Mona Levins slektsreise

Innen jødisk tradisjon heter det at «du skal fortelle dine barn», sier Mona Levin, «men vet jeg hvem jeg er» spør hun retorisk. «Jeg er mange ting, akkurat som andre mennesker. Først er jeg norsk, & så er jeg jødisk.» Levin har mye i bagasjen hjemmefra. Hun kjenner til jødisk historie, kultur & tradisjon, men episode 4 av Hvem tror du at du er viser at slektshistorien ikke stikker dypt i hukommelsen. Hvorfor fortalte de så lite – etter krigen – om livet før krigen?

Skuespiller, forfatter & journalist Mona Levin (1939) er datter av pianist Robert Levin & Solveig Bernstein & vokste opp på Frogner i Oslo.  Etter at hun sjøl er blitt bestemor oppstår et behov for å vite mer om bakgrunnen til pappaens familie. Hun skal fortelle videre til sine barn & barnebarn. En stor andel av Norges jødiske befolkning ble utryddet under krigen. Monas familie er intet unntak. Det vet hun & alle andre. Da krigen var slutt snakket foreldrene lite om det som hadde skjedd, de valgte å se framover. «Det er mange i min egen familie jeg aldri har truffet. Det jeg nå står foran, bunner i et ønske om å få vite mer om hva de kom fra.» 

Første stopp er hos sin yngre søster Sidsel Levin, direktør ved Jødisk museum, som har god oversikt over familiehistorien i Norge før krigen. I dette programmet vil Mona ta for seg farens familie. «Jeg er fascinert over hvordan de klarte å frembringe min far, som ble en aktet & æret internasjonalt anerkjent pianist.» 

Familien kom til Norge i rundt år 1900 & bodde først i fattige kår på Grünerløkka. Foreldrene Marie Scheer (1885–1954) & David Levin (1882–1936) hadde tre barn: Robert (1912-1996), storesøstrene Fanny (1907-2010) & Jenny (1909-1956). Robert var et musikalsk vidunderbarn & mora krevde at han øvde mye på pianoet. Mona vet ikke hvor de bodde, men det gjør Sidsel, de tar trikken dit.
 
Det jødiske folket var utestengt fra Norge mellom 1814 & 1851. Etter at religionsparagrafen ble opphevet var innvandringen ganske liten & jødene ble oppfattet som en fremmedartet gruppe.  Verre var det øst i Europa, særlig i Tsar-Russland hvor forfølgelse & drap – pogromer – skapte store flyktningebølger på begynnelsen av 1900-tallet.

Utenfor Grünersgate 5 viser Sidsel henne ei liste fra folketellinga i 1905.  Her bodde farmor Marie & hennes familie i tredje etasje med foreldrene - Golde & Marcus Scheer, & de sju barna deres, seks jenter & én gutt.  Marcus Scheer døde tidlig. Han var en temperamentsfull mann med stort, rødt skjegg. Golde ble kalt ‘bestemor Scheer’ ei hjertevarm, raus, kjærlig bestemor. Hun var både en jødisk kulturbærer & en tilpasningsdyktig innvandrer. Familien kledde seg som folk flest på den tid.  «Nå er vi i Norge, sånn gjør de her», sa bestemor Scheer.

Mange jødiske innvandrerne bosatte seg på Grünerløkka. Husleia var lav & de jødiske handelsmenn ville bo nært sentrum. Miljøet var preget av godt samhold mellom de jødiske familiene. Både på hverdagene & i høytidene.  Sabbaten fra fredag kveld til lørdag kveld var den viktigste dagen i uka.  Da holdt familien gudstjeneste, spiste jødisk mat, hønsesuppe & fylt fisk. Hjemme snakket de jiddisch, men alle barna måtte lære seg godt norsk. «Bestemor Golda var åpenbart en krumtapp» sier Mona, men lurer på hva jødene livnærte seg av.

Irene Levin er Monas tremenning & professor i sosialfag. Hun kan fortelle Mona at handel var viktig for jødene i Norge. Deres felles oldefar Marcus var handelsreisende i ullvarer, & bar de tingene han skulle selge i en sekk på ryggen - fra gård til gård. Over tid utviklet det seg vennskap mellom de handelsreisende & deres faste kunder. «Vi vet at oldefar Marcus var godt likt i Vestfold» sier Irene Levin. Men jødene var også dårlig likt blant mange nordmenn. «Det ble ropt "jødepakk" etter dem» sier Irene.

Mona Levin møter historiker Knut Kjelstadli på Riksarkivet for å finne ut hvorfor familien valgte å flytte til akkurat Norge. Professoren har mange forklaringer. Å reise til Norge var både kortere & billigere enn til Amerika.  Den første slektningen som kom var Leib Jelaawitz, nevø til Monas oldeforeldre. Han kom i 1898 & giftet seg med Rosa Esther Scheer Jelaawitz, din farmors søster. Hun kom i 1902.  Oldemor Golde kom tre år etter, i 1905, med barna Marie, Dora, Hanna, Fanny & Aksel. 

«Hvor kom de fra?» lurer Mona på.  Knut Kjelstadli viser et kart over Baltikum bl.a. dagens Litauen. Historikeren forteller at Golde i papirene oppgir å være født i landsbyen Zamelan. Navnet virker kjent for Levin.  I fremmedregisteret står pikenavnet. -Freiem.  Hovedpersonen blir frustrert, hva kan hun vente seg? «Jeg vet ikke om Zamelan finnes. Jeg har ikke funnet det på kartet engang. Hvis jeg skal fortsette å lete videre, så må jeg til Litauen. (…) Det er ikke noe hyggelig å komme til et sted som ikke finnes.»

Mona drar til Vilnius i Litauen & møter historiker Milda Jakulyte-Vasil. Hun kan fortelle at Zamelan, som så mange andre steder i Øst-Europa, har endret navn & kalles nå for Žemalèe.  Da Golde & Marcus flyktet med sine barn var Litauen en del av Det russiske imperiet. Jødene ble meget dårlig behandlet & levde i dyp fattigdom. De kunne ikke eie land eller drive landbruk. De fikk ingen utdanning. «Hva levde de av?» spør Mona Levin for andre gang i denne tidsreisen. Handel & håndverk svarer historikeren. Noen hadde butikker, andre reiste rundt med varene på ryggen. De solgte ting. 

Det var flere store bølger med antisemittisk vold, pogromer. Pogrom er et russisk ord & betyr ‘ødeleggelse’. Ofte ble jøder gjort til syndebukker for krisene som rammet det russiske imperiet. De sørlige delene av tsarens rike hadde de fleste pogromene, & situasjonen skapte angst også blant jødene i Litauen. Golde & Marcus var to stykker av mer enn 2,5 millioner jøder som flyktet fra Russland til Vest-Europa & Amerika mellom 1881 til 1914.  I 1881 ble tsar Aleksander II myrdet i Sankt Petersburg, i 1914 snudde verdenskrigen opp ned på Europakartet & reisemulighetene. 

Mona Levin forstår godt hvorfor familien reiste, utvandring var deres eneste håp. Sjøl vil hun nå dra motsatt vei - til Zamelan - hvor farens familie bodde & levde. «Å komme hit er jo oppfyllelsen av en drøm. En drøm jeg ikke har visst jeg har hatt.»I Žemalèe møter hun Regina Kopilevich, guide med kjennskap til jødisk historie. Finnes det spor etter familiens liv i Zamelan? Hva var Goldes pikenavn Freiem eller Zamelan?
Dessverre er det lite dokumenter igjen i distriktets arkiv. Men de har et slags valgmanntall fra 1880-årene, da fikk bare mennene stemme. Det inneholder 27 velgere hvorav 20 var jøder. Her har Regina funnet Goldes far. «Nummer 15 på denne siden ... Der står det Efreim Zjemeljan» sier lokalguiden. Når Golde i Norge skriver at Freiem er etternavnet hennes er det hennes fars navn. Olga, barn av Efreim. «Fantastisk research! Du har klart å finne min oldemors far» sprudler ei lykkelig Mona.

Familien var en ganske stor. Her står fire Zjemeljan, dessuten står det at Efreim var sønn av Gotlejb. Gotlejb er altså Goldes bestefar & Monas tipptippoldefar.  Efreim Zjemeljan har tvillingbroren Vulf & en to år eldre bror Sjmuel. I tillegg må det ha bodd koner, mødre & døtre her også, uten stemmerett. «Jeg er målløs. Mennesker kan ikke viskes ut uten spor. Det finnes alltid noe. Jeg har vært på jakt etter Golde. Så får jeg plutselig en hel familie i flere generasjoner bakover» sier en lykkelig & glad Mona Levin.

Zamelan-Žemalèe var et lite sted. Jøder & kristne levde hver sine liv, men møttes til handel. I dag er sporene etter jødene hvisket ut i denne slitte & typisk russiske landsbygda.  Synagogen finnes ikke lenger. Lenger tilbake i tid kan ikke Mona komme. «Det står mye sterkere for meg nå at de har hatt sine liv her. Det betyr veldig mye for meg. Jeg kommer aldri til å glemme Žemalèe.»  Når hun nå skal reise hjem, full av begeistring & glede over å ha fått oppleve landsbyen vet hun hva som venter: «Når jeg kommer hjem igjen, kommer den verste delen av historien.»

Under krigen ble Monas familie, & det store flertall av de norske jødene, utsatt for uhyrlige grusomheter av nazistene. Dette vet både vi seere & hovedpersonen sjøl, men det er mange deler av slektshistorien som ligger i mørke fordi de overlevende ikke ville snakke om krigen.

På Bygdøy i Oslo ligger Vidkun Quislings gamle bolig, Villa Grande. I dag rommer herskapshuset «Senter for studier av holocaust & livssynsminoriteter». Direktør & krigshistoriker Guri Hjeltnes kan fortelle Mona mer om det som skjedde med jødene etter at Norge ble okkupert av nazistene 9. april 1940 & fikk kontroll over det norske statsapparatet.

Sentralt står samarbeidet mellom norsk politi & tysk SS. Jødene ble utsatt for vilkårlige arrestasjoner & mishandling av både nordmenn & tyskerne. Våren 1942 ble det forbudt for jøder å reise inn i Norge. Legitimasjon & pass stemples med en "J". Myndighetene starter å registrere av jødene i Norge systematisk, godt hjulpet av politifolk & lensmenn som utarbeider lister over jøder i sine distrikt. 

Hjeltnes kan vise henne spørreskjemaet som Monas foreldre, Robert & Solveig, fylte ut i mars 1942. Her står adressene, familiene, alder & kjønn. Til & med to år gamle Mona Levin står opplistet. «Her er den såkalte jødebo-rapporten for ditt barndomshjem i Gabels gate i Oslo. Alle eiendeler er kartlagt. Hver eneste bitte lille ting står her. Et klaver med stol. En kjøkkengardin. Et badehåndkle. Dette er to grytekluter» leser historikeren opp. Dette gjorde det mulig å arrestere & deportere jødene. 

26. oktober 1942 utstedes arrestordre på alle jødiske menn i Norge. Da starter Quisling-regimet inndragningen av jødenes formuer & eiendom. Robert & Solveig ble enige om at han må flykte. Få tror at nazistene vil arrestere kvinner & barn. Robert klarer via bekjente å bli erklært mentalt syk. Etter noen uker i dekning flykter han videre til Sverige. Dette vet Mona fra før, for bare en måned seinere - 26. november - sendes det ut en ny arrestordre, på kvinner & barn. 

Mona & mora Solveig kommer seg med nød & neppe til en gård ved Ørje. Herfra leder grenselos Iver Skogstad en gruppe flyktninger over grensa. I en dramatisk historie der tre år gamle Mona, redd, kald & neddopet, begynte å gråte. De tyske grensevaktene hørte lyden fra gruppen - livet sto på spill for alle. En i følget ville drepe lille Mona for å berge de andre, men Skogstad sa «Her skal det ikke drepes noen små barn.»
Etter store kraftanstrengelser passerer de riksgrensa, inn til det trygge Sverige. Mona ble erklært død da de kom til Sverige, men overlever sterkt forkommen.  Seinere ble de forent med faren Robert i Kjesäter. et flyktningmottak i Midt-Sverige. Han hadde ventet i dagevis & gitt opp håpet om å få se sin lille familie igjen.

De færreste norske jødene var så heldige. Norsk politi, under ledelse av den beryktede sjefen for Statspolitiet Karl A. Marthinsen, gjør grovarbeidet for tyskerne. Han skriver allerede i en rapport neste dag at "det var stilt skipsleilighet til disposisjon. Patruljefører tar liste nr. 3 & kjører til den oppgitte adresse. Anholder familien, kjører den til Utstikker 1, avleverer personene. Det viste seg at denne ordning var meget praktisk." 26. november 1942 legger lasteskipet M/S "Donau" fra kai med 532 norske jøder stuet om bord.
Olga Golde Scheer, Langes gate 11, var om bord på denne båten sammen med to døtre. Tre svigersønner. & fem barnebarn. «Ikke én av dem kom tilbake. Gud, så redde de må ha vært». De emosjonelle følelsene er sterke & gripende, hun har aldri opplevd noe sånt i hele sitt liv. 

Mona vil vite mer om de avdøde slektningenes opplevelser deres siste dager. Hun møter Samuel Steinmann på Utstikker 1. Steinmann er den eneste av de norske jødene fra konsentrasjonsleirene som fortsatt lever. Han forteller hva de opplevde da M/S "Donau" la fra kai 26. november 1942, om reisen til Polen & hva som skjedde i konsentrasjonsleiren den første dagen – 1. desember. Samuel ble arrestert tidlig på dagen & så alle som ble jaget om bord. Kvinner & barn, syke & gamle. Noen hadde vansker med å gå. Tyskerne var brutale, dyttet dem med geværkolbene. «Til slutt var vi 532 norske jøder om bord. Kvinner & barn - akterut under dekk. Mennene lå midtskips under dekk. Vi visste ikke hva som lå foran oss.»

Overfarten tok fire døgn til havnebyen Stettin. «Vi kom 30. november. Så kom vi med toget i disse kuvognene. Toget stoppet på et jorde. Der var det et slags busskur. Der sto det med store bokstaver: Auschwitz.»  532 norske jøder ankom Auschwitz 1. desember, de mest arbeidsføre - 186 menn – ble satt til slavearbeid. De øvrige 346, barn, kvinner & eldre, ble sendt rett i gasskamrene & myrdet samme kveld. 

«Min oldemor Golde ble sendt rett i gasskammeret. Ikke opplevd noe annet. De ble drept. Helt forferdelig. Nesten 350 mennesker. På et øyeblikk. Det var så grusomt.» Mona Levin klare å sette ord på situasjonen, historien føles tøffere nå, nå som hun har blitt mer kjent med oldemor Golde & slektas egen forhistorie. Livet i Litauen & flukten til Norge, mange lykkelige år før krigen da nazistene likviderte nesten alle. Mona vet mer nå, & lider kanskje sterkere enn før. «Det var veldig ubehagelig, men på sikt er det kanskje bra for meg. Kanskje det var på tide. Selv om det var forferdelig vondt, må jeg bruke det positivt. Som inspirasjon til å formidle videre.» 

Mona vil ‘skal fortelle sine barn’ & inviterer slekta på et jødisk måltid. Hun vil fortelle dem om familiens sterke historie.  Det er egentlig en fantastisk historie om oppgang & nedturer, men dessverre en ulykkelig nedtur for mange slektninger & millioner andre jøder. Det som Mona Levin har sett & opplevd gjør henne både glad & stolt. Familien kom seg ut fra Tsar-Russland. De fikk et bedre liv i Norge. Monas far ble til & med en berømt pianist. «Vi var en stor familie før krigen. Vi var en veldig liten familie etter krigen.» Derfor må vi ikke slutte å fortelle denne historien.
. . . . . . . . . . .
Mona Levins slektsreise er et av de beste programmene i Hvem tror du at du er. Hovedpersonen sjøl stiller gode spørsmål, reflekterer rundt sine inntrykk & følger tankene på en journalist måte, i positiv betydning. Levin kjenner jødenes historie & får under reisen nye aspekter inn under huden.
 
Ny informasjon forstås, analyseres & blir fulgt opp nesten raskere enn fagpersonene rekker å fortelle. Samtidig viser hun også følelser & engasjement. Hun kjenner historiens slutt, & lar oss slippe inn i hennes innerste følelser på en personlig – men ikke privat – måte.

I denne episoden inkluderende hun hele slekta. Mona spiller på lag med informantene & filmingen er variert & underholdende, formidlingen er meget god. Spesielt vil jeg rose produsentene for at krigshistorien & konsentrasjonsleirene ble forsiktig & hensynsfullt behandlet. Dette triste kapitlet kjenner alle godt til, det var akkurat passende å stoppe detaljene 1. desember 1942. Når kvinner & barn dør, da stopper verden opp.