God jul & godt nytt år - på 300 språk

Jeg ønsker alle lesere av Tid & rom en riktig gledileg jól & farsælt komandi ár. Hvis du vil sende din julehilsen til utenlandske venner på deres eget språk finnes det ei nettside som lister opp denne frasen på 300 ulike språk. Overraskende mange språk bruker ordet jul - ikke bare de nordiske.

Alle nordiske språk
Dansk     Glædelig jul & godt nytår God jul
Norsk     God jul & godt nytt år
Svensk   God jul och (ett) gott nytt år 
Islandsk Gledileg jól & farsælt komandi ár - Gladur jól
Færøsk   Gledilig jól & eydnurikt nyggjár

Andre germanske språk
Scots             A blithe Yuil(tide) an a guid New Year

NordFrisisk Frööligen jul an en fröölig neijuar 

 
Finn ditt språkønske på denne danske siden til julemanden.

Julegata i Bodø på 1930-tallet ?. Tandberggården med tårn i Storgata & byens torg nedenfor.

Michael & Adelsteen

Når det ringer i telefonen … kan det jo være en VG-journalist? Tirsdag ringte journalist Espen Arnold Hansen fra VG. Han hadde et par spørsmål om maleren Eilert Adelsteen Normann & et maleri som nettopp var solgt i USA. Visstnok hadde popkongen Michael Jackson eid dette & hatt det på veggen sin før han døde i 2009. Kjente jeg eller Adelsteen Normann Stiftelsen til maleriet? 

- Nei, svarte jeg, & jeg var heller ikke forbauset over at et mann som Michael Jackson gjerne ville ha klassisk malerkunst på veggen sin. Sjøl om jeg ikke forbandt sangeren med denne type kunst.

VG hadde funnet ut om maleriet via et oppslag i Washington Post:

Furniture & other items from Michael Jackson’s final home sold at auction for nearly $1 million, the Associated Press reports. More than 500 of the late King of Pop’s possessions were for sale, from original works of art to napkin rings & a tissue box cover. (...)
The only items to fetch more money than the armoire where paintings by Adelsteen Normann ($46,875), Carl Johan Neumann ($40,625), Maurice Utrillo ($34,375) & Henri Emilien Rousseau ($23,750).

"Fishing Village," oil on canvas. Signed lower left "A. Normann." PROVENANCE Lot 299, "Internationella Vårauktion 512," Bukowski's, Stockholm, May 26, 1999. 40 1/2 by 61 inches (sight); 59 1/2 by 80 inches

Journalist Hansen skulle sende link til siden i den amerikanske avisa, men det drøyde litt så i mellomtiden fant jeg fram til auksjonskatalogen sjøl & fikk se bildet. Deretter fulgte en halvtimes samtale som i begrenset grad er gjengitt i avisa. Sånn er det bare.

Dagen etter (21. desember) hadde VG et oppslag på hele side 40 om saken, hvor det blant annet står:

”– Den personen som har kjøpt dette maleriet har gjort et godt kjøp, fastslår Viggo Eide, styreleder i Adelsten Normann Stiftelsen. (…) Viggo Eide forteller at det flere av Normanns malerier befinner seg i USA. Michael Jackson har hatt et typisk Normann-maleri på veggen.
– Det er et godt bilde. Vi har et nesten identisk bilde i vår samling, hvor motivet er hentet fra Brettesnes utenfor Svolvær. I fjordmaleriene til Normann finnes det alltid et dampskip & ei gammel seilskute, en stor & liten båt. Han var opptatt av det maritime & det moderne, konkluderer Viggo Eide.”

Tidlig sammen ettermiddag ringte den lokale stasjonen NRK-Nordland & ville filme maleriet i Bodø. Jeg dro etter arbeidstid med videojournalist Øystein Nygård til Hålogatun. Her ble det filming av både maleriet & meg, dessuten en liten innføring i den tids malerkunst. Totalt brukte vi en knapp time på transport & opptak. Ettermiddagssendingen samme dag sendte ca ett minutt fra Hålogatun rundt kl 18.50. Sånn er det bare.

Nordlending var første mann på Sydpolen

14. desember 1911 regner vi som datoen da Roald Amundsens sydpolekspedisjon nådde Sydpolen. Begge deler er feil, både datoen & det absolutte polpunktet.
 

Festmiddag i Framheims stue. Rundt bordet sitter Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Roald Amundsen, Hjalmar Johansen, Jørgen Stubberud & Kristian Prestrud. Framheim ved Hvalbukta, Antarktis, 1911. Kolorert glassdias.

Fotograf: ukjent / eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_NPRA0644

14. desember 1911 etablerte sydpolekspedisjonen leiren Polheim nært der de mente at polpunktet var. Ettersom alle lengdegrader samles i et punkt valgte Amundsen å beregne stedet ut fra breddegrad & solhøyde. Redskapet var en sekstant, da teodolitten de hadde planlagt å bruke var blitt ødelagt. I desember er det midnattssol i Antarktisk, så de hadde ei sol å sikte etter, det var lyst hele dagen & natta. 

Helmer Hanssen

I fire dager krysset de fram & tilbake over polområdet for å sirkle inn sjølve polen. Roald Amundsen visste at det ville bli vanskelig å finne den eksakte sydpolen. Polheim mente han lå ca 9 km fra Sydpolen. 17. desember mente de at de kun var 2,4 km fra målet, & to menn ble sendt ut for å innsnevre området ytterligere. 18. desember sa Amundsen seg fornøyd & etterlot to brev i Polheim. Ett til Kong Haakon & ett til Robert Falcon Scott, engelskmannen som også prøvde å komme først til sydpolen.

Robert Scotts sydpolekspedisjon kom til Polheim en måned etter at Amundsens dro. Britene fant ut at Amundsen hadde ikke hadde funnet polpunktet & lokaliserte sitt eget polpunkt hvor de heiste Union Jack. Scotts polpunkt ble lagt ennå lenger unna Sydpolen enn Amundsens.

Beregninger i ettertid har vist at Amundsen bommet med 760 meter på Sydpolen. En imponerende bragd i sin tid & med det utstyret som var tilgjengelig. Imidlertid viste det seg også at nordlendingen Helmer Hanssen (1870-1956) under peiletoktene 17. desember bare var 60 meter fra Sydpolen.

Helmer Hanssen var født i 1870 i Bjørnskinn på Andøya, helt nord i Nordland.

"12 år gammel dro han på fiske i Lofoten & Finnmark. I 1894-97 var han på ishavsfangst etter bottlenose, kvitfisk & sel. Hanssen tok styrmannssertifikat i 1897 & var styrmann på D/S "Laura" som førte engelskmannen Pearson til Novja Zemlja samme år. I 1898 var han skipper på selfangeren "Elida". Fra 1898 -1902 var han i langfart. I 1915 tok han skibsførersertifikat.
Hanssen var Amundsens trofaste følgesvenn gjennom 18 år & tre ekspedisjoner."

Helmer Hanssen førte det ledende hundespannet frem til Sydpolen & han er nr to fra venstre på det berømte bildet av fire mann ved teltet: 

Her ser vi fra venstre: Roald Amundsen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel & Oscar Wisting på Sydpolen på avreisedagen 18. desember. Olav Bjaaland tok fotografiet.

I et NRK-opptak fra skoleradioen i 1936 forteller Helmer Hanssen til en ung intervjuer bl.a.:

”Klærne var gjort ut av reinskinn, akkurat som en eskimo. Vi brukte kamikker (skinnstrømper) & skistøvler på beina. Ja, også ski, det var sne & sprekker overalt, & med ski på beina datt vi ikke ned i isen. Vi brukte 120 dager fram & tilbake fra Framheim til Polheim. På Sydpolen sang vi ikke Ja vi elsker, den gjemte vi til vi kom hjem til Norge. Men vi tok en stubb av Fridtjofs saga. Det var stort å være fremme, å ha nådd målet, men størst av alt var gleden av å vende om & gå tilbake” (til båten Fram).

Roald Amundsen var en stor polfarer, men et lite menneske. Han beit seg ut med de fleste & behandlet sine folk til dels dårlig. Mest kjent er nok den tarvelige & usle behandlingen av Hjalmar Johansen på Framheim i 1911 & under hjemreisen på Tasmania i 1912. 

Slik gikk det også med Helmer Hanssen under Maudekspedisjonen 1918-20 gjennom Nordøstpassasjen. Amundsen ga Hanssen fyken i Nome, Alaska i 1920, & første mann på Sydpolen måtte ”gå fjæra hjem”.

Helmer Hanssen døde i 1956 & er begravd i Tromsø, & hvis du søker etter ordet polarfarer i Gravminner i Norge/Landssøk får du ett treff & kan se bildet av gravstøtta. Ved Bjørnskinn kirke står en minnebauta over Helmer Hanssen, men dødsåret er her feilaktig oppgitt til 1957. Shame on You!

I dag 14. desember 2011 kl. 1730 vil Arktisk Forening i Tromsø hedre Hanssen med et minnesmerke i Tromsø. En bronseskulptur i helfigur & ½ størrelse av Helmer Hansen med slede & hundespann på Sydpolen vil bli montert på en granittsokkel utenfor Polstjerna ved Polaria. Skultøren er Per Ung.

Panorama af Bodø

En spennende e-postutveksling med en nordmann i USA om Adelsteen Normann gjorde at jeg fikk et foto av et maleri & noen spørsmål om dette. Maleriet kan jeg dessverre ikke vise her. Eieren mente at motivet var fra Svolvær, men det var ikke riktig. Vi vet at Normann & Gunnar Berg var i lag i Bodø i 1892 & malte, & Adelsteen har sikkert mange andre somre besøkt hjembyen. Maleriet i USA har motiv fra Bodø - byen & kirka sett fra øst (Rønvikfjæra) mot vest & Sandhornet i horisonten.

På leit etter gode fotografier stoppet jeg ved dette utbrettskort i farger fra Louise Engens forlag. Kortet er postgått i 1900, men fotoet er fra 1894. Les om Den fremsynte fotografen - Louise Engen (1873-1947) her.

En annen postkortforlegger het Ulrick Riedl, men han var ikke fotograf. Det håndkolorerte utbrettskortet nedenfor er fra samme tidsepoke & kan i teorien også være fra Louises fotoapparat.  Les om Riedl på denne bloggen her & her.

Ulrick Riedl Bodø Forlag V.  4811.

USAs swingende sørstater

Vi som elsket Amerika, skrev Jens Bjørneboe. I 1970 kom essaysamlingen med samme navn. Jeg leste den i 1973-74. Tittelen har en dobbeltbunn. Bjørneboes generasjon & miljø var konservative USA-tilbedere som fikk kalde føtter i den kalde krigens skygger, Vietnam & CIA-aksjoner. "... som elsket ... " - de elsket ikke lenger, var kjærligheten omgjort til hat?

Min generasjon var ikke blendet av Uncle Sam, Marshall-hjelpen & tyggegummi. Tvert i mot - USA var ikke det forgjettede land. Napalm, bananrepublikker & raseopptøyer, nei takk.

Synet har endret seg. I november var jeg på min tredje reise til USA.  1989 & 2010 var de to første. Årets reise var en temareise med buss i sørstatene, & temaet var slaver & borgerkrig, musikk & borgerrettigheter. For å dele opplevelsene med ungene hjemme laget jeg en reiseblogg. Vil du ta del i denne kulturhistoriske reisen i tid & ROM så klikker du på bildet & går videre fra  USAs swingende sørstater.

PR i vinternatta III

Når det ringer i telefonen … kan det jo være en journalist? Tirsdag ringte journalist Hanna Lisa Skau fra Avisa Nordland om desembermøtet i DIS-Salten Slektshistorielag. Hun var godt forberedt & stilte spørsmål om keiser Wilhelms besøk i Bodø, Keiservarden & den-gang-da. Jeg svarte så godt jeg kunne, & la vekt på at Nordlandsmuseet ikke hadde registrert noen fotos av Wilhelm II i Bodø. Kanskje kunne det finnes noe i private hjem.

Dagen etter kom avisa med ei helside om møtet, & det framgår av teksten at hun også hadde skaffet seg informasjon fra boka på egen hånd. Jeg syntes det ble en god & saklig vinkel. Allerede før lunsj hadde to privatpersoner ringt meg. Her er artikkelen på nett.

Ellinor fra Rønvika opplyste at hennes bestefar Helmer Andreassen var keiserlos på Helgelandskysten. Hjemme hadde hun en medalje som keiseren hadde gitt dampskibslods Andreassen i 1912, samt en skriftlig beretning fra hennes mor om historien. Gull verdt ettersom mora ikke lenger var her.

Bjørn, opprinnelig fra Volden, kunne fortelle at det var hans oldefar Peder Gundersen som kjørte keiser Wilhelm opp til Veten, Fjellet som i daglig taler nå kalles Keiservarden. Vete er et gammelnorsk ord for varde.

Seinere på dagen utvekslet jeg flere e-poster med forfatter Svein Skotheim om torsdagens møte & praktiske åtgjerder. Det skal bli spennende å se hvor mange som møter opp denne desember kvelden på biblioteket. 

. . . . . . . .

Det kom 45 tilhørere som fikk høre på et meget interessant foredrag.

Keiser Wilhelm i Norge - 1. desember 2011

Norgesvennen & Tysklands siste keiser er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag.

Wilhelm II foretok mange reiser til Norge i sin regjeringstid. Forfatteren Svein Skotheim skal snakke om hvem keiseren var, & hvorfor han kom så ofte til Norge. Vårt land var i union med Sverige, & keiseren var en av de få statslederne i verden som besøke dette lille lydriket i nord. Til gjengjeld besøkte han oss 23 ganger, mot kun tre besøk til Sverige. Til sammen tilbrakte han over to år i Norge. Dette gjorde Wilhelm II til en meget populær gjest i de norske fjord byer & bygder. Besøkene bar preg av 17. mai & St.Hans-feiring, med keiserskip, eskorteflåte &  marinegaster i flotte hvite jakker. Dette var stas!

En av stedene keiseren besøkte flere ganger var Bodø.
”Alle i keiserfølget var imponert over Bodø. Güssfeldt foreslo ofte at de burde legge seg til der noen døgn fordi byen syntes å ha en vennlig tone & ’et vist kulturelt nivå’… ” skriver Svein Skotheim i boka. Men Lofoten & spesielt Digermulen var favoritten i vårt fylke.

16. juli 1889 tok Wilhelm & hans reisefølge seg opp på fjellet Veten i Bodø, 366 m.o.h. kjent for sin fantastiske utsikt blant annet til Lofotveggen. I dag kaller vi fjellet for ...

Skotheim beskriver keiser Wilhelm på de ulike stedene han besøkte fra store byer til små grender, fra fjorder & fjell, fosser & breer på Vestlandet til øyer & havner langs hele kysten. Vi møter et stort utvalg av både celebriteter & lokale figurer, men også en særegen personlighet. Rikt illustrert med malerier, tegninger & fotografier fra reisene. Ark bokhandel selger boka på møtet.På denne nettsiden kan du lese de første 24 sidene: bla-i-boka.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 1. desember kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte. Ettersom det er årets siste møte serverer vi gløgg ved møtet begynnelse.

Snorre for barn

Snorri Sturluson, født ca 1178 – død 1241 er den mest kjente historiker fra norrøn tid. Han var islandsk høvding, historiker & skald. Snorre skrev sine historiske verker mellom 1220–35. Mest kjent er Snorres kongesagaer - en slags Norgeshistorie - gjerne kalt Heimskringla.  Bibelen & Snorre er sannsynligvis de to bøkene som vi finner i flest norske hjem.
 

Per Anders Johansen ga i 2002 ut en gjenfortalt versjon av Snorres kongesagaer. Målgruppa for boka er barn fra sju år, ungdom & familier. Jeg ble oppmerksom på boka pga illustrasjonene til tegneren Anders Kvåle Rue. En briljant tegner som illustrerte Norgeshistorien for de unge.
 

Vaskeseddelen til Snorre sier at:

”Gjenfortellingen tar vare på verkets egenart, alle sagaene er med, & alle de kjente episodene & slagene blir skildret i et rikt & levende språk. Anders Kvåle Rues fantastiske illustrasjoner er historisk korrekte, & vil garantert gi en helt ny dimensjon til leseopplevelsen.” 

Til tross for at dette er ei barnebok går det klart fram at kongesagaene er en blodig historie med krig, drap, plyndring, hor & svik. Men også vennskap, ære, tro & grid (nåde). Boka er lettlest & egner seg godt for målgruppen.

Sedeligheten var underlagt andre normer for 900-1100 år siden. Kongene fikk mange barn med mange kvinner. Dermed ble det mange tronpredenter som krevde å bli konge i Norge. Noen konger regjerte i lag (t.d. Sigurd Jorsalfar & broren Eystein), mens andre foretrakk å gjøre opp med sverd & ild. Kongemakt fikk en ikke uten anerkjennelse fra de fri menn på lokale ting. På en måte en slags demokratisk monarkisme hundrevis av år før eneveldet ble innført i 1660.

En annen myte som boka tilbakeviser er sammenhengen mellom slaget på Stiklestad i 1030 & innføringen av kristendommen. Rettnok ble Olav Haraldsson helgenkåret etter sin død - et resultat av at han tapte slaget. Formålet med slaget på Stiklestad var for Olav å få kongemakten (1015-1028) tilbake, et par år etter at han ble landsfordrevet & dro til kong Jaroslav i Kiev. Det var kristne & hedninger i begge hærene. Bondehæren ”hadde ikke glemt hvor hard & hevngjerrig Olav hadde vært som konge”.  Mange stormenn reiste til Trøndelag for å stoppe kongen, en stor bondehær samlet seg.
Men det var makta de sloss om, ikke kristendommen.

Det nordnorske perspektivet i denne Snorre-boka er ok. Flere personer fra Hålogaland er nevnt, bl.a. Tore Hund fra Bjarkøy & Hårek fra Tjøtta. En person mangler imidlertid i utdraget om kristningskongen Olav Trygvason (995-1000). Her omtales på side 47 ”Olav bygger Ormen lange”. Jeg spør, hvem bygde Ormen stutte? Her er mitt forslag til supplerende tekst:

«På kristningsreise i Hålogaland møtte Olav den mektige høvdingen Raud hin Rame ved Saltstraumen. Raud var også en trollmann. Han nektet å ta imot den nye trua, men Olav tok Raud til fange & drepte han. Raud hadde et flott langskip med drakehode (Ormen betyr nemlig draken/dragen). Kongen tok langskipet med seg sørover. Rauds båt ble modell for et nytt skip som Olav kalte Ormen lange. Den første Ormen fikk da tillegget stutte (korte).»

Boka anbefales for målgruppa. Spesielt på grunn av Anders Kvåle Rues fargerike, detaljerte & levende illustrasjoner.

Snorre for barn er på 144 sider, koster vel to hundrelapper & avsluttes med ei liste over konger & regenter fra Harald Luva Hårfagre (885-933) til Magnus Erlingsson 1161-1184.  

Da Kristus kom til Bodø - 1961

1961 var et viktig år i norsk kirkehistorie & forsåvidt også et nordnorsk årstall. Det året ble Ingrid Bjerkås (1901-1980) den første kvinnelige prest i Den norske kjerka. Hun ble ordinert til prest under mye motstand i mars det året, men måtte til Senja i Troms for å bli sogneprest. Tre ganger hadde Berg & Torsken sogneprestembete vært utlyst uten at  mannlige teologer hadde meldt seg. Her begynte hun i tjeneste 14. april 1961 & tjente Vårherre - men mest menigheten - i fire år. Mer om  henne får komme en annen gang.

I Bodø skjedde det noe annet interessant samme høst. Kristus kom til byen i slutten av september.

Den gamle trekirka fra 1886 ble brannbombenes mål ved det tyske flyangrepet 27. mai 1940. På samme plass ble det etter freden planlagt & reist et moderne kirkebygg i armert betong. En høyreist basilika med menighetssal & kontorer i sidefløyen mot sørøst. I dag brukes ordet arbeidskirke.

Kirka vakte betydelig lokal motstand. Argumentene var særlig rettet mot to forhold: Kirkekroppen var for det første for moderne. Den ser ut som et vannkraftverk eller industrihall, sa noen.  & for det andre sto kirketårnet  ved siden av kjerka. Uvanlig nordpå, besteborgerne "gikk i demonstrasjonstog" mot det 36 meter høge tårnet.

På den tid hadde byen en populær domprost - Johan Iversen - som dessuten hadde fortid som sjømannsprest. Utvilsomt en fordel i nordnorske havnebyer som Bodø. Domprost Iversen parerte kritikken med å si: Javisst, kirka skal være et kraftverk for kristendommen.

Domkirka ble innviet 14. oktober 1956, & det øverste bildet er tatt et til to år etterpå. Over inngangsdøra mot vest står ei tom hylle, høgt oppe på tredje nivå mot sørvest er det ei tom nisje. Tilsvarende nisje står på samme sted på nordsia. Her skulle skulpturer seinere utsmykke arkitekturen.

Fem år tok det før skulpturen over hovedinngangen kom opp i september 1961. Billedkunstner Kristoffer Leirdal sto for Den seirende Kristus, en mager skikkelse med armene utstrakt rett ut mot høyre & venstre.

Postkortet fra 1962 viser at trærne har vokst, & Kristus er kommet på sin rette hylle i Bodø. Han står her fortsatt.

I nisjen på sørfasden står en skulptur over Petter Dass, mens motstående nordside huser Matthias Bonsach Krogh - den første biskop i “Nordlandene &Finmarken” etter at landsdelen var blitt skilt ut som eget stift i 1804.

Klikk på bildene for å se detaljene.

Den glemte skriften - 3. november 2011

Gammeldags skrift er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag. Torbjørn Seiring & Magne Mæle snakker om gotisk skrift & tyding av denne. Både i kirkebøker & skifteprotokoller.  Ikke all gammel skrift er gotisk, men det er nyttig å lære om hvordan de skrev i gamle dager, en god del vanlige bokstaver så helt annerledes ut en hva vi er vant til i dag. Dessuten kommer de inn på gamle mål & tallformer innen vekt & størrelse.

Kirkebøkene var tidligere tiders folkeregistre. Her har presten notert opplysninger om hvert enkelt menneskes fødsel/dåp, konfirmasjon, vigsel & død/begravelse. Kirkebøkene ble ført kronologisk, etter hvert som tingene skjedde. Dette betyr at du ikke finner alle opplysninger om én person samlet på ett & samme sted, men på ulike steder i boken - kanskje også i flere bøker. I perioder ble det også ført klokkerbøker, som er kopier av kirkebøkene. Dersom kirkeboken mangler, må du alltid undersøke om en klokkerbok kan gjøre nytten.

 
Skifteprotokollene inneholder en mengde opplysninger som det er verd å få med seg for oss som søker informasjon om tidligere slektninger. Her finner du en oversikt over alle eiendeler til avdøde, fra utslitte filleryer til "gods & gull", & hvordan disse ble fordelt mellom arvingene

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 3. november kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte. 

Digitalarkivets kurs i gotisk skrift.

Slektsforskerdagen 2011 i Bodø & Nordland

Arrangementet i Bodø følger i kjente spor.  DIS-Salten Slektshistorielag er primus motor, & har i tillegg med oss Nordlandsmuseet (fast gjest),  Arkiv i Nordland, Foreningen Tandbergerne & Saltstraumen Historielag. 

SFD  består av et stort slektstorg med utstilling av materiell, dataprogrammer & hjelp til sjølhjelp. I tillegg kjører vi fire åpne foredrag. Fordelen med foredrag i nærliggende rom er å få mer plass på slektstorget. Det blir lettere å hjelpe folk når presset ikke for stort. I år dobler vi aktiviteten med 2 * 2 datakurs. Hver hele time fra kl 11 til 14 starter altså to like tilbud. En kan få med seg det som interesserer mest. Ca 35 frivillige deltar i arrangementet på alle plan.

Utenfor Bodø gjennomføres åtte andre slektsforskerdager.  

Fem slektsforskerdager den 29. oktober:

1. Mo i Rana - Rana Slektshistorielag, Rana Bibliotek kl 10 - 14
2. Narvik - Ofoten slekts- & historielag, Narvik bibliotek kl. 12 - 14
3. Mosjøen - Vefsn Slektshistorielag, Jacobsenbrygga kl 10 - 14
4. Sandnessjøen - Alost, Alstahaug & omegn slektshistorielag, Rica Hotel kl. 11 - 14
5. Rognan - DIS-medlemmer & Saltdal Historielag, Saltdal Bibliotek kl 10 - 14
6. Svolvær - Vågan Historielag, Lofoten Kulturhus kl. 12 - 14

 To slektsforskerdager i november:

1. Leknes - Vestvågøy Historielag, Vest-Lofoten vg. skole, onsdag 2. november kl 18
2. Lødingen - Lødingen Lokalhistorielag, Frivilligsentralen, torsdag 10. november kl 18

Helena Bergströms släktsresa

Kvinneperspektivet er den røde tråd i programmet med skuespiller Helena Bergström født - 5. februar 1964. Helena har gestaltet  sterke kvinneskjebner & kvinneroller på teater, film & TV. Hun var en av seks portretter i SVT’s første sesong av Vem tror du att du är?  Har sterke kvinner bakover i slekten vært med å forme henne?
Helena Bergström hadde et nært forhold til sin farmor, en ballettdanser som sluttet å danse etter at hun ble gift. Sa farfar nei? 

Farmor Anna-Stina Ackermann døde da Helena var 16-17 år. Bestemoren var født i Flemmingsgatan 79 & levde hele livet på Kungsholmen i Stockholm, hvor hun tilslutt døde knapt 100 meter fra huset der hun ble født. Dette var et arbeiderstrøk. Helena vet at hennes røtter er fra enkle kår.

På Stadsarkivet leder den joviale slektsforsker Ted Rosvall henne inn i kildene. Anna Maria Kristina ble født 3. juli 1910 & var enebarn. Men hvorfor kom det ikke noen søsken? Den første overraskelsen er når hun oppdager at det var mange barn i familiens lille leilighet. Oldeforeldrene var også fosterforeldre for en gutt Åke Gunnar  & ei jente Ellen født 1911 & 1912. Helena blir lett ledet ut på nye spor, slik som ofte skjer i slektsforskningen.

Hva med de kvinnene som ga barna fra seg, hva tenkte & følte de, & hva fikk dem til å gjøre det? Helena drar ned til Stadsarkivets filial i Nyhamnen hvor de har sosialregisterarkivene. Her blir hun nærmest sjokkert når det går fram at oldeforeldrene hadde hele fire fosterbarn mens familien på sju bodde på ett rom & kjøkken.

Rundt 1910 var det hele 40.000 fosterbarn i Sverige. Felles for alle barna var at de var UE – utenomekteskapelig født. De ble forlatt av mødrene, men mødrene betalte sine bidrag på 240-300 kroner pr år pr unge. Interessant nok var det arbeiderklassens gifte mødre tok vare på barn til arbeiderklassens ugifte mødre. Det var helt vanlig at vordende mødre annonserte etter fosterforeldre i tidningarna, allerede før fødselen.

Anna-Stina på balletten

Jakten på ballettfarmor går til Dansmuseet i Stockholm hvor Erik Näslund finner fram nye opplysninger.  Filip - faren til Anna-Stina – var besatt av ballett tok henne tidlig med til Operaballetten. Seks år gammel begynte hun på ballettskolan i 1916, & den lille statisten fikk gjerne 25 øre i betaling for hver forestilling. Farmor ble ansatt som 18 åring med 1.100 kroner i årslønn, mens papirene fra 1933 forteller at hun da hadde 2.300 kroner.  Anna-Stina sluttet i oktober 1934 & fikk en sønn i september 1935. Etter det danset hun ikke mer ballett.

Helena Bergström er rørt til tårer over det hun sjøl kaller et fantastisk detektivarbeid inn i kjenslenes verden.  Farmor danset i nesten 20 år, & fantastisks nok dukker det opp en journalfim (filmavis?) fra 1927 der farmor & flere badenymfer danser rundt en skuespiller på stranden.

Andre hovedbolk i programmet var søken rundt en litt fjernere av farfars slektninger - Signe Larsson – som skal ha stått modell for en skulptur.
Ute på Stocksund møter Helena billedhuggerforsker Nan Krank. Hun kan fortelle at Signe var modell for billedhuggeren Per Hasselberg & var hans største & eneste kjærlighet. Men det var ikke statuen Frosken som familietradisjonen fortalte. Signe Larsson lå (sto ikke) derimot modell for Nøkkerosen – en vakker, erotisk, nesten vulgær & øm kvinneakt. Signe var kun 16 år & hadde er intenst kjærlighetsforhold til Per som resulterte i et barn - Julia -  i 1893. I kirkeboka er mor & far ikke oppgitt, noe som var mulig i Sverige på den tid. Lykken ble dessverre kort, Per dør året etter, 44 år gammel. Det sto i avisa om de sørgende i begravelsen: ”Blant dem en pike med barnevogn”.

Julie ble etter farens død adoptert av Eva Bonnier som var Hasselbergs tidligere forlovede. Signe emigrerte seinere til USA, stiftet familie & døde der.

Men Helena er heldig & møter Bosse Andersson, sønn til fosterbarnet Folke som kjente farmors familie godt. Bosse hadde også gått i husene som unge, fikk mat & omsorg etter skoletida. Han kan vis fram Filips pipe, den gang røyking ikke var skadelig. Folke var glad for at mora hadde gitt ham til så flotte fosterforeldre, men forbannet på faren som lot mora i stikken.

Helena Bergström avslutter programmet med å legge 6-7 rosa roser på kirkegården, dypt fascinert kvinneskjebnene, sidesporene med fosterbarna & modellen som ga fra seg sitt barn. Programmets styrke er den klare profilen - kvinneskjebner - & hovedpersonens oppriktige innlevelse & engasjement. Følelsene var ekte, Helena meget troverdig.
. . . . . .

Vil du lese om hvordan SVT & slektsforskerne gikk fram & hvilke arkiver de benyttet?
Så gick släktforskningen till - steg för steg

Dette er flott service for seerne som i ettertid kan få med seg flere nyttige tips. Men jeg saner her som i alle andre episoder at slektstreet ikke blir lagt ut på nett, dvs linjene mellom holvedpersonen & de mange sporene en følger.

Fredsåret 1945 sett gjennom Nordlandspostens spalter

Slektsforskerdagen 2011 faller i år på 29. oktober - siste lørdag i oktober som vanlig. Programmet i Bodø inneholder mye for oss som er interessert i lokalhistorie. Blant annet holder Oscar Berg et kåseri om fredsåret 1945 sett gjennom Nordlandspostens briller. Foredraget starter klokken 14 på fylkeshuset.

Fotoet er fra Nordlandsmuseets samlinger. En gruppe voksen ungdom på ei stridsvogn. Med tiggerstaver; Få pæng - få pæng! Kan det være fra 7. juni 1945? I min ungdom var det Redningsselskapets dag, da barn & unge samlet inn til NSSR , gjerne stående på lastebiler som kjørte sakte gatelangs i Bodø.

Dette & mye annet som skjedde i Nordlandshovedstaden fra 8. mai til 31. desember 1945 blir oss til del gjennom en unik kilde til opplysninger om dagligliv i etterkrigstiden: avisene.

Hele programmet her.

Slektsforskerdagen 2011 i Bodø på  facebook  her.

Christer Sjögrens släktsresa

Introen i Vem tror du att du är? presenterer små forsmaker på det som kommer i programmet. Jeg vet ikke om jeg liker at de forgriper fortellingen på den måten?

Christer Sjögren er født 6. april 1950 i Hagfors, Värmland. ”Jag undrar om jag har min musikaliska gener från mina förfäder” spør han, & med rette. Mora Eivor født i 1927 var uekte barn & ble adoptert bort som lita jente. Mormor Anna fra Dalarna ble ikke gift & da barnefaren heller ikke betalte for seg måtte Eivor bli bortadoptert. Men heldigvis beholdt mormora kontakten med dattera, & Christer var ofte hos sin mormor.

En gang i  1973 søkte Christer & mora etter faren  - Einar Norgren født 1902 - i Stadsarkivet. De visste navnet & at han bodde  Stockholm. Kanskje var det noen halvsøsken til mamma i Sverige et sted? Men dette var veldig vondt for mamma Eivor. De stoppet leitinga. Nok et døme på en tabbe de fleste vil angre på seinere, når det er for seint …

Programmet starter foran scenen i folkparken hjemme. Her så Christer svenske band & musikere i sin oppvekst. En arena han sjøl fikk grundig kjennskap til i yrkeslivet. Jakten på de musikalske gener går innom Ivar Sjögren 1911-58 - farfars yngre bror. Ivar var revyartist & sanger i Stockholm hvor han også jobbet for & sammen med den store Karl Gerhard.

Lenke her.

I  SVT’s filmarkiv finner han ingen opptak av Ivar, men i radioarkivet har de noen opptak fra 1950. En god sanger, flink til å imitere kvinnerøster. En egenskap som var gull verdt for en revyartist. Christer sporer opp en tidligere kollega av Ivar. Mai-Britt Thörn deltok i  Karl Gerhards nyttårsrevy i 1952. Mai-Britt jobbet med Ivar i 2 år & overlater til Christer et  klipp- & fotoalbum. Ivar Sjögren hadde diabetes & magesår, han døde 47 år gammel etter en magesåroperasjon.

Brannkyrkagatan 27

Christer Sjögren  følger i Anna Alida Ôstling fotspor til Stockholm. Hit kom hun 19 år gammel. Han vil vite mer om hva som skjedde da hun døde. På Kungliga biblioteket sveiver han gjennom mikrofilmer med gamle aviser. Tydelig overrasket over at disse er nedfotografert. Det visste han ikke.

”Kvinna död i nattbrand” står det i mars 1964. Vel ei uke etter barnebarnets siste besøk hos mormor i Brannkyrkagatan 27 omkommer hun. Sjögren blir sterkt grepet av minnene. Et besøk i leiligheten viser at mye er endret, men lukten i  huset er den samme som for 46 å siden. Han går rundt & forteller om gasskomfyr med polletter, - &  her sto sveivegrammofonen. Besøket i mormors hus ble ikke traumatisk, det var så store endringer der.

Veien videre skjer med hjelp fra Mats Hayen i Stadsarkivet. I lysningsboka for Storkyrkan menighet framgår det at det ble lyst tre ganger for Einar Vilhelm Norgren & Anna Alida Ôstling. Likevel giftet de seg aldri. Hvorfor det?

I kirkeboka står det om Eivor at hun er UE - utenekteskapelig barn - med merknaden trulovningsbarn. Men alt er ikke slik det bør være. Barnevernsnemnda er innkoplet kan slekstsforsker Ted Rosvall fortelle Christer. ”Barnet ventes i oktober”. Rundt 1930 var 10.000 svenske barn i fosterhjem eller barnehjem.

Faren Einar Norgren erkjenner farskapet & trolovelsen & inngår en bidragsavtale på 84 kroner. Men han betalte ikke. Anna Ôstling er tilflyttet hovedstaden, kan ikke bo hos slektninger & har intet hjem eller møbler. Fosterhjem blir resultatet.

Ingrid Kaiser på Sjöhistoriska museet kan fortelle Christer at morfaren var født i Sundsvall & gikk på marinens underoffisersskola. Han ble far til et lite barn - Karl Erik - 28. april 1928, noen måneder etter at Eivor var født. Heller ikke denne kvinnen giftet Einar Norgren seg med, han forlot Stockholm. Allerede i 1930 er han gift med Astrid Holm i Sør-Sverige & får barna Rolf (1930-1997) & Ragnhild, født 1939

Einar Norgren seilte ute, & da krigen brøt ut tilhørte han den halvparten av handelsflåtens som ble sperret ute fra svenske havner. 

Vid tiden för Ragnhilds födelse bröt andra världskriget ut och Einar Norgren, som nu var första styrman på en båt, var ofta till sjöss. Båten blev utspärrad av Skageracksspärren och kunde inte ta sig hem till Sverige. Efter en tid kom rapporter att båten hade torpederats av tyska ubåtar i Engelska kanalen och sjunkit med sin besättning.

Christer Sjögren  & Ragnhild Kemi

Men han kom hjem etter krigen. Da hadde fruen funnet en annen pappa til barna. Einar var nemlig ikke om bord på skipets siste reise. Han hadde fått en blindtarmbestennelse i England & lå på sykehus i London da båten gikk ned! Men kona, som ikke var blitt enke likevel, tok han ikke tilbake. Seinere gifter morfar Einar seg med en ny kvinne. 

Christer Sjögren  får møte Ragnhild Kemi, Einars yngste datter, samt Solveig Lindroth, Einars stedatter. På foto av avdøde onkel Rolf ser alle tre klare likheter med Christer.

Moralen er, som alltid, vent ikke med å spore opp ukjente slektninger. Det kan være sårt underveis, men blod er alltid tykker enn vann. Så også for Christer Sjögren.

- Jag har fått veta mycket mer än jag hade hoppats på. Jag önskar bara att mamma hade fått ta del av det.

Slektsforskerdagen – tips for lokale arrangører

Slektsforskerdagen arrangeres ca 30 steder i Norge hvert år, de fleste stedene siste lørdag i oktober. I år faller dagen på 29. oktober 2011. Noen få steder vil lokale forhold resultere i at en annen dato blir valgt.  Nye arrangører har spurt om tips til innholdet i lokale slektsforskerdager. Denne listen har jeg laget utfra våre erfaringer i DIS-Salten slektshistorielag. Lista er veiledende, en må ikke gjøre det akkurat slik vi har gjort det.

SFD 2010 i Bodø

Slektstorg, demonstrasjoner, utstilling

De fleste besøkende er mer uerfarne enn dere. De vil helst ha hjelp til å komme videre, finne noe de ikke har funnet. 

Lag ”stasjoner” der noen med PC kan vise:
- Søk i folketellinger
- Lese i skanna kirkebøker
- Legge inn egne opplysninger i slektsprogram, BK, Legacy eller lignende.
- Vis Digitalarkivet, Slektsforum, DIS-Norge, Gravminner i Norge m.v.

Ha et bord med lokalhistoriske bøker
- Her bør folk med lokal kunnskap kunne snakke med de besøkende
- PC er ikke nødvendig ved dette bordet

Uniformering hjelper de besøkende. Lag fargerike T-skjorter med logo & tekst på. Så ser folk hvem de kan snakke til & be om hjelp

Infostand/salgsbod

Lag et PR-bord for dere sjøl. Salg av det som dere eventuelt har for salg.Trykk opp slektstavler, anetrær, familieskjemaer for utfylling.
Skriv ut Sarithas slektstre for barn.

Verve nye medlemmer. Meld inn medlemmer i DIS-Norge.

Kafé med mulighet for å kjøpe en kopp kaffe & litt å bite i. Mange vil være innom i to-tre timer.

Foredrag

Mange ønsker et konkret mål & tidspunkt for å komme. Derfor vil et lokalhistorisk foredrag eller en datademonstrasjon være attraktivt. Gjerne begge deler. Sett av tid til det, helst i et annet rom.

Utstilling fra Arkiv i Nordland

Samarbeidspartnere

Ta kontakt med lokale samarbeidspartnere

- historielag, museer, årbokredaksjonen, kulturkontor, bibliotek, husflidslag osv.

Spør om de vil være med.

- Utstilling av lokalhistorisk bøker, fotos m.v.

- Salg av egne produkter, bøker, kalendere.

Lokaler?

Dere vet vel sjøl hva som er best eller billigst.

Allhus, bibliotek, museum, skola, kommunehuset, hotellet

OBS det må være internett, helst trådløst.

Torill Johnsen viser søk i Amerika

PR

Plakater på relevante steder:
- oppslagstavla på butikken
- biblioteket
- lokal nettsider (husk kommunens)
- kulturkalender (finnes i mange kommuner)

Kontakt avisa i forkant & send en pressemelding. Hvis det ikke er egen avis i kommunen er det sikkert en korrespondent eller frilanser som kan brukes.

Skriv omtale sjøl. Husk: det viktigste skal stå øverst.

Send med et foto eller illustrasjon. Skriv at det er gratis for avisa å bruke bildet.

 - - - - - - 

Har du forslag til supplerende tips? Skriv en kommentar eller send meg en e-post.