Kringen 1612

26. august 1612 sto slaget ved Kringen – sør for Sel i Gudbrandsdalen. Ettersom Danmark-Norge fortsatt brukte den julianske kalenderen er 400 årsdagen egentlig den 5. september i år. Slaget ved Kringen er kjent fordi bøndene i distriktet stoppet et opptog av skotske leiesoldater som var gått i land i Romsdalen noen dager tidligere.
 

Adolph Tidemands maleri "Sinclairs landing"

Bakgrunnen for slaget finner vi i de langvarige stridighetene mellom de danske & svenske kongene etter 1523, & 1600-tallet var en svært krigersk tid både i Europa & Norden.

Kalmarkrigen 1611-1613 sto om Sverges tilgang til havet i nord, skattlegging av samene & om handelsrettigheter i Øresund. Dette var den tredje av elleve- tolv kriger med Sverige i perioden fram til høsten 1814. Hærene på den tid var en blanding av europeiske leiesoldater & utkommanderte bønder. De siste var lite interessert i å slåss i andre land & rømte hjem så snart de kunne. Da var det noe annet med å forsvare bygda mot inntrengere.
 
Kongene - Christian IV & Gustav II Adolf
Christian IV var dansk-norsk konge fra 1596 til 1648 & iherdig opptatt av å sikre sine landområder. Han var også den danske kongen som besøkte Norge flest ganger, ca 25 til 30 besøk på 52 år.

I Sverige var Gustav II Adolf konge fra høsten 1611, han arvet både Sverige & krigen av forgjengeren Karl IX. Kong Gustav II vervet bl.a. en gruppe nederlandske leiesoldater som angrep Trøndelag & en gruppe skotter som gikk i land i Romsdalen. Nederlenderne gikk nesten uhindret & uten motstand gjennom Stjørdalen & Jemtland (som da var norsk), noe de lokale lederne ble sterkt straffet for i ettertid av kong Christian IV.

Skottene kom rundt 20. august til Romsdalsfjorden & marsjerte rundt Isfjorden til Åndalsnes, gikk opp ”Raumadalen” til Lesja & nedover Gudbrandsdalen. Antallet soldater anslås til ca 350. Målet for skottene var å komme seg raskest mulig til Sverige for å slutte seg til de svenske styrkene. Kalmarkrigen foregikk i all hovedsak i dagens Sør-Sverige. Husk at Skåne var dansk land fra slutten av 900-tallet til 1658.

Landsettingen & marsjen tok så lang tid at fogd, lensmenn & bønder rakk å samle en fylking på nesten 500 personer. Dølene la seg i bakhold ved Kringen. Herfra kjenner vi spesielt godt jenta Prillar-Guri som fra en høyde på andre siden av elva blåste i sitt horn når hovedstyrken av skottene kom til stedet der skottene skulle angripes. Bøndenes list & bakholdsangrep virket. Skottekapteinen George Sinclair ble drept av en skarpskytter & ca 200 skotter omkom under kampene eller druknet i elva. På norsk side skal seks mann ha dødd.

Kringen - Georg Strømdal (1856-1914) fra 1897

”Allesammen blev ihjelskudte & nedhugne undtagen tvende”

 134 skotter ble tatt til fanger etter slaget & ført til en låve på Kvam, litt lenger sør. Dagen etter – den 27. august 1612 – ”begik Bønderne (…) en Blodgjerning, som Dalens Beboere nu med Afsky omtale & ønske var ugjort”. To & to av skottene ble tatt ut av låven & kaldblodig skutt eller knivsukket i hjel. Men ca 18-20 ble spart, deriblant flere offiserer. De gjenlevende skottene ble ført til Akershus slott i Christinia, noen av dem kom også etter hvert tilbake til hjemlandet. Andre skotter slo seg ned i Norge, noen gikk over til et dansk regiment – de var jo leiesoldater som sloss for penger.

De drepte skottene ble hauglagt nært Skottelåven. Låven ble skutt i brann av tyskerne 1940.

Hvorfor begikk gudbrandsdølene denne ugjerningen? & hvorfor forhindret ikke en fogd & to lensmenn dette? Tiden på året, antallet fanger & den lange reisen til Christiania spilte nok inn. Bøndene sto midt i kornhøstingen, & en marsj til Akershus ville ta minst 10 dager hver vei. 134 fanger ville krevd et betydelig antall arbeidsføre menn.
 
Andre brutale hærtokt & massakrer var vel kjent på den tiden, sannsynligvis også hos gudbrandsdølene: ”I 1612 satte Gustav II Adolf i gang et fryktelig hærtog i Skåne. Ikke mindre enn 24 kirkesogn ble plyndret & brent ned.”  Vinteren 1612 hadde de dansk-norske styrkene inntatt Nya Lödöse ved Gøteborg. En tropp på 1000 mann (700 tyske leiesoldater & 300 norske bønder) ble værende i byen mens resten dro videre. I slutten av februar tok svenskene Nya Lödöse tilbake & de 700 leiesoldatene overgav seg mot å få fritt leide, noen skiftet også side i krigen. Men de 300 norske bøndene - som i følge skriftlige kilder hadde søkt tilflukt i en kirke - ble brutalt henrettet.

Uansett ble over 100 skotter massakrert i Gudbrandsdalen, i strid med tidens lov & skikk samt kirkens bud. Ved markeringene ved Kringen i 1962 &  i 2012 kom det forslag om å reise et nytt minnesmerke over de drepte skottene. Skammen bør også markeres & huskes. Det kanskje største enkeltstående brudd på allmenne menneskerettigheter i norsk historie gjennom 900 år - mellom 1030 & 1940?

Les mer om Kringen 1612 på kringen1612.no

Glassverandaen på den gamle landbruksskola

Valkyrien i 1901

Glassverandaen til Ludvig Filip-rommet på Nordland Kultursenter åpnes i dag kl 12, med påfølgende visning av restaureringsarbeidene av maleriene i Ludvig Filip-rommet. Det blir enkelt servering.

"Valkyrien" er en av stasbygningene på den tidligere landbruksskola på Bodin. Glassverandaen er en rekonstruksjon av den originale verandaen som ble bygd i 1898 & revet på 1950-tallet.
 
Glassverandaen er nå igjenreist i all sin prakt. Arbeidene er et samarbeidsprosjekt mellom norske & tyske handverkere i regi av Nordland fylkeskommune. Prosjektet er delvis finansiert gjennom DA-midler.  
 
Bak inngangspartiet til  Valkyrien er det berømte Ludvig Filip-rommet med kanskje de best bevarte rokokkomalerier som finnes i Norge (malt i 1754). Det er planlagt at maleriene skal gjøres mer tilgjengelig for allmennheten. Den nye glassverandaen blir den nye portalen til Ludvig Filip-rommet.
 
Den gamle landbruksskola er nå ført tilbake til slik miljøet var rundt år 1900.

Ludvig Filip-rommet

Ludvig Filip-rommet ligger i Nordland Kultursenter i Bodø, & inneholder veggmalerier fra 1754, malt av Gottfried Ezekiel. Veggmaleriene hang opprinnelig i den gamle prestegården som lå på samme sted, & ble tatt vare på da den gamle måtte rives.

Bodin prestegård ble bygd i 1750 av daværende sogneprest Nikolai Christian Friis. Veggmaleriene ble malt i 1754, & var Ezekiels første arbeide for Friis. Senere dekorerte Ezekiel Bodin Kirke, & flere andre kirker i Nordland.

1892 ble prestegården kjøpt av Nordland amt som skulle starte opp ei landbruksskole her. De gamle prestegårdsbygningene ble ansett som uegnet til det nye formålet, & ble revet. Vegg- & takmalerier fra et av rommene ble tatt vare på etter rivinga, & satt opp i den nye landbruksskolen.

Motivene på tapetene viser villsvin & hjortejakt i et romantisk parklandskap med borgruiner, damer & herrer i europeiske moteklær. I taket er der medaljonger med motiver fra årstidene. Maleriene er unike i norsk sammenheng, tilsvarende finnes ikke her i landet.

Ludvig Filip-rommet ligger i huset til høyre

Rommet har fått navn etter den franske prinsen Louis Philippe av Orleans, som var gjest på prestegården sommeren 1795. Prinsen var da i landflyktighet etter den franske revolusjon, & reiste blant annet rundt i Skandinavia. Prinsen ble konge i Frankrike i 1830.

Ludvig Filip-rommet er en del av Nordlandsmuseets samlinger, & er bare tilgjengelig etter avtale.

Bodø barnehjem - barnehageliv 1958-1962

Da jeg var tre år åpnet Bodøs andre barnehage i lokalene til Bodø barnehjem. Barnehjemmet var et ... ja, et hjem for barn. Noen var tatt fra foreldrene av ulike årsaker, andre var nyfødte & skulle adopteres bort. De var alle født utenfor ekteskap. Barnehjemmet holdt til i andre etasje, barnehagen holdt til i første. Noen få unger bodde i andre & gikk i barnehagen i første etasje.

Begge mine foreldre jobbet på Otto Koch AS som var Nord-Norges største varemagasin. Etter noen år med unge jenter som barnepassere fikk jeg plass i barnehagen våren 1958 & ble der til sommeren 1962 da jeg sju år gammel begynte i 1. klasse.

50 år seinere ble jeg invitert på jubileumskaffe om jeg "hadde tid til å komme & kanskje holde en liten tale..." Det hadde jeg & her er talen, rekonstruert etter stikkordene mine på baksiden av invitasjonen:

"Da jeg var tre år begynte jeg her i Parkveien barnehage, som da het noe helt annet. Vi bodde et par km herfra. Det var som regel min tolv år eldre bror Jan som både leverte meg hver morgen & hentet meg etter skoletida. Han gikk på realskola & gymnaset som lå et par kvartaler unna. Jeg trivdes veldig godt i barnehagen, det var en fin tid.

Når vi gikk, gikk Jan veldig fort. Jeg måtte springe ved siden av ham. Tilslutt gikk jeg like fort som han, & da økte han tempoet & jeg måtte springe igjen. Etter fire år gikk jeg også rasende fort.

Hver dag hadde jeg med en ransel, matpakka & ”Mekki” – min ape/teddybjørn som jeg dro på i minst fem år. Den ble helt utslitt, jeg har ikke sett den på mange år.

I barnehagen skulle vi lære alfabetet. Jeg lærte at bokstaven V var veldig langt bak i alfabetet. Garderoben var i kjelleren, her kledde vi på oss når vi skulle ut & leke. Når tantene sa A kunne alle Anders’er & Astrid’er gå ut & leke. Så kunne Bjørn & Bjørg gå ut. Langt om lenge & lenger enn langt kom vi til V. Da var det en eller to unger igjen. Jeg likte dette dårlig. Da ville jeg heller at de skulle bruke første bokstav i etternavnet – E er jo den 5. bokstaven. Men ettersom flere småunger ikke visste etternavnet sitt skjedde dette veldig sjelden.

Bodø var en militærby med mange vernepliktige soldater som måtte gå i uniform, også på fritida. Når militære gikk forbi hang vi over barnehagegjerdet & sang så høyt vi kunne:

Heia militære, med stjerten i været.
Sånn skal det være, med Bodø militæret.

Det likte de ikke & blei sure på oss.

Noen ganger rømte ungene fra barnehagen & stakk ned til byen (dvs sentrum) eller rådhusbassenget. Jeg gjorde det nesten aldri, mens andre unger var mer aktiv på den fronten. Jeg var nok en snill gutt på den tida.

Ei førjulstid kom en mann fra avisa & tok bilde av oss ungene når vi laget julekaker. Det var stor stas. Dagen etter gikk mora mi til avisa & ba om å få sort/hvitt bildet, & det fikk hun. På den tid var det vanlig få avisbildene hvis en spurte pent.

Hjemme har jeg ennå opptaksbrevet fra 1958, men nå vil jeg lese hva som sto på en lapp jeg fikk med hjem i juni 1962 da kongen skulle åpne jernbanen til Bodø …” Den historia kan du lese mer om her.

Det er godt mulig at noe er utelatt fra denne talen. Jeg la vekt på å snakke til ungene som hørte på, for å gi et tidsbilde på hvordan vår barndom var for 50 år siden. Barnehagen fikk en kopi av 1962-brevet, som styrer Rune Johnsen satte stor pris på til deres historiske arkiv.

Fotoet av ungene & tante Aslaug (Andreassen). Jeg er gutt nr 2 fra høyre med mønster på genseren. Mellom meg & tante Aslaug sitter Lars Andreassen (mener jeg), hun var hans ekte tante. Lysluggen t.v. for meg er Lars-Viggo, bak ham ei ukjent jente. Så søstrene Jorun (med fletter) & Sissel Eggen. Jorun, Sissel & Lars ble seinere svært gode venner av meg, de er det fortsatt.

Nordlandsbanen kommer til Bodø

I dag for 50 år siden åpnet kong Olav Nordlandsbanen fram til Bodø. Jeg husker ingen ting fra denne dagen. Derimot minnes jeg meget vel både jernbanebygginga mellom Bodø & Fauske, samt det aller første toget som kom 1. desember 1961 til Bodø.

Vi hadde hytte i Sagelva ca 35 km øst for Bodø, mot Fauske. Jernbanen ble anlagt mellom riksveien & sjøen, rett nedenfor hytta. På nabotomta ble det reist en toetasjes anleggsbolig – jernbanebrakka – hvor arbeiderne holdt til i anleggsperioden. Strategisk midt mellom Bodø & Fauske.

I 1961 gikk jeg fortsatt i barnehagen i Parkveien. 1. desember kom min far Olaf & hentet meg tidlig på formiddagen. Både far & mor arbeidet hos fa. Otto Koch AS nede i Storgata. Denne kalde fredagen ville han vi skulle se det første toget som kom til Bodø. Ettersom det var et godstog var det ingen passasjerer med toget. Noe stort arrangement var det ikke, men mange folk hadde tatt veien ned & avisa var der & tok bildet over. Jeg syntes det var en stor opplevelse som alltid har stått klart i minnet.

Første passasjertog (t.h.) kom tre måneder seinere, torsdag 1. februar 1962. Også denne dagen var det fullt av folk på jernbanestasjonen, men jeg var ikke der. På den tida av døgnet - litt over kl 22.30 - lå en snart sju år gammel gutt & sov.

Avisene (byen hadde to aviser) tok sine bilder & ei avis *) kom ut med overskrifta «Første persontog til & fra Bodø i dag – neger var med».

Neste jubeldag på stasjonen var torsdag 7. juni 1962. Da kom toget fra Fauske med kongen. Byens befolkning var på stasjonen, fylkesmann, ordfører, politimester & stasjonsmester tok imot Olav V. Her var også militære & sivile myndigheter, bl.a. samferdselsminster (1960-64) Trygve Brattelie.

Folkemengden som tok imot kongetoget var enorm. Stasjonsområdet & gatene rundt var tettpakket med skuelystne. En kort video av togturen kan du se her:

En lengre video som også viser mer av folkelivet 7. juni 1962 finner du her. & været? Det regnet denne junidagen & markeringa av Redningsselskapets dag - Få pænga - få pæng! var den fineste & største noen sinne her i byen.
. . . . . . . . .
*) Noen mener at det var Aftenposten i Oslo som laget oppslaget, andre sier at Nordlandsposten trykket dette på forsida. Men at Aftenposten brukte det i en faksimile på et seinere tidspunkt.

Hilsen tantene - barnehageliv 1962

Barnas Hus & Bodø Barnehjem var de to eneste barnehagene i Bodø da jeg var i rette alderen. Min bror Jan var 12 år eldre enn meg & gikk på Barnas Hus da han var liten. Min bror Knut skrek seg ut av barnehagen på to-tre dager. Jeg gikk i Bodø Barnehjems barnehage i åra 1958-62. Mer om det i søndagens blogg.

En dag tidlig i juni 1962 kom jeg hjem med en håndskrevet lapp fra "tantene". Lappen (11*13 cm) var pent brettet & adressert til "Fru Eide" med sirlig håndskrift. Her sto å lese:

Barnehagen har fått forespørsel om å være på rådhusplassen den 7. juni når kongen kjører forbi. Vi ber Dem derfor pynte barna & sende med flagg når de kommer i barnehagen den dagen.

Hilsen tantene

Torsdag 7. juni 1962 skulle kong Olav komme til byen & stå for den offisielle åpninga av Nordlandsbanens foreløpige endepunkt. Bygging av jernbanen fra Fauske til Bodø var alle veldig opptatt av, vi gledet oss over togene, lokomotivet, de mange vognene & i morgen kommer kongen - helt sikkert. 

Dessverre husker jeg ikke noe fra 7. juni 1962. Vi sto sikkert & viftet med flaggene, men var ikke nede på jernbanestasjonen. Budskapet fra tantene tok min mor vare på, et hyggelig minne fra lykkelige barnehageår.

På min 50-årsdag fikk jeg denne kopien av et avisbilde tatt omtrent 1961-62. Her sitter vi sammen med tante Aslaug (Andreassen) som jeg var veldig glad i. I dag kaller de dette en samlingstund. Den gang het det eventyrstund eller noe lignende.

Tante Aslaug er 25-26 år på bildet, jeg er ca 6 år, men hvem av ungene er meg? Svaret får du søndag f.k.

Men allerede i morgen blogger jeg om  gutten & toget.

Vensmoen tuberkulosesanatorium

 Vensmoen i Saltdal er landskjent for sin tid som tuberkulosesanatorium & seinere som sentralinstitusjon for HVPU. Tirsdag etter pinse ble jeg med Fauske Slektshistorielag på utflukt med buss til dette historiske anlegget. Slektshistorielagets leder Kjell Bakken tok vel imot de ca 37 deltakerne. Underveis til Vensmoen guidet Knut Saksenvik, leder i Saltdal historielag, oss om steder & hendelser vi ”passerte.”

Vensmoen hadde i sin tid Norges lengste trehus, en helfasade på 260 meter. Anlegget er enormt & ble etablert i 1916 etter langsommelig arbeid for et sanatorium i ”Tromsø stift” dvs Nord-Norge.  Sanatoriet var et samfunn for seg selv med eget snekkerverksted, gartneri, grisehus, stall, bakeri, vaskeri, kjøkken, smie, ishus & boliger for leger & andre ansatte. 

Hovedbygget besto av en sykepaviljong på hver side - en for kvinner & en for menn. Dessuten var det på hver side en stor & en liten liggehall. Den store er revet nå. I 1966 stengte Vensmoen Tuberkulosesanatorium & pasientene ble overført til lungeavdelinga ved sykehuset i Bodø – en epoke var slutt.

Lenge etter nedlegginga begynte Arne Arnesen å jobbe som elektriker ved HVPU-institusjonen, hvor flere i hans familie virket. Han så at det stadig ble kastet materiell fra tuberkulosetiden, & begynte å samle det andre ikke ville ta vare på. Til slutt var samlinga så stor at andre også innså hvor viktig dette arbeidet var. Arnesen fortalte grundig & godt om historien & viste oss rundt bl.a. i et eget museumsrom i kjelleren.
 
Behandlinga den første tida var hvile, sol & frisk luft. Det var viktig å komme seg bort fra byen - til skogen eller fjellet. ”Blåsing” & fjerning av ribbein - slik at lungen holdt seg permanent sammenklappet - var metoder som ble brukt for å behandle pasientene.




I 1947 fikk en effektiv hjelp i kampen mot tuberkulosen. Sykdommen kunne nå kureres med nye medikamenter. Samtidig startet programmet for å hindre smitte: Pirquet & BCG-vaksine ble obligatorisk.


 
Med på turen fra Bodø var Jorun Eggen som hadde bodd på Vensmoen i to perioder i barndommen. Da Arne Arnesen (blå genser) hørte at dr. Eggens datter var der tok Arne fram lungelækjarens gamle fotoapparat som Eggen sjøl hadde gitt til samlinga.

Oppholdet på tuberkulosesanatoriene var ofte lange. De kunne vare fra måneder til år, & mange gikk ut & inn av sanatoriene. Når pasientene var friske nok & ikke trengte å ligge til kuring store deler av dagen, var det viktig å ha noe å sysle med.

Aksel Bikset (kvit kaps) var på 60-tallet sosialsekretær på Vensmoen & sto for fritidstilbudet. Her var det kino en dag i uka & foredrag eller underholdning en annen dag. Vensmoen hadde både bibliotek & ei arbeidsstue. Det var mulig å drive med garnbinding & kurvfletting.
De ansatte skulle ikke tenke på annet enn arbeidet. Garnere stelte hagen, grønnsaker kunne en plukke i kjøkkenhagen. Alt lå til rette for en ting: Kampen mot tuberkolusen.

På hjemveien guidet Kjell Bakken oss om Saltdal, mens John Jensen fortalte mye interessant om gården på Kvernflåget/Kvenflåget.