Lyndon B. & jeg

Hvor var du da John F. Kennedy ble skutt i Dallas 22. november 1963? Alle mennesker på 1960 & –70 tallet kunne besvare spørsmålet ute å tenke seg noe videre om. Hendelsen skjøt seg inn i verdenshistorien & hukommelsen til et par milliarder mennesker. Alle husker (i ettertid) hvor de var da de hørte sjokkbudskapet på radioen. I Norge var det da bare en radio, en kanal, en kringkaster & nyheter med værmelding til få, men faste tidspunkter.

Det var mørkt i Bodø, jeg (8 år) & min bror Knut (15) satt ved kjøkkenbordet & drakk kakao en novemberkveld, da radioen meldte at presidenten i USA var blitt skutt. Skutt? Han? Han som var så ung & pen, pen kone hadde han også. Han som skulle lage fred i verden, hans som vant presidentvalget over den ekle Richard Nixon, tidligere visepresident (til Eisenhower) den karen, han som tapte valget altså. Gråt vi? Jeg husker ikke, men vann i øyet fikk både liten & stor. På kino ordnet Roy Rogers opp med skurker & svindlere, unntatt i Filmavisa, der bildene fra Oslo, Stortinget & verden for øvrig flimret forbi. Ennå lå TV-sendinger i Bodø 13 måneder fram i tid, & var noe vi ikke tenkte på. Men JFK kjente vi godt, vi som bodde ved flystripa til Natobasen Bodø, U2, militærøvelser & russiske trålere med maskinhavari.

Jeg var en liten skolegutt & gikk i 2gc – andre klasse gutter C. Om noen tror at plassmangelen i Bodøskolene er av ny opprinnelse må de tro om igjen. Først i klasse 4gc fikk vi et ordinært klasserom i ei vanlig skolebygning, Bodø folkeskole – i dag Bankgata skole. Før det sleit jeg med blyant & blekkhus på de kjente ”skolene” Lasarettet, Godtemplarhuset (på kjøkkenet her) & Fiskerifagskola.

Høsten 1963 begynte 2gc på Fiskerifagskola på Langstranda. Her var det et eldre murhus med tilhørende tyskerbrakker som utgjorde læreanstalten. Trenger jeg si at det var kaldt? Fiskerifagene var flyttet til Gravdal i Lofoten & overlot herligheten etter tyskerne til småskola. Ei fin tid. Bygningen ble heldigvis revet rundt 1980, & dagens nye postterminal er reist på tomta. Hit kjørte Bodø-elever bybuss helt fra Lagården i Nedre Rønvik, sjøl bodde jeg så nært at jeg gikk. Hans Fagge het læreren vår, & en dag i september fikk vi beskjed om å ta med de norske 17. maiflaggene hjemmefra. 

Hvorfor? Byen skulle få storfint besøk fra USA – Lyndon B. Johnson skulle besøke byen. Vi hadde sett han i avisa, det var litt rart at den unge presidenten hadde valgt en så gammel visepresident – hadde de ikke noen yngre & penere? Ja-ja, vi så nå forholdsvis lite til ham da, enn så lenge.

Fagge var iherdig, jeg tror han hadde befalskola, i alle fall lærerskola i minst 2 kanskje 4 år, dessuten var han trønder & satte seg i respekt hos alle små. Håndball & fotball behersket han, sort belte i fløyte hadde han, vel i det minste sort bukse på banen. Så gikk vi da til byen, tredve gutter med skolesekk & norske flagg, i mer eller mindre to rekker. Utenfor hotellet stilte vi oss opp, ja unnskyld utenfor Grand hotell. Byen hadde jo Norrøna også, men det var på Grand de store bodde & kommunen spanderte middag på gjestene. Kongen var jo her av & til. Men han hadde eget rom på Snippen, hos fylkesmannen må vite.

Det var fullt av folk, mest voksne & oss utkommanderte små, noen politi & militære, & en sort bil kom kjørende med en mann i – var det han? Var det visepresidenten? Kanskje han ikke var så gammel allikevel? Det ble litt kaos, men Lyndon B. tok seg god tid før han gikk inn i hotellet Kjendiser var forholdsvis ukjent i byen & arrangementskomiteen (var det noen i det hele tatt?) hadde ikke tenkt på alt. Ingen lyshåret jente med krøller til å overrekke blomster, bare noe forskremte gutter med norske flagg … noe måtte gjøres!

Lærer Fagge tok et raskt overblikk over flaggsituasjonen. Noen var krøllete, noen skitne, noen var dårlig festet & noen hadde for kort stang, andre for lang stang i forhold til flagget. Bare ett flagg falt i nåde – mitt. Rent, nystrøket (takk mor), klare røde, hvite & blå farger, & gode proporsjoner. Fagge spurte om ikke jeg kunne gi flagget til Johnson, Lyndon B. Johnson, visepresidenten i de forente stater?

Jeg tenkte så det knaket. Skulle jeg gi bort flagget mitt? Hva ville far & mor si hvis jeg ga flagget til en visepresident, jeg visste jo at de var USA-vennlige som hele krigsgenerasjonen deres var. Det var jo et fint flagg, men hadde vi råd til å gi det bort? Hva ville far & mor si?

Jeg sa nei. Nei, jeg ville ikke gi bort flagget mitt. Fagge prøvde å overtale meg, presset & lokket, men jeg sto på mitt. Tiden var knapp & det nest fineste flagget ble gitt til visepresidenten. Jeg mener det var Stein Vegard Olaussen som fikk æren. & når Lyndon B. var gått inn gikk vi alle hjem hver til sitt. Angret jeg da mine foreldre sa at jeg godt kunne gitt bort flagget mitt, kanskje det, husker ikke sikkert om jeg fortalte det heller.

Men september gikk over oktober & november, skuddet i Dallas gjorde visepresidenten til president, & han kom inn i TV-ruta i Bodø ofte etter onsdag den 16. desember 1964 – men det er en annen historie.

& freden, hvordan gikk det med verdensfreden? LBJ vant over Barry Goldwater i neste presidentvalg, det var min far meget godt fornøyd med. Goldwater ville nemlig lage krig i verden, mente far, med Johnson blir det fred. Lyndon B. Johnson derimot kom seg aldri ut av Vietnam, & her ble det verre & verre. Bombing & napalm, My Lai & Mekong, Vietcong & FNL – kalte du det fred Lyndon? Etterkrigstida tok slutt, USAs 50 stjerner dalte & demonstrasjonstogene gikk verden over. Mitt syn på USA & verden ble mer kritisk, & nå var det godt, godt å være gutten som ikke ga flagget til Lyndon B. Johnson. 

Husker du meg Lyndon? 

.........

Denne teksten er ca 10 år gammel & har ikke vært publisert tidligere. 
Datoen for LBJs besøk i Bodø var tirsdag 10. september 1963. Viggers