søndag 12. februar 2017

Bertine Zetlitzs slektsreise


«Det er helt klart noe mytisk over oldemor Hilda. Mitt bilde av henne er at hun kommer foreldreløs fra bygda, med en liten sekk i handa & ei lita katt under armen, & seiler inn til hovedstaden. & på et eller annet underlig vis kjøper seg et pensjonat som blir en vill suksess. Jeg tenker at det var veldig sjeldent med en sånn sterk dame på den tiden.»

Popartist Bertine Axeliane Zetlitz Robberstads (1975) slektsreise til familiens skjulte fortid er preget av sterke kvinneskjebner. Ei oldemor det gikk godt med & ei tippoldemor som fikk de fleste nedturene hun kanskje kunne opplevd de siste tiårene av 1800-tallet. Femte episode av «Hvem tror du at du er» 2017 inneholder både tradisjonell slektsforskning & lite brukte kilder som gir et utfyllende bilde av levd liv & ulike skjebner. 


Bertine Zetlitz største endring i livet, større enn popkarrieren, var å få egne barn. Instinktet hennes sier at hun må beskytte alt hun elsker, & det for enhver pris. Dessuten har hun fått ‘en følelse av å måtte være klar’ i tilfelle noe kommer på. Det funderer hun på, & Zetlitz antar at livet til de sterke damene i familien kan forklare noe av dette. Bertine er spesielt nysgjerrig på oldemor Hilda, men alt hun vet er bare hvor streng hun var. 

Slektsreisa starter med oldemor Hilda Bærefjeld, født 1877 ‘på bygda’, slo seg ned i Kristiania (Oslo) & drev i ung alder sitt eget pensjonat allerede i 1903. Hilda (1877-1962) ble gift med Søren Oftenæs (1871-1943) & de kjøpte en villa på Oslos beste vestkant i Josefines gate 3. Her regjerte Hilda, men bakgrunnen hennes kjenner ikke Bertine. 

Bertine møter faren Svein Robberstad i Josefines gate 3. Han forteller hvordan det var å leve tett på ‘bestemamma’ som hadde sin faste plass; en kurvstol på trappa. Ingen skulle ta hennes stol. -Hvorfor tror du at Hilda var så streng med dere, spør Bertine. Sveins mor Dorothea hadde forklart at det skyltes Hildas ukjærlige mor, men sjøl fortalte hun aldri noe. 

Han viser et bilde av ei ung jente, der er hun cirka 20 år mener han, men det kunne like gjerne vært et konfirmasjonsbilde. Hun er også avbildet med ektemannen Søren Oftenæs. De giftet seg i 1914, så det kan stemme at de var nygifte på bildet. Hun var da 39 år & det er ei moden kvinne vi ser på fotoet. 

Bildet er fra balkongen på Bærefjelds pensjonat som lå i Hegdehaugsveien 24 rett bak Slottet. Bertine følger i Hildas fotspor & drar til bygården der oldemoras pensjonat lå. «Hele barndommen & ungdommen har jeg gått opp & ned her uten å vite hvor mye (familie) historie som er her... Hvorfor har ingen fortalt meg det før? At det lå her, midt i.» sier ei forbauset Bertine.

Her møter Bertine byantikvar Janne Wilberg. Hun forteller at gatene bak slottet var et meget godt strøk å drive pensjonat i. Gården fra 1898 har fortsatt en flott steinfasade. -Gulvflisene i inngangen er de originale, her har din oldemor gått.



Wilberg viser Zetlitz en annonse fra Aftenposten 1903: «Et smukt møbleret balkonværelse i frk. Bærefjelds pensjonat, Hegdehaugsveien 24, III. Bad, telefon & centralopvarming.» Da var Hilda bare 26 år & hadde ansvar for et pensjonat med 26 rom. Eieren var en advokat, men oldemora leide ut rommene i sitt eget navn. Hun hadde hans tillit til å leie ut, betale husleia til ham & ‘ikke blamere strøket med et galt klientell’.

Byantikvaren mener at Hilda drev Bærefjeld pensjonat i hvert fall til 1918. Det vil si at hun var yrkesaktiv både når hun fikk sitt eneste barn Dorothea i 1915 & etter fødselen. Det var ikke vanlig for kvinner å jobbe etter at de giftet seg & fikk barn. Hilda stod på egne bein & var både sterk & uavhengig. I kildene har Wiberg funnet noen spor etter Hilda. I folketellinga 1900 står det at hun er født i Stokke.


For å finne ut mer om oldemoras barndom reiser Bertine til Stokke hvor hun møter arkivar Marit Slyngstad fra Vestfoldarkivene. De finner Hilda Constance kirkeboka som «uekte født» dvs født utenfor ekteskap. Foreldrenes navn & stilling var ‘tjenestepige Marie Ulrikke Larsdatter & matros Martin Hansen Øre’ & de bodde på «fattigstuen». 

Fattigstuen slik den er beskrevet i Stokke bygdebok II (1983), side 246 & 247.

Faren forsvant raskt ut av bildet. Da Hilda var ett år ble hun tatt fra mora & satt bort på en gård ikke langt unna, ettersom mora ikke kunne livnære henne. I alle kommuner var det fattigkommisjoner som tok seg av folk som ikke greide seg sjøl, helst på billigste måte for det offentlig. Familier ble splittet, & barn ble tatt fra sine foreldre. Fattigvesenet betalte ofte bøndene for å ta imot barna, & de gårdene som skulle ha minst betalt fikk barnet. -En auksjon? Det er jo helt for jævlig, sier Zetlitz. Men nok en gang i denne serien fikk hovedpersonens ane et bedre liv enn det mange andre hadde på den tida, noe Bertine etter hvert finner ut av:

Ett år gammel ble Hilda satt bort til Hans Hansen på gården Bærefjeld. Bidraget fra fattigvesenet var 60 kroner første året, deretter reduserte de betalinga etter hvert som jenta ble større & kunne gjøre nytte for seg på gården. Slyngstad kan ikke si noe om hvordan Hilda hadde det på Bærefjeld. Men programmet forteller generelt at fosterbarna ofte hadde det tøft, fikk harde arbeidsoppgaver, dårlig med mat & til & med måtte sove sammen med dyra noen ganger. 


Bertine vil finne ut mer om dette & reiser videre til Bærefjeld gård hvor hun møter Hans Gundersen. Hans oldeforeldre drev gården som Hilda kom til, & Zetlitz spør ham om hva Hilda kan ha hjulpet til med på gården? De vanligste pliktene var å stelle dyra & utføre oppgavene foreldrene satte henne til. Hun ble en del av gården. Gundersen har et positivt inntrykk av sine oldeforeldre, de var veldig gode mennesker. De ville at barna skulle ha det godt. Han påpeker at hun fikk navnet Bærefjeld som hun tok med seg til Kristiania & brukte på pensjonatet sitt. -Det er en lettelse å høre. Jeg fant jo akkurat ut hvor dårlig mange av barna ble behandlet, sier Bertine. 

Kildene viser at Hilda bodde på Bærefjeld til hun ble konfirmert i 1892, 15 år gammel. Men heller ikke her slapp hun unna sin fortid «Født på Sundbyeide fattigbrakke» skrev presten i konfirmasjonspapirene. Det var ganske heftig, synes Bertine. Hilda kom til Bærefjeld bare ett år gammel. Til tross for å være født på fattighuset gjennomførte hun en lang & imponerende klassereise, fra fattigstua i Stokke til å eie Josefines gate 3 i Kristiania. -Hvilken bragd det har vært. Hvor målrettet hun må ha vært.

Bertines fokus dreier nå over på Hildas mor - tippoldemor Marie. Hvordan havnet hun på fattigbrakka & hvorfor kunne ikke Marie livnære barnet sitt? To km fra Bærefjeld gård lå Sundby fattigbrakke. Der møter Zetlitz Knut Jørgen Jordheim fra Interkommunalt arkiv. Fattigboligen på Sundby, Sundbyeidet fattigbrakke – stedt har hatt mange navn. Han viser folketellinga 1865 der Marie Ulrikke Larsdatter var åtte år & bodde her med resten av familien.

Tippoldemor Marie ble født i 1857 av Karen Anne Pedersdatter & Lars Ørvald. Foreldrene & de fire barna bodde i Stokke i Vestfold. Da Marie var fem år kom de inn i fattigkommisjonen protokoller. Lars var snekkersvenn & hadde ødelagt helsa si med ‘spirituosa’. Kanskje var han alkoholiker. Det gikk etterhvert så galt at hele familien måtte flytte til den nybygde fattigbrakka i 1865. På den tid, opplyser programmet, bodde hele 19 mennesker i lag i et elendig lokale med dårlig hygiene & mange sykdommer, der barna oppvokste i konstant utrygghet. I den digitale folketellinga var det 12 personer i 1865 & 21 ti år seinere. Fattigbrakka ble revet i 1913. Til tross for et tøft liv & en «forsømt» barndom hadde hun under konfirmasjonsforberedelsene vært både ‘flittig & sedelig’. Hun hadde oppført seg godt.

Så går det slag i slag nedover med Marie. Fem år seinere, på sin egen tyveårsdag - 5. april 1877 - ble hun mor til Hilda Constance. Ei ugift mor på fattigbrakka kunne ikke forsørge seg & ungen. Ett år i lag fikk mor & datter før fattigkommisjonen plasserte Hilda i privat pleie på Bærefjeld gård. Det var billigst, & skulle skremme mora fra å få flere barn.
Samme år, i 1878, tok Marie tjeneste hos en tollbetjent i Sandefjord. Her ble hun banket opp & havnet på sykehus. Tollbetjenten ble dømt til å betale for sykehusoppholdet, men ikke straffet. Offeret - Marie - ble dømt noen måneder seinere: 

«Pigen, Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold af Stokke 21 Aar gl. Der fører et forargeligt Levnet & ikke lovlig ernære sit uægte Barn bliver i Henhold til Lov (…) 1863 § 66 at indflytte i Tvangsarbeidsanstalten i Sems Fengsel for et Tidsrum af 6 – sex - Maaneder».

Marie klarte ikke å skaffe seg annet arbeid, kanskje fikk hun et dårlig rykte. Med hjemmel i fattigloven ble hun dømt til seks måneders tvangsarbeid. -Vet vi hvordan hun hadde det da, spør Bertine, som gjennom hele programmet stiller gode spørsmål & får med seg nyansene i formødrenes liv. Kanskje ligger forklaringa i at hennes farfar Magnus Robberstad (1907-1994) var arkivar på Riksarkivet? 

Heldig er Zetlitz, det finnes et bønnebrev i arkivene der Marie forteller sin historie til pastoren i Stokke. Det er en unik & sjelden kilde få forunt å finne; oldemoras egen livshistorie. På Sem tvangsarbeidsanstalt skrev Marie til presten & ba om å få redusert straffen. «… og jeg vil bede til Gud at han vil forbedre mine Dage så jeg ikke kommer indenfor disse Porte mere… Ærbødigst Marie Larsdatter». Marie ble bønnhørt & slapp ut én måned tidligere, i 1879.

Besøket i Vestfold skaket Zetlitz voldsomt. Fra å være opptatt av oldemor Hildas tøffe liv oppdager hun ‘bare sorgen’ en generasjon lenger bak. Nå vil Bertine vite hva som skjedde etter at Marie slapp fri fra tvangsarbeidet. Kildene forteller at hun jobbet som tjenestepike hos familier på Østlandet, & i 1881 oppholdt seg i Kristiania.
Slektsreisa fortsetter i hovedstaden. Utenfor «Prinds Christian Augusts Minde» i Storgata 36 møter Bertine historiker Caroline Juterud fra Oslo byarkiv. -Hva slags sted er dette? -Dette er Kristianias sinnssykeasyl & tvangsarbeidsanstalt, svarer Juterud.  

To år etter Sem tvangsarbeidsanstalt er Marie på 24 år tilbake i fattigvesenets rapporter. Hun klarte ikke å livnære seg sjøl. «Hun er nå frugtsommelig & i forkommen tilstand» står det. –Frugtsommelig, hva betyr det, spør Bertine. -Hun var gravid, svarer historikeren.


Marie var ikke innlagt på sinnsykeasylet, men innsatt i arbeidsanstalten. Hun kunne ikke forsørge seg sjøl. Botemidlet for kvinner som henne på den tid var straff. Det var tilstanden hennes, ikke handlingene, som gjorde at hun kom hit til ‘Prindsen’. Her levde hun tett på småforbrytere, prostituerte, alkoholikere & folk med sinnslidelser. Marie måtte arbeide hardt elleve timer hver dag, seks dager i uka i to måneder.

27. august 1881 fikk Marie sitt andre barn, sønnen Even. Igjen ble hun alenemor med et lite barn.

Her opplyser programmet at barnefaren var lensmann i Bærum, en enkemann med mange barn. Det henvises også til «hans korrespondanse med fattigvesenet at han ikke vil følge opp forholdet til Marie eller sønnen». Dette må minst være en misforståelse!
Slektsforsker Remi Pedersen påviste samme kveld som programmet ble sendt at faren, Even Olsen Skjerveneie, var en gift mann & omstreifer uten fast bopel: «Hans bopæl vites ikke». Even Olsen fikk barn med sin ektefelle Elen Eriksdatter i Vardal i 1880, & tvillinger i 1883. Han døde av tæring på Skjerveneie i Vardal den 17. august 1890 & sto da kun som huseier i borgerlig stilling.
Marie var lut fattig & etter ei tid ble også sønnen Even tatt fra henne av fattigkommisjonen. -Hun må ha visst det, sier Bertine, håpet var nok å beholde gutten. Igjen sto hun alene med skammen & sorgen.

Kildene gjør et lite opphold, halvannet år seinere ble hun for andre gang innsatt på Sem tvangsarbeidsanstalt i 1883. Situasjonen ble dramatisk forverret, Marie var utagerende & raseriet rettet hun mot lederen på Sem. «Marie Larsdatter fra Stokke har utvist en sjelden brutal oppførsel.» Hun ble satt inn på ei ‘lys celle’ for at hun ikke skulle skade noen medfanger, men hun klarte å knuse alle vinduene, skreik, skjelte & spyttet. Deretter ble hun isolert & «Satt i mørk celle i tre dager.» Det var den strengeste straffen hun kunne få.

-Det blir bare mørkere & mørkere, sier Zetlitz. Jeg håper bare at det ikke klikket helt for henne. Bertine er blitt veldig emosjonelt engasjert i tippoldemora. Hun håper at det skal skje noe bra med henne, men innerst inne tviler hun nok på det. Neste spor er ei etterlysning i avisene fra 1884 «Pige Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold har undveget med sit udøpte barn ...» . Hun har stukket av, sier Zetlitz, men har hun tatt med seg lille Even ellet fikk hun et tredje barn?  


Slektsreisa går videre til historiker & etnolog Kari Telste fra Norsk Folkemuseum. Hun kan fortelle at Marie fikk dattera Hulda Martine 14. oktober 1884, født utenfor ekteskap. 
Hulda Martines dåp mellom nr 3 & 4 i kirkeboka.
Maria skjønte at hun ville bli fratatt dette barnet & rømte fra tvangsarbeidsanstalten & fattigkommisjonen med sitt ennå udøpte barn. Flukten ble relativt kortvarig. Allerede i mars 1885 måtte hun møte i retten. «Tredje gangs hor» ble regnet som en forbrytelse & kunne straffes med fengsel. To ganger var hun straffet med tvangsarbeid. Når det tredje barnet kom risikerte hun en hardere dom.

På slutten av 1800-tallet ble mange barn født utenfor ekteskap. I retten fortalte hun om Hildas far som hun var forlovet med før han plutselig forsvant. Foran dommeren fortalte Marie også at hun ble besvangret for tredje gang av ‘gift opdagelsesbetjent Anton Syversen’ under en kortvarig arrestasjon på hans kontor. Bertine er mer enn opprørt: -Dette er ... er dette en voldtekt?

Marie var i en sårbar situasjon, betjenten hadde stor makt. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om episoden fikk noen følger for Anton. Marie derimot fikk 60 dagers fengsel for å ha fått sitt tredje uekte barn. En forsonende opplysning er at Marie sonet straffen med Hulda Martine på cellen da hun fortsatt ammet barnet. Etter fengselsoppholdet er ingen spor som tyder på at Hulda Martine ble tatt fra henne. Kanskje skrapet Marie sammen nok penger til at hun kan forsørge seg sjøl & barnet.

Til slutt går det bra med Marie. Hun giftet seg i 1887 med hvalfanger Johan Andersen i Tønsberg. Endelig fikk hun leve & bo sammen med ektemann & barn. Ett års tid etter bryllupet skrev Marie til fattigkommisjonen om å få Hilda tilbake. Her « ... anmodes den ærede fattigkommisjon om å levere barnet til moderen som i løpet av de første dager vil avhente det.» På den tid var Hilda elleve år & bodde på Bærefjeld gård. Både vi & Bertine vet allerede at Hilda ikke kom tilbake til mora. 


Zetlitz mener det var positivt at Marie ville ha barnet sitt tilbake, men hun skjønner også at folket på Bærefjeld må ha nektet. -Det vil vel si at Bærefjeld-familien må ha knyttet seg til Hilda. At det har blitt hennes familie, konkluderer Bertine.

Etter tolv år døde Johan Andersen fra henne i 1899. De siste åra av livet, fram til hun døde i 1910 bodde Marie sammen med sønnen i arbeiderbydelen Grünerløkka i Oslo øst. I vest dreiv Hilda Bærefjelds pensjonat. Familiehistorien forteller at Marie besøkte sin datter på vestkanten, men de fikk aldri noe nært forhold.
Bertine Zetlitzs slektsreise ble mer opprivende enn hun hadde forutsett. Tippoldemor Maries fortelling føltes nær & vond & sto i skarp kontrast til Hildas suksesshistorie. Samtidig ser hun det positive i Maries liv. -Hun må ha vært ressurssterk. Reist seg igjen & igjen, sier en tydelig berørt Bertine.

Fortidas vonde & gode episoder skal ikke forties, men gis videre til neste generasjon. Denne kvinnesagaen vil hun fortelle til sin egen datter Lilli; «We're standing on the shoulders of giants». Bertine er glad for at alt hun har funnet ut, & hvordan formødrenes dramatiske liv lever videre i hennes egne holdninger om å beskytte sine barn, & alltid være beredt på uventede hendelser. - Jeg visste ikke hva jeg begav meg ut på. Men det har vært absolutt verdt det.

søndag 29. januar 2017

Jan Egelands slektsreise


«Krigen i Syria har vart like lenge som andre verdenskrig. Det gjør at jeg tenker på hvordan min farfar hadde det under krigen. De må ha tenkt hele tiden på at de ville hjem til et fritt Norge.»
 
Krigsseilernes historie er hovedinnholdet når generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, seiler i farfarens ukjente fortid. Fjerde kapittel i 2017-utgaven av «Hvem tror du at du er» har minimalt av tradisjonell slektsforskning; ’hvem var far & hvor ble det av mor?’ Til gjengjeld går programmet godt & saklig ned i krigsseilernes tøffe & triste opplevelser. Det siste gjelder nær sagt like mye livet deres under krigen som livet etter freden.

Jan Lauritz Egeland (1957) ble født i Stavanger som den yngste av tre søsken. Mora Margot var lærer, faren Kjølv Egeland (1918-1999) var skolemann & en kjent arbeiderpartipolitiker, bl.a. kirke- & undervisningsminister på 70-tallet. Jan ble i ung alder interessert i internasjonalt arbeid. Han har jobbet for & i Amnesty, Utenriksdepartementet, Røde Kors, FN, Human Rights Watch & Flyktninghjelpen. Han er en internasjonalt kjent nordmann. 


Hans farfar, Lauritz Egeland, var sjømann & maskinsjef på en oljetanker da Norge kom med i andre verdenskrig. Han ble krigsseiler 52 år gammel. Krigsseilerne var sivile sjømenn som kom under alliert militær kontroll, & som resten av krigen seilte i utenriksfart med forsyninger mellom de allierte statene. Dette vet Jan Lauritz, oppkalt etter farfaren, men han vet ikke hvilke opplevelser farfaren hadde i årene som krigsseiler.

Han er skamfull & lei seg over at han vet så lite. Slektsreisa starter i barndomshjemmet i Stavanger med mora Margot (1922) & søsknene Kjølv & Marianne. De husker heller ikke så mye av farfaren. Lauritz Egeland ble født i Haugesund i 1888. Foreldrene var Kjølv Larsen Egeland (1858-1936) & Ragna Gurine Olsdatter (1861-1912)

I 1897 fikk de sønnen Olaf & i 1899 dattera Signy. Begge brødrene dro til sjøs like etter konfirmasjonen & begge ble krigsseilere da andre verdenskrig brøt ut. Da hadde Lauritz allerede vært ute i to år. Han var sju år på sjøen & ble rammet av slag sju år etter at han kom hjem. En taus, snill, gammel & svak mann som fortalte lite av det han hadde opplevd. Hvorfor skulle han det? Ingen spurte & hvem andre enn krigsseilerne sjøl kunne fullt ut forstå? De ser på et bilde av farmora Jenny & Lauritz, tatt etter slaget & sammenligner med et annet foto hvor han er en stram sjøoffiser i uniform. Kontrasten er stor. 

Jan reiser til Haugesund, der farfaren vokste opp før han begynte å seile i utenriksfart. For å finne ut hvordan Lauritz ble krigsseiler, & lære mer om Haugesunds sjøfartshistorie, kontakter Jan direktør Mads Ramstad ved Haugalandmuseene, Ramstad har god kunnskap sjømennene i Egelandslekta. Oldefaren Kjølv Egeland var også sjømann & tok sjømannsskola, mens farfaren Lauritz & broren Olaf gikk et skritt lenger & utdannet seg til maskinister. Museumsmannen viser Jan ei utskrift av karakterboka fra 1912 hvor Lauritz Martin Egeland fikk toppkarakterer & var best i sitt årskull.
En pussig sekvens i programmet er når Egeland naivt spør «Tror du han måtte til sjøs? Eller ville han?» Mads Ramstad svarer overraskende tamt «Jeg tror kanskje at han har gått til sjøs som de fleste ungdommer i Haugesund gjorde på den tiden.»
Lauritz var vokst opp i en sjømannsfamilie, faren var skipskaptein & han gikk ikke bare i farens fotspor, men spesialiserte seg til å bli maskinist. Best i kullet var han også. Ønsket & målet var utvilsomt å gå til sjøs. Hvilke andre yrkeskarrierer kunne vært aktuell i Haugesund på den tida?  Han kunne gått inn i forsvaret, sannsynligvis i marinen, eller han kunne blitt kjøpmann eller håndverker. Ytterst få valgte å studere på NTH i Tronheim eller Universitetet i Oslo. Det naturlige ønsket for Lauritz Egeland fra Haugesund var å komme på havet raskest mulig. Det var her han skulle stå på egne bein. Lauritz måtte ikke, han ønsket det sterkt.
27. mars gikk han ut av sjømannsskola, i mai samme år døde mora av influensa. 24 år gammel dro Lauritz til sjøs slik de fleste ungguttene i Haugesund gjorde på den tida. I flere år seilte begge brødrene som maskinister & faren som kaptein i utenriksfart. Etter en tid gikk faren på land. De opplevde også at søstera Signy ble syk i 1924 & døde bare 24 år gammel. Tolv år seinere døde også faren Kjølv. Nå var det bare Lauritz & Olaf igjen, men begge brødrene hadde giftet seg & fått barn. Kone & unger bodde i Norge mens fedrene seilte på verdenshavene.

Lauritz og Olaf Egeland
Ramstad har mer på lager & viser Jan maskinsjefenes distinksjoner, med propell & like mange striper som kapteinen. -Det som er ekstra spesielt er at dette er din farfars, sier han til Egelands store glede. Vi har bilde på veggen hjemme av ham med denne flotte uniformen, sier et rørt barnebarn. Familierøttene blir mer håndgripelighet når han får se & ta på en gjenstand til som er knyttet farfaren. Museumsmannen viser Jan også et foto av båten Lauritz seilte på under krigen, ‘Gard’ med skipsmerket ’W’ for Wrangell - et av de store haugesundsrederiene.  

Jan Egeland vil vite mer om hvordan det gikk med båtene & mannskapet & oppsøker lokalhistorikeren Bjørn Toft som kan krigsseilernes historie. Han bor faktisk i H.M. Wrangells gamle redervilla.
78 år gamle Bjørn M. Toft fikk nylig kongens fortjenestemedalje for sitt store humanitære arbeid, spesielt for sin innsats for krigsseilerne. Haugesunds avis 8. januar 2017.
Jan synes det er fantastisk å komme inn i Wrangell-huset. Toft viser han et verdenskart med mange små norske flagg. Flaggene symboliserer hvor 1024 norske skip befant seg 9. april 1940. Den norske handelsflåten var overalt, Middelhavet, Atlanterhavet, Stillehavet & Østen:

Gard hadde forlatt Cape Town på vei til Abadan i Iran for å hente olje. Den 9. april 1940 gikk de mellom Madagaskar & Mosambik på fastlandet. Gard var en tankbåt, & de var på vei for å tanke olje i Iran. Mens krigshandlingene pågikk i Sør-Norge bestemte den norske regjeringen at alle norske skip skulle gå til nøytrale havner for å unngå nazistisk kontroll. Båtene ble overtatt av ‘Nortraship’ - ett statlig, norsk rederi styrt av nordmenn i London. Over natta ble norske handelsskip mål for tyske angrep. Sjøfolka fikk ikke noe valg, nektet de å seile kunne de få fengselsstraff eller bli stemplet som forrædere. De gikk fra å være sjøfolk til å bli krigsseilere. Dette var starten på fem år i engstelse for familiene i Norge.

Forhistorien til Nortraship startet i månedene mellom Tysklands angrep på Polen i 1939 & angrepet på Norge halvåret etterpå. Regjeringas formelle vedtak skjedde 22. april 1940 på Stuguflåten i Romsdal.  
Skipene gikk først i konvoi fra Amerika til Storbritannia. Lasten var drivstoff, krigsmateriell & varer de allierte trengte for ikke å tape krigen mot Tyskland. Ferden over Atlanteren var farlig, tyske ubåter lå & ventet på båtene. For å ruste seg mot angrep ble handelsskipene samlet i store konvoier, opptil hundre skip. Tyskerne angrep konvoiene med ubåter, krigsskip & bombefly. Store havområder var dessuten minelagt. -Hvor mange gikk ned, spør Egeland. Over halvparten av ca 1100 skip ble senket. Skipene i konvoien måtte holde farten for ikke å bli senket sjøl. De kunne ikke stoppe opp & hjelpe mannskap fra skip som var blitt tropedert.

Neste kapittel i Egelands slektsreise er å finne mer ut om motortankeren Gard som farfar Lauritz var på under hele krigen. For en gangs skyld viser programmet hvordan en sjøl kan søke i åpne kilder på nettet. På siden warsailors.com finner han seilingslisten for Gard mellom 2. april 1940 til 27. februar 1946. Det tok nesten seks år på sjøen før båten kom hjem til Norge.


Gard krysset alle verdenshavene flere ganger, bare i krigsåret 1940 deltok båten i elleve konvoier. Men tørre fakta formidler ikke noe av dramaet bak hver eneste tur. For å få vite mer drar Jan til Kristiansand & museumsskipet Hestmanden. Her viser Bjørn Tore Rosendal fra Norsk senter for krigsseilerhistorie han rundt i et ekte krigsseilerskip. Faktisk det er det eneste som er igjen fra andre verdenskrig & som seilte under norsk flagg.

Maskinrommet i hjertet av skipet er ganske klaustrofobisk. Rosendal tar fram maskindagboka farfaren førte. Den ligger på Riksarkivet. 9. april 1940 står det at Gard var i «Mosambique-kanalen», på reise fra Cape Town til Abadan i Iran. «Norge & Danmark okkupert av Tyskland» har Lauritz Egeland ført inn i maskindagboken mens båten var på den andre siden av jordkloden.

Krigsseilernes drama står beskrevet i skipsdagboken i knappe, med detaljerte setninger.

Den 25. august 1940 var Gard i den nordlige Atlanteren & Lauritz Egeland noterte: «En tankbåt torpedert & eksplodert, senket på cirka ni minutter. Cirka klokken 19.10.» Kapteinens dagbok var mer detaljert, det var begrenset hva folka i maskinrommet fikk med seg.

For å unngå å bli torpedert begynte båten en ‘sikksakk-manøver’. Da måtte maskinistene stå på, mens de merket smell & eksplosjoner fra angrepet. Denne gangen ble åtte skip senket & 200 mennesker omkom. Maskinmannskapet var blant de mest utsatt. -De må ha hatt nerver av stål, eller vært nervevrak. 3638 norske sjøfolk i handelsflåten omkom. Langt flere enn Norges militære tap under krigen

Dagboka har også med fredsslutninga i 1945.
«VE Day!!!» ‘Victory Day in Europe’
.
Lauritz Egeland hadde seilt siden 1938 & kom hjem etter sju år i 1946. Det må ha vært en enorm lettelse & glede. -Hvordan ble de mottatt av samfunnet hjemme? Krigsseilerne fikk liten plass i fredsdagene. Hjemmefronten – gutta på skauen – ble hausset opp. Flere sjøfolk ble også avkrevd attest for ‘god nasjonal holdning’ når de kom hjem.

Etter freden fikk mange krigsseilere problemer med nervene, de slet med å tilpasse seg livet på land, flere fikk alkoholproblemer. Samfunnet viste liten forståelse for krigsseilerne. Lønna under krigen var redusert, differansen havnet i Nortraship-fondet. Krigsseilere mente at de skulle ha utbetalt den avtalte bonusen de hadde krav på. Konflikten løste seg i 1972 da krigsseilerne i uteflåten fikk utbetalt æreslønn. For mange av dem var det for seint, de var allerede død.

Egeland er skamfull over storsamfunnets behandling av farfaren & de andre uteseilerne. Han husker at da faren Kjølv fikk noen tusenlapper på begynnelsen av 70-tallet sa han at det var helt galt. Det var sjøfolkene som skulle hatt pengene rett etter at de kom hjem. Jan ser nå på farfar Lauritz som en mann han kan identifisere seg med. Noe annet enn den slagrammede farfaren som satt i en stol & spiste sjokolade. -Jeg tror jo at farfar må ha hatt et følelsesmessig kaos etter langvarig & voldsomt press. Sjølivet var et drama uten like.


Når livet til farfaren er avdekket lurer Egeland på hvordan det gikk med broren Olaf som også var i uteflåten under krigen. Svaret finner han på Riksarkivet. Her får han utlånt en kartotekboks fra «Det norske innskudds- & trekkkontor i Oslo, London-registeret.» Under bokstaven E ligger Olaf Egelands kort med et stort rødt kryss over. Det står «Olaf Egeland, Special information: Dead. 22/1-1942 m/T Nyholt». Han døde på sjøen. 

For å finne ut mer om båten & hva som skjedde da den gikk ned reiser Egeland til krigsseilernes minnehall i Stavern & møter historiker Mari Bekkelund. Hun forteller at motortankeren Nyholt i januar 1942 seilte fra Reykjavik mot New York i konvoi. Været var dårlig, iskaldt, storm & tjukk tåke. Uheldigvis kom Nyholt om kvelden 17. januar bort fra konvoien & ble torpedert av den tyske ubåten U87. Olaf sto på vakt i maskinrommet da det smalt. Ingen ble skadet, men båten fikk kraftig slagside. Olaf visste at sjansene for å overleve var dårlige så han beordret de andre opp på dekk. Etter fire timer alene i maskinrommet smalt det igjen, skipet var fortapt. Utrolig nok kom Olaf seg opp på dekk & klarte, til tross for høy sjø, å borde livbåten. Han var dyvåt & i sjokk. Les sjøforklaringa etter foliset.

Johannes Bauge
1922-2005
Adam Egede-Nissen
1911-1997
Mari har tatt med et NRK-program fra 1994 til Jan. Lettmatrosen Johannes Bauge & skipslegen Adam Egede-Nissen seilte sammen med Olaf & ble vitne til hans død. De de forteller i intervjuet om svære bølger & orkan i Nord-Atlanteren. «Den første som døde i livbåten vår, var maskinsjefen. Han hadde vært i sjokk nesten siden han kom i båten. Olaf var veldig urolig. & ville ut av livbåten. Egede-Nissen måtte holde på ham i tre døgn. Natten til tredje døgn døde Olaf Egeland. Begravelsen var en enkel seremoni. De pakket ham inn i en regnfrakk & begravde ham på sjøfolks vis, i havet. «Det gjorde et voldsomt inntrykk» forteller to gamle sjøfolk 52 år etterpå. «Vi lot ham gå over bord».
Se hele reportasjen på 8 minutter nederst i 'Styrmann Lundes logg'.

Egeland går rundt i minnehallen & leser på ei tavle: Olaf Egeland, førstemaskinist, født 10.1.1896 i Haugesund. Han døde på motorskipet Nyholt. -Jeg visste faktisk ikke at hans navn sto her. Her er tusener av navn på norske sjøfolk som gikk ned under de to verdenskrigene. Jan synes der flott at de minnes på denne verdige måten.


Farfaren var utrolig heldig som seilte hele krigen & kom hjem i live. Mens broren ble torpedert & omkom. Skjebnens tilfeldigheters spill. Historiene til de to maskinistbrødrene fra Haugesund er representative for tusener av sjøfolk. Farfar Lauritz overlevde mot alle odds, men lillebror Olaf var tilsvarende uheldig.

Krigsseilernes tragedier fortsatte på mange måter etter krigen. De ble dårlig mottatt av norske myndigheter. Krigsseilernes ufattelige redsler gjennom mange år ble ikke forstått, verken av sin samtid eller sin ettertid. Det er trist at samfunnet ikke tok bedre imot dem.

- Dette er min farfars historie, sier Jan Egeland & den må forstås sammen med hans brors historie.

- - - - - - - - - - - - - - -
Jeg synes programmet ga en ok beskrivelse av krigsseilernes liv & problemer. Men Jan Egeland overrasker flere ganger når han virke totalt ukjent med temaet generelt & familiens krigshistorie spesielt.
I alle fall i 1972 da arvingene fikk ‘æreslønna’ burde han ha fått med seg noe historisk balast. Jeg undres hvordan kunne han unngå å vite at Olaf Egeland døde under krigen? Har han aldri besøkt oldefaren Kjølv Larsen Egelands grav i Haugesund? Her står det en minnetekst om Olaf.
I lyset av Jan Egelands internasjonale fredsarbeid & humanitære oppgaver er det rart at han ikke er bedre skodd i nær, familiær fortid.

søndag 22. januar 2017

Nicolai Cleve Brochs slektsreise

«Jeg husker spesielt godt 90-årsdagen hennes. Hele familien var samlet rundt henne. Hun har fem barn, fem barnebarn & enda flere oldebarn. Det var første gang det virkelig slo meg at alle kommer fra henne. Bak der er det helt mørkt, vi vet ingenting. Jeg tror farmor først & fremst forundres over at hun ble forlatt. Hun aner ingenting om moren. Et mysterium som har fulgt henne hele livet … som hun alltid har forundret seg over. Nå har hun blitt 96 år gammel. Hvis jeg kan hjelpe til med å finne ut hva som skjedde med hennes mor ... Det hadde vært helt utrolig.»

Skuespiller Nicolai Cleve Broch (1975) skal i det tredje «Hvem tror du at du er»-programmet i 2017 hjelpe farmor Tove å finne sine danske røtter: Hvorfor forlot mora henne like etter fødselen? Hun har pikenavnet til mora, men det er alt hun vet. Farmor er ‘mater familias’, 96 år & ei kjærlig, humørfullt & oppegående dame. Fortsatt hjemmeboende i ei lita leilighet. 


 -Jeg har hodet fullt av farmor, sier han til hustru & skuespiller Heidi Gjermundsen Broch. Jeg skal prøve å finne ut hva som skjedde med hennes foreldre. Familien har tidligere forsøkt å finne foreldrene til danskfødte Tove. I fødselsattesten står det at mora bodde i Helsingör & het Ella Eleonora Christensen, født 1899. For mange år siden fant de ut at faren var manufakturhandler Christian Peter Jørgensen. Det eneste de tror de vet, er at han var en slags omreisende selger eller kjøpmann, et tilfeldig bekjentskap som var innom byen hennes. Etter at farmor ble født overlot Ella lille Tove et barnehjem. Nicolais mål er å finne ut hvem Ella var, hvordan hun så ut & litt om livet hennes. Det vil han dele med farmor, hvis de gode hjelperne klarer å finne noe i arkivene. Det hadde vært fantastisk. 

Nicolai starter med å besøke sin «fammo». Hun husker fortatt svært mye av sine første år i Danmark. Tove Broch ble født i København 4. april 1920. Mora forlot henne på fødeklinikken & i 1921 kom hun til barnehjemmet «Gamle minner» i Herning på Jylland. Her vokste hun opp uten å vite noe om sine biologiske foreldre. 

Tove & Marie Nielsen
Barnehjemmets bestyrer Marie Nielssen hadde et godt forhold til alle barna, & en spesiell kjærlighet for Tove. Åtte år gammel ble hun adoptert 1) av Marie, som sa: «… men nå er du min!» Tove hadde et veldig nært forhold til sin adoptivmor, som dessverre døde da hun var ni år. Marie var ei kvinne med stort hjerte. I minneordene etter dødsfallet het det «For barna er tapet stort. De har mistet sin mor, som hun ble kalt». 

Tove følte seg nokså alene. Hun tenkte på sin kjødelige mor. Hver fødselsdag sa Tove til seg sjøl; «hun tenker nok på meg i dag». Lengselen til å få vite hva som skjedde med mora er fortsatt like sterk i hennes høge alder. Tove er ikke bitter, hun håper at mora har hatt et godt liv & giftet seg. -Tenk om jeg har søsken!

Barnebarnet ‘er gira på’ å finne svarene. Nicolai reiser til barnehjemmet i Herning på Jylland hvor farmora vokste opp. Barnehjemmet er nå internatskole, her møter han Sarah Smed fra Forsorgsmuseet. Hun forteller at fasadene er de originale fra 1920-tallet & viser ham inn i rommet hvor farmor bodde sammen med Marie Nielsen. Sarah Smed forteller at Tove fikk en god & trygg start på livet, her på barnehjemmet.

På den tid var det ca 300 barnehjem i Danmark. Barna kom fra fattige kår, mange var født utenfor ekteskap. Indremisjonens barnehjem i Herning var blant de beste. Sarah Smed viser Nicolai et foto tatt rundt 1933. -Det er jo et fantastisk bilde, sier han & gjenkjenner straks Tove. Dessverre er det ikke noen spor på barnehjemmet som leder videre. Smed opplyser at arkivene som knytter seg til barnehjemmet er destruert & brent. Borch blir lei seg & skuffet, men gir seg ikke opp. -Det må være andre steder jeg kan lete.

Nicolai drar til København & treffer genealogen Peter Wodskou Christensen ved Rigsarkivet. Han har mange års erfaring fra gamle arkiver & har funnet noe. Peter forstår godt at familien hadde problemer med å finne Ella. Etter å ha sett i mange kirkebøker fant han tilslutt Ella Eleonora Christine Louise Christensen under «Ægteviede».


«Fammo» ble født i april 1920, & Ella giftet seg 27. mai 1921 i hjemmet, ikke i kirka. Brudgommen var Eiler Werge (1900-1974) & hun tok hans etternavn & ble hetende Ella Werge . -Hvis vi da leter etter Werge, så vil vi kunne finne mer, spør Nicolai & svarer sjøl: -Det har du gjort? 

Genealogen Peter har funnet ei passasjerliste over folk som reiste til Amerika i 1923. Her står, med veldig liten skrift, navnene på fire Werge. Eiler & Ella med to jentebarn - Elise født i januar 1922 & Kirsten født i 1923. Nicolai Cleve Broch blir helt satt ut. Her har farmor vært alene i sine unge år uten å vite at hun har hatt nær familie gjennom hele livet. Han blir veldig nysgjerrig på Ella & hvorfor hun & familien reiste til USA. -Jeg tror hovedgrunnen til at de reiste til USA, var at de søkte arbeid & ville skape seg et bedre liv, sier Peter.

På 1920-tallet var det ei økonomisk krise i mange land, også i Norge & Danmark. Banker gikk over ende & arbeidsledigheten økte voldsomt. Mange mennesker gjorde som Ella & Eiler, de søkte lykken i Amerika hvor økonomien gikk på høygir. I oktober 1923 reiste alle fire med SS United States. Eiler fikk jobb på fabrikken til General Electric Company. Da familien bosatte seg i delstaten New York var Tove blitt tre år & bodde på barnehjemmet i Herning.

Wodskou Christensen har mer på lager & kan fortelle at i 1928 fikk de ei datter til – Sally – i USA, men dessverre lever ingen av dem nå. Den eldste, Elsie, døde i 2015. -Nei? Nei! Nei ... sier en fortvilt Nicolai. Men genealogen forteller at det er etterkommere av de tre søstrene. Farmora har nevøer & nieser i Amerika som kjente Ella. Han gir adressa til ei av dem, Kathleen Remaley. Fortvilelsen snur til glede, med en bitter ettersmak. Han syns Ella gjorde et provoserende valg.2) Hvorfor tok hun ikke farmor inn i den nye familien sin? Det er vanskelig å begripe. Gleden over de fantastiske opplysninger er likevel størst. Nå har han en kontakt som kjente Ella mens hun levde. Han skal finne ut av hva slags liv Ella fikk, men strever med å finne ordene når han skal skrive til en fremmed slektning. Vil hun ha noe med dette å gjøre?

I dette som alle andre program i serien får ikke hovedpersonen alle opplysningene med en gang. Telefonen ringer, nå er det Peter fra Rigsarkivet i København som ‘har funnet’ enda flere opplysninger om forholdet mellom Ella & Christian Peter Jørgensen.

Ella var husassistent hos Jørgensen & hans familie. Det betyr at hun var tjenestepike & bodde i huset deres i Helsingör. Dette stemmer ikke med historien om den gjennomreisende selgeren som Nicolai & familien hadde hørt om tidligere. - Nå har jeg fått et helt nytt spor & reiser til Helsingör. Toves forelder må ha kjent hverandre over tid, bodd i samme hus. Hun jobbet der. De har hatt et nærere forhold, historien blir en helt 
annen fortelling nå.

Nicolai møter historiker Maibritt Bager utenfor et flott hus i Helsingör. Hun viser ham fødselsmeldingen, der Ella bodde hos manufakturhandler Jørgensen i et fornemt strøk for det fine borgerskapet. Hun har også med ei folketelling fra 1916. -Her står Christian Peter Jørgensen, gift mann født i 1867. Han er 32 år eldre enn henne. Det var et vanskelig utgangspunkt.

Da Ella ble gravid med arbeidsgiveren, en gift mann, kom hun i en kinkig situasjon. Ikke kunne hun fortsette å bo der, det var stor skam å være alenemor med et barn utenfor ekteskap, & den økonomiske krisa rammet alenemødrene ekstra hardt. I Ellas situasjon var det nærliggende å sette bort barnet. -Dette forklarer veldig mye, forstår Nicolai, jeg skjønner hvorfor hun ga fra seg farmor.


Neste store overraskelse ser han når han studerer folketellinga. Her står flere andre oppført på samme adresse. En, to, tre, fire, fem, seks barn? -Men det passer ikke, fordi vi ... Da vi fikk åpne papirene til farmor, fant vi en Christian Peter Jørgensen & ble fortalt at han ikke hadde noen barn.

Saken er, forteller Maibritt Bager, at det var to manufakturhandlere ved navn Christian Peter Jørgensen. Den hun bodde hos var Toves far, & flere kilder bekrefter dette. For sikkerhets skyld har en skriftekspert sammenliknet dokumenter som viser at Helsingörmannen den riktige oldefaren & farmors egentlige far. I kildene finner de også noe som tyder på at Christian Peter ikke glemte jenta. Mens Tove var i Herning, sendte han penger til barnehjemmet. Bortsett fra at hun hadde ‘feil far’, så er det en fantastisk nyhet. Egentlig. Jeg har funnet masse ny familie!

I folketellinga ser de at Christian Peter & kona Nielsine bodde sammen med seks barn, Toves søsken var betydelig eldre enn henne, ingen av dem lever lenger. Heldigvis finnes det både nevøer & nieser, & Maibritt Bager gir Nicolai ei liste over flere etterkommere han kan kontakte. 


 Nicolai Cleve Broch velger å kontakte Lars Reesen Fabricius som bor i Klampenborg. Han er skikkelig nervøs, hvordan skal en begynne samtalen? Det går veldig greit, Nicolai er oldebarn til manufakturhandleren, Lars er barnebarn. Han uttrykker oppriktig overraskelse over å få vite om sin ukjente tante på 96 år i Norge; -Lever hun ennå? Det er jo utrolig.  

Lars starter med å fortelle at han aldri møtte sin farfar. Han vet bare det hans far har fortalt. De begynne med en rikholdig fotosamling. Nicolai får se bilde oldefaren - CP - som ung, & foto av hans sju eldste barn; Alice, Engelke, Harald, Poul, Svend Erik (far til Lars), Harryet & Jørgen. I tillegg fikk han tre barn til, så Tove har ti søsken på farssiden. Med de tre søstrene i Amerika på morssida, har hun til sammen 13 søsken.

Nicolai blir nesten målløs. På få dager har Tove gått fra å være alene familie til å ha hele 13 søsken. Broch er både glad & stolt over at CP holdt kontakten med farmor på barnehjemmet & ga dem penger. Han underskrev adopsjonspapirene i 1928 opplyses det, uten at det blir vist i programmet. «Hun har kanskje vært alene, men hun har ikke vært glemt. Han har hatt henne i tankene. Det er det ingen tvil om.»

16. august 1941 døde Christian Peter Jørgensen. Da var Tove 21 år gammel & utdannet seg til sykepleier i København. Lars viser til Nicolai et foto som ble tatt i anledning begravelsen til Christian Peter. Her er alle søsknene til Tove med, men ikke hun. Der kunne jo farmor vært. Lars Reesen Fabricius har også en gammel film med CP. Vi ser han i dattera Ingeborgs bryllup. Tonen mellom den norske & den danske slektningen er jovial. -Jeg gleder meg til å møte henne, Nicolai. Det gjør jeg virkelig, sier Lars.

Da reisen starta hadde han en drøm om å finne noen svar. Først oppdaget han at farmora hadde tre søsken i USA deretter viser det seg at hun hadde ti søsken til i Danmark. 13 søsken til sammen! Nest siste del av Nicolais slektsreise blir å finne ut mer om livet i USA. På Gardermoen tar han imot farmors niese Kathleen Remaley, hun er Ellas barnebarn. 


 Kathleen husker Ella meget godt fra barndommen. Hun forteller at Ella fikk et godt liv omgitt av familie, barnebarn & oldebarn & beskriver henne som en varm person, full av energi, ukonvensjonell & morsom.

-Reiste hun noen gang til Danmark, spør Nicolai? Kathleen forteller at hun reiste dit i 1974 etter at hun var blitt enke. På den tida hadde Tove bodd 20 år i Norge, var gift for andre gang & byttet etternavn til Broch. Hun har sin egen familie, med fem barn & fem barnebarn. Da Ella kom tilbake fra Danmark var hun veldig nedfor & oppskaket, husker Kathleen. De tror begge to mora hadde lett etter Tove i hjemlandet, men der var hun jo ikke, hun bodde i Norge. 


Hun hadde et godt liv forteller barnebarnet fra Amerika, & Ella gikk ut av tida i november 1986.  

Siste kapittel er å forene slektningene fra Danmark, USA & Norge, men først vil Nicolai fortelle Tove om foreldrene & de 13 søsknene. Dialogen mellom han & farmora er både øm & rørende. Hun får se foto av sin egen mor for første gang, etter 96 år. -Hun har et godt uttrykk & et pent smil. Det er jeg glad for å se. Barnebarnet forteller at hun utvilsomt har hatt et godt liv. Ingen kunne forventet noe i nærheten av de svarene Nicolai kom fram til gjennom sin reise, hvem som egentlig var faren til Tove, de tre søstrene i Amerika & de ti søsknene i Helsingör. -Så jeg er ikke helt alene i verden, sier farmora. -Nei, men jo, du overlevde dem alle.

Gleden blir stor når nevøen Lars fra Danmark & niesa Kathleen fra USA kommer & hilser på Tove, etterfulgt av mange i den norske slektsgreina.

-Dette ble en helt annen reise enn jeg var forberedt på, oppsummerer Nicolai. I stedet for ingen familie har vi en kjempestor familie. Bakgrunnen til farmor var ukjent & skjult. Nå er gardinene trukket til side & slektshistorien stiger fram med mange flotte mennesker. Det er godt å tenke på. For meg, & for farmor.
- - - - - -
1) Kanskje fikk hun navnet Tove Nielsen etter adopsjonen. Toves navn ved ekteskapet med Einar Klaumann Borch (1901-1980) var nemlig Tove Nielsen, ifølge Eidsvollsmennenes etterkommere.

2) Sannsynligvis hadde hun ikke noe valg. Tove var overlatt til barnehjemmet, sjøl om hun ennå ikke var blitt adoptert av Marie Nielsen. Det fortelles seinere i programmet at det var CP Jørgensen som betalte til barnehjemmet & signerte adopsjonspapirene. Se også Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise om hvor vanskelig det var å immigrere til USA for ei kvinne med mer enn én far til sine barn.