Birgit Skarsteins slektsreise

«Bildet jeg fikk av pappa, der Martha sitter på trappa med fire sønner, ble plutselig mye mer levende da jeg fikk høre at Jacob dro fra dem. Jeg er spent på hva som skjedde med Jacob. Han drar i krigen. Alt kan skje. Jeg vet ikke om det er en lykkelig slutt eller ikke».

Idrettsutøver Birgit Lovise Røkkum Skarstein (1989) er med sine 25 år den yngste norske hovedpersonen i denne historiske dokumentarserien. Hun er også den første fysisk funksjonshemmede som får gleden av en spennende slektsreise, fra Olden til Tyskland & tilbake.  Skarstein vet en del om morsslekta si, men på farens grein vet hun ganske lite. Hun ønsker å få et bedre kjennskap til folkene i slekta, hun «ønsker å føle seg som en Skarstein». Hennes naturlige startsted er faren Bjarte Skarstein & hva han kan fortelle.

Birgits besteforeldre het Birgit & Reidar, & farfarens foreldre var Martha Brynestad & Jacob Skarstein. De ser på bildene som Bjarte har med seg; «Bestefar Reidar var veldig lik oldefar Jacob». Bestefaren hadde tre brødre & voks opp på Brynestad gard i Olden, omgitt av majestetiske fjell. På et gammelt foto fra første halvdel av 1900-tallet ser de Jon Brynestad, Marthas far & Birgits tippoldefar. Fjelluft & hardt arbeid gjør at den gamle mannen ser eldre ut enn han er. «Jeg lurer på hva slags mann Jon var? & hva slags liv han levde?» sier Birgit. Hun har vært på Brynestad gard i oppveksten, men vet ikke noe om livet til forfedrene & –mødrene.

Skarstein drar til Olden i Sogn & Fjordane. Garden fortoner seg både mindre & mer idyllisk enn hun husker fra barndommens somrer. Farens fetter Gunnar Skarstein tar imot, men han sier ikke så mye om tippoldefaren hennes. Han henviser til en annen bygdekar som sitter bortpå tunet.

Lokalhistoriker Øyvind Indrebø har den store oversikten over både gard & bygd. Indrebø starter med å fortelle at tippoldefar Jon ble født på garden i 1863, bare 29 år gammel i 1892 giftet han seg & overtok garden på odel. 

Odel betydde (da) at eldste sønn overtok eiendomsretten & kjøpte søsknene ut av garden. Odelsguttens foreldre fikk til gjengjeld «kår» dvs bo gratis på garden, gjerne med avtale om rett til naturalytelser som ved, melk, korn osv. 

Å bli bonde medførte et stort ansvar, men sikret familien et trygt utkomme. Jon & kona Anne Oline (1861-1922) fikk fem barn. Agnete (1893), Benedikt (1895), Martha (1896), Rasmus (1898) & Augusta (1902). Her levde de veldig godt i mange tiår.  Familien i folketellinga 1910.

Bøndene på Vestlandet var, som småbønder flest, ‘mangesysler’ - de hadde andre jobber utenfor garden. På 1920-tallet var Jon Brynestad ‘klepper’, dvs han var kjentmann for utenlandske fisketurister & hjalp dem med å få fisk. En dyktig klepper kjente strømforholdene i lakseelva, hvor fisken sto & hvilken teknikk som var best. Sjøl om klepperne var alminnelige norske bønder var forholdet mellom dem & de engelske ‘lakselordene’ preget av gjensidig respekt. «Jon Brynestad tror jeg var godt likt. Han hadde godt lag med de engelske lakselordene. Han fikk bli med en lakselord til England tidlig på 1900-tallet. Det var en tid da folk flest knapt hadde vært utenfor hjembygda. Iallfall ikke utenfor hjemkommunen», forteller Indrebø.

På slutten av 1920-tallet gikk ei stor økonomisk krise over hele verden. Vi kjenner alle til krakket i USA i 1929. Også i Norge ble det økonomiske nedgangstider, det skapte problemer for garden i Olden. Dessverre døde kona Anne så altfor tidlig, i 1922. Jon Brynestad satt igjen alene med garden & store lån. På den tiden kausjonerte han dessuten for to av brødrene sine. Da det gikk galt med brødrene satt Jon Brynestad tilbake, nedsyltet i gjeld. Anne Oline dør 1922. http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=2970&idx_id=2970&uid=ny&idx_side=-148

Alle bøndene fikk problemer i mellomkrigstida. Prisene på landbruksvarer sank til en tredel & pengeverdien steig. Ettersom lånene ble dyrere å betale tilbake fikk mange vansker med å betjene gjelda si. «Det er beundringsverdig av Jon å hjelpe brødrene sine» sier Birgit, men «jeg håper det ordner seg på en fin måte. Men det er ikke sikkert han greier å betale gjelda». 

Birgit ruller videre i slektshistorien, til Statsarkivet i Bergen, hvor hun møter historiker Gina Dahl. Hun vil finne ut hva som skjedde med Jon Brynestad. Historikeren kan fortelle at gjelda hans var på hele 40.000 kroner i 1931. Beløpet tilsvarer ca 1,4 millioner i dagens kroneverdi. Dette klarer ikke tippoldefaren å betale & Jon B. Brynestad går rett & slett konkurs i 1932. Bonden må selge alt av løsøre på auksjon for å få inn penger til å dekke noe av gjelda.

For slektsforskere gir både dødsboskifter & konkursbo nyttig informasjon om livet på garden. Listene gir ei komplett oversikt over absolutt alt de har, & hva det er verdt. Fra kjøttkverna til stolene, klær & sengetøy, husdyr & åker. Faktisk finner Birgit navnene på flere av kyrne; Storegråa på seks år, Svarta & Vetle-Svarta. Hun ser for seg at lensmannen går gjennom hele garden, plukker opp hver eneste ting: «Det er en utrolig fæl opplevelse å måtte selge alt du eier & har». Men det stopper ikke der, Gina kan fortelle at to år seinere - i 1934 - blir Brynestad gard solgt på tvangsauksjon. 70 år gammel mister Jon alt, til & med garden som hadde vært i slekta siden 1600-tallet. Jon var bare én av mange tusener som opplever dette. 50.000 gardsbruk ble solgt på tvangsauksjon i 1930-åra. Sjølvsagt var det ille å miste garden, ekstra ydmykende å se alt arvegods bli solgt til naboer & andre i bygda.

«Det kjennes hjerterått ut. En personlig tragedie. Men garden er i familien i dag. Da må de ha fått tak i den igjen» sier Birgit & reiser tilbake til Brynestad gard for å finne ut hvordan familiens fikk garden tilbake.

Tilbake på fjellgarden kan lokalhistoriker Øyvind Indrebø fortelle Birgit at odelsretten alltid har stått veldig sterkt i Norge. «Når en gard har blitt solgt, f.eks. på tvangsauksjon, så kan noen som har sterk odel, kreve å få kjøpe garden tilbake for samme sum den ble solgt for». Penger hadde ikke Jon Brynestad lenger, men odelsretten var hans eneste sjanse. I Bergen bodde ei av døtrene hans, Martha - Birgits oldemor & hennes mann Jacob Skarstein. Hit reiste Jon i 1934 for å be Martha & Jacob om å kjøpe tilbake garden på odel. Jacob var befal i militæret & hadde statslønn. Det var sikker inntekt. Jon Brynestad må ha hatt en tung tid på båtturen til Bergen. Martha & Jacob kunne jo sagt nei til forslaget. Men etter nøye overveielse sa de ‘ja’ & flyttet til Olden & tok over garden med deres fire sønner. For 12.000 kroner kjøpte de tilbake slektsgarden.

Jon sjøl fikk leve sammen med Martha & familien på garden resten av livet, til han døde i 1947. Birgit Skarstein synes det var en dramatisk historie, med en lykkelig slutt. «Etter å ha hørt om tippoldefar Jons liv ser jeg at det har vært fullt av oppturer & nedturer. Heldigvis endte det bra. Han fikk bli gammel her.» Men det var ikke enkelt for Martha & Jacob å ta over garden i 1935. Alt utstyret var solgt, bygningene var i dårlig forfatning, kyrne måtte slaktes pga. sykdom. I alle land var det økonomiske krisetider. Garden hadde forfalt lenge, de måtte bygge nytt. Jacob fortsatte som distriktsbefal for å beholde offiserslønna si. Det gikk etter hvert framover, Martha & Jacob klarer å bygge opp igjen Brynestad gard.

9. april 1940 endres livet til Martha, Jacob & alle andre nordmenn. Krigen starter med det tyske angrepet på Norge & motstanden er nærmest hjelpeløs. Regjeringen velger å innkalle vernepliktige offiserer & soldater. De militære mannskapene på Vestlandet skal møtes på Voss. Hit ble Jacob også utkommandert. Martha sitter igjen på garden med fire sønner, når mannen reiser ut for å forsvare Norge. Denne historien var ukjent for Birgit Skarstein, for henne har «Olden & stedene pappa tok oss med til da vi var små, vært store lekeplasser. Nå ser jeg at det ligger mye historie her». For å nøste videre i Jacobs krigsopplevelser, reiser Birgit til Oslo. 

På Forsvarsmuseet på Akershus festning møter hun historiker Knut Werner Hagen, ekspert på kampene i Sør-Norge i 1940. Han viser foto av Jacob som kaptein & kompanisjef i 1936, 44 år gammel. Da krigen begynte, ble Jacobs kompani sendt fra Voss til Valdres. 22. april kommer kompaniet til Høljerast bru i Etnedal i Valdres, dagen før 1.000 tyskerne kommer fram til brua med kanoner & stridsvogner.

Konfrontasjonen står ved Høljerast bru. Her får mannskapene sin ilddåp. De greier å stagge tyskerne en god stund, men seint på kvelden 23. april sprenger nordmennene brua, & mange tyskere blir drept. Neste morgen, 24. april, angriper tyskerne med alt de har. Mitraljøser, bombekastere & kanoner hamrer løs på de uerfarne norske soldatene. Jacob har vært midt i dette infernoet. Etter hvert rakner det fremme i hovedstillinga. De norske styrkene må rømmer bakover. Tyskerne sa i ettertid at kampene i Valdres var de hardeste kampene i Sør-Norge. På kvelden 30. april bestemmer brigadesjefen at brigaden skal overgi seg & legge ned våpnene. Kampene raste i to uker, 46 nordmenn & 160 tyskere mistet livet. Da Jacob Skarstein & resten av styrken i Valdres kapitulerte, sikret tyskerne seg kontroll over Sør-Norge. I Nord-Norge fortsatte kampene helt til 8. juni. 

Jacob ble sammen med alle offiserene i fjerde brigade sendt i krigsfangenskap på Grini. I mai 1940, etter snaut to uker, blir de løslatt mot å skrive under på en erklæring & avgi æresord til tyskerne om ikke å kjempe mot dem. «Jeg erklærer at jeg frivillig trekker meg tilbake fra den militære stillingen & avholder meg fra å utføre krigersk handling mot Tyskland». Skulle Jacob seinere bli tatt for illegalt arbeid heftet han med hele sin eiendom - & kunne bli dømt til døden. Alle norske offiserer måtte skrive under på for å bli løslatt, så fikk de reise. Jacob skrev under & reiste hjem til garden sin på Vestlandet. «Det må ha vært godt for Martha & sønnene å få han hjem igjen» sier Birgit.

Men krigshistorikeren har funnet ut mer, han har dagboka til kaptein Skarstein fra Olden 16. august 1943. «Klokka 3.30 tatt på sengen av en tysk løytnant & tre menige». Oldefar Jacob ble sammen med 1.000 norske offiserer sendt til Tyskland i 1943. Opplysningene sjokkerer Skarstein; «sendt til Tyskland i fangeleir. Det er brutalt. Det må ha vært traumatisk for ham & familien. Hvor førte de ham?» Svaret på det må Birgit reise til Tyskland for å finne. «Får han noensinne reise hjem igjen til Olden? Eller blir fangenskapet i Tyskland det siste han opplever?» 

I byen Luckenwalde, sør for Berlin, møter hun forfatter Eli Schiøtz som har skrevet bok om de norske offiserenes fangenskap i Tyskland. Strategisk var det smart å fjerne militære fra Norge, forteller Eli. 16. august 1943 ble alle offiserer som ikke var medlem av Nasjonal Samling arrestert. De tyske okkupantene krevde at offiserene skal skrive under på ei ny erklæring om å avstå fra framtidige kamphandlinger, tilsvarende erklæringa fra mai 1940. De fleste var ‘gode nordmenn’ & nektet å skrive under, derfor ble de arrestert & sendt til Tyskland.

De norske offiserene ble først sendt til leiren Grune, men Røde Kors grep inn & fikk dem flyttet til ei anna leir i byen Schildberg. Her ble de i over et år. Jacob & de norske offiserene var krigsfanger. Genèvekonvensjonen stilte krav til fangebehandlingen. Stedet var ingen konsentrasjonsleir, de fikk til & med pakker med mat fra Røde Kors. Mentalt var de under stort press, de visste ikke hva som ville skje med dem, totalt prisgitt soldater & fangevoktere som styrte livet deres. I Schildberg var de fra desember 1943 til januar 1945.

12. januar 1945 starter Sovjetunionen en gigantisk offensiv mot Tyskland. To millioner sovjetiske soldater rykker hver dag 30 til 40 kilometer framover. De tyske avdelinger blir knust eller drevet på flukt. Snart inntar Den røde armé også Schildberg, der over 1.200 norske offiserer var internert. Tyskerne var livredde for å ende i russernes klør, men hva skulle fangevokterne gjøre med krigsfangene? Etterlate dem eller tvinge dem med seg vestover? Under truslene om å bli skutt - én etter én – begynner offiserene å gå til fots hele seks dager på polske & tyske landeveier. En strevsom marsj i 18 kuldegrader, opptil sju mil i døgnet i dyp snø & på is. Jacob & hans vennet ender i byen Luchenwalde.

Eli Schiøtz tar Birgit med til leiren Stalag 3A hvor offiserene interneres etter den lange marsjen. Stalag 3A i Luckenwalde var en stor leir, på det meste inneholdt den 48.000 krigsfanger fra 20 nasjoner. Tyskerne holdt nasjonalitetene strengt adskilt fra hverandre ved hjelp av piggtrådgjerder & vakttårn med mitraljøser. Leiren lå bare 40 kilometer fra Berlin. Jacob & offiserene kunne blitt drept av bomber fra amerikanske & britiske bombefly, som angrep Berlin fra vest, eller sovjetisk artilleri som hamret løs på tyskerne fra øst. De kunne ikke gjøre noe. Vinduene måtte blendes før natta, så ingen fly skulle se leiren. De var krigsvitner, innesperret & håpet at de ikke ble truffet. «Jeg har lært mer om Jacob. Han er blitt en mye mer levende person. Jeg har ikke visst noe om det han har vært igjennom. Jeg er veldig spent» sier Birgit, hun har en indre uro for at historien ender her i Luckenwalde. Birgit viser Eli et tinnetui som skal ha tilhørt Jacob. Hun forteller at det er et sigarettetui, & leser de inngraverte ordene ‘kaptein Skarstein’ & ‘958’ - det var hans fangenummer. Videre står årstallene 1943 til 1945 & leirnavnene ‘Schildberg, Luckenwalde’, samt den russiske armés stjerner. Hun antar med stor sikkerhet at etuiet er en gave fra en russisk krigsfange. Kanskje har Jacob delt litt av maten sin med russeren? «Dette er nok en takkegave. For medmenneskelighet. Fra din oldefar overfor en russisk krigsfange». De russiske krigsfangene var ikke beskyttet av Genèvekonvensjonen, fordi Sovjetunionen ikke hadde undertegnet avtalen. Derfor ble de brutalt behandlet & mange døde her. Over tre millioner russiske krigsfangene døde i tysk fangenskap.

Totalt døde 4.000-5.000 krigsfanger i Stalag 3A, de fleste var russere. I dag er leiren en krigskirkegard på 7.500 kvm, & inndelt i fire seksjoner; italienske, franske, jugoslaviske & sovjetiske graver. Andre nasjonaliteter er også gravlagt her, men innen en av de fire seksjonene.

Nå er Birgit veldig spent på hva som skjedde med Jacob. «Det er jo to mulige utfall. Det ene er at han ble sluppet fri. Det andre er at han dør her. Vet du hva som skjedde med Jacob?» Eli vet svar «Han overlevde & kom til Oslo 4. juni. Familien hadde fått beskjed & møtte ham på kaia.» Da Birgit kom til krigskirkegarden & så alle gravene tenkte hun: «Det kan hende det er oldefaren min som ligger her» hun visste ikke. Men nå som hun vet mere slår det Birgit at «det er jo noen sine oldeforeldre som ligger her. Veldig mange sine oldeforeldre, faktisk. De endte livet her». 

Birgit Skarstein reflekterer vakkert over Jacob & familiens liv etter hjemkomsten Martha må ha vært glad & lettet for å få Jacob for andre gang hjem fra krigen. Men like fullt vanskelig for Jacob å omstille seg til idylliske Olden etter å ha sett så mye død & fordervelse. Birgit begynte slektsreisen ganske blank. Etter mange spørsmål & mange svar har hun funnet personer & skjebner som hun nå føler at hun kjenner til. «Det har vært kjempeartig å finne ut stadig mer om det som har skjedd», dette vil hun dele med faren & søsknene for å fortelle hva hun har funnet ut.

Historien gir inntrykk også på dem, men Birgit stopper ikke gravingen. Oldefaren satt faktisk i fangenskap i to år, hun spør faren om bestefar Reidar snakket om krigen? Han må jo huske det, ettersom Jacob var borte da Reidar var mellom 19 & 21 år gammel. «Nei, jeg har aldri hørt noe om den tida» svarer faren, men «jeg vet jo at de var flotte personer. Sterke personer».

Det er også inntrykket Birgit sitter igjen med. «Det er mye å se opp til i familien. Etter å ha lært mer om slekta, så føler jeg stolthet over å si at jeg er en Skarstein. Den gjengen tilhører jeg. De er skikkelig bra».
. . . . . . . .
Programmet viste oss nye sider av norsk historie vel 70 år & mere tilbake i tid. Vi brukte ikke tiden på å slå opp i folketellinger & kirkebøker, men hentet opplysninger fra lokalhistorien & krigshistorien, to felt som mange ganger er sterkt overlappende - også i dette fredfulle lille landet. 

Av andre kilder som presenteres her er lensmannens protokoller i forbindelse med konkurs, auksjoner & tvangssalg. Disse ligger i statsarkivene & kan gi mye nyttig informasjon til slektsforskere.

Dessuten finnes det i arkiver & på nett mye materiell om livet til norske krigsfanger under krigen. Vi forstår at tidligere fangeleirer er like gode reisemål i en slektsreise som husmannsplassene oppi lia.