Slaveriet - tur/retur

Reisende har vi alltid vært. Både nordboere & andre. Vi tror gjerne at lange reiser er noe nytt som kom med masseturismen, charterfly & interrail? Eneste forskjellen nå er at flere reiser, sjølve reisetiden er rask, men avstandene var like lange, om ikke lengre dengang da.

Islandske Steinunn Jóhannesdóttir skriver om en lang reise i sin historiske roman Bortføringen som kom på norsk i 2006.

Hun tar utgangspunkt i en faktisk hendelse da tyrkiske & hollandske sjørøvere i 1627 kom til Vestmannaøyene på Island, & tok med seg tre-fire hundre menn, kvinner & barn. De som overlevde den lange reisen ble solgt på slavemarkedet i Alger. Utgangspunktet er skriftlige kilder, håndskrevne brev & navnelister, men historiens drama er gjendiktet.

Vi vet at vikingene røvet med seg mennesker. Men folk fra Norden ble også fanget av sjørøvere & solgt som slaver i Nord-Afrika. Dette pågikk i flere hundre år, men er relativt ukjent i Norge. Over tusen norske sjømenn led denne skjebnen, leser jeg. Bokens hovedperson er Gudridur Simonardóttir. Hun lever ni år i slaveriet før hun blir kjøpt fri. Historien er spennende & jeg anbefaler boka.

At sjøfolk reiste langt er ingen overraskelse. Men at det gikk an å sende brevbud fra Alger i Nord-Afrika til København for å be kongen om hjelp overrasker. & Kristian Kvart sender hjelp i form av personer & penger som kjøper landsmenn fri. De færreste slaver opplevde dét. Slavene lærte seg både språk & skikk i sitt nye land. Tok de imot en annen tro kom det ikke på tale å bli kjøpt fri fra barbariet.

Bokomtale i Aftenposten, her.