I dag er det 100 år siden mor ble født. Hun levde hele sitt liv i tre nordlandskommuner, Bodin, Narvik & Bodø, men var det vi i dag vil kalle «en ekte bodøværing». Hennes far Nils Mikal Moe var landpostbud & kirketjener opprinnelig fra Alstad i Bodin, hennes mor Arnolda Oline Larsen var pedell & vaskekone, opprinnelig fra Hunstad i Bodin. Aldersforskjellen mellom foreldrene var hele 35 år, det var aldri noe problem i den familien.
Anne Katrine Moe var nr tre av seks søsken. Familien var småkårsfolk.
Da faren døde i 1923 sto Arnolda igjen med seks unger. En sønn på 13 år & fem jenter i alderen 10 år til halvåret gamle. Arnolda levde i trange kår, pedelljobben på Kirkekretsen skole & tjeneste hos andre folk kunne umulig brødfø den store familien. Etter Nils Mikals begravelse tilbød en onkel & tante i Narvik å fostre opp den eldste jenta – Serine. Serine gråt & ville ikke flytte til malmbyen, så mor sa at hun «godt kunne bo hos onkel Hans i Narvik.» Dermed ble hun i 6-7 år narvikværing fram til konfirmasjonen & avsluttet skolegang. Anne Katrine besøkte mora & søsknene på Bodøgård stort sett bare i sommerferiene.
Min mor hadde gode evner, men fikk lite utdannelse. Etter folkeskola tok hun middelsskola, & hun fortalte oss om da hun var den flinkeste eleven i en klasse, men bare fikk andre beste karakter. Bestevenninna som kom fra en finere narvikfamilie fikk den gjeveste plasseringen.
Vel hjemme i Bodø fikk hun seg ulike kontorjobber. Så lenge barna i familien var ugifte bodde de hjemme med Arnolda. Familien flyttet på et tidspunkt fra skola til kommunehuset i Bodin, ca 200 meter. Her bodde Anne da en ildebrann våren 1941 brant ned både kommunehuset & to leiligheter. Hun var på jobb i byen da brannen startet. Ingen omkom, men de mistet alt de eide.
Da mor var midt i 20-åra ble hun engang spurt om hun ikke skulle få seg en kjæreste & framtidig ektemann. Svaret hennes var at «den eneste hun kunne tenke seg var Olaf Eide», en bygutt hun da bare hadde sett på avstand & ikke kjente personlig. Det skulle snart endre seg.
Mor & far - Olaf Eide – ble kjent & møttes for første gang på Nord-Norge messa i Bodø sommeren 1937. På den tiden hadde ikke far noe fast yrke, men fikk seg jobb i billettluka under messa. En staskar å se til. Etter fire år giftet de seg i oktober 1941. Tidspunket var nok påvirket av brannen på Bodøgård et halvår tidligere. På brudebildet av dem ser mor skikkelig trist ut. Var hun lei seg? Forklaringen er at brudebildene var tatt seint på kvelden. Etter en lang dag var hun sliten & trøtt.
De nygifte flyttet inn på Tusenhjemmet i Prinsensgate 30 i samme leilighet som hennes svigermor. Mor & far fikk Jan i 1943 & Knut i 1948. På to rom bodde tre generasjoner i lag, helt til farmor døde i 1949. Det må ha vært trangt. I 1952 flyttet familien inn i ei ny BBL-leilighet i Fredensborgveien 56. Her kom jeg til verden i 1955, & her bodde far & mor resten av sitt liv.
Mens Jan & jeg var små var mor yrkesaktiv. Da Knut skulle i barnehage gråt han så mye at mor sluttet i jobben & var hjemmeværende noen år.
Yrkeslivet til mor var stort sett på kontoret til Otto Koch AS - det som på femti- & sekstitallet ble karakterisert som Nord-Norges største varehus. Her var hun ikke den eneste i slekta. Foruten ektemannen som solgte herreklær, jobbet tante Ditta på systua & tante Nelly på kontoret. Begge var mors søstre. De siste yrkesaktive åra var hun på sentralbordet i firmaet, dvs hun var sentralbordet. Her delte hun arbeidsrom med sjefens sekretær, Aase Klette.
Foruten familien - gubben & tre gutter - var hytta i Sagelva en viktig del av livet hennes. Adkomsten hit ble betydelig lettere etter at far fikk sertifikat & egen bil i 1964. I godt voksen alder måtte også mor ta lappen sjøl. Det grudde hun seg til, men hun klarte det - vel 60 år gammel.
Hennes største interesse var kryssord & konkurranser i aviser & blader. Hun løste, tippet, spilte & deltok. Brev ble postet til lokalavisan, ukeblader & NRK. Da bingoen kom til Bodø på slutten av 60-tallet ble det sosialt i tillegg. Mange premier kom også i hus. Hun hadde gullhår …, sa ho.
Da mor døde i april 1996 hadde hun vært enke i tre & et halvt år. Hun etterlot seg tre barn & seks barnebarn. Jeg bidro med de to siste barnebarna - Kjersti i 1991 & Elling 1994.
Anne Katrine Moe var nr tre av seks søsken. Familien var småkårsfolk.
Da faren døde i 1923 sto Arnolda igjen med seks unger. En sønn på 13 år & fem jenter i alderen 10 år til halvåret gamle. Arnolda levde i trange kår, pedelljobben på Kirkekretsen skole & tjeneste hos andre folk kunne umulig brødfø den store familien. Etter Nils Mikals begravelse tilbød en onkel & tante i Narvik å fostre opp den eldste jenta – Serine. Serine gråt & ville ikke flytte til malmbyen, så mor sa at hun «godt kunne bo hos onkel Hans i Narvik.» Dermed ble hun i 6-7 år narvikværing fram til konfirmasjonen & avsluttet skolegang. Anne Katrine besøkte mora & søsknene på Bodøgård stort sett bare i sommerferiene.
Min mor hadde gode evner, men fikk lite utdannelse. Etter folkeskola tok hun middelsskola, & hun fortalte oss om da hun var den flinkeste eleven i en klasse, men bare fikk andre beste karakter. Bestevenninna som kom fra en finere narvikfamilie fikk den gjeveste plasseringen.
Vel hjemme i Bodø fikk hun seg ulike kontorjobber. Så lenge barna i familien var ugifte bodde de hjemme med Arnolda. Familien flyttet på et tidspunkt fra skola til kommunehuset i Bodin, ca 200 meter. Her bodde Anne da en ildebrann våren 1941 brant ned både kommunehuset & to leiligheter. Hun var på jobb i byen da brannen startet. Ingen omkom, men de mistet alt de eide.
Da mor var midt i 20-åra ble hun engang spurt om hun ikke skulle få seg en kjæreste & framtidig ektemann. Svaret hennes var at «den eneste hun kunne tenke seg var Olaf Eide», en bygutt hun da bare hadde sett på avstand & ikke kjente personlig. Det skulle snart endre seg.
Mor & far - Olaf Eide – ble kjent & møttes for første gang på Nord-Norge messa i Bodø sommeren 1937. På den tiden hadde ikke far noe fast yrke, men fikk seg jobb i billettluka under messa. En staskar å se til. Etter fire år giftet de seg i oktober 1941. Tidspunket var nok påvirket av brannen på Bodøgård et halvår tidligere. På brudebildet av dem ser mor skikkelig trist ut. Var hun lei seg? Forklaringen er at brudebildene var tatt seint på kvelden. Etter en lang dag var hun sliten & trøtt.
De nygifte flyttet inn på Tusenhjemmet i Prinsensgate 30 i samme leilighet som hennes svigermor. Mor & far fikk Jan i 1943 & Knut i 1948. På to rom bodde tre generasjoner i lag, helt til farmor døde i 1949. Det må ha vært trangt. I 1952 flyttet familien inn i ei ny BBL-leilighet i Fredensborgveien 56. Her kom jeg til verden i 1955, & her bodde far & mor resten av sitt liv.
Mens Jan & jeg var små var mor yrkesaktiv. Da Knut skulle i barnehage gråt han så mye at mor sluttet i jobben & var hjemmeværende noen år.
Yrkeslivet til mor var stort sett på kontoret til Otto Koch AS - det som på femti- & sekstitallet ble karakterisert som Nord-Norges største varehus. Her var hun ikke den eneste i slekta. Foruten ektemannen som solgte herreklær, jobbet tante Ditta på systua & tante Nelly på kontoret. Begge var mors søstre. De siste yrkesaktive åra var hun på sentralbordet i firmaet, dvs hun var sentralbordet. Her delte hun arbeidsrom med sjefens sekretær, Aase Klette.
Foruten familien - gubben & tre gutter - var hytta i Sagelva en viktig del av livet hennes. Adkomsten hit ble betydelig lettere etter at far fikk sertifikat & egen bil i 1964. I godt voksen alder måtte også mor ta lappen sjøl. Det grudde hun seg til, men hun klarte det - vel 60 år gammel.
Hennes største interesse var kryssord & konkurranser i aviser & blader. Hun løste, tippet, spilte & deltok. Brev ble postet til lokalavisan, ukeblader & NRK. Da bingoen kom til Bodø på slutten av 60-tallet ble det sosialt i tillegg. Mange premier kom også i hus. Hun hadde gullhår …, sa ho.
Da mor døde i april 1996 hadde hun vært enke i tre & et halvt år. Hun etterlot seg tre barn & seks barnebarn. Jeg bidro med de to siste barnebarna - Kjersti i 1991 & Elling 1994.