Snorre for barn

Snorri Sturluson, født ca 1178 – død 1241 er den mest kjente historiker fra norrøn tid. Han var islandsk høvding, historiker & skald. Snorre skrev sine historiske verker mellom 1220–35. Mest kjent er Snorres kongesagaer - en slags Norgeshistorie - gjerne kalt Heimskringla.  Bibelen & Snorre er sannsynligvis de to bøkene som vi finner i flest norske hjem.
 

Per Anders Johansen ga i 2002 ut en gjenfortalt versjon av Snorres kongesagaer. Målgruppa for boka er barn fra sju år, ungdom & familier. Jeg ble oppmerksom på boka pga illustrasjonene til tegneren Anders Kvåle Rue. En briljant tegner som illustrerte Norgeshistorien for de unge.
 

Vaskeseddelen til Snorre sier at:

”Gjenfortellingen tar vare på verkets egenart, alle sagaene er med, & alle de kjente episodene & slagene blir skildret i et rikt & levende språk. Anders Kvåle Rues fantastiske illustrasjoner er historisk korrekte, & vil garantert gi en helt ny dimensjon til leseopplevelsen.” 

Til tross for at dette er ei barnebok går det klart fram at kongesagaene er en blodig historie med krig, drap, plyndring, hor & svik. Men også vennskap, ære, tro & grid (nåde). Boka er lettlest & egner seg godt for målgruppen.

Sedeligheten var underlagt andre normer for 900-1100 år siden. Kongene fikk mange barn med mange kvinner. Dermed ble det mange tronpredenter som krevde å bli konge i Norge. Noen konger regjerte i lag (t.d. Sigurd Jorsalfar & broren Eystein), mens andre foretrakk å gjøre opp med sverd & ild. Kongemakt fikk en ikke uten anerkjennelse fra de fri menn på lokale ting. På en måte en slags demokratisk monarkisme hundrevis av år før eneveldet ble innført i 1660.

En annen myte som boka tilbakeviser er sammenhengen mellom slaget på Stiklestad i 1030 & innføringen av kristendommen. Rettnok ble Olav Haraldsson helgenkåret etter sin død - et resultat av at han tapte slaget. Formålet med slaget på Stiklestad var for Olav å få kongemakten (1015-1028) tilbake, et par år etter at han ble landsfordrevet & dro til kong Jaroslav i Kiev. Det var kristne & hedninger i begge hærene. Bondehæren ”hadde ikke glemt hvor hard & hevngjerrig Olav hadde vært som konge”.  Mange stormenn reiste til Trøndelag for å stoppe kongen, en stor bondehær samlet seg.
Men det var makta de sloss om, ikke kristendommen.

Det nordnorske perspektivet i denne Snorre-boka er ok. Flere personer fra Hålogaland er nevnt, bl.a. Tore Hund fra Bjarkøy & Hårek fra Tjøtta. En person mangler imidlertid i utdraget om kristningskongen Olav Trygvason (995-1000). Her omtales på side 47 ”Olav bygger Ormen lange”. Jeg spør, hvem bygde Ormen stutte? Her er mitt forslag til supplerende tekst:

«På kristningsreise i Hålogaland møtte Olav den mektige høvdingen Raud hin Rame ved Saltstraumen. Raud var også en trollmann. Han nektet å ta imot den nye trua, men Olav tok Raud til fange & drepte han. Raud hadde et flott langskip med drakehode (Ormen betyr nemlig draken/dragen). Kongen tok langskipet med seg sørover. Rauds båt ble modell for et nytt skip som Olav kalte Ormen lange. Den første Ormen fikk da tillegget stutte (korte).»

Boka anbefales for målgruppa. Spesielt på grunn av Anders Kvåle Rues fargerike, detaljerte & levende illustrasjoner.

Snorre for barn er på 144 sider, koster vel to hundrelapper & avsluttes med ei liste over konger & regenter fra Harald Luva Hårfagre (885-933) til Magnus Erlingsson 1161-1184.