Tid & rom: Jan Egelands slektsreise

«Krigen i Syria har vart like lenge som andre verdenskrig. Det gjør at jeg tenker på hvordan min farfar hadde det under krigen. De må ha tenkt hele tiden på at de ville hjem til et fritt Norge.»

Krigsseilernes historie er hovedinnholdet når generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, seiler i farfarens ukjente fortid. Fjerde kapittel i 2017-utgaven av «Hvem tror du at du er» har minimalt av tradisjonell slektsforskning; ’hvem var far & hvor ble det av mor?’ Til gjengjeld går programmet godt & saklig ned i krigsseilernes tøffe & triste opplevelser. Det siste gjelder nær sagt like mye livet deres under krigen som livet etter freden.

Jan Lauritz Egeland (1957) ble født i Stavanger som den yngste av tre søsken. Mora Margot var lærer, faren Kjølv Egeland (1918-1999) var skolemann & en kjent arbeiderpartipolitiker, bl.a. kirke- & undervisningsminister på 70-tallet. Jan ble i ung alder interessert i internasjonalt arbeid. Han har jobbet for & i Amnesty, Utenriksdepartementet, Røde Kors, FN, Human Rights Watch & Flyktninghjelpen. Han er en internasjonalt kjent nordmann.

Hans farfar, Lauritz Egeland, var sjømann & maskinsjef på en oljetanker da Norge kom med i andre verdenskrig. Han ble krigsseiler 52 år gammel. Krigsseilerne var sivile sjømenn som kom under alliert militær kontroll, & som resten av krigen seilte i utenriksfart med forsyninger mellom de allierte statene. Dette vet Jan Lauritz, oppkalt etter farfaren, men han vet ikke hvilke opplevelser farfaren hadde i årene som krigsseiler.

Han er skamfull & lei seg over at han vet så lite. Slektsreisa starter i barndomshjemmet i Stavanger med mora Margot (1922) & søsknene Kjølv & Marianne. De husker heller ikke så mye av farfaren. Lauritz Egeland ble født i Haugesund i 1888. Foreldrene var Kjølv Larsen Egeland (1858-1936) & Ragna Gurine Olsdatter (1861-1912).

I 1897 fikk de sønnen Olaf & i 1899 dattera Signy. Begge brødrene dro til sjøs like etter konfirmasjonen & begge ble krigsseilere da andre verdenskrig brøt ut. Da hadde Lauritz allerede vært ute i to år. Han var sju år på sjøen & ble rammet av slag sju år etter at han kom hjem. En taus, snill, gammel & svak mann som fortalte lite av det han hadde opplevd. Hvorfor skulle han det? Ingen spurte & hvem andre enn krigsseilerne sjøl kunne fullt ut forstå? De ser på et bilde av farmora Jenny & Lauritz, tatt etter slaget & sammenligner med et annet foto hvor han er en stram sjøoffiser i uniform. Kontrasten er stor.

Jan reiser til Haugesund, der farfaren vokste opp før han begynte å seile i utenriksfart. For å finne ut hvordan Lauritz ble krigsseiler, & lære mer om Haugesunds sjøfartshistorie, kontakter Jan direktør Mads Ramstad ved Haugalandmuseene, Ramstad har god kunnskap sjømennene i Egelandslekta. Oldefaren Kjølv Egeland var også sjømann & tok sjømannsskola, mens farfaren Lauritz & broren Olaf gikk et skritt lenger & utdannet seg til maskinister. Museumsmannen viser Jan ei utskrift av karakterboka fra 1912 hvor Lauritz Martin Egeland fikk toppkarakterer & var best i sitt årskull.

En pussig sekvens i programmet er når Egeland naivt spør «Tror du han måtte til sjøs? Eller ville han?» Mads Ramstad svarer overraskende tamt «Jeg tror kanskje at han har gått til sjøs som de fleste ungdommer i Haugesund gjorde på den tiden.»

Lauritz var vokst opp i en sjømannsfamilie, faren var skipskaptein & han gikk ikke bare i farens fotspor, men spesialiserte seg til å bli maskinist. Best i kullet var han også. Ønsket & målet var utvilsomt å gå til sjøs. Hvilke andre yrkeskarrierer kunne vært aktuell i Haugesund på den tida? Han kunne gått inn i forsvaret, sannsynligvis i marinen, eller han kunne blitt kjøpmann eller håndverker. Ytterst få valgte å studere på NTH i Tronheim eller Universitetet i Oslo. Det naturlige ønsket for Lauritz Egeland fra Haugesund var å komme på havet raskest mulig. Det var her han skulle stå på egne bein. Lauritz måtte ikke, han ønsket det sterkt.

27. mars gikk han ut av sjømannsskola, i mai samme år døde mora av influensa. 24 år gammel dro Lauritz til sjøs slik de fleste ungguttene i Haugesund gjorde på den tida. I flere år seilte begge brødrene som maskinister & faren som kaptein i utenriksfart. Etter en tid gikk faren på land. De opplevde også at søstera Signy ble syk i 1924 & døde bare 24 år gammel. Tolv år seinere døde også faren Kjølv. Nå var det bare Lauritz & Olaf igjen, men begge brødrene hadde giftet seg & fått barn. Kone & unger bodde i Norge mens fedrene seilte på verdenshavene.

Lauritz og Olaf Egeland

Ramstad har mer på lager & viser Jan maskinsjefenes distinksjoner, med propell & like mange striper som kapteinen. -Det som er ekstra spesielt er at dette er din farfars, sier han til Egelands store glede. Vi har bilde på veggen hjemme av ham med denne flotte uniformen, sier et rørt barnebarn. Familierøttene blir mer håndgripelighet når han får se & ta på en gjenstand til som er knyttet farfaren. Museumsmannen viser Jan også et foto av båten Lauritz seilte på under krigen, ‘Gard’ med skipsmerket ’W’ for Wrangell - et av de store haugesundsrederiene.

Jan Egeland vil vite mer om hvordan det gikk med båtene & mannskapet & oppsøker lokalhistorikeren Bjørn Toft som kan krigsseilernes historie. Han bor faktisk i H.M. Wrangells gamle redervilla.

78 år gamle Bjørn M. Toft fikk nylig kongens fortjenestemedalje for sitt store humanitære arbeid, spesielt for sin innsats for krigsseilerne. Haugesunds avis 8. januar 2017.

Jan synes det er fantastisk å komme inn i Wrangell-huset. Toft viser han et verdenskart med mange små norske flagg. Flaggene symboliserer hvor 1024 norske skip befant seg 9. april 1940. Den norske handelsflåten var overalt, Middelhavet, Atlanterhavet, Stillehavet & Østen:

Gard hadde forlatt Cape Town på vei til Abadan i Iran for å hente olje. Den 9. april 1940 gikk de mellom Madagaskar & Mosambik på fastlandet. Gard var en tankbåt, & de var på vei for å tanke olje i Iran. Mens krigshandlingene pågikk i Sør-Norge bestemte den norske regjeringen at alle norske skip skulle gå til nøytrale havner for å unngå nazistisk kontroll. Båtene ble overtatt av ‘Nortraship’ - ett statlig, norsk rederi styrt av nordmenn i London. Over natta ble norske handelsskip mål for tyske angrep. Sjøfolka fikk ikke noe valg, nektet de å seile kunne de få fengselsstraff eller bli stemplet som forrædere. De gikk fra å være sjøfolk til å bli krigsseilere. Dette var starten på fem år i engstelse for familiene i Norge.

Forhistorien til Nortraship startet i månedene mellom Tysklands angrep på Polen i 1939 & angrepet på Norge halvåret etterpå. Regjeringas formelle vedtak skjedde 22. april 1940 på Stuguflåten i Romsdal.

Skipene gikk først i konvoi fra Amerika til Storbritannia. Lasten var drivstoff, krigsmateriell & varer de allierte trengte for ikke å tape krigen mot Tyskland. Ferden over Atlanteren var farlig, tyske ubåter lå & ventet på båtene. For å ruste seg mot angrep ble handelsskipene samlet i store konvoier, opptil hundre skip. Tyskerne angrep konvoiene med ubåter, krigsskip & bombefly. Store havområder var dessuten minelagt. -Hvor mange gikk ned, spør Egeland. Over halvparten av ca 1100 skip ble senket. Skipene i konvoien måtte holde farten for ikke å bli senket sjøl. De kunne ikke stoppe opp & hjelpe mannskap fra skip som var blitt tropedert.

Neste kapittel i Egelands slektsreise er å finne mer ut om motortankeren Gard som farfar Lauritz var på under hele krigen. For en gangs skyld viser programmet hvordan en sjøl kan søke i åpne kilder på nettet. På siden warsailors.com finner han seilingslisten for Gard mellom 2. april 1940 til 27. februar 1946. Det tok nesten seks år på sjøen før båten kom hjem til Norge.

Gard krysset alle verdenshavene flere ganger, bare i krigsåret 1940 deltok båten i elleve konvoier. Men tørre fakta formidler ikke noe av dramaet bak hver eneste tur. For å få vite mer drar Jan til Kristiansand & museumsskipet Hestmanden. Her viser Bjørn Tore Rosendal fra Norsk senter for krigsseilerhistorie han rundt i et ekte krigsseilerskip. Faktisk det er det eneste som er igjen fra andre verdenskrig & som seilte under norsk flagg.

Maskinrommet i hjertet av skipet er ganske klaustrofobisk. Rosendal tar fram maskindagboka farfaren førte. Den ligger på Riksarkivet. 9. april 1940 står det at Gard var i «Mosambique-kanalen», på reise fra Cape Town til Abadan i Iran. «Norge & Danmark okkupert av Tyskland» har Lauritz Egeland ført inn i maskindagboken mens båten var på den andre siden av jordkloden.

Krigsseilernes drama står beskrevet i skipsdagboken i knappe, med detaljerte setninger.

Den 25. august 1940 var Gard i den nordlige Atlanteren & Lauritz Egeland noterte: «En tankbåt torpedert & eksplodert, senket på cirka ni minutter. Cirka klokken 19.10.» Kapteinens dagbok var mer detaljert, det var begrenset hva folka i maskinrommet fikk med seg.

For å unngå å bli torpedert begynte båten en ‘sikksakk-manøver’. Da måtte maskinistene stå på, mens de merket smell & eksplosjoner fra angrepet. Denne gangen ble åtte skip senket & 200 mennesker omkom. Maskinmannskapet var blant de mest utsatt. -De må ha hatt nerver av stål, eller vært nervevrak. 3638 norske sjøfolk i handelsflåten omkom. Langt flere enn Norges militære tap under krigen.

Dagboka har også med fredsslutninga i 1945.
«VE Day!!!» ‘Victory Day in Europe’.

Lauritz Egeland hadde seilt siden 1938 & kom hjem etter sju år i 1946. Det må ha vært en enorm lettelse & glede. -Hvordan ble de mottatt av samfunnet hjemme? Krigsseilerne fikk liten plass i fredsdagene. Hjemmefronten – gutta på skauen – ble hausset opp. Flere sjøfolk ble også avkrevd attest for ‘god nasjonal holdning’ når de kom hjem.

Etter freden fikk mange krigsseilere problemer med nervene, de slet med å tilpasse seg livet på land, flere fikk alkoholproblemer. Samfunnet viste liten forståelse for krigsseilerne. Lønna under krigen var redusert, differansen havnet i Nortraship-fondet. Krigsseilere mente at de skulle ha utbetalt den avtalte bonusen de hadde krav på. Konflikten løste seg i 1972 da krigsseilerne i uteflåten fikk utbetalt æreslønn. For mange av dem var det for seint, de var allerede død.

Egeland er skamfull over storsamfunnets behandling av farfaren & de andre uteseilerne. Han husker at da faren Kjølv fikk noen tusenlapper på begynnelsen av 70-tallet sa han at det var helt galt. Det var sjøfolkene som skulle hatt pengene rett etter at de kom hjem. Jan ser nå på farfar Lauritz som en mann han kan identifisere seg med. Noe annet enn den slagrammede farfaren som satt i en stol & spiste sjokolade. -Jeg tror jo at farfar må ha hatt et følelsesmessig kaos etter langvarig & voldsomt press. Sjølivet var et drama uten like.

Når livet til farfaren er avdekket lurer Egeland på hvordan det gikk med broren Olaf som også var i uteflåten under krigen. Svaret finner han på Riksarkivet. Her får han utlånt en kartotekboks fra «Det norske innskudds- & trekkkontor i Oslo, London-registeret.» Under bokstaven E ligger Olaf Egelands kort med et stort rødt kryss over. Det står «Olaf Egeland, Special information: Dead. 22/1-1942 m/T Nyholt». Han døde på sjøen.

For å finne ut mer om båten & hva som skjedde da den gikk ned reiser Egeland til krigsseilernes minnehall i Stavern & møter historiker Mari Bekkelund. Hun forteller at motortankeren Nyholt i januar 1942 seilte fra Reykjavik mot New York i konvoi. Været var dårlig, iskaldt, storm & tjukk tåke. Uheldigvis kom Nyholt om kvelden 17. januar bort fra konvoien & ble torpedert av den tyske ubåten U87. Olaf sto på vakt i maskinrommet da det smalt. Ingen ble skadet, men båten fikk kraftig slagside. Olaf visste at sjansene for å overleve var dårlige så han beordret de andre opp på dekk. Etter fire timer alene i maskinrommet smalt det igjen, skipet var fortapt. Utrolig nok kom Olaf seg opp på dekk & klarte, til tross for høy sjø, å borde livbåten. Han var dyvåt & i sjokk. Les sjøforklaringa etter foliset.

Johannes Bauge
1922-2005

Adam Egede-Nissen
1911-1997

Mari har tatt med et NRK-program fra 1994 til Jan. Lettmatrosen Johannes Bauge & skipslegen Adam Egede-Nissen seilte sammen med Olaf & ble vitne til hans død. De de forteller i intervjuet om svære bølger & orkan i Nord-Atlanteren. «Den første som døde i livbåten vår, var maskinsjefen. Han hadde vært i sjokk nesten siden han kom i båten. Olaf var veldig urolig. & ville ut av livbåten. Egede-Nissen måtte holde på ham i tre døgn. Natten til tredje døgn døde Olaf Egeland. Begravelsen var en enkel seremoni. De pakket ham inn i en regnfrakk & begravde ham på sjøfolks vis, i havet. «Det gjorde et voldsomt inntrykk» forteller to gamle sjøfolk 52 år etterpå. «Vi lot ham gå over bord».
Se hele reportasjen på 8 minutter nederst i 'Styrmann Lundes logg'.

Egeland går rundt i minnehallen & leser på ei tavle: Olaf Egeland, førstemaskinist, født 10.1.1896 i Haugesund. Han døde på motorskipet Nyholt. -Jeg visste faktisk ikke at hans navn sto her. Her er tusener av navn på norske sjøfolk som gikk ned under de to verdenskrigene. Jan synes der flott at de minnes på denne verdige måten.

Farfaren var utrolig heldig som seilte hele krigen & kom hjem i live. Mens broren ble torpedert & omkom. Skjebnens tilfeldigheters spill. Historiene til de to maskinistbrødrene fra Haugesund er representative for tusener av sjøfolk. Farfar Lauritz overlevde mot alle odds, men lillebror Olaf var tilsvarende uheldig.

Krigsseilernes tragedier fortsatte på mange måter etter krigen. De ble dårlig mottatt av norske myndigheter. Krigsseilernes ufattelige redsler gjennom mange år ble ikke forstått, verken av sin samtid eller sin ettertid. Det er trist at samfunnet ikke tok bedre imot dem.

- Dette er min farfars historie, sier Jan Egeland & den må forstås sammen med hans brors historie.

- - - - - - - - - - - - - - -

Jeg synes programmet ga en ok beskrivelse av krigsseilernes liv & problemer. Men Jan Egeland overrasker flere ganger når han virke totalt ukjent med temaet generelt & familiens krigshistorie spesielt.

I alle fall i 1972 da arvingene fikk ‘æreslønna’ burde han ha fått med seg noe historisk balast. Jeg undres hvordan kunne han unngå å vite at Olaf Egeland døde under krigen? Har han aldri besøkt oldefaren Kjølv Larsen Egelands grav i Haugesund? Her står det en minnetekst om Olaf.