«Han var ikke en fyr vi spurte om ting. Han var litt i sin egen verden. Gikk ned i snekkerverkstedet, så kom han opp & var veldig mild. Men gikk & tenkte på noe hele tida. Akkurat som mora mi gjør. Jeg har alltid lurt på hva hun tenker på. Sånn var morfar også. Det går i hvert fall i arv». I siste episode i sesong tre av «Hvem tror du at du er?» prøver Kari Bremnes å dykke ned i sin mors slekt. Bremnes’an har hun god kontroll på, i den greina har de «fortalt sine barn» i generasjoner. Men på den andre greina? Nei.
Nord-Norges mest musikalske familie er velkjent over hele landet for gode melodier & lyriske tekster. Til tross for oppveksten i et musiserende miljø startet Kari Bremnes (1956) sin artistkarriere seint, nesten 30 år gammel: «Å satse på musikk var aldri noen tanke hos meg. Det var ikke noe autorisert yrke». Musikk kunne hun ikke leve av, Bremnes ble journalist. I dag er Svolvær byttet ut med bopel i Oslo, & avisartikler byttet ut med konserter.
Plutselig en dag innser hun at ‘linja’ – livslinja – er kortere framover enn den veien hun allerede har gått. Da blir det ofte interessant å lære mer om sin bakgrunn, ikke minst fordi hun fortsatt har noen å spørre. Pappa Ole H. Bremnes har fortalt mye om slekta bakover, det har ikke mamma Randi (1930). Kari vil fylle ut noen ruter i slektstreet sitt: «Hvordan hadde mormor & morfar det? Hvem var disse menneskene?» samtidig er hun «redd for å finne noen skikkelige drittsekker baki der». Kari inviterer sin mor på en lett formiddagssalat for å grave litt i morssida av slekta. hun vet at mora & foreldrene bodde i Narvik. I familien var morfar Ingemann Arntzen (1892-1970) tagal, fortalte lite om sin families bakgrunn. Utad var Ingemann en aktiv mann, velkjent i byen; møbelsnekker, turner & sanger. Mor & datter fabulerer om det var ting Ingemann ikke ønsket å snakke om? Han fortalte ikke om sin barndom på Røsnes i Gildeskål, før familien plutselig dro til Narvik. «Da var pappa fire år» sier Randi, hun hørte aldri at han snakket om sin barndom. Dro aldri tilbake til Røsnes.
Kari reiser nordover til Narvik for å snakke med slektsforsker Geir Horrigmoe som også er inngiftet i familien. De møtes i Misjonskirka i Narvik, som det viser seg har spilt en viktig rolle i familiens historie. Horrigmoe vet mer enn mamma Randi. Morfaren var rundt åtte år da de ankom malmbyen i Ofoten fra Røsnes. Ingemann var født i 1892, de finner han i folketellinga fra 1900. Folketellinga er tatt to år før Narvik by ble utskilt fra Ankenes herred, men de bor på Frydenlund, i sin tid et meget fornemt strøk, ‘midt i byen’. Slik var ikke boforholdene da familien flyttet hit ved århundreskiftet. Fra 1898 til 1900 økte folkemengda fra 300 til 3000 pga byggingen av Ofotbanen. Mange nordmenn & svensker kom til rallarbyen for å søke lykken. Her var det arbeid å få, levestandarden heller semre. Få & dårlige hus, utedo, ikke innlagt vann.Ingemanns far Christoffer Arntzen er oppført som postfører, han kjørte med hest & vogn. Mora Caroline Arntzen var ‘caféforstanderinne’. «Det er litt fjongt» slår bydama fra Svolvær fast med et lite smil. Alle ti – foreldre & åtte barn - var født i Gildeskål. I tillegg bor det ytterligere åtte personer i husholdet, bl.a. tre familielosjerende (fl), fire arbeidere som sannsynligvis leier (mt) losji her & ei tjenestepike.
Geir har med en tekst en av brødrene til Ingemann har skrevet om den første tida i Narvik:. ‘Narvik gikk gjennom en pionertid & var et slags norsk Klondyke. For våre foreldre som hadde åtte barn, var det trange tider. Far syntes det var vanskelig å finne seg til rette. Mor, med sin tro på Guds hjelpende hånd, var mer foretaksom. Hun begynte å ta imot spisegjester. All hennes omsorg var for oss barn. Noe vi bør være svært takknemlige for.’ Christoffer var 50 år & sleit med omstillinga, mens Caroline tok de mulighetene som fantes & berga dem det første året.
Horrigmoe viser Kari et skriv som ble gitt ut i 1966 ved innvielsen av kirka de sitter i. En artikkel med ‘Mors minne hedres’ har et fotografi Caroline. Kari leser at «misjonskirka fikk penger fra Amerika ... ... som viser hva ei kristen mor kan utrette gjennom sin kristne tro." Det kommer som en overraskelse, Bremnes visste ikke at oldemora var dypt religiøs. «Hun hadde en veldig sterk gudstro» forteller lokalhistoriker Geir. Misjonskirka var en gave til Narvik gitt av Carolines barn for å hedre morens minne.
Det opplyses ikke i programmet, men pengene kom fra sønnen Einar Arntzen (1894-1984) som hadde et skarpt hode. Einar tok teknisk aftenskole i Narvik mens han jobbet, fortsatte studiene i Trondheim & arbeidet i Sulitjelma gruver før han emigrerte til USA i 1920 & gjorde suksess. Kirka var for øvrig tegnet av Carolines barnebarn Simon Arntzen (1922-2004) som er onkel (!) til Kari Bremnes - sønn av Ingemann, bror av Randi. *)
Alt av innredning kom Ingemanns snekkerverksted, det imponerer Bremnes: «De må ha vært glad i sin mor». Men hun lurer på hva slags mann Christoffer var? Geir viser Kari et brudebilde som han tror er Christoffer & Caroline da de giftet seg i Gildeskål. «Ho var jo helt nydelig. Herlighet. Det var egentlig veldig artig, det må æ si, et rørende bilde». Bremnes skjønner at livet i Narvik var totalt annerledes enn det Røsnes må ha vært. Hvorfor kom de til Narvik, spør hun seg sjøl. «Det er akkurat som ei side er revet ut i boka. Med min legning tenker æ at det var noe som gikk galt». Kari reiser til Statsarkivet i Trondheim & møter vår mann der, historiker Finn Karlsen. Han har som vanlig et par bokhyller på hjul med stoff om familiens liv i Gildeskål. Karlsen trekker først fram en auksjonsprotokoll fra Salten sorenskriveri i 1900. Her står det om en tvangsauksjon på handelsstedet Røsnes. «Ja, så de står der med åtte barn & har mistet hele greia, ja» sier en nedslått ‘arkivdykker’. Var det noe de flyktet fra?
Finn har mye materiale som kan forklare hvordan det gikk slik det gikk. Christoffer drev fiske fram til i 1883 & tjente ‘gode pæng’. I panteregisteret står alle tinglyste dokumenter om Røsnes. Her finner de en ‘Købekontrakt’ fra 1877 der fisker Christoffer Arntzen kjøpte seg inn i handelsstedet for 5.000 kroner. En stor sum på den tiden. Han bygde seg et hus på Røsnes & kjøpte etterhvert mer land. Det er handelsmann han vil bli, & i 1883 startet han butikk. Det går kanskje ikke så godt, mener Finn. Statsarkivet har rekke forliksrådsprotokoller, men det spesielle med Christoffer er at det ikke finnes noen saker i forliksrådet der han innkrever betaling fra andre personer. Fiskerne fikk handle på krita hos ham i januar & betalte i april - bare fisket ble godt. I denne perioden gikk fiskerinæringa inn i ei dyp krise. I 1883-1884 var lofotfisket det dårligste på over 10 år. De lokale fiskere klarte ikke å betale gjelda si hos handelsmannen. Christoffer sjøl satt i stor gjeld & fikk derfor problemer med å innfri sine egne forpliktelser.
I frykt for å miste Røsnes tok han en skjebnesvanger sjanse. I begynnelsen av 1885 søkte Christoffer om et lån på 800 kroner i Bodø Sparebank, med skriftlig kausjon fra tre naboer. Men før han leverte papirene, skrev han på en null ekstra: 8.000 kroner! Men papirene var ikke formelt i orden, underskriftene var ikke bevitna. Christoffer innså straks at dette ikke gikk, trakk tilbake lånesøknaden dagen etter, men det var for seint. Forfalskninga ble oppdaget & han tilsto dokumentfalsk. Christoffer ble dømt til straffarbeid. Problemene for handelsstedet hoper seg opp. Uten mulighet for å få nye lån må Christoffer selge unna jord på Røsnes for at han & familien skal klare seg. En del regninger blir ikke betalt & han må møte i forliksrådet. De får pant i huset hans, tilslutt går det så langt at familien mister alt. De må begynne på nytt et annet sted.
«Det er egentlig merkelig hvor nært det plutselig kommer. Når du ser skrifta & blekket, så kommer det nesten i mot deg et menneske der. Du ser en mann som slåss for livet, som kanskje var ansett som en fin mann, en god mann?»
Finn Karlsen avslutter arkivdykkingen med et interessant dokument fra prestearkivet i mai 1883 & ber Kari se på underskrifta: «Ordfører!» roper hun av forbauselse «Christoffer Arntzen – ordfører». Karlsen anbefal henne å dra til Gildeskål & finne ut mer. «Ja, det må æ verkelig». Kari vender snuten mot Gildeskål i Salten – ikke på Helgelandskysten slik det opplyses i TV-ruta. Hun tropper opp i kommunehuset på Inndyr & blir henvist til ordførergalleriet i andre etasje. Der henger fotoet av oldefaren, ordfører i 1883 & 1884. «Hvorfor har vi ikke visst dette?» forundrer hun seg. Han var ordfører før han la til en null – & ble en dokumentforfalsker. «Da er løpet kjørt. Æ synes virkelig det er tragisk».
Neste stopp er bygda Saura for å møte kjentmannen Terje Nesje. «Du sku’ ha kommet i går» sier Terje på typisk nordnorsk vis, Kari stusser litt, før han fortsetter «da satt æ her med bål, & det va stille». Nesje vet hvorfor Christoffer ble ordfører. I 1880-åra var det mange som ønsket ei kirke nord i kommunen, men prost Daae var imot det. Gildeskål herred hadde bare ei kirke, på ‘kirkestedet Gildeskål’. Ei gammel middelaldersteinkirke vakkert plassert ved leia, dvs kysten der jekter & fembøringer seilte forbi. Men fra Røsnes, Saura & bygdene rundt var det ei lang & besværlig reise. Trange fjorder, høge fjell med kastevinder, storhavet utenfor Sandhornøya, mange hadde en usikker kirkevei & det hendte flere ganger at folk omkom. «Bygdefolket ville ha Christoffer Arntzen, en fra fjorden, som ordfører» forteller Terje. Christoffer Arntzen ble valgt & han var interessert i å få kirka ferdig.
Under kirkebygginga var det problemer, arbeidet stoppet av & til opp litt pga. pengemangel. Christoffer var handelsmann på stedet & sannsynligvis en rundhånda person, «han spøtta i kassa & la ut av egen lomme». I 1884 sto kirka ferdig, takket være penger fra handelsmann Arntzen.
Terje & Kari går inn i kirka som oldefaren hennes fikk på plass. Egentlig en stor prestasjon på så kort tid & i økonomiske nedgangstider. Her har Nesje et lite ønske, & Kari tar utfordringa ‘på stram arm’ & synger en velkjent Petter Dass-sang **) uten akkompagnement:
Bremnes er fornøyd med den flotte akustikken & enda mer stolt av oldefarens kirkebygging. «Æ begynner å få en idé om kem han var. Æ trur æ liker ham».Det hender seg ofte
jeg kaster fra tofte
mitt snøre for bord.
Men har ikke lykken
til flyndren å rykke
med angel & snor,
med angel & snor.
Ti flyndren som laksen
hun biter ei straksen,
er heller litt sen.
Jeg kjenner de drenge
som sittet har lenge,
fikk aldri et ben,
fikk aldri et ben.
Før Bremnes forlater Saura møter hun sin firmenning Rigmor Arntzen, damenes oldefedre var brødre, & disse to brødrene sto ikke på godt fot. Hun forteller en muntlig overlevering i slekta om at Christoffer både hadde alkoholproblemer & var litt «for glad i damer». I kirkeboka står navnene på to jenter han fikk i 1876 & 1878, utenfor ekteskap med to forskjellige damer, men rykter gikk om flere ‘på si’. Opplysningene gir Kari et nytt spørsmål å grunne på. Hvorfor giftet den dypt religiøse Caroline seg med en ti år eldre kar med et slikt rykte? I 1880 gifter 20 år gamle Caroline seg med sin Christoffer, kanskje var han «et veldig godt parti?». Kari blir opprømt. «Nu må æ dra til Røsnes. Æ må se ka dette e for nokka sted. Ka kom de tel, & ka skapte de? Ka forlot de?» Naturlig nok går reisa med båt, som for 135 år siden da oldefar Christoffer drev handelsstedet. Røsnes ligger utrolig fint ved fjorden, med de snødekte Småtindan bak, & en fin grønn skråning ned mot odden. «Det er skikkelig tøft! (…) Det er jo en perle, altså!»
Kari vet mye om Christoffer nå, men hva var Carolines rolle på Røsnes? Hvorfor giftet hun seg med Christoffer? Inne i butikken som oldefaren drev møter hun Øystein Røsnes. Han vet å fortelle at Karis oldefar i 1876 kjøpte stedet av hans tippoldefar. Om Caroline anser Røsnes med stor sikkerhet at hun deltok aktiv i drifta, både i bakeriet & butikken. Hva slags forhold kom hun fra lurer Kari på? «Caroline Sofie var ingen fattiglus» forteller Øystein. Caroline Sofie bodde på Røsnes da Christoffer kjøpte seg inn i handelsstedet, hun eide faktisk halve Røsnes. Han viser Kari Bremnes et kart over Røsnes. Caroline eide flere teiger & områder, både innmark & utmark. Da de giftet seg i 1880 sa lovverket (fra 1687) at ektemannen overtok hustruens eiendom. Da konkursen kom i 1885 startet Christoffer Arntzen med å selge hennes tidligere mark først. Opplysningene overrasker Kari; Caroline eide mer jord enn ham, & han var en driftig fisker & hadde spart opp penger. Så hun på ham som en likemann? 
Nå vil Kari finne ut mer om kvinners rettigheter på 1800-tallet. Hvorfor kunne ikke ei gift kvinne bestemme over egne penger eller inngå bindende avtaler, men måtte be om tillatelse fra sin mann. Christoffer sto derimot fritt til å selge Carolines eiendom. Bremnes ringer til Vesterålen & ber historiker Åsa Elstad komme til Gildeskål. Hun har forsket på nordnorske kystkvinner & vet mye om Caroline. Damene går rundt på restene av gårdstunet hun kom fra. Åsa har i kirkebøkene funnet ut at Carolines far – Peder - døde da dattera var tre år gammel. Peder tørket torsk til klippfisk, & da han vasket fisken i fjæra glei han i havet & druknet. Rett ved der de står i 2014 skjedde den tragiske ulykka. Enker & enkemenn med små barn kunne vanskelig brødfø en familie, til det var arbeidsfordelinga i gården & på havet avhengig av to sjeler. Året etter gifter derfor mora seg på nytt, det var normalt i tidligere tider. Caroline får en stefar & etter hvert flere halvsøsken. Men noe helt uvanlig på den tida – eksepsjonelt rett & slett – skjedde: Carolines mor overførte Røsnes gård til Caroline før hun giftet seg & mistet råderetten over eiendommene. Gården skulle forbli i familien. Dette forklarer Øysteins ord om at «ho var ingen fattiglus.»
Caroline lærte tidlig arbeid & ansvar. Hun var nødt til å være sjølvstendig. Caroline mistet sin far som treåring & hun overtok gården. Så giftet hun seg med sin likemann, men Christoffer tapte alt på debitorer, svindel, pantekrav & konkurs.
Slik programmet framstiller konkursen virker det som at den skjedde i 1885, & forteller lite om de neste 15 åra. I virkeligheten skjedde (den siste ? & avgjørende konkursen) i 1899. Da var alt tapt, til & med en brann & et nyfødt guttebarn som dør én dag gammel opplever oldeforeldrene dette annus horribilis. ***) Caroline mistet alt & må forlate stedet i skam året 1900. Det er ikke rart at de aldri seinere besøkte Røsnes.
Kari Bremnes blir sentimental. Før hun også forlater Røsnes, får hun lese om den tunge avreisedagen slik en av brødrene til Ingemann husket der.
Slektsreisa har framkalt forfedres liv på tydelig & rørende måte. Hun ser ei utrolig sterk dame som må dra fra Gildeskål til Narvik med fire sønner, fire døtre & en fallen mann. Christoffer hadde vært ordfører & handelsmann. Det var umulig å starte på nytt i heimbygda, sjøl om oldefaren hadde fått reist ei kirke der.«Hele vår slekt samlet seg for å si farvel til oss. Jeg er blitt seinere fortalt at noen av våre slektninger syntes så synd på oss at de tilbød seg å adoptere deg & to av våre yngre søstre. Da steg vår kjære gudfryktige mor fram & beviste sin utømmelige & varme kjærlighet til oss. Hun takket våre slektninger for deres sjenerøse tilbud, & sa at til tross for at hun gikk en usikker framtid i møte kunne hun ikke tåle tanken på å forlate noen av sine barn».
Vel framme i Narvik hadde han ikke krefter, man det hadde hun. Takket være Caroline, skapte de seg et liv i malmbyen. Men det sleit også henne ut. Caroline døde i 1924, 64 år gammel. Christoffer døde i 1927, 77 år gammel. Barna hennes reiste i 1966 ei kirke til hennes ære. «Det er litt sus over den dama der» sier Kari, hun håper at felles skjebne er felles trøst & at «de klarte å bevare kjærligheten til hverandre. Da er det mye som går».
. . . . . . . . . . .
*) Geir Horrigmoe: Artikkel om Einar M. Arntsen i Årbok for Narvik 2008.
**) ‘Fiskervise’ av Petter Dass finnes med mange forskjellige verselinjer.
***) Latinsk uttrykk, «et fryktelig år»
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar