søndag 24. november 2013

Lyndon B. & jeg

Hvor var du da John F. Kennedy ble skutt i Dallas 22. november 1963? Alle mennesker på 1960 & –70 tallet kunne besvare spørsmålet ute å tenke seg noe videre om. Hendelsen skjøt seg inn i verdenshistorien & hukommelsen til et par milliarder mennesker. Alle husker (i ettertid) hvor de var da de hørte sjokkbudskapet på radioen. I Norge var det da bare en radio, en kanal, en kringkaster & nyheter med værmelding til få, men faste tidspunkter.

Det var mørkt i Bodø, jeg (8 år) & min bror Knut (15) satt ved kjøkkenbordet & drakk kakao en novemberkveld, da radioen meldte at presidenten i USA var blitt skutt. Skutt? Han? Han som var så ung & pen, pen kone hadde han også. Han som skulle lage fred i verden, hans som vant presidentvalget over den ekle Richard Nixon, tidligere visepresident (til Eisenhower) den karen, han som tapte valget altså. Gråt vi? Jeg husker ikke, men vann i øyet fikk både liten & stor. På kino ordnet Roy Rogers opp med skurker & svindlere, unntatt i Filmavisa, der bildene fra Oslo, Stortinget & verden for øvrig flimret forbi. Ennå lå TV-sendinger i Bodø 13 måneder fram i tid, & var noe vi ikke tenkte på. Men JFK kjente vi godt, vi som bodde ved flystripa til Natobasen Bodø, U2, militærøvelser & russiske trålere med maskinhavari.

Jeg var en liten skolegutt & gikk i 2gc – andre klasse gutter C. Om noen tror at plassmangelen i Bodøskolene er av ny opprinnelse må de tro om igjen. Først i klasse 4gc fikk vi et ordinært klasserom i ei vanlig skolebygning, Bodø folkeskole – i dag Bankgata skole. Før det sleit jeg med blyant & blekkhus på de kjente ”skolene” Lasarettet, Godtemplarhuset (på kjøkkenet her) & Fiskerifagskola.

Høsten 1963 begynte 2gc på Fiskerifagskola på Langstranda. Her var det et eldre murhus med tilhørende tyskerbrakker som utgjorde læreanstalten. Trenger jeg si at det var kaldt? Fiskerifagene var flyttet til Gravdal i Lofoten & overlot herligheten etter tyskerne til småskola. Ei fin tid. Bygningen ble heldigvis revet rundt 1980, & dagens nye postterminal er reist på tomta. Hit kjørte Bodø-elever bybuss helt fra Lagården i Nedre Rønvik, sjøl bodde jeg så nært at jeg gikk. Hans Fagge het læreren vår, & en dag i september fikk vi beskjed om å ta med de norske 17. maiflaggene hjemmefra. 

Hvorfor? Byen skulle få storfint besøk fra USA – Lyndon B. Johnson skulle besøke byen. Vi hadde sett han i avisa, det var litt rart at den unge presidenten hadde valgt en så gammel visepresident – hadde de ikke noen yngre & penere? Ja-ja, vi så nå forholdsvis lite til ham da, enn så lenge.

Fagge var iherdig, jeg tror han hadde befalskola, i alle fall lærerskola i minst 2 kanskje 4 år, dessuten var han trønder & satte seg i respekt hos alle små. Håndball & fotball behersket han, sort belte i fløyte hadde han, vel i det minste sort bukse på banen. Så gikk vi da til byen, tredve gutter med skolesekk & norske flagg, i mer eller mindre to rekker. Utenfor hotellet stilte vi oss opp, ja unnskyld utenfor Grand hotell. Byen hadde jo Norrøna også, men det var på Grand de store bodde & kommunen spanderte middag på gjestene. Kongen var jo her av & til. Men han hadde eget rom på Snippen, hos fylkesmannen må vite.

Det var fullt av folk, mest voksne & oss utkommanderte små, noen politi & militære, & en sort bil kom kjørende med en mann i – var det han? Var det visepresidenten? Kanskje han ikke var så gammel allikevel? Det ble litt kaos, men Lyndon B. tok seg god tid før han gikk inn i hotellet Kjendiser var forholdsvis ukjent i byen & arrangementskomiteen (var det noen i det hele tatt?) hadde ikke tenkt på alt. Ingen lyshåret jente med krøller til å overrekke blomster, bare noe forskremte gutter med norske flagg … noe måtte gjøres!

Lærer Fagge tok et raskt overblikk over flaggsituasjonen. Noen var krøllete, noen skitne, noen var dårlig festet & noen hadde for kort stang, andre for lang stang i forhold til flagget. Bare ett flagg falt i nåde – mitt. Rent, nystrøket (takk mor), klare røde, hvite & blå farger, & gode proporsjoner. Fagge spurte om ikke jeg kunne gi flagget til Johnson, Lyndon B. Johnson, visepresidenten i de forente stater?

Jeg tenkte så det knaket. Skulle jeg gi bort flagget mitt? Hva ville far & mor si hvis jeg ga flagget til en visepresident, jeg visste jo at de var USA-vennlige som hele krigsgenerasjonen deres var. Det var jo et fint flagg, men hadde vi råd til å gi det bort? Hva ville far & mor si?

Jeg sa nei. Nei, jeg ville ikke gi bort flagget mitt. Fagge prøvde å overtale meg, presset & lokket, men jeg sto på mitt. Tiden var knapp & det nest fineste flagget ble gitt til visepresidenten. Jeg mener det var Stein Vegard Olaussen som fikk æren. & når Lyndon B. var gått inn gikk vi alle hjem hver til sitt. Angret jeg da mine foreldre sa at jeg godt kunne gitt bort flagget mitt, kanskje det, husker ikke sikkert om jeg fortalte det heller.

Men september gikk over oktober & november, skuddet i Dallas gjorde visepresidenten til president, & han kom inn i TV-ruta i Bodø ofte etter onsdag den 16. desember 1964 – men det er en annen historie.

& freden, hvordan gikk det med verdensfreden? LBJ vant over Barry Goldwater i neste presidentvalg, det var min far meget godt fornøyd med. Goldwater ville nemlig lage krig i verden, mente far, med Johnson blir det fred. Lyndon B. Johnson derimot kom seg aldri ut av Vietnam, & her ble det verre & verre. Bombing & napalm, My Lai & Mekong, Vietcong & FNL – kalte du det fred Lyndon? Etterkrigstida tok slutt, USAs 50 stjerner dalte & demonstrasjonstogene gikk verden over. Mitt syn på USA & verden ble mer kritisk, & nå var det godt, godt å være gutten som ikke ga flagget til Lyndon B. Johnson. 

Husker du meg Lyndon? 
.........
Denne teksten er ca 10 år gammel & har ikke vært publisert tidligere. 
Datoen for LBJs besøk i Bodø var tirsdag 10. september 1963. Viggers

onsdag 23. oktober 2013

Slektsforskerdagen 2013


Slektsforskerdagen 2013 arrangeres over hele landet lørdag 26. oktober. I Bodø samles slekts- & lokalhistorisk interesserte til et stort arrangement på fylkeshuset fra kl 10 til 15. Gratis adgang, kafé, åpent for alle interesserte.

Årets tema er Urbefolkning & etniske minoriteter i Norge. Med dette tenker vi i Nord-Norge særlig på samer & kvener. I andre deler av landet finnes skogfinner, sigøynere (rom), tatere (romani) & jøder. Samer har status som urbefolkning. De andre folkegruppene har offisiell status som nasjonale minoriteter.


Vi vil ha 8 foredrag & kurs knyttet til slektsforskning & årets tema. Et 30-tall frivillige står klar til å ta imot alle besøkende som ønsker å finne sine røtter. Det er lett, det er gøy & ikke minst spennende å lete i sin egen fortid, & knepene lærer du her.

På "Slektstorget" hjelper vi de besøkende til å finne sine røtter – søkehjelp i slektsforskning, ulike dataprogrammer for å registrere egen slekt. Bygdebøker, emigrantprotokoller, internett, digitalarkivet & andre databaser samt dødsboskifter på CD

Vårt ekspertbord dekker mange kommuner. Her får folk god hjelp. PC-er tilgjengelig for publikum.
Det blir salg av slektsmateriell, årbøker & lokalhistoriske bøker.

Foredrag:
11.00 Slektsforsking på internett – Viggo Eide
12.00 Urfolk & nasjonale minoriteter i Nordland – Johan Borgos
13.00 Kvenene - fortid & framtid – Terje Aronsen
14.00 Spor - boplasser, offerplasser & hellige steder i det pitesamiske området – Knut Harry Sivertsen 


Kurs:
10.30 Samemanntall, kvener, lapp & finn i kildene – Per-Olav Broback Rasch
11.30 Kort innføring i "Brothers keeper" - Anne Grete Mensen
12.30 Bruk av skanna kyrkjebøker – Per-Olav Broback Rasch
13.30 Kort innføring i ”Legacy” – Jan Hagenes

søndag 24. mars 2013

Vurdering av "Tid & rom"

Medlemsbladet Slekt & Data i DIS-Norge har en løpende serie med vurdering av slekstsblogger o.l. I desember 2012 var redaktøren kommet til hærverende blogg.

Omtalen startet med et utdrag av mitt blogginnlegg om
Keiser Wilhelm i Norge.
Deretter skriver redaktør Aina Johnsen Rønning følgende omtale før hun går over i et intervju med meg:
Viggo Eide i DIS-Salten har flere spennende blogger som kan være interessante for slektsforskere. I ”Tid & Rom” er det mest slektsrelevant, men ta en titt også på de andre bloggene hans. Viggo skriver mye & ofte, gjerne om historiske temaer, viktige datoer & historiske bygg. Definitivt en av de mest underholdende av slektsbloggene, & leserne blir oppdatert om den slektshistoriske aktiviteten som pågår i DIS-Salten Slektshistorielag, et av Norges mest aktive lag!
– Hvorfor bestemte du deg for å lage en blogg?
– For 4-5 år siden begynte mange slektsforskere å lage egne blogger som jeg leste med stor interesse. På grunn av familie, jobb & verv syntes jeg det vanskelig å starte en blogg sjøl, & hva i all verden skulle jeg fylle den med? Jeg hadde verken tid eller rom til det. Etter mange oppfordringer fra chattevenner på #slektsprat fant jeg ut å ville prøve mediet, & startet opp 2. januar 2009. 

Men en rein slektsforskningsblogg kunne jeg ikke lage, perspektivet måtte være breiere.  Navnet ga seg sjøl – Tid & rom – dette skulle være en kulturhistorisk tidsreise med vekt på slekts- & lokalhistorie, tidsbilder & stoff om DIS-Salten Slektshistorielag hvor jeg da var leder, sier Viggo Eide.

– Hvor ofte blogger du?
– Det første halvåret blogget jeg hver dag. Etter hvert har mine egne krav til innhold & kvalitet redusert omfanget. Målet er minst ett blogginnlegg i uka. Antall publiserte innlegg er [ved påsketider 2013] 490. Mine mest brukte etiketter er i rekkefølge lokalhistorie, DIS-rommet, tidsreise,bloggrommet & slektshistorie, forteller Eide. 

– Hvor mange besøker bloggen din?
– Antall besøk ligger på ca 1.200 i måneden, noen av disse er gjengangere. Til å begynne med fikk jeg ofte 1 til 2 kommentarer fra medbloggere, men nå går det lenge mellom innspillene. For å øke besøket legger jeg lenke til blogginnleggene på min facebookside. Her sitter kommentarene lettere & folk trykker på ”liker”. Passer det kan jeg legge link til eldre innlegg på andre fb-debatter.  Twitter brukes også til PR. Mest populær er mimreartikler som henspiller til oppvekst på 50- & 60 tallet, men emner som skoleelever søker opp er godt besøkt, t.d. bombingen av Bodø & spionflyet U-2, sier Eide.

– Noen tips til andre bloggere?
– Et innlegg bør ikke være for langt. Når jeg kladder på forhånd er ei A4-side mer enn nok. Blir emnet stort deler jeg det opp i to eller flere blogginnlegg. Alle ytringer skal illustreres med fotos, tegninger, utklipp m.v. Gamle postkort er ypperlig til dette, samt egne fotografier. Noen ganger må jeg spørre andre om å få låne deres bilder. Det har alltid blitt innvilget, uten å måtte betale for det. 

Jeg ønsker å ha en personlig vri på mine kulturhistoriske innlegg, men privat skal det ikke være. Formidling er viktig i all historie & jeg har gjerne mitt eget syn på saken. En del emner gjentas, både fordi de interesserer meg, men også fordi det strukturerer stoffet. Til dømes har jeg mange innlegg om maleren Adelsteen Normann(1848-1918), & jeg har en serie som heter nordnorske årstall. Til opplysning: 1814 var IKKE et slikt årstall. Ett av mine mest leste innlegg er faktisk et i denne årstallserien: Trollfjordslaget - 6. mars 1890

Blogging tar tid, fra en time & oppover. Emnet, faktakontroll, språket, illustrasjoner & originalitet er viktig for meg. Derfor tenker jeg alltid gjenbruk & ombruk når jeg i andre sammenhenger skriver eller jobber med noe. Kan dette brukes på nytt i bloggen med en annen vinkling?  

I flere år laget jeg bokmeldinger over lokalhistoriske bøker for DIS-Salten Slektshistorielag. Til slutt samlet jeg disse omtalene i en sideblogg som heter Årboka.  Når jeg leser ei årbok lager jeg først en generell omtale til Årboka. Hvis et emne i boka er interessant lager jeg et breiere blogginnlegg om emnet & publiserer i Tid & rom. Til dømes om fenomenet ”skinndød” som Saltdalsboka 2008 skrev om. Så krysslenker jeg mellom de to bloggene & håper på mer trafikk.   

Språket skal også være korrekt norsk, lettleste, korte setninger & et lite poeng til slutt. Mine blogginnlegg er alle planlagte & publiseres på fast tidspunkt. Jeg legger dem helst ut klokka 10. Dersom et innlegg legges i begge bloggene skjer det samtidig, av hensyn til faste lesere, sier Eide som gjerne skulle ha vært heltidsblogger, enten for seg selv eller for et museum.

søndag 17. mars 2013

Kvitter på Twitter

Det britiske parlament er delt inn i et underhus & et overhus. Fra gammelt av var underhuset valgt av folket, mens adel av alle avskygninger satt i overhuset.

Innenfor sosiale media ser vi noe av det samme.  Facebook  har ca 2,8 millioner brukere i Norge, mens mikrobloggen Twitter har ca 300.000 profiler. Ikke alle brukere/profiler er aktive. Uansett er fb-bruken formidabel i Norge, 70 % av brukerne er innom ukentlig, mens 8 % av tvitrerne kvitrer hver uke. Statistikk.

Jeg bruker ikke facebook & twitter som en forlengelse av praten rundt middagsbordet eller som en erstatning for samtaler på puben. Gjennom bruk av disse sosiale mediene vil jeg skape aktivitet rundt offentlige gjøremål, dvs organisasjoner jeg er medlem av, mine blogger, turer & arrangementer samt saker som har med kulturminnevern, historie, lokalmiljø & verdier. Jeg skriver aldri om private gjøremål jeg skal delta på, men jeg kan dele slikt i ettertid, innenfor de interesser her nevnt.
2. februar 2012:
Facebook er et vegg-til-vegg-forum med tusen muligheter til utfoldelse, både i form, innhold & lengde. Tekst, blider, kommentarer, spill (sic!) & oppdateringer. 

Twitter er mer et lite glasskap, skjørt & trangt, gjennomsiktig & demokratisk. Lengden er kort. Med 140 tegn må en språkrøkte sine tanker for å få sagt noe. Dette skjerper dessuten budskapet. 
Min første tweet var 6. januar 2012. Pr i dag har jeg kvitret 300 ganger, jeg følger 80 kvitrere, mens 68 følger meg. Alle disse tallene er lave.

August 2012:
Foruten tekst kan en lenke til nettsider & bilder (på andre nettsider), sende meldinger til @andre & bruke #hashtags (søkeord).

Twitters enkle stil & muligheter til utfoldelse appellerer ikke til de store folkemassene, men mer til den akademiske elite & mediaprofiler. Mange diskuterer aktuelle saker, kommenterer TV-programmene - mens de går.  En kan følge de personene en ønsker, men du kan ikke nekte folk å følge deg. De gamle anarkistene ville elsket å kvitre på Twitter.

Bruk av #hashtags i meldingene gjør at du kan se hva andre skriver om TV-programmet #skavlan mens det pågår - & sjølvsagt etterpå. Uten at du følger vedkommende. Klikk på en #hashtag i ei melding, visp så er du der, midt i debatten.

søndag 10. mars 2013

Keiserskipet Hohenzollern & den tyske flaade paa Bergens Rhed

Der Reisekaiser - Wilhelm II av Tyskland - kom til vårt land 23 ganger om sommeren. Postkortet fra Bergens red er sendt til Tyskland, datert 8. oktober 1904Fotoet er tatt samme år. *)   

Bildet er lånt fra Origosonen Jekt & jaktfart - Kystkulturen, som anbefales varmt.  Sveinung Bruno Hansen beskriver på Origo.no båtene slik:
Keiserskipet SMS Hohenzollern  ligger helt til venstre med følgebåten SMS Sleipner. Ut til høyre ligger en torpedobåtflotilje på fire skip, men vi ser bare baugen på en av dem. Av tyske marinefartøy ser vi også SMS Hamburg - en lett krysser bygget i 1903.

Turistdamperne S/Y Victoria Lovice & S/Y Meteor, tilhørte begge Hamburg-Amerikalinjen. "Meteor" ble bygget i 1904, & gitt til Storbrittania som krigsbytte i 1919. "Victoria Lovice" bygget i 1901 var mye på norskekysten & Spitzbergen. Den forliste i 1906 ved Jamaica.

D/S Skreien (JSQC) ex Leonor , ex Fiona, 1869, ble seinere kjøpt av NFDS & senket av tysk ubåt U81 utenfor Lerwick 10. mars 1917. Denne båten ser vi bare mastene flaggprydet & skorstein til, ligger vel til kai . Tilhørte her A/S Vestlanske Dampskibselskab, Bergen.

S/Y Natina er amerikansk, mens en engelk turistdamper (sort skrog ut til høyre) er S/S Midnight Sun eller Miowera
I 1904 brant Ålesund lørdag 23. januar, & gjenoppbygginga til jugendbyen vi kjenner i dag er uløselig knyttet til keiseren. Wilhelm II besøkte den nedbrente sunnmørsbyen i juli samme år.


*) Kan fastslås som sikkert ut fra opplysningene på Origo. Det bekreftes av ei tysk nettside som opplyser om Meteor: "Der Stapellauf fand am 15. März 1904 statt und die Jungfernfahrt von Hamburg nach Norwegen am 3. Juni."

søndag 3. mars 2013

Thorvald Stoltenbergs slektsreise

- Jeg må erkjenne at jeg er litt overrasket, nesten irritert, over at jeg visste så lite om bestefar & dermed min bakgrunn, sier Thorvald Stoltenberg i 2013-sesongens åttende & siste Hvem tror du at du er? Den kjente statsmannen drar på ei lang slektsreise i bestefars fotspor & finner mye nytt som endrer synet på besteforeldrene.

Slektsforskere & historieinteresserte kan i denne episoden merke seg mange generelle tips:

  1. Familiefotos er sjeldent identifiserte med navn. Ta fram penn & gul-lapper & noter ned det de eldste husker, mens det ennå er tid.
  2. Fast etternavn var ikke vanlig i tidligere tider. Prester & adel tok det først i bruk. Borgerskapet fulgte etter & valgte gjerne et fint eller utenlandsk etternavn.
  3. Overformynderiet tok seg av enslige barn fra bemidlede familier & plasserte dem i en fosterfamilie i samme sosiale miljø.
  4. Enhver opplysning må dobbeltsjekkes & støttes av minst to ulike kilder for å være sikker. At en ekspert sier noe er alene ikke godt nok.
  5. Sanitærforholdene ble et stort problem når byenes befolkning økte. Industrialisering & urbanisering ga problemer både med miljø, helse & hygiene.
  6. Ekteskap var en vanlig form for klassereise, særlig pene arbeiderklassejenter kunne foreta en slik statusheving.
Thorvald & lillesøster Ingeborg vokste opp i en kjernefamilie på Frogner. Faren Emil var yrkesoffiser & selger på Freia sjokoladefabrikk. Mora Ingeborg var en begavet pianist. Her bodde også bestemor Gertha & bestefar Thorvald, som dagens Stoltenberg er oppkalt etter. Besteforeldrene ble en erstatningsfamilie under krigen, da far Emil satt fengslet i Tyskland.

Døtrene Camilla & Ninni besøker Thorvald & sammen blar de i gamle album, med foto av mange mennesker han ikke aner hvem er. - Vet du hvem noen av disse er, spør døtrene? Nei, det gjør han ikke. Men mest er han opptatt av besteforeldrene som kom fra svært ulike sosiale miljø. Bestefar kom fra et borgerlig hjem på vestkanten, & Gertha kom fra østkanten. Men ingen av dem fortalte om sin bakgrunn. Stoltenberg vet dette om besterfaren:

"Han ble født i Tønsberg, han vokste opp i Tønsberg. & så dro han ut, han bare reiste ut, da han var 16 år. Så hørte ikke familien noe fra ham før han kom hjem da han var 40."
Hvorfor fortalte ikke bestefaren om sin fortid? Det vil Thorvald vite.

Stoltenberg-navnet
Men først vil han sjekke om noe bestefaren fortalte er sant, nemlig at familien kommer fra en borgerlig slekt i Tyskland. En liten landsby i Schleswig-Holstein som heter Stoltenberg. Thorvald drar til Riksarkivet & møter Anette Walmann som har forsket på Stoltenbergslekta. Hun forteller at den første som tok i bruk navnet Stoltenberg, var Vincent Stoltenberg & levde på 1700-tallet. Thorvalds tipptipptipptippoldefar het først Henriksen & kom fra Tønsberg, men står senere oppført som Stoltenberg.

På Riksarkivet har de gått lenger bakover i slekta, til begynnelsen av 1600-tallet, uten å finne tyske aner. Arkivet mener at Vincent hadde et studieopphold i Tyskland like ved byen Stoltenberg & tok i bruk navnet etter at han kom tilbake, fordi det ga prestisje å ha et utenlandsk stedsnavn som etternavn. Myten om den tyske adelsslekta kan altså ikke dokumenteres. [På nettdebatter er det uenighet vedrørende bruken av navnet – både før Vincent tok det i bruk – & om slektskapet mellom de som kalte seg Stoltenberg.]

Overformynderiet
Anette har funnet ei slektsbok fra 1800-tallet om "Vincent Stoltenbergs descendenter" dvs etterkommere. De finner bestefars far, Thorvalds oldefar som het Jens Roll & var gift med Nicoline Mølbach. De bodde i Kristiania & fikk fire barn.

Jens Roll Stoltenberg var født i 1825 & døde i 1861 av nervefeber. Han etterlot seg fire uforsørgede barn. Thorvald var den yngste, født samme år som hans far døde. Og, bevare meg vel, mora dør seks år senere, sier en sjokkert Stoltenberg. 

Tragedien rammer familien, hva skjedde med de umyndige barna? Anette søker etter de foreldreløse barna i arkivet & finner en protokoll fra overformynderiet i Kristiania. I ”avgangsregnskapet” er ungene overflyttet til Drøbaks overformynderi.

Fosterfaren
Thorvald reiser til Drøbak for å finne ut hvem som tok seg av Thorvald & søsknene. På Frogn bibliotek møter han Ellen Grete Stranger. Her har de overformynderiprotokollen, & her finner de spor etter bestefaren. I protokollen fra Drøbak står Thorvald Heyerdahl Stoltenberg, født 25. august 1861. Den 3. februar 1868 blir herr A. G. Samuelson oppnevnt til "Verge."

Vergen som overtar de foreldreløse barna, er skipsreder, konsul, ordfører & en av Drøbaks mektigste menn. Han er gift & får ti barn i tillegg til de fire fosterungene. Stoltenberg blir bekymret - det kan vel ikke bli så personlig? Et bilde av A. G. Samuelson forsterker bekymringa. Jeg tror han var streng, & jeg synes litt synd på bestefar, sier Thorvald.

Det letter litt når han besøker hjemmet som bestefaren kom til. Lokalhistoriker Torstein Aamodt viser rundt i huset som er bevart slik det var på 1800-tallet.

- Har du lest eller hørt noe om hvordan Samuelson var som person?
- Jeg får inntrykk av at han var en temmelig konservativ herremann.
- Han var blant annet motstander av at jenter skulle få utdanning utover folkeskolen.
- Alt tyder på at han var en bestemt & gammeldags herremann.
Stoltenberg ble ikke beroliget av bildet av mannen som eide huset. Men når han kommer hit & ser hvordan bestefar bodde, gir det mer ro & trygghet. Han blir litt rørt. I Drøbak svinger tydeligvis følelsene …

Bestefaren snakket flytende fransk
Bestefaren bodde 10-12 år i Drøbak, men sporene forsvinner etter 1880. Thorvald har hørt at han dro til Frankrike & kom hjem mange år seinere med agentur i vin & konjakk.

Thorvald mener bestefaren levde mange år i Cognac seg & legger ut på reise i det han tror er bestefarens fotspor. Neste hjelper møter han på rådhuset i Cognac. Her har de ei bok med oversikt over alle som bodde i Cognac i 1886. Kanskje ei lokal folketelling eller ei liste over handelsborgere? Stoltenberg blir rørt når han finner bestefarens navn så mange år etter. Det er helt ufattelig at han gikk her for 130 år siden. Jeg skulle gjerne ha kunnet fortelle ham at nå går Lille-Thorvald & rusler rundt i byen der han bodde.

Men hva gjorde han her? Det er flere spor etter både bestefaren & mange andre nordmenn i Cognac. Thorvald møter Kim Hartmann, etterkommer av en annen nordmann som slo seg opp i konjakk­industrien på 1800-tallet. Thorvalds bestefar ankom allerede i 1880 & Hartmann finner fram gamle fotos fra familiens arkiver, bl.a. av en herreklubb med eventyrlystne skandinaver som kom til Cognac for å prøve lykken. - Det må være ham. Fantastisk.

Kim har også funnet ei gammel liste over ansatte i konjakkhuset Planat: T H Stoltenberg - Thorvald Heyerdahl Stoltenberg - er "Commis négociant." Han representerte selskapet & solgte konjakk til andre land. Bestefaren jobbet i Planat, som i dag er videreført i et av de største konjakkhusene - Camus. Thorvald besøker eieren Jean-Paul Camus for å finne ut mer. Plutselig står Thorvald d.y. midt i arbeidsplassen der Thorvald d.e. virket for nesten 130 år siden. Igjen blir hovedpersonen rørt.

Konjakkhuset har en spesiell historie: det gamle Planat var hoffleverandør for Napoleon 3. Programmet presenterer nå en liten & en stor brøler. Den lille er at keiseren kalles ”konge”, den store opplever vi når Jean-Paul Camus henter ei gammel Planat-flaske fra kjelleren med keiserens kronemerke & sier: Jeg har funnet noe helt spesielt. Ei flaske fra den tiden da din bestefar arbeidet for Planat.

Dette er god TV, men slett historie: Napoleon 3 var keiser fra 1852 til 1870 & døde i eksil i 1873. De to voksne herrer deler konjakken, men den var nok produsert mange, mange år før besterfaren kom til Cognac. Skål.

Vin- & sprithandel i Kristiania

I 1890 kom bestefaren tilbake til Kristiania som vinagent, 29 år gammel. I 2012 kommer Stoltenberg tilbake til Oslo for å finne mer ut hvordan vin- & spritsalget forløp i hovedstaden. Bjørn Godøy møter Thorvald d.y på Stortorget. Her solgte onkelen til Thorvald d.e. tobakk, vin & brennevin. I Skippergata, ikke langt unna, solgte fadderfamilien tobakk, vin & brennevin. Mens i Stortorvet 2 (tidligere Torvet 2) drev oldefar Jens Roll Stoltenberg i samme bransje.

Nesten alle slektningene til Thorvald solgte vin & brennevin, ikke rart han dro til Frankrike & endte opp i konjakkbransjen. Bestefar Thorvald gikk i fotefarene til Jens Roll Stoltenberg, faren han aldri kjente. Men snakket de gamle om det? Nei.

Gikk det godt med bestefarens - & spritagentur i Kristiania? Nei, han fikk det tøffere enn forgjengerne & avholdsbevegelsen var på frammarsj. Pga alkoholforbrukets enorme sosiale problemer kom det i 1894 restriksjoner på salg av brennevin. Vet du hvordan det gikk med bestefar & agenturet ? spør Godøy & viser ei side i ligningsprotokollen fra 1890-tallet:

Stoltenberg, Thorvald Heyerdahl. Agent. Antatt formue kr 0,-
Gertha fra østkanten
Stoltenberg har alltid vært fascinert over at besteforeldrene kom fra så ulik bakgrunn. Thorvald d.e. & Gertha møttes i Kristiania, giftet seg i 1898 & fikk to sønner. Bestemora kom fra kummerlige kår i Lakkegata. Men Gertha fortalte lite om sin arbeiderklassebakgrunn.

Thorvald d.y. oppsøker søster Ingeborg for å friske opp minner om bestemor Gertha. Jeg var litt redd henne, sier han. Bestemora hadde et hissig gemytt, var frittalende & hadde et fargerikt språk & bannet gjerne. Jeg har alltid trodd at bestemor & bestefar møttes i en forretning hvor bestefar skulle kjøpe gardiner. Han ble ekspedert av en meget vakker dame, sier storebror Stoltenberg. Disken var en slags bro mellom borgerskapet & arbeiderklassen.

Thorvald møter deretter historiker Lars Alldén som i ei adressebok finner "Frøken Gertha, Lakkegata 55, annen etasje." I området der Gertha vokste opp, kom det i 1866 en pudrettfabrikk. Her samlet de avfallet fra byens mange dobøtter & lukta var ubeskrivelig. Pudretten gjorde drit til gjødsel, men lukta fikk borgerskapet til å rømme fra østkanten. Akerselva delte snart byen i to, både geografisk & økonomisk,

Ikke langt unna pudretten vokste Gertha opp. Bestefaren, slakter Fischer, dreiv et slakteri her. & i huset bodde 15 personer & mange husdyr. Folk & bodde dyr under samme tak, & slaktingen foregikk ofte rett ved oppholdsrommet. En rapport fra Sundhetskommisjonen beskriver forholdene ved slakteriet.

"Gulvet var gammelt & utett, så jordgulvet i hønsehuset infiseres. Blodvann såes også rennende under slakterbodens gulv. Så skal det innrømmes at forholdene ikke kan være verre enn de er nå."
Bestemora fortalte lite fra sin barndom. Kulturforskjellen mellom bestemoren & bestefarens oppvekst var enorm. Det betyr mye for meg resten av mitt liv.
Men hvordan fant de hverandre? Over disken i gardinforretningen? Thorvald oppsøker historiker Linken Apall-Olsen som kan ha opplysninger om hvor Gertha jobbet. Hovedpersonen er blitt fortalt at hun jobbet hos en Bjerke i Øvre eller Nedre slottsgate.

Historikeren har funnet ut at L. Th. Bjerke var jurist & i sin portefølje betjente han ganske mange folk som drev i vin- & spritbransjen. 18 år gamle Gertha ble ansatt som sekretær hos ham. Her møtte hun sin framtidige mann Thorvald. Nok en gang har familiesagaen vært feil.

Bestemora foretok gjennom ekteskapet en direkte klassereise. Når Stoltenberg sammenligner bestefarens bolig i Pilestredet 13 med slakterihuset på østkanten er det en markert klasseforskjell. Men hun endret ikke holdninger da hun flyttet til et borgerlig vestkantmiljø. Hun var seg sjøl, snakket som før & kunne bli rasende. Bestefaren derimot var mer dempende & sa: "Så, så, Gertha".

Thorvald Stoltenberg gjenkjenner besteforeldrenes gener i sitt eget liv. Fredsmekleren var også ”konfliktsky”. Det er et meget godt verktøy for å løse konflikter, sier han.

Men den politiske bevisstheten må ha kommet fra Gertha. Hennes politiske tanker & reaksjoner var nok medvirkende da han gikk inn i arbeiderbevegelsen i 50- & 60-årene.

- Denne reisen har vært viktig for meg. Jeg forstår mer av min bakgrunn. Hvor jeg kommer fra, & hvem jeg kommer fra, avslutter Thorvald Stoltenberg både sin egen slektsreise & den meget gode andresesongen av Hvem tror du at du er?

søndag 24. februar 2013

Jan Eggums slektsreise

- Det styrker min mistanke om at han for i full fart fra Gotland. Det har jeg trodd hele tiden, sier Jan Eggum om sin svenske oldefar. I det sjuende Hvem tror du at du er? programmet tar den melankolske visesangeren et dypdykk i familiens sosialhistorie. Han finner stoff nok til minst et album til.

Det blir både overraskelser, skam & forsoning. Her som i så mange andre slekter. Slektsgranskere & andre historisk interesserte fikk i dette programmet med seg mye nyttig kunnskap om:
  1. Håndverk - & arbeidsliv for hundre år siden forteller mye om livet våre forfedre levde.
  2. Yrket til en person ga muligheter til å søke jobb i andre sogn, ja andre land.
  3. Attester fra presten var viktig når en flyttet, både av religiøse & verdslige grunner.

Eggum er interessert i slekta si, men det hviler en skygge over slektstreet. I familien snakket de lite om morfars far, en svenske fra Gotland i Østersjøen. Eggum har inntrykk av at noe skummelt, mystisk eller ubehagelig skjedde for over 150 år siden slik at oldefaren forlot øya i full fart.

Jan Eggum (1951) er født & oppvokst i Bergen. Han er enebarn av foreldrene Martha Blomberg & Norvald Eggum. Dattera Frida (1980) har også fattet interesse for slektsforskning. Programmet starter med mimring rundt Jans oppvekst på 50- & 60-tallet samt den ukjente oldefaren - Lars Petter Blomberg. Om oldefarens liv i Bergen vet Eggum ikke annet enn at han kom fra Gotland, var garver & hadde to barn i Bergen. Han kjenner ikke til andre slektninger enn tante Dora & søskenbarnet Helge.

Frida er tydeligvis en erfaren slektsgransker, derfor sjekker hun & faren digitalarkivets folketelling fra 1900 – hjemmefra! Ja, vi trenger ikke dra til statsarkivene for å søke på internett, slik vi har sett i de fleste andre programmene.

De finner oldefaren i Aarstad utenfor Bergen, et herred som ble sammenslått med byen i 1915. Årstad ligger rett sør for Bergen by & øst for Laksevåg. Her bor buntmakersvenn Lars Blomberg & kona Marie Blomberg sammen med tre barn (alle født i Bergen) på gården Solheim.



Neste stopp er Bergen byarkiv hvor rådgiver Ingfrid Bækken har lett etter opplysninger om Lars Petter Blomberg. Hun kan fortelle at både buntmakere & garvere var håndverkere som jobbet med skinn. Oldefaren brukte begge titlene om hverandre, når han jobbet i et av garveriene som lå i Solheimsviken. I siste kvartsekel på 1800-tallet var det en betydelig skinnindustri i Bergen. Virksomheten var skitten & illeluktende, så garveriene måtte flytte ut av bysentrum. Elvene ble forurenset av kjemikalier & dyreavfall, noe som også ble opphav til sykdom & død.

Arkivar Bækken finner fram ei folketelling i Bergen fra 1875. På Lungegaarden ved Bergen bor Lars Petter Blomberg & kona Anna Chatrine Blomberg sammen med fem barn. Men obs det er ikke samme kone som i folketellinga 25 år seinere, dessuten er både kona & tre av ungene født i Trondheim, mens de to yngste er født i Bergen. Dette er altså et tidligere ekteskap. Familien må ha flyttet mellom 1869 (Anne Fredrikkes) & 1870 (Martin Julius' fødsel).



Med de fem ”nye” ungene har Lars Petter Blomberg nå hele åtte etterkommere. Dette må undersøkes nærmere, & Eggum får et sterkt behov for å reise til Trondheim & fortsette jakta på oldefaren. Men først ber han Frida om å lete etter mulige etterkommere i Bergen.

I Trondheim møter Eggum arkivar Elin Johanne Jacobsen i Vår frue kirke. Hun forteller at Blomberg er vanskelig å finne. Ikke er han i folketellingen fra 1865, ei heller i skattelister & borgerlister. Men i kirkeboka for Vår frue kirke står i hvert fall giftermålet 15. november 1868 mellom Lars Peter Blomberg & Elin Anna Katharine Erlandsen.


Ved flytting mellom prestegjeldene måtte folk dokumentere seg med en attest fra presten. Lars P. Blomberg måtte framvise attest fra sitt tidligere prestesogn på Gotland. Det hadde han ikke. Først den 3. februar 1868. skriver presten på Höyby prestegård en attest utenom det vanlige:
"Gikk fra Lye sogn av Gotlands len den 17. mai 1863. Lot hustru & to barn stå igjen på bar bakke. Hustruen døde 4. februar 1866."
Han for i full fart fra Gotland, sier en forbløffet Jan Eggum. Det har jeg trodd hele tiden. Han bare dro & hadde ikke tid til å ta med seg papirer. Det var knapt nok en kjele & en skjorte, det. Lars Petter Blomberg hadde altså et ekteskap med to barn bak seg på Gotland. Men hvorfor forlot han plutselig familien, kone & barn for å begynne på nytt i Trondheim? Jan drar til Sverige for å finne mer ut om sin oldefar.

Visby er – lik Bergen – en gammel middelalder- & hansaby. Store deler av Visby med den berømte bymuren er meget godt bevart & står på Unescos verdensarvliste. Å besøke Visby er en ufattelig sterk opplevelse for visesangeren. Tenk at oldefar bodde her & kanskje flere generasjoner før ham. Det er fantastisk å gå rundt & se.

Arkivar Cia Hipfl ved landsarkivet i Visby kan fortelle mye om oldefarens aner. Da hun begynte å lete, fant hun ikke bare én Lars Petter Blomberg, men tre stykker. Jan oldefar, som ble født i 1834, hans far & hans farfar. Alle het Lars Petter Blomberg. Det er lett å bli forvirret, sier Eggum’en, men den yngste er altså min oldefar.

Den første Lars Petter Blomberg (tipptippoldefar) ble født i 1779 & kom opprinnelig fra Åbo i Finland. Han døde tidlig & enka satte sønnen - Lars Petter Blomberg den andre - i lære hos en garver. Den unge gutten gikk i garvelære, & med hardt arbeid løftet han familien opp & fram. Han ble garvermester & startet eget garveri. Økonomisk går det bedre & bedre, sjøl om gjelda er stor.

I 1834 ble et merkeår for Lars Petter Blomberg II. Bare 25 år gammel ble han borger & garvermester. Samme år gifter han seg & får han en sønn, Lars Petter III, Jans oldefar. Eggum får følge av lokalhistoriker Trygve Siltberg som viser vei til huset Lars Petter Blomberg kjøpte i 1834. Antakelig hadde han garveri her også. Dette huset kjøpte tippoldefar i 1834, & det er sterkt å tenke på at oldefar vokste opp her. Han satt på denne trappa fra han var veldig liten.

Men hva gikk galt? - spør hovedpersonen, & Siltberg har svaret. 7. april 1850 skjer det ei tragisk ulykke ved stranden Snäckgärdet utenfor Visby. Jans oldefar er bare 15 år, når faren dør i en alder av 39 år. Eggum leser sjøl fra Gotlandsavisen:
”Sist søndag, 7. april mellom klokken 10 & 11, inntraff en tragisk ulykke like utenfor Visby. Garveren Lars Petter Blomberg var på vei til sagmølla nord for byen. Han tok en snarvei over isen i en av de små vikene ved Snäckgärdet. Plutselig brast isen, men vannet rakk Blomberg bare til haken, & det var mulig å rope på hjelp. En liten gutt var den første som hørte ropene. Han sprang til mølla, & mølleren kom med stang & tau. Men isen sviktet under ham også, så han måtte karre seg i land. Blomberg prøvde å komme inn mot stranden, men kom ut på dypere vann. Stiv & kraftløs av det kalde vannet & angsten sank han ned & avgikk med døden”.
Tippoldefarens meningsløse død gjør et dypt inntrykk: - Jeg kan ikke forestille meg hvordan det ville vært hvis jeg hadde mistet far da jeg var 14-15 år. Det sliter du med resten av livet sier Jan Eggum. Jeg tror at jeg har til felles med oldefar at jeg ville følt enormt ansvar for mor & vår lille familie. Det faller vekk en vegg i tilværelsen.

Jan iler tilbake til Cia ved landsarkivet som forteller at da faren døde i 1850 ble det ikke gjennomfør noe dødsbooppgjør, da enka kunne dokumentere at gjelda var større enn verdiene i boet. Derfor fikk enka & 15-åringen Lars Petter Blomberg III drive virksomheten videre, men det ble en tøff oppgave.

Lars Petter fikk tidlig kone & barn, 22 år gammel står han alene med ansvaret for familien & farens bedrift. Han overtar garveriet, men gjelda øker. I 1859, i en alder av 23 år, blir han slått konkurs. I Visby ble en konkurs annonsert på torget. Hele byen fikk vite om hans ulykke, & de måtte selge alt de eide & flytte fra hjemmet i Visby til kummerlige forhold utenfor bymurene, til et liv i fattigdom.

Nesten alle pengene går til kreditorer, & det er vanskelig å få endene til å møtes. 17. mai 1863 rømmer Lars Petter Blomberg III fra Gotland, sannsynligvis om bord i en av båtene på havna. Familien står igjen på bar bakke. Om sønnen Pär & dattera Anna Marie står det i kildene. "Barn av forsvunne garver Lars Petter Blomberg." Han kommer ikke tilbake & tar aldri kontakt.

Men når oldefaren forlater to barn i Visby, kan de jo ha etterkommere som lever i dag? Svaret får han hos arkivar Cia Hipfl:
”Hvis vi begynner med sønnen, Pär Emil, så ble han sjømann & døde av tuberkulose da han var 17 år. Han døde i 1876. Det siste sporet vi har etter Anna Marie er i et emigrantregister til Nord-Amerika. Der slutter sagaen etter Lars Petter Blomberg. Det finnes ingen etterkommere på øya.”
Det er en vemodig slutt på oldefarens liv i Sverige, men Eggum har fått et mer nyansert syn på oldefaren. Han stakk av & lot kone & barn stå igjen på bar bakke, som presten sa. Men han hadde sine grunner, & Jan tror han var ganske sliten & deprimert. Lars Petter Blomberg III døde i Bergen i 1907. Skammen over å forlate en familie i nød tok han med seg i graven.
Et musikalsk intermesso får Jan Eggum oppleve i Visby kirke. Trygve har fulgt andre slektslinjer (enn Blomberg’ene) helt til 1600-tallet & funnet en tipptipptipptipptippoldefar som var organist. Han het Johan Bahr & etter han har de et notehefte med noen orgelstykker. Dermed får visesangeren høre kirkemusikk laget av tipptipptipptipptippoldefaren Johan Bahr.

Alt i alt er Eggum tilfreds med si slektsreise, han vil være bekjent av si slekt & sine røtter. Dersom isen hadde holdt i 1850, ville ikke oldefaren forlatt Gotland. Da hadde det ikke vært noen Frida eller Jan i Bergen. Derfor vil både han & dattera bringe historien videre.

Vel hjemme i Bergen har Frida gjort sin del av slektsforskninga på de åtte norske barna etter oldefar Blomberg. Flink er jenta, hun leder faren til Marken i Bergen hvor legen Bjørn Blomberg & kona driver en liten kafé. Men i dag er de ikke alene, en skokk med etterkommere etter Lars Petter fra Gotland har samlet seg i det lille lokaler, mange med et glass Hansaøl & til slutt et band som spiller ”Heksedans”.

- Plutselig står jeg i en bar med bare Blomberg-folk rundt meg, 
avslutter Jan Eggum, det var nesten overdose, men det var veldig gøy.

søndag 17. februar 2013

Francis Gary Powers U-2

Hvordan så U-2 flyet fra 1960 ut? Fra lokalhistoriker Per Henrik Neeraas i Bodø har Tid & rom fått to bilder av U-2C, d.v.s. den U-2 varianten som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960. 

På fotoet til venstre står piloten Francis Gary Powers i forgrunnen.

Powers (1929-1977) er begravet på æreskirkegåden Arlington National Cemetery. 

Mange artikler & bøker om U-2 affæren bruker bilde av feil fly når de skal vise hvordan det så ut.  Det korrekte flyet ser du på bildet til høyre.
 
U-2R (på nederste bilde) ble tatt i bruk i 1967 & er 14 fot lengere & har 24 fot større vingspenn enn U-2C. Flyets nese er også betydelig lengre.


Les historien om da U-2 flyet ble skutt ned 1. mai 1960 her.

søndag 10. februar 2013

Kari Simonsens slektsreise

…, men det er ikke alltid en ser sine nærmeste, sier Kari Simonsen om si eiga mor. Episode 6 i vårens Hvem tror du at du er? besto av to bolker, ei nær kvinnehistorie & et noe fjernere, dansk dikterliv. Kvinneperspektivet var utvilsom mest interessant.

Programmet gir noen nye momenter som slektsforskere skal være seg bevisst:

  1. Den beste kilden til dine foreldre & besteforeldres liv er din mor & far. Spør, spør, spør … & bli kjent med deres liv utenom familien.
  2. Mange borgerlige kvinner var aktive utenfor familielivet, bl.a. innenfor frivillig sosialt arbeid.
  3. De fleste borgerlige kvinnene gikk ut av yrkeslivet da de ble gift & i alle fall når de fikk barn. Men det var mange som fortsatte yrkeslivet etter en kort hjemmeperiode.
  4. Overklassen – de rike, vestkantbeboerne - hadde gjerne utenlandske aner. To viktige grupper er handelsmenn, t.d. tyskere fra hansabyene, samt embetsmenn, ofte dansker som jobbet i kirke & forvaltning i unionstida.
Kari Simonsen kommer fra bedre kår på Oslos vestkant med foreldre & tre søsken. Hun kjenner sin fars familie bedre enn sin mors, men det hun vet er både diffust & upresist. Men hun er seg det bevisst: - Jeg aner ikke hvem jeg er. Jeg tror ikke man har tid til å tenke på slekt når man er yngre. Men nå som jeg er eldre, har jeg tid til det.

Simonsen ble født i 1937 & har en lang karriere som skuespiller. Kari giftet seg i 1966 med Peder Cappelen, & de har tre sønner. Denne slektsreisa starter med et slektstreff for etterkommerne etter faren Jon Simonsen & hans åtte brødre. Kari & søstera Ingun samtaler om familiens liv & hvor lite de vet. Mora - Marie Louise Heiberg – giftet seg inn i den store Simonsen-slekta i 1933. Ektemannen Jon var én av ni brødre, Marie Louise sjøl var enebarn & søstrene vet lite mora & hennes familie. Farmora deres - Signe Heiberg - døde da Marie Louise var ti år, så hun viste sjølvsagt lite om si eiga slekt. 


Marie Louise Heiberg giftet seg 23 år gammel med Jon Simonsen. Han var advokat & hun passet barna. 

Foreldrene med barna Bente, i Kari Simonsens hender, Gustav & Ingunn.
© Simonsenfamilien.

Marie Louises største engasjement lå utenfor hjemmet. Hun var aktiv i Røde Kors i mange tiår, men snakket lite om det. Kari husker moras sosiale engasjement, dog uten å kjenne noe til det. Hun ringer Odd Grann, tidligere generalsekretær i Røde Kors, som kan fortelle at Mariel Louise & fem andre damer like etter krigen startet Ullern Røde Kors barnehjelp. Foreningen ville bedre livet til åndssvake barn

Tidligere, & langt ut på 60-tallet ble utviklingshemmede barn sendt til egne sentralinstitusjoner. Fra Nordland kjenner vi godt til Vensmoen i Saltdal. Kvinnene fra Ullern barnehjelp fikk bygget Mølleplassen spesialbarnehage med to avdelinger. En for vanlige barn, & en for psykisk utviklingshemmede barn, hvor de åndsvake barna fikk omsorg & livskvalitet. Det funket bra & de holdt på i 26 år under hennes ledelse. Jeg blir så stolt av moren min! Finnes Mølleplassen fremdeles? spør hun. Det gjør den.

Neste stopp er Mølleplassen spesialbarnehage hvor Simonsen får oppleve hvordan moras livsverk fortsatt er i drift 45 år etter at den ble startet i 1967. Hun forstår - først nå - at dette var nybrottsarbeid, dvs først nå fordi mora aldri tok dem med hit. Hun fremhevet ikke seg selv. Det sier også noe om oss. Vi var ikke så interessert som vi burde vært.

Nå blir Kari enda mer nysgjerrig på moras slekt. Det lille hun vet er at Marie Louises mor Signe kom fra Bergens-slekta Konow. Hun giftet seg med Gustav Heiberg i 1904 & Kari har hørt at hun jobbet som lærer i Oslo.

Slektsforsker & historiker Jon Gunnar Arntsen har funnet noe i "Beretning fra Kristiania folkeskole for 1905". -Heiberg, født Konow, ble ansatt ved Grünerløkka skole ett år etter at var hun gift. Arntsen er overrasket over å finne henne her, ”for siden hun var gift med en advokat, trengte hun ikke å jobbe”. De fleste kvinner fra borgerskapet avsluttet yrkeslivet da de giftet seg & nesten alle sluttet da de fikk barn. Signe tok en radikal beslutning ved å jobbe som gift. Hun hadde undervist i ti år allerede, hun trivdes med yrket sitt.

Møllergata skole - Signes siste arbeidsplass - ligger Norsk skolemuseum. Her viser de et lite tablå om hvordan livet var i et klasserom rundt 1910, på den tida Signe arbeidet der. Skuespillerinnen Kari får oppleve en tidstypisk skolehverdag, & lærerrollen heter ”frøken Heiberg” – hennes egen mormor. Møllergata skole på østkanten i Oslo hadde 2000 elever fra den fattige arbeiderklassen. Dårlige boforhold, helse & klesstell preget ungene. Klassene var store, fru Heiberg – med tittelen ”frøken” - må ha vært ei ganske tøff dame.

Neste stopp på slektsreisa er et langt hopp bakover i slekta. Det er første gang i sesong 2 at programmet tar et brudd i anerekka. Det forvirrer en smule.

Kari Simonsen lurer på hvor kvinnenes sterke pågangsmot & sosiale engasjement kommer fra. Mormoras slekt het Konow & var fra Bergenstraktene et sted. Neste stopp blir hos statsarkivar Yngve Nedrebø i Bergen, som etter sigende skal kunne føre slekta hennes flere hundre år tilbake i tid. Han kan fortelle at Karis tipptipptippoldefar var tyskeren Friedrich Ludvig Konow som kom fra hansabyen Schwerin i 1769 & slo seg opp som handelsmann.

Sønnen Wollert Konow I ble en berømt kjøpmann i Bergen & drev med import av korn. Han & broren gjorde Konow & co til Bergens ledende handelshus. Nedrebø forteller om kornmangelen under Napoleonskrigene 1807-14 pga engelskmennenes handelsblokade kombinert med uår i Norge. 25. juli 1814 er det et opprør i Bergen mot kjøpmennene. Folk mener de har ansvar for at kornprisene løper løpsk. Situasjonen er både dramatisk & truene, men Konow klarte å snakke seg ut av situasjonen.

Privat hadde Wollert allsidige interesser, også innen musikk & litteratur. En av hans sønner - Wollert Konow II - dro til København for å bli forfatter. Kari husker da en familiehistorie hun har hørt, om at de var etterkommere av den berømte dansken Adam Oehlenschläger ”Danmarks Bjørnson” & forfatter av ”Der er et yndigt land” - den danske nasjonalsangen. Karis Simonsen beslutter å følge etter forfatterspiren Wollert Konow II & drar til København. 


Det danske riksarkivet ligger på Slottsholmen & her møter hun arkivar & forsker Jørgen Mikkelsen. Er det en forbindelse mellom Wollert Konow & Adam Oehlenschläger? Svaret er forbausende lett å finne. Danmark hadde ei folketelling i 1840 & der finner arkivaren Wollert Konow, gift med Marie Louise Oehlenschläger. Familesagaen stemmer, Marie er datter av dikteren Adam Oehlenschläger – den danske dikterkongen på 1800-tallet. 


Kari Simonsen får en guidet Oehlenschläger-reise i Købenahvn som omfatter Fredriksberg slott, der Adams far var slottsforvalter. Slottet er imponerende, men slottsforvalterens familie levde på kun to små rom. Adam delte seng med faren. -Huff. Det var ikke så flott, sier Kari. Da var det bedre på "Bakkehuset" i København der hovedstadens intellektuelle elite jevnlig møttes. -Dette er altså Bakkehuset som jeg har hørt om & sett bilder fra hjemme. Aldeles nydelig, sier Simonsen.

Det siste store spørsmålet Kari & Ingun Simonsen stiller hverandre i programmet er om de har nålevende danske slektninger. Da Oehlenschläger døde etterlot han seg fire barn. men bare to greiner førte slekta videre. Den ene greina er den norske som ”ender med Kari & hennes søsken” – kan det virkelig være rett? Den andre stopper foreløpig på 1800-tallet med seks søsken. Ved hjelp av en slektsforsker i Ålborg finner de svaret på en gammel gravstein. Det viser seg at alle de seks døde i ung alder uten å få egne barn, sannsynligvis av tuberkulose. -Dere er altså de eneste etterkommerne til den store Oehlenschläger, sier Jørgen Mikkelsen.

- - - # - - -

Dette programmet virket litt rotet i siste, danske del. Det gikk ikke klart fram at eller når Wollert Konow II & hans danske hustru & dikterdatter kom tilbake til Bergen. En hoppet bukk over Wollert Konow III som var norsk statsminister i 1910-12. Alt kan ikke tas med, men det burde vært nevnt. Innslagene i Danmark kunne vært kortere. & helt til slutt: Kari & søsknene er neppe de eneste norske etterkommerne til Adam Oehlenschläger.