torsdag 13. desember 2018

Innstrandvegen - fra «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» til Riksvei 80

 

Samferdselshistorikerne skriver at den første kjøreveien i Nordland ble anlagt i Bodø på slutten av 1700-tallet. Den gikk fra handelshuset på Hundholmen (dagens Bodø sentrum) til kirka ved Bodø­sjøen. Mellom havn & handel på nordsida - & prest, amtmann & sykehus på sørsida av halv­øya.

Hva er en vei? Les en definisjon her.

På gården Hundholmen ble det rundt 1775 etablert et gjestgiveri & kremmerleie for å betjene reisende i distriktet. I folketellinga 1801 bodde det 19 personer her, kjøpmann Christen Sverdrup med kone, barn & tjenere til sammen 15, & jordløs husmann & fisker Claus Nielssøn med kjerring & to unger. Hundholmen fikk kjøpstadsrettigheter 20. mai 1816 & ble skilt ut som Bodø by.  Hundholmen i 1801

På kirkestedet Bodøe hadde prester, lensherrer, futer, fogder & amtmenn regjert skiftevis i ca 500 år. I 1801 bodde det 71 personer her, med amtmann Christian Torberg Hegge, distriktskirurg i Nordlands amt & lege ved sykehuset Johan Frederic Winter, professor i teologi, prost i Salten & sogneprest i Bodø Eric Gerhard Schytte & prostens sønn, assisterende sogneprest Arnoldus Schytte i spissen. Øvrighetas fire familier med ektefolk, barn, annen familie & tjenere var 54 i tallet. I tillegg bodde tre jordløse husmenn & fiskere med sine familier, til sammen 17 personer. Bodøe i 1801 

Mellom disse to stedene ble den første kjørbare veien i Nordland anlagt, offisielt ferdig i 1798. Geologen Leopold von Buch besøkte Nordland sommeren 1807 & skreiv at det fra Hundholmen førte en utmerket landeveg til Bodøgård. Amtmann Hegge sendte kalesjevogner til Hundholmen for å hente reiseselskapet.[1]

Hvor gikk denne veien? Sannsynligvis fulgte den traseen som Gamle riksvei har mellom Snippen & Bodøgård. Svensken Sven Nilsson beskriver under sitt besøk på Hundholmen i 1816 veien slik:

«fra prestegården til Hundholmen, går veien over en jevn lavlendt mark, bevokst med småbjerk. I siden av grøftene under matjorden finnes et lager av skjell, et bevis for at marken har ligget under havets overflate. Da vi kom frem til et høydedrag, (Rensåsen?), så vi Hundholmen nedenfor oss, ved stranden med mange hus, som lå spredt omkring, & på havnen lå 20-30 skip med seil & vimpler. Der var livlig trafikk. Denne havnen er 16 favner dyp, & anses å være den begynnende stads morgenrødme. Nå har man fått utskipningsrett & tollere. Ved Jakhellns brygge ligger et stort pakkhus. Byen får en vakker beliggenhet & god mark.»[2]

Denne veien ble seinere forlenget til fogdgården i Kvalvåg ca 1832, & ble kalt «Bodø Præstegjelds Bygdeveg» i amtets protokoller.

 

Hvilken trase fulgte veien østover fra Bodøgård & kirka? 

Den første tida gikk veien på sørsida[3] av Bodin kirke (dagens navn), dvs mellom Skeidhaugen & kirka. Sporet etter veien kan vi fortsatt se langs haugen. Videre gikk veien i østlig retning gjennom Skeid, mellom Grønnåsen i nord & Skeidhaugen, videre forbi Jensvoll til Stille Dal. Fra Stille Dal svingte den rett sørover & gikk nedover i terrenget. Denne parsellen ble kalt for Sneveien, & navnet er fortsatt i bruk på hovedveien i Stille Dal. Ordet sne er ikke dialektisk for snø. Sne betyr på skrå, jfr uttrykket med lua på snei. Nesten hele traseen er fortsatt intakt, fram til Sneveien 38 & derfra mot jernbane­linja i sør.

Omtrent i Lauvåsveien sør for dagens RV 80, svingte veien rett øst mot Moen (Hunstadmoen i dag) & derfra via Hunstad gikk veien til Brækkahaugen & rundt denne på nordsida før den fulgte et sørøstlig leie mot Bertnesosen & Fenes. Vi finner veien igjen der dagens Innstrandveien & Gammelveien ligger.

 

Tre bruer på Bertnes 

 Støver bru ca 1909

Gammelveien hadde tre bruer: over Bertneselva, Kløftelva & Støverbrua over Nessielva. Bertneselva & Kløftelva var egentlig to løp i samme elv. Futelva delte seg ved Springva (litt nedenfor jernbanen nå). Bertneselva var vestre gren, den rant nedover til uldvarefabrikken der Kanalveien går i dag, mens Kløftelva rant forbi Støver (gamle) skole i et dalsøkk som ble kalt Kløfta.

«Det var i Bertneselva det rant mest vann, sa Knut Moe, redaktør av bygdeboka fra 1961. Elvegreina ble lagt i rør & forsvant i 1917, da Bertnes kraftstasjon ble bygd».[4] 

 

Uldvarefabrikken og Gammelveien
Innstrandveien & Gammelveien ble i 1905 avløst av ny riksveitrase lenger oppe på Bertnes. Den brukes fortsatt. 


Veibygging øst for Kvalvåg


Mellom Kvalvåg & Tverrlandet gikk folk til fots eller med hesteklauv i gamle dager. De som bodde innafor hadde gjerne karjoler & kjerrer stående i Kvalvåg, dvs etter at veien var ført fram hit i 1832.

I 1870-årene begynte et større planarbeid for veier i Norge & i vårt område ble Innstrandvegen Bodø-Kvalvåg-Hopen stukket, som det heter, samt Nordstrandvegen Bodø-Mulstrand-Mistfjorden.[5] Seinere ble kampen om pengene mellom disse to bodinveiene et stridsspørsmål i både herredet, amtet & Stortinget. Innstrandveiens største geografiske utfordringer var den rasfarlige Hopslia (vi sier Hopshamran nå) & Hestsundet i Hopen. «Mange svor på at veien innover ikke lot seg bygge.»[6]

Før brua kom var det skysskarer som fraktet tverrlendingene over Hestsundet når de skulle til byen eller kirka. Deretter måtte de gå en bratt sti opp Hopslia & bak hamran følge ei legd (skråning) ned til Inner-Vikan[7] (der søppelanlegget til IRIS ligger i dag). Mellom Inner- & Ytter-Vikan i et lettere terreng forbi noen sjøhus & siste stykke til Kalvåg gjennom ei bratt li. Hvis vannføringa i de tre elvene på Bertnes var for stor kunne en skysskar på Åsneset ro dem over til Fenes. Folk som kom andre veien måtte rope over osen etter skyss. Roparberget lå ytterst på Fenes. 


Veiarbeidet fikk bevilget penger i 1889, & da med framføring til Vågsbotn, grensen til Skjerstad herred. Veiarbeidet var tøft. I 1891 var de kommet til Hopen, & anleggssluskene hang i tau i Hopshamran & boret hull til dynamittsalvene.[8]  
Veien ble smal & var bare beregnet på hestetrafikk. Da de første bilene kom ble det innført timeskjøring i Hopshamran. En milepæl ble nådd da jernbrua over Hestsundet i Hopen ble ferdig i 1893. I 1895 sto hele det 12 km lange veianlegget fra Kvalvåg til Vågan[9] ferdig, bare seks år etter pengebevilgninga.

Hestsundet i Hopen med fagverksbrua i stål fra 1893

Den første brua (foto over)  i Hestsundet gikk lenger inn enn der de seinere bruene kom, den lå der jern­bane­fyllinga ligger i dag. Ikke bare var brua smal, veien hadde flere skarpe svinger før & etter sundet. Da biltrafikken kom i mellomkrigstida ble trafikkforholdene kaotiske over Hest­sundet. Brua ble sprengt av engelske soldater 31. mai 1940, & tyskerne laget ei provisorisk trebru lenger ut i sundet. Her kom de seinere bruene til å ligge, fram til Tverrlandsbrua åpnet i 2013 & løste trafikk­problemene som steinras i Hopshamran & skarpe svinger i Hopen hadde gitt trafikant­ene i 120 år. 


Vegen fra Vågsbotn i Skjerstad til Straumsnes i Fauske


Veien mellom Bodø & Fauske var altså ført fram til Skjerstad herred. På Fauskesida var veien Fauske-Kosmo blitt bygd i 1895-1901. De gjenstående kilometerne av parsellen fordelte seg likt mellom Skjerstad & Fauske, som var blitt skilt ut fra Skjerstad som egen kommune i 1905.

I 1914 ble det tatt opp forslag om å gjøre ferdig det manglende forbindelsesledd i «den store Saltenske indlandslinje» som gikk gjennom vel 2 mils terreng med relativ liten bebyggelse. Behovet var stort, trafikkmengden økte & båttransport var både dyrt & tok lang tid. Lokaldampbåten mellom Finneid & Bodø hadde mange stoppesteder «i den vidt forgreinete Skjerstadfjord» & brukte «i aldminnelighet 8 timer, hvortil kommer den ventetid (…) at passagen gjennom Saltstrømmen maa avpasses efter tidevandet».[10] Båtrutene vitner om lang reisetid:

Dampskibet Salten gikk vinteren 1871 fra Bodø hver mandag morgen kl 8 til Rognan. Anløpene var Valosen, Strøm, Skjerstad, Venset, Leivset & Dverset. Ved Rognan lå båten en time før den tok samme ruta tilbake. Førti år seinere, i 1911, gikk DS Skjerstad samme rute to ganger i uka. Tirsdags formiddag fra Bodø med anløp av Seivåg, Tuv, Skjerstad, Sandkollen, Oldereid, Misvær, Breivik, Fauske, Finneid, Leivset & tilslutt Rognan tirsdag ettermiddag. Retur samme kveld & vel tilbake i Bodø onsdags morgen. Lørdag aften seilte båten fra Bodø, ankom Saltdalen søndag ettermiddag & var tilbake i Bodø mandag morgen.

I tillegg til veien måtte det bygges to større bruer; ei over Sagelva, nært grensa til Fauske & ei bru i Straumsnes (Valnesfjord) over Laukåsstraumen mellom Valnesfjorden & Valnesfjord­vatnet. 





Sulitjelma Gruber tilbød seg å gi et økonomisk bidrag til veianlegget hvis det ble startet opp raskt, & i 1915 var arbeidet i gang. I 1918 sto steinbrua i Sagelva ferdig, bygd med stein fra stedet av lokale håndt­verkere. Samtidig deltok gårdbrukere fra Mjønes med hest & vogn i veiarbeidet & kjørte grus på veien mellom Mjønes & Sagelva ca 1919-20. [11] I mai 1920 startet Bodin kommune ei bussrute Bodø-Vågan med fire ukentlige turer. Ruta ble forlenget i takt med veibygginga til Mjønes, Kistrand & tilslutt Straumsnes i 1923.[12] Da ble ruta også nedlagt pga underskudd i alle fire årene.[13] 

Sagelva bru 100 år i 2018. 

Lørdag 6. oktober 1923 «avlevertes officielt statens veiparcel Mjønes-Strømsnes. Derved aapnes for trafik en sammenhængende vei fra Bodø til Fineid i Fauske, en strækning paa henved 90 km. Dette vil bidrage sterkt til at knytte byen & distriktet sammen.»[14]

Imidlertid ble ikke Straumsnes bru ferdig før året etter, så passasjerer & post måtte fortsatt roes over Laukåstraumen.[15] I 1924 var jernbrua i Valnesfjord bygd & dermed var det blitt en sammen­hengende kjørevei på nordsida av Saltfjorden, Skjerstadfjorden & Valnesfjorden. Samme år som brua åpnet fikk Bernhof Henriksen, Bodø & Peder Kjærran, Fauske konsesjon til rutebildrift i hhv Bodø/Bodin & Fauske/Skjerstad.

De etablerte samtrafikk på strekningen Bodø-Mjønes & Mjønes-Finneid, men fikk ikke lov til å kjøre i hverandres område. Dermed ble det omlasting av gods & passasjerer på Mjønes i all salgs vær & føre. Kjærrans drosjebil hadde plass til 9 passasjerer, mens Henriksens buss tok 18. Kjærran måtte ofte kjøre to turer mens passasjerene ventet. Sjøl om både turen & ventetida var lang, var folk fornøyd med å slippe de daglange båtreisene. Etter hvert fikk de lov til å kjøre passasjerene helt fram til Bodø & Fauske.[16] Dette var starten på Saltens Biruter A/S som ble etablert i 1937.

Før den siste parsellen & brua var ferdigbygd dro det likevel en del folk gjennom området, men å gå rundt Valnesfjorden var tungvint. Derimot var det kort avstand mellom Alvenes & Mjønes i innløpet til Valnesfjorden. På Litj-Øya, den ytterste delen av Mjønes vokste Oldine Lyngved Larsen (1878-1973) opp. Hun fortalte til Nordlandsposten i 1961 at det hendte

 «ikke så sjelden at fremmedfolk dro forbi (…) & ble skysset over sundet til Alvenes. Engang overnattet det fem mennesker hos oss i påvente av bedre vær for å komme seg over».[17]
Da veien var kommet til Mjønes i 1918 satte Fauske kommune opp ei bilrute til Alvenes & derfra en motorbåt som korresponderte med Bodin-bussen. Ruta ble avviklet da veien var ferdig i 1923.[18] 
 
  Et viktig knutepunkt langs veien fra Bodø til Fauske var fergeleiet i Vågan. Etter at daglige rutebusser begynte å kjøre Bodø-Fauske i 1924 kom det etter hvert (kanskje i 1934) i gang persontrafikk med båt over fjorden. Rundt 1937 kom den første ferga i drift.[19] Den gikk til Breivik, Skjerstad & Ljønes (vei videre til Misvær) på sørsida av Skjerstadfjorden.

Etter krigen gikk bruken av lokalbåtruta innover Saltenfjorden kraftig ned pga bedre veier, ferge & økende biltrafikk. I 1961 la S.D.S. ned ruta mellom Bodø & Rognan. [20] Fergeleiet i Vågan ble nedlagt i 1983 da Saltstraumbruene (1978 & 1980) sto der, & veien over Kvikstadheia ble åpnet for trafikk i 1983.

Veien Bodø-Fauske gikk over til riksvei 1. januar 1928 & fikk nummer 785. Natt til 12. juni 1965 ble de gamle skiltene[21] byttet ut med Riksvei 80. I 2015 fikk hus & hytter langs veien[22] adressa Bodøveien.



[1] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 171.
[2] Nordlandsposten 1971, forfatter Br-, referert fra http://nord1.no/ibodoavisan/1971detgamlebodo.html
[3] Veien ble rundt 1900 lagt om til nordsia av Bodin kirke, hvor en tidligere gravla folk.
[4] Karl Åge Moe forklarer & siterer sin far Knut Moe. Samtale på Messenger/Facebook 30. november 2018.
[5] Bodin bygdebok 1:2, 1961: 516
[6] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 4, Gårds & slektshistorie for Innstranda, 1992: 27
[7] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 168
[8] Terje Gudbrandson, Bodin Bygdebok 2: 5, Gårds & slektshistorie for Tverrlandet, 1996: 23
[9] Dokumentene sier vei til Vågan, men herredsgrensa var i Vågsbotn (som tilhørte Vågan). Kart fra 1912 viser at veien stoppet i Vågsbotn.
[10] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 402.
[11] Ole Martin Larsen: «Min far kjørte grus på vegen mellom Mjønes & Sagelva med hest & vogn ca 1919-20».
[12] Erling Svanberg: Salten Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 15.
[13] Erling Svanberg: Norges Automobil-Forbund - Avdeling Bodø & omegn 1926-1976, 1976: 12.
[14] Morgenavisen i Bergen forteller 9. oktober 1923 nytt fra Valnesfjorden. 
[15] Erling Svanberg: Langs vei & lei i Nordland, 1990: 535.
[16] Erling Svanberg: Saltens Bilruter A/S 1937-1962, 1962: 17.
[17] Tid & rom (Viggo Eides blogg 17. april 2016): Oldine Lyngved Larsen fra Mjønes 1878-1973
[18] Asbjørn Lind: Gårdshistorie for Fauske, bind 3, 2018: 157.
[19] Journalist Gunnar Engegård i Nordlandsposten 1. september 1972, gjengitt i Årbok for Skjerstad 2007.
[20] Erling Svanberg: Salten Dampskibsselskap 1868-1968, 1962: 104
[21] 1. juni 1965 skiftet mange veier nummer. Riksvei 50 ble Europavei 6 sør for Stjørdalshalsen. Pga veikvaliteten ble den hetende Riksvei 6 i mange år nordpå
[22] Fram til Fauskegrensa. I Fauske kommune brukes i rekkefølge disse adressenavnene på riksvei 80: Valnesfjordveien, Skjerstadfjordveien, Bodøveien & Storgaten fram til rundkjøring på E6 i sentrum.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar