torsdag 25. april 2019

Josefine Klausen - politisk og sosialt aktiv kvinne i gamle Bodø

«Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.»  


Til Josefine Klausens minne - 1869-1939

Av lokalhistoriker Viggo Eide & master i historie Jorulf Haugen

Josefine Marie Klausen var i første del av 1900-tallet en av Bodøs mest markante kvinneskikkelser. I mange tiår hadde hun et sterkt engasjement for de svake i samfunnet, & hun var spesielt opptatt av barns levevilkår. Hun døde i dag for 80 år siden - 25. april 1939.


Josefine & Konrad Klausen
Ektemannen, Konrad Klausen, var en sentral fagforeningsmann & arbeiderpartipolitiker & var en av de 300 som omkom da hurtigruteskipet Prinsesse Ragnhild gikk på en mine mellom Landegode & Mjelle 23. oktober 1940. Han har fått en gatestubb i Bodø sentrum kalt opp etter seg. Herr Klausens virke & dramatiske død har nok overskygget hustruens omfattende sosiale arbeid.

Josefine ble født på Sandhornøya i Gildeskål i 1869 & kom i ung alder til Bodø under den sterke byveksten på slutten av 1800-tallet. Konrad var også innflytter, han fra Lurøy, & de fikk i årene 1890 til 1908 ni barn. Boligmangelen var stor på den tida, & familien losjerte hos slekt & venner i Tordenskioldsgata & Kirkegata før de kunne flytte inn i eget hus i Prinsens gate.

Josefine Klausen ble valgt som viceformand i Bodø Socialdemokratiske Kvindeforening da laget ble stiftet 28. april 1914. Foreningens formål var «at sprede oplysning blant kvindene, for derved at vekke intresse for samfundsspørsmaalene. (...) Videre arbeide for kvindens ligestillethed med manden i borgelige retigheter i stat & komune, virke for udryddelse av alle fordomme & uretferdigheter der setter kvinden i et andet samfundsmæssig forhold end manden.»

Josefine var et initiativrikt medlem. På medlemsmøtet 24. mai 1914 fremmet hun et forslag om å arbeide for fritt skolemateriell i folkeskolen. Dette ble oversendt Bodø Arbeiderparti til behandling i formannskapet. I årsberetningen et halvår senere heter det at fritt skolemateriell nå var vedtatt. På et møte i august 1914 foreslo fru Klausen en ny sak oversendt partiet, nemlig at kommunen burde overta handelen med de viktigste levnetsmidlene som mel, samt kull. Det burde arbeides energisk for dette, mente arbeiderkvinnene. Dette var naturligvis en reaksjon på frykten for matmangel & den voldsomme prisstigningen på matvarer som følge av krigsutbruddet. Det kommunale Bodø Provianteringsråd ble opprettet av formannskapet med ansvar for å skaffe & rasjonere varer til husholdningene. 


I november 1914 trakk den valgte formannen, Manda Reiersen, seg fra ledervervet & Josefine rykte nå opp som formann. Ved neste kommunevalg, i 1916, ble både Konrad & Josefine Klausen innvalgt i bystyret. Fru Josefine satt bare en treårsperiode, mens kullarbeider Klausen ble innvalgt fem ganger. Josefine Klausen ble i 1915 & deretter årlig gjenvalgt som formann i arbeiderkvinnelaget til hun meldte seg ut i november 1920.

Fru Klausen ønsket nå å konsentrere sine krefter om sosialt arbeid, bl.a. som medlem av Bodø fattigstyre. I 1922 tok hun initiativ til foreningen Barnehelsen & deltok innen Bodø Sanitetsforening i Særkomitéen som jobbet for feriekolonien Jentofts Minde. Josefine var leder i årevis begge steder samt i barneforeningen Nordlys. Fru Klausen var også aktiv i avholdsforeningen Den gode Vilje & Husmorforbundet. I 1936 kjøpte Særkomitéen, som nå var blitt en selvstendig forening, slakter Næsgårds eiendom Bloksbjerg i Skivika. Her avholdt de feriekoloni for barn både før & etter krigen. Etter Josefines død vedtok foreningen i 1939 å hedre sin stifter & mangeårige formann ved å omdøpe feriekolonien til Josefine Klausens Minne.

22. april 1939 var det en vellykket jubileumsfest i Arbeiderpartiets kvinneforening, 25 år etter stiftelsen. Josefine Klausen & to andre medstiftere var med & ble hjertelig hyllet. Josefine hadde slitt med helsa de siste årene, & tre dager etter jubileumsfesten døde hun brått & uventet. I avisa ble hennes sosiale arbeid, spesielt for barna omtalt, & at hennes valgspråk var «Når det ikke er rettferdighet, må det være barmhjertighet.» 


. . . . . . . . . . . . . .

I 2020 fyller Folkets Hus i Bodø 100 år. Da kommer jubileumsboka Folkets Hus Bodø – Nye tider nu ut med professor Steinar Aas som redaktør. Eide & Haugen skriver kapitlet om arbeiderkvinnelagene i Bodø.

fredag 14. desember 2018

Sagelva bru fra 1918



 Sagelva bru høsten 2018. Foto: Per Fridtjofsen

På riksvei 80 midt mellom Bodø & Fauske ligger ei flott steinhvelvbru som sto ferdig for hundre år siden. Fram til 1915 var det ikke kjørevei på strek­ninga Vågan-Straumsnes, men denne parsellen av veien ble bygget i årene 1915 til 1923. Brua i Sagelva var den andre av de tre større bruene som ble bygget langs Saltfjorden & Skjerstadfjorden, & den eneste steinbrua. Bruene over Hestsundet i Hopen fra 1893 & Laukåsstraumen i Straumsnes fra 1924 ble bygget som fagverksbruer av stål. 



Les om Innstrandvegen - fra «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» til Riksvei 80

Byggekostnadene avgjorde, også den gang, hvilken brutype en skulle bygge. Rundt første verdenskrig var stålprisene høye på verdensmarkedet & valget ble ei steinhvelvbru. I Nordland er det 17 steinhvelvbruer, den eldste over Åseelva på Andøya fra 1895, den yngste over Urlandåga i Hemnes fra 1926. De fleste av disse 17 bruene lå på Helgeland. I Salten kom det opp tre stein­hvelvbruer, Storågbrua i Tollå i Beiarn 1902, ei mindre bru på fylkesvei 830 (veien til Sulitjelma) over Finneidelva i Fauske 1907-08 & her i Sagelva 1918.[1] Sagelvbrua ble nok påbegynt i 1917 & sto ferdig i 1918. Rekkverket kom på plass året etter. Brua var i trafikk til Nordlandsbanen skulle bygges her rundt 1960. NSB la da om riksveien & anla et nytt & lavere elveløp gjennom en tunnel i fjellet, vest for brua. Dermed ble det tørt under den gamle stein­hvelv­inga.



Skoleklasse på tur i 1932

Nordlands Framtid besøkte i 1974 brua & intervjuet pensjonert vegtilsyns­mann Vilhelm Furnes.[2] Hans navn står nederst på minneplaketten: flisegutt Vilhelm Nilsen, Furnes. Han var 15 år i 1918. Furnes var som ung gutt med på å lage rekkverket til brua. Hans jobb var bl.a. å hugge hull for jernsten­derne, en jobb som krevde nøyaktighet. 

Johan Østensen på den tida brua ble reist.
- Det gikk hardt på borrene, forteller Furnes. Den gang fantes ikke bore­maskiner – alt gikk for hånd, & smeden måtte arbeide borer i smia etter hvert som de andre ble slitt ut. Det var for­resten Johan Ellingsen Bjørnbakk. Det var to arbeidsledere for bruanlegget, vegtilsynsmann Alfred Furnes, & da han reiste bort, overtok Ole Hansen Nystad. Oppsynsmann på anlegget var Johan Østensen, Furnes.

- Sagelva bru er et vakkert eksempel på de gamle steinbruer med hvelv & står i dag som et eksempel på dyktig brubyggerkunst. Ikke minst er det en glede å se med hvilken presisjon steinene er hogget. De ble sprengt ut i fjellet oppfor brua, & transporten ned var nok ikke så grei. Om sommeren ble de tatt ned med en doning som kalles bjørn, utstyrt med fire små hjul, & ikke så lett å flytte på. Vinters tid var det lettere. Da kunne en bruke hest & slede.  


Furnes forteller at arbeiderne ikke brukte dynamitt for å sprenge blok­k­­­ene løs fra berget. Krutt måtte til. Hver enkelt stein måtte sprenges løs med kiler for å få rette fasong. Etterpå måtte de så finhogges med spesielle redskaper.  

Til venstre viser han fram noen av redskapene de brukte. 
 
Det var selvfølgelig satt opp stillas under bruhvelvet under bygginga, & Furnes forteller at da midtsteinen, som låser det hele, kom på plass, så hevet hvelvet seg opp fra stillaset! Et bevis på at konstruksjonen var riktig.
Sjølve bruhvelvet er spesielt & må sees fra undersida. Hvelvet har nemlig skjev vinkel i forhold til brua. Dette ble gjort for at det skulle følge elvens løp. 






Tørt under brua. Foto: Viggers
At det er solide greier, fikk anleggsfolkene oppleve under byggingen. Ennå mens stillaset stod kom det en høst først et stort snøfall, siden et kraftig mildvær. Sagelva samler vann fra et stort område & blir ei brei trakt for regn & snø­smelting mange ganger i året. Denne høsten under bygginga, for­teller Furnes, ble elva voldsomt flomstor, men den uferdige brua sto urokket.

Da veien først i 60-årene ble lagt om, var det på tale å grave over den gamle brua. Men i Vilhelm Furnes tentes en kampglød & han bidro til at brua fort­satt ble synlig i terrenget, sa den 71 år gamle brubyggeren til avisa i 1974.

Hvem var disse brubyggerne, ti i tallet ifølge minnetavla, her ved Sagelva bru? 



Brubyggerne. Foto Kolbjørn Jenssen 


[1] Informasjon om steinhvelvbruene i Nordland, epost fra pensjonert vegmann Torstein Hansen 19. november 2018.
[2] Nordlands Framtid, 7. august 1974: Sagelv bru – ukjent for de fleste / Fredet minne om dyktige brubyggere / NFs Fauskeredaksjon.

torsdag 13. desember 2018

Innstrandvegen - fra «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» til Riksvei 80

 

Samferdselshistorikerne skriver at den første kjøreveien i Nordland ble anlagt i Bodø på slutten av 1700-tallet. Den gikk fra handelshuset på Hundholmen (dagens Bodø sentrum) til kirka ved Bodø­sjøen. Mellom havn & handel på nordsida - & prest, amtmann & sykehus på sørsida av halv­øya.

Hva er en vei? Les en definisjon her.

På gården Hundholmen ble det rundt 1775 etablert et gjestgiveri & kremmerleie for å betjene reisende i distriktet. I folketellinga 1801 bodde det 19 personer her, kjøpmann Christen Sverdrup med kone, barn & tjenere til sammen 15, & jordløs husmann & fisker Claus Nielssøn med kjerring & to unger. Hundholmen fikk kjøpstadsrettigheter 20. mai 1816 & ble skilt ut som Bodø by.  Hundholmen i 1801

På kirkestedet Bodøe hadde prester, lensherrer, futer, fogder & amtmenn regjert skiftevis i ca 500 år. I 1801 bodde det 71 personer her, med amtmann Christian Torberg Hegge, distriktskirurg i Nordlands amt & lege ved sykehuset Johan Frederic Winter, professor i teologi, prost i Salten & sogneprest i Bodø Eric Gerhard Schytte & prostens sønn, assisterende sogneprest Arnoldus Schytte i spissen. Øvrighetas fire familier med ektefolk, barn, annen familie & tjenere var 54 i tallet. I tillegg bodde tre jordløse husmenn & fiskere med sine familier, til sammen 17 personer. Bodøe i 1801 

Mellom disse to stedene ble den første kjørbare veien i Nordland anlagt, offisielt ferdig i 1798. Geologen Leopold von Buch besøkte Nordland sommeren 1807 & skreiv at det fra Hundholmen førte en utmerket landeveg til Bodøgård. Amtmann Hegge sendte kalesjevogner til Hundholmen for å hente reiseselskapet.[1]

Hvor gikk denne veien? Sannsynligvis fulgte den traseen som Gamle riksvei har mellom Snippen & Bodøgård. Svensken Sven Nilsson beskriver under sitt besøk på Hundholmen i 1816 veien slik:

«fra prestegården til Hundholmen, går veien over en jevn lavlendt mark, bevokst med småbjerk. I siden av grøftene under matjorden finnes et lager av skjell, et bevis for at marken har ligget under havets overflate. Da vi kom frem til et høydedrag, (Rensåsen?), så vi Hundholmen nedenfor oss, ved stranden med mange hus, som lå spredt omkring, & på havnen lå 20-30 skip med seil & vimpler. Der var livlig trafikk. Denne havnen er 16 favner dyp, & anses å være den begynnende stads morgenrødme. Nå har man fått utskipningsrett & tollere. Ved Jakhellns brygge ligger et stort pakkhus. Byen får en vakker beliggenhet & god mark.»[2]

Denne veien ble seinere forlenget til fogdgården i Kvalvåg ca 1832, & ble kalt «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» i amtets protokoller.

 

Hvilken trase fulgte veien østover fra Bodøgård & kirka? 

Den første tida gikk veien på sørsida[3] av Bodin kirke (dagens navn), dvs mellom Skeidhaugen & kirka. Sporet etter veien kan vi fortsatt se langs haugen. Videre gikk veien i østlig retning gjennom Skeid, mellom Grønnåsen i nord & Skeidhaugen, videre forbi Jensvoll til Stille Dal. Fra Stille Dal svingte den rett sørover & gikk nedover i terrenget. Denne parsellen ble kalt for Sneveien, & navnet er fortsatt i bruk på hovedveien i Stille Dal. Ordet sne er ikke dialektisk for snø. Sne betyr på skrå, jfr uttrykket med lua på snei. Nesten hele traseen er fortsatt intakt, fram til Sneveien 38 & derfra mot jernbane­linja i sør.

Omtrent i Lauvåsveien sør for dagens RV 80, svingte veien rett øst mot Moen (Hunstadmoen i dag) & derfra via Hunstad gikk veien til Brækkahaugen & rundt denne på nordsida før den fulgte et sørøstlig leie mot Bertnesosen & Fenes. Vi finner veien igjen der dagens Innstrandveien & Gammelveien ligger.

 

Tre bruer på Bertnes 

 Støver bru ca 1909

Gammelveien hadde tre bruer: over Bertneselva, Kløftelva & Støverbrua over Nessielva. Bertneselva & Kløftelva var egentlig to løp i samme elv. Futelva delte seg ved Springva (litt nedenfor jernbanen nå). Bertneselva var vestre gren, den rant nedover til uldvarefabrikken der Kanalveien går i dag, mens Kløftelva rant forbi Støver (gamle) skole i et dalsøkk som ble kalt Kløfta.

«Det var i Bertneselva det rant mest vann, sa Knut Moe, redaktør av bygdeboka fra 1961. Elvegreina ble lagt i rør & forsvant i 1917, da Bertnes kraftstasjon ble bygd».[4] 

 

Uldvarefabrikken og Gammelveien
Innstrandveien & Gammelveien ble i 1905 avløst av ny riksveitrase lenger oppe på Bertnes. Den brukes fortsatt. 


Veibygging øst for Kvalvåg


Mellom Kvalvåg & Tverrlandet gikk folk til fots eller med hesteklauv i gamle dager. De som bodde innafor hadde gjerne karjoler & kjerrer stående i Kvalvåg, dvs etter at veien var ført fram hit i 1832.

I 1870-årene begynte et større planarbeid for veier i Norge & i vårt område ble Innstrandvegen Bodø-Kvalvåg-Hopen stukket, som det heter, samt Nordstrandvegen Bodø-Mulstrand-Mistfjorden.[5] Seinere ble kampen om pengene mellom disse to bodinveiene et stridsspørsmål i både herredet, amtet & Stortinget. Innstrandveiens største geografiske utfordringer var den rasfarlige Hopslia (vi sier Hopshamran nå) & Hestsundet i Hopen. «Mange svor på at veien innover ikke lot seg bygge.»[6]

Før brua kom var det skysskarer som fraktet tverrlendingene over Hestsundet når de skulle til byen eller kirka. Deretter måtte de gå en bratt sti opp Hopslia & bak hamran følge ei legd (skråning) ned til Inner-Vikan[7] (der søppelanlegget til IRIS ligger i dag). Mellom Inner- & Ytter-Vikan i et lettere terreng forbi noen sjøhus & siste stykke til Kalvåg gjennom ei bratt li. Hvis vannføringa i de tre elvene på Bertnes var for stor kunne en skysskar på Åsneset ro dem over til Fenes. Folk som kom andre veien måtte rope over osen etter skyss. Roparberget lå ytterst på Fenes. 


Veiarbeidet fikk bevilget penger i 1889, & da med framføring til Vågsbotn, grensen til Skjerstad herred. Veiarbeidet var tøft. I 1891 var de kommet til Hopen, & anleggssluskene hang i tau i Hopshamran & boret hull til dynamittsalvene.[8]  
Veien ble smal & var bare beregnet på hestetrafikk. Da de første bilene kom ble det innført timeskjøring i Hopshamran. En milepæl ble nådd da jernbrua over Hestsundet i Hopen ble ferdig i 1893. I 1895 sto hele det 12 km lange veianlegget fra Kvalvåg til Vågan[9] ferdig, bare seks år etter pengebevilgninga.

Hestsundet i Hopen med fagverksbrua i stål fra 1893

Den første brua (foto over)  i Hestsundet gikk lenger inn enn der de seinere bruene kom, den lå der jern­bane­fyllinga ligger i dag. Ikke bare var brua smal, veien hadde flere skarpe svinger før & etter sundet. Da biltrafikken kom i mellomkrigstida ble trafikkforholdene kaotiske over Hest­sundet. Brua ble sprengt av engelske soldater 31. mai 1940, & tyskerne laget ei provisorisk trebru lenger ut i sundet. Her kom de seinere bruene til å ligge, fram til Tverrlandsbrua åpnet i 2013 & løste trafikk­problemene som steinras i Hopshamran & skarpe svinger i Hopen hadde gitt trafikant­ene i 120 år. 


Vegen fra Vågsbotn i Skjerstad til Straumsnes i Fauske


Veien mellom Bodø & Fauske var altså ført fram til Skjerstad herred. På Fauskesida var veien Fauske-Kosmo blitt bygd i 1895-1901. De gjenstående kilometerne av parsellen fordelte seg likt mellom Skjerstad & Fauske, som var blitt skilt ut fra Skjerstad som egen kommune i 1905.

I 1914 ble det tatt opp forslag om å gjøre ferdig det manglende forbindelsesledd i «den store Saltenske indlandslinje» som gikk gjennom vel 2 mils terreng med relativ liten bebyggelse. Behovet var stort, trafikkmengden økte & båttransport var både dyrt & tok lang tid. Lokaldampbåten mellom Finneid & Bodø hadde mange stoppesteder «i den vidt forgreinete Skjerstadfjord» & brukte «i aldminnelighet 8 timer, hvortil kommer den ventetid (…) at passagen gjennom Saltstrømmen maa avpasses efter tidevandet».[10] Båtrutene vitner om lang reisetid:

Dampskibet Salten gikk vinteren 1871 fra Bodø hver mandag morgen kl 8 til Rognan. Anløpene var Valosen, Strøm, Skjerstad, Venset, Leivset & Dverset. Ved Rognan lå båten en time før den tok samme ruta tilbake. Førti år seinere, i 1911, gikk DS Skjerstad samme rute to ganger i uka. Tirsdags formiddag fra Bodø med anløp av Seivåg, Tuv, Skjerstad, Sandkollen, Oldereid, Misvær, Breivik, Fauske, Finneid, Leivset & tilslutt Rognan tirsdag ettermiddag. Retur samme kveld & vel tilbake i Bodø onsdags morgen. Lørdag aften seilte båten fra Bodø, ankom Saltdalen søndag ettermiddag & var tilbake i Bodø mandag morgen.

I tillegg til veien måtte det bygges to større bruer; ei over Sagelva, nært grensa til Fauske & ei bru i Straumsnes (Valnesfjord) over Laukåsstraumen mellom Valnesfjorden & Valnesfjord­vatnet. 





Sulitjelma Gruber tilbød seg å gi et økonomisk bidrag til veianlegget hvis det ble startet opp raskt, & i 1915 var arbeidet i gang. I 1918 sto steinbrua i Sagelva ferdig, bygd med stein fra stedet av lokale håndt­verkere. Samtidig deltok gårdbrukere fra Mjønes med hest & vogn i veiarbeidet & kjørte grus på veien mellom Mjønes & Sagelva ca 1919-20. [11] I mai 1920 startet Bodin kommune ei bussrute Bodø-Vågan med fire ukentlige turer. Ruta ble forlenget i takt med veibygginga til Mjønes, Kistrand & tilslutt Straumsnes i 1923.[12] Da ble ruta også nedlagt pga underskudd i alle fire årene.[13] 

Sagelva bru 100 år i 2018. 

Lørdag 6. oktober 1923 «avlevertes officielt statens veiparcel Mjønes-Strømsnes. Derved aapnes for trafik en sammenhængende vei fra Bodø til Fineid i Fauske, en strækning paa henved 90 km. Dette vil bidrage sterkt til at knytte byen & distriktet sammen.»[14]

Imidlertid ble ikke Straumsnes bru ferdig før året etter, så passasjerer & post måtte fortsatt roes over Laukåstraumen.[15] I 1924 var jernbrua i Valnesfjord bygd & dermed var det blitt en sammen­hengende kjørevei på nordsida av Saltfjorden, Skjerstadfjorden & Valnesfjorden. Samme år som brua åpnet fikk Bernhof Henriksen, Bodø & Peder Kjærran, Fauske konsesjon til rutebildrift i hhv Bodø/Bodin & Fauske/Skjerstad.

De etablerte samtrafikk på strekningen Bodø-Mjønes & Mjønes-Finneid, men fikk ikke lov til å kjøre i hverandres område. Dermed ble det omlasting av gods & passasjerer på Mjønes i all salgs vær & føre. Kjærrans drosjebil hadde plass til 9 passasjerer, mens Henriksens buss tok 18. Kjærran måtte ofte kjøre to turer mens passasjerene ventet. Sjøl om både turen & ventetida var lang, var folk fornøyd med å slippe de daglange båtreisene. Etter hvert fikk de lov til å kjøre passasjerene helt fram til Bodø & Fauske.[16] Dette var starten på Saltens Biruter A/S som ble etablert i 1937.

Før den siste parsellen & brua var ferdigbygd dro det likevel en del folk gjennom området, men å gå rundt Valnesfjorden var tungvint. Derimot var det kort avstand mellom Alvenes & Mjønes i innløpet til Valnesfjorden. På Litj-Øya, den ytterste delen av Mjønes vokste Oldine Lyngved Larsen (1878-1973) opp. Hun fortalte til Nordlandsposten i 1961 at det hendte

 «ikke så sjelden at fremmedfolk dro forbi (…) & ble skysset over sundet til Alvenes. Engang overnattet det fem mennesker hos oss i påvente av bedre vær for å komme seg over».[17]
Da veien var kommet til Mjønes i 1918 satte Fauske kommune opp ei bilrute til Alvenes & derfra en motorbåt som korresponderte med Bodin-bussen. Ruta ble avviklet da veien var ferdig i 1923.[18] 
 
  Et viktig knutepunkt langs veien fra Bodø til Fauske var fergeleiet i Vågan. Etter at daglige rutebusser begynte å kjøre Bodø-Fauske i 1924 kom det etter hvert (kanskje i 1934) i gang persontrafikk med båt over fjorden. Rundt 1937 kom den første ferga i drift.[19] Den gikk til Breivik, Skjerstad & Ljønes (vei videre til Misvær) på sørsida av Skjerstadfjorden.

Etter krigen gikk bruken av lokalbåtruta innover Saltenfjorden kraftig ned pga bedre veier, ferge & økende biltrafikk. I 1961 la S.D.S. ned ruta mellom Bodø & Rognan. [20] Fergeleiet i Vågan ble nedlagt i 1983 da Saltstraumbruene (1978 & 1980) sto der, & veien over Kvikstadheia ble åpnet for trafikk i 1983.

Veien Bodø-Fauske gikk over til riksvei 1. januar 1928 & fikk nummer 785. Natt til 12. juni 1965 ble de gamle skiltene[21] byttet ut med Riksvei 80. I 2015 fikk hus & hytter langs veien[22] adressa Bodøveien.



[1] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 171.
[2] Nordlandsposten 1971, forfatter Br-, referert fra http://nord1.no/ibodoavisan/1971detgamlebodo.html
[3] Veien ble rundt 1900 lagt om til nordsia av Bodin kirke, hvor en tidligere gravla folk.
[4] Karl Åge Moe forklarer & siterer sin far Knut Moe. Samtale på Messenger/Facebook 30. november 2018.
[5] Bodin bygdebok 1:2, 1961: 516
[6] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 4, Gårds & slektshistorie for Innstranda, 1992: 27
[7] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 168
[8] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 5, Gårds & slektshistorie for Tverrlandet, 1996: 23
[9] Dokumentene sier vei til Vågan, men herredsgrensa var i Vågsbotn (som tilhørte Vågan). Kart fra 1912 viser at veien stoppet i Vågsbotn.
[10] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 402.
[11] Ole Martin Larsen: «Min far kjørte grus på vegen mellom Mjønes & Sagelva med hest & vogn ca 1919-20».
[12] Erling Svanberg: Salten Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 15.
[13] Erling Svanberg: Norges Automobil-Forbund - Avdeling Bodø & omegn 1926-1976, 1976: 12.
[14] Morgenavisen i Bergen forteller 9. oktober 1923 nytt fra Valnesfjorden. 
[15] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 535.
[16] Erling Svanberg: Saltens Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 17.
[17] Tid & rom (Viggo Eides blogg 17. april 2016): Oldine Lyngved Larsen fra Mjønes 1878-1973
[18] Asbjørn Lind: Gårdshistorie for Fauske, bind 3, 2018: 157.
[19] Journalist Gunnar Engegård i Nordlandsposten 1. september 1972, gjengitt i Årbok for Skjerstad 2007.
[20] Erling Svanberg: Salten Dampskibsselskap 1868-1968, 1962: 104
[21] 1. juni 1965 skiftet mange veier nummer. Riksvei 50 ble Europavei 6 sør for Stjørdalshalsen. Pga veikvaliteten ble den hetende Riksvei 6 i mange år nordpå
[22] Fram til Fauskegrensa. I Fauske kommune brukes i rekkefølge disse adressenavnene på riksvei 80: Valnesfjordveien, Skjerstadfjordveien, Bodøveien & Storgaten fram til rundkjøring på E6 i sentrum.

onsdag 12. desember 2018

Hva er en vei? Hva er en veg?

Den første kjøreveien i Nordland, hvor var den? For å svare på dette må vi først avklare veibegrepet nærmere: Hva er en vei? Hva skiller en vei fra et tråkk, en sti, ei elv, en sjø eller et kløvtråkk? Enkelt sagt kan vi si at en kjørevei er en bearbeidet ferdselsåre av en kvalitet som tillater bruk av hest med vogn, eller trafikk med en sjøldreven motorvogn.

- Innstrandveien i Bodø/Bodin ca 1914 -
mellom Alberthaugen og Kirkekretsen skole ser vi Børvasstindan

Et veinavn betyr derfor ikke at vi snakker om en vei – eller veg som det offentlige skriver det. Langs hele kysten har vi navn som sjyveien eller sjøveien, som viser til ferdselen fra gård til naust, fjord eller hav. Over hele landet har vi kirkeveien, mellom bygder & fjorder til kirkestedet. For noen var sjøen kirkeveien, for andre stien over fjellet.


Den første veien i Nordland var altså både bearbeidet i terrenget & av en kvalitet så god at vogner tok seg fram med hester – eller hestekrefter.
 

Samferdselshistorikerne skriver at den første kjøreveien i Nordland ble anlagt i Bodø på slutten av 1700-tallet. Den gikk fra handelshuset på Hundholmen (dagens Bodø sentrum) til kirka ved Bodø­sjøen. Mellom havn & handel på nordsida - & prest, amtmann & sykehus på sørsida av halv­øya.
 

Les om denne veiens historie i morgen.

onsdag 12. april 2017

Olaf Eide i Ekko - 1987


I dag er Idrettsklubben Grand 100 år. For tredve år siden intervjuet klubbavisa «Ekko» min far Olaf (1910-1992). Han var formann i klubben i ei årrekke og ble også æresmedlem i Grand. Her er fars egen fortelling om klubben, krigen og livet i Bodø:
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ingen vil protestere når vi utroper Olaf Eide (snart 78 år gammel) til Olaf den glade. Grands formann fra 1938 til krigsutbruddet våren 1940 & fra frigjøringa i 1945 til generalforsamlinga høsten 1947, er en glad gutt – et menneske med en usedvanlig god husk & med oppriktig gode meninger om sine medmennesker. En aktiv pensjonist med tipping som hobby & med ei kone – Anne – som sammen utgjør et fellesskap av harmoni & lykke. – Bland ikke meg inn i dette, sier Anne spøkefullt – fordi samtalen med Olaf stort sett dreier seg om hans befatning med klubben i en tid preget av krig & ressursmangel. 
Faksimile fra Ekko 4-1987

Olafs møte med krigen ble svært dramatisk. Han arbeidet for engelskmennene med å utbedre & bygge flyplassen i Bodø. – Vi laget små bunkere som besto av grøfter med tak av planker. Den 27. mai 1940 var vi i gang med dette arbeidet da tyske bombefly dukket opp over byen – en hel sverm, forteller Olaf Eide. Angrepet skjedde ved 18-tiden. Ingen var forberedt på at noe slikt kunne skje, i alle fall ikke da. Men de kom altså som en sulten bisverm …

- Jeg & flere med meg kastet oss inn under plankene & forsøkte å dekke oss så godt som mulig mot kulene & bombene. Noen av arbeiderne hadde lyst til å se de tyske flyene fra «fri stilling» utenfor grøfte kanalene våre. Da de tyske flygerne oppdaget at det var liv i området var de ikke seine med å sende enda flere kuler & bomber mot oss. Jeg ble ikke truffet av skytset, men jeg ser ennå for meg alle de kulene som traff betongdekket & prellet av … Jeg så dem fordi vi ikke hadde rukket å bygge vegg i bunkerne.

De fiendtlige flyene forsvant omsider, etter et par timer. Olafs kjære by lå i ruiner. Det første han tenkte på var å komme til Bodøgård der kjæresten Anne bodde. Det lyktes på et vis.

- Men der sto engelske soldater & truet meg med geværene. Omsider skjønte de at jeg ikke var tysk, så de slapp meg forbi. 


Ressursene manglet nesten helt 
'Adgangskort for idrettskrets 1948'
Olaf Eide var den naturlige formannskandidat da IK Grand omsider kunne avvikle sitt første årsmøte i frihet etter fem års okkupasjon. Olaf var formann da krigen startet. Han var en av dem som først foreslo at alt organisert idrettsarbeid skulle boikottes i krigsårene, noe som resulterte i at Grand, i likhet med andre idrettslag over hele landet la ned virksomheten i protest mot okkupantene.
Æresmedlem
- Det var en betydelig ressursmangel i 1945, sier Olaf Eide. Men vi klarte å reetablere et idrettslag som vokste seg stort & etter hvert kom til å omfatte en rekke av de aktiviteter vi stelte med før krigen.
- Det er vel ingen hemmelighet at vi sjøl måtte bekoste reisene til fotballkamper både på Fauske & lenger vekk, sier den tidligere Grand-formannen. Men det var mye moro på disse reisene – når bilen punkterte spilte vi fotball mens leiesjåføren skiftet hjul.


Tanker om nåtiden
Olaf Eide har tanker også om dagens Grand.
- At den organiserte idrettsbevegelsen generelt skal belemres med dårlig økonomi, ser ut til å være en naturlov. Den er naturstridig, ettersom ingenting er mer verdifullt for den oppvoksende slekt enn fysisk aktivitet & muligheter til allsidig utfoldelse. Vi strevde i vår tid med pengeproblemer. Dagens Grand har de samme byrdene. Vi måtte arrangere spesielle tilstelninger for å skaffe oss medlemmer. I dag må klubben arrangere bingoaftener & fri til næringslivet for å holde hodet over vannet.

- Jeg er ingen kjetter, men jeg tror at ledelsen i Grand nå må begynne å overveie nedleggelse av grupper der aktiviteten & oppslutningen er minimal eller dårligere. Grand utvikler seg til å bli en ren fotballklubb. Det er dagens realitet, fastslår Olaf Eide. 



Damefotball kommet for å bli
I Olafs tid som formann var det intet ord som het «damefotball». I dag er damene i Grand lagets fremste fotballrepresentanter, med deltakelse i allnorsk spill & med spillere av internasjonal klasse.

- Damefotball er en realitet, & jeg er sikker på at den vil utvikle seg videre også i Grand. Jeg ble litt «nedslått» da laget rykket ned etter årets sesong. Jeg tror imidlertid at damene kommer tilbake … de har bevist til fulle at de kan spille fotball.

- Er Grand en bra klubb for dagens medlemmer?
- Jeg går ut fra at ledelse & trenere gjør en så god jobb som de makter – & da er Grand et flott tilbud til de unge.


En trofast sliter – i samme bedrift
Olaf Eides yrkesmessige bakgrunn består stort sett i arbeid som ekspeditør & lagermann hos Otto Koch A/S. I en tidlig periode var han «limer» på kaia – det betyr løsarbeider som ble ført opp på lister når hurtigruta & andre havneanløpende skip skulle lastes eller losses. Allerede som 18-åring i 1928 begynte han på Samvirkelaget i Storgata 15. Her var han i sju år til 1935. Han arbeidet for engelskmennene en kort periode under krigen. – Jeg sluttet da tyskerne overtok, men jeg fikk meg et slags levebrød, tomtearbeider i Bodø kommune.
 

- Lønn?
- Sjølvsagt, 48 kroner i uka. Skattefuten skulle ha om lag 10 av dem. Heldigvis valgte jeg Dundas i 1942 (han med handelsskola) & vandret inn i handelsnæringa. Først på Samvirkelaget, & fra 1944 hos Koch. De store lønningene uteble, vi var jo medlem av ‘Handel & Kontor’, men jeg hadde en jobb jeg likte. Den skaffet meg god kontakt med andre mennesker, & jeg solgte en masse dresser & annen herreekvipering i mine mange år hos Koch.

Godt å være pensjonist
Å bli pensjonist etter nesten 50 år i arbeidslivet, kan være et problem for mange. – Jeg trives i rollen. Jeg er mye ute på tur sammen med Anne. Vi reiser en del, har vært både på Ålandsøyene & i Sverige & Finland. Det er viktig for pensjonister å innrette seg etter den rådende situasjonen, akseptere at den aktive arbeidsdagen er over & at du er inne i en ny tilværelse. 
Pensjonistkontigent. Gjelder for alltid!

Olaf Eide er en aktiv pensjonist. Han har spilt bridge. Han har vært med i et tippelag bestående av ham & fire damer! Han har vært & er med i Grands tippelag, & det vanker nok en del kroner mot jula. – Nå tipper jeg & kona på lag. En del utbytte er det blitt opp gjennom årene, faktisk noen firesifrede. Det er alltid godt å ta med seg noen ekstrakroner når en ikke er i fast jobb, mener Olaf Eide. 

Trives i friluft

Olaf & Anne Eide trives i det fri. Den berømte bodøvinden tar ikke knekken på ekteparet. Olaf sier det slik:

- Jeg går på skrå som andre bodøværinger. VI har jo lært oss etter hvert at vi ikke kan gå i oppreist skikkelse når vinden herjer over byen. Vi har det iallfall lært oss å beherske denne slue vinden. Jeg liker denne byen. Den er jo min. Men når en har bodd ett sted hele livet – & i tillegg er født på det samme stedet – da gjør det ingenting om vinden en gang imellom forsøker å plante deg ned i en annen kommune i nærheten. Jeg trives i alle fall her jeg er.

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Intervjuer i 1987: Bjørn Pettersen, journalist i Nordlands Framtid, redaktør i Ekko.

Teksten er litt justert i språk, noen opplysninger er korrigert, illustrasjoner lagt til av Viggers.

søndag 12. februar 2017

Bertine Zetlitzs slektsreise


«Det er helt klart noe mytisk over oldemor Hilda. Mitt bilde av henne er at hun kommer foreldreløs fra bygda, med en liten sekk i handa & ei lita katt under armen, & seiler inn til hovedstaden. & på et eller annet underlig vis kjøper seg et pensjonat som blir en vill suksess. Jeg tenker at det var veldig sjeldent med en sånn sterk dame på den tiden.»

Popartist Bertine Axeliane Zetlitz Robberstads (1975) slektsreise til familiens skjulte fortid er preget av sterke kvinneskjebner. Ei oldemor det gikk godt med & ei tippoldemor som fikk de fleste nedturene hun kanskje kunne opplevd de siste tiårene av 1800-tallet. Femte episode av «Hvem tror du at du er» 2017 inneholder både tradisjonell slektsforskning & lite brukte kilder som gir et utfyllende bilde av levd liv & ulike skjebner. 


Bertine Zetlitz største endring i livet, større enn popkarrieren, var å få egne barn. Instinktet hennes sier at hun må beskytte alt hun elsker, & det for enhver pris. Dessuten har hun fått ‘en følelse av å måtte være klar’ i tilfelle noe kommer på. Det funderer hun på, & Zetlitz antar at livet til de sterke damene i familien kan forklare noe av dette. Bertine er spesielt nysgjerrig på oldemor Hilda, men alt hun vet er bare hvor streng hun var. 

Slektsreisa starter med oldemor Hilda Bærefjeld, født 1877 ‘på bygda’, slo seg ned i Kristiania (Oslo) & drev i ung alder sitt eget pensjonat allerede i 1903. Hilda (1877-1962) ble gift med Søren Oftenæs (1871-1943) & de kjøpte en villa på Oslos beste vestkant i Josefines gate 3. Her regjerte Hilda, men bakgrunnen hennes kjenner ikke Bertine. 

Bertine møter faren Svein Robberstad i Josefines gate 3. Han forteller hvordan det var å leve tett på ‘bestemamma’ som hadde sin faste plass; en kurvstol på trappa. Ingen skulle ta hennes stol. -Hvorfor tror du at Hilda var så streng med dere, spør Bertine. Sveins mor Dorothea hadde forklart at det skyltes Hildas ukjærlige mor, men sjøl fortalte hun aldri noe. 

Han viser et bilde av ei ung jente, der er hun cirka 20 år mener han, men det kunne like gjerne vært et konfirmasjonsbilde. Hun er også avbildet med ektemannen Søren Oftenæs. De giftet seg i 1914, så det kan stemme at de var nygifte på bildet. Hun var da 39 år & det er ei moden kvinne vi ser på fotoet. 

Bildet er fra balkongen på Bærefjelds pensjonat som lå i Hegdehaugsveien 24 rett bak Slottet. Bertine følger i Hildas fotspor & drar til bygården der oldemoras pensjonat lå. «Hele barndommen & ungdommen har jeg gått opp & ned her uten å vite hvor mye (familie) historie som er her... Hvorfor har ingen fortalt meg det før? At det lå her, midt i.» sier ei forbauset Bertine.

Her møter Bertine byantikvar Janne Wilberg. Hun forteller at gatene bak slottet var et meget godt strøk å drive pensjonat i. Gården fra 1898 har fortsatt en flott steinfasade. -Gulvflisene i inngangen er de originale, her har din oldemor gått.



Wilberg viser Zetlitz en annonse fra Aftenposten 1903: «Et smukt møbleret balkonværelse i frk. Bærefjelds pensjonat, Hegdehaugsveien 24, III. Bad, telefon & centralopvarming.» Da var Hilda bare 26 år & hadde ansvar for et pensjonat med 26 rom. Eieren var en advokat, men oldemora leide ut rommene i sitt eget navn. Hun hadde hans tillit til å leie ut, betale husleia til ham & ‘ikke blamere strøket med et galt klientell’.

Byantikvaren mener at Hilda drev Bærefjeld pensjonat i hvert fall til 1918. Det vil si at hun var yrkesaktiv både når hun fikk sitt eneste barn Dorothea i 1915 & etter fødselen. Det var ikke vanlig for kvinner å jobbe etter at de giftet seg & fikk barn. Hilda stod på egne bein & var både sterk & uavhengig. I kildene har Wiberg funnet noen spor etter Hilda. I folketellinga 1900 står det at hun er født i Stokke.


For å finne ut mer om oldemoras barndom reiser Bertine til Stokke hvor hun møter arkivar Marit Slyngstad fra Vestfoldarkivene. De finner Hilda Constance kirkeboka som «uekte født» dvs født utenfor ekteskap. Foreldrenes navn & stilling var ‘tjenestepige Marie Ulrikke Larsdatter & matros Martin Hansen Øre’ & de bodde på «fattigstuen». 

Fattigstuen slik den er beskrevet i Stokke bygdebok II (1983), side 246 & 247.

Faren forsvant raskt ut av bildet. Da Hilda var ett år ble hun tatt fra mora & satt bort på en gård ikke langt unna, ettersom mora ikke kunne livnære henne. I alle kommuner var det fattigkommisjoner som tok seg av folk som ikke greide seg sjøl, helst på billigste måte for det offentlig. Familier ble splittet, & barn ble tatt fra sine foreldre. Fattigvesenet betalte ofte bøndene for å ta imot barna, & de gårdene som skulle ha minst betalt fikk barnet. -En auksjon? Det er jo helt for jævlig, sier Zetlitz. Men nok en gang i denne serien fikk hovedpersonens ane et bedre liv enn det mange andre hadde på den tida, noe Bertine etter hvert finner ut av:

Ett år gammel ble Hilda satt bort til Hans Hansen på gården Bærefjeld. Bidraget fra fattigvesenet var 60 kroner første året, deretter reduserte de betalinga etter hvert som jenta ble større & kunne gjøre nytte for seg på gården. Slyngstad kan ikke si noe om hvordan Hilda hadde det på Bærefjeld. Men programmet forteller generelt at fosterbarna ofte hadde det tøft, fikk harde arbeidsoppgaver, dårlig med mat & til & med måtte sove sammen med dyra noen ganger. 


Bertine vil finne ut mer om dette & reiser videre til Bærefjeld gård hvor hun møter Hans Gundersen. Hans oldeforeldre drev gården som Hilda kom til, & Zetlitz spør ham om hva Hilda kan ha hjulpet til med på gården? De vanligste pliktene var å stelle dyra & utføre oppgavene foreldrene satte henne til. Hun ble en del av gården. Gundersen har et positivt inntrykk av sine oldeforeldre, de var veldig gode mennesker. De ville at barna skulle ha det godt. Han påpeker at hun fikk navnet Bærefjeld som hun tok med seg til Kristiania & brukte på pensjonatet sitt. -Det er en lettelse å høre. Jeg fant jo akkurat ut hvor dårlig mange av barna ble behandlet, sier Bertine. 

Kildene viser at Hilda bodde på Bærefjeld til hun ble konfirmert i 1892, 15 år gammel. Men heller ikke her slapp hun unna sin fortid «Født på Sundbyeide fattigbrakke» skrev presten i konfirmasjonspapirene. Det var ganske heftig, synes Bertine. Hilda kom til Bærefjeld bare ett år gammel. Til tross for å være født på fattighuset gjennomførte hun en lang & imponerende klassereise, fra fattigstua i Stokke til å eie Josefines gate 3 i Kristiania. -Hvilken bragd det har vært. Hvor målrettet hun må ha vært.

Bertines fokus dreier nå over på Hildas mor - tippoldemor Marie. Hvordan havnet hun på fattigbrakka & hvorfor kunne ikke Marie livnære barnet sitt? To km fra Bærefjeld gård lå Sundby fattigbrakke. Der møter Zetlitz Knut Jørgen Jordheim fra Interkommunalt arkiv. Fattigboligen på Sundby, Sundbyeidet fattigbrakke – stedt har hatt mange navn. Han viser folketellinga 1865 der Marie Ulrikke Larsdatter var åtte år & bodde her med resten av familien.

Tippoldemor Marie ble født i 1857 av Karen Anne Pedersdatter & Lars Ørvald. Foreldrene & de fire barna bodde i Stokke i Vestfold. Da Marie var fem år kom de inn i fattigkommisjonen protokoller. Lars var snekkersvenn & hadde ødelagt helsa si med ‘spirituosa’. Kanskje var han alkoholiker. Det gikk etterhvert så galt at hele familien måtte flytte til den nybygde fattigbrakka i 1865. På den tid, opplyser programmet, bodde hele 19 mennesker i lag i et elendig lokale med dårlig hygiene & mange sykdommer, der barna oppvokste i konstant utrygghet. I den digitale folketellinga var det 12 personer i 1865 & 21 ti år seinere. Fattigbrakka ble revet i 1913. Til tross for et tøft liv & en «forsømt» barndom hadde hun under konfirmasjonsforberedelsene vært både ‘flittig & sedelig’. Hun hadde oppført seg godt.

Så går det slag i slag nedover med Marie. Fem år seinere, på sin egen tyveårsdag - 5. april 1877 - ble hun mor til Hilda Constance. Ei ugift mor på fattigbrakka kunne ikke forsørge seg & ungen. Ett år i lag fikk mor & datter før fattigkommisjonen plasserte Hilda i privat pleie på Bærefjeld gård. Det var billigst, & skulle skremme mora fra å få flere barn.
Samme år, i 1878, tok Marie tjeneste hos en tollbetjent i Sandefjord. Her ble hun banket opp & havnet på sykehus. Tollbetjenten ble dømt til å betale for sykehusoppholdet, men ikke straffet. Offeret - Marie - ble dømt noen måneder seinere: 

«Pigen, Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold af Stokke 21 Aar gl. Der fører et forargeligt Levnet & ikke lovlig ernære sit uægte Barn bliver i Henhold til Lov (…) 1863 § 66 at indflytte i Tvangsarbeidsanstalten i Sems Fengsel for et Tidsrum af 6 – sex - Maaneder».

Marie klarte ikke å skaffe seg annet arbeid, kanskje fikk hun et dårlig rykte. Med hjemmel i fattigloven ble hun dømt til seks måneders tvangsarbeid. -Vet vi hvordan hun hadde det da, spør Bertine, som gjennom hele programmet stiller gode spørsmål & får med seg nyansene i formødrenes liv. Kanskje ligger forklaringa i at hennes farfar Magnus Robberstad (1907-1994) var arkivar på Riksarkivet? 

Heldig er Zetlitz, det finnes et bønnebrev i arkivene der Marie forteller sin historie til pastoren i Stokke. Det er en unik & sjelden kilde få forunt å finne; oldemoras egen livshistorie. På Sem tvangsarbeidsanstalt skrev Marie til presten & ba om å få redusert straffen. «… og jeg vil bede til Gud at han vil forbedre mine Dage så jeg ikke kommer indenfor disse Porte mere… Ærbødigst Marie Larsdatter». Marie ble bønnhørt & slapp ut én måned tidligere, i 1879.

Besøket i Vestfold skaket Zetlitz voldsomt. Fra å være opptatt av oldemor Hildas tøffe liv oppdager hun ‘bare sorgen’ en generasjon lenger bak. Nå vil Bertine vite hva som skjedde etter at Marie slapp fri fra tvangsarbeidet. Kildene forteller at hun jobbet som tjenestepike hos familier på Østlandet, & i 1881 oppholdt seg i Kristiania.
Slektsreisa fortsetter i hovedstaden. Utenfor «Prinds Christian Augusts Minde» i Storgata 36 møter Bertine historiker Caroline Juterud fra Oslo byarkiv. -Hva slags sted er dette? -Dette er Kristianias sinnssykeasyl & tvangsarbeidsanstalt, svarer Juterud.  

To år etter Sem tvangsarbeidsanstalt er Marie på 24 år tilbake i fattigvesenets rapporter. Hun klarte ikke å livnære seg sjøl. «Hun er nå frugtsommelig & i forkommen tilstand» står det. –Frugtsommelig, hva betyr det, spør Bertine. -Hun var gravid, svarer historikeren.


Marie var ikke innlagt på sinnsykeasylet, men innsatt i arbeidsanstalten. Hun kunne ikke forsørge seg sjøl. Botemidlet for kvinner som henne på den tid var straff. Det var tilstanden hennes, ikke handlingene, som gjorde at hun kom hit til ‘Prindsen’. Her levde hun tett på småforbrytere, prostituerte, alkoholikere & folk med sinnslidelser. Marie måtte arbeide hardt elleve timer hver dag, seks dager i uka i to måneder.

27. august 1881 fikk Marie sitt andre barn, sønnen Even. Igjen ble hun alenemor med et lite barn.

Her opplyser programmet at barnefaren var lensmann i Bærum, en enkemann med mange barn. Det henvises også til «hans korrespondanse med fattigvesenet at han ikke vil følge opp forholdet til Marie eller sønnen». Dette må minst være en misforståelse!
Slektsforsker Remi Pedersen påviste samme kveld som programmet ble sendt at faren, Even Olsen Skjerveneie, var en gift mann & omstreifer uten fast bopel: «Hans bopæl vites ikke». Even Olsen fikk barn med sin ektefelle Elen Eriksdatter i Vardal i 1880, & tvillinger i 1883. Han døde av tæring på Skjerveneie i Vardal den 17. august 1890 & sto da kun som huseier i borgerlig stilling.
Marie var lut fattig & etter ei tid ble også sønnen Even tatt fra henne av fattigkommisjonen. -Hun må ha visst det, sier Bertine, håpet var nok å beholde gutten. Igjen sto hun alene med skammen & sorgen.

Kildene gjør et lite opphold, halvannet år seinere ble hun for andre gang innsatt på Sem tvangsarbeidsanstalt i 1883. Situasjonen ble dramatisk forverret, Marie var utagerende & raseriet rettet hun mot lederen på Sem. «Marie Larsdatter fra Stokke har utvist en sjelden brutal oppførsel.» Hun ble satt inn på ei ‘lys celle’ for at hun ikke skulle skade noen medfanger, men hun klarte å knuse alle vinduene, skreik, skjelte & spyttet. Deretter ble hun isolert & «Satt i mørk celle i tre dager.» Det var den strengeste straffen hun kunne få.

-Det blir bare mørkere & mørkere, sier Zetlitz. Jeg håper bare at det ikke klikket helt for henne. Bertine er blitt veldig emosjonelt engasjert i tippoldemora. Hun håper at det skal skje noe bra med henne, men innerst inne tviler hun nok på det. Neste spor er ei etterlysning i avisene fra 1884 «Pige Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold har undveget med sit udøpte barn ...» . Hun har stukket av, sier Zetlitz, men har hun tatt med seg lille Even ellet fikk hun et tredje barn?  


Slektsreisa går videre til historiker & etnolog Kari Telste fra Norsk Folkemuseum. Hun kan fortelle at Marie fikk dattera Hulda Martine 14. oktober 1884, født utenfor ekteskap. 
Hulda Martines dåp mellom nr 3 & 4 i kirkeboka.
Maria skjønte at hun ville bli fratatt dette barnet & rømte fra tvangsarbeidsanstalten & fattigkommisjonen med sitt ennå udøpte barn. Flukten ble relativt kortvarig. Allerede i mars 1885 måtte hun møte i retten. «Tredje gangs hor» ble regnet som en forbrytelse & kunne straffes med fengsel. To ganger var hun straffet med tvangsarbeid. Når det tredje barnet kom risikerte hun en hardere dom.

På slutten av 1800-tallet ble mange barn født utenfor ekteskap. I retten fortalte hun om Hildas far som hun var forlovet med før han plutselig forsvant. Foran dommeren fortalte Marie også at hun ble besvangret for tredje gang av ‘gift opdagelsesbetjent Anton Syversen’ under en kortvarig arrestasjon på hans kontor. Bertine er mer enn opprørt: -Dette er ... er dette en voldtekt?

Marie var i en sårbar situasjon, betjenten hadde stor makt. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om episoden fikk noen følger for Anton. Marie derimot fikk 60 dagers fengsel for å ha fått sitt tredje uekte barn. En forsonende opplysning er at Marie sonet straffen med Hulda Martine på cellen da hun fortsatt ammet barnet. Etter fengselsoppholdet er ingen spor som tyder på at Hulda Martine ble tatt fra henne. Kanskje skrapet Marie sammen nok penger til at hun kan forsørge seg sjøl & barnet.

Til slutt går det bra med Marie. Hun giftet seg i 1887 med hvalfanger Johan Andersen i Tønsberg. Endelig fikk hun leve & bo sammen med ektemann & barn. Ett års tid etter bryllupet skrev Marie til fattigkommisjonen om å få Hilda tilbake. Her « ... anmodes den ærede fattigkommisjon om å levere barnet til moderen som i løpet av de første dager vil avhente det.» På den tid var Hilda elleve år & bodde på Bærefjeld gård. Både vi & Bertine vet allerede at Hilda ikke kom tilbake til mora. 


Zetlitz mener det var positivt at Marie ville ha barnet sitt tilbake, men hun skjønner også at folket på Bærefjeld må ha nektet. -Det vil vel si at Bærefjeld-familien må ha knyttet seg til Hilda. At det har blitt hennes familie, konkluderer Bertine.

Etter tolv år døde Johan Andersen fra henne i 1899. De siste åra av livet, fram til hun døde i 1910 bodde Marie sammen med sønnen i arbeiderbydelen Grünerløkka i Oslo øst. I vest dreiv Hilda Bærefjelds pensjonat. Familiehistorien forteller at Marie besøkte sin datter på vestkanten, men de fikk aldri noe nært forhold.
Bertine Zetlitzs slektsreise ble mer opprivende enn hun hadde forutsett. Tippoldemor Maries fortelling føltes nær & vond & sto i skarp kontrast til Hildas suksesshistorie. Samtidig ser hun det positive i Maries liv. -Hun må ha vært ressurssterk. Reist seg igjen & igjen, sier en tydelig berørt Bertine.

Fortidas vonde & gode episoder skal ikke forties, men gis videre til neste generasjon. Denne kvinnesagaen vil hun fortelle til sin egen datter Lilli; «We're standing on the shoulders of giants». Bertine er glad for at alt hun har funnet ut, & hvordan formødrenes dramatiske liv lever videre i hennes egne holdninger om å beskytte sine barn, & alltid være beredt på uventede hendelser. - Jeg visste ikke hva jeg begav meg ut på. Men det har vært absolutt verdt det.