«Det er helt klart noe mytisk over oldemor Hilda. Mitt bilde av henne er at hun kommer foreldreløs fra bygda, med en liten sekk i handa & ei lita katt under armen, & seiler inn til hovedstaden. & på et eller annet underlig vis kjøper seg et pensjonat som blir en vill suksess. Jeg tenker at det var veldig sjeldent med en sånn sterk dame på den tiden.» Popartist Bertine Axeliane Zetlitz Robberstads (1975) slektsreise til familiens skjulte fortid er preget av sterke kvinneskjebner. Ei oldemor det gikk godt med & ei tippoldemor som fikk de fleste nedturene hun kanskje kunne opplevd de siste tiårene av 1800-tallet. Femte episode av «Hvem tror du at du er» 2017 inneholder både tradisjonell slektsforskning & lite brukte kilder som gir et utfyllende bilde av levd liv & ulike skjebner.
Bertine Zetlitz største endring i livet, større enn popkarrieren, var å få egne barn. Instinktet hennes sier at hun må beskytte alt hun elsker, & det for enhver pris. Dessuten har hun fått ‘en følelse av å måtte være klar’ i tilfelle noe kommer på. Det funderer hun på, & Zetlitz antar at livet til de sterke damene i familien kan forklare noe av dette. Bertine er spesielt nysgjerrig på oldemor Hilda, men alt hun vet er bare hvor streng hun var. Slektsreisa starter med oldemor Hilda Bærefjeld, født 1877 ‘på bygda’, slo seg ned i Kristiania (Oslo) & drev i ung alder sitt eget pensjonat allerede i 1903. Hilda (1877-1962) ble gift med Søren Oftenæs (1871-1943) & de kjøpte en villa på Oslos beste vestkant i Josefines gate 3. Her regjerte Hilda, men bakgrunnen hennes kjenner ikke Bertine.
Bertine møter faren Svein Robberstad i Josefines gate 3. Han forteller hvordan det var å leve tett på ‘bestemamma’ som hadde sin faste plass; en kurvstol på trappa. Ingen skulle ta hennes stol. -Hvorfor tror du at Hilda var så streng med dere, spør Bertine. Sveins mor Dorothea hadde forklart at det skyltes Hildas ukjærlige mor, men sjøl fortalte hun aldri noe. Han viser et bilde av ei ung jente, der er hun cirka 20 år mener han, men det kunne like gjerne vært et konfirmasjonsbilde. Hun er også avbildet med ektemannen Søren Oftenæs. De giftet seg i 1914, så det kan stemme at de var nygifte på bildet. Hun var da 39 år & det er ei moden kvinne vi ser på fotoet.
Bildet er fra balkongen på Bærefjelds pensjonat som lå i Hegdehaugsveien 24 rett bak Slottet. Bertine følger i Hildas fotspor & drar til bygården der oldemoras pensjonat lå. «Hele barndommen & ungdommen har jeg gått opp & ned her uten å vite hvor mye (familie) historie som er her... Hvorfor har ingen fortalt meg det før? At det lå her, midt i.» sier ei forbauset Bertine. Her møter Bertine byantikvar Janne Wilberg. Hun forteller at gatene bak slottet var et meget godt strøk å drive pensjonat i. Gården fra 1898 har fortsatt en flott steinfasade. -Gulvflisene i inngangen er de originale, her har din oldemor gått.
Wilberg viser Zetlitz en annonse fra Aftenposten 1903: «Et smukt møbleret balkonværelse i frk. Bærefjelds pensjonat, Hegdehaugsveien 24, III. Bad, telefon & centralopvarming.» Da var Hilda bare 26 år & hadde ansvar for et pensjonat med 26 rom. Eieren var en advokat, men oldemora leide ut rommene i sitt eget navn. Hun hadde hans tillit til å leie ut, betale husleia til ham & ‘ikke blamere strøket med et galt klientell’. Byantikvaren mener at Hilda drev Bærefjeld pensjonat i hvert fall til 1918. Det vil si at hun var yrkesaktiv både når hun fikk sitt eneste barn Dorothea i 1915 & etter fødselen. Det var ikke vanlig for kvinner å jobbe etter at de giftet seg & fikk barn. Hilda stod på egne bein & var både sterk & uavhengig. I kildene har Wiberg funnet noen spor etter Hilda. I folketellinga 1900 står det at hun er født i Stokke.
For å finne ut mer om oldemoras barndom reiser Bertine til Stokke hvor hun møter arkivar Marit Slyngstad fra Vestfoldarkivene. De finner Hilda Constance kirkeboka som «uekte født» dvs født utenfor ekteskap. Foreldrenes navn & stilling var ‘tjenestepige Marie Ulrikke Larsdatter & matros Martin Hansen Øre’ & de bodde på «fattigstuen». Fattigstuen slik den er beskrevet i Stokke bygdebok II (1983), side 246 & 247.
Faren forsvant raskt ut av bildet. Da Hilda var ett år ble hun tatt fra mora & satt bort på en gård ikke langt unna, ettersom mora ikke kunne livnære henne. I alle kommuner var det fattigkommisjoner som tok seg av folk som ikke greide seg sjøl, helst på billigste måte for det offentlig. Familier ble splittet, & barn ble tatt fra sine foreldre. Fattigvesenet betalte ofte bøndene for å ta imot barna, & de gårdene som skulle ha minst betalt fikk barnet. -En auksjon? Det er jo helt for jævlig, sier Zetlitz. Men nok en gang i denne serien fikk hovedpersonens ane et bedre liv enn det mange andre hadde på den tida, noe Bertine etter hvert finner ut av:
Ett år gammel ble Hilda satt bort til Hans Hansen på gården Bærefjeld. Bidraget fra fattigvesenet var 60 kroner første året, deretter reduserte de betalinga etter hvert som jenta ble større & kunne gjøre nytte for seg på gården. Slyngstad kan ikke si noe om hvordan Hilda hadde det på Bærefjeld. Men programmet forteller generelt at fosterbarna ofte hadde det tøft, fikk harde arbeidsoppgaver, dårlig med mat & til & med måtte sove sammen med dyra noen ganger.
Bertine vil finne ut mer om dette & reiser videre til Bærefjeld gård hvor hun møter Hans Gundersen. Hans oldeforeldre drev gården som Hilda kom til, & Zetlitz spør ham om hva Hilda kan ha hjulpet til med på gården? De vanligste pliktene var å stelle dyra & utføre oppgavene foreldrene satte henne til. Hun ble en del av gården. Gundersen har et positivt inntrykk av sine oldeforeldre, de var veldig gode mennesker. De ville at barna skulle ha det godt. Han påpeker at hun fikk navnet Bærefjeld som hun tok med seg til Kristiania & brukte på pensjonatet sitt. -Det er en lettelse å høre. Jeg fant jo akkurat ut hvor dårlig mange av barna ble behandlet, sier Bertine. 
Kildene viser at Hilda bodde på Bærefjeld til hun ble konfirmert i 1892, 15 år gammel. Men heller ikke her slapp hun unna sin fortid «Født på Sundbyeide fattigbrakke» skrev presten i konfirmasjonspapirene. Det var ganske heftig, synes Bertine. Hilda kom til Bærefjeld bare ett år gammel. Til tross for å være født på fattighuset gjennomførte hun en lang & imponerende klassereise, fra fattigstua i Stokke til å eie Josefines gate 3 i Kristiania. -Hvilken bragd det har vært. Hvor målrettet hun må ha vært. Bertines fokus dreier nå over på Hildas mor - tippoldemor Marie. Hvordan havnet hun på fattigbrakka & hvorfor kunne ikke Marie livnære barnet sitt? To km fra Bærefjeld gård lå Sundby fattigbrakke. Der møter Zetlitz Knut Jørgen Jordheim fra Interkommunalt arkiv. Fattigboligen på Sundby, Sundbyeidet fattigbrakke – stedt har hatt mange navn. Han viser folketellinga 1865 der Marie Ulrikke Larsdatter var åtte år & bodde her med resten av familien.
Tippoldemor Marie ble født i 1857 av Karen Anne Pedersdatter & Lars Ørvald. Foreldrene & de fire barna bodde i Stokke i Vestfold. Da Marie var fem år kom de inn i fattigkommisjonen protokoller. Lars var snekkersvenn & hadde ødelagt helsa si med ‘spirituosa’. Kanskje var han alkoholiker. Det gikk etterhvert så galt at hele familien måtte flytte til den nybygde fattigbrakka i 1865. På den tid, opplyser programmet, bodde hele 19 mennesker i lag i et elendig lokale med dårlig hygiene & mange sykdommer, der barna oppvokste i konstant utrygghet. I den digitale folketellinga var det 12 personer i 1865 & 21 ti år seinere. Fattigbrakka ble revet i 1913. Til tross for et tøft liv & en «forsømt» barndom hadde hun under konfirmasjonsforberedelsene vært både ‘flittig & sedelig’. Hun hadde oppført seg godt.
Så går det slag i slag nedover med Marie. Fem år seinere, på sin egen tyveårsdag - 5. april 1877 - ble hun mor til Hilda Constance. Ei ugift mor på fattigbrakka kunne ikke forsørge seg & ungen. Ett år i lag fikk mor & datter før fattigkommisjonen plasserte Hilda i privat pleie på Bærefjeld gård. Det var billigst, & skulle skremme mora fra å få flere barn.
Samme år, i 1878, tok Marie tjeneste hos en tollbetjent i Sandefjord. Her ble hun banket opp & havnet på sykehus. Tollbetjenten ble dømt til å betale for sykehusoppholdet, men ikke straffet. Offeret - Marie - ble dømt noen måneder seinere:
«Pigen, Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold af Stokke 21 Aar gl. Der fører et forargeligt Levnet & ikke lovlig ernære sit uægte Barn bliver i Henhold til Lov (…) 1863 § 66 at indflytte i Tvangsarbeidsanstalten i Sems Fengsel for et Tidsrum af 6 – sex - Maaneder».
Besøket i Vestfold skaket Zetlitz voldsomt. Fra å være opptatt av oldemor Hildas tøffe liv oppdager hun ‘bare sorgen’ en generasjon lenger bak. Nå vil Bertine vite hva som skjedde etter at Marie slapp fri fra tvangsarbeidet. Kildene forteller at hun jobbet som tjenestepike hos familier på Østlandet, & i 1881 oppholdt seg i Kristiania.
Slektsreisa fortsetter i hovedstaden. Utenfor «Prinds Christian Augusts Minde» i Storgata 36 møter Bertine historiker Caroline Juterud fra Oslo byarkiv. -Hva slags sted er dette? -Dette er Kristianias sinnssykeasyl & tvangsarbeidsanstalt, svarer Juterud. To år etter Sem tvangsarbeidsanstalt er Marie på 24 år tilbake i fattigvesenets rapporter. Hun klarte ikke å livnære seg sjøl. «Hun er nå frugtsommelig & i forkommen tilstand» står det. –Frugtsommelig, hva betyr det, spør Bertine. -Hun var gravid, svarer historikeren.
Marie var ikke innlagt på sinnsykeasylet, men innsatt i arbeidsanstalten. Hun kunne ikke forsørge seg sjøl. Botemidlet for kvinner som henne på den tid var straff. Det var tilstanden hennes, ikke handlingene, som gjorde at hun kom hit til ‘Prindsen’. Her levde hun tett på småforbrytere, prostituerte, alkoholikere & folk med sinnslidelser. Marie måtte arbeide hardt elleve timer hver dag, seks dager i uka i to måneder.
27. august 1881 fikk Marie sitt andre barn, sønnen Even. Igjen ble hun alenemor med et lite barn.
Her opplyser programmet at barnefaren var lensmann i Bærum, en enkemann med mange barn. Det henvises også til «hans korrespondanse med fattigvesenet at han ikke vil følge opp forholdet til Marie eller sønnen». Dette må minst være en misforståelse!
Slektsforsker Remi Pedersen påviste samme kveld som programmet ble sendt at faren, Even Olsen Skjerveneie, var en gift mann & omstreifer uten fast bopel: «Hans bopæl vites ikke». Even Olsen fikk barn med sin ektefelle Elen Eriksdatter i Vardal i 1880, & tvillinger i 1883. Han døde av tæring på Skjerveneie i Vardal den 17. august 1890 & sto da kun som huseier i borgerlig stilling.Marie var lut fattig & etter ei tid ble også sønnen Even tatt fra henne av fattigkommisjonen. -Hun må ha visst det, sier Bertine, håpet var nok å beholde gutten. Igjen sto hun alene med skammen & sorgen.
Kildene gjør et lite opphold, halvannet år seinere ble hun for andre gang innsatt på Sem tvangsarbeidsanstalt i 1883. Situasjonen ble dramatisk forverret, Marie var utagerende & raseriet rettet hun mot lederen på Sem. «Marie Larsdatter fra Stokke har utvist en sjelden brutal oppførsel.» Hun ble satt inn på ei ‘lys celle’ for at hun ikke skulle skade noen medfanger, men hun klarte å knuse alle vinduene, skreik, skjelte & spyttet. Deretter ble hun isolert & «Satt i mørk celle i tre dager.» Det var den strengeste straffen hun kunne få.
-Det blir bare mørkere & mørkere, sier Zetlitz. Jeg håper bare at det ikke klikket helt for henne. Bertine er blitt veldig emosjonelt engasjert i tippoldemora. Hun håper at det skal skje noe bra med henne, men innerst inne tviler hun nok på det. Neste spor er ei etterlysning i avisene fra 1884 «Pige Marie Ulrikke Larsdatter Ørvold har undveget med sit udøpte barn ...» . Hun har stukket av, sier Zetlitz, men har hun tatt med seg lille Even ellet fikk hun et tredje barn?
Slektsreisa går videre til historiker & etnolog Kari Telste fra Norsk Folkemuseum. Hun kan fortelle at Marie fikk dattera Hulda Martine 14. oktober 1884, født utenfor ekteskap. Hulda Martines dåp mellom nr 3 & 4 i kirkeboka.
Maria skjønte at hun ville bli fratatt dette barnet & rømte fra tvangsarbeidsanstalten & fattigkommisjonen med sitt ennå udøpte barn. Flukten ble relativt kortvarig. Allerede i mars 1885 måtte hun møte i retten. «Tredje gangs hor» ble regnet som en forbrytelse & kunne straffes med fengsel. To ganger var hun straffet med tvangsarbeid. Når det tredje barnet kom risikerte hun en hardere dom.
På slutten av 1800-tallet ble mange barn født utenfor ekteskap. I retten fortalte hun om Hildas far som hun var forlovet med før han plutselig forsvant. Foran dommeren fortalte Marie også at hun ble besvangret for tredje gang av ‘gift opdagelsesbetjent Anton Syversen’ under en kortvarig arrestasjon på hans kontor. Bertine er mer enn opprørt: -Dette er ... er dette en voldtekt? Marie var i en sårbar situasjon, betjenten hadde stor makt. Men det finnes ingen opplysninger i kildene om episoden fikk noen følger for Anton. Marie derimot fikk 60 dagers fengsel for å ha fått sitt tredje uekte barn. En forsonende opplysning er at Marie sonet straffen med Hulda Martine på cellen da hun fortsatt ammet barnet. Etter fengselsoppholdet er ingen spor som tyder på at Hulda Martine ble tatt fra henne. Kanskje skrapet Marie sammen nok penger til at hun kan forsørge seg sjøl & barnet.
Til slutt går det bra med Marie. Hun giftet seg i 1887 med hvalfanger Johan Andersen i Tønsberg. Endelig fikk hun leve & bo sammen med ektemann & barn. Ett års tid etter bryllupet skrev Marie til fattigkommisjonen om å få Hilda tilbake. Her « ... anmodes den ærede fattigkommisjon om å levere barnet til moderen som i løpet av de første dager vil avhente det.» På den tid var Hilda elleve år & bodde på Bærefjeld gård. Både vi & Bertine vet allerede at Hilda ikke kom tilbake til mora.
Etter tolv år døde Johan Andersen fra henne i 1899. De siste åra av livet, fram til hun døde i 1910 bodde Marie sammen med sønnen i arbeiderbydelen Grünerløkka i Oslo øst. I vest dreiv Hilda Bærefjelds pensjonat. Familiehistorien forteller at Marie besøkte sin datter på vestkanten, men de fikk aldri noe nært forhold.
Bertine Zetlitzs slektsreise ble mer opprivende enn hun hadde forutsett. Tippoldemor Maries fortelling føltes nær & vond & sto i skarp kontrast til Hildas suksesshistorie. Samtidig ser hun det positive i Maries liv. -Hun må ha vært ressurssterk. Reist seg igjen & igjen, sier en tydelig berørt Bertine. Fortidas vonde & gode episoder skal ikke forties, men gis videre til neste generasjon. Denne kvinnesagaen vil hun fortelle til sin egen datter Lilli; «We're standing on the shoulders of giants». Bertine er glad for at alt hun har funnet ut, & hvordan formødrenes dramatiske liv lever videre i hennes egne holdninger om å beskytte sine barn, & alltid være beredt på uventede hendelser. - Jeg visste ikke hva jeg begav meg ut på. Men det har vært absolutt verdt det.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar