammen 13 søsken.

Nicolai blir nesten målløs. På få dager har Tove gått fra å være alene familie til å ha hele 13 søsken. Broch er både glad & stolt over at CP holdt kontakten med farmor på barnehjemmet & ga dem penger. Han underskrev adopsjonspapirene i 1928 opplyses det, uten at det blir vist i programmet. «Hun har kanskje vært alene, men hun har ikke vært glemt. Han har hatt henne i tankene. Det er det ingen tvil om.»

16. august 1941 døde Christian Peter Jørgensen. Da var Tove 21 år gammel & utdannet seg til sykepleier i København. Lars viser til Nicolai et foto som ble tatt i anledning begravelsen til Christian Peter. Her er alle søsknene til Tove med, men ikke hun. Der kunne jo farmor vært. Lars Reesen Fabricius har også en gammel film med CP. Vi ser han i dattera Ingeborgs bryllup. Tonen mellom den norske & den danske slektningen er jovial. -Jeg gleder meg til å møte henne, Nicolai. Det gjør jeg virkelig, sier Lars.

Da reisen starta hadde han en drøm om å finne noen svar. Først oppdaget han at farmora hadde tre søsken i USA deretter viser det seg at hun hadde ti søsken til i Danmark. 13 søsken til sammen! Nest siste del av Nicolais slektsreise blir å finne ut mer om livet i USA. På Gardermoen tar han imot farmors niese Kathleen Remaley, hun er Ellas barnebarn. 


 Kathleen husker Ella meget godt fra barndommen. Hun forteller at Ella fikk et godt liv omgitt av familie, barnebarn & oldebarn & beskriver henne som en varm person, full av energi, ukonvensjonell & morsom.

-Reiste hun noen gang til Danmark, spør Nicolai? Kathleen forteller at hun reiste dit i 1974 etter at hun var blitt enke. På den tida hadde Tove bodd 20 år i Norge, var gift for andre gang & byttet etternavn til Broch. Hun har sin egen familie, med fem barn & fem barnebarn. Da Ella kom tilbake fra Danmark var hun veldig nedfor & oppskaket, husker Kathleen. De tror begge to mora hadde lett etter Tove i hjemlandet, men der var hun jo ikke, hun bodde i Norge. 


Hun hadde et godt liv forteller barnebarnet fra Amerika, & Ella gikk ut av tida i november 1986.  

Siste kapittel er å forene slektningene fra Danmark, USA & Norge, men først vil Nicolai fortelle Tove om foreldrene & de 13 søsknene. Dialogen mellom han & farmora er både øm & rørende. Hun får se foto av sin egen mor for første gang, etter 96 år. -Hun har et godt uttrykk & et pent smil. Det er jeg glad for å se. Barnebarnet forteller at hun utvilsomt har hatt et godt liv. Ingen kunne forventet noe i nærheten av de svarene Nicolai kom fram til gjennom sin reise, hvem som egentlig var faren til Tove, de tre søstrene i Amerika & de ti søsknene i Helsingör. -Så jeg er ikke helt alene i verden, sier farmora. -Nei, men jo, du overlevde dem alle.

Gleden blir stor når nevøen Lars fra Danmark & niesa Kathleen fra USA kommer & hilser på Tove, etterfulgt av mange i den norske slektsgreina.

-Dette ble en helt annen reise enn jeg var forberedt på, oppsummerer Nicolai. I stedet for ingen familie har vi en kjempestor familie. Bakgrunnen til farmor var ukjent & skjult. Nå er gardinene trukket til side & slektshistorien stiger fram med mange flotte mennesker. Det er godt å tenke på. For meg, & for farmor.
- - - - - -
1) Kanskje fikk hun navnet Tove Nielsen etter adopsjonen. Toves navn ved ekteskapet med Einar Klaumann Borch (1901-1980) var nemlig Tove Nielsen, ifølge Eidsvollsmennenes etterkommere.

2) Sannsynligvis hadde hun ikke noe valg. Tove var overlatt til barnehjemmet, sjøl om hun ennå ikke var blitt adoptert av Marie Nielsen. Det fortelles seinere i programmet at det var CP Jørgensen som betalte til barnehjemmet & signerte adopsjonspapirene. Se også Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise om hvor vanskelig det var å immigrere til USA for ei kvinne med mer enn én far til sine barn.

søndag 15. januar 2017

Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise


«Min morfars historie har jo alltid vært den triste & hemmelige historien i familien. Min morfar kalte jeg «Moffen». Han hadde et veldig langt navn, han het Rolf Frank Karsten. Morfar fortalte veldig lite om sin oppvekst. Jeg har fått inntrykk av at det var et ikke-tema. Det jeg vet, er at han ble født utenfor ekteskap. At min oldemor ga ham fra seg da han var liten & at hun dro til USA. Det jeg håper å få ut av denne jakten, er å bli bedre kjent med morfar. & så få svar på det gåtefulle. Hvorfor forlot min oldemor ham?»

Ingrid Gjessing Linhave - programleder i NRK – jakter på familiens hemmeligheter i andre program av «Hvem tror du at du er» i 2017. Hennes mål er å finne mest mulig ut om morfaren oppvekst fra 1910 til 1930, de første 20 årene av hans liv. Som en naturlig følge av «Moffas» historie går hun videre & søker etter oldemor Maries livsvalg rundt år 1900. Linhave blir lett berørt & gråter mye i dette programmet når hun kommer tett på liv & skjebner. «Jeg hadde klikka hvis jeg hadde levd på den tiden der».

Ingrid Gjessing Linhave ble født i Bergen i 1977. Da hun var fem år flyttet familien til Oslo. Hun er utdannet fjernsynsregissør & har jobbet mye som programleder siden 2004. Ingrid bor med mannen Jakob, døtrene Iben & Mynte på Smestad i Oslo. 


Slektsreisa starter sammen med mamma Bjørg hos søster Heidi. Minnene om morfaren er bare gode, men de kjenner ikke hans oppvekst. Det de vet er at mora forlot ham da han var seks uker & dro seinere til USA. Hun & barnefaren bodde i Bergen, men Rolf ble født utenfor ekteskap, på Kampen i Kristiania (som Oslo het fram til 1925). Her vokste han opp i et fosterhjem. Ingrids morfar snakket ikke om barndommen. Familien vet at Rolf hadde tre halvsøsken. Oldemor Marie var ei flott dame, det ser de av et gammelt foto. Rolf snakket ikke om sin mamma. Hvorfor hun forlot gutten vet de ingen ting om.
Allerede her, som i resten av programmet, ser Ingrid Gjessing Linhave på livet for hundre år siden med dagen briller, det gjelder både barneoppdragelse, familie- & arbeidsliv, kvinners likestilling & rettigheter. Dessverre mister hun nyansene i det levde livet som vi seere faktisk får med oss underveis.
Den første gåten er hvorfor oldemor dro fra Bergen til arbeiderbydelen Kampen i Kristiania for å føde samt gi fra seg Rolf, bare seks uker gammel. I 1910 var Kampen preget av sosiale ulikhet, kummerlige boforhold & fattigdom. Hvorfor fødte hun ikke sitt ‘uekte’ barn i Bergen?  
Ingrid møter historiker Johanne Bergkvist i Kampen kirke hvor han ble døpt. Det var her på Kampen at historien hans starter. Johanne har funnet ham i flere kilder: «Her er fødselsmeldingen. Den skulle skrives 24 timer etter fødselen. Han er født i Urskogsgata. Aurskoggata heter den i dag». Marie levde i Bergen både før & etter fødselen, hun var i Kristiania midlertidig for å føde & sette bort barnet sitt.

Marie var ikke gift med barnefaren & måtte gi fra seg Rolf. Alternativene var enten å finne noen pleieforeldre & betale dem direkte. Eller melde seg for myndighetene, slikt at de sørget for bortsetting & betaling. Ulempen med det siste alternativet var at det uekte barnet ikke ville være noen hemmelighet. Hun kunne heller ikke få ham tilbake dersom hun ønsket det seinere i livet. Privat bortsetting åpnet for en mulig gjenforening. Derfor valgte Marie sjøl å finne fosterforeldre til barnet sitt.


Bergkvist viser Ingrid dåpsinnførselen i kirkeboka. Rolf Frank Karsten ble født 7. juli 1910 & døpt som ‘uekte’ når han er nesten to måneder, to uker etter at Marie dro til Bergen. Da må hun ha knyttet bånd til ham? Det kan ikke ha vært lett. Det må ha vært veldig vanskelig å bryte opp, sier Linhave. Dåpen er meldt inn av pleiemor Kristine Kristoffersen. Kristine & Kristian Kristoffersen var pleieforeldrene som tok Rolf til seg da han var seks uker.

Programmet beskriver deretter generelt pleiebarnas triste historie over lang i tid. Pleieforeldre som tok til seg barn, sjelden av nestekjærlighet, mer opptatt av pengene, for å sette barna i arbeid fra de var små. Mange barn opplevde aldri noe kjærlighet fra pleieforeldrene som gjerne reduserte barnas matrasjoner, for å spare penger.

Rundt 1900 var livet forferdelig for mange bortsatte barn i de fattige bydelene. Legen Hjalmar Berner skrev i 1891 at barna led stor nød. Spedbarnsdødeligheten nådde grufulle høyder. Slik var det ikke bare i Oslo, pleieforholdene i hver 3. kommune var for dårlige. Slemme mennesker som tok imot pleiebarn for å tjene penger. Trist, trist, trist. 


Heldigvis har Ingrid med bilder av Rolf. Damene konstaterer at han har runde, gode kinn & er absolutt ikke utmagret. Gutten er pen i tøyet & bildet er tatt hos en fotograf, det kostet penger. Historikeren forteller at Rolf står med Kristoffersen som etternavn i flere år, noen ganger som ‘sønn’ i kildene. Det har nok vært følelsesmessige bånd mellom barnet & de voksne, sier Johanne. Familien bodde i Hølandsgata, like ved Kampen kirke & Aurskoggata. Bergkvist kommer også opp med ei folketelling fra 1926. På adressa Hølandsgata 3, der han vokste opp, er han ikke. Hvor var 15-åringen? Det vil historikeren prøve å finne ut til neste møte.

Linhave blir «helt sprengt i hodet». Mye av Rolfs oppvekst ser veldig bra ut. Hun håper & tror at fostermora oppførte seg som mammaen hans. Ikke alle var like heldig.


Nå, når hun er på Kampen skal hun besøke huset i Hølandsgata der Rolf bodde. Det føles som å komme hjem til morfaren, det gjør godt å ta på murveggen. Her møter Ingrid også forfatter & historiker Karsten Alnæs. Han er god på østkantens historie & kan fortelle at fosterfamilien besto av fem mennesker på 30 kvadrat. Det var forholdsvis romslig. I gjennomsnitt hadde hver familie fem barn. Sju mennesker på ett rom & kjøkken, på under 30 m2 var vanlig. Noen ganger opp til 17 mennesker på ett rom. Det var trangt.

Igjen viser programmet foto av gamle & små trehus & opplyser at hverdagen var preget av lus & lopper, kakerlakker & rotter. «Det var voldsomt på Vålerenga & på Kampen. Rottene krøp iblant inn på hodeputa til små barn». Dessuten var husene dårlig, manglet innlagt vann, & renholdet gjerne elendig.

Ingrid får komme inn i det som var leiligheten til fosterfamilien. At det er et romslig murhus nevnes ikke, men «rottene på hodeputen, det er ... Det er veldig ekkelt». Hun begynner å se for seg historien morfar aldri orket å fortelle, den var for smertefull. Også måtte han jobbe & gi pengene til familien, det framstilles som nærmest ufattelig. 



I dag, ja, sett med dagens normer. Ingrid Gjessing Linhave vurderer fortiden fra dagen ståsted. Boligen han bodde i hadde høg standard på Kampen. Barnas arbeid til familiens inntekt var vanlig på den tid & må sidestiller med opplæring til yrkes- & voksenliv. Når Rolf jobbet & ga pengene til familien gjorde det han både stolt & glad, han ytte sin skjerv. Det er mulig å fatte, sjøl i dag.
Den store gåten etter husbesøket er hva som skjedde da han var 15. Hun møter igjen Johanne Bergkvist som har med avgangsvitnesbyrdet fra Kampen skole i 1924. Det er en god kilde: Rolf har gjort det kjempegodt på skola. I alle fagene, orden & oppførsel står det bare «Meget godt». Det betyr jo, konkluderer damene, at han trivdes på skola, var flink & fikk vise hva han kunne, ble sett av lærerne & fikk muligheten til å blomstre. Vi får lære at Kampen skole var ei moderne foregangsskole rundt år 1900. Det var den første skola i Oslo med dusjanlegg. Den hadde spisesal som rommet 200 elever. Rolf & elevene ble fulgt opp av skolelege & skoletannlege. Kampen skole ble en livbøye for østkantbarna, det var her kommunen måtte sette inn støtet. Her var nøden størst. 
Bergkvist har funnet ut at det skjedde omveltninger i familien. Pleiefaren døde i april 1926 av hjerneslag. Like etter ble pleiemora Kristine veldig syk, familien smuldret opp. -Nå blir jeg nesten nervøs, sier Linhave. Neste kilde er en protokoll fra Vergerådet, den tids barnevern. Frank Karsten Sundin ble sendt til et ungdomspensjonat på Sagene, en institusjon for gutter som skulle fullføre sin utdanning & læretid. Bedre kunne det ikke bli. -Nå ble jeg bare glad, sier Ingrid, men vet du hvor lenge han var der?

Rolf bodde der i to år, flyttet til Vålerenga i 1930 & jobbet som kontorist. Han hadde fullført utdanninga, fått en god jobb & sto på egne bein. Ved siden av jobben tok han handelsskola & klarte seg sjøl. -Han har ikke somla bort tiden, sier Ingrid. Hun innser hva oppveksten i Oslo betydde for ham & takker Bergkvist. -Nå har du gitt oss historien til morfar, som var en gåte. Livet hans etter handelsskola, det kjenner jeg jo til. Han dro til Bergen & møtte mormor. De fikk tre barn, bolig & alt ble egentlig bra. Tusen takk! Jeg føler jeg har lært så mye! Fått historien hans på plass.

Linhave fryktet at Rolfs oppvekst var en endeløs tragedie, det var den ikke. Mye bra skjedde i Oslo, han dro ut i verden med sjøltillit. Nå er roen kommet innover henne, & da er neste steg ganske naturlig: -Jeg er nysgjerrig på oldemor.

Før slektsreisa startet var hun usikker på om hun skulle være sint på oldemora. Ingrid vet at Rolfs mor Marie ble født i 1872 på Os utenfor Bergen & at familien flyttet til Bømlo, sør i Hordaland. Dit reiser Ingrid, for å finne ut hva som formet Maries liv & vanskelige valg.

I Bømlo møter hun lokalhistoriker Eldbjørg Krukhaug ved lærergården til Sakseid skole. Maries foreldre het Peder Ellefseth (1847-1904) & Christie Evensdatter (1850-1889). Familien flyttet hit da Marie var 15 år. Hun var nest eldst i en søskenflokk på sju. Mora til Marie var allerede syk & døde etter to år. Faren var lærer & klokker & hadde sine ting å skjøtte. Det var kvinnene som tok seg av hus & hjem. -Vi kan jo tenkja oss at Marie hadde eit stort ansvar her heima, sier Eldbjørg. 

 
Maries far var høyt aktet i lokalsamfunnet. Kristendommen på Vestlandet var preget av puritanisme. Alkohol var en styggedom, usedelig oppførsel var uakseptabelt. Ugifte middelklassekvinner som fikk barn, kunne få store problemer med å finne en ektemann. Men hvis hun klarte å skjule graviditeten & ga fra seg barnet, kunne hun vende tilbake til samfunnet med blanke ark. Marie flyttet på et eller annet tidspunkt fra Bømlo, & Ingrid følger i hennes fotspor til Bergen, vel 115 år seinere. -Det føles som at jeg løper etter henne, men hun løper fra meg.

Hun vet at morfaren hadde tre halvsøsken & for å finne spor etter dem treffer hun professor i historie, Astrid Andresen. Hun viser Ingrid folketellinga for 1900 fra Bergen. Marie jobbet da som sypike i ‘Linsøm’ & tjenestepike ved Bergens Haandsværks – & Industriforening i Domkirkegaten 4 hvor hun også bodde. Et par år seinere ble tilværelsen hennes brått endret.

Det neste sporet i kildene er fra fødestua: «Bergen sykehus, førstegangsfødende Marie Ellefseth, 29 år» får dattera Borghild 11. november 1902. Hun var også et ‘uekte barn’. I kirkeboka står det «Gift skreddermester Gabriel Johannesen & Marie Ellefseth». Den gifte skreddermesteren Gabriel er medlem av håndverkerforeninga. Linhave får veldig vondt av Marie. -Hun har hatt enda større problemer enn jeg så for meg. Hva skjer med Borghild? Ut fra folketellingen vet vi at hun vokste opp hos slektninger av Marie, forteller professoren. Hun ble satt bort, så Marie framstod som barnløs.

-Tror du oldemor tenkte at hun reddet barna ved at de ikke vokste opp med henne? Det kan godt hende. At sjansene deres ble større til et bedre liv, svarer professoeren.



Ingrid drar til Statsarkivet i Bergen & møter statsarkivar Yngve Nedrebø. Siden Maries etternavn på et eller annet tidspunkt skiftet fra Ellefseth til Tessem, vet Ingrid at oldemoren må ha giftet seg. Hvem var denne Tessem? Ble det et lykkelig ekteskap?

Nedrebø viser henne kirkeboka fra Stavanger domkirke. I 1904 gifter hun seg med telegrafist & enkemann Zefanias Thoresen Tessem, født 1844 i Sparbu, Verdalen.

I programmet sier de at han var nordlending, det stemmer ikke, han var trønder. Zefanias var 60, hun bare 32 år! Aldersforskjellen var betydelig, ektemannen var eldre enn Maries far! Kanskje var det ikke så lett å finne en mann etter å ha fått et barn utenfor ekteskap?
Tessem Telegrafist Verdalen 1847
Ekteparet fikk en sønn året etter, i 1905, Egil Paul Kristian. Tre år etter at Marie får Borghild, føder hun sitt andre barn, et ‘ekte’ barn slik presten skriver i kirkeboka. Endelig var hun mor & hustru, med mann & barn i Stavanger. Nå glitrer Ingrid til & sier: -Hun var gift & hadde et barn. Hvorfor ble hun ikke i Stavanger? Hvorfor drar hun tilbake til Bergen? Ettersom sønnen Rolf ble født utenfor ekteskap i 1910, døde ektemannen fra dem? -Du er god på å resonnere, sier statsarkivaren. 
"Skjøte fra Skifteretten i Z. Tessems dødsbo til ... for Kr. 9000... tgl 4 - 10 - 08"

8. februar 1907 ble Marie enke da Zefanias plutselig døde. Marie satt igjen alene med Egil Paul, på vel ett år. Økonomien var neppe god, de hadde mye gjeld. Til tross for at Marie solgte huset deres for hele 9.000 kroner - en kjempestor sum på den tida - satt hun ikke igjen med noe, gjelda var større enn aktiva, hun gikk i minus. Nå sto Marie på bar bakke & flyttet tilbake til Bergen.  

Vi finner hennes i den kommunale folketellinga fra 1912 som «Marie Tessem, pensjonatvertinne». Bergen var preget av boligmangel & mange enker tjente til livets opphold ved å leie ut rom andre personer. Boligen må ha hatt en viss størrelse ettersom hun hadde sju gjester. Arbeidsdagene var lange, hun laget mat, stelte hus & vasket tøy for gjestene. Likevel tjente hun så lite at hun slet med å forsørge seg & sønnen, opplyser programmet.

Marie ble gravid for tredje gang, med Rolf Ingrids morfar. For andre gang må Marie sette bort sitt barn. Etter fødselen i 1910 i Kristiania, reiste Marie tilbake til Bergen & det harde livet som alenemor & pensjonatvertinne.

Linhave vet fra familiehistroien at Marie hun dro til USA, men hvorfor tok hun ikke med seg Borghild & Moffen? -Turen over måtte ha vært bedre hvis hun kunne hatt tre barn med?

Svaret på det siste spørsmålet får Ingrid hos forfatteren Sverre Mørkhagen. Han har skrevet om den norske utvandringen til USA. Hun forteller om sin oldemor som hadde gitt fra seg to barn, før hun dro til USA med én sønn. -Jeg lurer på hvorfor hun ikke tok med alle tre barna dit? Svaret hans sjokkerer: Mest sannsynlig ville hun ikke ha sluppet inn med de to andre barna. I USA var det et immigrasjonspress, de sosiale problemene økte, innvandrerne fikk skylda for alt.


Da Marie & sønnen reiste til USA i 1913, var kom det 900.000 innvandrere til landet hvert år. For å begrense antallet & få kontroll på hvem som skulle få komme inn vedtok kongressen strenge innvandringslover. Enkelte nasjonaliteter & visse grupper ble avvist av frykt for å ligge samfunnet til byrde. I 1907 kom en lov som rammer kvinner som Marie ekstra hardt. "Which broadened the definition of prostitutes to include women arriving in the United States for any immoral purposes ..» Definisjonen av prostitusjon ble utvidet til å gjelde kvinner som hadde barn med flere menn.  

Marie & Egil Paul reiste lillejulaften 1912 til Amerika. Først bodde de hos slektninger av Marie. Det var svært vanlig for mange immigranter. Etter noen år fikk hun seg en jobb på en fruktgård i California. Arbeidsgiveren, svenskfødte Nels Nelson, var enkemann. De ble gift & fikk jentebarnet Maybelle, Marie sitt fjerde barn, Marie bodde på gården livet ut.  

Linhave er kommet til foreløpige siste stopp i sin slektsreise. Hun er stolt over sin oldemor Marie & morfar Rolf. -Fy søren, dere klarte det! Det er så imponerende. Det er som om de har gått i motvind hele tiden. De tørker det av & går videre. Alle buet, ingen heiet på dem. Alle sto & bare buet. Så til slutt går det bra, med begge to. 

Siste akt er familieselskapet der Linhave forteller mamma, søster & alle de andre om oppveksten til «Moffen» & livet til Marie. Ingrid skjønner hvor vanskelig det var å leve for hundre år siden. Det blir en tårevåt høytidsstund i familien. Men nå er historien komplett. -Vi har landa, på et vis. Jeg skulle ønske at han så hvor stolte vi alle er av ham.

søndag 8. januar 2017

Kjetil André Aamodts slektsreise


«Noe av det jeg har lært av mammaen & pappaen min var at det viktigste du kan gi barna dine er tid, å bruke mye tid sammen med de. Gir du dem tid & kjærlighet, kan du gjøre veldig mye gærnt & det vil likevel gå bra. Fatter'n var veldig opptatt av at blod er tjukkere enn vann. Det har alltid fatter’n sagt, veldig mange ganger. Husk det, Kjetil!»

Sesong fire av av «Hvem tror du at du er?» åpnes av tidligere alpinist
Kjetil André Aamodt (1971) som går rett inn i to kapitler av den nære familiehistorien. Nære historie fordi han seg stort sett bedriver slektsforskning i tidsrommet etter 1950. I så nær fortid er mange av de skriftlige kildene fortsatt klausulert, i alle fall ikke lagt ut på nettet. Da blir personers erindringer, lokale arkiver & i dette tilfellet DNA-analyse viktig for å finne sine røtter.

Utgangspunktet er litt spesielt, Aamodt vet ikke hvem farfaren var. Det vet heller ikke faren hans – Finn Aamodt, født i 1952.

Kjetil André vokste opp i en typisk kjernefamilie i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Hos far Finn, mor Johanne & søster Ann Kristin. -Oppveksten på Lambertseter var helt magisk. Det vi gjorde som familie, var å stå på ski hver ettermiddag, sier Kjetil. Både gjennom hobby & seinere elitesatsing innen alpint var pappa Aamodt med som kamerat & trener. Resultatene er norsk skihistorie med sølv- & gullmedaljer en rekke VM & OL.

Fatter'n brukte mye tid på Kjetil & søstera, minnes han. Kanskje skyldes det at Finn ikke vokste opp hos sine foreldre. Han vet ikke engang hvem faren er. Dette gjør programmets hovedperson nysgjerrig – hvem var farfar?

Slektreisa starter med Finn Aamodt jr. & hva han vet om sin far. -Det er naturlig å begynne med første ledd bakover. Det er deg, & der du vokste opp, sier Kjetil André.

Første bud for enhver slektsgransker er: Start med de nærmeste, finn ut mest mulig & noter hva de vet. Disse kildene finner du ikke igjen i arkivene når de gamle er gått bort.
Finn Aamodt ble født 1. juli 1952 utenfor ekteskap. Mora – Aase - var bare 20 år, & i 1954 reiste hun til Sverige & overlot ansvaret for toåringen til besteforeldrene i Gamlebyen i Oslo. De hadde god erfaring, hos dem bodde allerede Finns ti år eldre kusine Tove. Finn så mora kun i feriene. Men fikk aldri noe svar på hvem den biologiske faren var.
 
Kjetil tar fatter'n med til Gamlebyen for å finne ut mer om oppveksten hos besteforeldrene. Blokka de bodde i var symbolet på 50-tallets optimisme. Folk skulle se framover, Norge skulle bygges opp igjen. -Her bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 17 år, sier faren, i ny leilighet med moderne luksus som vannklosett & balkong.

Kjetil André får vite at oldefaren, Finn Aamodt senior, var en hyggelig & stille mann. God bestefar, men ikke så mye til stede. Det var bestemor Ruth som styrte i familien. Ikke noe tøys. Alt skulle være moralsk, alt måtte gå etter Bibelen. I etterkrigstidens Norge var kjernefamilien idealet, hustruens oppgave var å skape et godt hjem for mann & barn. Å få barn utenfor ekteskap på den tiden var forbundet med skam. Aases uekte barn var nok ikke enkelt for Kjetil Andrés oldeforeldre, men de tok ansvar for barnebarnet sjøl om de begge var over 50 år.

Finn Aamodt visste at Aase var hans mamma & bodde i Sverige. Men pappa, hvem var han? Fosterforeldrene pratet ikke om ting som var skambelagt. Likevel kom det gjennom åra fram små drypp av informasjon. Særlig ett navn dukket opp – «Roar». En Roar hadde skrevet under på at han var Finns far, men så var det kanskje ikke tilfelle allikevel?

Kjetil André drar til Byarkivet i Oslo hvor historiker Johanne Bergkvist har gjort forarbeidet i de over 21 000 hyllemeter med dokumenter. Kjetil André forteller om en Roar som ‘betalte for fatter'n i 18 år’. Bergkvist åpner ei mappe i en bidragssak & ber Aamodt lese litt i den: «Roar Floyd Bergersen frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig til det av Aase Aamodt den 7. januar 1952 fødte guttebarn». Roar ble dømt til å betale bidrag, men var frifunnet for farskapet. Slikt var ganske vanlig da, forteller historikeren. Hvis flere mulige fedre gjorde bevisførselen vanskelig kunne en av dem dømmes til å betale bidrag. Det var nok at han hadde samleie med mora i den aktuelle tidsperioden.

Kjetil har altså ikke funnet bevis på at Roar var Finns far. Det kan han leve med, men blir sjokkert av å lese om Aase i bidragssaken: «Det synes fullt berettiget å karakterisere hennes moralske vandel som meget løs. Det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om saksøkeren Bergersen er faren.» -Det var jo en brutal beskrivelse av min farmor, sier han. I dag er det vanlig at å ha flere kjærester før en gifter seg, men beskrivelsen av Finns mor var krass.
Merk at teksten er "saksøkeren Bergersen". Hvis det er korrekt tyder det på at Roar ikke er saksøkt, men at han har saksøkt Aase for å slippe unna farskapet. Det klarte han også, men barnebidraget slapp han ikke unna.
På 50-tallet var det et stort press på enslige mødre om å gi fra seg barnet. Å få uekte barn møtte fordømmelse. Mange ga slipp på barnet for å unngå skammen. Likevel valgte Aase å beholde Finn, han fikk vokse opp i familien sin. Aamodt antar at Aase drog til Sverige for å komme seg vekk fra rettssaken, skammen & kanskje foreldrene sine.

Johanne Bergkvist har også en annen kilde å vise ham, svangerskapsmeldinga fra farmora. Når hun var gravid oppga hun navnet på en «Odd» som mulig barnefar. Er det større sannsynlighet for at navnet i svangerskapsmeldinga er den rette faren? Hvordan kan vi finne ut av om Odd er mer reell, lurer toppalpinisten på. Bergkvist opplyser at moderne teknologi gjennom en DNA-prøve kan gi svar. Det er eneste mulighet.

Saken var tvetydig, & ingen innrømmet farskapet. Faren var enten Roar eller Odd forteller programmet oss, uten at alle opplysninger refereres. Altså; to seksuelle kontakter var nok til total fordømmelse, ikke bare i nabosladder, faktisk også i en domstol.

Før Kjetil reiser videre til far Finn for å fortelle om funnene i Byarkivet, får han kopi av ei saksmappe som Bergkvist ber han kan ta med til Finn. -Jeg tror han vil ha glede av å lese den.

Dokumentene er en barnevernssak fra desember 1954, Finn nærmet seg tre år: «Det er pent & ryddig i hjemmet. Fru Aamodt er en flink husmor. Finn er ren & hel i tøyet. Meget tynn. Vanskelig å få til å spise, sier bestemoren. Han er ute hver dag, men kan ikke slippes ut alene.» -Jeg var i hvert fall ren & hel i tøyet, sier Finn. Det var jo viktig. Ja, jeg var ikke adoptert, jeg var fosterbarn. Rett & slett. 


Spørsmålet om hvem den biologiske faren var er fortsatt uvisst. Kjetil forteller at Aase i svangerskapsmeldinga sa at det var en som het Odd. Men en som het Roar ble både frifunnet for farskapet & dømt til å betale. Det klarner litt, sier Finn. Jeg hørte også navnet Odd en gang. For å finne ut om det er Odd eller Roar, går han med på å ta en DNA-test.
Programmet viser hvor enkelt det er å ta en slik gentest. I motsetning til de fleste slektsgranskere, som tar testen & sender den til USA, er det norske laboratorier som gjør jobben for Aamodtfamilien. Ventetida er likevel den samme.
I mellomtida vil Kjetil André finne ut mer om oldefaren sin. Finn Aamodt sr. (1903-1972) vokste opp på Kampen, et fattig arbeiderstrøk i Oslo. I 1923 giftet han seg med Ruth Karla Kristiansen (1904-1989) & de fikk døtrene Elna, Bjørg & Aase. Finn sr. arbeidet i Oslo Telefonanlegg, men Finn jr. vet lite om Kjetils oldefar. Han henter fram et gammelt diplom med medalje: «Norge takker deg for din innsats i frihetskampen». Finn ber Kjetil reise til tante Tove i Trøgstad. -Hun var der i ti år før meg, sier faren. Hun har sikkert masse hun ikke har fortalt meg også.

I Trøgstad møter Kjetil tante Tove, kusina som Finn jr. vokste opp med. -Jeg prøver å finne ut litt om slekta. Har du noe å fortelle om Finn Aamodt senior? Tanta forteller om en snill mann & viser bilder av ham. Hun husker at bestefaren under krigen gikk med illegale aviser & lytta på de norske radiosendingene fra London. -Vi skulle aldri snakke om det, sier hun. Det var veldig hysj-hysj det han gjorde. Tove har også arvet et diplom. Det ligner på Finn sitt, men er ikke helt likt. Hennes diplom er signert av flere.

Diplomene gjorde Kjetil nysgjerrig. Hva kan de fortelle om oldefarens innsats under krigen? Kjetil kontakter historiker Lars Borgersrud, & viser ham diplomene. Krigshistorikeren ser fort forskjellen: Finns diplom er deltakermedaljen. Alle som var aktive under krigen, fikk den. Toves diplom med underskriftene forteller hvilken gruppe han var aktiv i - Sabotørenes landsforbund. Ei gruppe som ble startet av kommunistpartiet i 1944. -Ok. Var min oldefar kommunist, spør Aamot -Det var han ganske sikkert, i hvert fall under krigen, svarer Borgersrud

Vi får opplyst at den norske eksil-regjeringa i London var forsiktig med å oppfordre nordmennene til aktiv kamp, men kommunistpartiet var klar i sin tale: Tyskerne måtte bekjempes med våpen i hånd.

Dette er en litt unøyaktig påstand i programmet. Før Tysklands angrep på Sovjetunionen var NKP delt i synet på motstandskampen. Kommunistpartiets ledelse var før sommeren 1941 imot sabotasje mot tyskerne pga ikke-angrepspakten mellom Molotov & Ribbentrop fra 1939.

Gruppa til oldefaren var aktive på Vålerenga & i Gamlebyen. De illegale avisene til Sabotørenes landsforbund fortalte om krigens gang & ga detaljerte opplysninger om hvordan en kunne utføre sabotasje. Men han tok en stor risiko ved å være sabotør. Ble han arrestert som sabotør kunne han få dødsstraff. Han hadde kona, tre døtre & et barnebarn boende hjemme. Det var farlig en virksomhet for hele familien.

Kjetil funderer over at det aldri ble snakket om krigsinnsatsen i familien. Historiker Borgersrud forklarer det med endringene i det politiske miljøet under den kalde krigen. Statsminister Gerhardsens Kråkerøytale i 1948 slo an tonen: «Det som kan true det norske folkets frihet & demokrati, er den fare som det norske kommunistpartiet representerer». Aamodt er stolt over oldefarens innsats & forstår hvorfor han aldri hørte om oldefars motstandskamp.

Etter mellomspillet om oldefar Finns historie går programmet tilbake til hovedspørsmålet: Hvem er hans farfar?

Nå er DNA-analysen klar, Kjetil & Finn drar til Folkehelseinstituttet. På Avdeling for genetisk slektskap & personidentitet møter de Marguerethe Stenersen.

Hun forteller at det er gjort en DNA-analyse av Finn & en slektning av en mann som kan være din far, & sier: Vi har gjort en sannsynlighetsberegning ut fra analysedataene. De gir oss et klart svar. Den støtter helt klart at du er sønnen til Roar Floyd Bergersen. Kjetil André synes egentlig at var bra at det var Roar, ettersom det var han som betalte i 18 år. Finn tar det pent, nesten som forventa. Det senker seg en indre ro i ham.

Men i slektsforskninga gir ethvert svar alltid (minst) to nye spørsmål: -Jeg lurer på hva slags liv han levde, hvor han kom fra. Det kan være interessant å høre hva han bedrev tida med. Kjetil André er mer oppildnet: -Det er jo fantastisk å få svar. Fatter'n fikk endelig en far!

På nytt går reisen til Johanne Bergkvist i Byarkivet med mange spørsmål i kofferten. Roar levde hele livet uten å møte sin egen sønn. Hvem gifta han seg med? Fikk han flere barn? Bergkvist kan fortelle at Roar døde i 2006 & ligger på Østre gravlund. I ei kommunal folketelling fra 1948 er det oppført at han ble født i Fredrikstad i 1929. Yrket var typograf. Den siste kommunale folketellinga er fra 1954. Da bor han på Lindern, gift & har ett barn: Jon Bergersen. Roars sønn Jon (1954-1985) er dessverre død, men ei datter Nina ble født noen år seinere, & hun bor fortsatt i Oslo.

I Norge var det folketellinger omtrent hvert tiende år fra år 1900, mens mange større byer avholdt årlige kommunale folketellinger. Sperrefristen på statlige tellinger er 100 år, så den siste tilgjengelige er fra 1910. De kommunale folketellingene har derimot en sperrefrist på 60 år, så hvis du søker etter slekt i bl.a. Oslo mellom 1863 & 1954 er de kommunale tellingene gode kilder å lete i.

 -Tenk deg det! Fatter'n har ei søster, sier Kjetil. Han gleder seg til å møte henne. Aamodt ringer til Nina Westad & forteller at han har drevet litt slektsforskning for å finne farfaren sin. -Han heter Roar Floyd Bergersen, er det navnet kjent for deg? Joda, Roar er hennes far & de avtaler et møte hjemme hos henne.

Hjemme hos Nina er stemninga euforisk, det klemmes & snakkes. Tante Nina ser likhetstrekk mellom Kjetil & sin far Roar. Hun henter fram bilder & Aamodt synes at fotoet av en ung Roar er som å se fatter'n da han var like gammel. -Det er pappa, det er så likt. Jeg tror jammen DNA-testen er riktig. 

Nina må fortelle hvordan Roar var person. Hun beskriver en utadvendt & snill mann som fikk lett kontakt med folk. -Han prøvde i hvert fall å gjøre det beste for oss. Familien på Bøler, men pappa Roar flyttet ut av familien ganske tidlig. Likevel var han en viktig person i Ninas liv. -Jeg husker jeg ble glad da jeg så bilen hans der. Da løp jeg hjem. Roar bodde i Langbølgen på Lambertseter. Nok en overraskelse for Kjetil: -Da har vi bodd veldig nære. Det er helt sjukt.

Faren fortalte aldri at han betalte for en annen unge. Nina viser fram ei dokumentmappe med de tingene han syntes var viktige. Attester fra trykkeriene han jobbet på, emblemer fra militærtjenesten. Roar var typograf hele livet & meget stolt av yrket sitt. Han mente han var den beste. Nok et likehetstrekk mellom sønnen Finn & faren Roar, sier Kjetil. Det høres ut som du beskriver min far.

Roar ble født i Fredrikstad, & vokste opp i Oslo. 18 år gammel ble han trykkerilærling & utdanner seg til typograf. Han var veldig stolt av at han var militærpoliti i Tysklandsbrigaden. Roar ble sendt til Tyskland i 1949, fire år etter krigen. Der samarbeider Norge med de allierte om å okkupere Tyskland. Men han snakket lite om opplevelsene der nede. Til tross for at Nina Westad er interessert i slektsforskning, visste hun ikke om halvbroren på Lambertseter. Kjetil får låne med seg ei slektstretavle hun har fylt ut & bildet av Roar.

Neste stopp i slektsreisen er å møte Mads Berg ved Forsvarsmuseet i Oslo. De treffes på Akershus festning ved minnesteinen til Tysklandsbrigaden. I åra 1947-1953 tjenestegjorde 50.000 norske soldater der. Likevel er Tysklandsbrigaden et glemt kapittel i norsk historie.

Din farfar var militærpoliti i brigade 492, 1949, kontingent 2, forteller Mads Berg. Soldatene hadde fire måneder førstegangstjeneste i Norge. Så seks måneder militærpoliti i Tyskland. De dro ut på det som trolig var deres første utenlandsreise. I Tyskland møtte de ganske fort et land i ruiner. Tyskere ble plutselig vanlige mennesker, ikke okkupanter & nazister. Alle de norske guttene sperret opp øynene da de så armoden. Mange unge menn ble brått voksne.

Kjetil André tenker nå bare positivt om sin farfar. Valgene han tok var kanskje ikke de beste for de nærmeste. Men han var stolt av sitt yrke, sin militærtjeneste & tok vare på troféene sine til han døde.

Før familien samles til slutt forteller Kjetil faren Finn om halvsøstra Nina (f. 1959) & om livet til Roar.

Slektstreffet i hagen er spennende for de fleste, men som kjent «er blod tjukkere enn vann». Etter presentasjonene går praten lett, de ser likheter i blikk & humor, væremåte & holdninger. Kjetil André Aamodt holder en tale til faren Finn, & om jakten på farfar Roar Floyd Bergersen. Om å få vite navnet etter 64 år, & i tillegg få familien utvidet med tante Nina. -Du virker som hel ved, jeg er sikker på at farfar ville ha likt at pappa & Nina møtes i dag etter 56 år.

Roar var stolt over at han var i Tysklandsbrigaden, en han fikk aldri medaljene for sin innsats. Et høydepunkt for mange er nok seremonien når kommandørkaptein Ola Bø Hansen & oberstløytnant Harald David Meum ber Nina Westad & Finn Aamodt om å tre frem. De tildeler to medaljer for Roar Floyd Bergersens innsats i Tysklandsbrigaden. Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner & Tysklandsbrigadenes veteranmedalje tildeles post mortem til Roar F. Bergersen – representert ved Roars barn Finn & Nina.

-Jeg tror at farfar hadde gode grunner til ikke å si til Nina at han hadde en sønn. Eller betalte for ham i 18 år. Hadde han sett at vi har funnet ut av det, tror jeg at han hadde vært stolt. Alle brikkene har falt på plass. Nå kan vi legge det spørsmålet bak oss, & se fremover.

lørdag 14. mai 2016

Hvilke kilder kan slektsforskere finne fra Bodø?

Bodø by - 200 år i 2016 - del VI av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  


Havnefogd Johansen barn, i & rundt en badestamp, 1909.

Slektshistoriske kilder for tiden før år 1900

På digitalarkivet er det i dag lagt ut 260 kilder som dekker kommunene, Bodø, Bodin & Kjerringøy. Mest brukt er nok:

Folketellinger fra 1801 til 1910, deriblant mange «mellomår» 1845, 1855, 1875, 1885 & 1891.  Les litt mer om folketellinger her.

 
Kirkebøker fra 1713 til 1951, obs åra 1724-44 mangler. Merk at Kjerringøy også finnes under Folda, samt at Straumen er identisk med Saltstraumen kirkesogn i Bodin.


Slekt & data Salten har gitt ut digitale kilder som dekker Dødsboskiftene[1] i Salten fra 1700 til 1877, & Mannskapsruller[2] for Nordland 1806 til 1837.  På hjemmesiden til Slektshistorielaget ligger navnene på 1464 menn & (noen få) kvinner som levde i dagens Bodø i året 1816.

I tillegg finnes på Digitalt museum Arvid Støvers bok Personalhistorie for Hundholmen nu Bodø by, før 1891.[3] Her er nesten to tusen familier med ektefeller, barn & andre listet opp. Teksten er ikke søkbar, men et utmerket register gjør det lett å finne fram.


Brudebilde fra 1911. Foto © Karin Sandvik.
Ekteparet er Alvilde Amanda Pauline Hartvigsdatter (1886-1929) fra Ravik i Gildeskål & Kristian Andreassen (1887-1937) fra Bliksvær i Bodin. Les her om personene på bildet & litt om deres liv.


Slektshistoriske kilder for tiden etter år 1900


Digitalarkivet har sine begrensninger i henhold til lovverk & klausuleringer. DIS-Norge har en søkbar gravminnedatabase med navn på 22 500 avdøde i Bodø fra 1834 til 2013, hvorav 17 600 etter 1899. 


 Kommunearkivene brant under krigen, men Arkiv i Nordland har mange arkiver fra både privatpersoner, foreninger, bedrifter & andre offentlige organer. T.d. skole- & fattigprotokoller, evakueringsnemnder. AiN har også store bildesamlinger. Det samme har Nordlandsmuseet.

Bodø bys historie (1966) av Axel Coldevin dekker de første 150 åra. Siste & fjerde bind av den nyskrevne byhistoria (2009-2016) kommer 21. mai i år.

Gårds- & slektshistoriebøkene fra Salten er usedvanlig gode. Bodin bygdebok bind II består hittil av ni tykke bøker & dekker alle gamle gårder (utenom byen) i Bodin, Kjerringøy & Saltstraumen. De tre siste bøkene om Skjerstad (Bodødelen etter 2005) er snart ferdig.

For Skjerstad & Fauske, Saltdal, Sørfold, Nordfold & Kjerringøy, & Steigen er det gitt ut omfattende slektsbøker.


Oldine fra Mjønes
Les om Oldine Lyngved Larsen (t.h.), laget av kun offentlige kilder, her.

Dette er siste innlegg om Bodøs 200 år. Her kan du gå til starten av fortellingene.


[1] http://sa.disnorge.no/dodsboskifter 
[2] http://sa.disnorge.no/mannskapsruller-nordland-1806-1837
[3] http://issuu.com/arkivinordland/docs/personalhistorie?mode=embed&documentId=080311075800-546ea96a90e3496a89ceea1cd555e505&layout=grey

fredag 13. mai 2016

Gjenoppbygging og sterk vekst - Bodø 1946-2016

Bodø by - 200 år i 2016 - del V av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller  



Etterkrigstida

Arbeidet til Bente Steders Regulering fortsatte også etter 1945. Nå skulle en liten småby med trehus & trange gater erstattes med murhus, brede gater, store kvartaler, luft & utsyn til fjord & fjell. Gjen­opp­bygginga skjøt fart opp mot 1950. Da var folketallet kommet opp i 9600. 


Butikker & industri kom tilbake, ikke på samme plass som før, men på ei betydelig større tomt. I 1948 ble Norges største folkeskole åpnet, i dag Bankgata ungdomsskole, med realskole & gymnas i samme område. På kirketomta ble den nye Domkirka innviet i 1956, parker ble etablert & bolignøden var kraftig redusert. 
Da kong Olav kom til Bodø i 1959 for å avduke statuen av sin far, kong Haakon VII, & innvie det nye rådhuset, erklærte han at «nå var Bodøs gjenopp­bygging ferdig». Det var for så vidt korrekt, men byens utbygging stoppet ikke opp. Vi fikk en moderne by & folketallet økte. 

Les om hvalrossa i rådhusbassenget.

Nye trender preget Bodø i etterkrigstida. For det første ble byen en militærbase med bygging av ny flyplass & hovedflystasjon i 1952 på de gamle Hernesmyrene sør for byen, men fortsatt midt i byen. Hæren etablerte seg i Bodin leir, på tomtegrunn leid av kirka. Den militære aktiviteten både i Bodø & Bodin medførte sterk tilflytting. I dette tiåret økte befolkninga med hele 68 %. 



Mest skremmende fra kald-krig-perioden var nedskytinga av amerikanernes spionfly U-2 over Sovjetunionen 1. mai 1960. Da truet Nikita Krustsjov med å bombe Bodø, fordi U-2 i mange år hadde landet her, etter de ulovlige spiontoktene. 

Les mer om den sorte dame, U-2 i Bodø.

Og for det andre gjorde kommunikasjonene Bodø til et viktig sted. Hurtigruta seilte innom byen to ganger i døgnet, riksvei 50 & flyplassen er nevnt, & med jernbane i 1962 befestet Bodø sin rolle som fylkeshovedstad. 

Nordlandsbanen kommer til Bodø.


Offentlig forvaltning økte også sterkt, det ble nødvendig med et fylkeshus[1] for statlige & fylkeskommunale etater. 

Mange med utdannelse kom. Etterhvert ble Bodø en skoleby. Sykepleierskole var etablert i 1920 & etter krigen kom både lærerskole & distriktshøgskole. I dag har Bodø et universitet med 6000 studieplasser. Bodø kommune er i 2016 noe helt annet enn kjøpstaden som sleit seg gjennom trange tiår for lenge siden. 

Kommunesammenslåinger i 1964, 1968 & 2005 har innlemmet de gamle herredene Kjerringøy, Bodin & Skjerstad. Vi er nå 50000 innbyggere, alle etterkommere av innflyttere i flere ledd. Fortsatt er handel, privat service & offentlige tjenester de viktigste tilbud som jubilanten kan gi sine innbyggere & tilreisende, i 2016 som i 1816.

Hva skjedde i Bodø etter 1985 ? Bli med på en byvandring gjennom de siste 30 åra.

Slektsforske?  Les i morgen hvilke kilder du kan finne fra Bodø ... & Salten.

[1] Jorulf Haugen, Fylkeshuset 50 år, 2015