Bodø by - 200 år i 2016 - del I av VI
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller
20. mai 1816 fikk Nordland amt sin første kjøpstad, da den svensk-norske felleskongen signerte Stortingets vedtak om å opprette en by «paa Bodøen». Byen ble lokalisert til gjestgiverstedet Hundholmen på nordsida av Bodøhalvøya, men gården hadde på det tidspunktet ikke mange sjeler. Hundholmen var heller ikke det mest sentrale stedet i Bodø & Salten. Det gamle senteret lå på gården Bodøgård, på sørsida av halvøya.
Før Bodø ble by
Områdene rundt den gamle Bodin kirke fra ca 1240 hadde vært det lokale maktsenteret i over 1000 år, hvor høvdingene regjerte i førhistorisk tid på et rikt jordbruksområde. Navnet Boðin kan bety «undervasskjæret/bølga ved den grønne enga», noe som stemmer ganske bra med terrenget. Tolkinga er omstridt[1], men navnene Bodin, Bådøya, Bodøen, Bodø m.m. er videreført i kildene i mange varianter.
Vi slektsforskere må være oppmerksom på at navnet «Bodø» ikke alltid henviser til Bodø by. Prestegjeldet på Bodøhalvøya dekket et stort område, & det tok nesten 70 år før byen fikk sitt eget kirkesogn i 1884 & kirke i 1888. Hovedsognet, rundt byen, ble hetende Bodø landsokn.[2] I slektshistorisk sammenheng er kildene fra både byen & herredet sterkt innvevd i hverandre.
Ved Bodøgård regjerte prosten i kirka & kongemaktens representanter side ved side i kanskje 500 år. Naboskapet var definitivt ikke godt. Kirka hadde etablert seg på det gamle gudehovet, i dag Bodin. Mens lensherrer, futer & amtmenn regjerte skiftevis på den gamle gårdshaugen Bodøgård. Maktkampen var hard om jord & utmark, båtstøer & sjøhus, grenser & veier.
Så sterk var motsetningene at dikterpresten Petter Dass, som sjøl aldri satte sin fot nord for Helgeland, kunne beskrive dette i eposet «Nordlands trompet». Herr Petter vender seg mot «Bodøens Strand, Der seer jeg en Præst & en adelig Mand At være to nærmeste Grander, (…) Sig tit med hinanden beblander». Til tross for, eller på grunn av, at «Imellem dem skyller en eniste Bek» var de i sterk strid med hverandre. En kamp som presten stort sett vant fordi han bodde fast i bygda, mens amtmannen tidvis var fraværende i lange perioder. Nabofeidene ble avsluttet[3] i 1878 etter å ha vart i kanskje 250 år.
Det gamle bygdesenteret med kirke & amtmann fikk også det første sykehuset i 1796, men ble likevel ikke valgt til sted for den nye byen. Årsaken var ikke at havna ved Hundholmen var så god, men at havneforholdene ved Bodøgård var så mye verre. Dessuten hadde det allerede fra 1775 vært et gjestgiveri på Hundholmen. Det var nettopp handel & offentlige myndigheter som gjorde at den første nordlandsbyen ble lagt til Salten, & ikke til Lofoten eller Helgeland.
Les fortsettelsen her: Ei ny tid for Hundholmen - trønderne & Carl Johan Gerss
[1] Eldar Heide, Bodø namna, 2011.
[2] DIS-Norge: Genealogiske ressurser/Nordland/Bodø.
[3] Jorulf Haugen, Landbruksskolen – fra prestegård til kultursenter, 2015, side 21.
Et prestegjelds historie sett gjennom en slektsforskers briller
20. mai 1816 fikk Nordland amt sin første kjøpstad, da den svensk-norske felleskongen signerte Stortingets vedtak om å opprette en by «paa Bodøen». Byen ble lokalisert til gjestgiverstedet Hundholmen på nordsida av Bodøhalvøya, men gården hadde på det tidspunktet ikke mange sjeler. Hundholmen var heller ikke det mest sentrale stedet i Bodø & Salten. Det gamle senteret lå på gården Bodøgård, på sørsida av halvøya.
 |
| Bodøgård med amtmannsgård t.v., prestegård & Bodin kirke. |
Før Bodø ble by
Områdene rundt den gamle Bodin kirke fra ca 1240 hadde vært det lokale maktsenteret i over 1000 år, hvor høvdingene regjerte i førhistorisk tid på et rikt jordbruksområde. Navnet Boðin kan bety «undervasskjæret/bølga ved den grønne enga», noe som stemmer ganske bra med terrenget. Tolkinga er omstridt[1], men navnene Bodin, Bådøya, Bodøen, Bodø m.m. er videreført i kildene i mange varianter.
Vi slektsforskere må være oppmerksom på at navnet «Bodø» ikke alltid henviser til Bodø by. Prestegjeldet på Bodøhalvøya dekket et stort område, & det tok nesten 70 år før byen fikk sitt eget kirkesogn i 1884 & kirke i 1888. Hovedsognet, rundt byen, ble hetende Bodø landsokn.[2] I slektshistorisk sammenheng er kildene fra både byen & herredet sterkt innvevd i hverandre.
Ved Bodøgård regjerte prosten i kirka & kongemaktens representanter side ved side i kanskje 500 år. Naboskapet var definitivt ikke godt. Kirka hadde etablert seg på det gamle gudehovet, i dag Bodin. Mens lensherrer, futer & amtmenn regjerte skiftevis på den gamle gårdshaugen Bodøgård. Maktkampen var hard om jord & utmark, båtstøer & sjøhus, grenser & veier.
Så sterk var motsetningene at dikterpresten Petter Dass, som sjøl aldri satte sin fot nord for Helgeland, kunne beskrive dette i eposet «Nordlands trompet». Herr Petter vender seg mot «Bodøens Strand, Der seer jeg en Præst & en adelig Mand At være to nærmeste Grander, (…) Sig tit med hinanden beblander». Til tross for, eller på grunn av, at «Imellem dem skyller en eniste Bek» var de i sterk strid med hverandre. En kamp som presten stort sett vant fordi han bodde fast i bygda, mens amtmannen tidvis var fraværende i lange perioder. Nabofeidene ble avsluttet[3] i 1878 etter å ha vart i kanskje 250 år.
Det gamle bygdesenteret med kirke & amtmann fikk også det første sykehuset i 1796, men ble likevel ikke valgt til sted for den nye byen. Årsaken var ikke at havna ved Hundholmen var så god, men at havneforholdene ved Bodøgård var så mye verre. Dessuten hadde det allerede fra 1775 vært et gjestgiveri på Hundholmen. Det var nettopp handel & offentlige myndigheter som gjorde at den første nordlandsbyen ble lagt til Salten, & ikke til Lofoten eller Helgeland.
Les fortsettelsen her: Ei ny tid for Hundholmen - trønderne & Carl Johan Gerss
[1] Eldar Heide, Bodø namna, 2011.
[2] DIS-Norge: Genealogiske ressurser/Nordland/Bodø.
[3] Jorulf Haugen, Landbruksskolen – fra prestegård til kultursenter, 2015, side 21.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar