søndag 10. juni 2012

Bodø barnehjem - barnehageliv 1958-1962

Da jeg var tre år åpnet Bodøs andre barnehage i lokalene til Bodø barnehjem. Barnehjemmet var et ... ja, et hjem for barn. Noen var tatt fra foreldrene av ulike årsaker, andre var nyfødte & skulle adopteres bort. De var alle født utenfor ekteskap. Barnehjemmet holdt til i andre etasje, barnehagen holdt til i første. Noen få unger bodde i andre & gikk i barnehagen i første etasje.

Begge mine foreldre jobbet på Otto Koch AS som var Nord-Norges største varemagasin. Etter noen år med unge jenter som barnepassere fikk jeg plass i barnehagen våren 1958 & ble der til sommeren 1962 da jeg sju år gammel begynte i 1. klasse.

50 år seinere ble jeg invitert på jubileumskaffe om jeg "hadde tid til å komme & kanskje holde en liten tale..." Det hadde jeg & her er talen, rekonstruert etter stikkordene mine på baksiden av invitasjonen:


"Da jeg var tre år begynte jeg her i Parkveien barnehage, som da het noe helt annet. Vi bodde et par km herfra. Det var som regel min tolv år eldre bror Jan som både leverte meg hver morgen & hentet meg etter skoletida. Han gikk på realskola & gymnaset som lå et par kvartaler unna. Jeg trivdes veldig godt i barnehagen, det var en fin tid.

Når vi gikk, gikk Jan veldig fort. Jeg måtte springe ved siden av ham. Tilslutt gikk jeg like fort som han, & da økte han tempoet & jeg måtte springe igjen. Etter fire år gikk jeg også rasende fort.

Hver dag hadde jeg med en ransel, matpakka & ”Mekki” – min ape/teddybjørn som jeg dro på i minst fem år. Den ble helt utslitt, jeg har ikke sett den på mange år.


I barnehagen skulle vi lære alfabetet. Jeg lærte at bokstaven V var veldig langt bak i alfabetet. Garderoben var i kjelleren, her kledde vi på oss når vi skulle ut & leke. Når tantene sa A kunne alle Anders’er & Astrid’er gå ut & leke. Så kunne Bjørn & Bjørg gå ut. Langt om lenge & lenger enn langt kom vi til V. Da var det en eller to unger igjen. Jeg likte dette dårlig. Da ville jeg heller at de skulle bruke første bokstav i etternavnet – E er jo den 5. bokstaven. Men ettersom flere småunger ikke visste etternavnet sitt skjedde dette veldig sjelden.

Bodø var en militærby med mange vernepliktige soldater som måtte gå i uniform, også på fritida. Når militære gikk forbi hang vi over barnehagegjerdet & sang så høyt vi kunne:
Heia militære, med stjerten i været.
Sånn skal det være, med Bodø militæret.
Det likte de ikke & blei sure på oss.

Noen ganger rømte ungene fra barnehagen & stakk ned til byen (dvs sentrum) eller rådhusbassenget. Jeg gjorde det nesten aldri, mens andre unger var mer aktiv på den fronten. Jeg var nok en snill gutt på den tida.

Ei førjulstid kom en mann fra avisa & tok bilde av oss ungene når vi laget julekaker. Det var stor stas. Dagen etter gikk mora mi til avisa & ba om å få sort/hvitt bildet, & det fikk hun. På den tid var det vanlig få avisbildene hvis en spurte pent.

Hjemme har jeg ennå opptaksbrevet fra 1958, men nå vil jeg lese hva som sto på en lapp jeg fikk med hjem i juni 1962 da kongen skulle åpne jernbanen til Bodø …” Den historia kan du lese mer om her.

Det er godt mulig at noe er utelatt fra denne talen. Jeg la vekt på å snakke til ungene som hørte på, for å gi et tidsbilde på hvordan vår barndom var for 50 år siden. Barnehagen fikk en kopi av 1962-brevet, som styrer Rune Johnsen satte stor pris på til deres historiske arkiv.


Fotoet av ungene & tante Aslaug (Andreassen). Jeg er gutt nr 2 fra høyre med mønster på genseren. Mellom meg & tante Aslaug sitter Lars Andreassen (mener jeg), hun var hans ekte tante. Lysluggen t.v. for meg er Lars-Viggo, bak ham ei ukjent jente. Så søstrene Jorun (med fletter) & Sissel Eggen. Jorun, Sissel & Lars ble seinere svært gode venner av meg, de er det fortsatt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar