Post 4. Brannstasjonen - Byvandring 1985-2015

Kvartal 30 til venstre inneholder det tidligere meieriet & dagens brannstasjon.

Bodin meieri ble etablert i 1916 & gjenoppbygd på vestre del av kvartalet i 1948. Meieriet ble nedlagt 17. mars 2006. Bøndenes samvirkebedrifter står ikke tilbake for å rasjonalisere & strukturere, bare de tjener penger på dette. Melka vi drikker her i byen kommer fra meieriene i Harstad, Sandnessjøen & Røros.

Brannstasjonen i Bodø – i dag Salten Brann IKS – ble reist på østre del av kvartalet & tatt i bruk i 1949. Slik Bodø kommune har utviklet seg ligger stasjonen litt uhensiktsmessig plassert i forhold til gatestrukturen & bosettingsmønsteret. Nå (i 2015) er det under bygging en ny[1] brannstasjon & felles nødsentral på Albertmyra, rett sør for City Nord.

I februar 2015 ble hele kvartal 30 solgt for 62 mill kr til utbyggere. For øvrig de samme som bebygde østre skolepark. Planene er «å utvikle eiendommen i 7 etasjer med 160 leiligheter, næringsareal på gateplan & parkering i underetasjen». Det ska bo folk i byen, byen den treng folk …

Da Bodø ble gjenoppbygd etter krigen ble planene for gater & byrom laget av arkitekt Sverre Pedersen i «Brente Steders Regulering». Et grunnleggende prinsipp var byen & gatan skulle spille på lag med naturen, mot et fjell eller mot hav. Børtindgata & Sandhorngata i Østbyen har navnene sine fra fjellene vi kunne se fra gata. 

I Bankgata[2] så vi mot Landegode i nord & Børvasstindan i sør. Mens vi går nedover mot Storgata retter vi blikket mot nord. Utsikta mot Landegode forsvant i 2009 da det nye NAV-bygget i Sjøgata sto ferdig. Egentlig skulle det ikke bli så stort, men en «mindre administrativ omregulering» forlenget NAV flere meter mot vest. To år etterpå kom Luftfartstilsynets (2011) moderne kontorbygg bak & enda høyere.

- - - - -
Gå nedover Bankgata & til venstre i Storgata. Stopp der gågata begynner på post 5, Øvre gågate (i Storgata). Klikk her.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 
 - - - - - 
[1] Finansiert gjennom OPS – bygges & eies av private i 25 år, mens kommunen betaler husleie.
[2] Norges Banks første filial (1875) lå i Bankgata 3, krysset Storgata/Bankgata, der plenen utenfor Husfliden (Monty) er i dag. Derav gatenavnet.

Post 3. Barnas Hus - Byvandring 1985-2015

Parken vi ser mot øst het fra gammelt av[1] Orestadparken eller Dillanparken. Få personer husker disse navnene i dag. Men her ble byens første barnehage[2] reist i 1941, en gave fra svensk Røde Kors. I denne barnehagen har forresten begge mine brødre gått. Jan gikk vel her 3-4 år, & Knut i et par dager – før han gråt seg fri fra fremmede «tanter». 

Før: Barnas hus fra 1941

Barnehagen ble revet for ca 8 år siden & i 2007 sto et nytt barnehagebygg på samme plass & med samme rødfarge som forgjengeren.
 
Barnas Hus er kjent for å ha en multikulturell avdeling som heter Regnbuen. Truende kommunale budsjettøkser har hengt over Regnbuen i mange år.  

Vender vi hodet nordover kan vi umulig unngå å se et enormt bygningskompleks. Borettslaget Østre Skolepark ble ferdig i 2006. Disse mastodont-blokkene med 146 leiligheter kalles på folkemunne gjerne for «Østblokken» - & det er ikke positivt ment. Stilmessig bryter bygningene totalt med både omgivelsenes to-etasjes bolighus & vanlige folks estetiske sans. Til & med arkitekten ble sjokkert da han fikk se sitt eget produkt i virkeligheta.


Før krigen lå byens barneskole her, derav navnet østre skolepark. Men i 1948 ble skolebyggene gjenoppbygd der vi i dag har Bankgata ungdomsskole & det tidligere Bodø gymnas, nå en del av Bodø vgs. Plassen, slik vi bodøværinger husker den, var ei stor gruslagt tomt der sirkus & tivoli hadde fast tilhold. Cirkus Berny, Løwe & Arnado var velkjente navn. Seinere ble plassen asfaltert & parkeringsplass for byens matpakkekjørere.  
- - - - - 
[1] Bykasserer Ivar Orestad 1883-1963, opprinnelig navn: Jeremias Mikalsen Dillan.
[2] Barnehagen besto av to sammenbygde svenskhus (iflg. Herman Svendsen).

- - - - -
Gå til venstre i Kongensgate & stopp ved brunt murhus i neste gatekryss der vi ser til post 4, brannstasjonen.  (Kommer i morgen kl 10.)

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 

Post 2. Tusenhjemmet - Byvandring 1985-2015

Tusenhjemmet er et aktivitets- & kulturhus for primært seniorer, med pensjonistforeninger, klubber & aktiviteter for & med eldre personer. Navnet kommer etter det store leilighetsbygget som sto her i 82 år, fra 1896 til det ble revet i 1978. 

Det gamle Tusenhjemmet hadde 17 leiligheter over 3 etasjer & opprinnelig var toalettene bare i kjelleren. Opptil 100 mennesker bodde her ved forrige århundreskifte[1], dvs ca 2 % av byens befolkning.  Det antallet var så stort i sin samtid at bygget ble kalt for "Tusenhjemmet". I dag tilsvarer 2 % ca 1.000 personer. 

Det nye Tusenhjemmet sto ferdig i 1995 & ble en realitet pga Sara Johannessens (A) iherdige arbeid for oppegående eldre. Sara fylte 93 år i 2015. 

De to nederste etasjene inneholder møte- & aktivitetsrom, husflidutsalg, kafe, frisør- & fotpleiesalonger. Her møtes spreke gamlinger til foredrag & fester, sangøvelser, seniordans, strikkekafe, tresløyd, kunstklubb, språkkurs, litteratursirkler, trim, reiseklubb, bridge, mobil- & datakurs samt ikke minst lyrikk. 

Tusenhjemmet har adresse Prinsensgate 130. Før krigen var adressa Prinsensgate 30, men da gata ble betydelig forlenget i etterkrigsplanen fikk alle husene i denne gata (&  Fredensborgveien) økt sine nummer med 100. Vi ser det tydelig på steinhuset bak oss her vi står.  Prinsensgate 117 kalles fra gammelt av for "Marmorslottet". På husnummeret 117 over døra ser vi tydelig at det første 1-tallet er hugget inn i ettertid. 
 - - - - -
[1] Folketellingene i 1900 & 1910. 

- - - - - 
Fortsett Prinsensgate over Bankgata & ta Tordenskjolds gate til venstre ved parken til post 3, Barnas Hus. Stopp på motsatt side av barnehagen. Klikk her.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 

Post 1b. Graving i gatene - Byvandring 1985-2015

Bak oss, i Rensåsgata graver & graver store maskiner. I denne lille veien begynte gravinga i oktober 2014 & denne parsellen er planlagt ferdig i november 2016. I hele byen er gatene gravet opp, gang på gang siden Bodø Energi (BE Varme) i 2012 startet utbygginga av et fjernvarmenett fra en sentral på Rønvikjordene (ved Kirkeveien & kommunens gartneri).

Både viktige hovedgater som Bankgata & små veistubber rundt om kring har blitt gravd opp, lagt ned rør, gravd opp igjen et uendelig antall ganger. Folk som har talt antall grøfter – på samme sted – forteller om 5 – 7 – 11 – ja et høgt antall oppgravinger før de mistet oversikten.

For befolkninga har dette vært ei stor påkjenning. Ikke bare for de som bor eller arbeider ved anleggsområdene. Den veien du gikk eller syklet på jobb om morran kunne være stengt kl 16. I en labyrint av enveiskjørte gater, stengte traseer, stålgjerder, gravemaskiner & grushauger visste verken drosjesjåfører eller mannen i gata hvor det var framkommelig fra dag til dag, fra time til time, eller: fra måned til måned. Vi har hørt historier om fremmede bilister som klarte å komme seg inn til sentrum, men ikke ut igjen. De står formentlig fortsatt på en parkeringsplass i sone 1 eller 2 – en nyvinning fra november 2013.

- - - - -
Gå Prinsensgate østover mot Bankgata til post 2, Tusenhjemmet, klikk her. Stopp på motsatt side utenfor nr 117.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 

Post 1. Musikkpaviljongen i Solparken - Byvandring 1985-2015

 

Velkommen til byvandring gjennom Bodøs siste 30 år. Vi står nå i Solparken ved byens musikkpaviljong fra 1962. Det vakre byrommet vi har rundt oss er det fineste eksempel på Bodøs gjenoppbygging etter krigen med moderne etterkrigsarkitektur. Eneste unntaket fra før 1940 er Nordlandsmuseet fra 1904 som overlevde krigens bombing sammen med mye av bebyggelsen mellom dagens fylkeshus & sykehuset.

Bodø kirke fra 1888 var bygd i tre, & brant ned 27. mai for 75 år siden. På kirketomta reiste Bodø domkirke seg fra ruinene & ble innviet i oktober 1956. Med sitt frittstående klokketårn mot vest var domkirka – som sin forgjenger – et landemerke synlig fra alle himmelretninger. Slik er det ikke lenger.

På andre sida av plassen står rådhuset fra 1959. Med dette bygget erklærte til & med kong Olav V at nå var Bodøs gjenoppbygging ferdig.[1] Det var for så vidt korrekt, men byens utbygging stoppet ikke opp. Rådhuset har også et frittstående klokketårn mot vest, et samspill mellom kirkelige & verdslige makter. Et vakkert bygg.

Til & med i barnas plaskebasseng – rådhusbassenget– kneiser Ole Holands hvalross fra 1961 med samme profil som kirka & rådhusets tårn, den løfter hodet mot vest.

Østsida av rådhusparken avgrenses av det funksjonalistiske Post- & telegrafbygget fra 1952. Årsaken til at denne plassen er så vakker, med ulike bygg som utfyller hverandre, skyldes ikke minst at de tre omtalte byggene alle et tegnet & planlagt av arkitektene Gudolf Blakstad & Herman Munthe-Kaas.

Men noe mangler her vi står. Mot øst, i Prinsensgate 113, lå det fra 1952 til 2006 ei lita metodistkirke i hvit mur. Her bygde menighetens 24 medlemmer i 2007 et boligkompleks, med seremoni- & kirkerom i 1. etasje. & øst for solparken i Rådhusgata 13 lå det tidligere en lav, enetasjes tomannsbolig i hvit mur tilhørende Koch-familien. I 2008 kom sameiet Solparken opp i 5 & 6 etasjer, med gul teglsteinsfasade.

Før: hvit metodistkirke, gult Tusenhjem, lav bolig med rødt tak.

Solparken & Rådhusparken

Vi står nå som sagt i Solparken, som ble anlagt i 1926 etter at Nordland fylkesutstilling var avholdt. Kvartalet der hvalrossa står kaller vi Rådhusparken. Den ble etablert i 1959 da rådhuset ble bygd. På denne plassen lå den gamle middelskola i Bodø før krigen. Middelskola var forløperen til realskola (1935) & ungdomsskola (1970).
- - - - -
[1] Arkitekt Sverre Pedersen I BSR laget et svært god byplan for Bodø.

- - - - -
Vil du lese om alle de oppgravde gatene i Bodø, fra 2012 & utover. Klikk her på post 1b , eller fortsett byvandringa ved å:

Gå Prinsensgate østover mot Bankgata til post 2, Tusenhjemmet. Klikk her.
Stopp på motsatt side utenfor nr 117.

Disposisjon & oversikt over stasjonene på byvandringa 1985-2015 finner du her. 

Bodø gjennom 30 år - Byvandring 1985-2015

Lokalhistorie & slektsforskning har vært viktige deler av mitt liv på mange arenaer. Jeg har tilegnet meg kunnskap om kultur, mennesker & bygninger for å fylle fortellingene med innhold. Men historie er ikke bare å samle inn fra fortida. Vi må også formidle det i nåtida, til glede & nytte for framtida.

I mange år har jeg skrevet artikler, blogginnlegg & foredrag med dette for øye. Samt ledet historiske vandringer, både egenproduserte & laget av andre. Ved å trekke de lange linjene, vise sammenhenger & krydre formidlinga med hendelser & anekdoter har dette forhåpentligvis bidratt til at både fastboende & tilreisende fikk en bedre forståelse av hvorfor Bodø & omegn har blitt slik vi ser det i dag.

Men etterhvert oppdaget jeg at den nære historien ble forsømt i formidlinga. Det vi ser rundt oss, ting som kom lenge, lenge etter krigen, det nesten nye som ikke lenger var nytt, men heller ikke gammelt nok - dét ble ikke nevnt.
- Vi må ha en byvandring som omhandler det vi ser, sa jeg til mine venner på Nordlandsmuseet. - Det er lite givende for fremmede å stå ved Domkirka & høre om Bodin kirke 3 km unna, når de aldri har vært der. - Skriv den, svarte museumspedagogene.

Våren 2015 skulle 1985-kullet fra førskolelinja ved Bodø lærerhøgskole ha en 30-års reunion i Bodø. En av mine tidligere studenter spurte om jeg kunne lede ei byvandring & snakke om hva som har skjedd på disse tretti år. - Ja, sa jeg, & her er byvandringa:

Bodø gjennom 30 år - 1985-2015 
Klikk på hver overskrift for å gå rett til ønsket post.   

1. Musikkpaviljongen i Solparken.

1b. Graving i gatene.

2. Tusenhjemmet.
 
3. Barnas Hus.
 
4. Brannstasjonen.

5. Øvre gågate, Storgata.
   
6. Kjøpesentrene utenfor bysentrum.
 
7. Torget.

8. Sjøgata.
 
9. Glasshuset.
 
10. Tollbugata.

11. Kommunikasjoner. 
 
12. Kulturkvartalet 
  +  Halvdankonserten 1991 i Bodø (Aspåsen) kulturhus.

13. Småbåthavna.
 
14. Ytterst på moloen.

15. Høgskoler & folketall i Bodø.

Klikk på hver overskrift for å gå rett til ønsket post.   

Kommersiell bruk av teksten er ikke tillatt!
Ønsker dere å gå byvandringa med meg eller en annen lokalhistorisk guide? Kontakt Nordlandsmuseet & bestill en tur, eller ring museet på tlf 755 03500. 

 

Tillegg 2023

Jeg går byvandinger for grupper (på bestilling) og alle interesserte (billettsalg).  Grupper kan kontakte meg på tlf 907 89618 eller byvandringerbodo@gmail.com 

 

Øvrige turer annonseres på Byen vårres - på facebook.

Min fjerne barndoms by

Tegneserieromanen Min fjerne barndoms by av Jiro Taniguchi ble utgitt på norsk i 2015, elleve år etter at den om ut i Japan. Boka er ei lang grafisk novelle om 48-åringen Hiroshi Nakahara som på en forretningsreise - i bakfylla - går seg vill på den store togstasjonen i Kyoto & havner på feil tog. Når han våkner opp skjønner Hiroshi at han ikke er på vei hjem til kona & sine to døtre i Tokyo, men til barndomsbyen Kurayoshi. 

Byen er totalt endret siden oppveksten. Det er over tre år siden han sist var på besøk. Barndomshjemmet er overtatt av fremmede, Hiroshi beslutter å besøke moras grav mens han venter på neste tog tilbake til Kyoto. På gravplassen sovner (?) han & … 

 … våkner opp ør & fortumlet. Nakahara føler seg ganske så annerledes, hendene er ikke de samme, han har på seg joggesko & skoleuniform. På vei til togstasjonen er hjembyen også endret, men sjokket kommer når han ser sitt eget speilbilde – ser seg sjøl som fjortenåring. Dette må være en drøm, en realistisk drøm. Hiroshi klyper seg sjøl, men våkner ikke: «Hvis dette ikke er en drøm … så må huset vårt være der ennå». 
  
‘Fjortenåringen’ springer hjem & finner søster, far, mor & bestemor i vanlig vigør – men de to siste er jo død for lenge siden tenker ‘førtiåtteåringen’ i den unge kroppen - det svimler for ham. Familien synes han er sein til middag, samt ganske så rar i oppførsel. «Står du der & gråter, gutten min». 
 Hva & hvorfor dette skjer med ham er uforståelig. Rutinene for året 1963 styrer alles liv også livet for den voksne mannen som er reist tilbake i tid - til bolig i sin egen ungdoms kropp. Likevel er ikke alt som før. Han tenker som en voksen, skolekunnskaper & erfaringer fra de siste 35 åra har han med seg. Han er flinkere på skola i matematikk & engelsk, han er bedre i sport, han blir etter hvert kjæreste med søte Tomoko Nagase, den «fineste jenta» på hele skola. Dette skjedde ikke den gang da. Dessuten plages han av å vite hva som kommer til å skje med familie & venner i åra framover, reiser, ekteskap, død & det som verre er.

Ønsket om å komme tilbake til sin egen tid, kona & døtrene surrer i hodet. Men livet som fjortenåring har også sine fordeler. Hiroshi fokuserer etterhvert på familiens største mysterium. Forrige gang han var 14 år forlot faren familien 31. august 1963, datoen inntreffer om fire måneder. Hvorfor dro faren & hvordan kan den unge gutten «hindre at far reiste sin vei»? Fire måneder er lang tid for en bråvoksen fjortis. Han får nye opplevelser med spenning i hverdagen. Forfatter & tegner Jiro Taniguchi gir oss gode tidsskildringer formidlet med en stilsikker strek. Vi lesere få innblikk i både kultur & skikker fra et fremmed land i ei ukjent tid. Stemninga i fortellinga er søt & naiv, med en underliggende bitterhet & spenning. Å reise i tid er en skjellsettende opplevelse, men det verste av alt er å vite hva som skal skje. Å snakke om det er nesten umulig, Hiroshi blir allerede sett på som en rar gutt med voksne tanker. Å involvere vennene går ikke an. Samtalene med bestemor & far blir labyrintaktige, Hiroshi må gå rundt grøten. Litt etter litt avdekkes mange familiehemmeligheter, men disse er på ingen måte gode nok grunner for Nakahara senior til forsvinne uten et ord. 

Historiens dramatiske høydepunkt er når Hiroshi oppsøker jernbanestasjonen hvor Yosho Nakahara akter å reise fra familien. Konfrontasjonen er en lavmælt dialog. «… det føles liksom som den jeg er nå ikke er mitt egentlige jeg» sier faren. Men kan den 48-årige Hiroshi forhindre det den 14-årige Hiroshi aldri fikk sjansen til å forhindre? Hvem står mot hvem - en tenåring mot sin far eller to middelaldrende menn med føtter i hver sin tid?

Den voksne Hiroshi Nakahara kommer hjem til sin familie i Tokyo 9. april 1998. Tidsreisa gikk altså begge veier. Men han er ikke den samme mannen som dro på forretningsreise to dager tidligere. «Hva er det med deg pappa, du er så rar i dag» sier den eldste dattera.

Ei reise er også en flukt, forskjellen er at vi både reiser til & fra et sted, men alltid flykter fra et sted. Les boka, den er god. 

Minuskel forlag 2015, 405 sider.