søndag 8. november 2015

Min fjerne barndoms by

Tegneserieromanen Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi ble utgitt på norsk i 2015, elleve år etter at den om ut i Japan. Boka er ei lang grafisk novelle om 48-åringen Hiroshi Nakahara som på en forretningsreise - i bakfylla - går seg vill på den store togstasjonen i Kyoto & havner på feil tog. Når han våkner opp skjønner Hiroshi at han ikke er på vei hjem til kona & sine to døtre i Tokyo, men til barndomsbyen Kurayoshi. 

Byen er totalt endret siden oppveksten. Det er over tre år siden han sist var på besøk. Barndomshjemmet er overtatt av fremmede, Hiroshi beslutter å besøke moras grav mens han venter på neste tog tilbake til Kyoto. På gravplassen sovner (?) han & … 

 … våkner opp ør & fortumlet. Nakahara føler seg ganske så annerledes, hendene er ikke de samme, han har på seg joggesko & skoleuniform. På vei til togstasjonen er hjembyen også endret, men sjokket kommer når han ser sitt eget speilbilde – ser seg sjøl som fjortenåring. Dette må være en drøm, en realistisk drøm. Hiroshi klyper seg sjøl, men våkner ikke: «Hvis dette ikke er en drøm … så må huset vårt være der ennå». 
  
Fjortenåringen’ springer hjem & finner søster, far, mor & bestemor i vanlig vigør – men de to siste er jo død for lenge siden tenker ‘førtiåtteåringen’ i den unge kroppen - det svimler for ham. Familien synes han er sein til middag, samt ganske så rar i oppførsel. «Står du der & gråter, gutten min». 
 Hva & hvorfor dette skjer med ham er uforståelig. Rutinene for året 1963 styrer alles liv også livet for den voksne mannen som er reist tilbake i tid - til bolig i sin egen ungdoms kropp. Likevel er ikke alt som før. Han tenker som en voksen, skolekunnskaper & erfaringer fra de siste 35 åra har han med seg. Han er flinkere på skola i matematikk & engelsk, han er bedre i sport, han blir etter hvert kjæreste med søte Tomoko Nagase, den «fineste jenta» på hele skola. Dette skjedde ikke den gang da. Dessuten plages han av å vite hva som kommer til å skje med familie & venner i åra framover, reiser, ekteskap, død & det som verre er.

Ønsket om å komme tilbake til sin egen tid, kona & døtrene surrer i hodet. Men livet som fjortenåring har også sine fordeler. Hiroshi fokuserer etterhvert på familiens største mysterium. Forrige gang han var 14 år forlot faren familien 31. august 1963, datoen inntreffer om fire måneder. Hvorfor dro faren & hvordan kan den unge gutten «hindre at far reiste sin vei»?
Fire måneder er lang tid for en bråvoksen fjortis. Han får nye opplevelser med spenning i hverdagen. Forfatter & tegner Jiro Taniguchi gir oss gode tidsskildringer formidlet med en stilsikker strek. Vi lesere få innblikk i både kultur & skikker fra et fremmed land i ei ukjent tid. Stemninga i fortellinga er søt & naiv, med en underliggende bitterhet & spenning. Å reise i tid er en skjellsettende opplevelse, men det verste av alt er å vite hva som skal skje. Å snakke om det er nesten umulig, Hiroshi blir allerede sett på som en rar gutt med voksne tanker. Å involvere vennene går ikke an. Samtalene med bestemor & far blir labyrintaktige, Hiroshi må gå rundt grøten. Litt etter litt avdekkes mange familiehemmeligheter, men disse er på ingen måte gode nok grunner for Nakahara senior til forsvinne uten et ord. 

Historiens dramatiske høydepunkt er når Hiroshi oppsøker jernbanestasjonen hvor Yosho Nakahara akter å reise fra familien. Konfrontasjonen er en lavmælt dialog. «… det føles liksom som den jeg er nå ikke er mitt egentlige jeg» sier faren. Men kan den 48-årige Hiroshi forhindre det den 14-årige Hiroshi aldri fikk sjansen til å forhindre? Hvem står mot hvem - en tenåring mot sin far eller to middelaldrende menn med føtter i hver sin tid?

Den voksne Hiroshi Nakahara kommer hjem til sin familie i Tokyo 9. april 1998. Tidsreisa gikk altså begge veier. Men han er ikke den samme mannen som dro på forretningsreise to dager tidligere. «Hva er det med deg pappa, du er så rar i dag» sier den eldste dattera.

Ei reise er også en flukt, forskjellen er at vi både reiser til & fra et sted, men alltid flykter fra et sted. Les boka, den er god. 


Minuskel forlag 2015, 405 sider.

torsdag 29. oktober 2015

Syvende far i Steigen & andre slektninger

To tredeler av Steigen kommune har alltid mangla ei god slektsbok. I 1950 kom M.B. Hansens ut med Slekter & gårder i Steigen prestegjeld, men blant slektsforskerne har den vært til liten glede på grunn av svært mange feil & mangler.

Sommeren 2015 ga mangeårige slektsforsker Bjørn Grytøyr (f. 1933) ut på eget forlag bind 1 av slektsboka Syvende far i Steigen & andre slektninger. Et solid verk på 450 sider som dekker alle gårdene i tidligere Steigen & Leiranger kommuner fram til slutten av 1800-tallet. Den geografiske begrensningen er viktig å få med seg, da en tredel av dagens Steigen kommune - tidligere Nordfold kommune - ikke er inkludert i Grytøyr si bok. Det er fordi Asbjørn Lind tidligere har gitt ut slektsbok for Sørfold (to forskjellige utgaver i 1982 & 1996-98), slektsbok for Nordfold (1985), samt slektsbok for Kjerringøy, Nordfold & Sørfold (2000).

Dette er et fornuftig grep av Bjørn Grytøyr, dessuten henviser han alltid direkte til bygd & foreldrepar i Linds bøker, dersom personene i Steigenboka kommer fra eller flytter til nabobygdene utenfor.
Forfatteren redegjør for kildene han har brukt, & presiserer at M.B. Hansen ikke er en av kildene. Videre begrunner han godt valg av stavemåte på personnavn & forklarer hvordan en skal skille identiske stedsnavn som t.d. Myklebostad på Engeløya & Myklebostad i Leiranger.

Til sammen inneholder boka personaldata fra 99 ulike bygder. I tillegg kommer hele 10 sider med personer som bor på ukjent sted i Leiranger eller Steigen, samt andre steder utenfor kjerneområdene i Grytøyr & Linds bøker.

Nummersystemet et lett å finne ut av. Innenfor hver bygd starter det første kjente paret med nr 1 (dog noen ganger med nr 2) som oftest på 1600-tallet. Hvis en person kommer fra kjente foreldre eller etablerer seg i et nytt par i eller utenfor bygda gis en par-nummer-referanse i parantes.

Par 47 i Berg, Ole Ediasen 1773-1858 (30) gifter seg i 1803 med Synneve Ediesdatter 1775-1840 (Haug 49). De får fem barn, nr 1 Edias 1806 (61) osv. Dette kan vi lese slik:

Ole Ediasen har kun tall i parantesen. Han kommer derfor fra Berg, foreldrene hans er par 30. Her gjenfinner vi han som barn nr 3 med referanse (47). Synneve Ediesdatter kommer fra (Haug 49). Bygdene står alfabetisk i boka & vi finner henne som barn nr 2 i par 49 på Haug, her med referansen (Berg 47). Førstefødte barn Edias 1806 (61) har kun tall i parantesen, ergo etablerer han seg i foreldrenes bygd, Berg. Enkelt, ikke sant?
Systemet er ikke unikt for denne boka, mange slektsbøker er bygd opp slik. I tillegg bruker Grytøyr serien 500 for ugifte foreldre. Dette er en sensitiv klassifisering som mange ikke liker. Forfatteren presiserer derfor at han i neste bind, som dekker tiden etter 1900, plasserer gifte & ugifte foreldre i samme nummerserie. Serien 600 omtaler familier bosatt utenfor Steigen prestegjeld, bl.a. Hamarøy, Lødingen m.v. 

Til slutt i boka har Grytøyr et par – & foreldreregister på 63 sider med hele 3.357 parforhold. Personer som ikke har dannet par finner vi ikke i registeret, men gifte, barnløse par er med. Det samme er par der bare ett navn er registrert i kildene. Til sammen utgjør lista over 6.600 navngitte personer.

Antall navn i boka vil jeg anslå til langt over 18.000. Sjøl om antallet omfatter samme person flere ganger - først som barn, deretter i et eller flere parforhold - er det et imponerende materiale han har utarbeidet.

Denne anmelder har ikke hatt tid til å sjekke enkeltopplysninger i slektsboka mot skanna kirkebøker på nett eller originalkilder. Feil vil det sikkert være, noe forfatteren også forklarer i forordet. Men dette endrer ikke en tomme på hovedinntrykket:

Bjørn Grytøyr har levert ei førsteklasses slektsbok som vil stå som en bauta for oss slektsforskere i generasjoner framover. Det er bare å kaste hatten i lufta & rope HURRA! – samt håpe at bind 2 blir utgitt om ikke så lenge.

søndag 25. oktober 2015

Slektsforskerdagen 2015


Slektsforskerdagen 2015  arrangeres over hele landet. Lørdag 31. oktober samles slekts- & lokalhistorisk interesserte til felles slektsforskerdag mange steder.

Hvem tror du at du er?
er temaet for årets slektsforskerdag, oppkalt etter NRKs populære TV-serie, der kjendiser får hjelp til å finne sine aner. En av deltagerne i fjor var Halvdan Sivertsen, med fokus på hans tipptippoldefar Carl Johan Gerss. Halvdans forfar var populær blant damene & fikk tre jentebarn med tre forskjellige kvinner.
Ei av disse jentebarna - Carloline Kristine - giftet seg til Skjerstad & fikk seks egne barn. Fra henne stammer både Sivertsen & svært mange saltværinger fra. Kanskje gjør du det? Randolv Gryt foredrar i Litteratursalen om Gerss sin etterslekt i Skjerstad.


Bodøs historie
Byen vår fyller 200 år neste vår, men hva vet du & jeg om Bodøs historie? Byhistoren i 4 bind gir svaret, men kortversjonen får du på slektsforskerdagen når bypatrioten Knut Eide gir oss sin Bodøs historie på 30 minutter.

I Stormen bibliotek
I Bodø inviterer DIS-Salten Slektshistorielag til stor markering på Stormen bibliotek fra kl. 10 til 15. Årets arrangement er stort, ca. 30 frivillige står klar til å ta imot mange hundre besøkende. Publikum vil få hjelp i jakten på sine røtter, til å finne sine formødre & –fedre. Det er lett, det er gøy & ikke minst spennende å lete i sin egen fortid, her læres mange knep. Det blir slektstorg, foredrag i Litteratursalen & minikurs i kursrommet.

Slektstorg i 2. etasje
Her får du søkehjelp i slektsforskning, & veiledning i ulike dataprogrammer for å registrere egen slekt. Et ekspertpanel med erfaring fra søking etter slekt i mange kommuner vil hjelpe deg med oppslag i bygdebøker, emigrantprotokoller, internett, digitalarkivet & andre databaser. Dødsboskifter & Mannskapsruller på CD demonstreres & selges. Det blir også salg av annet slektsmateriell, årbøker & lokalhistoriske bøker.

I tillegg til DIS-Salten Slektshistorielag vil hele fem samarbeidsparntere
ha egne utstillinger. 
  • Arkiv i Nordland
  • Nordlandsmuseet
  • Tandbergerne
  • Anna Karolines Venner 
  • Saltstraumen historielag
Foredrag i Litteratursalen
11.00     Slektsforskning på internett - Per-Olav Broback Rasch
12.30     Carl Johan Gerss sin etterslekt i Skjerstad - Randolv Gryt
13.00     Bodøs historie på 30 minutter - Knut Eide

Kurs i kursrommet 2. etasje
10.30     Hvordan lese kirkebøker på internett - Gerd Karin Lysholm
11.30      Slektsprogrammet Brother’s Keeper - Anne Grete Mensen
12.30     Mannskapsrullene 1806-1837 for Nordland på CD - Magne Mæle & Jarl Christensen
13.30     Slektsprogrammet Legacy - Jan Hagenes

onsdag 22. april 2015

Barnehagebakere 1959

På denne dag spiser jeg alltid kaker. De siste førti åra har jeg stort sett laget dem sjøl. At gutter & menn er glad i det søte, er vel kjent for de fleste, men når begynte jeg å lage kaker - & etterhvert saltmat & husmannskost?

De fleste i min generasjon begynte nok på mamma sitt kjøkken. På 50- & 60 tallet var 'mammaene' stort sett hjemmeværende, mens 'pappaene' var på jobb & tjente penger til kona & familien. Seinere ble hjemmeværende byttet ut med hjemmearbeidende. Språk er makt, vet du. 

I min familie var det ikke slik. Både mor & far - benevnelsene vi brukte - var yrkesaktive, attpåtil i samme firma Otto Koch AS i Bodø. På den tid nordnorges største varehus. Likevel var det mor som stort sett sto for matlaging hjemme i Fredensborgveien 56, & i alle fall for kakebakinga. Jeg startet nok under hennes kyndige veiledning, men noen fotos fra den gang finner jeg ikke.

Våren  1958 var jeg så heldig å få begynne i en av byens to barnehager. Jeg gikk i Bodø barnehjems barnehage, hvor barnehagen var i 1. etasje & kjelleren, mens 2. etasje var midlertidig opphold for barn som ikke hadde et eget hjem, i første rekke nyfødte barn av enslige/ugifte mødre som skulle adopteres bort - som en sa på den tid. Nå skal de ikke bort, de skal få en ny familie, et nytt hjem.

En dag, sannsynligvis rett før jul i 1959 kom en fotograf fra en av byens to aviser på besøk, for å lage en reportasje, kanskje om juleforberedelsene & helt sikkert om de søte små barnehagebakerne. Artikkelen har jeg ikke, men mor mi gikk til avisa & fikk kopier av fotoene.

På den øverste montasjen er det en 4 ½ år gammel Viggo med kokkeskaut på hodet  & en stilig hvit kokkeskjorte. Allerede da behersket jeg tydeligvis kjevla.

Spesielt morsomt er det at barnehagens konvolutt også bærer navnet Louise Engens minne, til ære for den aktive, ugifte, fotografen som både kjempet for kvinner, barn & avholdsbevegelsen i en "mannsalder" fra slutten av 1890-tallet til  hun døde i 1947. En av hennes merkesaker var å få reist Bodø Barnehjem i Parkveien, det klarte hun i 1935. Barna, bygningens målgruppe, måtte immidlertid vente til 1958 med å flytte inn pga dyrtid, okkupasjon, husmangel & gjenreising. 

Den nederste montasjen viser 6 barnehagebarn inklusive meg sjøl i nederste høyre hjørne & 3 tanter. Jeg har dessverre ikke sikre navn på disse, sjøl om jeg husker mange navn fra barnehagetida. Kunngjøring på fb har heller ikke ført fram.  Øverst jente A, jente B, jente C, nederst jente B, jente A, ansatt 1, jente D, ansatt 2, gutt Viggo, ansatt 3, jente E.

Kjenner du noen igjen, så gi meg beskjed, & kom gjerne innom for en kopp kaffe & noe søtt å bite i.

torsdag 9. april 2015

Bodø 1940-1945


Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut - Hverdag i ruinene -den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden & dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, & det er nok de mange opplysninger, historier & opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.


Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april & tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet & beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag & nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile & militære behov.


Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland & ikke minst de enorme slagene i & rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere & offentlig forvaltning. Evakuering av varer & utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile & militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber & 1000 brannbomber utslettet byens sentrum & 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker & privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store & små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser & hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk & en fin blanding av skriftlige kilder & personlige anekdoter.

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer & det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen & henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon & fred, festiviteter & hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos & dokumenter, tabeller & faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen & den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide
Linda Haukland 

Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945

270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012

søndag 22. februar 2015

Kari Bremnes slektsreise

«Han var ikke en fyr vi spurte om ting. Han var litt i sin egen verden. Gikk ned i snekkerverkstedet, så kom han opp & var veldig mild. Men gikk & tenkte på noe hele tida. Akkurat som mora mi gjør. Jeg har alltid lurt på hva hun tenker på. Sånn var morfar også. Det går i hvert fall i arv».

I siste episode i sesong tre av «Hvem tror du at du er?» prøver Kari Bremnes å dykke ned i sin mors slekt. Bremnes’an har hun god kontroll på, i den greina har de «fortalt sine barn» i generasjoner. Men på den andre greina? Nei.

Nord-Norges mest musikalske familie er velkjent over hele landet for gode melodier & lyriske tekster. Til tross for oppveksten i et musiserende miljø startet Kari Bremnes (1956) sin artistkarriere seint, nesten 30 år gammel: «Å satse på musikk var aldri noen tanke hos meg. Det var ikke noe autorisert yrke». Musikk kunne hun ikke leve av, Bremnes ble journalist. I dag er Svolvær byttet ut med bopel i Oslo, & avisartikler byttet ut med konserter.
Plutselig en dag innser hun at ‘linja’ – livslinja – er kortere framover enn den veien hun allerede har gått. Da blir det ofte interessant å lære mer om sin bakgrunn, ikke minst fordi hun fortsatt har noen å spørre. Pappa Ole H. Bremnes har fortalt mye om slekta bakover, det har ikke mamma Randi (1930). Kari vil fylle ut noen ruter i slektstreet sitt: «Hvordan hadde mormor & morfar det? Hvem var disse menneskene?» samtidig er hun «redd for å finne noen skikkelige drittsekker baki der».

Kari inviterer sin mor på en lett formiddagssalat for å grave litt i morssida av slekta. hun vet at mora & foreldrene bodde i Narvik. I familien var morfar Ingemann Arntzen (1892-1970) tagal, fortalte lite om sin families bakgrunn. Utad var Ingemann en aktiv mann, velkjent i byen; møbelsnekker, turner & sanger. Mor & datter fabulerer om det var ting Ingemann ikke ønsket å snakke om? Han fortalte ikke om sin barndom på Røsnes i Gildeskål, før familien plutselig dro til Narvik. «Da var pappa fire år» sier Randi, hun hørte aldri at han snakket om sin barndom. Dro aldri tilbake til Røsnes. 


Kari reiser nordover til Narvik for å snakke med slektsforsker Geir Horrigmoe som også er inngiftet i familien. De møtes i Misjonskirka i Narvik, som det viser seg har spilt en viktig rolle i familiens historie. Horrigmoe vet mer enn mamma Randi. Morfaren var rundt åtte år da de ankom malmbyen i Ofoten fra Røsnes. Ingemann var født i 1892, de finner han i folketellinga fra 1900.
Folketellinga er tatt to år før Narvik by ble utskilt fra Ankenes herred, men de bor på Frydenlund, i sin tid et meget fornemt strøk, ‘midt i byen’. Slik var ikke boforholdene da familien flyttet hit ved århundreskiftet. Fra 1898 til 1900 økte folkemengda fra 300 til 3000 pga byggingen av Ofotbanen. Mange nordmenn & svensker kom til rallarbyen for å søke lykken. Her var det arbeid å få, levestandarden heller semre. Få & dårlige hus, utedo, ikke innlagt vann. 
Ingemanns far Christoffer Arntzen er oppført som postfører, han kjørte med hest & vogn. Mora Caroline Arntzen var ‘caféforstanderinne’. «Det er litt fjongt» slår bydama fra Svolvær fast med et lite smil. Alle ti – foreldre & åtte barn - var født i Gildeskål. I tillegg bor det ytterligere åtte personer i husholdet, bl.a. tre familielosjerende (fl), fire arbeidere som sannsynligvis leier (mt) losji her & ei tjenestepike. 

Geir har med en tekst en av brødrene til Ingemann har skrevet om den første tida i Narvik:. ‘Narvik gikk gjennom en pionertid & var et slags norsk Klondyke. For våre foreldre som hadde åtte barn, var det trange tider. Far syntes det var vanskelig å finne seg til rette. Mor, med sin tro på Guds hjelpende hånd, var mer foretaksom. Hun begynte å ta imot spisegjester. All hennes omsorg var for oss barn. Noe vi bør være svært takknemlige for.’ Christoffer var 50 år & sleit med omstillinga, mens Caroline tok de mulighetene som 
fantes & berga dem det første året.

 Horrigmoe viser Kari et skriv som ble gitt ut i 1966 ved innvielsen av kirka de sitter i. En artikkel med ‘Mors minne hedres’ har et fotografi Caroline. Kari leser at «misjonskirka fikk penger fra Amerika ... ... som viser hva ei kristen mor kan utrette gjennom sin kristne tro." Det kommer som en overraskelse, Bremnes visste ikke at oldemora var dypt religiøs. «Hun hadde en veldig sterk gudstro» forteller lokalhistoriker Geir. Misjonskirka var en gave til Narvik gitt av Carolines barn for å hedre morens minne.

Det opplyses ikke i programmet, men pengene kom fra sønnen Einar Arntzen (1894-1984) som hadde et skarpt hode. Einar tok teknisk aftenskole i Narvik mens han jobbet, fortsatte studiene i Trondheim & arbeidet i Sulitjelma gruver før han emigrerte til USA i 1920 & gjorde suksess. Kirka var for øvrig tegnet av Carolines barnebarn Simon Arntzen (1922-2004) som er onkel (!) til Kari Bremnes - sønn av Ingemann, bror av Randi. *) 

Alt av innredning kom Ingemanns snekkerverksted, det imponerer Bremnes: «De må ha vært glad i sin mor». Men hun lurer på hva slags mann Christoffer var? Geir viser Kari et brudebilde som han tror er Christoffer & Caroline da de giftet seg i Gildeskål. «Ho var jo helt nydelig. Herlighet. Det var egentlig veldig artig, det må æ si, et rørende bilde». Bremnes skjønner at livet i Narvik var totalt annerledes enn det Røsnes må ha vært. Hvorfor kom de til Narvik, spør hun seg sjøl. «Det er akkurat som ei side er revet ut i boka. Med min legning tenker æ at det var noe som gikk galt».

Kari reiser til Statsarkivet i Trondheim & møter vår mann der, historiker Finn Karlsen. Han har som vanlig et par bokhyller på hjul med stoff om familiens liv i Gildeskål. Karlsen trekker først fram en auksjonsprotokoll fra Salten sorenskriveri i 1900. Her står det om en tvangsauksjon på handelsstedet Røsnes. «Ja, så de står der med åtte barn & har mistet hele greia, ja» sier en nedslått ‘arkivdykker’. Var det noe de flyktet fra? 


Finn har mye materiale som kan forklare hvordan det gikk slik det gikk. Christoffer drev fiske fram til i 1883 & tjente ‘gode pæng’. I panteregisteret står alle tinglyste dokumenter om Røsnes. Her finner de en ‘Købekontrakt’ fra 1877 der fisker Christoffer Arntzen kjøpte seg inn i handelsstedet for 5.000 kroner. En stor sum på den tiden. Han bygde seg et hus på Røsnes & kjøpte etterhvert mer land. Det er handelsmann han vil bli, & i 1883 startet han butikk. Det går kanskje ikke så godt, mener Finn. Statsarkivet har rekke forliksrådsprotokoller, men det spesielle med Christoffer er at det ikke finnes noen saker i forliksrådet der han innkrever betaling fra andre personer. Fiskerne fikk handle på krita hos ham i januar & betalte i april - bare fisket ble godt. I denne perioden gikk fiskerinæringa inn i ei dyp krise. I 1883-1884 var lofotfisket det dårligste på over 10 år. De lokale fiskere klarte ikke å betale gjelda si hos handelsmannen. Christoffer sjøl satt i stor gjeld & fikk derfor problemer med å innfri sine egne forpliktelser.

 I frykt for å miste Røsnes tok han en skjebnesvanger sjanse. I begynnelsen av 1885 søkte Christoffer om et lån på 800 kroner i Bodø Sparebank, med skriftlig kausjon fra tre naboer. Men før han leverte papirene, skrev han på en null ekstra: 8.000 kroner! Men papirene var ikke formelt i orden, underskriftene var ikke bevitna. Christoffer innså straks at dette ikke gikk, trakk tilbake lånesøknaden dagen etter, men det var for seint. Forfalskninga ble oppdaget & han tilsto dokumentfalsk. Christoffer ble dømt til straffarbeid.

Problemene for handelsstedet hoper seg opp. Uten mulighet for å få nye lån må Christoffer selge unna jord på Røsnes for at han & familien skal klare seg. En del regninger blir ikke betalt & han må møte i forliksrådet. De får pant i huset hans, tilslutt går det så langt at familien mister alt. De må begynne på nytt et annet sted.

«Det er egentlig merkelig hvor nært det plutselig kommer. Når du ser skrifta & blekket, så kommer det nesten i mot deg et menneske der. Du ser en mann som slåss for livet, som kanskje var ansett som en fin mann, en god mann?»
Finn Karlsen avslutter arkivdykkingen med et interessant dokument fra prestearkivet i mai 1883 & ber Kari se på underskrifta: «Ordfører!» roper hun av forbauselse «Christoffer Arntzen – ordfører». Karlsen anbefal henne å dra til Gildeskål & finne ut mer. «Ja, det må æ verkelig».

Kari vender snuten mot Gildeskål i Salten – ikke på Helgelandskysten slik det opplyses i TV-ruta. Hun tropper opp i kommunehuset på Inndyr & blir henvist til ordførergalleriet i andre etasje. Der henger fotoet av oldefaren, ordfører i 1883 & 1884. «Hvorfor har vi ikke visst dette?» forundrer hun seg. Han var ordfører før han la til en null – & ble en dokumentforfalsker. «Da er løpet kjørt. Æ synes virkelig det er tragisk».

Neste stopp er bygda Saura for å møte kjentmannen Terje Nesje. «Du sku’ ha kommet i går» sier Terje på typisk nordnorsk vis, Kari stusser litt, før han fortsetter «da satt æ her med bål, & det va stille». Nesje vet hvorfor Christoffer ble ordfører. I 1880-åra var det mange som ønsket ei kirke nord i kommunen, men prost Daae var imot det. Gildeskål herred hadde bare ei kirke, på ‘kirkestedet Gildeskål’. Ei gammel middelaldersteinkirke vakkert plassert ved leia, dvs kysten der jekter & fembøringer seilte forbi. Men fra Røsnes, Saura & bygdene rundt var det ei lang & besværlig reise. Trange fjorder, høge fjell med kastevinder, storhavet utenfor Sandhornøya, mange hadde en usikker kirkevei & det hendte flere ganger at folk omkom. «Bygdefolket ville ha Christoffer Arntzen, en fra fjorden, som ordfører» forteller Terje. Christoffer Arntzen ble valgt & han var interessert i å få kirka ferdig. 




Under kirkebygginga var det problemer, arbeidet stoppet av & til opp litt pga. pengemangel. Christoffer var handelsmann på stedet & sannsynligvis en rundhånda person, «han spøtta i kassa & la ut av egen lomme». I 1884 sto kirka ferdig, takket være penger fra handelsmann Arntzen. 

Terje & Kari går inn i kirka som oldefaren hennes fikk på plass. Egentlig en stor prestasjon på så kort tid & i økonomiske nedgangstider. Her har Nesje et lite ønske, & Kari tar utfordringa ‘på stram arm’ & synger en velkjent Petter Dass-sang **) uten akkompagnement:

Det hender seg ofte
jeg kaster fra tofte
mitt snøre for bord.
Men har ikke lykken
til flyndren å rykke
med angel & snor,
med angel & snor.

Ti flyndren som laksen
hun biter ei straksen,
er heller litt sen.
Jeg kjenner de drenge
som sittet har lenge,
fikk aldri et ben,
fikk aldri et ben. 
Bremnes er fornøyd med den flotte akustikken & enda mer stolt av oldefarens kirkebygging. «Æ begynner å få en idé om kem han var. Æ trur æ liker ham». 

Før Bremnes forlater Saura møter hun sin firmenning Rigmor Arntzen, damenes oldefedre var brødre, & disse to brødrene sto ikke på godt fot. Hun forteller en muntlig overlevering i slekta om at Christoffer både hadde alkoholproblemer & var litt «for glad i damer». I kirkeboka står navnene på to jenter han fikk i 1876 & 1878, utenfor ekteskap med to forskjellige damer, men rykter gikk om flere ‘på si’. Opplysningene gir Kari et nytt spørsmål å grunne på. Hvorfor giftet den dypt religiøse Caroline seg med en ti år eldre kar med et slikt rykte? I 1880 gifter 20 år gamle Caroline seg med sin Christoffer, kanskje var han «et veldig godt parti?». Kari blir opprømt. «Nu må æ dra til Røsnes. Æ må se ka dette e for nokka sted. Ka kom de tel, & ka skapte de? Ka forlot de?»

Naturlig nok går reisa med båt, som for 135 år siden da oldefar Christoffer drev handelsstedet. Røsnes ligger utrolig fint ved fjorden, med de snødekte Småtindan bak, & en fin grønn skråning ned mot odden. «Det er skikkelig tøft! (…) Det er jo en perle, altså!» 


Kari vet mye om Christoffer nå, men hva var Carolines rolle på Røsnes? Hvorfor giftet hun seg med Christoffer? Inne i butikken som oldefaren drev møter hun Øystein Røsnes. Han vet å fortelle at Karis oldefar i 1876 kjøpte stedet av hans tippoldefar. Om Caroline anser Røsnes med stor sikkerhet at hun deltok aktiv i drifta, både i bakeriet & butikken. Hva slags forhold kom hun fra lurer Kari på? «Caroline Sofie var ingen fattiglus» forteller Øystein. Caroline Sofie bodde på Røsnes da Christoffer kjøpte seg inn i handelsstedet, hun eide faktisk halve Røsnes. Han viser Kari Bremnes et kart over Røsnes. Caroline eide flere teiger & områder, både innmark & utmark. Da de giftet seg i 1880 sa lovverket (fra 1687) at ektemannen overtok hustruens eiendom. Da konkursen kom i 1885 startet Christoffer Arntzen med å selge hennes tidligere mark først. Opplysningene overrasker Kari; Caroline eide mer jord enn ham, & han var en driftig fisker & hadde spart opp penger. Så hun på ham som en likemann? 

Nå vil Kari finne ut mer om kvinners rettigheter på 1800-tallet. Hvorfor kunne ikke ei gift kvinne bestemme over egne penger eller inngå bindende avtaler, men måtte be om tillatelse fra sin mann. Christoffer sto derimot fritt til å selge Carolines eiendom. Bremnes ringer til Vesterålen & ber historiker Åsa Elstad komme til Gildeskål. Hun har forsket på nordnorske kystkvinner & vet mye om Caroline.

Damene går rundt på restene av gårdstunet hun kom fra. Åsa har i kirkebøkene funnet ut at Carolines far – Peder - døde da dattera var tre år gammel. Peder tørket torsk til klippfisk, & da han vasket fisken i fjæra glei han i havet & druknet. Rett ved der de står i 2014 skjedde den tragiske ulykka. Enker & enkemenn med små barn kunne vanskelig brødfø en familie, til det var arbeidsfordelinga i gården & på havet avhengig av to sjeler. Året etter gifter derfor mora seg på nytt, det var normalt i tidligere tider. Caroline får en stefar & etter hvert flere halvsøsken. Men noe helt uvanlig på den tida – eksepsjonelt rett & slett – skjedde: Carolines mor overførte Røsnes gård til Caroline før hun giftet seg & mistet råderetten over eiendommene. Gården skulle forbli i familien. Dette forklarer Øysteins ord om at «ho var ingen fattiglus.»

Caroline lærte tidlig arbeid & ansvar. Hun var nødt til å være sjølvstendig. Caroline mistet sin far som treåring & hun overtok gården. Så giftet hun seg med sin likemann, men Christoffer tapte alt på debitorer, svindel, pantekrav & konkurs.

Slik programmet framstiller konkursen virker det som at den skjedde i 1885, & forteller lite om de neste 15 åra. I virkeligheten skjedde (den siste ? & avgjørende konkursen) i 1899. Da var alt tapt, til & med en brann & et nyfødt guttebarn som dør én dag gammel opplever oldeforeldrene dette annus horribilis. ***) Caroline mistet alt & må forlate stedet i skam året 1900. Det er ikke rart at de aldri seinere besøkte Røsnes. 




Kari Bremnes blir sentimental. Før hun også forlater Røsnes, får hun lese om den tunge avreisedagen slik en av brødrene til Ingemann husket der.  
«Hele vår slekt samlet seg for å si farvel til oss. Jeg er blitt seinere fortalt at noen av våre slektninger syntes så synd på oss at de tilbød seg å adoptere deg & to av våre yngre søstre. Da steg vår kjære gudfryktige mor fram & beviste sin utømmelige & varme kjærlighet til oss. Hun takket våre slektninger for deres sjenerøse tilbud, & sa at til tross for at hun gikk en usikker framtid i møte kunne hun ikke tåle tanken på å forlate noen av sine barn». 
Slektsreisa har framkalt forfedres liv på tydelig & rørende måte. Hun ser ei utrolig sterk dame som må dra fra Gildeskål til Narvik med fire sønner, fire døtre & en fallen mann. Christoffer hadde vært ordfører & handelsmann. Det var umulig å starte på nytt i heimbygda, sjøl om oldefaren hadde fått reist ei kirke der. 
Vel framme i Narvik hadde han ikke krefter, man det hadde hun. Takket være Caroline, skapte de seg et liv i malmbyen. Men det sleit også henne ut. Caroline døde i 1924, 64 år gammel. Christoffer døde i 1927, 77 år gammel. Barna hennes reiste i 1966 ei kirke til hennes ære. «Det er litt sus over den dama der» sier Kari, hun håper at felles skjebne er felles trøst & at «de klarte å bevare kjærligheten til hverandre. Da er det mye som går».
. . . . . . . . . . . 

 *) Geir Horrigmoe: Artikkel om Einar M. Arntsen i Årbok for Narvik 2008.
**) ‘Fiskervise’ av Petter Dass finnes med mange forskjellige verselinjer

***) Latinsk uttrykk, «et fryktelig år»

søndag 15. februar 2015

Odd Nordstogas slektsreise

«Å setje opp den kjerka tel ære for mor si ... Det blir på ein måte eit monument over hass seier over sjølve livet. Kanskje litt behov for å vise seg, behov for å rydde sin eigen plass i verden. Det er en spesiell menneskjetype som greier det. Han var kanskje ein slik type».

Multiartisten Odd Nordstoga (1972) frå Vinje tar fatt i sin mors familie for å finne meir ut om et par kvinner som har stått litt i skuggen av hans berømte oldefar. For de fleste sjåarane var det nok ei stor overrasking at vegen – frå folkemusikken i tjukkaste Telemark til en ikonisk forfattar frå en husmannsplass i Rissa - var så kort. Ei slektsreise der solskin & skugge vekslar over åra.

Odd Nordstoga er preget av sine musikalske røtter fra Vinje hvor han i tidlig alder lærte seg å spille på flere instrumenter. Nå er han bosatt i Oslo med kona Hilde Marit & barna Ludvik, Margit & Signe. «Eg er liksom ein kar frå Vinje, eg». Farsslekta kjenner han godt, litt trauste karer. Men det merkelige suget for å lage sanger & opptre for folk, det tror han «må komme litt fra morssida mi. De har ambisjoner». Derfor vil han vite mer om oldefaren, forfatteren Johan Bojer, & bestemor Randi som var litt mystisk. «Ho var ikkje helt A4. Det tror eg ikkje ho var». Odd inviterer sin mor Ellen på kaffibesøk for å finne ut mere.

Odd husker mormora som en utrolig person. hadde stor fortellerglede & -talent. «Men så mins eg at ho hadde nokre slike ‘greier’ da. Eg visste ho hadde vært sjuk. På nervene». Randi Bojer Godal (1903-1994) var en samfunnsengasjert person, skrev artikler & var lidenskapelig interessert i hagedyrking. I et avis fra 1980 står det at da «hun demonstrerte utenfor Stortinget under Alta-aksjonen, fikk hun ordre om å gå vekk, ellers ble hun satt i fengsel. Jeg er snart 80 år & har aldri vært i fengsel, så det er på tide». «Ho må ha hatt eit enormt driv gjennom heile livet» sier Odd, «så då lurer eg på kor det kjem frå?»
Randis foreldre var Johan Bojer & Ellen Lange. Nordstoga kjenner til forfatteren Bojer, men har ikke hørt så mye om Ellen Lange. Det eneste han vet om Ellen, er at mora er oppkalt etter henne. Det skal seinere vise seg at også mormor Randi var oppkalt. Dessuten husker Odd at ‘mommo’ fortalte at Johan Bojer kom fra ingenting, mens Ellen kom fra en flott embetsmannsfamilie & studerte på universitetet. Ellen Lous Lange (1873-1934) var fra Stavanger & vokste opp i en borgerlig familie med foreldrene Thora Marie Lous & oberst Halvard Lange. Rundt 1900 var det uvanlig at ei jente studerte på universitet. «Hvis ho gikk på universitetet, burde det kunne dokumenteres. Det hadde vore kjempeinteressant å sett». 

Nordstoga møter historiker Eirinn Larsen for å finne ut mer om oldemorens tid på Universitetet i Oslo. På de gamle benkene i auditorium 13 forteller hun at de fleste kvinnelige studentene studerte medisin, men ikke Ellen Lange. Hun studerte naturvitenskap & zoologi. Eirinn viser ham et bilde av Ellen, ei usedvanlig vakker dame. Flink var hun også, på examen philosophicum fra 1897 står det 'Meget godt’, mens flere av de andre fikk ‘Måtelig slett’ & ‘Fraværende’. Ellen Lous Lange var den eneste jenta i kullet & fikk best karakter. Av sine samtidige ble hun dessuten omtalt som ei elskverdig dame som kjente folk fra ulike lag av samfunnet.

Kvinner som studerte, eller hadde annet intellektuelt arbeid, ble møtt med sterke fordommer.. Ellen Lange begynte på studiene innen zoologi, geografi & botanikk, men fullførte ingen akademisk grad. Årsaken var at i 1899 giftet hun seg med Johan Bojer. Eirinn Larsen viser en omtale av Bojer i Illustrert biografisk leksikon fra 1920: Johan Bojer «vokste opp i et fiskerhjem i Rissa. Hvor der var salmesang, fattigdom & helvetes angst». En sterk kontrast til den borgerlige & liberale stavangerfamilien. Nordstoga antar at Johan hadde egenskaper som gjorde at Ellen valgte ham & avbrøt studiene. Han blir nysgjerrig på Johan Bojer som kom fra fattige kår & likevel klarte å gifte seg over sin stand.

Odd kjører til Rissa for å finne ut mer om oldefarens Johans oppvekst & hvorfor han ble forfatter. Nordstoga møter Bent Rørvik fra museet Kystens Arv i Rissa ved Fætten, husmannsplassen der Johan vokste opp. De starter med dåpsattesten som viser at Johan ble født utenfor ekteskap i 1872 i Orkdal. Foreldrene er tjenestepike Johanna Iversdatter Elgåen & handelsfullmektig Hans Bojer. Enslige mødre klarte sjelden på den tiden å ta vare på sine barn samtidig som de hadde en jobb. Fra Johan er to uker gammel blir han ‘satt bort’ ikke bare en gang, men flyttes som en ‘vandrepokal’ fra fattigfamilie til fattigfamilie i over to år. To år gammel blir han adoptert av Randi & Elias Fætten i Rissa. Randi fant gutten, som ingen ville ha, i et bondelosji i Trondheim da hun var i byen for å selge egg & smør. Etter mye arbeid fikk hun mora til å gi henne gutten. Randi var hele 52 år på det tidspunktet & gubben Elias måtte sjølvsagt være enig i dette. Et bilde av Johan som voksen & ‘mor Randi’ viser ei dame som har slitt hardt i livet. Oppveksten opplevde Johan som trygg & kjærlig. Han & mora ble sterkt knyttet til hverandre. Men til tross omsorgen slo Johan seg ikke helt til ro på husmannsplassen Fætten. Han var et ensomt barn, & slapp aldri taket på frykten for å bli sendt bort på ny. De besøker gården som fortsatt står. Et foto av Fætten på Bojers tid viser en enkel & slitt gård. 15 år gammel dro Johan Christoffer Hanssen til amstsskola i Selbu. Men kjærligheten til mor Randi tok han med seg resten av livet. Vi har allerede skjønt at han oppkalte dattera si etter ‘mor Randi’. 
Det opplyses ikke i programmet at hans biologiske far betalte bidrag for gutten, & bidro til at han fikk gå på amstsskola. Bojer kalte seg for ‘Johan Hansen’ helt frem til farens død i 1894, da han etter gammel avtale kunne bruke Bojer-navnet.
Neste stopp i Rissa, som illustrert kjærligheten til mora, finner Odd i den spesielle kirka i bygda. Den gamle kirka forfalt for tidens tann & rov, & ble tilslutt revet i 1888. Da Johan Bojer var ganske ung lovet han at hvis han fikk penger nok, skulle han gjenoppbygge den. Det tok jo sin tid, men i 1932 sto en nøyaktig kopi av kirka ferdig. Beviset på kjærligheta til mor Randi er kirkeklokkene. Den ene heter ‘Mor Randi’ & den andre heter ‘Ellen’- etter kona Ellen Lange. Det gjør et dypt inntrykk på Nordstoga å børste støv av kvinnenavnene på de to gamle kirkeklokkene. Men nå funderer han på hvordan den fattige husmannsgutten fikk frimodigheten til å bli forfatter? 

Nordstoga drar videre til Bojer-rommet i kommunens bibliotek & møter tidligere biblioteksjef Solfrid Rønning. Hun vet svar på hvor oldefaren hans fikk inspirasjon til å bli forfatter. Rønning sier at det begynte med mor Randi som var kjempegod til å fortelle. Hun gjenfortalte historier som gikk fra munn til munn om skrømt & troll. Dette påvirket den unge gutten & han begynte å dikte opp sine egne historier. På bygda fikk han tilnavnet Lygar-Johan. Da han begynte på amtsskolen han fikk kunnskap om større forfattere, & litteraturens verden åpnet seg for ham. Bojer skriver sjøl om denne tida at «Den høsten kom 'Pan' av Hamsun. Å lese noe så vidunderlig blir en av de store hendingene i ens ungdom. Hamsun oppholder seg i Paris. Jeg skriver til ham. Han svarer meget vennlig. Det er klart jeg må til Paris». Nordstoga blir like opprømt som sin oldefar «Kva gjorde oldefar i Paris? Eg vet ikkje, det er klart eg må finne ut av det, da». 

I Paris møter Odd professor i skandinavisk litteratur Sylvain Briens. Litteraten viser musikerens rundt i oldefarens fotspor, huset på Rue de l'Abbé de l'Epée, der Johan Bojer, bodde et par måneder i 1895 ligger midt i universitetskvartalet. Her holdt de fleste forfatterne & kunstnerne til. Her ligger også Luxembourghagen hvor Bojer møtte Knut Hamsun.

Kunstnere fra hele verden søkte til Paris på 1890-tallet. De nordiske forfatterne møttes på den tiden på Café de la Régenc for å føre interessante samtaler over et glass absint – eller to. Møtene med de berømte forfatterne Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, & Knut Hamsun gjorde sterkt inntrykk på den unge forfatterspiren fra Rissa, & ga næring til Bojers forfatterdrømmer. Ble han en populær forfatter, lurer Odd på. Parisoppholdet i 1895 er Johans første besøk & varte et par måneder. Men han kom tilbake, i begynnelsen på 1900-tallet, & ble en lengre periode forteller professoren & skal undersøke nærmere.
«Han havna midt i smørauet, rett & slett. Bohemgjengen, liksom» sier en stolt Nordstoga & er spent på hvordan Bojer klarte seg i Paris. Det får han nærmere svar på når han møter professor i litteratur Gunnar Foss i Luxembourghagen. Det første oppholdet varte bare et par måneder, da tok pengene slutt. Johan dro hjem til Trøndelag & skrev romanen Et folketog. Boka var hans første lille gjennombrudd i Norge. Året etter var han i Kristiania, & det er der Bojer møter hun som skulle bli oldemor til Nordstoga. På et pensjonat på Nordstrand i Kristiania forelsker han seg i den vakre studenten fra borgerskapet - Ellen Lous Lange. 'Der er hun endelig' skriver Bojer sjøl, & arrangerer en dansefest. Taktikken virket fortreffelig, de ble et par – mot alle odds – & giftet seg i 1899.

Tre år senere blir de foreldre til dattera Thora & bestemmer seg for å dra til Paris. Johan får en usikker korrespondentjobb for Aftenposten, uten fast inntekt. Den andre jenta - Odds mormor, Randi - bli født i Paris. Odd oppsøker rådhuset i nærheten av kunstnerkvarteret & klarer å få kopi av mormoras fødselsattest. På den står familiens adresse - Rue Boulard 47.

«Det her var ikkje verst. No har eg rett & slett funne fødselsattesten til Randi Bojer Fætten. & då stend det ei gateadresse. Neste post i skattejakten». Det tar ikke lang tid før han står utenfor Rue Boulard 47, hvor ‘mommo’ ble født i 1903. Han ser for seg at de satt her på fortauskafeen i blant & gikk en tur i parken med barnevogna. Til kaféen kommer også litteraturprofessor Foss med trykte utgaver av Johans Bojers nedtegnelser fra livet i Paris. De hadde det trangt, må kjøpe gebrekkelige gamle stoler & bord som Bojer sjøl reparerer. Bestikk - kniver, gafler, skjeer - kjøpes enda billigere av ‘nattens innbruddstyver’. «Han var heler au!» gisper en overrasket Nordstoga.

Dette forstår seeren godt når det framgår at både forfattergjerningen & journalistikken innbrakte lite penger. Ellen gjør det hun kan for Johan & barna, som etter hvert blir tre i tallet: Thora, Randi & Halvard. Bojer beskriver i sine memoarer den fattigslige hverdagen, sikkert med litt dårlig samvittighet. I Odds øyne blir Ellen familiens klippe som holder hjemmet sammen. 




Nordstoga lurer på når gjennombruddet til oldefaren kom. Slo han igjennom i Norge eller Frankrike eller begge steder? Svarene har litteraturprofessor Sylvain som Odd møter på Bibliothèque Sainte-Geneviève. I dette biblioteket var Bojer ofte for å lese bøker. Flere av hans bøker ble oversatt til fransk. Med boka ‘Troens makt’, fikk han suksess i Frankrike. -Boka ble hans litterære gjennombrudd i begge land. L'Académie française tildelte i 1908 Bojer ‘Prix Langlois’ dvs årets beste oversatte prosabok: ‘La puissance du mensonge’(på norsk - Kraften i løgn – rett oversatt). Odd skjønner at oldefaren lyktes til gagns i Paris i 1907-1908. Det er det veldig stas å høre. Men nå som Bojer har nådd til topps i Paris, er det rart for ham å forstå at familien reiste hjem til Norge i 1907. 

Johan, Ellen & barna bosetter seg ved Hvalstad i Asker. Dit reiser Odd for å møte moras kusine, Anne Joronn. Hun vet godt hvorfor familien valgte å reise hjem, idet Johan sto foran sitt store gjennombrudd i Paris. Bojer ble nemlig syk mens de var i Frankrike. Spisevansker, hodepine & et ubalansert humør plaget ham. Forfatteren klarte ikke å skrive & fikk diagnosen nevrasteni.
Johans nerver plaget ham, utmattet av mange år med hardt arbeid & dårlig økonomi. Han måtte tilbringe mye tid på sanatorier. Etter fire år tok han opp pennen igjen. Det gikk oppover & han ga ut et par bøker som gjorde lykke. Det første vendepunktet var ‘Den store hunger’ (1916), & med romanen ‘Den siste viking’ i 1921 nådde han store lesergrupper. «Den boka er best kjent» sier Anne Joronn, «det har vært utdrag av den i lesebøkene i alle år». Boka ble oversatt til mange språk & pengene begynte å komme inn.

Likevel hadde ekteparet et stormfullt liv på Hvalstad. Bojer elsket sin familie, men hadde et sterkt temperament. Kona Ellen var harmonisk av natur & kunne si at «ingen kan be så pent om tilgivelse som Johan». I 1932 ble det oppdaget en svulst i ryggen til Ellen & hun dør med Johan ved sin side i 1934 etter en smertefull sykdom, 59 år gammel. Ellen var godt kjent i sin samtid, det kom nekrologer i avisene & kvinnebladet ‘Urd’ trykket bildet av Ellen Lange Bojer på forsiden. Johan Bojer levde alene på Hvalstad etter at hun døde, fra 1934 til han sjøl døde 87 år gammel i 1959.

Odd Nordstoga er imponert over begge sine oldeforeldre Ellen & Johan. Lausungen fra Rissa var veldig heldig med livet sitt & han var takknemlig for at hun på sin side hadde tort å gå om bord i hans vesle, ustøe båt. Med ny kunnskap om oldefarens psykiske sykdom forstår han bedre hvorfor Randi, Bojers datter & Odds bestemor, hadde sine sider.
Nordstoga gjør som i sangen han «gidder 'kje å vente meir, eg reiser heim, eg reiser heim til mor» & avslutter slektsreisa heime. 




‘Mor’ kan fortelle at da Randi ble sjuk, så startet det med et dramatisk ‘nervøst sammenbrudd’. Akkurat som sin far ble Odds mormor, Randi psykisk syk. Fra 1949 & i 10 år var hun innlagt i lange perioder, mye borte fra sine barn.

Ellen husker godt den lange sjukdomsperioden. Mora var mye borte & vel tilbake hos familien lå hun veldig mye for ‘å kure’. Ellen viser Odd et brev som hun skrev til mora i 1950. Odd må lese det høyt, sjøl klarer hun ikke å lese det, følelsene er for sterke: «Kjære mor. Tusen millioner tre hundre tusen to hundre & femti takk for begge brevene. Jeg håper du kommer hjem snart. Jeg tenker mye på deg. Særlig om kvelden. Da er du liksom i tankene mine. Jeg håper du snart kommer hjem. Beste gode hilsen, jenta di, Ellen».  Odd blir kraftig rørt av brevet & historien. «Det var kjærleik» slår han fast. Heldigvis ble mormora bedre & bedre etter 1960. Randi fikk mange, mange gode år før hun døde i 1994, & det er fra den beste tiden Nordstoga kjente bestemora si. De hadde veldig god kontakt. 


På et gammelt videopptak av bestemor Randi forteller hun om sin far Johan Bojer som gikk rundt i stuene på Hvalstad & så på bildene på veggen, gjorde store øyne & sa: «Er det gutten fra Fætten som har fått det slik?» Det samme tenker Odd sjøl, familiehistorien minner om Askeladden som vant prinsessa & det halve kongeriket. Han har lært mye på denne slektsreisa, om livshistorien til familien & skygger både her der. Fortellingene går veldig dypt inn på ham & gir han et evighetsperspektiv på slekta. «Eg har fenge ein tråd. Det startet ikkje med meg. Det slutter heller ikkje med meg. Det er en tråd som gjenge videre. Det føles som det er knyttet i hop».

søndag 8. februar 2015

Birgit Skarsteins slektsreise

«Bildet jeg fikk av pappa, der Martha sitter på trappa med fire sønner, ble plutselig mye mer levende da jeg fikk høre at Jacob dro fra dem. Jeg er spent på hva som skjedde med Jacob. Han drar i krigen. Alt kan skje. Jeg vet ikke om det er en lykkelig slutt eller ikke».

Idrettsutøver Birgit Lovise Røkkum Skarstein (1989) er med sine 25 år den yngste norske hovedpersonen i denne historiske dokumentarserien. Hun er også den første fysisk funksjonshemmede som får gleden av en spennende slektsreise, fra Olden til Tyskland & tilbake.  Skarstein vet en del om morsslekta si, men på farens grein vet hun ganske lite. Hun ønsker å få et bedre kjennskap til folkene i slekta, hun «ønsker å føle seg som en Skarstein». Hennes naturlige startsted er faren Bjarte Skarstein & hva han kan fortelle.


Birgits besteforeldre het Birgit & Reidar, & farfarens foreldre var Martha Brynestad & Jacob Skarstein. De ser på bildene som Bjarte har med seg; «Bestefar Reidar var veldig lik oldefar Jacob». Bestefaren hadde tre brødre & voks opp på Brynestad gard i Olden, omgitt av majestetiske fjell. På et gammelt foto fra første halvdel av 1900-tallet ser de Jon Brynestad, Marthas far & Birgits tippoldefar. Fjelluft & hardt arbeid gjør at den gamle mannen ser eldre ut enn han er. «Jeg lurer på hva slags mann Jon var? & hva slags liv han levde?» sier Birgit. Hun har vært på Brynestad gard i oppveksten, men vet ikke noe om livet til forfedrene & –mødrene.

Skarstein drar til Olden i Sogn & Fjordane. Garden fortoner seg både mindre & mer idyllisk enn hun husker fra barndommens somrer. Farens fetter Gunnar Skarstein tar imot, men han sier ikke så mye om tippoldefaren hennes. Han henviser til en annen bygdekar som sitter bortpå tunet.

Lokalhistoriker Øyvind Indrebø har den store oversikten over både gard & bygd. Indrebø starter med å fortelle at tippoldefar Jon ble født på garden i 1863, bare 29 år gammel i 1892 giftet han seg & overtok garden på odel. 

Odel betydde (da) at eldste sønn overtok eiendomsretten & kjøpte søsknene ut av garden. Odelsguttens foreldre fikk til gjengjeld «kår» dvs bo gratis på garden, gjerne med avtale om rett til naturalytelser som ved, melk, korn osv. 
Å bli bonde medførte et stort ansvar, men sikret familien et trygt utkomme. Jon & kona Anne Oline (1861-1922) fikk fem barn. Agnete (1893), Benedikt (1895), Martha (1896), Rasmus (1898) & Augusta (1902). Her levde de veldig godt i mange tiår.  Familien i folketellinga 1910.

Bøndene på Vestlandet var, som småbønder flest, ‘mangesysler’ - de hadde andre jobber utenfor garden. På 1920-tallet var Jon Brynestad ‘klepper’, dvs han var kjentmann for utenlandske fisketurister & hjalp dem med å få fisk. En dyktig klepper kjente strømforholdene i lakseelva, hvor fisken sto & hvilken teknikk som var best. Sjøl om klepperne var alminnelige norske bønder var forholdet mellom dem & de engelske ‘lakselordene’ preget av gjensidig respekt. «Jon Brynestad tror jeg var godt likt. Han hadde godt lag med de engelske lakselordene. Han fikk bli med en lakselord til England tidlig på 1900-tallet. Det var en tid da folk flest knapt hadde vært utenfor hjembygda. Iallfall ikke utenfor hjemkommunen», forteller Indrebø.

På slutten av 1920-tallet gikk ei stor økonomisk krise over hele verden. Vi kjenner alle til krakket i USA i 1929. Også i Norge ble det økonomiske nedgangstider, det skapte problemer for garden i Olden. Dessverre døde kona Anne så altfor tidlig, i 1922. Jon Brynestad satt igjen alene med garden & store lån. På den tiden kausjonerte han dessuten for to av brødrene sine. Da det gikk galt med brødrene satt Jon Brynestad tilbake, nedsyltet i gjeld. Anne Oline dør 1922. http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2970&idx_id=2970&uid=ny&idx_side=-148

Alle bøndene fikk problemer i mellomkrigstida. Prisene på landbruksvarer sank til en tredel & pengeverdien steig. Ettersom lånene ble dyrere å betale tilbake fikk mange vansker med å betjene gjelda si. «Det er beundringsverdig av Jon å hjelpe brødrene sine» sier Birgit, men «jeg håper det ordner seg på en fin måte. Men det er ikke sikkert han greier å betale gjelda». 


Birgit ruller videre i slektshistorien, til Statsarkivet i Bergen, hvor hun møter historiker Gina Dahl. Hun vil finne ut hva som skjedde med Jon Brynestad. Historikeren kan fortelle at gjelda hans var på hele 40.000 kroner i 1931. Beløpet tilsvarer ca 1,4 millioner i dagens kroneverdi. Dette klarer ikke tippoldefaren å betale & Jon B. Brynestad går rett & slett konkurs i 1932. Bonden må selge alt av løsøre på auksjon for å få inn penger til å dekke noe av gjelda.

For slektsforskere gir både dødsboskifter & konkursbo nyttig informasjon om livet på garden. Listene gir ei komplett oversikt over absolutt alt de har, & hva det er verdt. Fra kjøttkverna til stolene, klær & sengetøy, husdyr & åker. Faktisk finner Birgit navnene på flere av kyrne; Storegråa på seks år, Svarta & Vetle-Svarta. Hun ser for seg at lensmannen går gjennom hele garden, plukker opp hver eneste ting: «Det er en utrolig fæl opplevelse å måtte selge alt du eier & har». Men det stopper ikke der, Gina kan fortelle at to år seinere - i 1934 - blir Brynestad gard solgt på tvangsauksjon. 70 år gammel mister Jon alt, til & med garden som hadde vært i slekta siden 1600-tallet. Jon var bare én av mange tusener som opplever dette. 50.000 gardsbruk ble solgt på tvangsauksjon i 1930-åra. Sjølvsagt var det ille å miste garden, ekstra ydmykende å se alt arvegods bli solgt til naboer & andre i bygda.
«Det kjennes hjerterått ut. En personlig tragedie. Men garden er i familien i dag. Da må de ha fått tak i den igjen» sier Birgit & reiser tilbake til Brynestad gard for å finne ut hvordan familiens fikk garden tilbake.
Tilbake på fjellgarden kan lokalhistoriker Øyvind Indrebø fortelle Birgit at odelsretten alltid har stått veldig sterkt i Norge. «Når en gard har blitt solgt, f.eks. på tvangsauksjon, så kan noen som har sterk odel, kreve å få kjøpe garden tilbake for samme sum den ble solgt for». Penger hadde ikke Jon Brynestad lenger, men odelsretten var hans eneste sjanse. I Bergen bodde ei av døtrene hans, Martha - Birgits oldemor & hennes mann Jacob Skarstein. Hit reiste Jon i 1934 for å be Martha & Jacob om å kjøpe tilbake garden på odel. Jacob var befal i militæret & hadde statslønn. Det var sikker inntekt. Jon Brynestad må ha hatt en tung tid på båtturen til Bergen. Martha & Jacob kunne jo sagt nei til forslaget. Men etter nøye overveielse sa de ‘ja’ & flyttet til Olden & tok over garden med deres fire sønner. For 12.000 kroner kjøpte de tilbake slektsgarden.

Jon sjøl fikk leve sammen med Martha & familien på garden resten av livet, til han døde i 1947. Birgit Skarstein synes det var en dramatisk historie, med en lykkelig slutt. «Etter å ha hørt om tippoldefar Jons liv ser jeg at det har vært fullt av oppturer & nedturer. Heldigvis endte det bra. Han fikk bli gammel her.» Men det var ikke enkelt for Martha & Jacob å ta over garden i 1935. Alt utstyret var solgt, bygningene var i dårlig forfatning, kyrne måtte slaktes pga. sykdom. I alle land var det økonomiske krisetider. Garden hadde forfalt lenge, de måtte bygge nytt. Jacob fortsatte som distriktsbefal for å beholde offiserslønna si. Det gikk etter hvert framover, Martha & Jacob klarer å bygge opp igjen Brynestad gard.

9. april 1940 endres livet til Martha, Jacob & alle andre nordmenn. Krigen starter med det tyske angrepet på Norge & motstanden er nærmest hjelpeløs. Regjeringen velger å innkalle vernepliktige offiserer & soldater. De militære mannskapene på Vestlandet skal møtes på Voss. Hit ble Jacob også utkommandert. Martha sitter igjen på garden med fire sønner, når mannen reiser ut for å forsvare Norge. Denne historien var ukjent for Birgit Skarstein, for henne har «Olden & stedene pappa tok oss med til da vi var små, vært store lekeplasser. Nå ser jeg at det ligger mye historie her». 
For å nøste videre i Jacobs krigsopplevelser, reiser Birgit til Oslo. 

På Forsvarsmuseet på Akershus festning møter hun historiker Knut Werner Hagen, ekspert på kampene i Sør-Norge i 1940. Han viser foto av Jacob som kaptein & kompanisjef i 1936, 44 år gammel. Da krigen begynte, ble Jacobs kompani sendt fra Voss til Valdres. 22. april kommer kompaniet til Høljerast bru i Etnedal i Valdres, dagen før 1.000 tyskerne kommer fram til brua med kanoner & stridsvogner.

Konfrontasjonen står ved Høljerast bru. Her får mannskapene sin ilddåp. De greier å stagge tyskerne en god stund, men seint på kvelden 23. april sprenger nordmennene brua, & mange tyskere blir drept. Neste morgen, 24. april, angriper tyskerne med alt de har. Mitraljøser, bombekastere & kanoner hamrer løs på de uerfarne norske soldatene. Jacob har vært midt i dette infernoet. Etter hvert rakner det fremme i hovedstillinga. De norske styrkene må rømmer bakover. Tyskerne sa i ettertid at kampene i Valdres var de hardeste kampene i Sør-Norge. På kvelden 30. april bestemmer brigadesjefen at brigaden skal overgi seg & legge ned våpnene. Kampene raste i to uker, 46 nordmenn & 160 tyskere mistet livet. Da Jacob Skarstein & resten av styrken i Valdres kapitulerte, sikret tyskerne seg kontroll over Sør-Norge. I Nord-Norge fortsatte kampene helt til 8. juni. 


Jacob ble sammen med alle offiserene i fjerde brigade sendt i krigsfangenskap på Grini. I mai 1940, etter snaut to uker, blir de løslatt mot å skrive under på en erklæring & avgi æresord til tyskerne om ikke å kjempe mot dem. «Jeg erklærer at jeg frivillig trekker meg tilbake fra den militære stillingen & avholder meg fra å utføre krigersk handling mot Tyskland». Skulle Jacob seinere bli tatt for illegalt arbeid heftet han med hele sin eiendom - & kunne bli dømt til døden. Alle norske offiserer måtte skrive under på for å bli løslatt, så fikk de reise. Jacob skrev under & reiste hjem til garden sin på Vestlandet. «Det må ha vært godt for Martha & sønnene å få han hjem igjen» sier Birgit.

Men krigshistorikeren har funnet ut mer, han har dagboka til kaptein Skarstein fra Olden 16. august 1943. «Klokka 3.30 tatt på sengen av en tysk løytnant & tre menige». Oldefar Jacob ble sammen med 1.000 norske offiserer sendt til Tyskland i 1943. Opplysningene sjokkerer Skarstein; «sendt til Tyskland i fangeleir. Det er brutalt. Det må ha vært traumatisk for ham & familien. Hvor førte de ham?» Svaret på det må Birgit reise til Tyskland for å finne. «Får han noensinne reise hjem igjen til Olden? Eller blir fangenskapet i Tyskland det siste han opplever?» 


I byen Luckenwalde, sør for Berlin, møter hun forfatter Eli Schiøtz som har skrevet bok om de norske offiserenes fangenskap i Tyskland. Strategisk var det smart å fjerne militære fra Norge, forteller Eli. 16. august 1943 ble alle offiserer som ikke var medlem av Nasjonal Samling arrestert. De tyske okkupantene krevde at offiserene skal skrive under på ei ny erklæring om å avstå fra framtidige kamphandlinger, tilsvarende erklæringa fra mai 1940. De fleste var ‘gode nordmenn’ & nektet å skrive under, derfor ble de arrestert & sendt til Tyskland.

De norske offiserene ble først sendt til leiren Grune, men Røde Kors grep inn & fikk dem flyttet til ei anna leir i byen Schildberg. Her ble de i over et år. Jacob & de norske offiserene var krigsfanger. Genèvekonvensjonen stilte krav til fangebehandlingen. Stedet var ingen konsentrasjonsleir, de fikk til & med pakker med mat fra Røde Kors. Mentalt var de under stort press, de visste ikke hva som ville skje med dem, totalt prisgitt soldater & fangevoktere som styrte livet deres. I Schildberg var de fra desember 1943 til januar 1945.

12. januar 1945 starter Sovjetunionen en gigantisk offensiv mot Tyskland. To millioner sovjetiske soldater rykker hver dag 30 til 40 kilometer framover. De tyske avdelinger blir knust eller drevet på flukt. Snart inntar Den røde armé også Schildberg, der over 1.200 norske offiserer var internert. Tyskerne var livredde for å ende i russernes klør, men hva skulle fangevokterne gjøre med krigsfangene? Etterlate dem eller tvinge dem med seg vestover? Under truslene om å bli skutt - én etter én – begynner offiserene å gå til fots hele seks dager på polske & tyske landeveier. En strevsom marsj i 18 kuldegrader, opptil sju mil i døgnet i dyp snø & på is. Jacob & hans vennet ender i byen Luchenwalde.

Eli Schiøtz tar Birgit med til leiren Stalag 3A hvor offiserene interneres etter den lange marsjen. Stalag 3A i Luckenwalde var en stor leir, på det meste inneholdt den 48.000 krigsfanger fra 20 nasjoner. Tyskerne holdt nasjonalitetene strengt adskilt fra hverandre ved hjelp av piggtrådgjerder & vakttårn med mitraljøser. Leiren lå bare 40 kilometer fra Berlin. Jacob & offiserene kunne blitt drept av bomber fra amerikanske & britiske bombefly, som angrep Berlin fra vest, eller sovjetisk artilleri som hamret løs på tyskerne fra øst. De kunne ikke gjøre noe. Vinduene måtte blendes før natta, så ingen fly skulle se leiren. De var krigsvitner, innesperret & håpet at de ikke ble truffet.
«Jeg har lært mer om Jacob. Han er blitt en mye mer levende person. Jeg har ikke visst noe om det han har vært igjennom. Jeg er veldig spent» sier Birgit, hun har en indre uro for at historien ender her i Luckenwalde. Birgit viser Eli et tinnetui som skal ha tilhørt Jacob. Hun forteller at det er et sigarettetui, & leser de inngraverte ordene ‘kaptein Skarstein’ & ‘958’ - det var hans fangenummer. Videre står årstallene 1943 til 1945 & leirnavnene ‘Schildberg, Luckenwalde’, samt den russiske armés stjerner. Hun antar med stor sikkerhet at etuiet er en gave fra en russisk krigsfange. Kanskje har Jacob delt litt av maten sin med russeren? «Dette er nok en takkegave. For medmenneskelighet. Fra din oldefar overfor en russisk krigsfange». De russiske krigsfangene var ikke beskyttet av Genèvekonvensjonen, fordi Sovjetunionen ikke hadde undertegnet avtalen. Derfor ble de brutalt behandlet & mange døde her. Over tre millioner russiske krigsfangene døde i tysk fangenskap.

Totalt døde 4.000-5.000 krigsfanger i Stalag 3A, de fleste var russere. I dag er leiren en krigskirkegard på 7.500 kvm, & inndelt i fire seksjoner; italienske, franske, jugoslaviske & sovjetiske graver. Andre nasjonaliteter er også gravlagt her, men innen en av de fire seksjonene.

Nå er Birgit veldig spent på hva som skjedde med Jacob. «Det er jo to mulige utfall. Det ene er at han ble sluppet fri. Det andre er at han dør her. Vet du hva som skjedde med Jacob?» Eli vet svar «Han overlevde & kom til Oslo 4. juni. Familien hadde fått beskjed & møtte ham på kaia.» Da Birgit kom til krigskirkegarden & så alle gravene tenkte hun: «Det kan hende det er oldefaren min som ligger her» hun visste ikke. Men nå som hun vet mere slår det Birgit at «det er jo noen sine oldeforeldre som ligger her. Veldig mange sine oldeforeldre, faktisk. De endte livet her». 


Birgit Skarstein reflekterer vakkert over Jacob & familiens liv etter hjemkomsten Martha må ha vært glad & lettet for å få Jacob for andre gang hjem fra krigen. Men like fullt vanskelig for Jacob å omstille seg til idylliske Olden etter å ha sett så mye død & fordervelse. Birgit begynte slektsreisen ganske blank. Etter mange spørsmål & mange svar har hun funnet personer & skjebner som hun nå føler at hun kjenner til. «Det har vært kjempeartig å finne ut stadig mer om det som har skjedd», dette vil hun dele med faren & søsknene for å fortelle hva hun har funnet ut.

Historien gir inntrykk også på dem, men Birgit stopper ikke gravingen. Oldefaren satt faktisk i fangenskap i to år, hun spør faren om bestefar Reidar snakket om krigen? Han må jo huske det, ettersom Jacob var borte da Reidar var mellom 19 & 21 år gammel. «Nei, jeg har aldri hørt noe om den tida» svarer faren, men «jeg vet jo at de var flotte personer. Sterke personer».

Det er også inntrykket Birgit sitter igjen med. «Det er mye å se opp til i familien. Etter å ha lært mer om slekta, så føler jeg stolthet over å si at jeg er en Skarstein. Den gjengen tilhører jeg. De er skikkelig bra».
. . . . . . . .
Programmet viste oss nye sider av norsk historie vel 70 år & mere tilbake i tid. Vi brukte ikke tiden på å slå opp i folketellinger & kirkebøker, men hentet opplysninger fra lokalhistorien & krigshistorien, to felt som mange ganger er sterkt overlappende - også i dette fredfulle lille landet. 


Av andre kilder som presenteres her er lensmannens protokoller i forbindelse med konkurs, auksjoner & tvangssalg. Disse ligger i statsarkivene & kan gi mye nyttig informasjon til slektsforskere.

Dessuten finnes det i arkiver & på nett mye materiell om livet til norske krigsfanger under krigen. Vi forstår at tidligere fangeleirer er like gode reisemål i en slektsreise som husmannsplassene oppi lia.