Gammelsalta sei i Sulis

Astri Riddervold forklarte grundig her hvordan & hvorfor rauseien holdt seg så lenge lagret, & hvor viktig den var i kostholdet for nordlendingan før i tida. I det naturaløkonomiske samfunnet var bytteforholdet ei favn ved lik ei tønne saltsei. Når denne type handel ble forbudt & alt skulle oppgjøres med penger ble prisen på ei tønne saltsei satt til 500 kr. Vedfavnas pris ble også 500 kr. Dermed fortsatte bytteforholdet uendret, bortsett fra det med pengan.

I slektsboka om familien Sivertsen fra Sulis er gammelsalta sei omtalt minst to ganger, & tro meg de fisket ikke seien sjøl, verken i Nedrevann, Øvrevann eller Langvannet.

”En annen oppgave jeg ofte tok meg av om morgenen før jeg vandret til skola, var å hente opp saltsei fra tønna som var plassert ute under trappa. Hver høst kom selgere fra Saltstraumen med tønner fulle av saltsei, noe som var god matauke for folket i Sulis, som ikke hadde så mye å rutte med ellers. Dessuten holdt jo denne brunseien full av salt seg hele vinteren. Fersk fin fisk til enhver tid. Fersk & fersk, det var vel en sannhet med modifikasjoner. Gjett om vi var lei av saltsei 4 ganger i uka?” (Bjarne Sivertsen, f. 1943, side 67 jfr side 41.)