søndag 3. februar 2013

Ingrid Lorentzens slektsreise


- Jeg har skjønt at hvis det er en god del stoff i arkivene, så er det ofte noe dårlig. Det er ikke enda et godt skussmål, sier Ingrid Lorentzen i episode 5. Ei slektsreise med sterk fokus på kvinner, armod & savn, som likevel får en lykkelig slutt både på 1840-tallet & 2000-tallet.
 

Lorentzen er ei bevisst kvinne som leter opp sine aner. Hun vil både vite "Hvem er jeg?" samt fortelle det videre til neste generasjon, dattera Alva. Ingrid søker & tenker, lever seg inn i livet & følelsene til sine formødre. Hun gråter & fortviler, men forstår & gleder seg over det hun finner ut.

Fire nye hovedperspektiv i dette programmet kan mange slektsforskere legge seg på minne.

  1. Farskap kan diskuteres, men morskap er 100% sikre. Fem generasjoner kvinner (samt ett manneledd)  født mellom ca 1795 & 1972 gir ei solid anerekke.
  2. Ekteskapet var hellig på 1800-tallet, usedelighet ble straffet hardt dersom det ble barn i forholdet. Faktisk ganske hardt i mange tilfeller.
  3. Foreldre & bygdefolk forventet at gifteferdig ungdom fant seg en ektefelle innenfor sin egen stand. Ikke minst ønsket storbøndene at odelsguttens utvalgte være av ”godt nok opphav”. Klassereiser var ikke vanlige & møtte stor motstand fra potensielle svigerforeldre.
  4. Initialer (t.d. G.M.M.S.) kan ofte brukes til å identifisere eiere av sølvtøy & personer på fotografier.
Ballettdanser Ingrid er trønder & har alltid vært slektsinteressert. Hun drar til Stjørdal, hvor slekta kommer fra fordi hun vil starte med oldemor Anna Hembre: Mamma har alltid sagt at jeg likner på henne. Hva ligger i det?

Oldemor bodde på Sajnna - Trøitesand gård i Stjørdal. Gården drives av Jon Trøite, Annas barnebarn. Her ble Anna gift med sin Johan, men Jon kan fortelle & brev kan bekrefte at oldemoras inntreden i slektsgården var omstridt. Johans foreldre godtok ikke Anna, det gikk rykter at hun kunne være av taterslekt. Jon Trøite har i skrinet til Anna funnet interessante dokumenter, noen brev, en sjuende sans m.m. I et brev fra 1907 skriver Johan om hans håp for framtida:

”Tenk så godt det vil bli når jeg har vært ute & kommer inn om kvelden. Da treffer jeg deg, frisk & glad, med rent forkle & 'et lite' ved siden av. Du har stelt en godbit til meg, & så koser vi oss før vi legger oss. Da hviler vi oss godt før vi våkner & begynner dagen med godt mot."
- Så rart. Det er som litteratur, & så er det oldefar som har skrevet det, sier ei rørt Ingri Lorentzen. Reisen fortsetter et kort stykke i bygda til Annas hjemgård i "Østre-Hembra". Her driver slektningen Aksel Hembre gården. Han vet ikke så mye om Anna, men mer om mora - Magdalena Johannesdatter Hagen. PÅ Hembre gikk det også rykter om henne, da hun kom hit i 1871. Odelsgutten møtte Magdalena i Trondheim, hvor hun jobbet som tjenestepike. Da han kom hjem med Magdalena, var svigerforeldrene imot henne & det tok lang tid før hun ble akseptert. Ei tjenestepike fra by’n var nok langt fra det bondesamfunnet forventet å få inn på storgårdene. Også i dette programmet blir uttrykket ”klassereise” hyppig brukt. 

Aksel har et gammelt bilde av ei kvinne & lurer på om det er Magdalena. Det står G. M. M. S. På baksida, hvem kan det være? Ingrid oppsøker en annen lokal informant - Anne Margrethe Eidem - som har muntlige fortellinger om hvordan Magdalena var på sine eldre dager. Hun forteller om ei sterk kvinne som røkte pipe & hadde en god sangstemme. Flyter det likevel taterblod i ballettdanserens årer? 

Neste stopp er Statsarkivet Trondheim, hvor arkivar & slektsforsker Finn Karlsen hjelper til & søker i digitalarkivet. Det kommer opp tre stykker. Magdalene Hagen, Marie Magdalene Hagen, Magdalene Hagen. I folketellinga 1865 ser de nærmere på Magdalene Hagen, alder: 20. Det passer bra. Yrke: tjenestepike. Fødested: Røros. Men hvordan vet vi at det er henne? Den naturlig veien vider er å se på kirkebøkene fra Røros fra tida rundt i 1846 for å finne foreldrene hennes. Originalene finnes på Statsarkivet, vi nøyere oss her med de skanna kirkebøkene på nettet.

Navn er som kjent en variabel størrelse. Finn Karlsen påpeker at vi må se i Røros kirkebok 1845 til 1859 etter flere skrivemåter av Magdalene eller Magdalena. De finner to ”Magdalene” på samme kirkebokside. Slektsforskere ser ofte at et navn er populært i perioder i prestegjeldene. Finner du rett navn, men feil person? Tampen brenner, leit videre! Den andre Magdalene-kandidaten er født 25. desember 1845 & døpt i 1846. Foreldrene er "Snekker fra Trondheim, Johannes Hagen & Gunhild Marie Matiasdatter Sundt fra Røros."




Da går det opp et lys for Ingrid, hun viser fram det gamle bildet med initaialene G.M.M.S. ”Da er dette et bilde av Gunhild Marie Matiasdatter Sundt fra Røros, altså min tipptippoldemor”. Men glede går fort over i fortvilelse. Gunhild er Uekte? Odelsgutten har med seg ei uektefødt tjenestepike hjem til Hembre, ja vel, men presten opplyser mer i merknadsfeltet: 

Moderens første
Leiermal opgivet af
hendes Fader Mathias
Sundt. J. Hagens /:Selvmor
der:/ tredie Leiermaal. 
 

Det er ikke lenger årstall & navn, Lorentzen ser for seg folkene, livet & historiene bak dem. Hun får det travelt med å dra til Røros & finne ut mer om tragediene, sjølmordet & Gunhilds liv i Bergstaden. I Røros kirke møter hun alvdøl & slektsforsker Simon Trøan som jobber i Riksarkivet. Han viser dødsinnførselen til Johannes Eriksen Hagen. "Skjøt seg selv i hjel 22. mai 1845."

Sjølmord var en stor synd & fram til 1840 tillot ikke kirka at disse ble gravlagt i vigsla jord.  Gunhild sto igjen med skammen & et ufødt liv hun måtte forsørge alene. Men motgang var hun kjent med i en skoleprotokoll fra 1839 står det at Gunhild M. Matiasdatter Sund "går & betler, nå som forrige år ". 12-13 år gammel går hun & tigger. 


Simon vil vise Ingrid hvor Gunhild bodde da Johannes tok livet sitt. Huset står fortsatt & der ble Magdalena født 1. juledag. På Røros bodde de rikeste i nærheten av smeltehytta. Langt nedover bakken kommer de til ei lita, lav, stakkarslig hytte: -Det er ikke mulig, det er jo ei dokkestue, sier Ingrid. Her bodde minst fem personer, & i tillegg kan de hatt folk i losji hos seg. Kvinneperspektivet er slående, det kan vel ikke bli verre enn dette?

Jo, det kan det. Simon har funnet opplysninger Gunhilds foreldre - sjette generasjon bakover i tid. Foreldrene til Gunhild er Berit Quax & Matias Sund, begge fra Røros som også bodde i det lille trehuset. Gunhild fikk Magdalena utenfor ekteskap, & er sjøl ”uægte”. På den tida Matias & Berit fikk barn utenfor ekteskap var leiermål & hor straffbart. En fikk bøter for å få barn utenfor ekteskap.

Matias Jonsen Sund, Røros satt i fengsel i 1828 på to uker med vann & brød, pga av forbrytelsen ”hor”. Dvs at han var gift med ei anna kvinne. Matias er anmeldt til fogden flere ganger både i 1826 & i 1830. Trøan ber Ingrid sjekke det i statsarkivet i Trondheim, er det enda mer straffbart i slekta? 


Igjen må Finn Karlsen hjelpe Ingrid videre. Kildene på Statsarkivet i Trondheim har rikholdige opplysninger om Berit Quax & Matias Jonsen Sund.


Matias var fra Røros, men dro som 19-åring til Levanger, gifter seg & får to barn. Seinere forlater han familien & drar tilbake til Røros der han møter Berit. Ettersom han fortsatt er gift med si første kone, blir han straffet med fengsel når han & Berit får barn. To nye barn kommer, & for hvert barn havner Matias bak murene.

Matias prøver å få ordnet opp i forholdene& går til fots fra Røros til Stockholm for å legge fram sin sak for kong Karl Johan. Den lange ferden tar flere uker, & resultatet er avslag. Til slutt blir det en rettssak mot Matias & Berit for "forargelig samliv". 52 sider med alle brev, forhør & forklaringer ender med domsavsigelse: 

"Tiltalte Matias Jonsen Sund & Berit Steffensdatter Quax har for uansett de dem gjennom advarsler vedblevet deres forargelige samlevnet med hverandre. Derfor skal de hensettes til arbeide i Trondheim tukthus, den første i fire måneder, den siste i to måneder. De står ansvarlig for alle kostnader." 

De to kjærestene reiser i 1839 til tukthuset, Ingrid Lorentzen tar samme vei 175 år seinere, det finnes fortsatt i Trondheim.  Historiker Terje Bratberg møter henne i tukthuset med bl.a. en beskrivels av Matias: "Den til Trondheim tukthus hendømte Matias Jonsen Sunds signalement er følgende. Fødested: Røros bergstad. Språk: Norsk. Alder: 52 år. Høyde: Liten av vekst. Øyne: Blå. Øyenbryn: Brune. Ansikt: Innladent" (Innfalne kinn). Han begynte nok å se gammel ut. Håret er "brungrått, av klær gammel nattrøye, ullskjorte. Om halsen et gammelt, sort halstørkle."

Avslutningen på historien får vi i Nidarosdomen, der slektsforsker Finn møter Ingrid. –Han kan fortelle at da Matias løslates for 4. gang etter fengselstraff for hor, får han vite at kona på Levanger er død. Han sender nok en søknad om å få gifte seg med Berit. Nå skriver Amtmannen på søknaden fra Matias, & anbefaler den til kongen: 

"På grunn av sogneprestens anbefalte erklæring & den gjensidige hengivenhet som de nærer for hverandre & som har vedlikeholdt seg uaktet de forfølgelser de i denne anledning har vært underkastet. Da den fornærmede ektefellen nå er død, synes det å være grunn til denne søknadens nådigste innvilgelse. Dette tillater stiftet seg underdanigst å anbefale."


Ingrid Lorentzen føler en stor lettelse - rettferdigheten seiret til slutt.

1 kommentar:

  1. Et nydelig program, som endte vakkert!
    LItt av en klassereise vi var vitne til at hennes slekt hadde vært igjennom. Men slik er det nok mange, mange av oss i norges land. Dette programmet får oss til å se livet fra en annen vinkel.

    SvarSlett