Multiartisten Odd Nordstoga (1972) frå Vinje tar fatt i sin mors familie for å finne meir ut om et par kvinner som har stått litt i skuggen av hans berømte oldefar. For de fleste sjåarane var det nok ei stor overrasking at vegen – frå folkemusikken i tjukkaste Telemark til en ikonisk forfattar frå en husmannsplass i Rissa - var så kort. Ei slektsreise der solskin & skugge vekslar over åra.
Odd Nordstoga er preget av sine musikalske røtter fra Vinje hvor han i tidlig alder lærte seg å spille på flere instrumenter. Nå er han bosatt i Oslo med kona Hilde Marit & barna Ludvik, Margit & Signe. «Eg er liksom ein kar frå Vinje, eg». Farsslekta kjenner han godt, litt trauste karer. Men det merkelige suget for å lage sanger & opptre for folk, det tror han «må komme litt fra morssida mi. De har ambisjoner». Derfor vil han vite mer om oldefaren, forfatteren Johan Bojer, & bestemor Randi som var litt mystisk. «Ho var ikkje helt A4. Det tror eg ikkje ho var». Odd inviterer sin mor Ellen på kaffibesøk for å finne ut mere.
Odd husker mormora som en utrolig person. hadde stor fortellerglede & -talent. «Men så mins eg at ho hadde nokre slike ‘greier’ da. Eg visste ho hadde vært sjuk. På nervene». Randi Bojer Godal (1903-1994) var en samfunnsengasjert person, skrev artikler & var lidenskapelig interessert i hagedyrking. I et avis fra 1980 står det at da «hun demonstrerte utenfor Stortinget under Alta-aksjonen, fikk hun ordre om å gå vekk, ellers ble hun satt i fengsel. Jeg er snart 80 år & har aldri vært i fengsel, så det er på tide». «Ho må ha hatt eit enormt driv gjennom heile livet» sier Odd, «så då lurer eg på kor det kjem frå?»
Kvinner som studerte, eller hadde annet intellektuelt arbeid, ble møtt med sterke fordommer.. Ellen Lange begynte på studiene innen zoologi, geografi & botanikk, men fullførte ingen akademisk grad. Årsaken var at i 1899 giftet hun seg med Johan Bojer. Eirinn Larsen viser en omtale av Bojer i Illustrert biografisk leksikon fra 1920: Johan Bojer «vokste opp i et fiskerhjem i Rissa. Hvor der var salmesang, fattigdom & helvetes angst». En sterk kontrast til den borgerlige & liberale stavangerfamilien. Nordstoga antar at Johan hadde egenskaper som gjorde at Ellen valgte ham & avbrøt studiene. Han blir nysgjerrig på Johan Bojer som kom fra fattige kår & likevel klarte å gifte seg over sin stand.
Odd kjører til Rissa for å finne ut mer om oldefarens Johans oppvekst & hvorfor han ble forfatter. Nordstoga møter Bent Rørvik fra museet Kystens Arv i Rissa ved Fætten, husmannsplassen der Johan vokste opp. De starter med dåpsattesten som viser at Johan ble født utenfor ekteskap i 1872 i Orkdal. Foreldrene er tjenestepike Johanna Iversdatter Elgåen & handelsfullmektig Hans Bojer. Enslige mødre klarte sjelden på den tiden å ta vare på sine barn samtidig som de hadde en jobb. Fra Johan er to uker gammel blir han ‘satt bort’ ikke bare en gang, men flyttes som en ‘vandrepokal’ fra fattigfamilie til fattigfamilie i over to år.
Det opplyses ikke i programmet at hans biologiske far betalte bidrag for gutten, & bidro til at han fikk gå på amstsskola. Bojer kalte seg for ‘Johan Hansen’ helt frem til farens død i 1894, da han etter gammel avtale kunne bruke Bojer-navnet.
Kunstnere fra hele verden søkte til Paris på 1890-tallet. De nordiske forfatterne møttes på den tiden på Café de la Régenc for å føre interessante samtaler over et glass absint – eller to. Møtene med de berømte forfatterne Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, & Knut Hamsun gjorde sterkt inntrykk på den unge forfatterspiren fra Rissa, & ga næring til Bojers forfatterdrømmer. Ble han en populær forfatter, lurer Odd på. Parisoppholdet i 1895 er Johans første besøk & varte et par måneder. Men han kom tilbake, i begynnelsen på 1900-tallet, & ble en lengre periode forteller professoren & skal undersøke nærmere.
Tre år senere blir de foreldre til dattera Thora & bestemmer seg for å dra til Paris. Johan får en usikker korrespondentjobb for Aftenposten, uten fast inntekt. Den andre jenta - Odds mormor, Randi - bli født i Paris. Odd oppsøker rådhuset i nærheten av kunstnerkvarteret & klarer å få kopi av mormoras fødselsattest. På den står familiens adresse - Rue Boulard 47.
«Det her var ikkje verst. No har eg rett & slett funne fødselsattesten til Randi Bojer Fætten. & då stend det ei gateadresse. Neste post i skattejakten». Det tar ikke lang tid før han står utenfor Rue Boulard 47, hvor ‘mommo’ ble født i 1903. Han ser for seg at de satt her på fortauskafeen i blant & gikk en tur i parken med barnevogna. Til kaféen kommer også litteraturprofessor Foss med trykte utgaver av Johans Bojers nedtegnelser fra livet i Paris. De hadde det trangt, må kjøpe gebrekkelige gamle stoler & bord som Bojer sjøl reparerer. Bestikk - kniver, gafler, skjeer - kjøpes enda billigere av ‘nattens innbruddstyver’. «Han var heler au!» gisper en overrasket Nordstoga.
Dette forstår seeren godt når det framgår at både forfattergjerningen & journalistikken innbrakte lite penger. Ellen gjør det hun kan for Johan & barna, som etter hvert blir tre i tallet: Thora, Randi & Halvard. Bojer beskriver i sine memoarer den fattigslige hverdagen, sikkert med litt dårlig samvittighet. I Odds øyne blir Ellen familiens klippe som holder hjemmet sammen.
Johans nerver plaget ham, utmattet av mange år med hardt arbeid & dårlig økonomi. Han måtte tilbringe mye tid på sanatorier. Etter fire år tok han opp pennen igjen. Det gikk oppover & han ga ut et par bøker som gjorde lykke. Det første vendepunktet var ‘Den store hunger’ (1916), & med romanen ‘Den siste viking’ i 1921 nådde han store lesergrupper. «Den boka er best kjent» sier Anne Joronn, «det har vært utdrag av den i lesebøkene i alle år». Boka ble oversatt til mange språk & pengene begynte å komme inn.
Likevel hadde ekteparet et stormfullt liv på Hvalstad. Bojer elsket sin familie, men hadde et sterkt temperament. Kona Ellen var harmonisk av natur & kunne si at «ingen kan be så pent om tilgivelse som Johan». I 1932 ble det oppdaget en svulst i ryggen til Ellen & hun dør med Johan ved sin side i 1934 etter en smertefull sykdom, 59 år gammel. Ellen var godt kjent i sin samtid, det kom nekrologer i avisene & kvinnebladet ‘Urd’ trykket bildet av Ellen Lange Bojer på forsiden. Johan Bojer levde alene på Hvalstad etter at hun døde, fra 1934 til han sjøl døde 87 år gammel i 1959.
Odd Nordstoga er imponert over begge sine oldeforeldre Ellen & Johan. Lausungen fra Rissa var veldig heldig med livet sitt & han var takknemlig for at hun på sin side hadde tort å gå om bord i hans vesle, ustøe båt. Med ny kunnskap om oldefarens psykiske sykdom forstår han bedre hvorfor Randi, Bojers datter & Odds bestemor, hadde sine sider. Nordstoga gjør som i sangen han «gidder 'kje å vente meir, eg reiser heim, eg reiser heim til mor» & avslutter slektsreisa heime.
‘Mor’ kan fortelle at da Randi ble sjuk, så startet det med et dramatisk ‘nervøst sammenbrudd’. Akkurat som sin far ble Odds mormor, Randi psykisk syk. Fra 1949 & i 10 år var hun innlagt i lange perioder, mye borte fra sine barn.
Ellen husker godt den lange sjukdomsperioden. Mora var mye borte & vel tilbake hos familien lå hun veldig mye for ‘å kure’. Ellen viser Odd et brev som hun skrev til mora i 1950. Odd må lese det høyt, sjøl klarer hun ikke å lese det, følelsene er for sterke: «Kjære mor. Tusen millioner tre hundre tusen to hundre & femti takk for begge brevene. Jeg håper du kommer hjem snart. Jeg tenker mye på deg. Særlig om kvelden. Da er du liksom i tankene mine. Jeg håper du snart kommer hjem. Beste gode hilsen, jenta di, Ellen». Odd blir kraftig rørt av brevet & historien. «Det var kjærleik» slår han fast. Heldigvis ble mormora bedre & bedre etter 1960. Randi fikk mange, mange gode år før hun døde i 1994, & det er fra den beste tiden Nordstoga kjente bestemora si. De hadde veldig god kontakt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar