søndag 8. januar 2017

Kjetil André Aamodts slektsreise


«Noe av det jeg har lært av mammaen & pappaen min var at det viktigste du kan gi barna dine er tid, å bruke mye tid sammen med de. Gir du dem tid & kjærlighet, kan du gjøre veldig mye gærnt & det vil likevel gå bra. Fatter'n var veldig opptatt av at blod er tjukkere enn vann. Det har alltid fatter’n sagt, veldig mange ganger. Husk det, Kjetil!»

Sesong fire av av «Hvem tror du at du er?» åpnes av tidligere alpinist
Kjetil André Aamodt (1971) som går rett inn i to kapitler av den nære familiehistorien. Nære historie fordi han seg stort sett bedriver slektsforskning i tidsrommet etter 1950. I så nær fortid er mange av de skriftlige kildene fortsatt klausulert, i alle fall ikke lagt ut på nettet. Da blir personers erindringer, lokale arkiver & i dette tilfellet DNA-analyse viktig for å finne sine røtter.

Utgangspunktet er litt spesielt, Aamodt vet ikke hvem farfaren var. Det vet heller ikke faren hans – Finn Aamodt, født i 1952.

Kjetil André vokste opp i en typisk kjernefamilie i drabantbyen Lambertseter i Oslo. Hos far Finn, mor Johanne & søster Ann Kristin. -Oppveksten på Lambertseter var helt magisk. Det vi gjorde som familie, var å stå på ski hver ettermiddag, sier Kjetil. Både gjennom hobby & seinere elitesatsing innen alpint var pappa Aamodt med som kamerat & trener. Resultatene er norsk skihistorie med sølv- & gullmedaljer en rekke VM & OL.

Fatter'n brukte mye tid på Kjetil & søstera, minnes han. Kanskje skyldes det at Finn ikke vokste opp hos sine foreldre. Han vet ikke engang hvem faren er. Dette gjør programmets hovedperson nysgjerrig – hvem var farfar?

Slektreisa starter med Finn Aamodt jr. & hva han vet om sin far. -Det er naturlig å begynne med første ledd bakover. Det er deg, & der du vokste opp, sier Kjetil André.

Første bud for enhver slektsgransker er: Start med de nærmeste, finn ut mest mulig & noter hva de vet. Disse kildene finner du ikke igjen i arkivene når de gamle er gått bort.
Finn Aamodt ble født 1. juli 1952 utenfor ekteskap. Mora – Aase - var bare 20 år, & i 1954 reiste hun til Sverige & overlot ansvaret for toåringen til besteforeldrene i Gamlebyen i Oslo. De hadde god erfaring, hos dem bodde allerede Finns ti år eldre kusine Tove. Finn så mora kun i feriene. Men fikk aldri noe svar på hvem den biologiske faren var.
 
Kjetil tar fatter'n med til Gamlebyen for å finne ut mer om oppveksten hos besteforeldrene. Blokka de bodde i var symbolet på 50-tallets optimisme. Folk skulle se framover, Norge skulle bygges opp igjen. -Her bodde jeg fra jeg var 2 til jeg var 17 år, sier faren, i ny leilighet med moderne luksus som vannklosett & balkong.

Kjetil André får vite at oldefaren, Finn Aamodt senior, var en hyggelig & stille mann. God bestefar, men ikke så mye til stede. Det var bestemor Ruth som styrte i familien. Ikke noe tøys. Alt skulle være moralsk, alt måtte gå etter Bibelen. I etterkrigstidens Norge var kjernefamilien idealet, hustruens oppgave var å skape et godt hjem for mann & barn. Å få barn utenfor ekteskap på den tiden var forbundet med skam. Aases uekte barn var nok ikke enkelt for Kjetil Andrés oldeforeldre, men de tok ansvar for barnebarnet sjøl om de begge var over 50 år.

Finn Aamodt visste at Aase var hans mamma & bodde i Sverige. Men pappa, hvem var han? Fosterforeldrene pratet ikke om ting som var skambelagt. Likevel kom det gjennom åra fram små drypp av informasjon. Særlig ett navn dukket opp – «Roar». En Roar hadde skrevet under på at han var Finns far, men så var det kanskje ikke tilfelle allikevel?

Kjetil André drar til Byarkivet i Oslo hvor historiker Johanne Bergkvist har gjort forarbeidet i de over 21 000 hyllemeter med dokumenter. Kjetil André forteller om en Roar som ‘betalte for fatter'n i 18 år’. Bergkvist åpner ei mappe i en bidragssak & ber Aamodt lese litt i den: «Roar Floyd Bergersen frifinnes for farskap, men kjennes bidragspliktig til det av Aase Aamodt den 7. januar 1952 fødte guttebarn». Roar ble dømt til å betale bidrag, men var frifunnet for farskapet. Slikt var ganske vanlig da, forteller historikeren. Hvis flere mulige fedre gjorde bevisførselen vanskelig kunne en av dem dømmes til å betale bidrag. Det var nok at han hadde samleie med mora i den aktuelle tidsperioden.

Kjetil har altså ikke funnet bevis på at Roar var Finns far. Det kan han leve med, men blir sjokkert av å lese om Aase i bidragssaken: «Det synes fullt berettiget å karakterisere hennes moralske vandel som meget løs. Det foreligger omstendigheter som gjør det tvilsomt om saksøkeren Bergersen er faren.» -Det var jo en brutal beskrivelse av min farmor, sier han. I dag er det vanlig at å ha flere kjærester før en gifter seg, men beskrivelsen av Finns mor var krass.
Merk at teksten er "saksøkeren Bergersen". Hvis det er korrekt tyder det på at Roar ikke er saksøkt, men at han har saksøkt Aase for å slippe unna farskapet. Det klarte han også, men barnebidraget slapp han ikke unna.
På 50-tallet var det et stort press på enslige mødre om å gi fra seg barnet. Å få uekte barn møtte fordømmelse. Mange ga slipp på barnet for å unngå skammen. Likevel valgte Aase å beholde Finn, han fikk vokse opp i familien sin. Aamodt antar at Aase drog til Sverige for å komme seg vekk fra rettssaken, skammen & kanskje foreldrene sine.

Johanne Bergkvist har også en annen kilde å vise ham, svangerskapsmeldinga fra farmora. Når hun var gravid oppga hun navnet på en «Odd» som mulig barnefar. Er det større sannsynlighet for at navnet i svangerskapsmeldinga er den rette faren? Hvordan kan vi finne ut av om Odd er mer reell, lurer toppalpinisten på. Bergkvist opplyser at moderne teknologi gjennom en DNA-prøve kan gi svar. Det er eneste mulighet.

Saken var tvetydig, & ingen innrømmet farskapet. Faren var enten Roar eller Odd forteller programmet oss, uten at alle opplysninger refereres. Altså; to seksuelle kontakter var nok til total fordømmelse, ikke bare i nabosladder, faktisk også i en domstol.

Før Kjetil reiser videre til far Finn for å fortelle om funnene i Byarkivet, får han kopi av ei saksmappe som Bergkvist ber han kan ta med til Finn. -Jeg tror han vil ha glede av å lese den.

Dokumentene er en barnevernssak fra desember 1954, Finn nærmet seg tre år: «Det er pent & ryddig i hjemmet. Fru Aamodt er en flink husmor. Finn er ren & hel i tøyet. Meget tynn. Vanskelig å få til å spise, sier bestemoren. Han er ute hver dag, men kan ikke slippes ut alene.» -Jeg var i hvert fall ren & hel i tøyet, sier Finn. Det var jo viktig. Ja, jeg var ikke adoptert, jeg var fosterbarn. Rett & slett. 


Spørsmålet om hvem den biologiske faren var er fortsatt uvisst. Kjetil forteller at Aase i svangerskapsmeldinga sa at det var en som het Odd. Men en som het Roar ble både frifunnet for farskapet & dømt til å betale. Det klarner litt, sier Finn. Jeg hørte også navnet Odd en gang. For å finne ut om det er Odd eller Roar, går han med på å ta en DNA-test.
Programmet viser hvor enkelt det er å ta en slik gentest. I motsetning til de fleste slektsgranskere, som tar testen & sender den til USA, er det norske laboratorier som gjør jobben for Aamodtfamilien. Ventetida er likevel den samme.
I mellomtida vil Kjetil André finne ut mer om oldefaren sin. Finn Aamodt sr. (1903-1972) vokste opp på Kampen, et fattig arbeiderstrøk i Oslo. I 1923 giftet han seg med Ruth Karla Kristiansen (1904-1989) & de fikk døtrene Elna, Bjørg & Aase. Finn sr. arbeidet i Oslo Telefonanlegg, men Finn jr. vet lite om Kjetils oldefar. Han henter fram et gammelt diplom med medalje: «Norge takker deg for din innsats i frihetskampen». Finn ber Kjetil reise til tante Tove i Trøgstad. -Hun var der i ti år før meg, sier faren. Hun har sikkert masse hun ikke har fortalt meg også.

I Trøgstad møter Kjetil tante Tove, kusina som Finn jr. vokste opp med. -Jeg prøver å finne ut litt om slekta. Har du noe å fortelle om Finn Aamodt senior? Tanta forteller om en snill mann & viser bilder av ham. Hun husker at bestefaren under krigen gikk med illegale aviser & lytta på de norske radiosendingene fra London. -Vi skulle aldri snakke om det, sier hun. Det var veldig hysj-hysj det han gjorde. Tove har også arvet et diplom. Det ligner på Finn sitt, men er ikke helt likt. Hennes diplom er signert av flere.

Diplomene gjorde Kjetil nysgjerrig. Hva kan de fortelle om oldefarens innsats under krigen? Kjetil kontakter historiker Lars Borgersrud, & viser ham diplomene. Krigshistorikeren ser fort forskjellen: Finns diplom er deltakermedaljen. Alle som var aktive under krigen, fikk den. Toves diplom med underskriftene forteller hvilken gruppe han var aktiv i - Sabotørenes landsforbund. Ei gruppe som ble startet av kommunistpartiet i 1944. -Ok. Var min oldefar kommunist, spør Aamot -Det var han ganske sikkert, i hvert fall under krigen, svarer Borgersrud

Vi får opplyst at den norske eksil-regjeringa i London var forsiktig med å oppfordre nordmennene til aktiv kamp, men kommunistpartiet var klar i sin tale: Tyskerne måtte bekjempes med våpen i hånd.

Dette er en litt unøyaktig påstand i programmet. Før Tysklands angrep på Sovjetunionen var NKP delt i synet på motstandskampen. Kommunistpartiets ledelse var før sommeren 1941 imot sabotasje mot tyskerne pga ikke-angrepspakten mellom Molotov & Ribbentrop fra 1939.

Gruppa til oldefaren var aktive på Vålerenga & i Gamlebyen. De illegale avisene til Sabotørenes landsforbund fortalte om krigens gang & ga detaljerte opplysninger om hvordan en kunne utføre sabotasje. Men han tok en stor risiko ved å være sabotør. Ble han arrestert som sabotør kunne han få dødsstraff. Han hadde kona, tre døtre & et barnebarn boende hjemme. Det var farlig en virksomhet for hele familien.

Kjetil funderer over at det aldri ble snakket om krigsinnsatsen i familien. Historiker Borgersrud forklarer det med endringene i det politiske miljøet under den kalde krigen. Statsminister Gerhardsens Kråkerøytale i 1948 slo an tonen: «Det som kan true det norske folkets frihet & demokrati, er den fare som det norske kommunistpartiet representerer». Aamodt er stolt over oldefarens innsats & forstår hvorfor han aldri hørte om oldefars motstandskamp.

Etter mellomspillet om oldefar Finns historie går programmet tilbake til hovedspørsmålet: Hvem er hans farfar?

Nå er DNA-analysen klar, Kjetil & Finn drar til Folkehelseinstituttet. På Avdeling for genetisk slektskap & personidentitet møter de Marguerethe Stenersen.

Hun forteller at det er gjort en DNA-analyse av Finn & en slektning av en mann som kan være din far, & sier: Vi har gjort en sannsynlighetsberegning ut fra analysedataene. De gir oss et klart svar. Den støtter helt klart at du er sønnen til Roar Floyd Bergersen. Kjetil André synes egentlig at var bra at det var Roar, ettersom det var han som betalte i 18 år. Finn tar det pent, nesten som forventa. Det senker seg en indre ro i ham.

Men i slektsforskninga gir ethvert svar alltid (minst) to nye spørsmål: -Jeg lurer på hva slags liv han levde, hvor han kom fra. Det kan være interessant å høre hva han bedrev tida med. Kjetil André er mer oppildnet: -Det er jo fantastisk å få svar. Fatter'n fikk endelig en far!

På nytt går reisen til Johanne Bergkvist i Byarkivet med mange spørsmål i kofferten. Roar levde hele livet uten å møte sin egen sønn. Hvem gifta han seg med? Fikk han flere barn? Bergkvist kan fortelle at Roar døde i 2006 & ligger på Østre gravlund. I ei kommunal folketelling fra 1948 er det oppført at han ble født i Fredrikstad i 1929. Yrket var typograf. Den siste kommunale folketellinga er fra 1954. Da bor han på Lindern, gift & har ett barn: Jon Bergersen. Roars sønn Jon (1954-1985) er dessverre død, men ei datter Nina ble født noen år seinere, & hun bor fortsatt i Oslo.

I Norge var det folketellinger omtrent hvert tiende år fra år 1900, mens mange større byer avholdt årlige kommunale folketellinger. Sperrefristen på statlige tellinger er 100 år, så den siste tilgjengelige er fra 1910. De kommunale folketellingene har derimot en sperrefrist på 60 år, så hvis du søker etter slekt i bl.a. Oslo mellom 1863 & 1954 er de kommunale tellingene gode kilder å lete i.

 -Tenk deg det! Fatter'n har ei søster, sier Kjetil. Han gleder seg til å møte henne. Aamodt ringer til Nina Westad & forteller at han har drevet litt slektsforskning for å finne farfaren sin. -Han heter Roar Floyd Bergersen, er det navnet kjent for deg? Joda, Roar er hennes far & de avtaler et møte hjemme hos henne.

Hjemme hos Nina er stemninga euforisk, det klemmes & snakkes. Tante Nina ser likhetstrekk mellom Kjetil & sin far Roar. Hun henter fram bilder & Aamodt synes at fotoet av en ung Roar er som å se fatter'n da han var like gammel. -Det er pappa, det er så likt. Jeg tror jammen DNA-testen er riktig. 

Nina må fortelle hvordan Roar var person. Hun beskriver en utadvendt & snill mann som fikk lett kontakt med folk. -Han prøvde i hvert fall å gjøre det beste for oss. Familien på Bøler, men pappa Roar flyttet ut av familien ganske tidlig. Likevel var han en viktig person i Ninas liv. -Jeg husker jeg ble glad da jeg så bilen hans der. Da løp jeg hjem. Roar bodde i Langbølgen på Lambertseter. Nok en overraskelse for Kjetil: -Da har vi bodd veldig nære. Det er helt sjukt.

Faren fortalte aldri at han betalte for en annen unge. Nina viser fram ei dokumentmappe med de tingene han syntes var viktige. Attester fra trykkeriene han jobbet på, emblemer fra militærtjenesten. Roar var typograf hele livet & meget stolt av yrket sitt. Han mente han var den beste. Nok et likehetstrekk mellom sønnen Finn & faren Roar, sier Kjetil. Det høres ut som du beskriver min far.

Roar ble født i Fredrikstad, & vokste opp i Oslo. 18 år gammel ble han trykkerilærling & utdanner seg til typograf. Han var veldig stolt av at han var militærpoliti i Tysklandsbrigaden. Roar ble sendt til Tyskland i 1949, fire år etter krigen. Der samarbeider Norge med de allierte om å okkupere Tyskland. Men han snakket lite om opplevelsene der nede. Til tross for at Nina Westad er interessert i slektsforskning, visste hun ikke om halvbroren på Lambertseter. Kjetil får låne med seg ei slektstretavle hun har fylt ut & bildet av Roar.

Neste stopp i slektsreisen er å møte Mads Berg ved Forsvarsmuseet i Oslo. De treffes på Akershus festning ved minnesteinen til Tysklandsbrigaden. I åra 1947-1953 tjenestegjorde 50.000 norske soldater der. Likevel er Tysklandsbrigaden et glemt kapittel i norsk historie.

Din farfar var militærpoliti i brigade 492, 1949, kontingent 2, forteller Mads Berg. Soldatene hadde fire måneder førstegangstjeneste i Norge. Så seks måneder militærpoliti i Tyskland. De dro ut på det som trolig var deres første utenlandsreise. I Tyskland møtte de ganske fort et land i ruiner. Tyskere ble plutselig vanlige mennesker, ikke okkupanter & nazister. Alle de norske guttene sperret opp øynene da de så armoden. Mange unge menn ble brått voksne.

Kjetil André tenker nå bare positivt om sin farfar. Valgene han tok var kanskje ikke de beste for de nærmeste. Men han var stolt av sitt yrke, sin militærtjeneste & tok vare på troféene sine til han døde.

Før familien samles til slutt forteller Kjetil faren Finn om halvsøstra Nina (f. 1959) & om livet til Roar.

Slektstreffet i hagen er spennende for de fleste, men som kjent «er blod tjukkere enn vann». Etter presentasjonene går praten lett, de ser likheter i blikk & humor, væremåte & holdninger. Kjetil André Aamodt holder en tale til faren Finn, & om jakten på farfar Roar Floyd Bergersen. Om å få vite navnet etter 64 år, & i tillegg få familien utvidet med tante Nina. -Du virker som hel ved, jeg er sikker på at farfar ville ha likt at pappa & Nina møtes i dag etter 56 år.

Roar var stolt over at han var i Tysklandsbrigaden, en han fikk aldri medaljene for sin innsats. Et høydepunkt for mange er nok seremonien når kommandørkaptein Ola Bø Hansen & oberstløytnant Harald David Meum ber Nina Westad & Finn Aamodt om å tre frem. De tildeler to medaljer for Roar Floyd Bergersens innsats i Tysklandsbrigaden. Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner & Tysklandsbrigadenes veteranmedalje tildeles post mortem til Roar F. Bergersen – representert ved Roars barn Finn & Nina.

-Jeg tror at farfar hadde gode grunner til ikke å si til Nina at han hadde en sønn. Eller betalte for ham i 18 år. Hadde han sett at vi har funnet ut av det, tror jeg at han hadde vært stolt. Alle brikkene har falt på plass. Nå kan vi legge det spørsmålet bak oss, & se fremover.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar