Lokalhistoriker & slektsforsker Johan Borgos skriver i Leddiken 2010 om gamle gravminner på Øksnes kirkegård på Skogsøya som på 1970-tallet ble ”ryddet bort” – uten at det var behov for å gjenbruke gravstedene på nytt. Festetiden for gravene var gått ut, men slektninger & etterkommere ble ikke varslet. Dermed havnet mange gravminner på havets bunn, mens andre ble slengt i et hjørne av kirkegården. Ei jernplate fra 1883 ble knekt da den ble brukt som kjørebane opp ei trapp for en tohjulstraktor.
Ettersom gravstedene var så gamle fantes det ikke noe kirkegårdskart eller -protokoll som fortalte hvor de hadde stått. Nå var de fjernet fra sin opprinnelig plass. Både jekteskippere, lensmenn, gjestgivere & ordførere. Samt kvinner, menn & barn fra fiskarbondefamilier.
”Ødelagt kirkegårdskunst er ille, men saneringa av kirkegården på Øknes gjorde den også langt fattigere på kulturhistorie & kulturminner. Gravminner er gode ”knagger” for kunnskap om gammel tid & de som levde for lange siden. De forteller også om sammenhenger fra den gang til nå” skriver Johan Borgos.
Saneringen medførte sterke reaksjoner både lokalt & fra Riksantikvaren. Høsten 1984 ble de gjenværende gravminnene satt opp igjen i et planløst minnefelt. Ingen visste lenger hvor de egentlig hadde stått. Familiesammenhenger ble utvisket. Ekteparet Per & Rakel Christophersen i Breistrands gravminner er ikke plassert ved siden av hverandre. Mellom dem står støtta til konkurrenten – væreier Ole Olsen i Tinden.
”Arbeidet må ha blitt gjort uten at noen leste hva som sto på navneplatene” skriver Johan Borgos. Dette & flere andre tabber ga kommunen kun en … plen, kort & godt. Historieløst spør du meg. Etter 40 år er det sanerte området fortsatt ikke blitt tatt i bruk til nye begravelser. Det vil neppe skje i framtida heller. Så lett er det å ødelegge historiens spor.