Jon Almaas slektsreise

«Jeg har kommet nærmere min oldefar, men samtidig har tippoldefar blitt den nye slyngelen i familien» sier Jon Almaas, ettersom hans forfedre stiger & synker i aktelse i andre episode av Hvem tror du at du er (2015). I utgangspunktet mener han at det er både pluss- & minussider ved å finne mere ut om sin familiehistorie, - hvorfor skal en vite noe om dem? Samtidig reflekterer den kjente TV-profilen over at hans egne barn har likhetstrekk både fra ham sjøl & mora deres, så – hvorfor ikke bli kjent med sine aner?
Almaas vet ingen ting om sin farfars slektslinje eller hans livsløp før han starter på sin slektsreise 150 år tilbake i tid der familiehemmelighetene ramler ut av skapene fortere enn han klarer å fordøye. «Det berører jo hjertet mitt» sier en opprømt Jon, før nye opplysninger får ham til å føle seg «helt sånn … tom & vissen.»

I dette programmet følger vi hele tida Almaas-slekta, fordi Jon «føler seg ‘almaask’ litt sånn huleboeraktig. Mennene i Almaas-slekten liker å holde kjeft & observere». Slektsreisa starter hos faren Øyvind Almaas. Kanskje han sitter med kunnskap som Jon aldri tidligere har etterspurt. Det viser seg at faren aldri har møtt sine besteforeldre, de var døde da Øyvind Almaas ble født, & Øyvinds far fortalte aldri noe om sin far. Men han har et foto av Jons oldeforeldre – Ola & Karen – & deres sju barn. «En av dem er din farfar Bjørnvald» sier Øyvind.

 

De gjenkjenner Jons farfar i midten bak, & Øyvind forteller at han kjente alle tantene & onklene sine. Oldefaren stirrer tomt fremfor seg, oldemoren er mer bestemt. «Ei sinna kone & en innadvendt mann som tenker ...» reflekter Jon Almaas, men faren er ingen kilde i familiesagaen. Han vet ingen ting om de gamle.

Heldigvis har tremenningen Mads H. Almaas opplysninger om Jons oldefar. Ole Madsen Almaas (1863-1922) er født på Høylandet i Nord-Trøndelag. Fredagskongen har altså sine røtter i den mest aktive komiker- & revybygda i landet. De finner Ole Madsen i folketellinga fra 1875, men ikke i sin egen familie. Han er forsørget av Ole Olsen, en onkel på gården Flakken på Høylandet. Ole Madsen ble født i 1863 av foreldrene Maria & Mads Olsen Almaas, men som tolvåring bor han hos sin onkel Ole. Men når han kan forlater bondegutten bygda & drar til byen. 

Tremenning Mads har ei minnebok fra Oles kullkamerater i Trondheims underoffisersskole, datert februar 1886. Kameratene ønsker ham lykke til videre ved H.M. Kongens Garde i Stockholm. Her var han i to år, inntil Garden flyttet til Christiania i 1888. Ikke mange bondesønner fikk en så god utdanning. Jon fortsetter søkingen på Oslo byarkiv, hvor historiker Johanne Bergkvist blar opp adresseboka for 1889. Da er Ole Almaas politikonstabel & bor i Rosenkrantz' gate. Da er det sannsynlig at han jobbet ved politistasjonen i Rådhusgata 7. «Fantastisk! Det er en politikonstabel i familien» sier Jon Almaas, «Ikke gærent! Jeg fryktet det verste, men dette kan jeg møte med rak rygg.» Men hvorfor er ikke dette blitt gjenfortalt i familien?

Neste stopp blir politistasjonen i Rådhusgata, hvor politihistoriker Jon Torstein Kvikne forteller om hverdagen på den tid & hva konstabel nr 200, Almaas, var med på ved byens hovedpolitistasjon. Stor befolkningsvekst førte til økt kriminalitet. Konstablene patruljerte i gatene & anholdt fylliker & bråkmakere, en politikonstabel måtte være fysisk sterk. Tjenesten var tøff: fire timers vakt, åtte timers fri gjennom hele døgnet. Almaas passet perfekt til yrket, håndfast & solid bondegutt med tjenestetid i Garden. Noen arrestasjoner er ført inn i vaktprotokollen. En opprømt & stolt Almaas vil vite mer om sin oldefar. Nedturen kommer brått, en konstabelrulle fra Statsarkivet viser at gardist Ole Madsen Almaas, født 1863, ble ansatt i november 1888 & avskjediget i august 1889 pga en forsovelse & en rangel der han etterpå «unnlot å møte til tjeneste kl. 10 om aftenen.»

Politikarrieren ble kort, & det følger en lengre periode med skiftende yrker & bosteder. Ole Madsen Almaas prøver seg som kontorist, bokholder, formann & isarbeider. Ole gifter seg i 1892 med Karen Josefa Tangen & får sin første sønn året etterpå, men det går dårlig med mann & familie. I folketellinga 1900 bor han ikke med familien, & kona & de tre ungene lever av «privat understøttelse». Ole oppholder seg i Asker.

To år etter er han tilbake i familien, på ny adresse i Christiania som kontorist uten jobb. i Fattigvesenets arkiv, står det at Ole Almaas den 21. august 1901 oppholder seg tvangsarbeids­anstalten. En fengselslignende anstalt for løsgjengere, uteliggere & tiggere. Her skulle fattige lære seg et yrke samt jobbe for kost & losji. Han kunne ikke forsørge familien som dermed måtte få hjelp fra fattigkassa. Jon begynner å forstå hvorfor farfar Bjørnvald aldri fortalte om oldefaren. Etter ‘fengselsoppholdet’ kommer Ole tilbake til Karen & de får fire barn til, deriblant Jons farfar. Men Ole kom seg aldri i fast jobb & døde 59 år gammel 1922. 

Jon bestemmer seg for å reise til Høylandet for å finne ut hva som formet Ole, mannen som gikk fra å være gardist & politi til arrestant & løsarbeider. På Flakken gård møter han lokalhistoriker Svein Flaat. Her vokste Ole Madsen Almaas opp hos sin onkel, & Flaat kan fortelle at tolvåringen jobbet som gjeter om somrene på ei sæter 15 km unna. «Tok de med seg kyrne opp dit om morgenen, & så hjem om kvelden?» spør mannen fra Oslo vest … Nei, Ole & ei budeie, ei setertøs, bodde med dyrene hele sommeren.  
Flaat forteller at Ole ble født i 1863 på Grongstad av foreldrene Maria & Mads. Men tre år seinere er Oles familie splittet & barna er plassert rundt på gårder i bygda. Mora er gravid med sitt tredje barn & bor med sine foreldre. Faren Mads Olsen Almaas er forsvunnet, rømt fra Grongs prestegjeld. Fattigkommisjonen anmelder Mads til ‘Nordre Trondhjems amt’ & krever han arrestert: - «så fremt han finnes. Vi tror at han er i besittelse av penger.» Ting tyder på at Mads oppholder seg i Bergen, & planlegger å emigrere til Amerika. «Jeg håper han ble tatt, stoppet» sier Jon Almaas.

Siste stopp i dette programmet blir Bergen. Jon møter historiker Sigurd Sandmo som kan fortelle At Mads aldri dro til Amerika, men levde i Bergen til han døde i 1881 av … spedalskhet. Lepra var en forferdelig sykdom som langsomt ødela kroppen & deformerte de syke. Mads Almaas ble en av de 8.000 nordmenn som ble skrevet inn i det norske lepraregisteret. Spedalske var uvelkomne i sitt nærmiljø & ble isolert på store institusjoner hvor de levde resten av livet. 

 «En oppblomstring av spedalskhet rammet rundt 1830 særlig kystområdene i Norge, & Vestlandet spesielt. Det bidro til behovet for forskning & tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, & i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet.»

Sykdommen ble tidligere ansett som arvelig, inntil Bergenslegen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) i 1873 påviste leprabakteriene & sykdommens smitteveier. Ingen annen nordmann er avbildet på flere utenlandske frimerker enn Armauer Hansen.

Nyheten om tippoldefarens sykdom endrer Jon Almaas syn på mannen. I jakten på sin «tippoldefar så er det en "god" nyhet å få høre at han led av spedalskhet. Det er bedre for meg enn at han har stukket av til Amerika.» Det var til alles beste at han forlot kona & ungene. I Bergen finnes også brev som viser at Mads sender penger hjem til sine bortsatte barn, men pengene kommer tydeligvis aldri fram. Kanskje visste heller ikke barna at faren var syk.

Jon møter professor Lorentz M. Irgens på Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1. som forteller nærmere om de spedalske & hva som står i protokollene rundt Mads' sykdomsforløp. I 1869 ble han første gang innført i lepraregisteret. Her står pasientens sykehistorie, livsvilkår, årsaker m.m.: «Tallrike knuter i ansiktet & på ekstremitetene. Høyre hånds lille- & ringfinger svakt krummede. Følelsen er ringe Også avtagende i føttene. Affeksjon av høyre hånd & underarm begynte for seks-syv år siden. Før den tid mener han dog å ha hatt små flekker i ansiktet.» Jon Almaas er imponert over at det er mulig å rulle opp slektshistorien så langt tilbake i tid, takket være protokoller, brev & arkiver.

  

Tippoldefarens siste hjem var sykehuset St. Jørgens, står i dag som et museum midt i Bergen. Det er ikke noe muntert sted slår Jon Almaas fast. Ensom, uten familie, men tross alt ikke så ille. Her hadde tippoldefaren et slags liv, et miljø sikkert også noen venner. «På denne reisen føler jeg at brikker faller på plass» avslutter Jon, «jeg kan med glede bringe denne historien videre til mine barn».

Jon Almaas slektsreise er en god fortelling der skjulte familiehemmeligheter avsløres rundt neste sving, gang på gang. Almaas møter først fortiden med nåtidens briller, men langsomt endres perspektivet fra kritikk til forståelse, fra indignasjon til innlevelse.

En viktig del av slektsforskning vil alltid være å forstå forfedres handlinger ut fra deres egen tid. Dessuten ser vi ofte at snille, stille & lovlydige personer etterlater seg lite informasjon. I så måte har både politi & løsgjenger Ole Madsen Almaas samt gjeter & leprapasient Mads Olsen Almaas gitt denne familiesagaen utrolig spennende opplysninger.