søndag 30. desember 2012

Gamle julenisser

I Fredensborgveien 56 - der jeg vokste opp & bodde i 22 år - hadde vi i alle år noe gammel julepynt som vi på tradisjonelt vis tok fram hver lillejulaften når huset skulle pyntes. Da var adventstiden slutt hos oss & jula kom neste dag. Advendtstjerna av papir hang i verandavinduet fra 1. søndag i advent til nettopp lillejulaften. Det skulle IKKE være to tente julestjerner samtidig i huset.

Jule- & nissepynten var enkel &  ukomplisert, men den var ikke hjemmelagd, kjøpepynt må vite. Jeg antar med 99 % sikkerhet at varene ble kjøpt på Otto Koch AS hvor begge foreldrene mine jobbet nesten hele yrkeslivet deres. 

Nissene til venstre er lysholdere. På ei plate som illuderer snø (sne på vår dialekt)  står en tomtegubbbe med furukonglekropp, hode med skjegg & fargerik hatt. I hånden holder dvergnissen en fluesopp eller ei lykt.

Konstruksjonen var skjør, både kongle & lysholder er reparert mange ganger. Brannfarlig var de også, slik vi ser hos den gule nissen, hvis en ikke fóret lyset med sølvpapir.


Til høyre er en nisseunge på kjelke. Kjelken er laget av sølvpapir/cellofan, armer, bein & kropp av piperensere, mens lua på kulehodet er av rødt kreppapir. Nissegutten er minst ti år eldre enn skjeggnissen som sitter & hugger ved.

De mest populære julenissene var likevel de som var laget av papp & forestilte lekne, sinte, glade, trøtte & snille julenisser i alle tenkelige positurer. Disse ble plassert rundt omkring i hyller & på speil, på bilder & skap. En besøkende skulle ikke på øye på papirnissene med en gang, men uforvarende oppdage dem - en her & en der ...
 
Alderen på julepynten er usikker, det meste var fra 1940 & 50-tallet, faktisk ennå eldre er mulig ettersom min fars barndomshjem overlevde bombinga av Bodø 27. mai 1940.

fredag 28. desember 2012

Juletreteppet

Mi mor var yrkeskvinne & husmorarbeider. Hennes hobby var å løse kryssord. Håndarbeid var henne fjernt. Vel, med symaskinen & stoppenåla bøtet hun gutteklærne, la buksene opp & seinere ned, samt reparerte ullestan. Men håndarbeid for egen trivsel eller pynt i huset var fraværende, med ett unntak.

Juletreet i 2012
En høst i siste halvdel av 60-tallet presenterte et norsk ukeblad mønsteret til et juletreteppe. "& at det er en nyttig ting kan ingen komme fra" slo hun raskt fast.  Her kunne gaver ligge på noe pent, dessuten ville grannålan ligge i ro når de datt ned.

Vi kjøpte inn litt strie, tøylim, filt i forskjellige farger& tegnet av mønsteret på "smørpapir" dvs matpakkepapir som vi sier i dag. Teppet skulle være kvadratisk & i hjørnene en nisse eller ei nissejente som løp i samme retning.

Teppet ble ikke helt ferdig til jul. Mellom nissevottene skulle et tau (ulltråd) gå som nissefolket holdt i hendene. Juletreteppet var i bruk i mitt barndomshjem fram til ca 1990 & i vårt nåværende hus siden 1992. Det manglende tauet ble aldri montert, & vil heller aldri bli det. 

Teppet er ca 95*95 cm & figurene 25 cm høy. 

søndag 23. desember 2012

Gledeleg jol - i 100 år


Gledeleg jol! & Godt nyaar! står det på dette postkortet som ble postlagt i dag for hundre år siden i bygda Taavær til lærar Aune & frue i Brønnøy

I folketellinga 1910 er det to lærer Aune i Brønnøy, begge ved navn Tomas & begge født i Trøndelag i 1855.  Den eneste med frue i folketellinga finner du her, gift med Elise Sørnsen fra Brønnøy.

Julekortets avsendere er Lydia & N. Taavær. I folketellinga 1910 finner vi Nils Andreassen & Lydie Olsdatter på Taavær i Tjøtta kommune.  Nils var gårdbruker & skipper, handelsmann & seinere dampskipsekspeditør.

Tåvær ligger nordøst for Vega & er i dag en del av Vega kommune & Vega verdensarvsted. Ifølge DIS-Norges Genealogisker ressurser ble Skogsholmen med flere øyer ved kgl.res. 10.1.1964 overført fra Tjøtta til Vega.  Les om Tåværs posthistorie her.

Jeg vil ønske alle lesere av Tid & rom
en riktig gledeleg jul & et godt nyaar !

søndag 16. desember 2012

Vanessa Williams seek her roots

Vanessa Williams seek after her roots in the American version of Who Do You Think You Are.  She knows almost nothing about her father’s ancestors. Why? Because her grandfather’s parents died when he was a little child. 

Jakten starter på en kirkegård ved gravsteinen til hennes tippoldefar David Carll. Her finner hun et merke som markerer at avdøde deltok i den amerikanske borgerkrigen (1861-65). Gjennom besøk i arkiver & samtaler med historikere finner hun ut at David vervet seg til unionshæren (nordstatene) like etter at det ble tillatt for negre å gjøre det. Vervesummen var på $ 300 & for to hundre av disse kjøpte han ett stykke jord (kanskje også en gård) til seg & familien. Kona Louise var forøvrig hvit, & blandingsekteskap var uvanlig på den tiden.
 
Carll var en av flere sorte som kjempet mot sørstatene & slaveriet. Ettersom han var født i nord, i New York State var han født fri, & deltok i et kompani for farvede. Da borgerkrigen var slutt forble han i hæren en tid, frigjøringsstyrkene skulle bistå avskaffingen av slaveriet & innføre unionens - USAs - lover i sør. I et av arkivene finner de et tinnplatebilde av soldat David Carll. Arkivaren som jobbet der i 20 år hadde aldri tidligere funnet et slikt.

Neste hovedsøk er etter en annen tippoldefar på farssiden. Han var født før borgerkrigen på en bomullsplantasje i Tennessee – en av de konfødererte sørstatene. M.a.o. var han født inn i slaveriet. William A. Fields var skolelærer, & som slave kunne han ikke delta i krigen. Etter freden var 25 % av befolkningen i delstaten negre, & i noen valgkretser var de fargede i flertall. William ble etter krigen valgt som representant til delstatens lovgivende forsamling, hvor han satt i 1885-86. Seinere arbeidet han som fredsdommer, & døde bare 52 år gammel, uten å etterlate seg annet enn det største av alt – et uplettet navn.

Vanessa Williams slektsreise var en trivelig ferd gjennom det moderne USAs historie. Utrolig nok finner hun bilder av begge tippoldefedrene, en unik opplevelse som få er forunt. 
She also recognizes many common features between her own father & her two great great grandfathers. 


På det nasjonale makroplanet lærte vi at sjøl om slaveriet ble avskaffet i 1865, motarbeidet regresjonen som fulgte likestillinga mellom fargede & hvite. Ku Klux Klan ble sørstatsplantasjeeiernes nye arena. Først etter at borgerrettsbevegelsen vokste fram fra 1950 til 70-tallet ble like rettigheter – uansett hudfarge – gjennomført, over hundre år etter borgerkrigen.

søndag 9. desember 2012

Tørrfisk & kvernsteiner

Hva var nordlendingenes nest viktigste eksportartikkel i historisk tid?  Tørrfisken var en klar nr 1, men på andreplass; var det tran, skinn & huder, reinkjøtt, båter eller kanskje mennesker?

To kvernsteinsbrudd fra vikingtid & middelalder. Bjørg Hebba Helberg fra Tromsø Museum har i Saltdalsboka 2011 en faglig god & lettlest artikkel om de mange kvernsteinsbruddene i nordre Saltdal, øst for fjorden & dagens E6


 
Kvernsteinsbruddene i Saltdal. Kart NG.
Granatglimmerskifer er en lagdelt bergart som lett lar seg spalte dersom huggeren følger lagdelinga i berget. I fjellene mellom Saltdal i sør & Hamarøy i nord er det mye langsgående framspring av denne ”Saltværingsteinen”. En industrielle næring i tidlig tid. Aslak Bolt beskriver kvernsteinbruddene i sin jordbok i 1432.

Bruddene i granatglimmerskiferen i Saksenvik & Setså hadde ulike hoggeteknikker. Noen steder hogget en ut en rund stein & kilte den løs etterpå. Andre steder fulgte en lagdelinga & kilte ut store flak som seinere ble rundhugget til håndkverner. Det var lite leveranser til vasskverner som først ble tatt i bruk etter år 1200 her i landet. Huggemetodene produserte ulik mengde skrell, & det er i avfallsteinen & de halvferdige kvernsteinemnene at arkeologene gjør sine analyser & funn.


Langt flere steiner ble tatt ut enn de lokale behovene tilsa. Dermed er det klart at steinene ble solgt ut av distriktet, til Sør-Norge & sannsynligvis havnet mange kvernsteiner i utlandet. Fra de rundt 60 bruddene i Saltdal har det blitt tatt ut ”rundt tretti tusen stein i løpet av produksjonsperioden” på 500-800 år. Dermed er det ikke bare tørrfisk, skinn & huder som håløygene dro med på handelsreiser i vikingtid & middelalder.

Kvernsteinproduksjonen er viktig i et nordnorsk perspektiv fordi den både var langvarig & omfattende. Slike handelsforbindelser måtte ha stabile leveranser & fraktemetoder. Betaling for arbeid & produkter må også ha fungert, kanskje i form av fisk eller korn, men kanskje også sølv eller glass. Uten betaling ville produksjonen vært tilnærmet lik null, dvs 2-300 stein i samme tidsperiode.

Tørrfisk & kvernsteiner – to nordnorske handelsvarer vi er stolt over.

søndag 2. desember 2012

This Old Thing

- Painting was damaged by bayonet-wielding soldier -
 
Den kanadiske nettavisa The Record.com har en spørrespalte om antikviteter & gamle saker, kalt This Old Thing. I mars 2011 kom det spørsmål om et Adelsteen Normannmaleri som var blitt skadet av en bajonettbrukende soldat. Her følger spørsmål & svar i min omsetting:


Question: Dette maleriet av en norsk fjord har vært i min kones familie siden tidlig på 1900-tallet. Det er ca 112 * 150 cm & signert A. Normann. Jeg tror det ​​ble bestilt av Keiser Wilhelm II som ville ha et maleri av sin beste fiskeplass. Under andre verdenskrig ble dette maleriet skadet av en bajonett da de russiske soldatene inntok Berlin. Det har blitt reparert, men skråstreker er fortsatt merkbar. Vi vet ingenting om kunstneren & lurer på om dette skadede kunstverk har noen verdi. 
 - Fred fra Elmira


Answer: Maleriet er laget av den norske maleren Eilert Adelsteen Normann (1848 - 1918). Maleriet har en fascinerende proveniens basert på fortellinga fra krigen. Dessverre er de store, skrå skadene fra bajonettene dårlig reparert. 
 
Dette bildet av et norsk fjordlandskap er typisk for Normanns kunst. Men det store formatet er utypisk. Dette er et ekstremt stort maleri & kunstens verdi øker generelt med størrelsen. Samlere er alltid på utkikk etter det uvanlige. Men det er en jobb som må gjøres med maleriet. 

 
Først må du få bekreftet at dette arbeidet faktisk er malt av Normann selv, & ikke en av hans elever. Jeg er litt mistenksom fordi sammenlignet med andre bilder fra denne artisten, synes dette å ha mindre ”snap” & briljans. Det kan skyldes maleriets dårlige tilstand & skitt som har samlet seg gjennom årene. 

 
Når opphavet er fastslått med sikkerhet må du være forberedt på en kostbar reparasjon - muligens så mye som $ 2.000. Dog, blir bildet riktig behandlet kan det være verdt fem eller seks ganger restaureringskostnadene. I mellomtida ville jeg nyte maleriet & den unike historien som følger det. 

John Sewell

 
Den opprinnelige engelske teksten finner du her.

Vi trekker nok litt på smilet når vi leser om ”keiserens beste fiskeplass”. Sammenhengen mellom kunstens vekt & verdi var også en overraskende ny opplysning: “This is an extremely large painting and art values generally go up by the pound or kilo.” Da er det nok best ”In the meantime… enjoy the picture and the sensational story that goes with it.”

søndag 25. november 2012

Brune melkeflasker 1962

I november 1962 ble kjøkkelivet endret i Bodø, vi fikk nye, brune melkeflasker

Ja, flasker, embalasjen var av glass. De nye melkeflaskene hadde lavere "hals" enn de gamle & blanke, noen sa at de ikke hadde hals i det hele tatt. 

Brunfargen skulle forbedre holdbarheten på melka, en slags solbrilleeffekt.  Kjøleskap var ikke vanlig på den tiden, det skulle enda gå halvannet år før vi fikk råd til å kjøpe den slags luksus.  I stedet oppbevarte vi ei melkeflaske i langskapet

Et langskap gikk vanligvis fra kjøkkenbenken & opp til taket mot en yttervegg. Langskapet & underskapet nedenfor hadde begge lufteventiler med netting mot fugler & insekter. Dermed holdt skapet lavere temperatur enn de øvrige skapene, ca  2-3 grader om vinteren & 6-8 grader om sommeren.

De øvrige melkeflaskene i husholdningen lagret vi murgulvet i kjelleren. Hver familie - det bodde fire i hele huset - hadde egen plass for melka si under kjellertrappa. Melka var ikke innlåst i noen matbod, til det drakk vi tre brødrene Eide altfor mye melk.

Når folk kjøpte melk brukte mange et eget stativ av metall med plass for tre eller fire flasker & et godt håndtak. Det trengtes, slik avisnotisen forteller oss, flaskene var tunge. 

Ei gammel melkeflaske veide 716 gram når den var tom, ei ny, brun melkeflaske veide 550 gram. Til sammenligning veier en tom melkekartong i dag 32 gram. Handlet du fire liter melk på langhalsa flasker var vekta nesten 6,9 kilo, & sank til 6,2 kilo med de brune flaskene. 

Noen husker sikkert også at handlebagger med påmonterte hjul var populære hjelpemidler for "husmødrene". Nå er disse blitt retro-moderne igjen.

En liter melk kostet 73 øre i 1962, mens ukebladet Donald Duck & Co kostet 1 krone. Det tilsvarer i dag etter konsumprisindeksen hhv kr 7,64 & kr 10,47.  Så billig får du ikke disse varene 50 år etter.

søndag 11. november 2012

Elsker - elsker ikke?

Jeg fikk en kjærlighetserklæring, fra Hamar, fra bloggerinnen Kleppanrova som skiver om kunst, litteratur & røtter i Lurøy. Ingun Kleppan er bl.a. smykkekunstner & hører lydbøker mens hun arbeider. Mange lydbøker, som blir til gode bokmeldinger. De er givende lesning. Derfor er bloggen hennes på mi liste ANDRES ROM i venstre marg.

Grunnen til at jeg fant Kleppanrova var de mange historiske tilbakeblikk til Lurøy-Onøy på Helgeland. I et skap hun arvet fant hun hauger av notatbøker, skisser, tanker, bilder, drømmer & leker som to brødre har hatt på Helgelandskysten, nemlig hennes far & onkel. Sistnevntes dikt & dagbøker, førstnevntes tegninger.  En stor kilde til nordlandsk hverdagsliv fra 1936 til 1948, men sagaen fortsetter ennu. Så besøk Kleppanrova gjerne.

 Vel, Ingunn fikk et kjedebrev - Award - som hun skulle gi videre til fem blogger "hun elsker."  Tid & rom kom øverst på lista, & begrunnelsen likte jeg særs godt:
"Dette er en blogg mest om slektsforskning, noe jeg egentlig ikke driver med, men allikevel synes er spennende å følge med på. http://tidogrom.blogspot.no/ Han har så mange fine fortellinger & historier å fortelle." 
God slektsforskning er gode historier, & tidsreiser er fortellinger vi aldri blir lei av.

Så til de fem bloggene jeg elsker, jeg har valgt meg fem kvinner.

På topp kommer bloggen Slekt & slikt! av Laila Normann Christensen. Hun har blogget i fem år & er dronningen blant norske slektsforskere. En ener i sitt fag & med lang fartstid som tillitsvalgt i DIS-Norge, herunder mangeårig leder i DIS Oslo/Akershus. 

Hennes innlegg er interessante, med grundig forarbeid & relevant for alle. Laila er ekspert på å leite etter slekt i USA, hun tilbringer dessuten mye tid "over there".

Neste kvinne er Liv Ofsdal med bloggen Min digitale verden. Liv startet å blogge to dager etter Laila, noe som nok kom av de på den tid var aktive moderatorer på DISchat. 

Liv er deltidsansatt i DIS-Norge blogger om slekt, lokalhistorie, bok & bibliotek samt livet rundt Holmestrand der hun bor. Da jeg begynte å lese blogger startet jeg alltid med Livs digitale verden & gikk videre på hennes bloggliste, dvs de hun fulgte med på.

Bok & bibliotek kjennetegner også Gretas blogg. Dette er en ekte brosteinsblogg der Greta Hysvær skriver om reiser, slektsforskning & litteratur. Hyppige turer i Oslo by & til kongens København deler hun med oss, fullstappet av kultur.

Greta bodde i Tromsø i ungdommen, men flyttet sørover som 20-åring. Hun begynte å blogge i mai 2008.

Renathe's verden er en nykommer i bloggerformatet. Men Renathe-Johanne Wågenes fra Bergen & Askøy har lang fartstid i DIS-Norges & DIS-Hordaland. Hun er en av drivkreftene bak databasen Gravminner i Norge - en fantastisk ressurs for å finne døde slektninger som er født etter 1910.

Renathe begynte å blogge i februar i år & hun skriver mest om si eiga slekt & slektsforskning. Her er det mange gode historier & tips om hvoran hun har gått fram.

Den femte & siste kvinnen jeg velger å la stafetten gå videre til skriver ikke om slektsforskning:

Hannes lille verden - eller Pludrehanne som den også kalles - er en av Norges tusen kvinneblogger fulle av matoppskrifter, interiør, håndarbeid, familie, bøker, film & friluftsliv. Det som skiller Hanne Løkås Veigård fra Valnesfjord fra de andre kvinnebloggene er at dette er landets beste i sin sjanger.

Hanne lager gode innlegg - personlige, men ikke private. Dessuten har hun estetisk sans & bruker lekre illustrasjoner. Responsen fra leserne,  i form av kommentarer, kan vi andre bare drømme om. Hun er også verdt en award.  

onsdag 7. november 2012

Svenskvennlige grensebeboere i 1814

Hvilke holdninger rådde blant grensebeboerne på Østlandet på begynnelsen av 1800-tallet? I tiden dvs før & rundt løsrivelsen fra Danmark & grunnlovsforsamlinga på Eidsvoll; var bøndene anti-svenske eller var de særlig svenskvennlig?

Bonde fra Strinden - tegning av Johan Fredrich Dreier (født mars 1775 i Trondheim). Tegnet rundt 1800.

Spørsmålet er tema ved en doktordisputas ved Universitetet i Oslo denne uka.
Morten Nordhagen Ottosen heter kandidaten som tar opp ei problemstilling fra 1814 - "det store mirakelåret i norsk historie, kjent for Grunnloven, oppløsningen av foreningen med Danmark & starten på unionen med Sverige". 

Hadde bøndene i grenseområdene på Østlandet fått det som de ville, hadde hendelsene i 1814 neppe blitt noe av. Bøndene ville aller helst være i fred & at ting skulle forbli som de var, mener Ottesen, noe som med stor sikkerhet er korrekt.
 
"I doktoravhandlinga om grensebebeboernes syn på omveltningene rundt 1814, viser Morten Nordhagen Ottosen at bøndene helst ikke ville ha noe med napoleonskrigenes politikk å gjøre. De var ikke interessert i "nasjonale heltedåder & mirakler". Krig med nabolandene kjente de godt til gjennom flere generasjoner, noe som de opplevde som et levende mareritt. 

Særlig var krigene med Sverige i 1808 & 1814 upopulære. Det betyr derimot ikke at bøndene i de østlandske grenseområdene var særlig svenskvennlige, selv om det var tette forbindelser over grensen. Snarere florerte det av anti-svenske fordommer, samtidig som de fleste følte seg ganske så norske & var lojale overfor den dansk-norske kongen i København. Ottosen viser at det likevel var få bønder som ville ofre liv, lemmer, ressurser eller tid, verken for konge eller fedreland. I stedet var de seg selv nærmest.

Det var samtidig dette som gjorde 1814 mulig. Ottosen viser hvordan bondebefolkninga var sterkt skeptisk & motvillig til det norske sjølvstendighetsprosjektet på Eidsvoll, fordi den forsto det ville bety krig & omveltninger. Sverige kunne utnytte dette til å få aksept for en svensk-norsk union ved å la bøndene i Norge være i fred under krigen i 1814. Samme hensyn lå bak at Grunnloven ble respektert fra svensk side, ettersom noen svensker fryktet at en tvangsinnlemmelse av Norge i Sverige ville innebære utålelige omveltninger for bøndene." 

 
Hvor tett var forbindelsene mellom norske & svenske grensebeboere? Vi kan få noen antydninger ved å se på befolkningen langs kjølen, dvs det nærmeste vi kommer er folketellinga 1865.


I denne folketellinga skal befolkningen for første gang oppgi sitt fødested. Etter sigende finnes det 70-80 ulike stavemåter av landsnavnet Sverige. I tillegg kommer svenskfødte personer som oppgav stedsnavn i Norge .

Jeg gjorde et avgrenset søk med nesten 40 stavemåter, eller som digitalarkivet uttrykker det:


Du har følgjande utval: fodested: svearike, sveerge, sveerig, sveerige, sveige, sveirege, sveiret, sveirig, svene, svenne, svennsk, svens, svensk, svenske, svereg, sverege, svereige, sverg, sverge, sverget, svergi, sveri, sverie, sverieg, sveriege, sverig, sverige, sverigee, sveriges, sveriget, sverigeu, sverigge, sverigæ, sverik, sverike, sverje, sverrg, sverrge, 

Resultatet viste som forventet en betydelig andel svenskfødte langs svenskegrensa i sør, med Østfold på en suveren topp,  etterfulgt av Vestfold, Akershus & Hedmark. Kystnorge har lite svensker & overraskende nok er det få i trøndelagsfylkene.

De store tallene for Troms & Finnmark skyldes nok en stor andel finsk & kvensk innvandring i nord. Finland var jo også svensk fram til 1809.

Dessuten må vi kunne anta at migrasjonen hadde gått begge veier, & at et betydelig antall norskfødte bodde på den andre sia av grensa, særlig på Østlandet.
 
Statistikken støtter Ottosens hypotese. Det er naturlig at de svenske grensebeboerne (i Norge)  ikke ønsket å krige mot sine tidligere landsmenn. Samt like naturlig at norske grensebeboerne (i begge land)  ikke ønsket å krige mot slekt & venner, nå bosatt i nabolandet.

Tilsvarende 1865 statistikk for Nordland viser at 72 % av 623 svenske nordlendinger bodde i kun sju prestegjeld langs grensa: Heimnes, Mo, Saltdalens, Skjærstad, Folden, Lødingen & Ofotens.

Norsk & svensk soldat fra 1809.   

Dessverre ble det krig mellom broderfolkene, tre uker i juli-august 1814, hvor liv gikk tapt på begge sider. Men dét er ei anna historie.

tirsdag 6. november 2012

50.000 tidsreisende

Besøkende nr 50.000 kom innom tirsdag formiddag i et søk som fant fram til bloggen om norsk-samiske giftemål.

Ni av mine 465 innlegg  har etiketten samisk, & denne bloggen omhandler
tverrkulturelle ekteskap, slik professor Bjørg Evjen skisserte det i fire ulike typer giftemålsmønstre.

Den besøkende kom fra Alta i Finnmark - et samisk kjerneområde i nord.

lørdag 27. oktober 2012

PR i høstnatta

Siste lørdag i oktober vet jeg hva jeg skal gjøre, hvert eneste år. Slektsforskerdagen 2012 arrangeres i Bodø & 35-40 andre steder i landet vårt. De fleste SFD'er lages av DIS-Norge & lokale DIS-grupper, men mange steder står frittstående historielag bak arrangementet. Men navnet er det samme & datoen er den samme. En positiv smitteeffekt som alle har glede & nytte av.

Slektsforskerdagene gjør ikke seg sjøl. Her må det arbeid til. 

Planlegging
Programmet skal lages, foredrag & kurs skal avtales, medarrangører skal inviteres med, lokaler bestilles osv. Lokalet bestilles faktisk 12 måneder før.

PR
Når forarbeidet  er gjort (stort sett) lages en oppsummering av program & deltakere som seinere blir til medlemsinformasjon & pressemelding. I god tid før dagen ringer jeg til Avisa Nordlands annonseavdeling & bestiller annonsen. Ved å oppgi annonsenummer til fjorårets arrangement - de lagrer alle annonsene i 13 måneder - får jeg den tilsendt på e-post. Endringer påføres & sendes tilbake. I 2012 gjorde jeg det to eller tre ganger før resultatet var ferdig. Årets annonse er en av de peneste i har hatt, synes nå jeg. Den sto på trykk onsdag & fredag.

Media kontaktes for avtale om omtale. I år var det nestleder Anne Grete Mensen i DIS-Salten Slektshistorielag som gjorde det, & fikk med seg utstiller & foredragsholder Sten Isaksen til Avisa Nordland. Oppslaget dekket nesten ei helside & kom onsdag. Veldig godt jobba.

Ettersom årets tema er "gamle brev forteller" var mesteparten av omtalen knyttet til posthistorie. Det er bra for å trekke inn nye, interesserte personer.

En henvendelse til NRK-Nordland medførte ingen radioopptreden, men statskanalen omtalte vår slektsforskerdag flere ganger på fredagen. 

Nytt i fjor var datakurs som startet samtidig som foredragene. Særlig søk i kyrkjebøker var populært.

Nytt i år er at kursene starter en halvtime før foredragene. Per-Olav Broback Rasch starter datakurset kl 10.30 & holder på tre kvarter i kursrommet, mens Torbjørn Seiring starter det første foredraget kl 11.00 i et helt annet rom. Så går det slag i slag med et nytt tilbud hver halve time, foruten et stort & omfangsrikt slektstorg i fylkeshusets kantine. 

Vi gleder oss til dagen i dag & vet at lørdag 26. oktober 2013 gjør vi dette en gang til, noen erfaringer rikere. Hurra for alle frivillige!