søndag 24. februar 2013

Jan Eggums slektsreise

- Det styrker min mistanke om at han for i full fart fra Gotland. Det har jeg trodd hele tiden, sier Jan Eggum om sin svenske oldefar. I det sjuende Hvem tror du at du er? programmet tar den melankolske visesangeren et dypdykk i familiens sosialhistorie. Han finner stoff nok til minst et album til.

Det blir både overraskelser, skam & forsoning. Her som i så mange andre slekter. Slektsgranskere & andre historisk interesserte fikk i dette programmet med seg mye nyttig kunnskap om:
  1. Håndverk - & arbeidsliv for hundre år siden forteller mye om livet våre forfedre levde.
  2. Yrket til en person ga muligheter til å søke jobb i andre sogn, ja andre land.
  3. Attester fra presten var viktig når en flyttet, både av religiøse & verdslige grunner.

Eggum er interessert i slekta si, men det hviler en skygge over slektstreet. I familien snakket de lite om morfars far, en svenske fra Gotland i Østersjøen. Eggum har inntrykk av at noe skummelt, mystisk eller ubehagelig skjedde for over 150 år siden slik at oldefaren forlot øya i full fart.

Jan Eggum (1951) er født & oppvokst i Bergen. Han er enebarn av foreldrene Martha Blomberg & Norvald Eggum. Dattera Frida (1980) har også fattet interesse for slektsforskning. Programmet starter med mimring rundt Jans oppvekst på 50- & 60-tallet samt den ukjente oldefaren - Lars Petter Blomberg. Om oldefarens liv i Bergen vet Eggum ikke annet enn at han kom fra Gotland, var garver & hadde to barn i Bergen. Han kjenner ikke til andre slektninger enn tante Dora & søskenbarnet Helge.

Frida er tydeligvis en erfaren slektsgransker, derfor sjekker hun & faren digitalarkivets folketelling fra 1900 – hjemmefra! Ja, vi trenger ikke dra til statsarkivene for å søke på internett, slik vi har sett i de fleste andre programmene.

De finner oldefaren i Aarstad utenfor Bergen, et herred som ble sammenslått med byen i 1915. Årstad ligger rett sør for Bergen by & øst for Laksevåg. Her bor buntmakersvenn Lars Blomberg & kona Marie Blomberg sammen med tre barn (alle født i Bergen) på gården Solheim.



Neste stopp er Bergen byarkiv hvor rådgiver Ingfrid Bækken har lett etter opplysninger om Lars Petter Blomberg. Hun kan fortelle at både buntmakere & garvere var håndverkere som jobbet med skinn. Oldefaren brukte begge titlene om hverandre, når han jobbet i et av garveriene som lå i Solheimsviken. I siste kvartsekel på 1800-tallet var det en betydelig skinnindustri i Bergen. Virksomheten var skitten & illeluktende, så garveriene måtte flytte ut av bysentrum. Elvene ble forurenset av kjemikalier & dyreavfall, noe som også ble opphav til sykdom & død.

Arkivar Bækken finner fram ei folketelling i Bergen fra 1875. På Lungegaarden ved Bergen bor Lars Petter Blomberg & kona Anna Chatrine Blomberg sammen med fem barn. Men obs det er ikke samme kone som i folketellinga 25 år seinere, dessuten er både kona & tre av ungene født i Trondheim, mens de to yngste er født i Bergen. Dette er altså et tidligere ekteskap. Familien må ha flyttet mellom 1869 (Anne Fredrikkes) & 1870 (Martin Julius' fødsel).



Med de fem ”nye” ungene har Lars Petter Blomberg nå hele åtte etterkommere. Dette må undersøkes nærmere, & Eggum får et sterkt behov for å reise til Trondheim & fortsette jakta på oldefaren. Men først ber han Frida om å lete etter mulige etterkommere i Bergen.

I Trondheim møter Eggum arkivar Elin Johanne Jacobsen i Vår frue kirke. Hun forteller at Blomberg er vanskelig å finne. Ikke er han i folketellingen fra 1865, ei heller i skattelister & borgerlister. Men i kirkeboka for Vår frue kirke står i hvert fall giftermålet 15. november 1868 mellom Lars Peter Blomberg & Elin Anna Katharine Erlandsen.


Ved flytting mellom prestegjeldene måtte folk dokumentere seg med en attest fra presten. Lars P. Blomberg måtte framvise attest fra sitt tidligere prestesogn på Gotland. Det hadde han ikke. Først den 3. februar 1868. skriver presten på Höyby prestegård en attest utenom det vanlige:
"Gikk fra Lye sogn av Gotlands len den 17. mai 1863. Lot hustru & to barn stå igjen på bar bakke. Hustruen døde 4. februar 1866."
Han for i full fart fra Gotland, sier en forbløffet Jan Eggum. Det har jeg trodd hele tiden. Han bare dro & hadde ikke tid til å ta med seg papirer. Det var knapt nok en kjele & en skjorte, det. Lars Petter Blomberg hadde altså et ekteskap med to barn bak seg på Gotland. Men hvorfor forlot han plutselig familien, kone & barn for å begynne på nytt i Trondheim? Jan drar til Sverige for å finne mer ut om sin oldefar.

Visby er – lik Bergen – en gammel middelalder- & hansaby. Store deler av Visby med den berømte bymuren er meget godt bevart & står på Unescos verdensarvliste. Å besøke Visby er en ufattelig sterk opplevelse for visesangeren. Tenk at oldefar bodde her & kanskje flere generasjoner før ham. Det er fantastisk å gå rundt & se.

Arkivar Cia Hipfl ved landsarkivet i Visby kan fortelle mye om oldefarens aner. Da hun begynte å lete, fant hun ikke bare én Lars Petter Blomberg, men tre stykker. Jan oldefar, som ble født i 1834, hans far & hans farfar. Alle het Lars Petter Blomberg. Det er lett å bli forvirret, sier Eggum’en, men den yngste er altså min oldefar.

Den første Lars Petter Blomberg (tipptippoldefar) ble født i 1779 & kom opprinnelig fra Åbo i Finland. Han døde tidlig & enka satte sønnen - Lars Petter Blomberg den andre - i lære hos en garver. Den unge gutten gikk i garvelære, & med hardt arbeid løftet han familien opp & fram. Han ble garvermester & startet eget garveri. Økonomisk går det bedre & bedre, sjøl om gjelda er stor.

I 1834 ble et merkeår for Lars Petter Blomberg II. Bare 25 år gammel ble han borger & garvermester. Samme år gifter han seg & får han en sønn, Lars Petter III, Jans oldefar. Eggum får følge av lokalhistoriker Trygve Siltberg som viser vei til huset Lars Petter Blomberg kjøpte i 1834. Antakelig hadde han garveri her også. Dette huset kjøpte tippoldefar i 1834, & det er sterkt å tenke på at oldefar vokste opp her. Han satt på denne trappa fra han var veldig liten.

Men hva gikk galt? - spør hovedpersonen, & Siltberg har svaret. 7. april 1850 skjer det ei tragisk ulykke ved stranden Snäckgärdet utenfor Visby. Jans oldefar er bare 15 år, når faren dør i en alder av 39 år. Eggum leser sjøl fra Gotlandsavisen:
”Sist søndag, 7. april mellom klokken 10 & 11, inntraff en tragisk ulykke like utenfor Visby. Garveren Lars Petter Blomberg var på vei til sagmølla nord for byen. Han tok en snarvei over isen i en av de små vikene ved Snäckgärdet. Plutselig brast isen, men vannet rakk Blomberg bare til haken, & det var mulig å rope på hjelp. En liten gutt var den første som hørte ropene. Han sprang til mølla, & mølleren kom med stang & tau. Men isen sviktet under ham også, så han måtte karre seg i land. Blomberg prøvde å komme inn mot stranden, men kom ut på dypere vann. Stiv & kraftløs av det kalde vannet & angsten sank han ned & avgikk med døden”.
Tippoldefarens meningsløse død gjør et dypt inntrykk: - Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært hvis jeg hadde mistet far da jeg var 14-15 år. Det sliter du med resten av livet sier Jan Eggum. Jeg tror at jeg har til felles med oldefar at jeg ville følt enormt ansvar for mor & vår lille familie. Det faller vekk en vegg i tilværelsen.

Jan iler tilbake til Cia ved landsarkivet som forteller at da faren døde i 1850 ble det ikke gjennomfør noe dødsbooppgjør, da enka kunne dokumentere at gjelda var større enn verdiene i boet. Derfor fikk enka & 15-åringen Lars Petter Blomberg III drive virksomheten videre, men det ble en tøff oppgave.

Lars Petter fikk tidlig kone & barn, 22 år gammel står han alene med ansvaret for familien & farens bedrift. Han overtar garveriet, men gjelda øker. I 1859, i en alder av 23 år, blir han slått konkurs. I Visby ble en konkurs annonsert på torget. Hele byen fikk vite om hans ulykke, & de måtte selge alt de eide & flytte fra hjemmet i Visby til kummerlige forhold utenfor bymurene, til et liv i fattigdom.

Nesten alle pengene går til kreditorer, & det er vanskelig å få endene til å møtes. 17. mai 1863 rømmer Lars Petter Blomberg III fra Gotland, sannsynligvis om bord i en av båtene på havna. Familien står igjen på bar bakke. Om sønnen Pär & dattera Anna Marie står det i kildene. "Barn av forsvunne garver Lars Petter Blomberg." Han kommer ikke tilbake & tar aldri kontakt.

Men når oldefaren forlater to barn i Visby, kan de jo ha etterkommere som lever i dag? Svaret får han hos arkivar Cia Hipfl:
”Hvis vi begynner med sønnen, Pär Emil, så ble han sjømann & døde av tuberkulose da han var 17 år. Han døde i 1876. Det siste sporet vi har etter Anna Marie er i et emigrantregister til Nord-Amerika. Der slutter sagaen etter Lars Petter Blomberg. Det finnes ingen etterkommere på øya.”
Det er en vemodig slutt på oldefarens liv i Sverige, men Eggum har fått et mer nyansert syn på oldefaren. Han stakk av & lot kone & barn stå igjen på bar bakke, som presten sa. Men han hadde sine grunner, & Jan tror han var ganske sliten & deprimert. Lars Petter Blomberg III døde i Bergen i 1907. Skammen over å forlate en familie i nød tok han med seg i graven.
Et musikalsk intermesso får Jan Eggum oppleve i Visby kirke. Trygve har fulgt andre slektslinjer (enn Blomberg’ene) helt til 1600-tallet & funnet en tipptipptipptipptippoldefar som var organist. Han het Johan Bahr & etter han har de et notehefte med noen orgelstykker. Dermed får visesangeren høre kirkemusikk laget av tipptipptipptipptippoldefaren Johan Bahr.

Alt i alt er Eggum tilfreds med si slektsreise, han vil være bekjent av si slekt & sine røtter. Dersom isen hadde holdt i 1850, ville ikke oldefaren forlatt Gotland. Da hadde det ikke vært noen Frida eller Jan i Bergen. Derfor vil både han & dattera bringe historien videre.

Vel hjemme i Bergen har Frida gjort sin del av slektsforskninga på de åtte norske barna etter oldefar Blomberg. Flink er jenta, hun leder faren til Marken i Bergen hvor legen Bjørn Blomberg & kona driver en liten kafé. Men i dag er de ikke alene, en skokk med etterkommere etter Lars Petter fra Gotland har samlet seg i det lille lokaler, mange med et glass Hansaøl & til slutt et band som spiller ”Heksedans”.

- Plutselig står jeg i en bar med bare Blomberg-folk rundt meg, 
avslutter Jan Eggum, det var nesten overdose, men det var veldig gøy.

søndag 17. februar 2013

Francis Gary Powers U-2

Hvordan så U-2 flyet fra 1960 ut? Fra lokalhistoriker Per Henrik Neeraas i Bodø har Tid & rom fått to bilder av U-2C, d.v.s. den U-2 varianten som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960. 

På fotoet til venstre står piloten Francis Gary Powers i forgrunnen.

Powers (1929-1977) er begravet på æreskirkegåden Arlington National Cemetery. 

Mange artikler & bøker om U-2 affæren bruker bilde av feil fly når de skal vise hvordan det så ut.  Det korrekte flyet ser du på bildet til høyre.
 
U-2R (på nederste bilde) ble tatt i bruk i 1967 & er 14 fot lengere & har 24 fot større vingspenn enn U-2C. Flyets nese er også betydelig lengre.


Les historien om da U-2 flyet ble skutt ned 1. mai 1960 her.

søndag 10. februar 2013

Kari Simonsens slektsreise

…, men det er ikke alltid en ser sine nærmeste, sier Kari Simonsen om si eiga mor. Episode 6 i vårens Hvem tror du at du er? besto av to bolker, ei nær kvinnehistorie & et noe fjernere, dansk dikterliv. Kvinneperspektivet var utvilsom mest interessant.

Programmet gir noen nye momenter som slektsforskere skal være seg bevisst:

  1. Den beste kilden til dine foreldre & besteforeldres liv er din mor & far. Spør, spør, spør … & bli kjent med deres liv utenom familien.
  2. Mange borgerlige kvinner var aktive utenfor familielivet, bl.a. innenfor frivillig sosialt arbeid.
  3. De fleste borgerlige kvinnene gikk ut av yrkeslivet da de ble gift & i alle fall når de fikk barn. Men det var mange som fortsatte yrkeslivet etter en kort hjemmeperiode.
  4. Overklassen – de rike, vestkantbeboerne - hadde gjerne utenlandske aner. To viktige grupper er handelsmenn, t.d. tyskere fra hansabyene, samt embetsmenn, ofte dansker som jobbet i kirke & forvaltning i unionstida.
Kari Simonsen kommer fra bedre kår på Oslos vestkant med foreldre & tre søsken. Hun kjenner sin fars familie bedre enn sin mors, men det hun vet er både diffust & upresist. Men hun er seg det bevisst: - Jeg aner ikke hvem jeg er. Jeg tror ikke man har tid til å tenke på slekt når man er yngre. Men nå som jeg er eldre, har jeg tid til det.

Simonsen ble født i 1937 & har en lang karriere som skuespiller. Kari giftet seg i 1966 med Peder Cappelen, & de har tre sønner. Denne slektsreisa starter med et slektstreff for etterkommerne etter faren Jon Simonsen & hans åtte brødre. Kari & søstera Ingun samtaler om familiens liv & hvor lite de vet. Mora - Marie Louise Heiberg – giftet seg inn i den store Simonsen-slekta i 1933. Ektemannen Jon var én av ni brødre, Marie Louise sjøl var enebarn & søstrene vet lite mora & hennes familie. Farmora deres - Signe Heiberg - døde da Marie Louise var ti år, så hun viste sjølvsagt lite om si eiga slekt. 


Marie Louise Heiberg giftet seg 23 år gammel med Jon Simonsen. Han var advokat & hun passet barna. 

Foreldrene med barna Bente, i Kari Simonsens hender, Gustav & Ingunn.
© Simonsenfamilien.

Marie Louises største engasjement lå utenfor hjemmet. Hun var aktiv i Røde Kors i mange tiår, men snakket lite om det. Kari husker moras sosiale engasjement, dog uten å kjenne noe til det. Hun ringer Odd Grann, tidligere generalsekretær i Røde Kors, som kan fortelle at Mariel Louise & fem andre damer like etter krigen startet Ullern Røde Kors barnehjelp. Foreningen ville bedre livet til åndssvake barn

Tidligere, & langt ut på 60-tallet ble utviklingshemmede barn sendt til egne sentralinstitusjoner. Fra Nordland kjenner vi godt til Vensmoen i Saltdal. Kvinnene fra Ullern barnehjelp fikk bygget Mølleplassen spesialbarnehage med to avdelinger. En for vanlige barn, & en for psykisk utviklingshemmede barn, hvor de åndsvake barna fikk omsorg & livskvalitet. Det funket bra & de holdt på i 26 år under hennes ledelse. Jeg blir så stolt av moren min! Finnes Mølleplassen fremdeles? spør hun. Det gjør den.

Neste stopp er Mølleplassen spesialbarnehage hvor Simonsen får oppleve hvordan moras livsverk fortsatt er i drift 45 år etter at den ble startet i 1967. Hun forstår - først nå - at dette var nybrottsarbeid, dvs først nå fordi mora aldri tok dem med hit. Hun fremhevet ikke seg selv. Det sier også noe om oss. Vi var ikke så interessert som vi burde vært.

Nå blir Kari enda mer nysgjerrig på moras slekt. Det lille hun vet er at Marie Louises mor Signe kom fra Bergens-slekta Konow. Hun giftet seg med Gustav Heiberg i 1904 & Kari har hørt at hun jobbet som lærer i Oslo.

Slektsforsker & historiker Jon Gunnar Arntsen har funnet noe i "Beretning fra Kristiania folkeskole for 1905". -Heiberg, født Konow, ble ansatt ved Grünerløkka skole ett år etter at var hun gift. Arntsen er overrasket over å finne henne her, ”for siden hun var gift med en advokat, trengte hun ikke å jobbe”. De fleste kvinner fra borgerskapet avsluttet yrkeslivet da de giftet seg & nesten alle sluttet da de fikk barn. Signe tok en radikal beslutning ved å jobbe som gift. Hun hadde undervist i ti år allerede, hun trivdes med yrket sitt.

Møllergata skole - Signes siste arbeidsplass - ligger Norsk skolemuseum. Her viser de et lite tablå om hvordan livet var i et klasserom rundt 1910, på den tida Signe arbeidet der. Skuespillerinnen Kari får oppleve en tidstypisk skolehverdag, & lærerrollen heter ”frøken Heiberg” – hennes egen mormor. Møllergata skole på østkanten i Oslo hadde 2000 elever fra den fattige arbeiderklassen. Dårlige boforhold, helse & klesstell preget ungene. Klassene var store, fru Heiberg – med tittelen ”frøken” - må ha vært ei ganske tøff dame.

Neste stopp på slektsreisa er et langt hopp bakover i slekta. Det er første gang i sesong 2 at programmet tar et brudd i anerekka. Det forvirrer en smule.

Kari Simonsen lurer på hvor kvinnenes sterke pågangsmot & sosiale engasjement kommer fra. Mormoras slekt het Konow & var fra Bergenstraktene et sted. Neste stopp blir hos statsarkivar Yngve Nedrebø i Bergen, som etter sigende skal kunne føre slekta hennes flere hundre år tilbake i tid. Han kan fortelle at Karis tipptipptippoldefar var tyskeren Friedrich Ludvig Konow som kom fra hansabyen Schwerin i 1769 & slo seg opp som handelsmann.

Sønnen Wollert Konow I ble en berømt kjøpmann i Bergen & drev med import av korn. Han & broren gjorde Konow & co til Bergens ledende handelshus. Nedrebø forteller om kornmangelen under Napoleonskrigene 1807-14 pga engelskmennenes handelsblokade kombinert med uår i Norge. 25. juli 1814 er det et opprør i Bergen mot kjøpmennene. Folk mener de har ansvar for at kornprisene løper løpsk. Situasjonen er både dramatisk & truene, men Konow klarte å snakke seg ut av situasjonen.

Privat hadde Wollert allsidige interesser, også innen musikk & litteratur. En av hans sønner - Wollert Konow II - dro til København for å bli forfatter. Kari husker da en familiehistorie hun har hørt, om at de var etterkommere av den berømte dansken Adam Oehlenschläger ”Danmarks Bjørnson” & forfatter av ”Der er et yndigt land” - den danske nasjonalsangen. Karis Simonsen beslutter å følge etter forfatterspiren Wollert Konow II & drar til København. 


Det danske riksarkivet ligger på Slottsholmen & her møter hun arkivar & forsker Jørgen Mikkelsen. Er det en forbindelse mellom Wollert Konow & Adam Oehlenschläger? Svaret er forbausende lett å finne. Danmark hadde ei folketelling i 1840 & der finner arkivaren Wollert Konow, gift med Marie Louise Oehlenschläger. Familesagaen stemmer, Marie er datter av dikteren Adam Oehlenschläger – den danske dikterkongen på 1800-tallet. 


Kari Simonsen får en guidet Oehlenschläger-reise i Købenahvn som omfatter Fredriksberg slott, der Adams far var slottsforvalter. Slottet er imponerende, men slottsforvalterens familie levde på kun to små rom. Adam delte seng med faren. -Huff. Det var ikke så flott, sier Kari. Da var det bedre på "Bakkehuset" i København der hovedstadens intellektuelle elite jevnlig møttes. -Dette er altså Bakkehuset som jeg har hørt om & sett bilder fra hjemme. Aldeles nydelig, sier Simonsen.

Det siste store spørsmålet Kari & Ingun Simonsen stiller hverandre i programmet er om de har nålevende danske slektninger. Da Oehlenschläger døde etterlot han seg fire barn. men bare to greiner førte slekta videre. Den ene greina er den norske som ”ender med Kari & hennes søsken” – kan det virkelig være rett? Den andre stopper foreløpig på 1800-tallet med seks søsken. Ved hjelp av en slektsforsker i Ålborg finner de svaret på en gammel gravstein. Det viser seg at alle de seks døde i ung alder uten å få egne barn, sannsynligvis av tuberkulose. -Dere er altså de eneste etterkommerne til den store Oehlenschläger, sier Jørgen Mikkelsen.

- - - # - - -

Dette programmet virket litt rotet i siste, danske del. Det gikk ikke klart fram at eller når Wollert Konow II & hans danske hustru & dikterdatter kom tilbake til Bergen. En hoppet bukk over Wollert Konow III som var norsk statsminister i 1910-12. Alt kan ikke tas med, men det burde vært nevnt. Innslagene i Danmark kunne vært kortere. & helt til slutt: Kari & søsknene er neppe de eneste norske etterkommerne til Adam Oehlenschläger.

søndag 3. februar 2013

Ingrid Lorentzens slektsreise


- Jeg har skjønt at hvis det er en god del stoff i arkivene, så er det ofte noe dårlig. Det er ikke enda et godt skussmål, sier Ingrid Lorentzen i episode 5. Ei slektsreise med sterk fokus på kvinner, armod & savn, som likevel får en lykkelig slutt både på 1840-tallet & 2000-tallet.
 

Lorentzen er ei bevisst kvinne som leter opp sine aner. Hun vil både vite "Hvem er jeg?" samt fortelle det videre til neste generasjon, dattera Alva. Ingrid søker & tenker, lever seg inn i livet & følelsene til sine formødre. Hun gråter & fortviler, men forstår & gleder seg over det hun finner ut.

Fire nye hovedperspektiv i dette programmet kan mange slektsforskere legge seg på minne.

  1. Farskap kan diskuteres, men morskap er 100% sikre. Fem generasjoner kvinner (samt ett manneledd)  født mellom ca 1795 & 1972 gir ei solid anerekke.
  2. Ekteskapet var hellig på 1800-tallet, usedelighet ble straffet hardt dersom det ble barn i forholdet. Faktisk ganske hardt i mange tilfeller.
  3. Foreldre & bygdefolk forventet at gifteferdig ungdom fant seg en ektefelle innenfor sin egen stand. Ikke minst ønsket storbøndene at odelsguttens utvalgte være av ”godt nok opphav”. Klassereiser var ikke vanlige & møtte stor motstand fra potensielle svigerforeldre.
  4. Initialer (t.d. G.M.M.S.) kan ofte brukes til å identifisere eiere av sølvtøy & personer på fotografier.
Ballettdanser Ingrid er trønder & har alltid vært slektsinteressert. Hun drar til Stjørdal, hvor slekta kommer fra fordi hun vil starte med oldemor Anna Hembre: Mamma har alltid sagt at jeg likner på henne. Hva ligger i det?

Oldemor bodde på Sajnna - Trøitesand gård i Stjørdal. Gården drives av Jon Trøite, Annas barnebarn. Her ble Anna gift med sin Johan, men Jon kan fortelle & brev kan bekrefte at oldemoras inntreden i slektsgården var omstridt. Johans foreldre godtok ikke Anna, det gikk rykter at hun kunne være av taterslekt. Jon Trøite har i skrinet til Anna funnet interessante dokumenter, noen brev, en sjuende sans m.m. I et brev fra 1907 skriver Johan om hans håp for framtida:

”Tenk så godt det vil bli når jeg har vært ute & kommer inn om kvelden. Da treffer jeg deg, frisk & glad, med rent forkle & 'et lite' ved siden av. Du har stelt en godbit til meg, & så koser vi oss før vi legger oss. Da hviler vi oss godt før vi våkner & begynner dagen med godt mot."
- Så rart. Det er som litteratur, & så er det oldefar som har skrevet det, sier ei rørt Ingri Lorentzen. Reisen fortsetter et kort stykke i bygda til Annas hjemgård i "Østre-Hembra". Her driver slektningen Aksel Hembre gården. Han vet ikke så mye om Anna, men mer om mora - Magdalena Johannesdatter Hagen. PÅ Hembre gikk det også rykter om henne, da hun kom hit i 1871. Odelsgutten møtte Magdalena i Trondheim, hvor hun jobbet som tjenestepike. Da han kom hjem med Magdalena, var svigerforeldrene imot henne & det tok lang tid før hun ble akseptert. Ei tjenestepike fra by’n var nok langt fra det bondesamfunnet forventet å få inn på storgårdene. Også i dette programmet blir uttrykket ”klassereise” hyppig brukt. 

Aksel har et gammelt bilde av ei kvinne & lurer på om det er Magdalena. Det står G. M. M. S. På baksida, hvem kan det være? Ingrid oppsøker en annen lokal informant - Anne Margrethe Eidem - som har muntlige fortellinger om hvordan Magdalena var på sine eldre dager. Hun forteller om ei sterk kvinne som røkte pipe & hadde en god sangstemme. Flyter det likevel taterblod i ballettdanserens årer? 

Neste stopp er Statsarkivet Trondheim, hvor arkivar & slektsforsker Finn Karlsen hjelper til & søker i digitalarkivet. Det kommer opp tre stykker. Magdalene Hagen, Marie Magdalene Hagen, Magdalene Hagen. I folketellinga 1865 ser de nærmere på Magdalene Hagen, alder: 20. Det passer bra. Yrke: tjenestepike. Fødested: Røros. Men hvordan vet vi at det er henne? Den naturlig veien vider er å se på kirkebøkene fra Røros fra tida rundt i 1846 for å finne foreldrene hennes. Originalene finnes på Statsarkivet, vi nøyere oss her med de skanna kirkebøkene på nettet.

Navn er som kjent en variabel størrelse. Finn Karlsen påpeker at vi må se i Røros kirkebok 1845 til 1859 etter flere skrivemåter av Magdalene eller Magdalena. De finner to ”Magdalene” på samme kirkebokside. Slektsforskere ser ofte at et navn er populært i perioder i prestegjeldene. Finner du rett navn, men feil person? Tampen brenner, leit videre! Den andre Magdalene-kandidaten er født 25. desember 1845 & døpt i 1846. Foreldrene er "Snekker fra Trondheim, Johannes Hagen & Gunhild Marie Matiasdatter Sundt fra Røros."




Da går det opp et lys for Ingrid, hun viser fram det gamle bildet med initaialene G.M.M.S. ”Da er dette et bilde av Gunhild Marie Matiasdatter Sundt fra Røros, altså min tipptippoldemor”. Men glede går fort over i fortvilelse. Gunhild er Uekte? Odelsgutten har med seg ei uektefødt tjenestepike hjem til Hembre, ja vel, men presten opplyser mer i merknadsfeltet: 

Moderens første
Leiermal opgivet af
hendes Fader Mathias
Sundt. J. Hagens /:Selvmor
der:/ tredie Leiermaal. 
 

Det er ikke lenger årstall & navn, Lorentzen ser for seg folkene, livet & historiene bak dem. Hun får det travelt med å dra til Røros & finne ut mer om tragediene, sjølmordet & Gunhilds liv i Bergstaden. I Røros kirke møter hun alvdøl & slektsforsker Simon Trøan som jobber i Riksarkivet. Han viser dødsinnførselen til Johannes Eriksen Hagen. "Skjøt seg selv i hjel 22. mai 1845."

Sjølmord var en stor synd & fram til 1840 tillot ikke kirka at disse ble gravlagt i vigsla jord.  Gunhild sto igjen med skammen & et ufødt liv hun måtte forsørge alene. Men motgang var hun kjent med i en skoleprotokoll fra 1839 står det at Gunhild M. Matiasdatter Sund "går & betler, nå som forrige år ". 12-13 år gammel går hun & tigger. 


Simon vil vise Ingrid hvor Gunhild bodde da Johannes tok livet sitt. Huset står fortsatt & der ble Magdalena født 1. juledag. På Røros bodde de rikeste i nærheten av smeltehytta. Langt nedover bakken kommer de til ei lita, lav, stakkarslig hytte: -Det er ikke mulig, det er jo ei dokkestue, sier Ingrid. Her bodde minst fem personer, & i tillegg kan de hatt folk i losji hos seg. Kvinneperspektivet er slående, det kan vel ikke bli verre enn dette?

Jo, det kan det. Simon har funnet opplysninger Gunhilds foreldre - sjette generasjon bakover i tid. Foreldrene til Gunhild er Berit Quax & Matias Sund, begge fra Røros som også bodde i det lille trehuset. Gunhild fikk Magdalena utenfor ekteskap, & er sjøl ”uægte”. På den tida Matias & Berit fikk barn utenfor ekteskap var leiermål & hor straffbart. En fikk bøter for å få barn utenfor ekteskap.

Matias Jonsen Sund, Røros satt i fengsel i 1828 på to uker med vann & brød, pga av forbrytelsen ”hor”. Dvs at han var gift med ei anna kvinne. Matias er anmeldt til fogden flere ganger både i 1826 & i 1830. Trøan ber Ingrid sjekke det i statsarkivet i Trondheim, er det enda mer straffbart i slekta? 


Igjen må Finn Karlsen hjelpe Ingrid videre. Kildene på Statsarkivet i Trondheim har rikholdige opplysninger om Berit Quax & Matias Jonsen Sund.


Matias var fra Røros, men dro som 19-åring til Levanger, gifter seg & får to barn. Seinere forlater han familien & drar tilbake til Røros der han møter Berit. Ettersom han fortsatt er gift med si første kone, blir han straffet med fengsel når han & Berit får barn. To nye barn kommer, & for hvert barn havner Matias bak murene.

Matias prøver å få ordnet opp i forholdene& går til fots fra Røros til Stockholm for å legge fram sin sak for kong Karl Johan. Den lange ferden tar flere uker, & resultatet er avslag. Til slutt blir det en rettssak mot Matias & Berit for "forargelig samliv". 52 sider med alle brev, forhør & forklaringer ender med domsavsigelse: 

"Tiltalte Matias Jonsen Sund & Berit Steffensdatter Quax har for uansett de dem gjennom advarsler vedblevet deres forargelige samlevnet med hverandre. Derfor skal de hensettes til arbeide i Trondheim tukthus, den første i fire måneder, den siste i to måneder. De står ansvarlig for alle kostnader." 

De to kjærestene reiser i 1839 til tukthuset, Ingrid Lorentzen tar samme vei 175 år seinere, det finnes fortsatt i Trondheim.  Historiker Terje Bratberg møter henne i tukthuset med bl.a. en beskrivels av Matias: "Den til Trondheim tukthus hendømte Matias Jonsen Sunds signalement er følgende. Fødested: Røros bergstad. Språk: Norsk. Alder: 52 år. Høyde: Liten av vekst. Øyne: Blå. Øyenbryn: Brune. Ansikt: Innladent" (Innfalne kinn). Han begynte nok å se gammel ut. Håret er "brungrått, av klær gammel nattrøye, ullskjorte. Om halsen et gammelt, sort halstørkle."

Avslutningen på historien får vi i Nidarosdomen, der slektsforsker Finn møter Ingrid. –Han kan fortelle at da Matias løslates for 4. gang etter fengselstraff for hor, får han vite at kona på Levanger er død. Han sender nok en søknad om å få gifte seg med Berit. Nå skriver Amtmannen på søknaden fra Matias, & anbefaler den til kongen: 

"På grunn av sogneprestens anbefalte erklæring & den gjensidige hengivenhet som de nærer for hverandre & som har vedlikeholdt seg uaktet de forfølgelser de i denne anledning har vært underkastet. Da den fornærmede ektefellen nå er død, synes det å være grunn til denne søknadens nådigste innvilgelse. Dette tillater stiftet seg underdanigst å anbefale."


Ingrid Lorentzen føler en stor lettelse - rettferdigheten seiret til slutt.