søndag 13. januar 2013

Eyvind Hellstrøms slektsreise

- I mitt neste liv tror jeg at jeg skal bli slektsforsker, sier gourmetkokk Eyvind Hellstrøm. Han drar på en lang reise, fra Moss i sør til Alta i nord. Hellstrøm er klar over at han kommer fra alminnelige kår, men vet ikke hvilken baggasje far & farmor dro på. At kanskje Norges mest kjente kokk skulle ættes fra slike kår kan med rette kalles en klassereise, fra de laveste sosiale kår til de hvite duker på Oslo vest.

Det andre programmet i sesong 2 var konsentrert om de nære slektningene & fulgte dem i ”rett linje” bakover. Det gjorde det lett for seerne å følge tråden. Tre nye hovedperspektiv i dette programmet vil de fleste slektsforskerne møte ofte i sitt arbeid:
  1. Arbeiderklassen, proletariatet ble hardt & grovt utnyttet i det nyindustrialiserte Norge. I praksis måtte hele familien arbeide. Levekåra var elendige, både på små industristeder & i de store byene.
  2. Innvandring til Norge - & migrasjon innad i landet - utgjorde en viktig del av befolkningsvekst & sysselsetting fra 1700-tallet & til moderne tid. Folk flyttet etter maten.
  3. Opplysningene om våre aner må sjekkes i flere kilder, også kirkebøkene inneholder feil.

Eyvind Hellstrøm har nesten ikke familie, foreldrene Inger & Willy Hellstrøm døde allerede da han var i 20-åra, det var naturligvis lite snakk om forfedre & opphav. Sammen med sin to år eldre bror Jan ser han på det lille de har av bilder & papirer. En liten kjernefamilie på Lambertseter i 1955 & ei litt skremmende farmor Anna som han ikke har noen positive erindringer om. Utgangspunktet for denne slektsreisa var at mor Inger & sønner bodde i Moss, mens far Willy jobbet i Oslo for å tjene penger til egen bolig & ukependlet til familien.

Hellstrøm vet lite om farens liv så han starter på Oslo Byarkiv. Det er lurt fordi faren er født i 1907 & da er han kun tre år i folketellinga 1910. Kristiania/Oslo gjennomførte kommunale folketellinger veldig hyppig - ”fra 1867 av ble det holdt nærmest årvisse tellinger fram til 1954”. Her er det mye stoff å hente som ikke ligger på nettet.


Historiker Johanne Bergkvist har funnet Willy i ei folketelling fra 1941, hvor han jobber som metallarbeider for tyskerne - Die Deutsche Wehrmacht. Hellstrøm blir stram i maska; tyskerjobbing under krigen?

Bergkvist har dessuten funnet familien i 1899. Farfar Karl Hellstrøm var svensk, men det er farmor Anna Severines fødested som fanger historikerens interesse. Hun var nemlig født på Senja i Troms. Hennes foreldre het Nikolai Petersen & Wilhelmine Isaksen, de flyttet mye & ungene var født i ulike prestegjeld langs kysten. Bergkvist antyder at de kan ha vært tatere med stadige omflyttinger. Jo, det høres spennende ut, likevel var flyttemønsteret litt mer strukturert enn ett fantefølge tilsier. Fra Alta i nord langs hele norskekysten til Karmøy på en rekke kjente industristeder. Tatere? Ikke umulig, men neppe sannsynlig.


Eyvind drar til Karmøy & møter lokalhistoriker Rune G. HåkonsenVigsnes Grubemuseum.  Håkonsen leser flyttemønsteret med andre briller. ”Når jeg ser på årstallene, stemmer de veldig godt overens med når disse gruveområdene var på topp.” I kirkeboka, gutt nr 35,  får vi bekreftet at oldefar Nikolai var verksarbeider, han jobbet i ei gruve.

Hellstrøm får en omvisning i ei gruveutstilling & arbeidsfolkets boliger. Det var kummerlige forhold Familien med åtte barn bodde på et rom & delte kjøkken med to andre familier. -Var dette kokemulighetene? sier en lettere sjokkert kjendiskokk & får servert en rett de færreste av oss har smakt: vassgraut. At på til kald vassgraut kokt på vann, bygg & havre. ”Det smaker som det det er (…) ingenting. Det er ikke mat, men næring for den menneskelige organismen.” Det var en innertier å la Hellstrøm smake på gammeldags mat.
 

Wilhelmine Isaksdtr, lappisk
 Men kirkeboka inneholder opplysninger som overrasker, oldeforeldrenes etnisitet er påført, han var norsk – hun var lappisk, født i Alta. ”Det er sameblod her” sier hovedpersonen & setter kursen nordover til Alta & gruvebygda Kåfjord. I Alta møter han historieprofessor Einar Niemi. Etternavnet er et finsk ord & betyr nes (nes i sjøen). 

Så du tror at hun var same? smiler Niemi. Igjen må kirkeboka studeres. Professoren viser vigselen til Eyvinds tippoldeforeldre i Kåfjord i 1849 - Eva Caisa Mämmilä & Isak Savilla. -Mine tippoldeforeldre er disse to. Det høres ut som to finske langrennsløpere som vant femmila. For to minutter siden var jeg samisk, men nå er jeg (...) finsk eller kvensk, sier Hellstrøm.


Begge er innvandrere fra Tornedalen, Isak fra Haparanda i Sverige, på grensa til Finland & Eva Caisa fra Tortola på finsk side. Det kom mange tusen finner til Norge på 1700 & 1800-tallet. Befolkningsveksten i skogene var stor, jordbruket begrenset, epidemier & mange uår med hungersnød. Finnene ble kalt kvener i Norge & bosatte seg i de fiskerike fjordene & etter hvert i industrien. Folk flyttet nordover & vestover, mot maten. En kunne overleve som fattig med fiske, men dø som fattig med barkebrød. Derfor dro de. Les mer om kvenfolket her.

Men livet i Norge var heller ikke lett. Arbeidet var tungt, sjukdom florerte, voksne & unger døde som fluer. ”Den ene søndagen ble et barn døpt, den neste søndagen ble det begravd.” En av årsakene til det var at kirka & folk brakte ungen til kirkedåp altfor kort tid etter fødselen. Vinteren er hard her nordpå.


Kåfjord rundt 1900. Foto: © VAM
For mange dyktige kvener gikk det godt. Isak Savilla fikk også en klassereise, han ble smed – til & med "Verkets smed." Isak fra Haparanda gjorde karriere ved Kopperverket i Kåfjord. Verket var i drift i periodene 1826-1878 (den engelske driftsperioden) & 1896-1909 (den svenske driftsperioden).

Noen gravstein finnes ikke lenger, men kirketjener Ranveig Pedersen dukker opp & snakker med Hellstrøm. [Her blir vi igjen imponert over det grundige forarbeidet som ligger til grunn for Hvem tror du at du er?] Hun kan fortelle om en stein som ligger i fjæra et stykke unna, et sted som tidligere hadde mange arbeiderboliger: Isak 20. april 1865 er risset inn i steinen. Kokken fra sør er dypt preget, her har de slitt & strevet, & trosset alt. Her står Hellstrøm ved siden av en 150 år gammel hilsen etter tippoldefaren.

Slektsreiser har hurtige skifter i tid & rom. Historikeren fra Oslo Byarkiv har funnet mer ut om farmor Anna & sønnen Willy. Hellstrøms far jobbet under krigen for et tysk firma i Moss. Brinker Eisenwerke drev med vedlikehold av tyske krigsfly. De norske tvangsarbeiderne var kjent for å sabotere vedlikeholdet av de tyske flyene, en hverdagsmotstanden like viktig som ”gutta på skauen”. Jeg håper faren min var en tung del av den hverdagsmotstanden, sier en stolt Eyvind.

Alvoret blir tyngende når Johanne Bergkvist forteller at Karl, Anna & åtte unger i folketellinga 1923 bor på et rom & kjøkken. Den største familien i leiegården bodde i den minste leiligheten, & måtte klare seg på ei lønn. Enda verre ble det da farfar Karl noen år seinere forlot familien, mens Anna hold familien samlet på en liten morspensjon. Hellstrøm husker Anna ”som den biske, strenge, stramme gamle kjerringa i Ruseløkkveien”. Nå er hun ei heltinne, hun som klarte å holde familien samlet.

Eyvind & Jan Hellstrøm møtes utenfor blokka på Lambertseter. Farens første leilighet, faktisk slektas første egne bolig på minst 120 år, ikke rart det var viktig for Willy å skaffe seg denne for den svimlende sum på kr 5.000 - kontant - som han hadde spart opp etter krigen. Årslønna var da ca
kr 10.000. Normalårsverk 1955.

Programmet slutter ved foreldrenes enkle & ustelte grav på Nordstrand kirkegård. Gjennom slekstreisa har Hellstrøm endelig skjønt hvem faren hans egentlig var. Det har tatt Eyvind et helt liv å forstå - som han sier sjøl - at han var en fantastisk person.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar