Mette-Marit, Per-Olav & Bjørn-Tore

Doble fornavn er blitt mer populært. Det suser en nyhet forbi i radio eller på tekst-tv. Jeg husker ikke hvor. Noen kalles opp etter barnelitteratur på 50- & 60-tallet, andre er subtile konstruksjoner som bare skal være annerledes.

Vanligvis velger foreldre navn av kjærlighet til barnet. Noen får til & med to fornavn. De er nok ekstra kjær.

Ida Maria Pinnerød fra Bodø har skrevet hovedoppgave på temaet Doble fornavn, flernavnsskikkens framvekst i Nordland på 1700-tallet. Hennes datamateriale er folketellinga 1801. Her er personer født fra tidlig 1700-tall, faktisk flere som er langt over 100 år gamle. Sjøl om antallet gamle er lite, regnes de fortsatt som representativ for sin epoke.

Funnene er entydige & klare. Doble fornavn ble mer utbredt i løpet av 1700-tallet i Nordland. Navneskikken fulgte jektefarten, sørfra & til handelsstedene langs kysten. Fra handelsstedene bredte den seg utover & kom til sist til innlandsområdene. Overklassen, handelsmenn, embedsmenn & prestefamilier tok skikken først i bruk.

Mange slektsforskere jobber med navn. Men analyserer vi utviklingen over tid? Har vi sett på navneskikkene, endringer, mote & tradisjon? Ikke godt nok. Her har vi uante muligheter til å formidle funnene våre på en måte som kan nå fram til nye grupper & interesser.

Alle blogginnlegg må ha en tittel. Mette-Marit er en oppdiktet litterær skikkelse. Per-Olav & Bjørn-Tore er to gode venner av meg. Du finner bloggene deres i venstre spalte. Besøk dem. Salten Slekt 1/2008 har en artikkel om Ida Maria Pinnerøds arbeide.

Er vi på sporet?

Slektsforskning er blitt mer & mer populært - ja, vi har sett det over år - det er egentlig ikke noe nytt. Men nå i de siste månedene har tilstrømningen, av nye medlemmer til DIS-Norge & nye besøk­ende på våre møter i DIS-Salten Slekts­histo­rie­lag, vært merkbar.

Det kan jo skyldes at DIS-Norge har profilert seg godt i media i det siste, & arrangert både møter & slekts­fors­ker­dager over hele landet. Det kan skyldes en framifrå god internet­tjeneste med etter­lys­ningsidene i Slektsforum, debatten på DIS-chat’en (altfor få har prøvde den) & ikke minst gravsteds­regi­strer­ingen. Men det er nok å lure seg sjøl om vi tillegger de åpne til­bud­ene æren for veksten.

Årsaken er nok, sett fra min vinkel, en generell interesse for røtter & opphav: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, & hvorfor dro mitt folk land & strand rundt? Ja, vi er på sporet etter forfedre & historier, skjebner & tilfeldigheter, gleder & sorger. Men inn i mellom møter vi problemer med opp­brente kirkebøker, forsvunne fedre, uvan­lige navneskifter, & bløff om egen alder. Et vanlig problem er ”henge­køya” i folketellingene mellom 1801 & 1865. Du kan miste to hele generasjoner der. Da er det ikke lett å komme videre.

Her har utviklinga gått framover med en rekke flotte kilderegisteringer som nettopp fanger opp denne hengekøya. Jeg skal bare nevne et døme her: Dødsboskiftene.

I DIS-Salten Slekts­histo­rie­lag har vi siden 1992 registrert dødsboskiftene i Salten & Ofoten som ligger på CD1 med 91.169 personer i 13.592 skifter i perioden 1710-1877. I løpet av 2009-2010 blir også CD2 komplett med skiftene fra Lofoten & Vesterålen, foreløpig dekkes nå tidsrommet 1673 -1847 med 28.239 personer i 4.787 skifter.

Stavkirker i Norge

Stavkirkene i Norge teller 28 stykker. I tillegg finnes det ei stavkirke i Sverige. Bildet viser Eidsborg stavkirke i Tokke Kommune, Telemark fylke. Bildet tok jeg på en ferietur i 2004, da familien besøkte flere stavkirker vi kjørte forbi.

Slektsforskere er interessert i kulturminner & kulturminnevern. Noen av bygningene med lengst levetid er ofte kirkene. I svært mange kommuner er kirka den eldste bygninga. Middelalderkirkene er praktbygg, enten de er laget av stein - slik som Bodin kirke i min hjemby - eller av tre - slik Kvernes stavkirke i konas hjemkommune Averøy. Nord-Norge har ingen stavkirker, den nordligste står på Sverresborg - Trøndelag folkemuseum i Trondheim. Gol stavkirke står på Norsk folkemuseum i Oslo, en kopi står i Gol. Fantoft stavkirke, som opprinnelig kom fra Sogn & ble flyttet til Bergen, ble påtent av en viss "greve" i 1992. Måtte han brenne i h...

Jeg har vært i den originale kirka, men ikke sett rekonstruksjonen. Hvilke stavkirker har du vært i? En idé for kortere eller lengre avstikkere i neste Norgesferie? Nettstedet http://www.stavkirke.org/ har flere interessante artikler om emnet. herfra har jeg lånt vedlagte stavkirkekart. Nå er det bare å planlegge ferien.

Egils historie

Egil ble født like etter krigen. Foreldrene fikk barn seint i livet, de var rundt 40 år gamle & han var enebarn. Men det var greitt, han hadde en god oppvekst. Som andre barn hadde han det fint, det krydde av unger gata, venner & leker var det nok av.

Egil tok utdannelse, fikk en bra stilling i det offentlige, kone & barn, bil & enebolig. Velferdsutviklinga var sterk i Norge på 60- & 70-tallet. Ansvaret for sine gamle foreldre tok han alvorlig, det var ingen å dele det med. Egil var ganske voksen da han fikk vite at han var adoptert. Slike mange andre adopterte med adoptivforeldre i live, var det ikke noe stort behov for å undersøke hvor han kom fra. Han ville ikke såre mor & far.

Egil var over 50 år da faren døde, 86 år gammel, som den siste av mor & far. Han ryddet boet, solgte huset & tok vare på det han ville ha med videre. Da Egil gjennomgikk stort & smått fant han noen papirer det sto adopsjon på, fødselsdatoer, steder & navn han ikke kjente. Her fikk han svar på spørsmål han knapt hadde tenkt på.

Den biologiske mora var ei ung, ung kvinne fra Lofoten. Da hun kom i uløkka ble hun sendt til Bodø, hvor hun oppholdt seg helt til barnet ble født. Etter fødselen på Bodø sykehus ble Egil tatt hånd om av barnepleierskene på Bodø Barnhjem, & seinere adoptert av et barnløst ektepar.

Egils liv fikk en uventet vending. Midt i sorgen over å ha mistet foreldrene i Bodø, fikk han nye tanker. Hadde han underveis også mistet familien i Lofoten, ettersom åra hadde gått? Han valgte å søke opplysninger der de fantes, & det viste seg at mora fortsatt var i live. Hun var nå enke & hadde flere barn. Fra å være enebarn i Bodø gjennom vel 50 år fikk han plutselig en helt ny familie. Kontakt ble opprettet & Egil ble tatt godt imot av de nyoppdagede slektningene.

Dette er en sann historie, det eneste som er endret er navnet på "Egil". Han er forresten ikke i slekt med meg.

Desken i arbeid - del 2

Sluttspurten er alltid hektisk når et nytt nr av Salten Slekt skal i trykken. Disponering av artiklene er viktig, resultatet skal bli en pen publikasjon uten for store kostnader. Til dømes bør artikler med sidetall delelig på to starte på en partall side. Da slutter den på en oddetallside & det blir rene oppslag: En firesiders artikkel kan kopieres til to A4 sider uten stort møye for de som seinere ønsker det.

Sider med fargebilder bør trykkes på motstående sider. Det betyr at side 6 & side 31 trykkes på samme A4-ark før de sorteres, falses & stiftes. Derfor lager jeg en enkel figur i Excel & fordeler artiklene, først fra side 1 til 36, deretter fra midten & motsatt vei fra side 19 til 36. Ved å avmerke hvilke sider som har fargebilder prøver jeg å få dem til å møtes mest mulig. Det blir et puslespill som må legges noen ganger før det går opp. Til neste hefte ser det brukbart ut.

Fargekopier koster det samme, uansett hvor mange bilder det er på de to motstående sidene. Dermed halveres kostnadene når vi tar slike hensyn. I tillegg leveres alle sidene i to sett full A4. Ved kopiering forminskes de til ca 70 % - A4 blir til A5. Trykkeren vår kopierer forresten alt dobbelt på A3 sider som kuttes i to til A4 før falsing. Dermed er fargekostnaden redusert med hele 75 %.

Pr i dag gjenstår fire sider å lage, nå er det virkelig hektisk på desken.
Les også del 1.

Når det ringer i telefonen

Telefonen ringer under dagsrevyen. Heldigvis er sporten begynt. Her en kortversjon av samtalen.

- Hallo, det er ... Torrissen på Bodø Sildloljefabrikk. Er det ikke du som er lokalhistoriker?
- Njaaa ... ikke akkurat det da, men jeg interesserer meg jo for emnet. Hva kan jeg hjelpe deg med? [En ny vri tenkte jeg, vanligvis er det slektsforskning folk ringer om].
- Jo, vi lurer på her på anlegget om ikke Sildloljefabrikken fyller hundre år i år. En kar har jobbet her i 40 år, men han er ikke sikker på dette.
- Et slikt spørsmål kan jeg ikke svare på, på strak arm. Hva vet dere sjøl da?
- Det var jo Ragnar Schjølberg som startet bedriften, dengang, & vi tror det kan være 100 år siden i år. Det hadde vært artig å markere jubiléet. Men kanskje du vet hvem vi kan kontakte? [Schjølberg-navnet er kjent, det ringer ei klokke i mitt].

- Akkurat ja, da vet jeg hvem som kan hjelpe deg. Inge Strand på Arkiv i Nordland har jobbet med industrihistorien til Ragnar Schjølberg. Han har holdt foredrag for oss i DIS-Salten Slektshistorielag om industrigründeren. Det finnes ei nettutstilling om Schjølberg. Kan du gå inn på arkiv-i-nordland uten mellomrom & punktum, pluss dott-no ? arkivinordland.no
[Faktisk sitter karen ved en PC, & han finner fram raskere enn meg].

- Ja, der fant jeg omtalen om Ragnar Schjølberg. Tror du det er mulig å få laget et hefte med hundreårsberetning, av han Strand?
- Det er nok den beste kandidaten jeg vet om. Du får ringe ham, men jeg er usikker på om han bor i Bodø eller Beiarn. Det finner du ut av.
- Javisst, takk for hjelpa. Dette var nyttig. Ha det bra & god kveld.
- Alt i orden, bare hyggelig, avslutter jeg.

Ulrick Riedl fra Tjekkoslovakiet

I slutten av 1890-årene & første halvdel av 1900-tallet kom det mange handelsmenn til Bodø, også utenlanske. Ulrick Erhard Riedl 1865-1942 var en av dem.

På Ulrick Riedls støtte på Bodø kirkegård står det at han kom fra Tjekkoslovakiet. Etter han brukes fortsatt ordet Riedlskogen om en tidligere trerik eiendom. Huset hans i Parkveien 46 er et prakthus i sveitserstil, nå fredet av antikvariske myndigheter.

Riedl var døvstum. I Storgata 34 - krysset med Havnegata - hadde han sin kioskforretning. Når kundene kom inn i kioskens hans måtte de skrive på ei blokk hva de skulle kjøpe. Han hadde noe både for barn – & voksne. M. Tjærandsen reise sin gård på det stedet etter 1945.

Riedl var en foretaksom person. Han ga ut postkort på eget forlag, mange med fotos av byfotograf Helgesen, & noen med de populære tegninger av hus & steder arrangert kunstnerisk på forsida. I kirkeboka står det ved dattera Marie Barbaras dåp i 1897 at Riedl hadde tittelen boghandler.

Googling av Tid & rom

Tre uker med bloggen har gitt uvante erfaringer & observasjoner. Hva skal jeg skrive om, vil noen lese dette, blir det ei nattborddagbok som bare jeg kjenner til?

Både ja & nei. Noen leser dette. Det bikket 700 tidsreisende i går kveld, noe jeg er godt fornøyd med. Har drevet litt PR overfor folk jeg tror er interessert i grunntankene bak bloggen, omtalt i mitt første innlegg her. Samtidig ikke overdreven reklame, det kan virke mot sin hensikt.

Målsettingen i januar er ett innlegg pr dag. Det bør det være for å få opp interessen. Pr i dag er jeg ajour. De fleste besøkende er venner i den digitale nettslektsforskning rundt DIS-Norge & de er aktive på DISchat-kanalen. Gjennomsnittet er 33 besøkende pr dag. Noen av disse er meg sjøl, noen er søkemotorer som automatisk kommer innom for å katalogisere [heter det dét?] innleggene. De øvrige - venner som kommer regelmessig - er neppe flere enn de får plass rundt spisestuebordet hjemme, hvis vi legger i alle fire midtplatene. Dere er alle sammen hjertelig velkommen hjem til meg & familien når dere er på disse traktene.

Noen har googlet fram til Tid & rom. Det er interessant å se hvilke ord som gjør at besøkende fant veien hit. Hittil har jeg registrert disse søkene etter:

• damer
  
• donald reklame 60 tall
• elisabeth skaare aagård
• Evenes bygdeboknemnd
• fiin gammel 2009
• fire rom blog
• fylkesmannsboligen bodø
• gode år
• kommentarer årbok
• Saltstraumboka
• skinndød
• Viggo Eide blogg

At Saltstraumboka gjør at noen fant bloggen er ikke rart. Jeg fikk 17 treff på det ordet. Men damer da? 5.750.000 treff, & en person kom fram hit & besøkte nesten alle blogginnleggene.

Sarithas andre plakat

I februar 2008 oppdaget jeg et nytt navn på medlemslista Saritha Kildahl Antonsen. Hun var ganske ung - til å være slektsforsker, bare 19-20 år. Jeg ba Per-Olav som da var 17 år om å kontakte henne, & slik ble vi raskt kjent med ei kjekk jente med mange kvaliteter. Med på laget kom også samboeren Knut-Rasmus - Kurre, blant venner. takket være PO & bruk av DISchat ble de begge trukket med i den virtuelle slektsforskersfæren. Dermed også den reelle slektsforskerverdenen.

I tillegg til raskt å bli en god slektsforsker er hun autodidakt innen grafiske emner. I DIS-Salten Slektshistorielag har vi hatt stor glede av hennes plakater. Denne plakaten laget hun til Bodø-messa 30. august i fjor, som var en fritids- & organisasjonmesse for studenter, innflyttere & fastboende i Bodø.

Teksten er faktisk ikke tull. Oldefaren til Kurres søster var statsminister i mellomkrigstida. Otto Bahr Halvorsen.

Les også Sarithas første plakat her.

Vinterforsyning

En dag i mars 2008, kom det beskjed på jobben at Ragnar Naurstad sto i resepsjonen på fylkeshuset & ville snakke med meg. Jeg gikk straks ned for å snakke med den da 86 år gamle mannen som vår familie kjøpte potet & gulrøtter fra i en årrekke. Hensikten med besøket var å få hjelp til å lese et brev fra 1881 vedrørende lofotfisket, & jeg tok kopi av det for å se på det seinere. Teksten var meget fin & ikke spesielt vanskelig. Det handlet mest om fisk, priser & fangst, noe jeg fortalte ham der & da.

Han kom inn på min bror Knuts skriverier i avisa, & nevnte vår families kjøp av vinterforsyning. Naurstad husker ikke å ha truffet oss tre guttene på den tid, men han kjente mor & far godt. Det begynte med at han traff far i 1953 eller -54 kjørende med ei vogn/sykkel med potet som var levert fra Steigen med båt. Far var ikke fornøyd med kvaliteten & spurt om ikke Ragnar Naurstad kunne levere vinterforsyning neste høst. Jo, det kunne han, & fra da av leverte han til Fredensborgveien hver høst t.o.m. 1995.

Siste gang han leverte til mor ble det stående uoppgjort et mindre beløp på kr 15. Han skrev det opp & sa til mor at det kunne betales ved neste års leveranse. Ulikt mor å ikke gjøre opp der & da, men det var vel vekslepengene som ikke gikk opp. Men hun la kort tid etter 15 kr i en konvolutt & puttet denne i håndveska si. Seinere den vinteren eller våren etter - like før hun døde – møttes de tilfeldig i byen & hun ga konvolutten med pengene til Naurstad. Mor ble veldig, veldig glad for å møte ham & at ”gjelden” nå ble oppgjort, fortalte han.

Sjøl kjøpte jeg & kona vinterforsyning hos han fra 1991 til ca 2001 da han sluttet med gårdsdrifta. 1954-2001 – nesten 50 år det.

Siv Jensen & hvalrossa

Hvalrossa i rådhusparken i Bodø har alltid vært populær blant ungene i byen. Dette postkortet fra tidlig 60-tall viser lekende barn, et foreldrepar på benken, en gutt i treningstøy - gul-V-skjorte & ei lyshåret jente på hvalrossens rygg.

Mange år seinere, i 1975, traff jeg jenta på hvalrossen på nytt igjen. På nytt, fordi vi hadde gått i samme barnehage rundt 1960. Noe jeg ikke husket. Hun het da Siv Jensen, & var datter av en lege. Faren hadde vært distriktslege i Tysfjord, & sjølvsagt også arbeidet en periode på Bodø sykehus. Siv Jensen (f. 1955) må ha vært rundt 5-6 år da bildet ble tatt? I dag heter hun Siv Lysvold & er rektor ved Narvik videregående skole.

Hvalrossa er laget av steinhuggeren Ole Holand, fra Holand i Bodø. Holand lå før 1964 i Skjerstad kommune, deretter i Bodin til 1968, & seinere i storkommunen Bodø. Ole Holand (1921-1997) har flere flotte skulpturer & relieffer i Bodø.

Hvalrossa ble satt opp 3. oktober 1961. NF 4.10.1961.

Dessverre er hvalrossa nå flyttet til annen plass i rådhusbassenget, & ligger nå med ræva mot Torvgata. Dermed brytes profilen med rådhuset/rådhustårnet & domkirka/kirketårnet: høgste punktet mot vest!
. . . . . . . . . . 
Epilog 1: En tid etter at dette ble skrevet i 2009 ble hvalrossa satt tilbake på sin opprinnelige plass.

Epilog 2: Da rådhuset ble renovert, og fikk tilbygg på nordsida, ble også Solparken og Rådhusparken ombygd. Hvalrossa fikk midlertidig plassering i vannspeilet øst for domkirka et par år. I 2020 kom den tilbake til parken, i krysset Torvgata * Kongens gate. Den står nå på en malstrøm-skulptur, plaskebassenget fra 1959/60 er kun et kjært minne. 

Ukjent kulturformidler er død

Alle barn & ungdom som vokste opp på 50- & 60-tallet ble påvirket av tegneserier, & i særdeleshet av Donald Duck. Språkforskere har i ettertid slått fast at tekstene i snakkeboblene var av høg kvalitet som medvirket til bedre språkforståelse for den oppvoksende generasjon.

Fra en av Norges mest kjente donaldister tikket denne teleksen inn:

Elisabeth Skaare - den andre, norske oversetteren av Donald Duck & Co på tidlig 60-tallet, etter Helene Kløvstad & før Vivi Aagard, døde i forrige uke. Hun bisettes i Asker onsdag 21.01.2009
You've got mail from
Tor Ødemark

Det er neppe sannsynlig at dagens unge får med seg like mye godt norsk språk fra WoW & tilsvarende dataaktivitet, dessverre.

Desken i arbeid

To ganger i året gir vi i DIS-Salten Slektshistorielag ut et medlemsblad. I februar inneholder det årsmeldinga, som jeg omtalte litt her. I oktober skal det informeres om den forestående slektsforskerdagen - SFD - siste lørdag i måneden. Dermed utgis bladet i tilknytning til arrangementer vi skal informere medlemmene om, & vi rasjonaliserer portoutgiftene. E-mail har ikke helt erstattet Snailmail.

Salten Slekt skal være på 36 sider, dvs maksimalt 36 sider i A5 format. Flere grunner for det. Falsemaskinen vi benytter tar maksimalt ti A4 ark (= 40 sider i A5), men viktigst er vekta. Ni ark / 36 sider veier ca 48 gram, & dermed kommer vi under 50 gramsgrensa til postverket. Du husker vel postverket? Å, neivel...

Jeg skal lage minst fire sider hver gang, ofte flere: For- & bakside, infoside & lederens vinkel, dvs side 1, 36, 2 & 3. Årsmøtepapirene skal med i heftet, det blir + åtte sider, dvs minst 12 på meg. Hvem skriver de siste 24 sidene denne gang? Dét arbeidet starter flere måneder på forhånd.

Asbjørn Lind har liggende en fire-sider om et jekteforlis i 1811. Det kom ikke med i høstnummeret pga plassmangel. Per-Olav Broback Rasch tapte et veddemål på DISchatten, der min innsats var ei kake & hans innsats var en artikkel. PO har levert fem interessante sider om Buksnes prestegjeld før 1740. Nils M. Nielsen skriver datafaglige artikler, denne gang hele tre stykker (åtte sider) både om nettlesere & digital billedbehandling. Et populært emne. En trenger ikke bo i Nordland for å skrive i Salten Slekt. Petter Stene skrev på oppfordring en slektsfaglig sak på tre sider fra Rana-området, som tar opp kildebruk i tidsspennet fra tredje søndag i fasten 1775 til vel 1873.

Det skulle bli tjue sider tilsammen, som allerede er levert. I tillegg noen korte notiser. Tre-fire personer har lovet å lever stoff , men der er ikke kommet inn ennu. Vi er med andre ord i god rute, & om ei uke skal det leveres til trykking. Hektisk arbeid på desken!

Illustrasjonen viser Salten Slekt nr 2/2008.

Fiin gammel aargang

Gammelpopfestivalen i Bodø, den tiende & siste i rekka, ble avsluttet sist lørdag. Jeg stakk innom like etter at Gerry and the Pacemakers hadde gått på scenen. Trivelig musikk & 6-800 besøkende, dansende & syngende nordlendinger. Jeg antar at to eller tre av de seks på scenen tilhørte originalbesetningen. Fikk med meg hit'en Ferry Cross the Mersey & var fornøyd med det.

Fra gruppas hjemmeside henter jeg:
Gerry and the Pacemakers were signed by manager Brian Epstein as his second group after the Beatles, and made their name with ballads like 'Ferry Cross the Mersey' and 'Don't Let the Sun Catch You Crying' as well as raunchy pop. But it was a Rodgers & Hammer stein song, 'You'll Never Walk Alone', which had enthralled Marsden since he saw the film Carousel in his youth, that was their biggest hit. For three decades it has remained the anthem of the crowds at Liverpool Football Club, played before kick-off every Saturday, inscribed on the club gates and always the most popular concert request.

Fin musikk, godt levert, men ikke min fortid. Musikk reiser også i tid & rom, fra Liverpool til Bodø, fra 60-tallet til 2009.

Årsmøtet nærmer seg

Januar er årsmøtetid. Riktignok skal årsmøtet avholdes første torsdag i mars (den 5te), men vi som sitter i styret må begynne like etter at røyken fra nyttårsfyrverkeriet har lagt seg. Skal alt bli skikkelig utført & nå fram til medlemmene i henhold til vedtekter & lover, så må vi være godt i gang tidlig i januar med beretning & regnskap for 2008.

Min oppgave, som leder i DIS-Salten Slekthistorielag, er å føre årsmeldinga i penn, samt lage budsjettforslag. Det siste er lett. Økonomien er god, vi justerer tallene litt ut fra fjorårets resultat. Noen poster går opp, noen poster ned. Rentenivået blir lavere i 2009, men medlemsveksten går litt opp. Inntektsanslaget justeres oppover fra 93 til 99.000 kr. SFD blir dyrere, medlemsbladet stiger neppe, driftsutgiftene kalkuleres. Vi fremmer alltid et budsjettforslag i balanse, m.a.o. skal utgiftsiden også summeres til 99.000 kr.

Årsberetninga følger en fast mal. Medlemsutvikling, aktiviteter, økonomi & valg er hovedelementer. Jeg kopierer ikke tekst fra i fjor, men det blir samme disposisjon. Her må en være våken & få med det nye som skjedde i 2008. Det er uheldig å støte noen ved ikke å nevne det de har lagt ned mye tid i. Utkast nr 1 ble sendt til styremedlemmene i begynnelsen av denne uka, med beskjed om å lese kritisk, komme med kommentarer til mine formuleringer & sjøl skrive hele avsnitt for deres ansvarsområder.

Rasch er skrevet Rasck protesterer Per-Olav & flere andre raskt. Ja, det går fort i flækkan, men så er et førsteutkast bare til internt bruk. Andre feil & mangler kommer inn, fortsatt venter jeg på stoff. Kassereren har levert regnskap & jeg har tellet opp pengene i kontantkassa. Alt stemmer. Eva leverer regnskapet til Torbjørn som er revisor.

Valgkomiteen må settes i gang. Heldigvis vet jeg at de er klar over oppgaven i år, & har begynt arbeidet sånn smått. Jeg sender e-post til lederen der, minner om ansvaret & opplyser hvem som er på valg. Noen er valgt for to år & har ett år igjen. Andre, deriblant lederen har ettårig valgperiode. Hmm, skal jeg ta gjenvalg eller ikke? Nuvel, jeg sender beskjed om at jeg tar ett år til. To i styret har bedt om avløsning, & jeg gir valgkomiteen et par forslag på dyktige folk. Det er et mål at valgkomiteens forslag er med i innkallinga, folk skal vite at det er kandidater til vervene før de går på årsmøtet. Ingen skal sitte hjemme av frykt for å bli pådyttet et verv hos oss.

Alle tre elementene - årsberetning, økonomi & valg må ikke overstige åtte sider. Vi trykker dette i medlemsbladet Salten Slekt, på farget midtsider. Det må av trykketekniske grunner være på åtte sider (alternativt fire eller tolv sider). Åtte sider er egentlig nok.

Hele denne prosessen må være avsluttet & korrigert torsdag 22. januar. Da avholder vi styremiddagen, men god mat & (litt) rv. Styret, webredaktør, DIStreffkooridnator, skifteregistratorer, revisor & andre som gjør ein framifrå ulønna innsats. Vi blir nok minst 12 stykker år. Da signerer styret årsmeldinga, & den er klar til trykking i februarutgaven av medlemsbladet.

Hvordan vi lager Salten Slekt kommer jeg tilbake til en annen dag.

Sånn var luggan laga

Fimbul nr. 26 er laget av Evenes bygdeboknemnd, & inneholder stort sett (nesten ¾-deler) gårds- & slektshistorie. Dette heftet beskriver særlig to gårder i Evenes, Hovdegården på Liland & Anderssengården på Bergviknes – 29 av 68 sider. Samiske hustufter er omtalt & krigen har fått en kort ensider om Flukthula i Rogndalen.

Det som har størst overføringsverdi til andre områder er artikkelen om Sånn var luggan laga. Strekkaluggan omtales i mange årbøker, & ikke alle vet hvordan de ble laget. Dessuten likte jeg Fem fortellingar frå Ofoten om godbonden. Godbo’n var en liten kar som bodde i båten & som passet på fiskere & båt, & varslet om bl.a. farlig vær & storm.

Heftet har bare lokalhistoriske tema, har god trykk & kun sort/hvitt bilder. Slektshistorisk er dette ei fin årbok for folk fra Evenes. Fimbul 2008, 68 sider, heftet 21 * 15 cm.

Andre omtaler av årbøker finner du her.

Fire damer på hurtigruta

Nordgående hurtigrute ligger ved DS-kaia i Bodø, med to damer om bord, en yngre & en eldre. Damene kommer sørfra & skal videre nordover. Under oppholdet på to timer drikker de kaffe med en kjenning av den eldste. En kvinne som bor i byen. Hun har også med seg en yngre dame. I løpet av samtalen kommer de inn på sykdommer & plager, det viser seg at de to yngste damene - som ikke kjenner hverandre fra før - plages av det samme.

De to eldre damene vet at de to yngre er halvsøsken, men denne “familiehemmeligheten” røper de ikke, verken her eller seinere.

Jeg mener det var etisk forkastelig å ikke fortelle de to halvsøstrene om slektskapet. Hvorfor skal andre personer ta et valg som forhindrer framtidig kontakt & glede mellom to mennesker?

Slektsforskning, historie & formidling av det vi finner ut, vil ofte møte oss med etiske problemstillinger. Vi må ha høg etikk i det vi gjør. Hvis andre vet noe om meg, hvorfor skal det være ukjent for meg? Bør ikke jeg sjøl bestemme over mitt eget liv utfra den tilgjengelige kunnskap som finnes? Mine valg vil jeg gjøre sjøl.

Billedbehandling i DIS-Salten

Over 60 personer kom! I går - onsdag 14. januar - gjennomførte vi årets første ekstramøte. I tillegg til den vanlig møteserien med slekt & historiske tema, kjører vi en parallell møteserie med datafaglige problemstillinger. Jfr navnet Slekt & Data på medlemsblad i DIS-Norge.

Magne Mæle sto for orienteringa, som både var grundig & god, han hadde svar på de fleste spørmål & ble supplert av andre eksperter i salen. Spørrelysten var større enn vanlig så det er opplagt at temaet fenget. Imidlertid vil kunnskapsnivået nødvendigvis være variert blant så mange personer, & vi ser behov for enkel kurs i skanning, billedbehandling, bruk av digitalkamera m.v.

Da jeg takket Magne for orienteringene konkluderte jeg slik: "Jeg er fortsatt forvirret, men nå på et høyere plan." Dog, folk virket fornøyd & mange ble igjen etterpå & snakket om foto, kilderegistrering, slekt & slikt.

Jubileum på Slektsforum

Slektsforum er DIS-Norges internettportal for etterlysninger & slektsfaglige diskusjoner. Her er aktiviteten sterkt økende, & mandag 12. januar passerte en av de mange aktive deltaker sitt hundrede innlegg:
Bjørn-Tore er ikke den mest aktive på slektsforum, der er det flere (minst ti personer) med over 1.000 innlegg. Topplassen har Laila Norman Christiansen med over 3.400 når dette skrives. Men nå har Bjørn-Tore passert 100 & det synes jeg er et kjekt jubileum å markere.

Attpåtil er det under Kjøp & salg han har jubileum, der han etterlyser gamle nr av Salten Slekt. Jeg håper at han får napp på etterlysningen.

Den aktive lofotingen, som nå bor i Bodø, er dessuten moderator for Nordland på Slektsforum. Moderatorenes oppgaver er å overvåke trafikken & hjelpe brukere til å få best mulig resultat av etterlysningene. Konkret består det blant annet i å:

1. Rettlede folk til å lage klare titler på emnene sine, helst også med årstall.
2. Flytte innlegg som er kommet i feil mappe (fylke/kommune).
3. Påpeke feil & veilede i bruk.
4. Fjerne innlegg som ikke følger retningslinjene, eller bryter med normal folkeskikk.

I det hele tatt mye arbeid som går på bekostning av egen slektsforskning. Heldigvis får han tid til å engasjere seg i sitt kjerneområde Lofoten. Egen blogg har han også funnet rom for.

Forresten passerte slektsforum 9.000 bruker dagen før Bjørn-Tore rundet hundre innlegg. Det har mange andre blogget om her: Per-Olav, Vidar, Oddvar & LivS, & sikkert noen flere.

Skinndød som 13-åring

Oline Karine Hansdatter - 1862-1962 - har fått en kort biografi i Saltdalsboka 2008. Foreldrene var Hans Olsen & Maria Jensdatter på gården Lillealmenningen. Her er familien i folketellinga 1875, omtrent på den tida den dramatiske hendelsen fant sted.

Leif Høgland forteller historien, basert på familietradisjon & et intervju med Oline i avisa Nordlands Framtid på hundreårsdagen.

Oline var ei frisk & rask jente som plutselig "døde" i 13-årsalderen. Dødsårsaken var ukjent & Oline ble lagt på likstrå i heimen i fem dager. Høgland forteller:
"I stua var bordet dekket. Før lokket ble lagt på ble det sunget et par salmer, & under sangen la en av de sørgende merke til en liten bevegelse i Olines finger."
Oline sjøl har forklart at hun registrerte det som skjedde, både vasking, påkledning & salmesang, men "følte bare avmakt & fortvilelse" spesielt over moras sorg & gråt.

Men hun var bare skinndød & slapp å bli lagt levende i den sorte muld. Som voksen giftet Oline seg med Andreas Lind Hansen, født 1855, & her er familien i folketellinga 1900.

www.caplex.no beskriver fenomenet slik:
"skinndød, tilstand hvor livsfunksjonene er så sterkt nedsatt at pasienten virker død. Tilstanden er sjelden, & hvis ikke pasienten får behandling (kunstig åndedrett, oppvarming av kroppen, hjertestimulerende midler), vil døden inntre."

I gamle dager var folk svært redde for å bli levende begravet, & ut fra denne historien forstår vi at det var en reell mulighet som forhåpentlig ikke skjedde ofte.

å & og & Bob Dylan

Skrivereglene i norsk for bruk av å eller og er vanligvis enkle å forholde seg til. Inifinitivsmerket å skal stå foran verb (i infinitiv) mens bindeordet og skal binde sammen to ord eller setninger, gjerne sideordnede ord. Slik som her:

"Jeg er glad i å danse."
"Per og Kari sykler og synger."

Andre hovedregel volder ofte problem. Når to verb i infinitiv skal knyttes sammen brukes og foran det siste verbet:

"Torill skal lese og tenke. "

[å foran lese - å lese - brukes ikke her, men det er infinitiv]. Lese - tenke er sideordnet.
"Jeg er flink til og handle." "Per å Kari er søsken." - er skrivefeil.

I denne bloggen - Tid & rom - brukes & - uttales et. I følge Wikipedia er & en typografisk forkortelse for og, & kommer av det franske et.

I min ungdom leste jeg boka Tarantula (1971) av Robert Zimmermann fra Hibbing i Minnestota. Han bruker i boka & i stedet for og. Zimmerman flyttet i 1961 til New York & skiftet navn til Bob Dylan. I 1989 besøkte jeg bl.a. Hibbing & satt på trappen til hans barndomshjem.

I bloggen bruker jeg & som virkemiddel. Jeg skal innrømme to forhold:
Jeg har ikke funnet på det sjøl, jfr ovenfor. & det er et slit å ikke bruke og.

Finlandsflykninger i Beiarn 1940

Vinterkrigen 1939/40 mellom Russland & Finland engasjerte & berørte oss nordmenn. Store flyktningestrømmer kom til vårt land, både mat, tepper & medisiner ble sendt til Finland. På finske kirkegårder er det to epoker der krigsgraver er markert med store minnesteiner - borgerkrigen i 1918 mellom de røde & de hvite, samt vinterkrigen mot russerne.

Til Norge kom det mange flyktninger, faktisk helt til den litt avsides, veiløse bygda Beiarn kom det ei finsk mor med ni barn. Flyktningefamilien bodde i Beiarn et par måneder vårvinteren 1940. I årbok for Beiarn skriver Sussi H. Gabrielsen historien om evakuering fra krigshandlingene i nord, oppholdet i norsk kultur & den hastige reisen til Sverige når vårt land ble trukket inn i krigen.

Bygdebokkomiteen har sågar fått kontakt med noen av de gjenlevende barna som nå bor i Finland & Sverige, & kan fortelle hvordan det gikk med dem. Slike historier må finnes det flere av. Men hvor ?

Soumi - finske flykninger i Salten under vinterkrigen.

Ikke kast julebrevene !

13. dag jul har passert & mange har allerede kastet ut jula. Nu som alle har hatt PC i årevis er vi godt vant med de litt lange, beskrivende julebrevene med et kort resyme av året som har gått, ferier en var på, slektens gang & flinke unger. Irriterende ?

Ikke kast ut julebrevene med jula!

I vår digitale verden med SMS, e-post, Skype & chat er det lite skriftlig informasjon vi etterlater oss om dagligliv, tanker, hendelser, fødsel & død. For vår egen & våre etterkommeres slektsforskning vil disse julebrevene bli gull verdt når slektsboka på CD skal gis ut.

Min eldste bror Jan (f. 1943) har som yrkesmilitær bodd flere steder i inn- & utland i en årrekke. Jan har i alle år vært en flittig brevskriver. Med penn til Pc'en overtok. Da far & mor var død, & vi tre guttene gjorde opp boet, fikk han tilbake hele sin livshistorie fra 1963 til 1992 i form av sine egne brev til foreldrehjemmet. Fortsatt skriver han julebrev, til stor glede for mottakerne & helt sikkert ham sjøl. Illustrasjonen er utdrag av julebrevene fra 2000 & 2003.

Moralen er: Ikke kast ... ja, jeg sier ikke mer !

53 kom & hørte på Per-Olav

Det kom hele 53 personer & hørte på Per-Olav Broback Rasch da han i går snakket om Mange nye arkivskatter legges ut på nett. Mye takket være tre av de fire bærebjelkene: tema - lokaler - foredragsholder - PR, som jeg skrev om forleden. Den fjerde - lokaler - er så som så ...

Våre medlemmer i DIS-Salten Slektshistorielag har hørt Per-Olav før, & vet at han alltid er grundig forberedt. I Avisa Nordland fikk Per-Olav hele førstesiden på del 2 - næravisa. Han har i sin egen blogg fortalt hvordan det er å bli intervjuet.

Møtet starter med at jeg orienterte om de neste to møtene, litt om kilderegistering & litt om nybegynnerkveld. All generell informasjon tas først, slik at folk får det med seg før de går.
Foredraget var kjempeflott, & vi skal legge det ut på hjemmesida til DIS-Salten.

To håndtrykk fra fredsprisen

Her om dagen skrev jeg at jeg håndhilste på Geir Lundestad fra Bodø. Han har ledet Nobelinstituttet siden 1990. Etterpå kom jeg på en teori som Eirik Newth lanserte i ei mattebok for unger. Her i min versjon.

Tenk deg at du er en av fire personer som holder hverandre i hånda / gir hverandre et håndtrykk. Du & din mor, hennes far (morfar) & hennes bestefar (din oldefar). De fleste av oss opplever ikke å hilse på våre oldeforeldre, men alle disse har hilst på hverandre i den rekkefølgen. Med andre ord er det bare tre håndtrykk mellom deg & oldefar.

Min eldste bestefar er født i 1852, 103 år før jeg ble født. Jeg har sjølvsagt aldri møtt han, men han er bare to håndtrykk unna.
Våre håndtrykk reiser i tid.

Nå som jeg har hilst på Geir Lundestad er jeg bare to håndtrykk fra Nelson Mandela & Mikhail Gorbatsjov. Har du hilst på Rune Gerhardsen eller Reiulf Steen ? Da er du bare tre håndtrykk fra Lenin, som Einar Gerhardsen har møtt. I januar 2003 hilste jeg på Jonas Gahr Støre. Når jeg ser TV-nyhetene konstatere jeg ... hmm, to håndtrykk fra han & hun & dem.
Våre håndtrykk reiser i rom.

Hils alltid på dem du møter. I hånden. Verden blir mindre & tiden kortere.

Eirik Newth: Tallenes verden, Gyldendal Tiden 2002

Kvitbjørnulykka 1947

Kvitbjørnulykka 1947 var helt ukjent for meg. Inntil jeg leste om den i Årbok for Lødingen 2007/08. Hele 35 personer omkom i Lødingen den 28. august da Sandringhamflyet Kvitbjørn havarerte. Ei stor flyulykke der sjøflyet, i rute fra Tromsø & sørover, fløy rett i fjellveggen, ikke ulikt Torghattenulykka for 20 år siden. Hendelsen ble markert på 60 årsdagen i fjor med mange redningsmenn & pårørende tilstede.

Det må jo være omtalt i Hvem Hva Hvor 1948 tenkte jeg, & fant der ei – 1 – setning under årsrevyen. Utrolig liten omtale av Norges største flyulykke fram tid da.

Et søk på google ga

ca. 2 570 treff for ulykke +torghatten

ca. 117 treff for ulykke +kvitbjørn

6. mai 1988 omkom 36 personer i Torghattenulykka med et Dash-7 fly fra Widereøe.

Kvitbjørnulykka på Lødingsfjellet 28. august 1947 var med sine 35 omkomne like stor. Men tida var annerledes ikke minst var kommunikasjonene dårligere & media anerledes. Dette kan du lese mer om i årboka.

Foto: Norsk Teknisk Museum i Oslo.

Wikipedia har denne artikkelen som vi finner andre steder på nettet, uten refereranse:

«Kvitbjørn»-ulykken inntraff den 28. august 1947 da Det Norske Luftfartsselskaps sjøfly «Kvitbjørn» i tett tåke traff fjellveggen rett oppfor Urklubben i Lødingsfjellet ved Lødingen, lengst sør i Tjeldsundet. Flyet var av typen Short Sandringham (reg. LN-IAV).

Flybåten var da den havarerte på vei fra Tromsø, via Harstad til Bodø. Samtlige 35 ombord omkom i dette som til da var Norges største flyulykke. Ombord var det 28 passasjerer (derav en amerikansk & tsjekkiske statsborgere), samt et mannskap på sju.

Et søk på DIS-Norges gravminner viser 38 graver der dødsdato er 28. august 1947. Bl.a. et ektepar fra Harstad, som flyet kom fra. På én gravstøtte i Hammerfest står det: Omkom ved flyulykke.

PR i vinternatta

Fire krav. Et godt medlemsmøte i DIS-Salten Slektshistorielag må foruten et interessant tema, gode møtelokaler & flink foreleser, i tillegg ha god forhåndsomtale. Uten forhåndsomtale kommer det ikke mange folk. Dette betyr PR i media, e-post til medlemmene & innlegging på opptil flere møtekalendere. Dette er en av mine oppgaver som leder i et slektshistorielag.

Lokalene. Vi har nok interessante tema, men lokalene er dårlige. Med 40 tilhørere er biblioteket fullt, på det meste har vi likevel vært hele 70 mennesker tilstede. Lokalet blir for smått når 250 medlemmer bor mindre enn 30 minutter fra møtestedet.

Foreleseren. Førstkommende torsdag skal Per-Olav Broback Rasch fortelle oss hva Arkivverket / Riksarkivet skal gjøre med ca. 25.000 ruller med mikrofilmet arkivmateriale, med totalt ca. 20 millioner sider. Hva skjer med disse? I årene 2008 til 2011 kommer det mye spennende på nett.

18 år gamle Per-Olav er Bodøs yngste, aktive slektsforsker & samtidig en av de flinkeste. Han har sjøl bedt om å holde foredraget & anslått tidsbehovet til to timer.

Det første haster mest. Skal vi rekke å få omtale i Slekt & Data må møtet legges inn i DISadm sin møtekalender. Det gjøres ca to ganger i året, der vi skriver tema under planlegging på rett sted, dato & klokkeslett. Seinere reviderer vi innholdet & tema etter hvert som det blir klart. Pr i dag har vi booket møter 12 måneder framover i DISadm.

Andre bolk på hjemmesiden. Nettredaktør Svein-Erik Davidsen legger ute en nyhetssak på bakgrunn av det som ligger i DISadm & det som han får tilsendt fra meg. Det gjør han ca ei uke før møtet starter. Gjerne slik.

Det tredje er omtalen. Etter noen e-poster & diskusjoner med PO lager jeg en kort pressemelding som han godkjenner, & denne sendes til medlemmene helst tre-fire dager før møtet. Se stoppested nr 6.

Origo.no er det fjerde. Skal stoffet inn i lokalavisa vår må det legges inn her. Pressemeldingen/medlemsinfo skrives som et INNLEGG i sonen Bodø & jeg krysser av slik at det også kommer i sonen nordlending.no. Du finner omtalen her. Videre legger jeg inn en kort-kort versjon som et ARRANGEMENT i kalenderen til sonen Bodø & nordlending.no, som du finner her. Utlegging i to soner gjøres i samme operasjon. Men underveis er det mange forhåndsvisninger & tilpasninger. Som regel legger jeg bilder inn, helst to forskjellige. Disse fikk jeg denne gang fra Per-Olav. Innsendte bidrag blir lagt ut på nett straks, & jeg kan seinere korriger opplysninger & skrivefeil hvis det oppdages. Vi kan også se hvor mange som har lest innlegget, de fleste er ikke-medlemmer.

Femte fase er nettavisa ab24.no eller avisa Bodø som den opprinnelig het. Her legges arrangementet inn i Bodøkalenderen, & det blir godkjent av redaksjonen før publisering. De har aldri avvist mine innlegg, & har noen ganger fulgt opp temaet redaksjonelt.

Stoppested nr 6 er e-post til medlemmene i DIS-Salten Slektshistorielag. Det går fort med ferdigskrevet stoff. Bilder kan ikke sendes her, & folk er vant til å få e-post fra meg 1-2 ganger i måneden. Ingen sure miner, heller kommentarer av typen: skulle gjerne vært der, & lager dere noe referat …

Sjuende etappe er viktig. Pressemelding & bilder sendes til en journalist i Avisa Nordland som synes dette er interessant stoff på bysida deres. Kanskje får vi et oppslag, avisa åpnes med stor spenning på torsdag morgen.

Det store spørsmålet nå er hvor mange som kommer på møtet torsdag 8. januar. Vil du være med å gjette? Premie i form av tidligere utgitte Salten Slekt til de to-tre som kommer nærmest. Gi ditt forslag i kommentarfeltet under. Det offisielle antallet er de som er inne i lokalet kl 20.30 (etter ½ time) uansett om de sitter eller står, & alle i lokalet inklusive PO telles med.

Takk til leder i DIS-Norge Torill Johnsen for utlån av foto av Viggers & PO.

Åpent galleri

I går - søndag 4. januar - tilbrakte jeg fire timer som vakt & guide på Adelsteen Normann Galleriet. Profilen forteller hvorfor akkurat meg. Vi i Stiftelsen har nemlig funnet ut at søndagene i januar er passende dager for å holde åpent galleri på Hålogatun. Kaldt vær, folk er hjemme, lett å kunngjøre – åpent hver søndag i januar – passer ikke den ene dagen passer kanskje neste søndag …

Takket være et lite samarbeid med Avisa Nordland får vi gratis annonsering dersom vi lar folk med AN-bonuskort komme gratis inn. Øvrige voksne besøkende betaler symbolske 20 kr. Det kom hele 31 personer, hovedsakelig mellom kl 12.30 & 15.00. På de 2½ timene holdt jeg fire foredrag av varierende lengde & dybde, men alle om kunstmaleren Eilert Adelsteen Normann 1848-1918 som reiste i tid & rom: Fra Bodin til Berlin. En gentleman som tok seg av unge & ukjente norske malere, ble keiserens venn & var den som første gang tok i bruk begrepet midnattsolens land. Mye mer om han i framtidige blogger.

Galleriet ligger i den gamle fylkesmannsboligen Hålogatun ved Snippen, ved innkjøringen til Bodø sentrum. Her henger ca 30 malerier & et antall skisser av norsk natur i siste halvdel av 1800-tallet. Malt i en naturalistisk, romantisk tradisjon i Hans Gude’s ånd. Hålogatun benyttes som selskapslokaler & eies av Bodø kommune, men det er aktivitetssenteret Tusenhjemmet som leier ut lokalene til alle som vil benytte disse.

Blant de 31 besøkende var det noen kjente, men mest ukjente for meg. Blant de første som kom var historikerbrødrene Geir & Svein Lundestad med koner. Svein si kone kjente jeg bra fra før. Eldstebroren bor som kjent i Oslo, & jeg poengterte sterkt, at dersom Nobelinstituttet noen gang skulle avholde et møte eller seminar i Bodø, ville Hålogatun være et naturlig valg med sine vakre malerier & historiske bakgrunn.

Det artige med å guide slik er at andre lærer meg noe nytt. En annen av de først ankomne var Else Farstad, en eldre kvinne som hadde servert på byens hoteller i en årrekke. Hun har forresten servert meg mange ganger på Grand Hotell.

Når fylkesmannen hadde selskap på Hålogatun kom maten fra Norrøna hotell. Hun var ofte & serverte for de prominente gjestene. Hun fortalte oss flere historier: Den første knyttet til kong Olavs besøk da Nordlandsbanen ble åpnet 7. juni 1962. Den annen til visepresident Lyndon B. Johnsons besøk i Bodø 10. september 1963. & for det tredje snakket hun om sauefjøset som sto på tomta bak fylkesmannsboligen. Hagen var nemlig så stor at fylkesmann fra1951 til 1966 Bue Fjermeros 1912 - 2000 hadde sauer til å holde grasveksten nede. Til dere søringer må jeg innskyte kort at gresset vokser j… fort om sommeren nordpå, pga midnattsola.

Morsomt – ikke sant? & vet du hva? 7. juni 1962 hadde jeg tenkt å fortelle om i en seinere blogg, & jeg har også en fortelling fra 10. september 1963 som frk Farstads historie i går minnet meg på. Den må deles med flere. Men sauene? De får hvile, jeg kommer tilbake til Hålogatun ved et annet høve. Du derimot kan besøke Hålogatun & Adelsteen Normann Galleriet søndagene 11. & 25. januar i år mellom kl 12 & 16 & se på bildene sjøl.

Årbøker er bra

Mange historielag & kommuner gir ut årbøker hver høst. Jeg har tidligere lest litt i gamle årbøker for å få mer informasjon om spesielle episoder eller personer som en kommer borti under slektsforskningen eller annet lokalhistorisk arbeide.

Historiebøker var fra gammelt av konsentrert om konger & krigere, søringer & storfolk. Etter hvert kom motreaksjonene med arbeiderhistorie, industrireising & de undertryktes saga. Deretter kom kvinnene & fant sin rettmessige plass, skjønt … hvem kokte suppe til gutta på skauen?

Lokalstoff & slektshistorie finner vi lite av i bindsterke norgeshistorier. Da er det viktig at en lokalt bygger identitet & samhold rundt sin egen nære historie. Derfor lesere jeg årbøker fra helt fremmede bygder & kommuner. I fjor startet vi på hjemmesida til DIS-Salten Slektshistorielag å anmelde årbøker, & jeg har nok anmeldt de aller fleste hittil. Vil du lese noen av bokmeldingene finner du de på årbøker.

Hva legger jeg vekt på i min vurdering av årbøker? Det lokale står sentralt, & jeg mener at ei årbok skal være en formidler av historiske karakter & at det må dekke minst 80 % av årboka. Årbøker skal ikke være en lokal Hvem-Hva-Hvor om livet i kommunen det siste halvannet året. Artiklene skal være godt skrevet, godt redigert & godt illustrert. Fargebilder der det er naturlig, ellers sort/hvitt. Opplysninger om forfatter hører også med.

Når jeg leser boka vurderer jeg videre om stoffet har allmenn verdi, også for lesere som ikke sokner til denne kommunen. Beskrivelse av fiske, julebakst eller husmannsliv kan i mange tilfeller si noe om hvordan folk levde i andre sammenlignbare områder. Er det slektshistoriske artikler prøver jeg å trekke dem fram. Videre er kvinneperspektivet, samiske røtter & krigen tema som opptar mange & jeg prøver å framheve slikt.

For å si det som det er: det er mange svært gode årbøker som gis ut i Nordland hver høst.

Denne bloggen illustreres av Saltstraumboka 2008.
Dette er første årbok fra et aktivt historiemiljø i Straumen i Salten – som det het før i tiden. Utgiver er Saltstraumen Museum, et frittstående privat museum som Saltstraumen historielag driver. Boka har 22 lengre & korte artikler & jeg ble raskt imponert over stofftilfanget, skrivemåten & lengden på mange artikler. Går det virkelig an å få et så flott produkt ut i første årgang? Les mer på hjemmesida til DIS-Salten.

Ti gode år

4. februar 1999 ble jeg valgt til ny leder i DIS-Salten Slekts­historie­lag for en periode på ett år ifølge statuttene. Mitt mål var å sitte i fem år. Tidligere års erfaring, som nok mange kan bekrefte, tilsa at det å etablere samarbeid i et styre, lage gode rutiner & etter hvert høste resultater, ikke er gjort på kort tid. Det har i disse ti åra vært gøy å jobbe med DIS-Salten & delta i andre fora i den etter hvert store DIS-Norge­fami­lien.

Ti år som styreleder hadde ikke vært mulig uten et positivt, hjelpsomt & uegennyttig miljø av personer som stiller opp når styret ber om hjelp.

Mange jobber i det stille & gjør en formidabel innsats, måned etter måned uten at de får de rosende ordene fra meg eller andre som de absolutt fortjener. Kilderegistrering av dødsboskifter har pågått kontinuerlig siden stiftelsen i 1992. Medlemsmøter, turer & slektsforskerdag krever en innsats, både måneder på forhånd & i nuet med rigg & rydd. Kirkebok- & gravstedsregistrering, opplæring av nybegynnere, hjemmeside, medlemsblad, foredrag for andre organisasjoner, hjelp til skoler & elever, søk etter slekt for andre personer, samtaler med likesinnede pr e-post eller på DISchat er noen av de mange deler av det å være en aktiv slektsforsker.

Av alle de mange menneskene jeg har møtt i denne sammenheng kan jeg ikke komme på én ubehagelig episode. Dog har jeg hørt en lang rekke utlegninger om slekt i n-te ledd med bruk av fornavn, benevnelse, emigrasjon & navnebytte for å nevne litt av det som opptar folk. Det må vi leve med, ikke alle klarer å samle seg rundt en tråd…

Jeg leste en gang om to gubber på samme arbeidsplass som skulle gå over i pensjonistenes rekker. De begynte å prate om hva de ville gjøre, nu når de fikk bedre tid? Jo, begge gledet seg til å putle med hobbyen sin. Det viste seg at de hadde samme hobby. Ikke én gang på 40 år hadde de fortalt om den! Hvilken glede de hadde forspilt.

Jeg synes det er greitt at alle vet hva jeg driver med i fritida. Det medfører en rekke kommentarer & spørsmål i løpet av året - alle av positiv karakter. Jeg misjonerer ikke, & snakker ikke om slektsforskning i tide & utide, men svarer når folk kommer med innspill.

Vi skal være stolt av den hobbyen vi har, & det er heller ingen hemmelighet at vi blir flere & flere!

Tid & rom

En gang er det tid. Mange ganger her vi ikke tid nok.
En gang er det rom. Noen ganger er det ikke rom nok.

Har jeg tid nok & rom nok til å blogge ? ~ neppe ...
... men skal jeg noen gang gjøre det, nytter det ikke å vente på nok tid & rom.

En må bare gjøre det ... i tid, i rom, i nuet.
Dette er en blogg for fortid,

slektsforskning,
lokalhistorie
& framtida.