Egils historie

Egil ble født like etter krigen. Foreldrene fikk barn seint i livet, de var rundt 40 år gamle & han var enebarn. Men det var greitt, han hadde en god oppvekst. Som andre barn hadde han det fint, det krydde av unger gata, venner & leker var det nok av.

Egil tok utdannelse, fikk en bra stilling i det offentlige, kone & barn, bil & enebolig. Velferdsutviklinga var sterk i Norge på 60- & 70-tallet. Ansvaret for sine gamle foreldre tok han alvorlig, det var ingen å dele det med. Egil var ganske voksen da han fikk vite at han var adoptert. Slike mange andre adopterte med adoptivforeldre i live, var det ikke noe stort behov for å undersøke hvor han kom fra. Han ville ikke såre mor & far.

Egil var over 50 år da faren døde, 86 år gammel, som den siste av mor & far. Han ryddet boet, solgte huset & tok vare på det han ville ha med videre. Da Egil gjennomgikk stort & smått fant han noen papirer det sto adopsjon på, fødselsdatoer, steder & navn han ikke kjente. Her fikk han svar på spørsmål han knapt hadde tenkt på.

Den biologiske mora var ei ung, ung kvinne fra Lofoten. Da hun kom i uløkka ble hun sendt til Bodø, hvor hun oppholdt seg helt til barnet ble født. Etter fødselen på Bodø sykehus ble Egil tatt hånd om av barnepleierskene på Bodø Barnhjem, & seinere adoptert av et barnløst ektepar.

Egils liv fikk en uventet vending. Midt i sorgen over å ha mistet foreldrene i Bodø, fikk han nye tanker. Hadde han underveis også mistet familien i Lofoten, ettersom åra hadde gått? Han valgte å søke opplysninger der de fantes, & det viste seg at mora fortsatt var i live. Hun var nå enke & hadde flere barn. Fra å være enebarn i Bodø gjennom vel 50 år fikk han plutselig en helt ny familie. Kontakt ble opprettet & Egil ble tatt godt imot av de nyoppdagede slektningene.

Dette er en sann historie, det eneste som er endret er navnet på "Egil". Han er forresten ikke i slekt med meg.