torsdag 20. januar 2011

Viserektor Pussaaris kirkegårder

Arto Paasilinna skriver i romanen Kollektivt selvmord om en gruppe finner som har bokas tittel som formål. Det starter med at to menn – direktør Rellonen & oberst Kemppainen - møtes tilfeldig en høyløe i samme forskrekkelige ærend. De blir etter hvert enig om å samle likesinnede for en velorganisert, felles utgang.  I løpet av boka vokser flokken til nærmere sekshundre kandidater. Men i realiteten dreier det seg om en mindre gruppe som lett får plass i en moderne turbuss.
 
Denne turbussen med sindige & avsindige finner reiser på en eventyrlig, underfundig & ikke minst morsom reise gjennom deler av Skandinavia, & uten å røpe for mye, deler av Europa. Boka må bare leses.

Kollektivmedlem nr tre er ei kvinne. Viserektor Helena Pussaari fra Toijala har en egen fascinerende interesse for kirkegårder. De har ingen stor plass i handlinga, men faller naturlig inn i fortellinga.

”Da bilen med Kemppainen ved rattet passerte kirken i Lampis, ba viserektor Pussaari ham om å stanse bilen. Hun ville ut.
 - Jeg er opptatt av kirkegårder, forklarte hun for obersten. – De er så vidunderlig beroligende” sier viserektor Pussaari på side 42, mens vi på side 53 leser:
”På turen til Helsingfors fikk viserektoren utforske kirkegårdene i Janakkala & Tusby. Begge fikk positiv omtale.”
Underveis går det opp for kollektivistene at noen kandidater forlater jammerdalen på egen hånd & alene. Slikt går da ikke an!
”Lankinen ville gjerne vise dem den gamle gravlunden i byen, der kona hans var stedt til hvile. Viserektor Pussaari la ned en krans på Emmi Lankinens grav. Kransen var egentlig ment for Jari Kosunen.
- Til minne om en foregangsmann. Vi følger deg, leste obersten høyt fra båndet med den monotone offisersstemmen sin.  (…) Da de dro videre, var stemningen preget av sjokket. De hadde kommet for seint.” (side 118 f).
Jari Kosunens begravelse rekker de fram til før ferden fortsetter til Europa ende, i første omgang Nordkapplatået. Hva gruppen skulle der kan enhver tenke seg. Det mest positive ved Norgesoppholdet er at ”Viserektor Pussaari fikk anledning til å utforske et par norske kirkegårder.” (side 167).  De var neppe så interessante som gravlunden i Sveits:
”Heller ikke i den lille alpelandsbyen var det tilstrekkelig med overnattingsplasser for hele den finske forsamlingen, så de bestemte seg for å slå leir igjen. Bak kirkegården i Münster fant de en liten eng som var såpass jevn at teltet kunne stå der.
Viserektor Pussaari & oberst  Kemppainen tok seg en tur på kirkegården. Den lå i en bratt skråning med en fortryllende & storslagen utsikt over Rhônedalen. Kirkegården var full av Bachere, både Josef, Maria, Adolf, Frida & Ottmar Bacher… De kunne knapt bo annet enn Bachere i landsbyen. Etter gravene å dømme.
Viserektor Pussaari syntes det var et idyllisk sted. På en slik liten kirkegård ville hun gjerne bli begravet. Mon tro om sveitserne var villig til å stikke unna en hel turistgruppe på gravlunden sin?” (side 211).
Ønsket blir på ingen måte imøtekommet. Tvert i mot finner de lokal myndigheter i kantonen ut av finnenes forehavende & nedlegger veto mot dette djevelske verk. ”Dessuten var kollektvt selvmord forbudt etter sveitisk lov.” (side 214). Den eneste som trekker sitt siste pust i frisk alpeluft er en beruset finne som ved et uhell faller utfor et stup:
”Etter en stund fant de den ulykkelige. Det var fastlandskaptein Mikko Heikkinen. Død som en ankerstein. Ryggen var brukket, men vinflaska han holdt i handa, hadde som ved et under kommet fra hendelsen uten varige men. Miraklenes tid var ikke forbi.”
Les boka om Kollektivt selvmord. Fornøyelig lesning. Den er til & med filmatisert. Miraklenes tid er ikke forbi.

1 kommentar: