Olaf Eide i Ekko - 1987

I dag er Idrettsklubben Grand 100 år. For tredve år siden intervjuet klubbavisa «Ekko» min far Olaf (1910-1992). Han var formann i klubben i ei årrekke og ble også æresmedlem i Grand. Her er fars egen fortelling om klubben, krigen og livet i Bodø:
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Ingen vil protestere når vi utroper Olaf Eide (snart 78 år gammel) til Olaf den glade. Grands formann fra 1938 til krigsutbruddet våren 1940 & fra frigjøringa i 1945 til generalforsamlinga høsten 1947, er en glad gutt – et menneske med en usedvanlig god husk & med oppriktig gode meninger om sine medmennesker. En aktiv pensjonist med tipping som hobby & med ei kone – Anne – som sammen utgjør et fellesskap av harmoni & lykke. – Bland ikke meg inn i dette, sier Anne spøkefullt – fordi samtalen med Olaf stort sett dreier seg om hans befatning med klubben i en tid preget av krig & ressursmangel. 

Faksimile fra Ekko 4-1987

Olafs møte med krigen ble svært dramatisk. Han arbeidet for engelskmennene med å utbedre & bygge flyplassen i Bodø. – Vi laget små bunkere som besto av grøfter med tak av planker. Den 27. mai 1940 var vi i gang med dette arbeidet da tyske bombefly dukket opp over byen – en hel sverm, forteller Olaf Eide. Angrepet skjedde ved 18-tiden. Ingen var forberedt på at noe slikt kunne skje, i alle fall ikke da. Men de kom altså som en sulten bisverm …

- Jeg & flere med meg kastet oss inn under plankene & forsøkte å dekke oss så godt som mulig mot kulene & bombene. Noen av arbeiderne hadde lyst til å se de tyske flyene fra «fri stilling» utenfor grøfte kanalene våre. Da de tyske flygerne oppdaget at det var liv i området var de ikke seine med å sende enda flere kuler & bomber mot oss. Jeg ble ikke truffet av skytset, men jeg ser ennå for meg alle de kulene som traff betongdekket & prellet av … Jeg så dem fordi vi ikke hadde rukket å bygge vegg i bunkerne.

De fiendtlige flyene forsvant omsider, etter et par timer. Olafs kjære by lå i ruiner. Det første han tenkte på var å komme til Bodøgård der kjæresten Anne bodde. Det lyktes på et vis.

- Men der sto engelske soldater & truet meg med geværene. Omsider skjønte de at jeg ikke var tysk, så de slapp meg forbi. 

Ressursene manglet nesten helt 

'Adgangskort for idrettskrets 1948'

Olaf Eide var den naturlige formannskandidat da IK Grand omsider kunne avvikle sitt første årsmøte i frihet etter fem års okkupasjon. Olaf var formann da krigen startet. Han var en av dem som først foreslo at alt organisert idrettsarbeid skulle boikottes i krigsårene, noe som resulterte i at Grand, i likhet med andre idrettslag over hele landet la ned virksomheten i protest mot okkupantene.

Æresmedlem

- Det var en betydelig ressursmangel i 1945, sier Olaf Eide. Men vi klarte å reetablere et idrettslag som vokste seg stort & etter hvert kom til å omfatte en rekke av de aktiviteter vi stelte med før krigen.
- Det er vel ingen hemmelighet at vi sjøl måtte bekoste reisene til fotballkamper både på Fauske & lenger vekk, sier den tidligere Grand-formannen. Men det var mye moro på disse reisene – når bilen punkterte spilte vi fotball mens leiesjåføren skiftet hjul.

Tanker om nåtiden

Olaf Eide har tanker også om dagens Grand.
- At den organiserte idrettsbevegelsen generelt skal belemres med dårlig økonomi, ser ut til å være en naturlov. Den er naturstridig, ettersom ingenting er mer verdifullt for den oppvoksende slekt enn fysisk aktivitet & muligheter til allsidig utfoldelse. Vi strevde i vår tid med pengeproblemer. Dagens Grand har de samme byrdene. Vi måtte arrangere spesielle tilstelninger for å skaffe oss medlemmer. I dag må klubben arrangere bingoaftener & fri til næringslivet for å holde hodet over vannet.

- Jeg er ingen kjetter, men jeg tror at ledelsen i Grand nå må begynne å overveie nedleggelse av grupper der aktiviteten & oppslutningen er minimal eller dårligere. Grand utvikler seg til å bli en ren fotballklubb. Det er dagens realitet, fastslår Olaf Eide. 

Damefotball kommet for å bli

I Olafs tid som formann var det intet ord som het «damefotball». I dag er damene i Grand lagets fremste fotballrepresentanter, med deltakelse i allnorsk spill & med spillere av internasjonal klasse.

- Damefotball er en realitet, & jeg er sikker på at den vil utvikle seg videre også i Grand. Jeg ble litt «nedslått» da laget rykket ned etter årets sesong. Jeg tror imidlertid at damene kommer tilbake … de har bevist til fulle at de kan spille fotball.

- Er Grand en bra klubb for dagens medlemmer?
- Jeg går ut fra at ledelse & trenere gjør en så god jobb som de makter – & da er Grand et flott tilbud til de unge.

En trofast sliter – i samme bedrift

Olaf Eides yrkesmessige bakgrunn består stort sett i arbeid som ekspeditør & lagermann hos Otto Koch A/S. I en tidlig periode var han «limer» på kaia – det betyr løsarbeider som ble ført opp på lister når hurtigruta & andre havneanløpende skip skulle lastes eller losses. Allerede som 18-åring i 1928 begynte han på Samvirkelaget i Storgata 15. Her var han i sju år til 1935. Han arbeidet for engelskmennene en kort periode under krigen. – Jeg sluttet da tyskerne overtok, men jeg fikk meg et slags levebrød, tomtearbeider i Bodø kommune.
 
- Lønn?
- Sjølvsagt, 48 kroner i uka. Skattefuten skulle ha om lag 10 av dem. Heldigvis valgte jeg Dundas i 1942 (han med handelsskola) & vandret inn i handelsnæringa. Først på Samvirkelaget, & fra 1944 hos Koch. De store lønningene uteble, vi var jo medlem av ‘Handel & Kontor’, men jeg hadde en jobb jeg likte. Den skaffet meg god kontakt med andre mennesker, & jeg solgte en masse dresser & annen herreekvipering i mine mange år hos Koch.

Godt å være pensjonist

Å bli pensjonist etter nesten 50 år i arbeidslivet, kan være et problem for mange. – Jeg trives i rollen. Jeg er mye ute på tur sammen med Anne. Vi reiser en del, har vært både på Ålandsøyene & i Sverige & Finland. Det er viktig for pensjonister å innrette seg etter den rådende situasjonen, akseptere at den aktive arbeidsdagen er over & at du er inne i en ny tilværelse. 

Pensjonistkontigent. Gjelder for alltid!

Olaf Eide er en aktiv pensjonist. Han har spilt bridge. Han har vært med i et tippelag bestående av ham & fire damer! Han har vært & er med i Grands tippelag, & det vanker nok en del kroner mot jula. – Nå tipper jeg & kona på lag. En del utbytte er det blitt opp gjennom årene, faktisk noen firesifrede. Det er alltid godt å ta med seg noen ekstrakroner når en ikke er i fast jobb, mener Olaf Eide. 

Trives i friluft

Olaf & Anne Eide trives i det fri. Den berømte bodøvinden tar ikke knekken på ekteparet. Olaf sier det slik:

- Jeg går på skrå som andre bodøværinger. VI har jo lært oss etter hvert at vi ikke kan gå i oppreist skikkelse når vinden herjer over byen. Vi har det iallfall lært oss å beherske denne slue vinden. Jeg liker denne byen. Den er jo min. Men når en har bodd ett sted hele livet – & i tillegg er født på det samme stedet – da gjør det ingenting om vinden en gang imellom forsøker å plante deg ned i en annen kommune i nærheten. Jeg trives i alle fall her jeg er.
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Intervjuer i 1987: Bjørn Pettersen, journalist i Nordlands Framtid, redaktør i Ekko.

Teksten er litt justert i språk, noen opplysninger er korrigert, illustrasjoner lagt til av Viggers.