Geir Lippestads slektsreise

«Psykisk utviklingshemmede, rett & slett.  Dette er jo et felt jeg er veldig opptatt av. De må jo ha ... vært opptatt av det feltet. Det merker jeg at jeg blir veldig rørt av» sier Geir Lippestad. Men dessverre vinner advokat Lippestad over medmennesket Geir. Følelsene er dempet. Mange seere ble nok mer berørt enn det hovedpersonen viser i denne episoden av «Hvem tror du at du er».

I det første av åtte programmer i sesong tre følger den sympatiske, velreflekterte & dyktige Geir Lippestad to linjer. Han vil vite mer om sin bestefars røtter, & han vil se nærmere på om en quislingminister Lippestad kan være i slekt med familien. Av naturlige & dramaturgiske grunner starter Geir Lippestad (f. 1964) klatringen i sitt nærmeste slektstre. 

Geir har ikke prioritert å gå bakover i slekta for å se hvor han kommer fra. Oppvokst på Nordstrand i Oslo i en tradisjonell 60-tallsfamilje; mor Ellen hjemmearbeidende, far Bjørn utearbeidende. De snakket ikke om viktige saker i den familien, verken om slekt eller økonomi. Sjokket kom da faren Bjørn Lippestad (1937-1998) gikk personlig konkurs & huset tvangssolgt. En tragedie som faren aldri kom seg over.

Slektsforskning starter alltid med å snakke med sine nærmeste – helst eldre – slektninger. Lippestad starter med sin bror & nabo Bjørn for å bla i familiealbumet & utveksle hva de vet om slekta. Strevde faren med å følge i sin fars – guttenes bestefar – Carl Fredriks fotspor? Farfaren var en markant personlighet på Nordstrand, hadde en god stilling på Ringnes bryggeri & bidro med mye veldedig arbeid i bydelen.

De finner et foto der farfar Carl Fredrik i 1946 holder tale ved avduking av et minnesmerke over de fra som falt under annen verdenskrig. Guttene har hørt en historie at Carl Fredrik Brandt Lippestad (1902-1973) tok i bruk mellomnavnet Brandt under eller etter krigen. Han hadde en i slekta som het Lippestad som var sosialminister i Quisling-regjeringa, & tok navnet Brandt for å vise avstand. «Kanskje det er derfor vi vet lite om den slekta?» 

Geir tar først kontakt med Oslo byarkiv for å finne ut mer om farfaren. Her viser historiker Johanne Bergkvist ham en sekundærkilde som Oslo & noen få andre kommuner har, nemlig adressebøker. I adresseboka for 1927 finner Lippestad Carl Fredrik i Pilestedet 41 A, andre etasje. I Den kommunale folketellinga for 1915 finner de mora Gudrun Hildeborg (1865 -1952) på samme adresse. Hun er enke & bor i fattige kår med fem barn i alderen 10 til 18 år. Carl Fredrik er 13 år. «Det må jo ha betydd noe å vokse opp uten far.»  Lippestad vet ingen ting om oldefaren som døde så tidlig. Han kjenner faktisk ikke navnet engang.

På Digitalarkivets skanna kirkebøker har Johanne Bergkvist funnet farfarens dåp i 1902, & her står - med sirlig presteskrift - dåpsbarnets navn Karl Fredrik Brandt Lippestad samt foreldrenes navn: Gudrun & Karl Thorvald Lippestad. Carl med K i prestens bok. Bergkvist viser også ei konfirmasjonsliste fra Christiania 1871, der Carl Thorvald er oppført som «dreng av Hobøl sogn» fra gården Lippestad. Det var uvant tidlig for en ung gutt å flytte til hovedstaden, & Geir kjører ned til Østfold for å treffe lokalhistoriker Asbjørn Hjorthaug på gården Lippestad, en gård som forøvrig ikke lenger er i slektas eie.

Hjorthaug starter med folketellinga 1865 for gården Leppestad.

Husfaderen heter Andreas Andreasen & er far til oldefar Carl Thorvald. Mora heter Gunhild, & tiåringen Karl T. Andreasen er familiens eneste gutt i folketellinga. Var han odelsgutten? Lederen i Hobøl historielag avkrefter dette. Det finnes en dåp i 1844 der ekteparet får sin førstefødte gutt Johan Anton Andreasen. Men eldstegutten ønsket å studere, han fikk dra til Christiania. Lillebror Carl Thorvald fulgte etter. - Hvorfor tok han valget & dro til byen, i stedet for å overta denne fine gården, funderer Lippestad på.

Asbjørn Hjorthaug har svar på dette spørsmålet også. På et foto av «Torshaug Institut for aandelig abnorme Piger omkring 1888» står på rekke & rad Carl Thorvald Lippestad, Johan Anton Lippestad, fru Johan Anton Lippestad, frøken Emma Lippestad, frøken Helene Lippestad…  «Her var det mange Lippestad» slår Geir fast når sannhetens øyeblikk inntreffer. Hans forfedre var i sin tid opptatt av det samme feltet som han sjøl, psykisk utviklingshemmede. Geir Lippestad blir rørt, men hans profesjonelle holdninger begrenser intensiteten. Rørt med måte. Her synes jeg han kunne vist mer følelser.

Lippestad har jobbet med funksjonshemmede i mange år & blir stolt over at oldefaren & hans bror var pionerer på dette feltet. Men samtidig sint på seg sjøl: «Hvorfor i all verden har jeg ikke funnet ut dette før?» Det samme spørsmålet stiller en million TV-seere seg også, men opplysningen & atferden er troverdig. Geir Lippestad kjente ikke sin slektshistorie.

Lippestad har fått noen svar, men flere nye spørsmål. Hvorfor dro brødrene fra slektsgården til Christiania? «Hva gjorde at de begynte å jobbe for jenter med psykisk utviklingshemming?»  Lippestad drar i oldefars fotspor til Oslo & barnehagen som engang var gamle Torshov institutt. Her møter han professor i spesialpedagogikk Eva Simonsen, som kan fortelle om spesialskolehistorien i Norge. Hun opplyser at Carl Thorvald også tok lærerutdannelse som sin bror & ble en dyktig fagmann. Begge jobbet på instituttet som Johan Anton Lippestad grunnla i 1878, ett år etter at han kjøpte gården - Torshov øvre – på 15 mål for 20.000 kr.

Professor Simonsen viser lister over noen av de ansatte som arbeidet på instituttet: Øverst står Andreas (Andreasen) Lippestad, guttenes far fra Hobøl.  Carl Thorvald & broren er her, & alle søstrene, Helene, Emma samt Hanna (Johanne Elisabeth Karoline Larsen) som gifter seg med Johan Anton & blir en Lippestad.  Hele åtte stykker. – «Du verden, hele slekta jobber her.  Du verden ...» Faktisk finner de på bildet over ansatte også Gudrun Hildeborg Møller som gifter seg med Carl Thorvald & også blir en ‘Lippestad’.

 

Familieforetaket var banebrytende i sin tid. De kjente godt til pedagogiske trender i andre land, & innførte moderne metoder i Norge for at utviklingshemmede barn skulle få et bedre liv, integrert i samfunnet. «Det gjør meg rett & slett stolt av disse to brødrene & søstrene deres» sier Geir Lippestad. Han blir ikke mindre stolt over å få vite at Carl Thorvald får oppgaven med å etablere Christianias særskolevesen, som seinere blir Oslo Særskole. Oldefaren levde & åndet for sitt yrke & barna han jobbet for. Tanken om at alle har lik verdi. Geir Lippestad merker at han begynner å bli glad i Carl Thorvald.

Her går programmet over i del to av slektsgåten, & programskaperne gjør en stor brøler. To ganger har de vært innom Emma Lippestads navn uten å fokusere på hennes livsverk.

Emma Alethe Lippestad (1858-1921) gift Hjort i 1890 er kjent fra det som i dag heter Emma Hjorths Hjem. I leksika står det at hun «var norsk åndssvakeomsorgs store kvinnelige pioner. (…) Emma Hjorths engasjement førtetil at hun 1898 opprettet Norges første store pleie- & arbeidshjem forsåkalt ikke-dannelsesdyktige åndssvake.» 

Slektsforskning & historie kan lett bli patriarkalsk i sitt fokus, & derfor er det viktig å ha et kvinneperspektiv i tankene når funnene skal formidles. I dette programmet var det både tid & rom for å la Geir Lippestad vite at ikke bare brødrene Johan Anton & Carl Thorvald var store pionerer, men også søsteren Emma. Lippestad – & vi seere - ble dessverre fratatt denne opplevelsen i programmet, & det var definitivt en feilvurdering.

Tilbake til sosialminister Johan Andreas Lippestad i NS-regjeringen. Geir Lippestad møter krigshistoriker Øystein Sørensen på Victoria Terrasse. Dagens Utenriksdepartement var bl.a. brukt av tyske Gestapo under krigen. Sørensen viser film & fotos fra krigen av minister Lippestad i regjeringsmøter & som taler «i full NS-statsråduniform».  Johan Lippestad var i kraft av sin stilling en av de mektigste mennene i NS-regimet i Norge.  

Vi får vite at det var først i august 1940 at Johan Andreas (1902-1961) meldte seg inn i NS. Det var ikke unikt, men han var altså ikke NS-medlem før krigen. Var han en opportunist eller en idealist? Spilte studiene i Tyskland noen rolle for veivalget?

Johan Andreas bygget først opp partiets medlemsorganisasjon, & allerede neste høst ble han utnevnt til statsråd for Sosialdepartementet. Her gjorde han en faglig god jobb & kan ikke regnes som en av de verste nazistene i Quislingregimet, sjøl om han opplagt var med på å legitimere systemet. Biografien på snl.no viser en moderat person som gikk «inn for sosiale reformer & fikk gjennomført forordningen om krigspensjonering av 1941 & lov om barnetrygd 1944 – som uten endringer ble vedtatt av Stortinget 1946.» Johan Andreas Lippestad ble arrestert 9. mai 1945 & i 1946 dømt til livsvarig tvangsarbeid. Han ble imidlertid satt fri i 1956 & døde fem år seinere.

Krigshistoriker Øystein Sørensen viser Geir Lippestad en sjølbiografi som Johan Andreas laget i 1941 og, riktig nok, Johan Andreas er sønn av Johan Anton, oldefarens bror. Landssvikeren ble dermed søskenbarn til Carl Fredrik som tok i bruk ‘Brandt Lippestad’ under annen verdenskrig, et ordspill med mer enn én tolkning.

Programmet derimot slår sosialminister Lippestad «i hartkorn» med noe av det verste nazistene sto for & gjorde under okkupasjonen, & dermed får programmet dynamikken mellom de gode forfedrene & den slemme etterkommeren som gikk motsatt vei. Eller som hovedpersonen reflekterer - «Så skjer det et så dramatisk skifte i verdiståsted i neste generasjon. Det kan jeg nesten ikke forstå». Likevel er Geir Lippestad raus når han konkluderer med at bestefaren burde tilgitt sin fetter: «Bitterhet spiser opp hjertet.»

Slektshistorien avsluttes når Eva Simonsen viser ham sjøve livsverket til oldefar Carl Thorvald - Ullevålsveien skole, i dag ei skole for elever med lærevansker.  Han fikk Christiania kommune til å bygge denne skola i 1912, men døde sjøl under innflyttingen i august 1913. «Oldefaren jobbet seg i hjel for barna han var så opptatt av.»

Historien om Lippestadbrødrene & de «aandelig abnorme Piger» er et engasjerende program som tar opp viktige - & for mange ukjente opplysninger - om samfunnsutviklinga før & etter år 1900. Likevel vil jeg påpeke tre momenter som skuffet meg:

1. Monoton filming, for mye Geir Lippestad i en fin genser, mens han reflekterer over sine fellestrekk med forfedre han ante ingen ting om. Jeg tror ham på at disse opplysningene var ukjente, sjøl om alle i dag lett finner fram til disse slektslinjene & forfedrenes pionerarbeid via både digitalarkivets & nasjonalbibliotekets søkemuligheter.
2. Emma Hjorts arbeid ville vært en historisk høydare i dette programmet. Dessverre glapp et viktig kvinneperspektiv i formidlingen av en slektshistorie som også er Norgeshistorie.
3. Framstillingen av NS-minister Lippestad var ensidig negativ. Et nyansert blide kunne like gjerne framstilt Johan Andreas som sin fars sønn: Et positivt menneskesyn i en særdeles vanskelig tid.