søndag 20. januar 2013

Vegard Ulvangs slektsreise

- Her i stua fikk han undervisning, sier Astrid Tåvær. - Fikk han det? Sitter vi midt i skolestua? Det er fantastisk. Fra slutten av 1860-tallet. Nå blir jeg målløs, svarer en ydmyk Vegard Ulvang. I det tredje Hvem tror du at du er?- programmet viser den profilerte skiløperen en klar interesse for historieskriving & slektsforskning. Han er reflektert, ser sammenhenger & foreslår sjøl hvilke veier han & hjelperne skal gå videre. Nå er jo veien videre fastlagt av produsentene i samarbeid med Riksarkivet, lokalhistorikere & slektsforskere allerede. Under innspillingen var Vegard så ivrig at han fikk forbud mot å lete sjøl etter slekta i pausene. Det sistnevnte kom ikke fram i programmet, men viser med all tydelighet hvor spennende denne hobbyen er.

Ulvangs slektsreise var godt strukturert & forberedt. Fra en familiær start på hytta i Sør-Varanger, via nybiblioteket i Vadsø – kvenenes hovedstad – til vakre Helgeland. Her tilbringer han tre solfylte dager, dvs vel 40 TV-minutter av det timelange suksessprogrammet.

Flere momenter fra slekstreisa vil vi ha nytta av for å forstå livet til våre egne forfedre:

  1. Sjøl om landet vårt hadde store klasseskiller fungerte samfunnet bra i forhold til svake grupper. Kirka var lenge en sentral institusjon, men kommunale oppgaver som fattigomsorg & skolevesen utviklet seg positivt i løpet av 1800-tallet.
  2. Høgre utdanning var forbeholdt de få, men ungdom med gode evner kunne få studere sjøl om de kom fra fattige kår.
  3. Internasjonal politikk påvirket lokalsamfunnene, både direkte & gjennom lovverket. Minoritetenes rettigheter ble tidvis begrenset pga nasjonale interesser.
Vegard er født & oppvokst i Kirkenes, mens mor Ingrid er fra Vadsø. Her bodde & virket skiløperens oldefar Wilhelm Skogsholm som lærer. Skogsholms arbeid med språklig integrering – fornorsking av kvener – ga ham i 1926 kongens fortjenestemedalje i gull. Det store mysteriet i denne greina av slekta har alltid vært Wilhelms opphav. De visste at han kom fra ei øy på Helgelandskysten, Skogsholmen, men intet mer. Verken sønnen Bjarne, sønnedatter Ingrid eller Wilhelms sønnedattersønn viste noe om oldefarens oppvekst. 
Wilhelm Skogsholm var en streng lærer. Mamma Ulvang viser fram nekrologen fra 7. april 1943. "Lærer Wilhelm Skogsholm er død, nær 84 år gammel. Med ham er en herre av den gode gamle støpning vandret bort. Avdøde har hatt sin heim i Vadsø, & i Vadsø folkeskole har han nedlagt stort & godt arbeid.(…)” Dette vil Vegard lære mer om & kjører rundt Varangerfjorden til Vadsø for å møte skolemannen Eyvind Bråstad Jensen som har jobbet på høgt nivå i forvaltning & universitet. Bl.a. skrevet bøker om forsnorskningspolitikk & de tre stammers møte, dvs nordmenn, samer & kvener. Fagmannen viser Ulvang søknaden fra fylkesmannen i Finnmark til hoffet om tildeling av fortjenestemedaljen:
”Over 50 % av befolkningen er kvener, & barna taler kvensk hjemme. Arbeidet herr Skogsholm har gjort for å lære barna norsk & få dem til å bruke det som morsmål er så stort at han fortjener den høyeste påskjønnelse for fortjeneste som lærer i et språkblandet distrikt.”
Årsakene til den harde fornorskningen lå i storpolitikken. Fra 1852 ønsket Russland-Finland en ”korridor” til Ishavet, & i Norge fryktet mange at Russland skulle annektere Sør-Varanger. I en spent politisk situasjon kunne den store kvenske befolkninga bli brukt som argument fra russisk-finsk side - de utgjorde den finske fare. Derfor må alle kvener lære seg norsk. Fra 1898 forbys kvenske & samiske barn å bruke morsmålet i skola.

Filminnslagene under denne samtalen om kvenene viser reindriftssamer på finnmarksvidda. Det er tankeløs illustrering & forvrenger i stedet for å klargjøre kvener som folkegruppe. Kvenene dreiv ikke med reinsdyr, de var i utgangspunktet bønder & fiskere.


Ulvang imponerer flere ganger i programmet, ikke minst når han spør om hvordan en ung, ubemidlet mann fra enkle kår kunne skaffe seg utdanning? Det fantes kun en lærerutdanning i Nord-Norge: Tromsø Seminar. Studiene varte i to til fire år, & en friplassordning ga evnerike ungdommer muligheten til høgre utdanning. Men de forpliktet seg til å arbeide minst sju år i bygder nordpå, i første rekke innen sitt eget prosti.

Avgangsvitnemålet fra Tromsø seminar gir en viktig opplysning, nemlig oldefarens fulle navn Wilhelm Johan Rasmussen Skogsholm fra Tjøtta prestegjeld, født i 1860. ”Nå ble jeg mer nysgjerrig, for her ser jeg et ukjent etternavn”, sier Vegard. ”Han heter Rasmussen. Det tyder på at faren het Rasmus et eller annet.”
Wilhelm Skogsholm dro ikke tilbake til Helgeland etter Seminaret i Tromsø, han valgte Øst-Finnmark. 

Vegard Ulvang drar motsatt vei for å finne sin oldefars opphav. Til Sandnessjøen i Alstahaug kommune & videre til Tjøtta hvor han møter historiker Kåre Hansen. Få helgelendinger har studert gamle kilder så grundig som Hansen.
Kåre slår imidlertid opp på konfirmasjonslistene på digitalarkivet & finner Wilhelms konfirmasjon i 1875. Født 23. januar 1860 i Kåfjord dvs i et område der ”de tre stammene” virkelig møtes. Men han er verken kven eller same. Foreldrene er ”gift mand Rasmus Arnesen af Hadsel, & pige Nelle Marie Jensdatter fra Bergen". Han er gift & hun ugift.



I folketellinga 1865 finner de Nelle på Tjøtta gård som tjenestejente hos Brodtkorb’ene.
Men sønnen bor ikke sammen med Nelle. Kåre Hansen viser at i samme folketelling er Wilhelm satt bort til oppfostring på husmannsplassen Hestgarden, som lå under gården Haugen på naboøya Tro, sammen med husfader Ole Jørgen Olsen, født i 1830, hans kone & et barn – fosterglunten.

Der står det "til oppfostring mot betaling". Legg merke til en liten nyanse. Det står "mot betaling". Det står ikke "mot betaling fra fattigkassen". - Det er altså hun som betaler. - Ja, det er riktig. Hun jobbet her & betalte for ham mens han var der ute. Dette var en helt korrekt opplysning. Kåre Hansen fant dessuten ut at faren Rasmus, via fogden i Lofoten & Vesterålen, betalte barnebidrag inntil han døde i 1869. Denne opplysningen ble det ikke plass til i programmet.

Men Tro ligger langt fra Skogsholmen - noe dramatisk skjer i familien. Fosterfaren dør på havet 17. april 1866 på vei hjem fra Lofotfisket, men begravelsesdatoen er blank. - Han fikk sin grav på sjøen. Han ble 36 år gammel.

”Da ble det problemer på gården. Ei enke & en fostersønn. Da forstår jeg at han må bort igjen. Han er bare seks år & kan ikke forsørge seg selv. En så dramatisk melding vil en seksåring huske livet ut. Den meldingen har han sannsynligvis ikke delt med sønnen. & han igjen delte den ikke med mor. Det sier litt om tida også. Man har holdt ting skjult. Nå skal vi vel ut på Skogsholmen? For en historie! Det er rene romanen. Jeg er målløs. Det gjør sterkt inntrykk” sier Vegard Ulvang.
Ulvang-programmet gjentar opplysningene fra Linn Skåber-programmet om auksjonering av fosterunger til de som krevde minst betaling. Kåre Hansen presiserte, men det kom ikke med i TV-ruta, at fattigvesenet også vektla skikkethet & omsorg for fosterbarna. Fattigkommisjonen satte bort unger til de som krevde minst for den beste pleien. Regelen var at det var godt ansette personer som fikk fostre opp unger for fattigvesenet. Viste det seg etter hvert at ungene ble dårlig behandlet kom fattigstyret & hentet barna.

Nok en gang blir Wilhelm satt bort til nye fosterforeldre. Husmann & fisker Sivert Nilsen & kona Ulrikanna Abrahamsdatter på gården Skjæret på Skogsholmen, ei øy nord for Vega. Wilhelm Skogsholm kommer til øya som ga ham etternavnet. En ny, god fosterfamilie & nye oppgaver. Han ror passasjerer rundt til øyene, samler egg & dun & passer kyr. Han lærte å slite for føden, & viktigere: her fikk han gå på skole. Det var omgangskole på den tiden.

På Skogsholmen møter Ulvang Astrid Tåvær & blir invitert inne i hennes barndomshjem fra 1863. - Sto huset her da oldefar bodde her, spør Vegard. - Ja, det gjorde det, svarer Astrid, her i stua fikk han undervisning. Hun viser han skoleprotokollen for Tjøtta "Skoleåret 1868, de skolepliktige børn & navn." Her står både navnet, fagene & de karakterene 8 åringen fikk i første klasse.


Astrid Tåvær har mer å vise fram. Et atelierfoto av en voksen Wilhelm i helfigur med bikkje, hatt & frakk. Bildet sto i familiens album. Det tyder på at han hadde det godt på Skjæret & ville vise dem at det hadde gått bra med ham. ”Da har han nok gode minner herfra. Nå ble jeg ordentlig rørt, jeg. Nå er ringen sluttet” sier Ulvang.

Dypt rørt ble Vegard også da han spurte om Nelle kunne lese & skrive. Det kan vi ikke svare på, svarer Kåre Hansen i et upublisert innslag. Det var nok en fordel på Tjøtta gård, men vi har ingen sikker kunnskap om dette.

Siste del av programmet dreier seg om Nelles litt sørgelige liv på Helgeland. Kåre Hansen har med seg historiker Sveinung Meyer Svendsen fra Arkiv i Nordland. Vegard vil finne ut mer om Nelle.

- Ja. Vi vet at hun forsvant fra Tjøtta gård samme år som Wilhelm kom hit, i 1866, sier Kåre. Wilhelms mor arbeider på flere ulike gårder i nabokommunene. Hun har vandret rundt fra gård til gård på øyene her. Ofte ett år her & ett år der. Men i arkivene har vi & funnet flere spor. Til slutt blir Nelle tatt vare på av fattigstyret på Vega, forteller Sveinung, noen sjømil sør for Skogsholmen. - Hun ble erklært sinnssyk.

Det var ingen solskinnshistorie. Attesten fra Tjøtta gård ble ikke et springbrett oppover på samfunnets rangstige. Hun fartet rundt. Hun ble aldri gift, som andre tjenestejenter ble. Mens Nelles liv går mot slutten, har Wilhelm startet et nytt liv i Vadsø. Visste han hvordan det gikk med mora? Gjorde han noe forsøk på å ta kontakt som voksen? Ja da, sier Sveiung, Jeg har en protokoll til her. Her har vi kopiboka til fattigkommisjonen på Vega.Fattigvesenet på Vega skriver i 1890 til Wilhelm angående hans aldrende mor. "Underrettet om at hans moder Nelle er så svakelig at hun har måttet få hjelp av fattigvesenet." Like etter at fattigvesenet skrev, skrev Wilhelm brev tilbake. Han visste om situasjonen til sin fattige mor. "Svar på skrivelse av 9. januar. Han takker for den hjelp fattigvesenet har ytt hans mor & erklærer seg villig til å refundere fattigvesenets utlegg. Ber om at man må sende ham regning så ofte som mulig for at utlegget ikke skal føles altfor tungt." 

- Du verden. Det er en sterk historie, avslutter Vegard Ulvang.

1 kommentar:

  1. Disse programmene er veldig interessante!
    Og det er mange sterke historier rundt om, mange familiehemmeligheter, selv i "de beste familier".

    SvarSlett