Ubesvart anrop

Ubesvart anrop

… av Nora Dåsnes er en grafisk roman, tegnet historie, om ei ung jentes liv & følelser det første året etter at høyreekstrem terrorisme rammet Norge 22. juli 2011.

Rebekka hører eksplosjonen i Oslo, & som alle andre tar det timer før terrorens sanne ansikt blir kjent. Hun er sammen med venninna Fariba, skater & chiller, før de oppdager åtte, ni & tolv ubesvarte anrop fra foreldrene.  – Men hvorfor … ringer de?

Rebekka, kjenner ingen som ble direkte berørt, verken i hovedstaden eller på Utøya. Likevel blir hun en av titusener norske ungdommer som i løpet av dramatiske timer & dager får følelsene, framtida & friheten snudd opp-ned. Hendelsene går sterkt inn på henne, & leserne blir med på hennes indre & ytre reise det første året helt til rettssaken året etter.

I familien på tre møter vi mora som er politibetjent & en litt eldre storebror. Han er arbeidsledig & får etter hvert en ustabil psyke.

I et stadig tilbakevendende mareritt er Rebekka på Utøya, på flukt fra terroristen som skyter etter henne, & for hver drøm – hver natt - kommer han nærmere & nærmere før hun våkner.  22. juli preger tankene hennes. – Jeg tenker på det ganske ofte, sier hun til den et år eldre kameraten Daniel på videregående skole. – Jeg tenker på det hele tiden, konkluderer hun.

Forfatter & tegner Nora Dåsnes gir et vart & ømt bilde av den gutteaktige Rebekka, både i forhold til bestevenninna Fabia & den nye vennen Daniel som framstår som en tålmodig & sympatisk gutt. De tiltrekkes av hverandre, men Rebekkas traumer legger en demper på følelsene.

Rebekka & Daniel

Første del av romanen går i et langsomt tempo, jeg tror det er et godt valg, karakterene befester seg & de indre & ytre konfliktlinjene trekkes opp. Rebekkas usikkerhet i forhold til familie, venner, skole & det store stygge mørket vil nok mange unge lesere kjenne seg igjen i. Men i hennes liv gir terrorangrepene en kraftig akselerasjon av tomhet & fortvilelse.

Etter hvert som skytteren i marerittene kommer nærmer & nærmere øker også aktiviteten i historiene. En skolerevy skal lages, Daniel kommer tettere på, storebrorens problemer blir alles problemer. Tempoet i fortellinga stiger, engasjementet blir større. Hva skjer?

I siste mareritt ser Rebekka skytterens ansikt. Det var det en person hun ikke hadde ventet. Hvem blir terrorister? Alle kan bli terrorister! Rebekka gjør det hun må gjøre, hun drar til stedet hun hele tida tenker på.  – Hva var greia med å dra ut hit? spør storebror Joakim. – Jeg vet det ikke gir mening. Når jeg ikke kjente noen, svarer Rebekka. Det er nettopp meningen i det meningsløse som styrer fortellinga.

Jeg kan ikke røpe mer av handlingen. Siste del av romanen engasjerte meg som leser. En kan ikke komme fort nok til slutten. Oppbygginga & driven til Nora Dåsnes gir en stemme til de som ikke var med der det skjedde, men som i desto større grad fikk erfare ringvirkningene i det norske samfunnet året etter.

Tegnestilen er minimalistisk, likevel med gode uttrykksfulle personer & situasjoner. Et bevisst fargevalg formidler tidene; blå i dag, rød den 22. juli, sort i marerittene.

Ubesvart anrop – av Nora Dåsnes – anbefales både unge & voksne.

Aschehoug ©2021, 285 sider.

Esøya: ein boge er over, ein boge er hoggen

Navn i stein var tema på restaureringstekniker Heinz Kusch’s foredrag for DIS-Salten Slektshistorielag i oktober 2009 - om de sjøfarendes inskripsjoner på Esøya (eller Æsøya) i Vevelstad. Esøya en av flere Esøyer i Nord-Norge. Æsje er et gammelt norsk ord for kleberstein.

esjeI esje f2 (uvisst opph) blaut el. lettkløyvd steinart, t d kleber & skifer

Kleberstein ble ofte brukt til kokegryte & til utsmykkinger i middelalderkirkene.

Geologien & geografien på Esøya ligger godt til rette for inskripsjoner i stein. På øya finner vi både store forekomster av kleberstein & ei naturlig nødhavn med god ly mot sørvesteten & annet uvær. Sjøfolk & fiskere har overnattet her i minst tre hundre år når de søkte nødhavn. De satte masta opp mot berget - laget et slags telt - & når ventetida blei lang risset de inn sine initialer, navn & årstall i den myke steinveggen. Eldste sikre årstall er fra 1608, men andre stammer muligens fra 1500-tallet. Bl.a. er 1510 er et usikkert årstall på en inskripsjon.

Formålet med restaureringstekniker Heinz Kusch’s besøk var å fjerne to navn [Esøya] & åtte store piler som en misforstått ”entusiast” hadde malt med hvit jotaplast på steinbergene.  Oppholdet varte i ca ei uke, & Heinz & kona Pia Lidvall fotograferte også de ca 200 inskripsjonene som fantes på øya. Inskripsjonene går helt ned til gressnivået. Det kan dessuten være skrift på steiner som i dag ligger under torva.

Kusch systematiserte funnene i fire felt/områder Det eldste funnet er ei 1000 år gammel runeskrift med en poetisk beskrivelse av terrenget:

”ein boge er over, ein boge er hoggen

- ein boge i det bjuge [=krumme] Esjeberget”

Ei yngre runeskrift som er avfotografert i andre rapporter inneholder navnet Torgeir, men den ble ikke gjenfunnet av Heinz ved registreringa i 2008.

Det har i middelalderen vært tatt ut kleberstein fra Esøya til kirkebygg. Uttaket gir ei blank overflate der kleberstein er kløyvd. Denne flata er god å skrive på, & er dessuten vannavstøtende. Inskripsjonene er navn, årstall, bumerker, & ”logoer” som steinhuggerbumerker, samt et tilfelle av figurativt arbeid – et mannsansikt. Det forekommer nesten ikke hærverk på Esøya, men plassmangel har medført at nyere skrift er påført over eldre skrift. Heinz opplyste på spørsmål fra salen at 100-200 inskripsjoner er meget gode & leselig.

Fotos: Heinz Kusch © Nordland fylkeskommune

stematisering av funnene i en grafisk tidsakse viser en hyppighet av årstall som sammenfaller med de gode sildeårene på 1800-tallet. De fleste besøkende var fiskere, på vei sør eller nord langs leia.

Dette kulturminnet vil forsvinne en gang, stein forvitres & tekst forsvinner. Det er mulig å ta silikonavstøpninger for musealt bruk, men Heinz Kusch antok at dette i liten grad ville bli tatt i bruk.

Min fjerne barndoms by

Tegneserieromanen Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi ble utgitt på norsk i 2015, elleve år etter at den om ut i Japan. Boka er ei lang grafisk novelle om 48-åringen Hiroshi Nakahara som på en forretningsreise - i bakfylla - går seg vill på den store togstasjonen i Kyoto & havner på feil tog. Når han våkner opp skjønner Hiroshi at han ikke er på vei hjem til kona & sine to døtre i Tokyo, men til barndomsbyen Kurayoshi. 

Byen er totalt endret siden oppveksten. Det er over tre år siden han sist var på besøk. Barndomshjemmet er overtatt av fremmede, Hiroshi beslutter å besøke moras grav mens han venter på neste tog tilbake til Kyoto. På gravplassen sovner (?) han & … 

 … våkner opp ør & fortumlet. Nakahara føler seg ganske så annerledes, hendene er ikke de samme, han har på seg joggesko & skoleuniform. På vei til togstasjonen er hjembyen også endret, men sjokket kommer når han ser sitt eget speilbilde – ser seg sjøl som fjortenåring. Dette må være en drøm, en realistisk drøm. Hiroshi klyper seg sjøl, men våkner ikke: «Hvis dette ikke er en drøm … så må huset vårt være der ennå». 
  
‘Fjortenåringen’ springer hjem & finner søster, far, mor & bestemor i vanlig vigør – men de to siste er jo død for lenge siden tenker ‘førtiåtteåringen’ i den unge kroppen - det svimler for ham. Familien synes han er sein til middag, samt ganske så rar i oppførsel. «Står du der & gråter, gutten min». 
 Hva & hvorfor dette skjer med ham er uforståelig. Rutinene for året 1963 styrer alles liv også livet for den voksne mannen som er reist tilbake i tid - til bolig i sin egen ungdoms kropp. Likevel er ikke alt som før. Han tenker som en voksen, skolekunnskaper & erfaringer fra de siste 35 åra har han med seg. Han er flinkere på skola i matematikk & engelsk, han er bedre i sport, han blir etter hvert kjæreste med søte Tomoko Nagase, den «fineste jenta» på hele skola. Dette skjedde ikke den gang da. Dessuten plages han av å vite hva som kommer til å skje med familie & venner i åra framover, reiser, ekteskap, død & det som verre er.

Ønsket om å komme tilbake til sin egen tid, kona & døtrene surrer i hodet. Men livet som fjortenåring har også sine fordeler. Hiroshi fokuserer etterhvert på familiens største mysterium. Forrige gang han var 14 år forlot faren familien 31. august 1963, datoen inntreffer om fire måneder. Hvorfor dro faren & hvordan kan den unge gutten «hindre at far reiste sin vei»? Fire måneder er lang tid for en bråvoksen fjortis. Han får nye opplevelser med spenning i hverdagen. Forfatter & tegner Jiro Taniguchi gir oss gode tidsskildringer formidlet med en stilsikker strek. Vi lesere få innblikk i både kultur & skikker fra et fremmed land i ei ukjent tid. Stemninga i fortellinga er søt & naiv, med en underliggende bitterhet & spenning. Å reise i tid er en skjellsettende opplevelse, men det verste av alt er å vite hva som skal skje. Å snakke om det er nesten umulig, Hiroshi blir allerede sett på som en rar gutt med voksne tanker. Å involvere vennene går ikke an. Samtalene med bestemor & far blir labyrintaktige, Hiroshi må gå rundt grøten. Litt etter litt avdekkes mange familiehemmeligheter, men disse er på ingen måte gode nok grunner for Nakahara senior til forsvinne uten et ord. 

Historiens dramatiske høydepunkt er når Hiroshi oppsøker jernbanestasjonen hvor Yosho Nakahara akter å reise fra familien. Konfrontasjonen er en lavmælt dialog. «… det føles liksom som den jeg er nå ikke er mitt egentlige jeg» sier faren. Men kan den 48-årige Hiroshi forhindre det den 14-årige Hiroshi aldri fikk sjansen til å forhindre? Hvem står mot hvem - en tenåring mot sin far eller to middelaldrende menn med føtter i hver sin tid?

Den voksne Hiroshi Nakahara kommer hjem til sin familie i Tokyo 9. april 1998. Tidsreisa gikk altså begge veier. Men han er ikke den samme mannen som dro på forretningsreise to dager tidligere. «Hva er det med deg pappa, du er så rar i dag» sier den eldste dattera.

Ei reise er også en flukt, forskjellen er at vi både reiser til & fra et sted, men alltid flykter fra et sted. Les boka, den er god. 

Minuskel forlag 2015, 405 sider.

Barnehagebakere 1959

På denne dag spiser jeg alltid kaker. De siste førti åra har jeg stort sett laget dem sjøl. At gutter & menn er glad i det søte, er vel kjent for de fleste, men når begynte jeg å lage kaker - & etterhvert saltmat & husmannskost?

De fleste i min generasjon begynte nok på mamma sitt kjøkken. På 50- & 60 tallet var 'mammaene' stort sett hjemmeværende, mens 'pappaene' var på jobb & tjente penger til kona & familien. Seinere ble hjemmeværende byttet ut med hjemmearbeidende. Språk er makt, vet du. 

I min familie var det ikke slik. Både mor & far - benevnelsene vi brukte - var yrkesaktive, attpåtil i samme firma Otto Koch AS i Bodø. På den tid nordnorges største varehus. Likevel var det mor som stort sett sto for matlaging hjemme i Fredensborgveien 56, & i alle fall for kakebakinga. Jeg startet nok under hennes kyndige veiledning, men noen fotos fra den gang finner jeg ikke.

Våren  1958 var jeg så heldig å få begynne i en av byens to barnehager. Jeg gikk i Bodø barnehjems barnehage, hvor barnehagen var i 1. etasje & kjelleren, mens 2. etasje var midlertidig opphold for barn som ikke hadde et eget hjem, i første rekke nyfødte barn av enslige/ugifte mødre som skulle adopteres bort - som en sa på den tid. Nå skal de ikke bort, de skal få en ny familie, et nytt hjem.

En dag, sannsynligvis rett før jul i 1959 kom en fotograf fra en av byens to aviser på besøk, for å lage en reportasje, kanskje om juleforberedelsene & helt sikkert om de søte små barnehagebakerne. Artikkelen *) har jeg ikke, men mor mi gikk til avisa & fikk kopier av fotoene.

På den øverste montasjen er det en 4 ½ år gammel Viggo med kokkeskaut på hodet  & en stilig hvit kokkeskjorte. Allerede da behersket jeg tydeligvis kjevla.

Spesielt morsomt er det at barnehagens konvolutt også bærer navnet Louise Engens minne, til ære for den aktive, ugifte, fotografen som både kjempet for kvinner, barn & avholdsbevegelsen i en "mannsalder" fra slutten av 1890-tallet til  hun døde i 1947. En av hennes merkesaker var å få reist Bodø Barnehjem i Parkveien, det klarte hun i 1935. Barna, bygningens målgruppe, måtte immidlertid vente til 1958 med å flytte inn pga dyrtid, okkupasjon, husmangel & gjenreising. 

Den nederste montasjen viser 6 barnehagebarn inklusive meg sjøl i nederste høyre hjørne & 3 tanter. Jeg har dessverre ikke sikre navn på disse, sjøl om jeg husker mange navn fra barnehagetida. Kunngjøring på fb har heller ikke ført fram.  Øverst jente A, jente B, jente C, nederst jente B, jente A, ansatt 1, jente D, ansatt 2, gutt Viggo, ansatt 3, jente E.

Kjenner du noen igjen, så gi meg beskjed, & kom gjerne innom for en kopp kaffe & noe søtt å bite i.

*) Nordlands Framtid, 19. desember 1959, side 13.

Dagen før askeonsdag

I dag er dagen før askeonsdag, eller med andre ord feit tirsdag. Fasten starter i morgen, i dag feiter vi oss opp. 

Bildet viser maten vår i år - vi markerte på njunorsk vis med å spise tradisjonsmaten søndagen førut. Søndagen etter ville vært helligbrøde ...

Menyen i år var ertersuppe, potet, kålrabistappe, røkt lettsaltet svineknoke, salt lammekjøtt, reint & salt oksekjøtt & salt svinebog. Alle kjøttvarene var levert av Lundal Nord AS en liten lokal leverandør i Breivik i Salten, dvs tidligere Skjerstad, nå Bodø kommune.

Våre tidligere tradisjonsmåltider er omtalt her:

2009 Feit tirsdag

2010 Fetetirsdag

2011 Fet tirsdag

2012 Tirsdag før faste

Historisk kvitter - historical tweets

Twitter er en mikroblogg der innleggets lengde er maks 140 tegn i hvert kvitter, engelsk; tweets. Skal du lese andres meninger må du enten abonnere på dem, det kalles å følge; follow. Eller du kan søke opp en person eller et ord. For å lette søkingen bruker de som vil diskutere et emne eller lese debatten et #-tegn foran et fellesord. Dette kalles en #hashtag.
Mange TV-programmer annonseres med slike tag'er: #lindmo, #NRKjakten osb. Da kan du multitaske: se fjernsyn & kommentere innholdet i sendingen.

I formidling av historiske hendelser er twitter et glimrende medium. I år markerer vi at det er 200 år siden grunnloven på Eidsvoll & Norges sjølvstendighet. Nå er det mange aktører fra den gang som kvitterer hver eneste dag:

Nå lever jo ikke grev Schmettow, Carsten Anker & Christian Frederik lenger, men de skrev dagbøker, brev & notater. Det er fra disse kilder det slippes ut små bulletiner med hvordan de opplevde mirakelåret 1814, dag for dag, time for time.

Hver profil har en kort beskrivelse av hvem som står bak, & det er ikke bare personer. Eidsvoll 1814 som arrangerer årets festligheter deltar også, dessuten står noen damer på Riksarkivet bak historisk kokekunst - ei kokebok der oppskrifter fra 1814 blir oversatt til vårt moderne kjøkken.







Stortinget 1815 er også med i debatten som Første storting.

Vil du sende en melding kun til en twitrer brukes du adressen med alfakrøll: @CarstenAnker, men obs debatten er ikke anonym, andre kan åpne & lese det dere sier.

Sjekk disse hashtag'ene: #Grl1814 for å lese mer om #grunnlovsjubileet på twitter.

There are also many historical tweet'ers from both Norway and other countries.

Bodø-pop fra 1964 - Else Skagen

Gammelpop er i vinden. På QXL - nettauksjon lå nylig ei singel av bodøjenta Else Skagen ute for salg. Utropsprisen var 175 kroner, men fem timer før budrunden sluttet sist onsdag kveld var budene kommet opp i 850 kroner. Til slutt fikk Magnus9730 tilslaget for 1.700 kroner.
Det er god pris for en lokal artist som stort sett er glemt i dag. Riktignok har det vært en del mimring på fb-sida Bodø før & nå, men for folk flest er hun ukjent.

Dessverre får ikke Else Skagen (f. 1949) gleden av å oppleve denne etterspørselen. Hun gikk ut av tiden 8. oktober 2013, kreften tok henne. Vi fikk vite om Else & hennes liv i en godt skrevet minneord som sto på trykk i Bodø Nu i høst, skrevet av Stian Myhre Eriksen. 

Om Else & denne singelen skriver han bl.a.:

"Else var kun 13 år da hun entret scenen på Håndverkeren i Bodø i 1962 som deltager i en lokal talentkonkurranse. Allerede da var hun utstyrt med en stemmeprakt langt over gjennomsnittet & det var derfor ingen overraskelse at hun gikk videre til finalen i Harstad noen måneder senere. Hun imponerte juryen også der, & dette resulterte i en platekontrakt.
 
I 1964 kom hennes debutsingel ut: ”Hvite perler” & ”Du skulle skamme deg” utgjorde de to sidene av singelen som kom ut på Triola & var produsert av Arne Bendiksen. Han tok ansvar også for Else privat, hun bodde hjemme hos Arne & kona Bjørg mens innspillingene foregikk & diverse lanserings- & PR-virksomhet var i gang. De opprettholdt kontakten hele livet, da Else feiret 50-årsdagen sin i 1999, var den største blomsterhilsenen fra Arne.
Etter at hun kom hjem igjen til Bodø, opptrådte hun mye der, ofte i samarbeid med Asbjørn ”ASA” Krogtoft & hans band 1-2-6."

I desember 2010 gikk ei singel med bodøgruppa Few for 4.100 kroner, les om dette her.

Lyndon B. & jeg

Hvor var du da John F. Kennedy ble skutt i Dallas 22. november 1963? Alle mennesker på 1960 & –70 tallet kunne besvare spørsmålet ute å tenke seg noe videre om. Hendelsen skjøt seg inn i verdenshistorien & hukommelsen til et par milliarder mennesker. Alle husker (i ettertid) hvor de var da de hørte sjokkbudskapet på radioen. I Norge var det da bare en radio, en kanal, en kringkaster & nyheter med værmelding til få, men faste tidspunkter.

Det var mørkt i Bodø, jeg (8 år) & min bror Knut (15) satt ved kjøkkenbordet & drakk kakao en novemberkveld, da radioen meldte at presidenten i USA var blitt skutt. Skutt? Han? Han som var så ung & pen, pen kone hadde han også. Han som skulle lage fred i verden, hans som vant presidentvalget over den ekle Richard Nixon, tidligere visepresident (til Eisenhower) den karen, han som tapte valget altså. Gråt vi? Jeg husker ikke, men vann i øyet fikk både liten & stor. På kino ordnet Roy Rogers opp med skurker & svindlere, unntatt i Filmavisa, der bildene fra Oslo, Stortinget & verden for øvrig flimret forbi. Ennå lå TV-sendinger i Bodø 13 måneder fram i tid, & var noe vi ikke tenkte på. Men JFK kjente vi godt, vi som bodde ved flystripa til Natobasen Bodø, U2, militærøvelser & russiske trålere med maskinhavari.

Jeg var en liten skolegutt & gikk i 2gc – andre klasse gutter C. Om noen tror at plassmangelen i Bodøskolene er av ny opprinnelse må de tro om igjen. Først i klasse 4gc fikk vi et ordinært klasserom i ei vanlig skolebygning, Bodø folkeskole – i dag Bankgata skole. Før det sleit jeg med blyant & blekkhus på de kjente ”skolene” Lasarettet, Godtemplarhuset (på kjøkkenet her) & Fiskerifagskola.

Høsten 1963 begynte 2gc på Fiskerifagskola på Langstranda. Her var det et eldre murhus med tilhørende tyskerbrakker som utgjorde læreanstalten. Trenger jeg si at det var kaldt? Fiskerifagene var flyttet til Gravdal i Lofoten & overlot herligheten etter tyskerne til småskola. Ei fin tid. Bygningen ble heldigvis revet rundt 1980, & dagens nye postterminal er reist på tomta. Hit kjørte Bodø-elever bybuss helt fra Lagården i Nedre Rønvik, sjøl bodde jeg så nært at jeg gikk. Hans Fagge het læreren vår, & en dag i september fikk vi beskjed om å ta med de norske 17. maiflaggene hjemmefra. 

Hvorfor? Byen skulle få storfint besøk fra USA – Lyndon B. Johnson skulle besøke byen. Vi hadde sett han i avisa, det var litt rart at den unge presidenten hadde valgt en så gammel visepresident – hadde de ikke noen yngre & penere? Ja-ja, vi så nå forholdsvis lite til ham da, enn så lenge.

Fagge var iherdig, jeg tror han hadde befalskola, i alle fall lærerskola i minst 2 kanskje 4 år, dessuten var han trønder & satte seg i respekt hos alle små. Håndball & fotball behersket han, sort belte i fløyte hadde han, vel i det minste sort bukse på banen. Så gikk vi da til byen, tredve gutter med skolesekk & norske flagg, i mer eller mindre to rekker. Utenfor hotellet stilte vi oss opp, ja unnskyld utenfor Grand hotell. Byen hadde jo Norrøna også, men det var på Grand de store bodde & kommunen spanderte middag på gjestene. Kongen var jo her av & til. Men han hadde eget rom på Snippen, hos fylkesmannen må vite.

Det var fullt av folk, mest voksne & oss utkommanderte små, noen politi & militære, & en sort bil kom kjørende med en mann i – var det han? Var det visepresidenten? Kanskje han ikke var så gammel allikevel? Det ble litt kaos, men Lyndon B. tok seg god tid før han gikk inn i hotellet Kjendiser var forholdsvis ukjent i byen & arrangementskomiteen (var det noen i det hele tatt?) hadde ikke tenkt på alt. Ingen lyshåret jente med krøller til å overrekke blomster, bare noe forskremte gutter med norske flagg … noe måtte gjøres!

Lærer Fagge tok et raskt overblikk over flaggsituasjonen. Noen var krøllete, noen skitne, noen var dårlig festet & noen hadde for kort stang, andre for lang stang i forhold til flagget. Bare ett flagg falt i nåde – mitt. Rent, nystrøket (takk mor), klare røde, hvite & blå farger, & gode proporsjoner. Fagge spurte om ikke jeg kunne gi flagget til Johnson, Lyndon B. Johnson, visepresidenten i de forente stater?

Jeg tenkte så det knaket. Skulle jeg gi bort flagget mitt? Hva ville far & mor si hvis jeg ga flagget til en visepresident, jeg visste jo at de var USA-vennlige som hele krigsgenerasjonen deres var. Det var jo et fint flagg, men hadde vi råd til å gi det bort? Hva ville far & mor si?

Jeg sa nei. Nei, jeg ville ikke gi bort flagget mitt. Fagge prøvde å overtale meg, presset & lokket, men jeg sto på mitt. Tiden var knapp & det nest fineste flagget ble gitt til visepresidenten. Jeg mener det var Stein Vegard Olaussen som fikk æren. & når Lyndon B. var gått inn gikk vi alle hjem hver til sitt. Angret jeg da mine foreldre sa at jeg godt kunne gitt bort flagget mitt, kanskje det, husker ikke sikkert om jeg fortalte det heller.

Men september gikk over oktober & november, skuddet i Dallas gjorde visepresidenten til president, & han kom inn i TV-ruta i Bodø ofte etter onsdag den 16. desember 1964 – men det er en annen historie.

& freden, hvordan gikk det med verdensfreden? LBJ vant over Barry Goldwater i neste presidentvalg, det var min far meget godt fornøyd med. Goldwater ville nemlig lage krig i verden, mente far, med Johnson blir det fred. Lyndon B. Johnson derimot kom seg aldri ut av Vietnam, & her ble det verre & verre. Bombing & napalm, My Lai & Mekong, Vietcong & FNL – kalte du det fred Lyndon? Etterkrigstida tok slutt, USAs 50 stjerner dalte & demonstrasjonstogene gikk verden over. Mitt syn på USA & verden ble mer kritisk, & nå var det godt, godt å være gutten som ikke ga flagget til Lyndon B. Johnson. 

Husker du meg Lyndon? 

.........

Denne teksten er ca 10 år gammel & har ikke vært publisert tidligere. 
Datoen for LBJs besøk i Bodø var tirsdag 10. september 1963. Viggers

Francis Gary Powers U-2

Hvordan så U-2 flyet fra 1960 ut? Fra lokalhistoriker Per Henrik Neeraas i Bodø har Tid & rom fått to bilder av U-2C, d.v.s. den U-2 varianten som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960. 

På fotoet til venstre står piloten Francis Gary Powers i forgrunnen.

Powers (1929-1977) er begravet på æreskirkegåden Arlington National Cemetery. 

Mange artikler & bøker om U-2 affæren bruker bilde av feil fly når de skal vise hvordan det så ut.  Det korrekte flyet ser du på bildet til høyre.
 
U-2R (på nederste bilde) ble tatt i bruk i 1967 & er 14 fot lengere & har 24 fot større vingspenn enn U-2C. Flyets nese er også betydelig lengre.


Les historien om da U-2 flyet ble skutt ned 1. mai 1960 her.

50 years with "Please Please Me"

11. januar 1963 kom ”Please Please Me” - den andre singelen til The Beatles - ut i Storbritannia. Singelen ”Love Me Do” hadde gjort det bra i Liverpool etter at den kom ut i oktober 1962, men gruppen sleit litt for femti år siden med å slå igjennom i resten av England.

Please Please Me var opprinnelig laget av John Lennon & holdt i et rolig tempo. Under innspillingen i Abbey Road Studios 26. november 1962 fikk produsent Georg Martin tilført sangen flere harmonier & oppjustert tempoet. Etter 18 innspillinger sa Martin: ”This song will be Your first major hit.”

Gruppens manager Brian Epstein var misfornøyd med plategiganten EMIs markedsføring av den første singelen & etter råd fra George Martin fikk han avtaler med to personer i EMI-gruppen neste dag, hhv kl 10 & kl 11.

Til den første avtalen møtte Epstein presis opp, & fikk beskjed at vedkommende ennå ikke var ankommet kontoret. Etter å ha ventet i 25 minutter var Epstein forbannet & forlot kontorene: “he decided that he was not prepared to do business with an organisation that could not keep a scheduled appointment”. *)

Til neste avtale kom Brian Epstein hele 20 minutter for tidlig, men sa til resepsjonisten at han gjerne ventet til kl 11. Resepsjonisten ringte likevel straks til Dick James, som Epstein hadde avtalt å møte. Epstein gikk rett på sak & spilte den nye singelen for James som bemerket at den kom til å bli ”a number one record”. Epstein svarte at dersom han fikk denne singelen inn på hitlistene kunne de inngå en langsiktig publiseringsavtale. James ringte da til en produsent i ABC Television & spilte av sangen over telefonen. Dermed fikk fikk The Beatles innpass i den neste utgaven av ITV-programmet Thank Your Lucky Stars (1961-66).

De to forretningsmennene ga hverandre hånden på avtalen, & … resten er historie.

*) Ifølge Ray Coleman biografi, Brian Epstein - The Man Who Made the Beatles.

Please Please Me var den første The Beatles-platen som også ble presset i Norge. Coveret med bilde av bandet var identisk med den danske utgaven & kan være trykt i Danmark. Legg merke til at Ringo Starr ennu ikke hadde fått den typiske beatles-sveisen, men fortsatt mer skiffle-stil.

Gamle julenisser

I Fredensborgveien 56 - der jeg vokste opp & bodde i 22 år - hadde vi i alle år noe gammel julepynt som vi på tradisjonelt vis tok fram hver lillejulaften når huset skulle pyntes. Da var adventstiden slutt hos oss & jula kom neste dag. Advendtstjerna av papir hang i verandavinduet fra 1. søndag i advent til nettopp lillejulaften. Det skulle IKKE være to tente julestjerner samtidig i huset.

Jule- & nissepynten var enkel &  ukomplisert, men den var ikke hjemmelagd, kjøpepynt må vite. Jeg antar med 99 % sikkerhet at varene ble kjøpt på Otto Koch AS hvor begge foreldrene mine jobbet nesten hele yrkeslivet deres. 

Nissene til venstre er lysholdere. På ei plate som illuderer snø (sne på vår dialekt)  står en tomtegubbbe med furukonglekropp, hode med skjegg & fargerik hatt. I hånden holder dvergnissen en fluesopp eller ei lykt.

Konstruksjonen var skjør, både kongle & lysholder er reparert mange ganger. Brannfarlig var de også, slik vi ser hos den gule nissen, hvis en ikke fóret lyset med sølvpapir.


Til høyre er en nisseunge på kjelke. Kjelken er laget av sølvpapir/cellofan, armer, bein & kropp av piperensere, mens lua på kulehodet er av rødt kreppapir. Nissegutten er minst ti år eldre enn skjeggnissen som sitter & hugger ved.

De mest populære julenissene var likevel de som var laget av papp & forestilte lekne, sinte, glade, trøtte & snille julenisser i alle tenkelige positurer. Disse ble plassert rundt omkring i hyller & på speil, på bilder & skap. En besøkende skulle ikke på øye på papirnissene med en gang, men uforvarende oppdage dem - en her & en der ...
 
Alderen på julepynten er usikker, det meste var fra 1940 & 50-tallet, faktisk ennå eldre er mulig ettersom min fars barndomshjem overlevde bombinga av Bodø 27. mai 1940.