Post 1. Musikkpaviljongen i Solparken - Byvandring 1985-2015

 

Velkommen til byvandring gjennom Bodøs siste 30 år. Vi står nå i Solparken ved byens musikkpaviljong fra 1962. Det vakre byrommet vi har rundt oss er det fineste eksempel på Bodøs gjenoppbygging etter krigen med moderne etterkrigsarkitektur. Eneste unntaket fra før 1940 er Nordlandsmuseet fra 1904 som overlevde krigens bombing sammen med mye av bebyggelsen mellom dagens fylkeshus & sykehuset.

Bodø kirke fra 1888 var bygd i tre, & brant ned 27. mai for 75 år siden. På kirketomta reiste Bodø domkirke seg fra ruinene & ble innviet i oktober 1956. Med sitt frittstående klokketårn mot vest var domkirka – som sin forgjenger – et landemerke synlig fra alle himmelretninger. Slik er det ikke lenger.

På andre sida av plassen står rådhuset fra 1959. Med dette bygget erklærte til & med kong Olav V at nå var Bodøs gjenoppbygging ferdig.[1] Det var for så vidt korrekt, men byens utbygging stoppet ikke opp. Rådhuset har også et frittstående klokketårn mot vest, et samspill mellom kirkelige & verdslige makter. Et vakkert bygg.

Til & med i barnas plaskebasseng – rådhusbassenget– kneiser Ole Holands hvalross fra 1961 med samme profil som kirka & rådhusets tårn, den løfter hodet mot vest.

Østsida av rådhusparken avgrenses av det funksjonalistiske Post- & telegrafbygget fra 1952. Årsaken til at denne plassen er så vakker, med ulike bygg som utfyller hverandre, skyldes ikke minst at de tre omtalte byggene alle et tegnet & planlagt av arkitektene Gudolf Blakstad & Herman Munthe-Kaas.

Men noe mangler her vi står. Mot øst, i Prinsensgate 113, lå det fra 1952 til 2006 ei lita metodistkirke i hvit mur. Her bygde menighetens 24 medlemmer i 2007 et boligkompleks, med seremoni- & kirkerom i 1. etasje. & øst for solparken i Rådhusgata 13 lå det tidligere en lav, enetasjes tomannsbolig i hvit mur tilhørende Koch-familien. I 2008 kom sameiet Solparken opp i 5 & 6 etasjer, med gul teglsteinsfasade.

Før: hvit metodistkirke, gult Tusenhjem, lav bolig med rødt tak.

Solparken & Rådhusparken

Vi står nå som sagt i Solparken, som ble anlagt i 1926 etter at Nordland fylkesutstilling var avholdt. Kvartalet der hvalrossa står kaller vi Rådhusparken. Den ble etablert i 1959 da rådhuset ble bygd. På denne plassen lå den gamle middelskola i Bodø før krigen. Middelskola var forløperen til realskola (1935) & ungdomsskola (1970).
- - - - -
[1] Arkitekt Sverre Pedersen I BSR laget et svært god byplan for Bodø.

- - - - -
Vil du lese om alle de oppgravde gatene i Bodø, fra 2012 & utover. Klikk her på post 1b , eller fortsett byvandringa ved å:

Gå Prinsensgate østover mot Bankgata til post 2, Tusenhjemmet. Klikk her.
Stopp på motsatt side utenfor nr 117.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 

Bodø gjennom 30 år - Byvandring 1985-2015

Lokalhistorie & slektsforskning har vært viktige deler av mitt liv på mange arenaer. Jeg har tilegnet meg kunnskap om kultur, mennesker & bygninger for å fylle fortellingene med innhold. Men historie er ikke bare å samle inn fra fortida. Vi må også formidle det i nåtida, til glede & nytte for framtida.

I mange år har jeg skrevet artikler, blogginnlegg & foredrag med dette for øye. Samt ledet historiske vandringer, både egenproduserte & laget av andre. Ved å trekke de lange linjene, vise sammenhenger & krydre formidlinga med hendelser & anekdoter har dette forhåpentligvis bidratt til at både fastboende & tilreisende fikk en bedre forståelse av hvorfor Bodø & omegn har blitt slik vi ser det i dag.

Men etterhvert oppdaget jeg at den nære historien ble forsømt i formidlinga. Det vi ser rundt oss, ting som kom lenge, lenge etter krigen, det nesten nye som ikke lenger var nytt, men heller ikke gammelt nok - dét ble ikke nevnt.
- Vi må ha en byvandring som omhandler det vi ser, sa jeg til mine venner på Nordlandsmuseet. - Det er lite givende for fremmede å stå ved Domkirka & høre om Bodin kirke 3 km unna, når de aldri har vært der. - Skriv den, svarte museumspedagogene.

Våren 2015 skulle 1985-kullet fra førskolelinja ved Bodø lærerhøgskole ha en 30-års reunion i Bodø. En av mine tidligere studenter spurte om jeg kunne lede ei byvandring & snakke om hva som har skjedd på disse tretti år. - Ja, sa jeg, & her er byvandringa:

Bodø gjennom 30 år - 1985-2015 
Klikk på hver overskrift for å gå rett til ønsket post.   

1. Musikkpaviljongen i Solparken.

1b. Graving i gatene.

2. Tusenhjemmet.
 
3. Barnas Hus.
 
4. Brannstasjonen.

5. Øvre gågate, Storgata.
   
6. Kjøpesentrene utenfor bysentrum.
 
7. Torget.

8. Sjøgata.
 
9. Glasshuset.
 
10. Tollbugata.

11. Kommunikasjoner. 
 
12. Kulturkvartalet 
  +  Halvdankonserten 1991 i Bodø (Aspåsen) kulturhus.

13. Småbåthavna.
 
14. Ytterst på moloen.

15. Høgskoler & folketall i Bodø.

Klikk på hver overskrift for å gå rett til ønsket post.   

Kommersiell bruk av teksten er ikke tillatt!
Ønsker dere å gå byvandringa med meg eller en annen lokalhistorisk guide? Kontakt Nordlandsmuseet & bestill en tur, eller ring museet på tlf 755 03500. 

 

Tillegg 2023

Jeg går byvandinger for grupper (på bestilling) og alle interesserte (billettsalg).  Grupper kan kontakte meg på tlf 907 89618 eller byvandringerbodo@gmail.com 

 

Øvrige turer annonseres på Byen vårres - på facebook.

Min fjerne barndoms by

Tegneserieromanen Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi ble utgitt på norsk i 2015, elleve år etter at den om ut i Japan. Boka er ei lang grafisk novelle om 48-åringen Hiroshi Nakahara som på en forretningsreise - i bakfylla - går seg vill på den store togstasjonen i Kyoto & havner på feil tog. Når han våkner opp skjønner Hiroshi at han ikke er på vei hjem til kona & sine to døtre i Tokyo, men til barndomsbyen Kurayoshi. 

Byen er totalt endret siden oppveksten. Det er over tre år siden han sist var på besøk. Barndomshjemmet er overtatt av fremmede, Hiroshi beslutter å besøke moras grav mens han venter på neste tog tilbake til Kyoto. På gravplassen sovner (?) han & … 

 … våkner opp ør & fortumlet. Nakahara føler seg ganske så annerledes, hendene er ikke de samme, han har på seg joggesko & skoleuniform. På vei til togstasjonen er hjembyen også endret, men sjokket kommer når han ser sitt eget speilbilde – ser seg sjøl som fjortenåring. Dette må være en drøm, en realistisk drøm. Hiroshi klyper seg sjøl, men våkner ikke: «Hvis dette ikke er en drøm … så må huset vårt være der ennå». 
  
‘Fjortenåringen’ springer hjem & finner søster, far, mor & bestemor i vanlig vigør – men de to siste er jo død for lenge siden tenker ‘førtiåtteåringen’ i den unge kroppen - det svimler for ham. Familien synes han er sein til middag, samt ganske så rar i oppførsel. «Står du der & gråter, gutten min». 
 Hva & hvorfor dette skjer med ham er uforståelig. Rutinene for året 1963 styrer alles liv også livet for den voksne mannen som er reist tilbake i tid - til bolig i sin egen ungdoms kropp. Likevel er ikke alt som før. Han tenker som en voksen, skolekunnskaper & erfaringer fra de siste 35 åra har han med seg. Han er flinkere på skola i matematikk & engelsk, han er bedre i sport, han blir etter hvert kjæreste med søte Tomoko Nagase, den «fineste jenta» på hele skola. Dette skjedde ikke den gang da. Dessuten plages han av å vite hva som kommer til å skje med familie & venner i åra framover, reiser, ekteskap, død & det som verre er.

Ønsket om å komme tilbake til sin egen tid, kona & døtrene surrer i hodet. Men livet som fjortenåring har også sine fordeler. Hiroshi fokuserer etterhvert på familiens største mysterium. Forrige gang han var 14 år forlot faren familien 31. august 1963, datoen inntreffer om fire måneder. Hvorfor dro faren & hvordan kan den unge gutten «hindre at far reiste sin vei»? Fire måneder er lang tid for en bråvoksen fjortis. Han får nye opplevelser med spenning i hverdagen. Forfatter & tegner Jiro Taniguchi gir oss gode tidsskildringer formidlet med en stilsikker strek. Vi lesere få innblikk i både kultur & skikker fra et fremmed land i ei ukjent tid. Stemninga i fortellinga er søt & naiv, med en underliggende bitterhet & spenning. Å reise i tid er en skjellsettende opplevelse, men det verste av alt er å vite hva som skal skje. Å snakke om det er nesten umulig, Hiroshi blir allerede sett på som en rar gutt med voksne tanker. Å involvere vennene går ikke an. Samtalene med bestemor & far blir labyrintaktige, Hiroshi må gå rundt grøten. Litt etter litt avdekkes mange familiehemmeligheter, men disse er på ingen måte gode nok grunner for Nakahara senior til forsvinne uten et ord. 

Historiens dramatiske høydepunkt er når Hiroshi oppsøker jernbanestasjonen hvor Yosho Nakahara akter å reise fra familien. Konfrontasjonen er en lavmælt dialog. «… det føles liksom som den jeg er nå ikke er mitt egentlige jeg» sier faren. Men kan den 48-årige Hiroshi forhindre det den 14-årige Hiroshi aldri fikk sjansen til å forhindre? Hvem står mot hvem - en tenåring mot sin far eller to middelaldrende menn med føtter i hver sin tid?

Den voksne Hiroshi Nakahara kommer hjem til sin familie i Tokyo 9. april 1998. Tidsreisa gikk altså begge veier. Men han er ikke den samme mannen som dro på forretningsreise to dager tidligere. «Hva er det med deg pappa, du er så rar i dag» sier den eldste dattera.

Ei reise er også en flukt, forskjellen er at vi både reiser til & fra et sted, men alltid flykter fra et sted. Les boka, den er god. 

Minuskel forlag 2015, 405 sider.

Syvende far i Steigen & andre slektninger

To tredeler av Steigen kommune har alltid mangla ei god slektsbok. I 1950 kom M.B. Hansens ut med Slekter & gårder i Steigen prestegjeld, men blant slektsforskerne har den vært til liten glede på grunn av svært mange feil & mangler.

Sommeren 2015 ga mangeårige slektsforsker Bjørn Grytøyr (f. 1933) ut på eget forlag bind 1 av slektsboka Syvende far i Steigen & andre slektninger. Et solid verk på 450 sider som dekker alle gårdene i tidligere Steigen & Leiranger kommuner fram til slutten av 1800-tallet. Den geografiske begrensningen er viktig å få med seg, da en tredel av dagens Steigen kommune - tidligere Nordfold kommune - ikke er inkludert i Grytøyr si bok. Det er fordi Asbjørn Lind tidligere har gitt ut slektsbok for Sørfold (to forskjellige utgaver i 1982 & 1996-98), slektsbok for Nordfold (1985), samt slektsbok for Kjerringøy, Nordfold & Sørfold (2000).

Dette er et fornuftig grep av Bjørn Grytøyr, dessuten henviser han alltid direkte til bygd & foreldrepar i Linds bøker, dersom personene i Steigenboka kommer fra eller flytter til nabobygdene utenfor.
Forfatteren redegjør for kildene han har brukt, & presiserer at M.B. Hansen ikke er en av kildene. Videre begrunner han godt valg av stavemåte på personnavn & forklarer hvordan en skal skille identiske stedsnavn som t.d. Myklebostad på Engeløya & Myklebostad i Leiranger.

Til sammen inneholder boka personaldata fra 99 ulike bygder. I tillegg kommer hele 10 sider med personer som bor på ukjent sted i Leiranger eller Steigen, samt andre steder utenfor kjerneområdene i Grytøyr & Linds bøker.

Nummersystemet et lett å finne ut av. Innenfor hver bygd starter det første kjente paret med nr 1 (dog noen ganger med nr 2) som oftest på 1600-tallet. Hvis en person kommer fra kjente foreldre eller etablerer seg i et nytt par i eller utenfor bygda gis en par-nummer-referanse i parantes.

Par 47 i Berg, Ole Ediasen 1773-1858 (30) gifter seg i 1803 med Synneve Ediesdatter 1775-1840 (Haug 49). De får fem barn, nr 1 Edias 1806 (61) osv. Dette kan vi lese slik:

Ole Ediasen har kun tall i parantesen. Han kommer derfor fra Berg, foreldrene hans er par 30. Her gjenfinner vi han som barn nr 3 med referanse (47). Synneve Ediesdatter kommer fra (Haug 49). Bygdene står alfabetisk i boka & vi finner henne som barn nr 2 i par 49 på Haug, her med referansen (Berg 47). Førstefødte barn Edias 1806 (61) har kun tall i parantesen, ergo etablerer han seg i foreldrenes bygd, Berg. Enkelt, ikke sant?

Systemet er ikke unikt for denne boka, mange slektsbøker er bygd opp slik. I tillegg bruker Grytøyr serien 500 for ugifte foreldre. Dette er en sensitiv klassifisering som mange ikke liker. Forfatteren presiserer derfor at han i neste bind, som dekker tiden etter 1900, plasserer gifte & ugifte foreldre i samme nummerserie. Serien 600 omtaler familier bosatt utenfor Steigen prestegjeld, bl.a. Hamarøy, Lødingen m.v. 

Til slutt i boka har Grytøyr et par – & foreldreregister på 63 sider med hele 3.357 parforhold. Personer som ikke har dannet par finner vi ikke i registeret, men gifte, barnløse par er med. Det samme er par der bare ett navn er registrert i kildene. Til sammen utgjør lista over 6.600 navngitte personer.

Antall navn i boka vil jeg anslå til langt over 18.000. Sjøl om antallet omfatter samme person flere ganger - først som barn, deretter i et eller flere parforhold - er det et imponerende materiale han har utarbeidet.

Denne anmelder har ikke hatt tid til å sjekke enkeltopplysninger i slektsboka mot skanna kirkebøker på nett eller originalkilder. Feil vil det sikkert være, noe forfatteren også forklarer i forordet. Men dette endrer ikke en tomme på hovedinntrykket:

Bjørn Grytøyr har levert ei førsteklasses slektsbok som vil stå som en bauta for oss slektsforskere i generasjoner framover. Det er bare å kaste hatten i lufta & rope HURRA! – samt håpe at bind 2 blir utgitt om ikke så lenge.

Slektsforskerdagen 2015

 

Slektsforskerdagen 2015  arrangeres over hele landet. Lørdag 31. oktober samles slekts- & lokalhistorisk interesserte til felles slektsforskerdag mange steder.

Hvem tror du at du er?
er temaet for årets slektsforskerdag, oppkalt etter NRKs populære TV-serie, der kjendiser får hjelp til å finne sine aner. En av deltagerne i fjor var Halvdan Sivertsen, med fokus på hans tipptippoldefar Carl Johan Gerss. Halvdans forfar var populær blant damene & fikk tre jentebarn med tre forskjellige kvinner. Ei av disse jentebarna - Carloline Kristine - giftet seg til Skjerstad & fikk seks egne barn. Fra henne stammer både Sivertsen & svært mange saltværinger fra. Kanskje gjør du det? Randolv Gryt foredrar i Litteratursalen om Gerss sin etterslekt i Skjerstad.

Bodøs historie
Byen vår fyller 200 år neste vår, men hva vet du & jeg om Bodøs historie? Byhistoren i 4 bind gir svaret, men kortversjonen får du på slektsforskerdagen når bypatrioten Knut Eide gir oss sin Bodøs historie på 30 minutter.

I Stormen bibliotek
I Bodø inviterer DIS-Salten Slektshistorielag til stor markering på Stormen bibliotek fra kl. 10 til 15. Årets arrangement er stort, ca. 30 frivillige står klar til å ta imot mange hundre besøkende. Publikum vil få hjelp i jakten på sine røtter, til å finne sine formødre & –fedre. Det er lett, det er gøy & ikke minst spennende å lete i sin egen fortid, her læres mange knep. Det blir slektstorg, foredrag i Litteratursalen & minikurs i kursrommet.

Slektstorg i 2. etasje
Her får du søkehjelp i slektsforskning, & veiledning i ulike dataprogrammer for å registrere egen slekt. Et ekspertpanel med erfaring fra søking etter slekt i mange kommuner vil hjelpe deg med oppslag i bygdebøker, emigrantprotokoller, internett, digitalarkivet & andre databaser. Dødsboskifter & Mannskapsruller på CD demonstreres & selges. Det blir også salg av annet slektsmateriell, årbøker & lokalhistoriske bøker.

I tillegg til DIS-Salten Slektshistorielag vil hele fem samarbeidsparntere ha egne utstillinger. 

• Arkiv i Nordland
• Nordlandsmuseet
• Tandbergerne
• Anna Karolines Venner 
• Saltstraumen historielag

Foredrag i Litteratursalen
11.00     Slektsforskning på internett - Per-Olav Broback Rasch
12.30     Carl Johan Gerss sin etterslekt i Skjerstad - Randolv Gryt
13.00     Bodøs historie på 30 minutter - Knut Eide

Kurs i kursrommet 2. etasje
10.30     Hvordan lese kirkebøker på internett - Gerd Karin Lysholm

11.30      Slektsprogrammet Brother’s Keeper - Anne Grete Mensen

12.30     Mannskapsrullene 1806-1837 for Nordland på CD - Magne Mæle & Jarl Christensen
13.30     Slektsprogrammet Legacy - Jan Hagenes

Barnehagebakere 1959

På denne dag spiser jeg alltid kaker. De siste førti åra har jeg stort sett laget dem sjøl. At gutter & menn er glad i det søte, er vel kjent for de fleste, men når begynte jeg å lage kaker - & etterhvert saltmat & husmannskost?

De fleste i min generasjon begynte nok på mamma sitt kjøkken. På 50- & 60 tallet var 'mammaene' stort sett hjemmeværende, mens 'pappaene' var på jobb & tjente penger til kona & familien. Seinere ble hjemmeværende byttet ut med hjemmearbeidende. Språk er makt, vet du. 

I min familie var det ikke slik. Både mor & far - benevnelsene vi brukte - var yrkesaktive, attpåtil i samme firma Otto Koch AS i Bodø. På den tid nordnorges største varehus. Likevel var det mor som stort sett sto for matlaging hjemme i Fredensborgveien 56, & i alle fall for kakebakinga. Jeg startet nok under hennes kyndige veiledning, men noen fotos fra den gang finner jeg ikke.

Våren  1958 var jeg så heldig å få begynne i en av byens to barnehager. Jeg gikk i Bodø barnehjems barnehage, hvor barnehagen var i 1. etasje & kjelleren, mens 2. etasje var midlertidig opphold for barn som ikke hadde et eget hjem, i første rekke nyfødte barn av enslige/ugifte mødre som skulle adopteres bort - som en sa på den tid. Nå skal de ikke bort, de skal få en ny familie, et nytt hjem.

En dag, sannsynligvis rett før jul i 1959 kom en fotograf fra en av byens to aviser på besøk, for å lage en reportasje, kanskje om juleforberedelsene & helt sikkert om de søte små barnehagebakerne. Artikkelen *) har jeg ikke, men mor mi gikk til avisa & fikk kopier av fotoene.

På den øverste montasjen er det en 4 ½ år gammel Viggo med kokkeskaut på hodet  & en stilig hvit kokkeskjorte. Allerede da behersket jeg tydeligvis kjevla.

Spesielt morsomt er det at barnehagens konvolutt også bærer navnet Louise Engens minne, til ære for den aktive, ugifte, fotografen som både kjempet for kvinner, barn & avholdsbevegelsen i en "mannsalder" fra slutten av 1890-tallet til  hun døde i 1947. En av hennes merkesaker var å få reist Bodø Barnehjem i Parkveien, det klarte hun i 1935. Barna, bygningens målgruppe, måtte immidlertid vente til 1958 med å flytte inn pga dyrtid, okkupasjon, husmangel & gjenreising. 

Den nederste montasjen viser 6 barnehagebarn inklusive meg sjøl i nederste høyre hjørne & 3 tanter. Jeg har dessverre ikke sikre navn på disse, sjøl om jeg husker mange navn fra barnehagetida. Kunngjøring på fb har heller ikke ført fram.  Øverst jente A, jente B, jente C, nederst jente B, jente A, ansatt 1, jente D, ansatt 2, gutt Viggo, ansatt 3, jente E.

Kjenner du noen igjen, så gi meg beskjed, & kom gjerne innom for en kopp kaffe & noe søtt å bite i.

*) Nordlands Framtid, 19. desember 1959, side 13.

Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut - Hverdag i ruinene -den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden & dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, & det er nok de mange opplysninger, historier & opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.


Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april & tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet & beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag & nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile & militære behov.

Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland & ikke minst de enorme slagene i & rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere & offentlig forvaltning. Evakuering av varer & utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile & militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber & 1000 brannbomber utslettet byens sentrum & 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker & privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store & små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser & hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk & en fin blanding av skriftlige kilder & personlige anekdoter.

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer & det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen & henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon & fred, festiviteter & hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos & dokumenter, tabeller & faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen & den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide

Linda Haukland 

Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945
270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012