Mia Gundersens slektsreise

«Torger Birkeland - hvem var han? Var han til sjøs? Jeg vet ikke. Så mange biter viser seg å være løgner. Til & med min onkel. Han visste ingenting om barndommen til sin far» sier Mia Gundersen på en slektsreise som fortoner seg som en lang nedtur i morfarens liv. Episode 5 av «Hvem tror du at du er» er spennende bl.a. fordi den viser stor norsk fattigdom i nær fortid – 1900-tallet. Men også fordi vi blir presentert litt ukjente & lite brukte kilder som slektsforskere absolutt bør sjekke ut der det er mulig.

Entertainer Mia Gundersen er født 1961 i Stavanger & forteller om en barndom preget av moras medisinavhengighet som tilslutt endte med en altfor tidlig død i 2008, bare 70 år gammel. Moras sykdom skulle for enhver pris skjules bak en vellykket fasade: «Nei, vi har det fint». Fasaden var ikke bare et ytre skall, også innad i familien ble hemmeligheter holdt tilbake. Mora fortalte lite om sin egen bakgrunn. Mia føler at det var noe fra moras barndom & oppvekst som «skulle ties i hjel».

Gundersen klarer ikke helt å få tak på morfar, Torger Birkeland. En mann med et vanskelig sinn. «Kanskje han også bar på en hemmelighet, på en sorg?» Derfor drar hun hjem til Stavanger for å snakke med sin søster Toni Gundersen (1965) & sin far.

Torger Birkeland Larsen (1909-1994) var gift med Ingfrid Birkeland (1914-2004). Ekteparet fikk ei jente, Mias mor Unni (1937-2008), & to gutter. Det var hvilte noe hemmelighetsfullt over Torger, en veldig flott mann. Mia er blitt fortalt at han var malermester av yrke. På fritiden dyrket han hobbymaleriet. Men han var ikke ‘bestefarkoselig’ Han klemte ikke barnebarna, & Mia klemte ikke ham. Faren husker Torger fra hjemmet i Vaisenhusgata: «Når vi kom på besøk, satt han for seg sjøl. Han satt & røykte der. Så hadde han et lite glass vin. Så kakket han, for han brukte sigarettmunnstykke. Han kakket på askebegeret. Den lyden glemmer jeg ikke».

Waise betyr «foreldreløst barn», & Vaisenhus betyr hjem for foreldreløse barn. Gatenavnet reagerer ingen på.  Men Mia erfarer at moras nærmeste heller ikke sitter på mye informasjon de heller.

Neste naturlige stopp blir hos onkel Thor Inge Birkeland, den eneste gjenlevende av barna til Mias morfar. Onkel & niese møtes utenfor Vaisenhusgata 39 i Stavanger, et stort hus der Torger & familien bodde store deler av barnas oppvekst. Kanskje han vet noe om hvorfor det var så mye usagt i familien? «Hvor mange bodde her?» spør Mia. Onkelen forteller at huset besto av sosialboliger & her bodde fem familier. Etter krigen var boligmangelen stor i Stavanger. «Mamma & pappa hadde ikke råd til noe annet» sier onkelen.

Gundersen er overrasket, hun har jo hørt at bestefaren var malermester. Det avkrefter onkelen kort, sannheten er sesongarbeid som maler. Mia skjønner at familiehistorien var full av små løgner. Miljøet der familien bodde var ikke godt. Mye fyll, skriking & rabalder. Det må ha vært tøft. Mias mor Unni skjemtes av stedet hun vokste opp i: «Er du Vaisenhus-unge, du?» Bakgrunnen forklarer på sett & vis den perfekte fasaden mora ønsket å bygge rundt fortiden. «Har du noe peiling på din fars oppvekst?» spør Mia, «nei, ingenting» er svaret onkelen gir.

De ser på et pass fra 1930. Bildet viser en staselig fyr på 21 år som reiste til sjøs i ung alder. Men passet mangler stempler. De eneste gjelder innreise til Hirtshals i Danmark. «Han har vel prøvd å få hyre». Men fikk han det?

For å finne ut om morfaren var til sjøs, oppsøker Mia museumspedagogen Kristin Cranner på Stavanger maritime museum. Her oppbevares mønstringsprotokoller over når sjømenn mønstret av & på skip. De finner raskt Torger i Stavanger. Han startet som dekksgutt, nederst på rangstigen. Bestefaren var også messegutt, igjen en førstereisrolle. Så hoppet han litt mellom forskjellige oppgaver. Fyrbøter, lemper, fyrbøter, fyrbøter. «Jeg aner hva en fyrbøter er» sier Mia, hun vet at det var et veldig tungt arbeid. «Ja. Helt forferdelig» svarer museumspedagogen.

Fyrbøterne hadde det hardeste arbeidet på dampskipene. De lempet kull for å holde dampmaskinene gående. Med temperaturer på opptil 60 grader, aske & slagg, en dørk som et glødende inferno. Ironiske sjøfolk kalte fyrbøterne for sotengler. En sotengel, som Torger, hadde lavest anseelse av alle sjøfolk.

Gundersen blir deprimert av oppdagelsen, bestefaren klarte aldri å komme seg oppover i samfunns­stigen. Å dra til sjøs var én mulighet han hadde, men han kom ikke dit han ville. Mia vet at morfaren Torger var ‘en lausunge’, født utenfor ekteskap. «Men hva slags oppvekst hadde han? & hvilke muligheter fikk han?»

Ferden videre går til Byarkivet i Stavanger hvor byarkivar Lars Olsen hjelper henne å finne ut mer om morfaren Torger Richard Birkeland Larsen. Olsen søker i folketellinga 1910 på Digitalarkivet.no, & bruker navnet Birkeland i stedet for det vanlige Larsen-navnet. «Vi vet at han er født i 1909 & vi vet at han er født i Stavanger». Søket finner tre alternative personer. «Da må nesten Richard være den rette». De finner familien på fem personer, foreldrene Rasmus & Elen Danielsen med sine to døtre, Marie & Regine. Regine Danielsen på 22 år & hennes 1½ år gamle sønn Richard Birkeland bor hos hennes foreldre. «Hva betyr det?» spør Mia & peker på forkortelsen ‘ug’ bak Regines navn - «Det betyr ugift».

Torger Rikard Birkelands dåp 11. juni 1909. Faren er ungkarl fyrbøter Torger Pedersen Birkeland, født 1889.

Lars på Byarkivet har kommunale folketellinger år for år innbundet i protokoller. De leter seg bakover i Regines familie & finner henne i 1909-tellinga med en udøpt sønn, født 10. april 1909, det må være Torger. Om Rasmus, morfarens morfar, står det at han er blikkenslager, samt «betaler ikke skatt». Familien var så fattig at de ikke betalte skatt. Men det stopper ikke her, en annen kommentar slår Mia helt ut: «Drikkfeldig!» Torger & mora liten bor sammen med hans fattige besteforeldre, & bestefaren drikker.

Folketellinga 1910 på Digitalarkivet.

I neste kommunale folketelling som Lars Olsen viser henne, finner de Regine i 1915 som hustru til fabrikkarbeider Hans Larsen. I moras nye familie bor også tre yngre søsken; Ingeborg, Lauritz & Henny. Det ser ut til å gå bra med Torger nå, en hel stor familie med mor & stefar & tre halvsøsken. Humøret stiger hos Mia Gundersen, men i ei seinere folketelling bor Regine & Hans på ei ny adresse. Her finner de bare stefaren Hans, mora Regine & halvsøsknene. «Hvor er Torger? Hvorfor er ikke han der, lille gutten?» sier en fortvilet Mia. Byarkivaren foreslår å søke opp besteforeldrene. Det stemmer Torger er tilbake hos besteforeldrene. «Han passet ikke inn» sier Mia «eller så har det vært for mange munner å mette, så de måtte fordeles». Her treffer hun spikeren på hodet. Det var ganske vanlig å la barn vokse opp hos andre familiemedlemmer hvis situasjonen krevde det. Men folketellingene forteller ikke hvorfor hans mor & stefar velger ham bort.

Det framgikk ikke i programmet, men Regine & Hans fikk fire felles barn i løpet av fem år - Ingeborg Elvira (1911), Laurits Raphael (1912), Henny Ragnhild (1914) & Ingolv Marvel (1916). Med to voksne & halvbroren Torger ble det trangt med sju personer under samme tak.
Heller ikke den biologiske faren var noen aktuell omsorgsperson. Torger Pedersen Birkeland giftet seg i 1910 med Klara Sofie Birkedal & fikk tre barn - Peder Arnold (1910), Nancy Kristine (1912) & Tor Kaare (1920). *)

Torger må bo hos besteforeldrene i Nedre Blåsenborg, et av de usleste strøkene i Stavanger. Nedre Blåsenborg var et belastet område med små, trange, gamle hus uten innlagt vann. Her bodde de fattige arbeiderne. Mia går omkring i det gamle fabrikkområdet i Nedre Blåsenborg for å se hvor Torger bodde da han ble satt bort til besteforeldrene. Hun ser for seg livet til sin morfar, vekk fra mor & søsken, plassert hos besteforeldrene. I det verste strøket. Hun har vondt av den lille gutten. Det kan ikke bli verre – tror hun før et nytt spørsmål dukker opp hos henne. Hun vet om oppveksten i veldig fattige kår, «men var det noen som fikk ham på skole?»

Svaret på det finner hun på Byarkivet i Stavanger. Byarkivaren er rede til å sjekke om morfaren gikk på skole. Torger bodde i østre bydel, & han velger å starte med Petri skole. Lars finner fram skoleprotokollene fra den perioden, de finner han raskt i første klasse – gutter. I protokollene har læreren ført både fravær & karakterer. De følger Torgers anmerkninger, han har ikke noe fravær. Mia smiler «Det var ikke verst. Med tanke på strøket han bodde i, & sykdommer». Karakteren er gode, 1 er best, byarkivar Olsen leser opp 2, 2, 2, 2. I flid & orden & oppførsel, én & en halv, en halv & én. Han gjør det bra, over snittet i klassen. Slik fortsetter det i klasse etter klasse, år etter år. «Jeg blir så glad på morfars vegne. Tross alt. Jeg var livredd for at han ikke hadde gått på skole. At alt var bare ræva. Dette var oppløftende».  Flittig & flink, i tegning får han «meget godt».

Men i femte klasse, skjer det noe i Torgers liv. Gutten flytter til Sletten 4 & skifter skole. Byarkivaren må finne fram andre protokoller & finner ham til slutt på Johannes skole. Mia får kikke sjøl & oppdager mye fravær. Går på skolen, borte to dager her & to dager der, så fire dager. Hele tolv dager i februar har han skulket, uten tillatelse. «Nei, dette ser ikke bra ut» sier Mia. Karakterne er nå ‘meget’ & ‘t’ & ‘noget’.

Det er stort sett noget & temmelig sier byarkivaren. Men i protokollene står det ikke ‘t’, men ‘Tf’. Forkortelsen betyr ‘Tilfredstillende’ & er jamngodt med karakteren ‘Godt’ – midt på treet. Forklaringen han gir yter ikke Torger rettferdighet.

Gundersen synes fryktelig synd på morfaren «Det er fordi han har flyttet. Det har vært kaos. For et hardt liv! Det er ‘n’ & ‘n’. Å, fy søren (…) se her, han har ikke fått karakterer. Ikke fått karakterer engang». Til slutt leser Mia at morfaren blir sendt til Lindøya. «Nei! Gud, så grusomt! Han havner på Lindøy. Gud, så grusomt! & så fort det skjedde!»

Lindøy tvangsskole lå på ei øy rett utenfor Stavanger & var ei av fire statlige tvangsskoler i Norge. Her ble ’moralsk fordervede’ gutter isolert fra samfunnet, ofte pga bagatellmessige ting, uro i klassen eller skulk. Barna skulle tuktes inn på den rette vei, med knallhardt arbeid fra morgen til kveld. I arkivet ligger også brevet som skolebestyreren skrev for å få sendt Torger til tvangsskola på Lindøya.

«Torger Larsen, elev av herr Naustdals 6C-gutter i den kommunale middelskole, har skulket en fjorten dagers tid. Før bodde han hos besteforeldrene. Stefar tar seg litt av ham. Bor nå hjemme hos mora, men i forhold som svekker hans moral & motstandskraft. Jeg ble først i går underrettet om forholdet. Han ble innfanget i morges & brakt på kontoret, hvor han ble alvorlig formant & lovet bedring. For å prøve ham satte jeg ham i stand til å rømme hvis han ville. Jeg skrev et brev til klasseforstander & sendte ham alene for å melde seg i sin klasse. Han greide det ikke. Er rømt igjen & på vidvanke. Jeg tør herved be om det ærede tilsynsutvalgs assistanse til hurtigst mulig å få plassert gutten på Lindøen. Så han ikke selv skal ta mer skade av forholdene enn allerede skjedd».   10. mars 1922. Tjodolv Jespersen, skolebestyrer ved Johannes skole.

Det kalde brevet går rett inn i hjertet på Mia Gundersen. Hun er rystet, heller ikke denne historien er kommet fram i familien. «Tenk på den hemmeligheten - han har vært på Lindøy».

Hvor lang tid var han der? Vanligvis ble guttene sendt til Lindøy for noen måneder. Ut fra brevene, leser de at Torger var der i ett år & åtte måneder. Ei veldig lang tid på tvangsskole. Mia slår fast at de hjemlige familieproblemene var årsaken, Hun synes synd på morfaren. Han ble på en måte straffet for forholdene hjemme, & sendt vekk.

Gundersen tar båten ut Lindøy for å finne ut hvordan morfaren hadde det. Her har hun aldri vært før, men hun husker at hun & morfaren en gang kjørte forbi Lindøy - skrekkens øy - med båt. I dag er tvangsskola nedlagt, men bygningene står fortsatt. Øya framstår som en vakker idyll, helt ulikt fabrikkstrøket Torger vokste opp i.

På Lindøy møter Mia lokalhistoriker Johnny Emanuelsen som kan fortelle om hvordan guttene hadde det på øya. Han har lest seg opp om Lindøy. Den gang i 20-årene var det laget et reglement som forteller om hvilket menneskesyn & pedagogikk de brukte på de forsømte ungene. Guttene fikk ikke gå utenfor skolas område eller få besøk av foreldrene uten tillatelse. Å motta eller sende brev & gaver var nøye regulert. Oppførte en elev seg ‘slett’ ble han refset. Kostholdet kunne bli redusert som straff, & legemlig avstraffelse med piskeslag var vanlig. Antallet piskeslag varierte etter forseelsene. «Piskeslag? Det er jo helt forferdelig» sier Mia. Dessuten ble guttene holdt igjen på tvangsskola i de korte feriene, jul, påske & pinse. «I sommerferien, som varer i fire uker, sysselsettes guttene med passende, legemlig arbeid» sto det også i reglementet. Som oftest var det å bygge veier, steinarbeid.

Da Torger ble sendt til Lindøy i 1922 var han en av 30 gutter på tvangsskola. Her måtte de bruke skolas uniform. Pedagogikken var nådeløs & tungt fysisk arbeid dagligdags. Innad i gutteflokken var miljøet preget av hierarki. Eldre gutter bestemte over de yngre. Ingen gutter skulle – etter reglementet – være der lenger enn ett år. Likevel ble Torger der i nesten to.

Hva skjedde eleven da de kom ut herfra? Sannsynligvis ingen sosial framgang. Det var stigmatiserende å være Lindøy-gutt. De heldige fikk dra til sjøs etterpå for skape seg et verdig liv. Mia vet allerede at heller ikke dét gikk veien for Torger. Verdigheten kom aldri på plass for morfaren. «I generasjoner har folk blitt truet. ‘Hvis du ikke er snill, så sendes du til Lindøy.’ Tenk at i løpet av to generasjoner har ikke vi hørt ett ord om dette».

Mia går rundt på vakre Lindøy for å fordøye inntrykkene etter slektsreisa i morfarens fortid. Hun føler hans smerte som sin egen. «Dette oppholdet som varte altfor lenge for min morfar, har preget ham hele livet. Det må ha gjort så vondt. Å bli fratatt hele sin utvikling. Det å få ødelagt personligheten sin. Det må ha vært forferdelig». Hun ser på steinveier laget av kampesteiner, bygget av barnehender. Hun fatter ikke hvordan det gikk an å la unger slite med stein? Gundersen forstår sin morfar & hans liv bedre nå, Torger ble avvist av alle, & var nødt til å reise til sjøs. Men han klarte ikke bli noe annet enn en sotengel.

Programmet avsluttes på kirkegården ved besteforeldrenes gravsted sammen med søster Toni & faren. Mia forteller dem historien om en liten gutt - Torger Richard Birkeland Larsen- & om en smerte som preget familien i to generasjoner. Han ble fratatt alt, hele barndommen. Det er nesten et under at han klarte å kave seg opp til overflata igjen. «Vi har fått hull på noe. Noe som har vært en stygg hemmelighet i vår familie». Samtidig er de glade for at de nå har en bedre mulighet til å bli kjent med sin morfar & svigerfar. Mia Gundersen har fått svar på veldig mye, det føles både godt & vondt. Mest vondt. 
. . . . . . . . . .
Programmet denne gang viser oss flere nyttige kilder som slektsforskere & historikere kan ha stor glede av.

1. Kommunale folketellinger finnes i mange byer, & dekker ofte tiden mellom de 10-årlige statlige folketellingene.
2. Mønstringsprotokoller & mannskapslister for båtene gir opplysninger om hvor & når sjøfolkene dro & jobbet.
3. Pass hadde ikke alle, her kan reisevirksomheten noen ganger dokumenters.
4. Sist men ikke minst, alle gikk på skole, & skoleprotokoller gir en fantastisk fin informasjon om levd liv i de viktige barneåra. Arkivene har kildene.

*) Takk til arkivar Grethe Flood ved Riksarkivet som la ut lenker til kirkebøkene på Digitalarkivets brukerforum.