Gamle julenisser

I Fredensborgveien 56 - der jeg vokste opp & bodde i 22 år - hadde vi i alle år noe gammel julepynt som vi på tradisjonelt vis tok fram hver lillejulaften når huset skulle pyntes. Da var adventstiden slutt hos oss & jula kom neste dag. Advendtstjerna av papir hang i verandavinduet fra 1. søndag i advent til nettopp lillejulaften. Det skulle IKKE være to tente julestjerner samtidig i huset.

Jule- & nissepynten var enkel &  ukomplisert, men den var ikke hjemmelagd, kjøpepynt må vite. Jeg antar med 99 % sikkerhet at varene ble kjøpt på Otto Koch AS hvor begge foreldrene mine jobbet nesten hele yrkeslivet deres. 

Nissene til venstre er lysholdere. På ei plate som illuderer snø (sne på vår dialekt)  står en tomtegubbbe med furukonglekropp, hode med skjegg & fargerik hatt. I hånden holder dvergnissen en fluesopp eller ei lykt.

Konstruksjonen var skjør, både kongle & lysholder er reparert mange ganger. Brannfarlig var de også, slik vi ser hos den gule nissen, hvis en ikke fóret lyset med sølvpapir.


Til høyre er en nisseunge på kjelke. Kjelken er laget av sølvpapir/cellofan, armer, bein & kropp av piperensere, mens lua på kulehodet er av rødt kreppapir. Nissegutten er minst ti år eldre enn skjeggnissen som sitter & hugger ved.

De mest populære julenissene var likevel de som var laget av papp & forestilte lekne, sinte, glade, trøtte & snille julenisser i alle tenkelige positurer. Disse ble plassert rundt omkring i hyller & på speil, på bilder & skap. En besøkende skulle ikke på øye på papirnissene med en gang, men uforvarende oppdage dem - en her & en der ...
 
Alderen på julepynten er usikker, det meste var fra 1940 & 50-tallet, faktisk ennå eldre er mulig ettersom min fars barndomshjem overlevde bombinga av Bodø 27. mai 1940.

Juletreteppet

Mi mor var yrkeskvinne & husmorarbeider. Hennes hobby var å løse kryssord. Håndarbeid var henne fjernt. Vel, med symaskinen & stoppenåla bøtet hun gutteklærne, la buksene opp & seinere ned, samt reparerte ullestan. Men håndarbeid for egen trivsel eller pynt i huset var fraværende, med ett unntak.

Juletreet i 2012

En høst i siste halvdel av 60-tallet presenterte et norsk ukeblad mønsteret til et juletreteppe. "& at det er en nyttig ting kan ingen komme fra" slo hun raskt fast.  Her kunne gaver ligge på noe pent, dessuten ville grannålan ligge i ro når de datt ned.

Vi kjøpte inn litt strie, tøylim, filt i forskjellige farger& tegnet av mønsteret på "smørpapir" dvs matpakkepapir som vi sier i dag. Teppet skulle være kvadratisk & i hjørnene en nisse eller ei nissejente som løp i samme retning.

Teppet ble ikke helt ferdig til jul. Mellom nissevottene skulle et tau (ulltråd) gå som nissefolket holdt i hendene. Juletreteppet var i bruk i mitt barndomshjem fram til ca 1990 & i vårt nåværende hus siden 1992. Det manglende tauet ble aldri montert, & vil heller aldri bli det. 

Teppet er ca 95*95 cm & figurene 25 cm høy. 

Gledeleg jol - i 100 år

Gledeleg jol! & Godt nyaar! står det på dette postkortet som ble postlagt i dag for hundre år siden i bygda Taavær til lærar Aune & frue i Brønnøy. 

I folketellinga 1910 er det to lærer Aune i Brønnøy, begge ved navn Tomas & begge født i Trøndelag i 1855.  Den eneste med frue i folketellinga finner du her, gift med Elise Sørnsen fra Brønnøy.

Julekortets avsendere er Lydia & N. Taavær. I folketellinga 1910 finner vi Nils Andreassen & Lydie Olsdatter på Taavær i Tjøtta kommune.  Nils var gårdbruker & skipper, handelsmann & seinere dampskipsekspeditør.

Tåvær ligger nordøst for Vega & er i dag en del av Vega kommune & Vega verdensarvsted. Ifølge DIS-Norges Genealogisker ressurser ble Skogsholmen med flere øyer ved kgl.res. 10.1.1964 overført fra Tjøtta til Vega.  Les om Tåværs posthistorie her.

Jeg vil ønske alle lesere av Tid & rom

en riktig gledeleg jul & et godt nyaar !

Vanessa Williams seek her roots

Vanessa Williams seek after her roots in the American version of Who Do You Think You Are.  She knows almost nothing about her father’s ancestors. Why? Because her grandfather’s parents died when he was a little child. 

Jakten starter på en kirkegård ved gravsteinen til hennes tippoldefar David Carll. Her finner hun et merke som markerer at avdøde deltok i den amerikanske borgerkrigen (1861-65). Gjennom besøk i arkiver & samtaler med historikere finner hun ut at David vervet seg til unionshæren (nordstatene) like etter at det ble tillatt for negre å gjøre det. Vervesummen var på $ 300 & for to hundre av disse kjøpte han ett stykke jord (kanskje også en gård) til seg & familien. Kona Louise var forøvrig hvit, & blandingsekteskap var uvanlig på den tiden.
 
Carll var en av flere sorte som kjempet mot sørstatene & slaveriet. Ettersom han var født i nord, i New York State var han født fri, & deltok i et kompani for farvede. Da borgerkrigen var slutt forble han i hæren en tid, frigjøringsstyrkene skulle bistå avskaffingen av slaveriet & innføre unionens - USAs - lover i sør. I et av arkivene finner de et tinnplatebilde av soldat David Carll. Arkivaren som jobbet der i 20 år hadde aldri tidligere funnet et slikt.

Neste hovedsøk er etter en annen tippoldefar på farssiden. Han var født før borgerkrigen på en bomullsplantasje i Tennessee – en av de konfødererte sørstatene. M.a.o. var han født inn i slaveriet. William A. Fields var skolelærer, & som slave kunne han ikke delta i krigen. Etter freden var 25 % av befolkningen i delstaten negre, & i noen valgkretser var de fargede i flertall. William ble etter krigen valgt som representant til delstatens lovgivende forsamling, hvor han satt i 1885-86. Seinere arbeidet han som fredsdommer, & døde bare 52 år gammel, uten å etterlate seg annet enn det største av alt – et uplettet navn.

Vanessa Williams slektsreise var en trivelig ferd gjennom det moderne USAs historie. Utrolig nok finner hun bilder av begge tippoldefedrene, en unik opplevelse som få er forunt.  She also recognizes many common features between her own father & her two great great grandfathers. 

På det nasjonale makroplanet lærte vi at sjøl om slaveriet ble avskaffet i 1865, motarbeidet regresjonen som fulgte likestillinga mellom fargede & hvite. Ku Klux Klan ble sørstatsplantasjeeiernes nye arena. Først etter at borgerrettsbevegelsen vokste fram fra 1950 til 70-tallet ble like rettigheter – uansett hudfarge – gjennomført, over hundre år etter borgerkrigen.

Tørrfisk & kvernsteiner

Hva var nordlendingenes nest viktigste eksportartikkel i historisk tid?  Tørrfisken var en klar nr 1, men på andreplass; var det tran, skinn & huder, reinkjøtt, båter eller kanskje mennesker?

To kvernsteinsbrudd fra vikingtid & middelalder. Bjørg Hebba Helberg fra Tromsø Museum har i Saltdalsboka 2011 en faglig god & lettlest artikkel om de mange kvernsteinsbruddene i nordre Saltdal, øst for fjorden & dagens E6. 

 

Kvernsteinsbruddene i Saltdal. Kart NG.

Granatglimmerskifer er en lagdelt bergart som lett lar seg spalte dersom huggeren følger lagdelinga i berget. I fjellene mellom Saltdal i sør & Hamarøy i nord er det mye langsgående framspring av denne ”Saltværingsteinen”. En industrielle næring i tidlig tid. Aslak Bolt beskriver kvernsteinbruddene i sin jordbok i 1432.

Bruddene i granatglimmerskiferen i Saksenvik & Setså hadde ulike hoggeteknikker. Noen steder hogget en ut en rund stein & kilte den løs etterpå. Andre steder fulgte en lagdelinga & kilte ut store flak som seinere ble rundhugget til håndkverner. Det var lite leveranser til vasskverner som først ble tatt i bruk etter år 1200 her i landet. Huggemetodene produserte ulik mengde skrell, & det er i avfallsteinen & de halvferdige kvernsteinemnene at arkeologene gjør sine analyser & funn.

Langt flere steiner ble tatt ut enn de lokale behovene tilsa. Dermed er det klart at steinene ble solgt ut av distriktet, til Sør-Norge & sannsynligvis havnet mange kvernsteiner i utlandet. Fra de rundt 60 bruddene i Saltdal har det blitt tatt ut ”rundt tretti tusen stein i løpet av produksjonsperioden” på 500-800 år. Dermed er det ikke bare tørrfisk, skinn & huder som håløygene dro med på handelsreiser i vikingtid & middelalder.
Kvernsteinproduksjonen er viktig i et nordnorsk perspektiv fordi den både var langvarig & omfattende. Slike handelsforbindelser måtte ha stabile leveranser & fraktemetoder. Betaling for arbeid & produkter må også ha fungert, kanskje i form av fisk eller korn, men kanskje også sølv eller glass. Uten betaling ville produksjonen vært tilnærmet lik null, dvs 2-300 stein i samme tidsperiode.

Tørrfisk & kvernsteiner – to nordnorske handelsvarer vi er stolt over.

This Old Thing

- Painting was damaged by bayonet-wielding soldier -

 
Den kanadiske nettavisa The Record.com har en spørrespalte om antikviteter & gamle saker, kalt This Old Thing. I mars 2011 kom det spørsmål om et Adelsteen Normannmaleri som var blitt skadet av en bajonettbrukende soldat. Her følger spørsmål & svar i min omsetting:

Question: Dette maleriet av en norsk fjord har vært i min kones familie siden tidlig på 1900-tallet. Det er ca 112 * 150 cm & signert A. Normann. Jeg tror det ​​ble bestilt av Keiser Wilhelm II som ville ha et maleri av sin beste fiskeplass. Under andre verdenskrig ble dette maleriet skadet av en bajonett da de russiske soldatene inntok Berlin. Det har blitt reparert, men skråstreker er fortsatt merkbar. Vi vet ingenting om kunstneren & lurer på om dette skadede kunstverk har noen verdi. 

 - Fred fra Elmira

Answer: Maleriet er laget av den norske maleren Eilert Adelsteen Normann (1848 - 1918). Maleriet har en fascinerende proveniens basert på fortellinga fra krigen. Dessverre er de store, skrå skadene fra bajonettene dårlig reparert. 
 
Dette bildet av et norsk fjordlandskap er typisk for Normanns kunst. Men det store formatet er utypisk. Dette er et ekstremt stort maleri & kunstens verdi øker generelt med størrelsen. Samlere er alltid på utkikk etter det uvanlige. Men det er en jobb som må gjøres med maleriet. 
 
Først må du få bekreftet at dette arbeidet faktisk er malt av Normann selv, & ikke en av hans elever. Jeg er litt mistenksom fordi sammenlignet med andre bilder fra denne artisten, synes dette å ha mindre ”snap” & briljans. Det kan skyldes maleriets dårlige tilstand & skitt som har samlet seg gjennom årene. 
 
Når opphavet er fastslått med sikkerhet må du være forberedt på en kostbar reparasjon - muligens så mye som $ 2.000. Dog, blir bildet riktig behandlet kan det være verdt fem eller seks ganger restaureringskostnadene. I mellomtida ville jeg nyte maleriet & den unike historien som følger det. 

John Sewell

 
Den opprinnelige engelske teksten finner du her.

Vi trekker nok litt på smilet når vi leser om ”keiserens beste fiskeplass”. Sammenhengen mellom kunstens vekt & verdi var også en overraskende ny opplysning: “This is an extremely large painting and art values generally go up by the pound or kilo.” Da er det nok best ”In the meantime… enjoy the picture and the sensational story that goes with it.”