Tid & rom

Siste søndag med Adelsteen & Tandberg på Hålogatun

2012-01-26T10:00:00.002+01:00

Adelsteen Normann Stiftelsen & Tandbergerne har søndagsåpent hus på Hålogatun for siste gang i januar. Etter en rolig første åpningsdag fikk de påfølgende to søndagene et kjempebesøk. Til tider trangt om plassen, men alle fikk både se & høre mye interessant.

Hålogatun er den gamle fylkesmannsboligen, en flott hvitmalt 1920-talls villa i Reinslettveien 1, like ved Politihuset i Bodø. Her finner du over 30 malerier av Adelsteen Normann, & en stor samling av Sølvsuper- & Huldra-radioer, samt båndopptakere. Åpent fra kl 12 til kl 15.

Bodøs to største sønner ble berømte i hvert sitt århundre, & begge var i sin samtid internasjonalt kjent for sine produkter.

Landskapsmaleren Eilert Adelsteen Normann ble født i 1848 på Vågøya i Bodø. Han vokste opp i en velstående familie, faren drev et handelshus & var jekteskipper. 20 år gammel brøt han med forventingene & dro til Tyskland der han utdannet seg innen landskapsmaleri. Han var den første fra Nord-Norge som tok slik utdannelse. I sin tid var han verdensberømt, & kunstneren ble keiser Wilhelm II’s venn & bosatt i Düsseldorf & Berlin. Men somrene tilbrakte han i Nord-Norge & på Vestlandet.

Vebjørn Tandberg ble født i Bodø i 1904. Samme år flyttet familien inn i Bodøs vakreste hus – Tandberggården med tårn ved byens torg. Han utdannet seg til elektroingeniør ved NTH i Trondheim & grunnla Tandbergs Radiofabrikk i Oslo i 1933.

Bodø torg ca 1910

Møtte Normann & Tandberg noen gang hverandre? Vi vet ikke med sikkerhet, men Adelsteen var i Bodø flere ganger i løpet av Vebjørns oppvekts. Ut fra Tandbergfamiliens posisjon er det høyst sannsynlig at maleren besøkte kjøpmann V.O.Tandberg & hans butikk. Et Bodøbesøk av en så stor kjendis har nok unge Vebjørn fått med seg.

Tandbergerne har utstilling & tilholdssted på Hålogatun & viser en forholdsvis komplett serie Sølvsupere. Huldraer & båndopptakere har de også mange av.
Det er satt opp et “verksted” med mye verkstedutstyr, & en del komponenter/åpne apparater vil være på plass.

Fra en tidligere omvisning, uten gallerisløyfa.

Søndag 29. januar vil jeg, med tversover, kåsere om Eilert Adelsteen Normanns liv & kunst kl 13 & kl 14. Tid ca 3/4 time. Hvorfor ble Normann maler & hva kjennetegner hans kunstnerstil? Vennskapet med store & små, fra keiser Wilhelm II til nordnorske malerstudenter. Denne siste søndagen viser vi også Gunnar Bergs & Adelsteen Normanns to malerier fra Bodø havn. Kom & hør historien om de tre malerne som jobbet i lag sommeren 1891 eller 1892.

Alle hjertelig velkommen. Benytt anledningen til et kunstnerisk mål for søndagsturen.

Den lange sjøreisen

2012-01-24T10:00:00.001+01:00

Den 28. april 1941 klappet en liten fiskeskøyte fra Averøy til kai i Vancouver på vestkysten av Canada. Den lange sjøreisen var endelig over.

Minner fra Averøya har i 2011-heftet en god artikkel med et tema av brei interesse.

Den lange reisen av Jostein Seljehaug omtaler noe så sjeldent som en families flukt med fiskeskøyte til Amerika i juni 1940. Ottar Nøvik var før krigen skipper på sin egen skøyte - MK Kaare. Han ble i aprildagene beordret av norske myndigheter til å frakte personer & krigsmateriell nordover langs kysten.

Etter kapitulasjonen hørte skipperen at han ville bli skutt dersom tyskerne fant ham. Dermed dro han & hele familien, til sammen 23 personer, via Færøyene til New Foundland. Etter en vinter på østkysten av Canada bestemmer de seg for å gå til de rike fiskefeltene på vestkysten, via Panamakanalen. En reise på elleve måneder & 25.000 km avsluttes i april 1941 i Vancouver, hvor familien bosetter seg & bli værende - også etter krigens slutt. Likevel kom noen tilbake i 1997.

Det er pensjonist Kaare Novik på Bremsnes på Averøya som forteller historien om reisen familien tok da han kun var tre år. Det finnes sikkert flere slike historier, men de er sjelden kost i norske årbøker. Les bokmeldinga i sin helhet her.

101 hærverk

2012-01-22T10:00:00.011+01:00

Rødbrakka i Rønvikveien. Radio 8000 i lokalene nærmest.

Fortiden kommer tilbake når en minst forventer det. Avisenes retrospektive nyhetsklipp fra 10-50 år tilbake gir iblant noen a-ha opplevelser. Nylig klarte Nordlandshovedstadens eneste papiravis å trykke samme tilbakeblikk to dager på rad.

For 25 år siden hadde Nordlands Framtid et stort oppslag om noen unge menn i en nærradioredaksjon. De mente seg utsatt for hærverk & sabotasje for at de skulle knebles. Redaksjonen 101 Rock var én av ca 25 andelshavere i Radio 8000 som jeg har blogget om her & her.

For 25 år siden var jeg styreleder i Radio 8000 som omfattet organisasjoner, lag & institusjoner fra Indremisjonen til Human-Etisk forbund, fra Ad lib jazzklubb til Nordlandsmuseet. Nærradioen hadde en felles konsesjon & sendte i begynnelsen på 101 frekvensen på FM-båndet. Det var i utgangspunktet tildels uensartede interesser som skulle dele studio, sendetider & konsesjon, men stort sett gikk det greitt & uten konflikter. Faktisk var samarbeid & toleranse på tvers av skillelinjene noe som preget pionertiden i nærradioen.

Likevel var Bodø Rockeklubb til tider på kant med både lovverket & de vedtatte retningslinjene i i Radio 8000. Det gjaldt både sendetid & reklameforbudet. De startet å sende utover tildelt sendetid, uten å søke - enn si informere - redaktør & styre. De solgte reklame & sendte reklamesnutter mens det ennå var forbudt i Norge. Dermed satte de hele konsesjonen i fare.

For 25 år siden var lovverket innen nærkringkasting i støpeskjeen. Det som var forbudt ett år kunne være påbudt året etter. Til dømes var det en periode forbudt å informere at et program var sponset. Myndighetene så på sponseopplysninger som snikreklame - en kunne miste konsesjonen. Året etter var en pålagt å opplyse dersom et program var sponset, ellers kunne en miste konsesjonen. 101 Rock ønsket på den tid å påvirke utviklinga ved å tøye grensene, dvs overskride regelverket.

Overraskelsen var stor for 25 år siden da 101 Rock gikk ut i avisa & påsto seg utsatt for sabotasje. De hadde ikke kontaktet redaktør eller styret - som var de juridiske eier av det "ødelagte" utstyret. Heller ikke politiet var kontaktet etter det jeg erindrer. Men avisa var kontaktet & mellom linjene leste vi at rockerne antydet at det var styret eller teknisk leder som hadde forsøkt å stoppe sendingen deres.

"19. januar 1987 var Radio 8000 på førstesiden i Nordlands Framtid. Et utspekulert hærverk skulle hindre programmet "101 Rock" i å komme på lufta. Ledninger var røsket ut, mikrofoner & platespillere var satt ut av spill. Rune Olsen (t.v.), Tor Olav Andreassen & Geir Larsen var lettere sjokkert. Foto: Tom Melby"

Det kom aldri fram hvilke "folk med teknisk innsikt som sto bak". De dårlig skjulte beskyldningene mot ledelsen i Radio 8000 var hinsides enhver fornuft & hadde ingen rot i virkeligheten. Å sabotere sitt eget utstyr, & provosere en urokråke vi helst skulle ha tilbake i folden, var utenkelig for oss. Ugjerningsmannen var nok en helt annen person, & jeg vet den dag ikke hvem det var, men ... en er ikke helgen, sjøl om en kaller seg sankt ...

Sju nye malerier på Hålogatun

2012-01-20T10:00:00.014+01:00

Sist søndag var det fullt hus på Hålogatun til utstillingene av Adelsteen Normanns malerier & Vebjørn Tandbergs mange radioer, båndspillere & annen spennende Tandbergelektronikk. Til tross for dårlig vær var nesten hundre personer innom den gamle fylkemannsboligen på Snippen.

Vi har nå utvidet utstillingen & hengt opp sju nye bilder på Hålogatun i anledning åpne søndager i januar. Bildene er innlånt fra privatpersoner i Bodø.

Et interessant maleri viser bygda Kvig på Landegode. Adelsteen Normann var som kjent fra Vågøya & har nok besøkt naboøya mange ganger i oppveksten. Noen av de andre maleriene er fra Bergen, Sunnmøre & Berlin. Nå kan folk igjen få se "Keiserens fødselsdag" i impresjonistisk stil, a la Munch.

Da Fridtjof Nansen i 1896 ankom Bergen etter sin berømte polferd med Fram var Adelsteen Normann der & malte den fantastisk flotte, men utypiske "Nansens hjemkomst".

Maleriet er nok malt i Norge & har en friskhet i farger & uvøren penselføring som vi ikke ser i de kjente fjordmaleriene. Normann skulle nok bruke maleriet som skisse & fargefesting til et større tablå hjemme i atelieret i Berlin. Nansen-bildet er ikke tidlige vist offentlig i Bodø.

Kom på utstillingene 22. & 29. januar 2012. Merete Holm & Kristin Hunstad er verter søndag f.k.

Veinavn i Skjerstad

2012-01-19T10:00:00.011+01:00

Veinavn i Skjerstad er en aktuell debatt i Bodø. Skjerstadbeboer Bjørn Liland skriver i Avisa Nordland 18. januar om forslagene til veinavn i Skjerstad. Han har fått brev med adressa Lysthusveien 8. Vei- & stedsnavnutvalget behandlet i november 2011 bl.a. forslag på tre veinavn i Skjerstad:

Vei 1233: Graddveien
Vei 1234: Lysthushaugen
Vei 1235: Ragnhilds vei

Ragnhild var datter til Raud hin Rame

De to første forslagene har brei støtte i bygda & er i samsvar med lokalutvalgets tilrådning. Jeg er ganske sikker på at dette vil bli endelig vedtatt til slutt. Gode navn med lokal tilhørighet & i daglig bruk.

”Ragnhilds vei” var Vei- & stedsnavnutvalgets forslag som alternativ til Kaiveien, som lokalutvalget fremmet forslag på. Vi fikk i møtet opplyst at to veier i en kommune ikke kan ha samme navn. Kjerringøy har allerede Kaiveien. Nye alternativer som er luftet de siste ukene er Fjeldbakken, Skjerstadkaiveien & Fergekaiveien. Det er fortsatt mulig å sende inn flere forslag.

Vei- & stedsnavnutvalget vil i løpet av februar behandle innkomne merknader til navneforslagene som nå er ute på offentlig høring. Navnene vi skal tilrå må være innenfor Lov om Stedsnavn, samt forelegges Stedsnavntjenesten for norske navn i Nord-Norge ved Universitetet i Tromsø, før Bodø formannskap gjør endelig vedtak.

Adelsteen Normann & Vebjørn Tandberg på Hålogatun

2012-01-13T10:00:00.015+01:00

Adelsteen Normann Stiftelsen & Tandbergerne åpent hus på Hålogatun alle søndager i januar fra kl 12 til kl 15. Her finner du over 30 malerier av Adelsteen Normann, & en stor samling av Sølvsuper- & Huldra-radioer, samt båndopptakere.

Landskapsmaleren Eilert Adelsteen Normann ble født i 1848 på Vågøya i Bodø. Han vokste opp i en velstående familie, faren drev et handelshus & var jekteskipper. 20 år gammel brøt han med forventingene & dro til Tyskland der han utdannet seg innen landskapsmaleri. Han var den første fra Nord-Norge som tok slik utdannelse. I sin tid var han verdensberømt, & kunstneren ble keiser Wilhelm II’s venn & bosatt i Düsseldorf & Berlin. Men somrene tilbrakte han i Nord-Norge & på Vestlandet.

Vebjørn Tandberg ble født i Bodø i 1904. Han utdannet seg til elektroingeniør ved NTH i Trondheim & grunnla Tandbergs Radiofabrikk i Oslo i 1933.

Tandbergerne har utstilling & verksted på Hålogatun & viser en forholdsvis komplett serie Sølvsupere. Huldraer & båndopptakere har de også mange av. Det er satt opp et “verksted” med mye verkstedutstyr, & en del komponenter/åpne apparater vil være på plass.

Søndag 15. januar vil Viggo Eide kåsere om Eilert Adelsteen Normanns liv & kunst. Tid ca en halvtime. Kl 13 & kl 14.

Alle hjertelig velkommen. Benytt anledningen til et kulturelt mål for søndagsturen.

Viggo Eide / leder i Adelsteen Normann Stiftelsen
Erik Tømte / leder i Tandbergerne

Tre år & 38.000 tidsreisende

2012-01-12T20:00:00.014+01:00

Besøkende nr 38.000 kom hit i dag kl 14.50 ved å google "Bodø flyplass historie".

Det var en ansatt ved Forsvarsbygg i Oslo som muligens jobber med kampflysaken - lokalisering av de framtidige jagerflyene i Norge?

Han eller hun fikk omtrent 156 000 resultater (på 0,28 sekunder) & fant fram til: Tid & rom: Bodø flyplass på 1950-tallet.

Fotoet over er hentet fra Den forsvunne bygda & viser det første (?) SAS flyet som landet på Bodo Flyplass i 1951. Flyet ble ekspedert like ved Hernes skole, hvor vi kan se stilasjen som ble brukt for å lukke lemmene foran vinduene når skulle sprenges på flyplass anlegget.

Årsoppgjøret 2011

2012-01-10T10:00:00.001+01:00

Sjølmeldinga 2011 for denne bloggen viser bra økning i antall besøk, til tross for et lavere antall blogginnlegg. Tid & rom passerte treårsgrensen tirsdag 3. januar. I disse åra blogget jeg i

2009 - 254 innlegg - 11.596 besøk
2010 - 94 innlegg - 12.319 besøk

2011 - 69 innlegg - 13.612 besøk

Besøkende nr 38.000 vil komme innom i løpet inneværende uke (2), sannsynligvis torsdag. Besøksantallet er stabilt & litt økende (10 %) fra i fjor.

Dette betyr sjølvsagt at de fleste besøkende har googlet noe & leser et av mine gamle innlegg. Vi ser det tydelig i tabellen øverst over alle besøkende slik blogger velger å telle dem. På femteplass finner vi eneste 2011-blogg, ei familiehistorisk påskekake som er effektivt reklamert for på to fb -sider.

Popularitetstoppen til Trollfjordslaget skyldes i hovedsak TV-programmet Hurtigruten - minutt for minutt. I dag ser folk på TV med facebook & Twitter, slik jeg omtalte her. Nr 2 er verken slekt, kulturminne eller historisk. Mange vil slå opp IP-adresser. De to i midten har et jevnt besøk. U2 hele året & Sarithas slektstre mest besøk om høsten.

Mer interessant synes jeg statistikken for den siste måneden er. Hele fire av de fem på topp er nye blogger. Amundsens ekspedisjon til Sydpolen brakte en nordlending nærmest polpunktet. Samme artikkel ble også trykket som kronikk i Avisa Nordland.

Til min overraskelse fikk julebloggen om God jul & godt nyttår på flere språk umiddelbart mye besøk. Emnet har nok en sesongpreget oppsving, det vil vise seg om elleve måneder.

Emnene jeg tar opp prøver jeg å gjenta i serier. Hvem tror du at du er?-programmene omtalte jeg åtte ganger, fire blogger om sju norske program & fire blogger om fire svenske program som også ble sendt på NRK1. Informasjon om møtevirksomheten i DIS-Salten Slektshistorielag blir også utgitt som blogginnlegg. Etikettene Slektshistorie, Lokalhistorie & Tidsreise er mest brukt.

Får jeg noe respons fra leserne? Det kom inn kun 23 kommentarer i fjor i sjølve bloggen, men når jeg legger lenker til innleggene mine på fb så kommer det en god del "liker" & kommentarer der. Slik publisering gir en kortvarig økning i antall besøk.

Sjølvsagt ønsker en blogger å få besøk. En skriver da ikke for nattbordskuffen?

PR i vinternatta IV

2012-01-07T10:00:00.009+01:00

Når det ringer i telefonen … kan det jo være en journalist? Tirsdag ringte journalist Hanna Lisa Skau fra Avisa Nordland om januarmøtet i DIS-Salten Slektshistorielag. Hun stilte spørsmål om torsdagens møte - den forsvunne bygda - samt om framtidige møter. Jeg hadde ikke så mye mer å tilføye om Hernesmøtet enn det jeg hadde sendt ut til medlemmer & media, så hun fikk nummeret til Ivar K. Svendsen på Tverrlandet. Jo, her skulle det lages et oppslag.

5. januar - møtedagen - kom avisa med ei helside om møtet, & et flott intervju med Svendsen. Dessuten et bilde av Kålhusgården på ”Det skjer-siden” litt lenger bak i avisa. Foredragsholderen fortalte på medlemsmøtet at telefonen hans ikke hadde stått i ro denne formiddagen. Telefoner fra fjern & nær med spørsmål & svar, fotos & malerier, historier & folk. Han hadde fått samlet inn masse kulturminner allerede, & mer skulle han få.

I tillegg til e-post til medlemmer, info på hjemmesida til DIS-Salten Slektshistorielag & innlegg på Origo.no, lag jeg ut en link på fb -gruppa Bodø før & nå. Her er det p.t. 2.700 medlemmer & 1.600 foto utlagt.

Kanskje kommer det mye folk denne gangen? Oppmøtet kan være variabelt fra gang til gang, men 40 ville det sikkert bli.

Bodø bibliotek stenger kl 19 på torsdager, & da jeg kom fem minutter før stengetid var det møtt opp en god del personer. Mens vi flyttet bokhyller & bord strømmet det på folk. En gjest & kollega på jobben påtok seg å telle folka. Han Frode Ketil meldte etterpå at tallet var 184 personer.

Så mange besøkende har vi aldri hatt på et medlemsmøte. Under halvparten fikk sitteplass, & folk sto i halvannen time & hørte på et interessant & varmt foredrag om jordbruksbygda i Bodin (Bodø) som måtte vike for flyplass & militær aktivitet.

Språket til Ivar Konrad Svendsen var særs behagelig. Han snakka et typisk landsmål fra Bodin ulikt innerbydialekta i Bodø. Når de besøkende holdt ut, & sto så lenge, tyder alt på et vellykket møte.

Den forsvunne bygda - 5. januar 2012

2012-01-03T11:00:00.021+01:00

Den forsvunne Hernesbygda er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 5. januar 2012. Den ligger i dag under betong, flyhangarer & luftvernartilleri. Fram til ca 1950 var Hernes i Bodin ei landbruksbygd. Ivar Svendsen i Bodø har dokumentert historien på nettstedet Den forsvunne bygda.

Konrad Ulrik Didriksen (t.v.) fra Løkkegården.

Ivar Konrad Svendsen ble født på Alfheim på Ytre Hernes en høstdag i 1940. For mange av den yngre generasjon er jo dette et ukjent sted, & Svendsen får ofte spørsmål om sitt fødested fra barn & barnebarn.

- Nå begynner jeg vel å bli blant de siste gjenlevende fra Hernes, & har derfor et oppriktig ønske om at bygda ikke må bli glemt. Nå er vi så heldige av vi har noen fantastiske bygdebøker, & som tar for seg hele historien fra oldtid & opp til vår egen tid. Derfor har jeg lyst til å fortelle litt om bygdas siste leveår, & grunnen til at den forsvant.

Nettstedet Den forsvunne bygda utvides stadig med flere gamle fotos, kart & avisutklipp. På torsdagens møte skal han vise mange bilder & snakke om folk & gårder, båter & skoleunger, krig & ekspropriasjon. Mange bodøværinger har sine røtter fra Hernesbygda som dekket kanskje 1/3 del av Bodøhalvøya.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 5. januar kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

God jul & godt nytt år - på 300 språk

2011-12-23T10:00:00.003+01:00

Jeg ønsker alle lesere av Tid & rom en riktig gledileg jól & farsælt komandi ár. Hvis du vil sende din julehilsen til utenlandske venner på deres eget språk finnes det ei nettside som lister opp denne frasen på 300 ulike språk. Overraskende mange språk bruker ordet jul - ikke bare de nordiske.

Alle nordiske språk
Dansk     Glædelig jul & godt nytår God jul
Norsk     God jul & godt nytt år
Svensk   God jul och (ett) gott nytt år
Islandsk Gledileg jól & farsælt komandi ár - Gladur jól
Færøsk   Gledilig jól & eydnurikt nyggjár

Andre germanske språk
Scots             A blithe Yuil(tide) an a guid New Year

NordFrisisk Frööligen jul an en fröölig neijuar

Finn ditt språkønske på denne danske siden til julemanden.

Julegata i Bodø på 1930-tallet ?. Tandberggården med tårn i Storgata & byens torg nedenfor.

Michael & Adelsteen

2011-12-22T10:00:00.017+01:00

Når det ringer i telefonen … kan det jo være en VG-journalist? Tirsdag ringte journalist Espen Arnold Hansen fra VG. Han hadde et par spørsmål om maleren Eilert Adelsteen Normann & et maleri som nettopp var solgt i USA. Visstnok hadde popkongen Michael Jackson eid dette & hatt det på veggen sin før han døde i 2009. Kjente jeg eller Adelsteen Normann Stiftelsen til maleriet?

- Nei, svarte jeg, & jeg var heller ikke forbauset over at et mann som Michael Jackson gjerne ville ha klassisk malerkunst på veggen sin. Sjøl om jeg ikke forbandt sangeren med denne type kunst.

VG hadde funnet ut om maleriet via et oppslag i Washington Post:

Furniture & other items from Michael Jackson’s final home sold at auction for nearly $1 million, the Associated Press reports. More than 500 of the late King of Pop’s possessions were for sale, from original works of art to napkin rings & a tissue box cover. (...)
The only items to fetch more money than the armoire where paintings by Adelsteen Normann ($46,875), Carl Johan Neumann ($40,625), Maurice Utrillo ($34,375) & Henri Emilien Rousseau ($23,750).

"Fishing Village," oil on canvas. Signed lower left "A. Normann." PROVENANCE Lot 299, "Internationella Vårauktion 512," Bukowski's, Stockholm, May 26, 1999. 40 1/2 by 61 inches (sight); 59 1/2 by 80 inches

Journalist Hansen skulle sende link til siden i den amerikanske avisa, men det drøyde litt så i mellomtiden fant jeg fram til auksjonskatalogen sjøl & fikk se bildet. Deretter fulgte en halvtimes samtale som i begrenset grad er gjengitt i avisa. Sånn er det bare.

Dagen etter (21. desember) hadde VG et oppslag på hele side 40 om saken, hvor det blant annet står:

”– Den personen som har kjøpt dette maleriet har gjort et godt kjøp, fastslår Viggo Eide, styreleder i Adelsten Normann Stiftelsen. (…) Viggo Eide forteller at det flere av Normanns malerier befinner seg i USA. Michael Jackson har hatt et typisk Normann-maleri på veggen.
– Det er et godt bilde. Vi har et nesten identisk bilde i vår samling, hvor motivet er hentet fra Brettesnes utenfor Svolvær. I fjordmaleriene til Normann finnes det alltid et dampskip & ei gammel seilskute, en stor & liten båt. Han var opptatt av det maritime & det moderne, konkluderer Viggo Eide.”

Tidlig sammen ettermiddag ringte den lokale stasjonen NRK-Nordland & ville filme maleriet i Bodø. Jeg dro etter arbeidstid med videojournalist Øystein Nygård til Hålogatun. Her ble det filming av både maleriet & meg, dessuten en liten innføring i den tids malerkunst. Totalt brukte vi en knapp time på transport & opptak. Ettermiddagssendingen samme dag sendte ca ett minutt fra Hålogatun rundt kl 18.50. Sånn er det bare.

Nordlending var første mann på Sydpolen

2011-12-14T10:00:00.024+01:00

14. desember 1911 regner vi som datoen da Roald Amundsens sydpolekspedisjon nådde Sydpolen. Begge deler er feil, både datoen & det absolutte polpunktet.

Festmiddag i Framheims stue. Rundt bordet sitter Olav Bjaaland, Sverre Hassel, Oscar Wisting, Helmer Hanssen, Roald Amundsen, Hjalmar Johansen, Jørgen Stubberud & Kristian Prestrud. Framheim ved Hvalbukta, Antarktis, 1911. Kolorert glassdias.

Fotograf: ukjent / eier: Nasjonalbiblioteket, bldsa_NPRA0644

14. desember 1911 etablerte sydpolekspedisjonen leiren Polheim nært der de mente at polpunktet var. Ettersom alle lengdegrader samles i et punkt valgte Amundsen å beregne stedet ut fra breddegrad & solhøyde. Redskapet var en sekstant, da teodolitten de hadde planlagt å bruke var blitt ødelagt. I desember er det midnattssol i Antarktisk, så de hadde ei sol å sikte etter, det var lyst hele dagen & natta.

Helmer Hanssen

I fire dager krysset de fram & tilbake over polområdet for å sirkle inn sjølve polen. Roald Amundsen visste at det ville bli vanskelig å finne den eksakte sydpolen. Polheim mente han lå ca 9 km fra Sydpolen. 17. desember mente de at de kun var 2,4 km fra målet, & to menn ble sendt ut for å innsnevre området ytterligere. 18. desember sa Amundsen seg fornøyd & etterlot to brev i Polheim. Ett til Kong Haakon & ett til Robert Falcon Scott, engelskmannen som også prøvde å komme først til sydpolen.

Robert Scotts sydpolekspedisjon kom til Polheim en måned etter at Amundsens dro. Britene fant ut at Amundsen hadde ikke hadde funnet polpunktet & lokaliserte sitt eget polpunkt hvor de heiste Union Jack. Scotts polpunkt ble lagt ennå lenger unna Sydpolen enn Amundsens.

Beregninger i ettertid har vist at Amundsen bommet med 760 meter på Sydpolen. En imponerende bragd i sin tid & med det utstyret som var tilgjengelig. Imidlertid viste det seg også at nordlendingen Helmer Hanssen (1870-1956) under peiletoktene 17. desember bare var 60 meter fra Sydpolen.

Helmer Hanssen var født i 1870 i Bjørnskinn på Andøya, helt nord i Nordland.

"12 år gammel dro han på fiske i Lofoten & Finnmark. I 1894-97 var han på ishavsfangst etter bottlenose, kvitfisk & sel. Hanssen tok styrmannssertifikat i 1897 & var styrmann på D/S "Laura" som førte engelskmannen Pearson til Novja Zemlja samme år. I 1898 var han skipper på selfangeren "Elida". Fra 1898 -1902 var han i langfart. I 1915 tok han skibsførersertifikat.
Hanssen var Amundsens trofaste følgesvenn gjennom 18 år & tre ekspedisjoner."

Helmer Hanssen førte det ledende hundespannet frem til Sydpolen & han er nr to fra venstre på det berømte bildet av fire mann ved teltet:

Her ser vi fra venstre: Roald Amundsen, Helmer Hanssen, Sverre Hassel & Oscar Wisting på Sydpolen på avreisedagen 18. desember. Olav Bjaaland tok fotografiet.

I et NRK-opptak fra skoleradioen i 1936 forteller Helmer Hanssen til en ung intervjuer bl.a.:

”Klærne var gjort ut av reinskinn, akkurat som en eskimo. Vi brukte kamikker (skinnstrømper) & skistøvler på beina. Ja, også ski, det var sne & sprekker overalt, & med ski på beina datt vi ikke ned i isen. Vi brukte 120 dager fram & tilbake fra Framheim til Polheim. På Sydpolen sang vi ikke Ja vi elsker, den gjemte vi til vi kom hjem til Norge. Men vi tok en stubb av Fridtjofs saga. Det var stort å være fremme, å ha nådd målet, men størst av alt var gleden av å vende om & gå tilbake” (til båten Fram).

Roald Amundsen var en stor polfarer, men et lite menneske. Han beit seg ut med de fleste & behandlet sine folk til dels dårlig. Mest kjent er nok den tarvelige & usle behandlingen av Hjalmar Johansen på Framheim i 1911 & under hjemreisen på Tasmania i 1912.

Slik gikk det også med Helmer Hanssen under Maudekspedisjonen 1918-20 gjennom Nordøstpassasjen. Amundsen ga Hanssen fyken i Nome, Alaska i 1920, & første mann på Sydpolen måtte ”gå fjæra hjem”.

Helmer Hanssen døde i 1956 & er begravd i Tromsø, & hvis du søker etter ordet polarfarer i Gravminner i Norge/Landssøk får du ett treff & kan se bildet av gravstøtta. Ved Bjørnskinn kirke står en minnebauta over Helmer Hanssen, men dødsåret er her feilaktig oppgitt til 1957. Shame on You!

I dag 14. desember 2011 kl. 1730 vil Arktisk Forening i Tromsø hedre Hanssen med et minnesmerke i Tromsø. En bronseskulptur i helfigur & ½ størrelse av Helmer Hansen med slede & hundespann på Sydpolen vil bli montert på en granittsokkel utenfor Polstjerna ved Polaria. Skultøren er Per Ung.

Panorama af Bodø

2011-12-11T10:00:00.072+01:00

En spennende e-postutveksling med en nordmann i USA om Adelsteen Normann gjorde at jeg fikk et foto av et maleri & noen spørsmål om dette. Maleriet kan jeg dessverre ikke vise her. Eieren mente at motivet var fra Svolvær, men det var ikke riktig. Vi vet at Normann & Gunnar Berg var i lag i Bodø i 1892 & malte, & Adelsteen har sikkert mange andre somre besøkt hjembyen. Maleriet i USA har motiv fra Bodø - byen & kirka sett fra øst (Rønvikfjæra) mot vest & Sandhornet i horisonten.

På leit etter gode fotografier stoppet jeg ved dette utbrettskort i farger fra Louise Engens forlag. Kortet er postgått i 1900, men fotoet er fra 1894. Les om Den fremsynte fotografen - Louise Engen (1873-1947) her.

En annen postkortforlegger het Ulrick Riedl, men han var ikke fotograf. Det håndkolorerte utbrettskortet nedenfor er fra samme tidsepoke & kan i teorien også være fra Louises fotoapparat. Les om Riedl på denne bloggen her & her.

Ulrick Riedl Bodø Forlag V. 4811.

USAs swingende sørstater

2011-12-10T10:00:00.014+01:00

Vi som elsket Amerika, skrev Jens Bjørneboe. I 1970 kom essaysamlingen med samme navn. Jeg leste den i 1973-74. Tittelen har en dobbeltbunn. Bjørneboes generasjon & miljø var konservative USA-tilbedere som fikk kalde føtter i den kalde krigens skygger, Vietnam & CIA-aksjoner. "... som elsket ... " - de elsket ikke lenger, var kjærligheten omgjort til hat?

Min generasjon var ikke blendet av Uncle Sam, Marshall-hjelpen & tyggegummi. Tvert i mot - USA var ikke det forgjettede land. Napalm, bananrepublikker & raseopptøyer, nei takk.

Synet har endret seg. I november var jeg på min tredje reise til USA. 1989 & 2010 var de to første. Årets reise var en temareise med buss i sørstatene, & temaet var slaver & borgerkrig, musikk & borgerrettigheter. For å dele opplevelsene med ungene hjemme laget jeg en reiseblogg. Vil du ta del i denne kulturhistoriske reisen i tid & ROM så klikker du på bildet & går videre fra USAs swingende sørstater.

PR i vinternatta III

2011-12-01T10:00:00.018+01:00

Når det ringer i telefonen … kan det jo være en journalist? Tirsdag ringte journalist Hanna Lisa Skau fra Avisa Nordland om desembermøtet i DIS-Salten Slektshistorielag. Hun var godt forberedt & stilte spørsmål om keiser Wilhelms besøk i Bodø, Keiservarden & den-gang-da. Jeg svarte så godt jeg kunne, & la vekt på at Nordlandsmuseet ikke hadde registrert noen fotos av Wilhelm II i Bodø. Kanskje kunne det finnes noe i private hjem.

Dagen etter kom avisa med ei helside om møtet, & det framgår av teksten at hun også hadde skaffet seg informasjon fra boka på egen hånd. Jeg syntes det ble en god & saklig vinkel. Allerede før lunsj hadde to privatpersoner ringt meg. Her er artikkelen på nett.

Ellinor fra Rønvika opplyste at hennes bestefar Helmer Andreassen var keiserlos på Helgelandskysten. Hjemme hadde hun en medalje som keiseren hadde gitt dampskibslods Andreassen i 1912, samt en skriftlig beretning fra hennes mor om historien. Gull verdt ettersom mora ikke lenger var her.

Bjørn, opprinnelig fra Volden, kunne fortelle at det var hans oldefar Peder Gundersen som kjørte keiser Wilhelm opp til Veten, Fjellet som i daglig taler nå kalles Keiservarden. Vete er et gammelnorsk ord for varde.

Seinere på dagen utvekslet jeg flere e-poster med forfatter Svein Skotheim om torsdagens møte & praktiske åtgjerder. Det skal bli spennende å se hvor mange som møter opp denne desember kvelden på biblioteket.

. . . . . . . .

Det kom 45 tilhørere som fikk høre på et meget interessant foredrag.

Keiser Wilhelm i Norge - 1. desember 2011

2011-11-28T10:00:00.027+01:00

Norgesvennen & Tysklands siste keiser er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag.

Wilhelm II foretok mange reiser til Norge i sin regjeringstid. Forfatteren Svein Skotheim skal snakke om hvem keiseren var, & hvorfor han kom så ofte til Norge. Vårt land var i union med Sverige, & keiseren var en av de få statslederne i verden som besøke dette lille lydriket i nord. Til gjengjeld besøkte han oss 23 ganger, mot kun tre besøk til Sverige. Til sammen tilbrakte han over to år i Norge. Dette gjorde Wilhelm II til en meget populær gjest i de norske fjord byer & bygder. Besøkene bar preg av 17. mai & St.Hans-feiring, med keiserskip, eskorteflåte & marinegaster i flotte hvite jakker. Dette var stas!

En av stedene keiseren besøkte flere ganger var Bodø.
”Alle i keiserfølget var imponert over Bodø. Güssfeldt foreslo ofte at de burde legge seg til der noen døgn fordi byen syntes å ha en vennlig tone & ’et vist kulturelt nivå’… ” skriver Svein Skotheim i boka. Men Lofoten & spesielt Digermulen var favoritten i vårt fylke.

16. juli 1889 tok Wilhelm & hans reisefølge seg opp på fjellet Veten i Bodø, 366 m.o.h. kjent for sin fantastiske utsikt blant annet til Lofotveggen. I dag kaller vi fjellet for ...

Skotheim beskriver keiser Wilhelm på de ulike stedene han besøkte fra store byer til små grender, fra fjorder & fjell, fosser & breer på Vestlandet til øyer & havner langs hele kysten. Vi møter et stort utvalg av både celebriteter & lokale figurer, men også en særegen personlighet. Rikt illustrert med malerier, tegninger & fotografier fra reisene. Ark bokhandel selger boka på møtet.På denne nettsiden kan du lese de første 24 sidene: bla-i-boka.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 1. desember kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte. Ettersom det er årets siste møte serverer vi gløgg ved møtet begynnelse.

Snorre for barn

2011-11-11T11:00:00.003+01:00

Snorri Sturluson, født ca 1178 – død 1241 er den mest kjente historiker fra norrøn tid. Han var islandsk høvding, historiker & skald. Snorre skrev sine historiske verker mellom 1220–35. Mest kjent er Snorres kongesagaer - en slags Norgeshistorie - gjerne kalt Heimskringla. Bibelen & Snorre er sannsynligvis de to bøkene som vi finner i flest norske hjem.

Per Anders Johansen ga i 2002 ut en gjenfortalt versjon av Snorres kongesagaer. Målgruppa for boka er barn fra sju år, ungdom & familier. Jeg ble oppmerksom på boka pga illustrasjonene til tegneren Anders Kvåle Rue. En briljant tegner som illustrerte Norgeshistorien for de unge.

Vaskeseddelen til Snorre sier at:

”Gjenfortellingen tar vare på verkets egenart, alle sagaene er med, & alle de kjente episodene & slagene blir skildret i et rikt & levende språk. Anders Kvåle Rues fantastiske illustrasjoner er historisk korrekte, & vil garantert gi en helt ny dimensjon til leseopplevelsen.”

Til tross for at dette er ei barnebok går det klart fram at kongesagaene er en blodig historie med krig, drap, plyndring, hor & svik. Men også vennskap, ære, tro & grid (nåde). Boka er lettlest & egner seg godt for målgruppen.

Sedeligheten var underlagt andre normer for 900-1100 år siden. Kongene fikk mange barn med mange kvinner. Dermed ble det mange tronpredenter som krevde å bli konge i Norge. Noen konger regjerte i lag (t.d. Sigurd Jorsalfar & broren Eystein), mens andre foretrakk å gjøre opp med sverd & ild. Kongemakt fikk en ikke uten anerkjennelse fra de fri menn på lokale ting. På en måte en slags demokratisk monarkisme hundrevis av år før eneveldet ble innført i 1660.

En annen myte som boka tilbakeviser er sammenhengen mellom slaget på Stiklestad i 1030 & innføringen av kristendommen. Rettnok ble Olav Haraldsson helgenkåret etter sin død - et resultat av at han tapte slaget. Formålet med slaget på Stiklestad var for Olav å få kongemakten (1015-1028) tilbake, et par år etter at han ble landsfordrevet & dro til kong Jaroslav i Kiev. Det var kristne & hedninger i begge hærene. Bondehæren ”hadde ikke glemt hvor hard & hevngjerrig Olav hadde vært som konge”. Mange stormenn reiste til Trøndelag for å stoppe kongen, en stor bondehær samlet seg.
Men det var makta de sloss om, ikke kristendommen.

Det nordnorske perspektivet i denne Snorre-boka er ok. Flere personer fra Hålogaland er nevnt, bl.a. Tore Hund fra Bjarkøy & Hårek fra Tjøtta. En person mangler imidlertid i utdraget om kristningskongen Olav Trygvason (995-1000). Her omtales på side 47 ”Olav bygger Ormen lange”. Jeg spør, hvem bygde Ormen stutte? Her er mitt forslag til supplerende tekst:

«På kristningsreise i Hålogaland møtte Olav den mektige høvdingen Raud hin Rame ved Saltstraumen. Raud var også en trollmann. Han nektet å ta imot den nye trua, men Olav tok Raud til fange & drepte han. Raud hadde et flott langskip med drakehode (Ormen betyr nemlig draken/dragen). Kongen tok langskipet med seg sørover. Rauds båt ble modell for et nytt skip som Olav kalte Ormen lange. Den første Ormen fikk da tillegget stutte (korte).»

Boka anbefales for målgruppa. Spesielt på grunn av Anders Kvåle Rues fargerike, detaljerte & levende illustrasjoner.

Snorre for barn er på 144 sider, koster vel to hundrelapper & avsluttes med ei liste over konger & regenter fra Harald Luva Hårfagre (885-933) til Magnus Erlingsson 1161-1184.

Da Kristus kom til Bodø - 1961

2011-11-06T09:00:00.019+01:00

1961 var et viktig år i norsk kirkehistorie & forsåvidt også et nordnorsk årstall. Det året ble Ingrid Bjerkås (1901-1980) den første kvinnelige prest i Den norske kjerka. Hun ble ordinert til prest under mye motstand i mars det året, men måtte til Senja i Troms for å bli sogneprest. Tre ganger hadde Berg & Torsken sogneprestembete vært utlyst uten at mannlige teologer hadde meldt seg. Her begynte hun i tjeneste 14. april 1961 & tjente Vårherre - men mest menigheten - i fire år. Mer om henne får komme en annen gang.

I Bodø skjedde det noe annet interessant samme høst. Kristus kom til byen i slutten av september.

Den gamle trekirka fra 1886 ble brannbombenes mål ved det tyske flyangrepet 27. mai 1940. På samme plass ble det etter freden planlagt & reist et moderne kirkebygg i armert betong. En høyreist basilika med menighetssal & kontorer i sidefløyen mot sørøst. I dag brukes ordet arbeidskirke.

Kirka vakte betydelig lokal motstand. Argumentene var særlig rettet mot to forhold: Kirkekroppen var for det første for moderne. Den ser ut som et vannkraftverk eller industrihall, sa noen. & for det andre sto kirketårnet ved siden av kjerka. Uvanlig nordpå, besteborgerne "gikk i demonstrasjonstog" mot det 36 meter høge tårnet.

På den tid hadde byen en populær domprost - Johan Iversen - som dessuten hadde fortid som sjømannsprest. Utvilsomt en fordel i nordnorske havnebyer som Bodø. Domprost Iversen parerte kritikken med å si: Javisst, kirka skal være et kraftverk for kristendommen.

Domkirka ble innviet 14. oktober 1956, & det øverste bildet er tatt et til to år etterpå. Over inngangsdøra mot vest står ei tom hylle, høgt oppe på tredje nivå mot sørvest er det ei tom nisje. Tilsvarende nisje står på samme sted på nordsia. Her skulle skulpturer seinere utsmykke arkitekturen.

Fem år tok det før skulpturen over hovedinngangen kom opp i september 1961. Billedkunstner Kristoffer Leirdal sto for Den seirende Kristus, en mager skikkelse med armene utstrakt rett ut mot høyre & venstre.

Postkortet fra 1962 viser at trærne har vokst, & Kristus er kommet på sin rette hylle i Bodø. Han står her fortsatt.

I nisjen på sørfasden står en skulptur over Petter Dass, mens motstående nordside huser Matthias Bonsach Krogh - den første biskop i “Nordlandene &Finmarken” etter at landsdelen var blitt skilt ut som eget stift i 1804.

Klikk på bildene for å se detaljene.

Den glemte skriften - 3. november 2011

2011-11-02T10:00:00.021+01:00

Gammeldags skrift er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag. Torbjørn Seiring og Magne Mæle snakker om gotisk skrift og tyding av denne. Både i kirkebøker og skifteprotokoller. Ikke all gammel skrift er gotisk, men det er nyttig å lære om hvordan de skrev i gamle dager, en god del vanlige bokstaver så helt annerledes ut en hva vi er vant til i dag. Dessuten kommer de inn på gamle mål og tallformer innen vekt og størrelse.

Kirkebøkene var tidligere tiders folkeregistre. Her har presten notert opplysninger om hvert enkelt menneskes fødsel/dåp, konfirmasjon, vigsel og død/begravelse. Kirkebøkene ble ført kronologisk, etter hvert som tingene skjedde. Dette betyr at du ikke finner alle opplysninger om én person samlet på ett og samme sted, men på ulike steder i boken - kanskje også i flere bøker. I perioder ble det også ført klokkerbøker, som er kopier av kirkebøkene. Dersom kirkeboken mangler, må du alltid undersøke om en klokkerbok kan gjøre nytten.

Skifteprotokollene inneholder en mengde opplysninger som det er verd å få med seg for oss som søker informasjon om tidligere slektninger. Her finner du en oversikt over alle eiendeler til avdøde, fra utslitte filleryer til "gods og gull", og hvordan disse ble fordelt mellom arvingene

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 3. november kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner og historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Digitalarkivets kurs i gotisk skrift.

Slektsforskerdagen 2011 i Bodø & Nordland

2011-10-25T10:00:00.076+02:00

Arrangementet i Bodø følger i kjente spor. DIS-Salten Slektshistorielag er primus motor, & har i tillegg med oss Nordlandsmuseet (fast gjest), Arkiv i Nordland, Foreningen Tandbergerne & Saltstraumen Historielag.

SFD består av et stort slektstorg med utstilling av materiell, dataprogrammer & hjelp til sjølhjelp. I tillegg kjører vi fire åpne foredrag. Fordelen med foredrag i nærliggende rom er å få mer plass på slektstorget. Det blir lettere å hjelpe folk når presset ikke for stort. I år dobler vi aktiviteten med 2 * 2 datakurs. Hver hele time fra kl 11 til 14 starter altså to like tilbud. En kan få med seg det som interesserer mest. Ca 35 frivillige deltar i arrangementet på alle plan.

Utenfor Bodø gjennomføres åtte andre slektsforskerdager.

Fem slektsforskerdager den 29. oktober:

Mo i Rana - Rana Slektshistorielag, Rana Bibliotek kl 10 - 14
Narvik - Ofoten slekts- & historielag, Narvik bibliotek kl. 12 - 14
Mosjøen - Vefsn Slektshistorielag, Jacobsenbrygga kl 10 - 14
Sandnessjøen - Alost, Alstahaug & omegn slektshistorielag, Rica Hotel kl. 11 - 14
Rognan - DIS-medlemmer & Saltdal Historielag, Saltdal Bibliotek kl 10 - 14
Svolvær - Vågan Historielag, Lofoten Kulturhus kl. 12 - 14

To slektsforskerdager i november:

Leknes - Vestvågøy Historielag, Vest-Lofoten vg. skole, onsdag 2. november kl 18
Lødingen - Lødingen Lokalhistorielag, Frivilligsentralen, torsdag 10. november kl 18

Helena Bergströms släktsresa

2011-10-23T10:00:00.099+02:00

Kvinneperspektivet er den røde tråd i programmet med skuespiller Helena Bergström født - 5. februar 1964. Helena har gestaltet sterke kvinneskjebner & kvinneroller på teater, film & TV. Hun var en av seks portretter i SVT’s første sesong av Vem tror du att du är? Har sterke kvinner bakover i slekten vært med å forme henne?
Helena Bergström hadde et nært forhold til sin farmor, en ballettdanser som sluttet å danse etter at hun ble gift. Sa farfar nei?

Farmor Anna-Stina Ackermann døde da Helena var 16-17 år. Bestemoren var født i Flemmingsgatan 79 & levde hele livet på Kungsholmen i Stockholm, hvor hun tilslutt døde knapt 100 meter fra huset der hun ble født. Dette var et arbeiderstrøk. Helena vet at hennes røtter er fra enkle kår.

På Stadsarkivet leder den joviale slektsforsker Ted Rosvall henne inn i kildene. Anna Maria Kristina ble født 3. juli 1910 & var enebarn. Men hvorfor kom det ikke noen søsken? Den første overraskelsen er når hun oppdager at det var mange barn i familiens lille leilighet. Oldeforeldrene var også fosterforeldre for en gutt Åke Gunnar & ei jente Ellen født 1911 & 1912. Helena blir lett ledet ut på nye spor, slik som ofte skjer i slektsforskningen.

Hva med de kvinnene som ga barna fra seg, hva tenkte & følte de, & hva fikk dem til å gjøre det? Helena drar ned til Stadsarkivets filial i Nyhamnen hvor de har sosialregisterarkivene. Her blir hun nærmest sjokkert når det går fram at oldeforeldrene hadde hele fire fosterbarn mens familien på sju bodde på ett rom & kjøkken.

Rundt 1910 var det hele 40.000 fosterbarn i Sverige. Felles for alle barna var at de var UE – utenomekteskapelig født. De ble forlatt av mødrene, men mødrene betalte sine bidrag på 240-300 kroner pr år pr unge. Interessant nok var det arbeiderklassens gifte mødre tok vare på barn til arbeiderklassens ugifte mødre. Det var helt vanlig at vordende mødre annonserte etter fosterforeldre i tidningarna, allerede før fødselen.

Anna-Stina på balletten

Jakten på ballettfarmor går til Dansmuseet i Stockholm hvor Erik Näslund finner fram nye opplysninger. Filip - faren til Anna-Stina – var besatt av ballett tok henne tidlig med til Operaballetten. Seks år gammel begynte hun på ballettskolan i 1916, & den lille statisten fikk gjerne 25 øre i betaling for hver forestilling. Farmor ble ansatt som 18 åring med 1.100 kroner i årslønn, mens papirene fra 1933 forteller at hun da hadde 2.300 kroner. Anna-Stina sluttet i oktober 1934 & fikk en sønn i september 1935. Etter det danset hun ikke mer ballett.

Helena Bergström er rørt til tårer over det hun sjøl kaller et fantastisk detektivarbeid inn i kjenslenes verden. Farmor danset i nesten 20 år, & fantastisks nok dukker det opp en journalfim (filmavis?) fra 1927 der farmor & flere badenymfer danser rundt en skuespiller på stranden.

Andre hovedbolk i programmet var søken rundt en litt fjernere av farfars slektninger - Signe Larsson – som skal ha stått modell for en skulptur.
Ute på Stocksund møter Helena billedhuggerforsker Nan Krank. Hun kan fortelle at Signe var modell for billedhuggeren Per Hasselberg & var hans største & eneste kjærlighet. Men det var ikke statuen Frosken som familietradisjonen fortalte. Signe Larsson lå (sto ikke) derimot modell for Nøkkerosen – en vakker, erotisk, nesten vulgær & øm kvinneakt. Signe var kun 16 år & hadde er intenst kjærlighetsforhold til Per som resulterte i et barn - Julia - i 1893. I kirkeboka er mor & far ikke oppgitt, noe som var mulig i Sverige på den tid. Lykken ble dessverre kort, Per dør året etter, 44 år gammel. Det sto i avisa om de sørgende i begravelsen: ”Blant dem en pike med barnevogn”.

Julie ble etter farens død adoptert av Eva Bonnier som var Hasselbergs tidligere forlovede. Signe emigrerte seinere til USA, stiftet familie & døde der.

Men Helena er heldig & møter Bosse Andersson, sønn til fosterbarnet Folke som kjente farmors familie godt. Bosse hadde også gått i husene som unge, fikk mat & omsorg etter skoletida. Han kan vis fram Filips pipe, den gang røyking ikke var skadelig. Folke var glad for at mora hadde gitt ham til så flotte fosterforeldre, men forbannet på faren som lot mora i stikken.

Helena Bergström avslutter programmet med å legge 6-7 rosa roser på kirkegården, dypt fascinert kvinneskjebnene, sidesporene med fosterbarna & modellen som ga fra seg sitt barn. Programmets styrke er den klare profilen - kvinneskjebner - & hovedpersonens oppriktige innlevelse & engasjement. Følelsene var ekte, Helena meget troverdig.
. . . . . .

Vil du lese om hvordan SVT & slektsforskerne gikk fram & hvilke arkiver de benyttet?
Så gick släktforskningen till - steg för steg

Dette er flott service for seerne som i ettertid kan få med seg flere nyttige tips. Men jeg saner her som i alle andre episoder at slektstreet ikke blir lagt ut på nett, dvs linjene mellom holvedpersonen & de mange sporene en følger.

Fredsåret 1945 sett gjennom Nordlandspostens spalter

2011-10-21T10:00:00.063+02:00

Slektsforskerdagen 2011 faller i år på 29. oktober - siste lørdag i oktober som vanlig. Programmet i Bodø inneholder mye for oss som er interessert i lokalhistorie. Blant annet holder Oscar Berg et kåseri om fredsåret 1945 sett gjennom Nordlandspostens briller. Foredraget starter klokken 14 på fylkeshuset.

Fotoet er fra Nordlandsmuseets samlinger. En gruppe voksen ungdom på ei stridsvogn. Med tiggerstaver; Få pæng - få pæng! Kan det være fra 7. juni 1945? I min ungdom var det Redningsselskapets dag, da barn & unge samlet inn til NSSR , gjerne stående på lastebiler som kjørte sakte gatelangs i Bodø.

Dette & mye annet som skjedde i Nordlandshovedstaden fra 8. mai til 31. desember 1945 blir oss til del gjennom en unik kilde til opplysninger om dagligliv i etterkrigstiden: avisene.

Hele programmet her.

Slektsforskerdagen 2011 i Bodø på facebook her.

Christer Sjögrens släktsresa

2011-10-16T10:00:00.006+02:00

Introen i Vem tror du att du är? presenterer små forsmaker på det som kommer i programmet. Jeg vet ikke om jeg liker at de forgriper fortellingen på den måten?

Christer Sjögren er født 6. april 1950 i Hagfors, Värmland. ”Jag undrar om jag har min musikaliska gener från mina förfäder” spør han, & med rette. Mora Eivor født i 1927 var uekte barn & ble adoptert bort som lita jente. Mormor Anna fra Dalarna ble ikke gift & da barnefaren heller ikke betalte for seg måtte Eivor bli bortadoptert. Men heldigvis beholdt mormora kontakten med dattera, & Christer var ofte hos sin mormor.

En gang i 1973 søkte Christer & mora etter faren - Einar Norgren født 1902 - i Stadsarkivet. De visste navnet & at han bodde Stockholm. Kanskje var det noen halvsøsken til mamma i Sverige et sted? Men dette var veldig vondt for mamma Eivor. De stoppet leitinga. Nok et døme på en tabbe de fleste vil angre på seinere, når det er for seint …

Programmet starter foran scenen i folkparken hjemme. Her så Christer svenske band & musikere i sin oppvekst. En arena han sjøl fikk grundig kjennskap til i yrkeslivet. Jakten på de musikalske gener går innom Ivar Sjögren 1911-58 - farfars yngre bror. Ivar var revyartist & sanger i Stockholm hvor han også jobbet for & sammen med den store Karl Gerhard.

Lenke her.

I SVT’s filmarkiv finner han ingen opptak av Ivar, men i radioarkivet har de noen opptak fra 1950. En god sanger, flink til å imitere kvinnerøster. En egenskap som var gull verdt for en revyartist. Christer sporer opp en tidligere kollega av Ivar. Mai-Britt Thörn deltok i Karl Gerhards nyttårsrevy i 1952. Mai-Britt jobbet med Ivar i 2 år & overlater til Christer et klipp- & fotoalbum. Ivar Sjögren hadde diabetes & magesår, han døde 47 år gammel etter en magesåroperasjon.

Brannkyrkagatan 27

Christer Sjögren følger i Anna Alida Ôstling fotspor til Stockholm. Hit kom hun 19 år gammel. Han vil vite mer om hva som skjedde da hun døde. På Kungliga biblioteket sveiver han gjennom mikrofilmer med gamle aviser. Tydelig overrasket over at disse er nedfotografert. Det visste han ikke.

”Kvinna död i nattbrand” står det i mars 1964. Vel ei uke etter barnebarnets siste besøk hos mormor i Brannkyrkagatan 27 omkommer hun. Sjögren blir sterkt grepet av minnene. Et besøk i leiligheten viser at mye er endret, men lukten i huset er den samme som for 46 å siden. Han går rundt & forteller om gasskomfyr med polletter, - & her sto sveivegrammofonen. Besøket i mormors hus ble ikke traumatisk, det var så store endringer der.

Veien videre skjer med hjelp fra Mats Hayen i Stadsarkivet. I lysningsboka for Storkyrkan menighet framgår det at det ble lyst tre ganger for Einar Vilhelm Norgren & Anna Alida Ôstling. Likevel giftet de seg aldri. Hvorfor det?

I kirkeboka står det om Eivor at hun er UE - utenekteskapelig barn - med merknaden trulovningsbarn. Men alt er ikke slik det bør være. Barnevernsnemnda er innkoplet kan slekstsforsker Ted Rosvall fortelle Christer. ”Barnet ventes i oktober”. Rundt 1930 var 10.000 svenske barn i fosterhjem eller barnehjem.

Faren Einar Norgren erkjenner farskapet & trolovelsen & inngår en bidragsavtale på 84 kroner. Men han betalte ikke. Anna Ôstling er tilflyttet hovedstaden, kan ikke bo hos slektninger & har intet hjem eller møbler. Fosterhjem blir resultatet.

Ingrid Kaiser på Sjöhistoriska museet kan fortelle Christer at morfaren var født i Sundsvall & gikk på marinens underoffisersskola. Han ble far til et lite barn - Karl Erik - 28. april 1928, noen måneder etter at Eivor var født. Heller ikke denne kvinnen giftet Einar Norgren seg med, han forlot Stockholm. Allerede i 1930 er han gift med Astrid Holm i Sør-Sverige & får barna Rolf (1930-1997) & Ragnhild, født 1939

Einar Norgren seilte ute, & da krigen brøt ut tilhørte han den halvparten av handelsflåtens som ble sperret ute fra svenske havner.

Vid tiden för Ragnhilds födelse bröt andra världskriget ut och Einar Norgren, som nu var första styrman på en båt, var ofta till sjöss. Båten blev utspärrad av Skageracksspärren och kunde inte ta sig hem till Sverige. Efter en tid kom rapporter att båten hade torpederats av tyska ubåtar i Engelska kanalen och sjunkit med sin besättning.

Christer Sjögren & Ragnhild Kemi

Men han kom hjem etter krigen. Da hadde fruen funnet en annen pappa til barna. Einar var nemlig ikke om bord på skipets siste reise. Han hadde fått en blindtarmbestennelse i England & lå på sykehus i London da båten gikk ned! Men kona, som ikke var blitt enke likevel, tok han ikke tilbake. Seinere gifter morfar Einar seg med en ny kvinne.

Christer Sjögren får møte Ragnhild Kemi, Einars yngste datter, samt Solveig Lindroth, Einars stedatter. På foto av avdøde onkel Rolf ser alle tre klare likheter med Christer.

Moralen er, som alltid, vent ikke med å spore opp ukjente slektninger. Det kan være sårt underveis, men blod er alltid tykker enn vann. Så også for Christer Sjögren.

- Jag har fått veta mycket mer än jag hade hoppats på. Jag önskar bara att mamma hade fått ta del av det.

Slektsforskerdagen – tips for lokale arrangører

2011-10-12T10:00:00.047+02:00

Slektsforskerdagen arrangeres ca 30 steder i Norge hvert år, de fleste stedene siste lørdag i oktober. I år faller dagen på 29. oktober 2011. Noen få steder vil lokale forhold resultere i at en annen dato blir valgt. Nye arrangører har spurt om tips til innholdet i lokale slektsforskerdager. Denne listen har jeg laget utfra våre erfaringer i DIS-Salten slektshistorielag. Lista er veiledende, en må ikke gjøre det akkurat slik vi har gjort det.

SFD 2010 i Bodø

Slektstorg, demonstrasjoner, utstilling

De fleste besøkende er mer uerfarne enn dere. De vil helst ha hjelp til å komme videre, finne noe de ikke har funnet.

Lag ”stasjoner” der noen med PC kan vise:
- Søk i folketellinger
- Lese i skanna kirkebøker
- Legge inn egne opplysninger i slektsprogram, BK, Legacy eller lignende.
- Vis Digitalarkivet, Slektsforum, DIS-Norge, Gravminner i Norge m.v.

Ha et bord med lokalhistoriske bøker
- Her bør folk med lokal kunnskap kunne snakke med de besøkende
- PC er ikke nødvendig ved dette bordet

Uniformering hjelper de besøkende. Lag fargerike T-skjorter med logo & tekst på. Så ser folk hvem de kan snakke til & be om hjelp

Infostand/salgsbod

Lag et PR-bord for dere sjøl. Salg av det som dere eventuelt har for salg.Trykk opp slektstavler, anetrær, familieskjemaer for utfylling.
Skriv ut Sarithas slektstre for barn.

Verve nye medlemmer. Meld inn medlemmer i DIS-Norge.

Kafé med mulighet for å kjøpe en kopp kaffe & litt å bite i. Mange vil være innom i to-tre timer.

Foredrag

Mange ønsker et konkret mål & tidspunkt for å komme. Derfor vil et lokalhistorisk foredrag eller en datademonstrasjon være attraktivt. Gjerne begge deler. Sett av tid til det, helst i et annet rom.

Utstilling fra Arkiv i Nordland

Samarbeidspartnere

Ta kontakt med lokale samarbeidspartnere

- historielag, museer, årbokredaksjonen, kulturkontor, bibliotek, husflidslag osv.

Spør om de vil være med.

- Utstilling av lokalhistorisk bøker, fotos m.v.

- Salg av egne produkter, bøker, kalendere.

Lokaler?

Dere vet vel sjøl hva som er best eller billigst.

Allhus, bibliotek, museum, skola, kommunehuset, hotellet

OBS det må være internett, helst trådløst.

Torill Johnsen viser søk i Amerika

Plakater på relevante steder:
- oppslagstavla på butikken
- biblioteket
- lokal nettsider (husk kommunens)
- kulturkalender (finnes i mange kommuner)

Kontakt avisa i forkant & send en pressemelding. Hvis det ikke er egen avis i kommunen er det sikkert en korrespondent eller frilanser som kan brukes.

Skriv omtale sjøl. Husk: det viktigste skal stå øverst.

Send med et foto eller illustrasjon. Skriv at det er gratis for avisa å bruke bildet.

- - - - - -

Har du forslag til supplerende tips? Skriv en kommentar eller send meg en e-post.

Tina Nordströms släktsresa

2011-10-09T10:00:00.031+02:00

Egentligt är jag inte intresserad av att titta bakåt – sier Tina Nordström, kjent fra TV-serien Tinas mat. Til tross for oppvekst i en familie som drev vertshus ble kokkeutdanningen tatt pga tilfeldigheter & svake skolekarakterer. Slekt & slikt var hun ikke interessert i. Det forandrer seg fort når hun blir hovedperson i Vem tror du att du är?

Maria Kristina Nordström er født 6. august 1973 i Skåne. Hennes slektsreise starter med å fine ut mer om sin mytiske morfar Jan, en kvinnebedårer fra Skellefteå. Første informant er mormor Gudrun fra Båstad ved Helsingborg. Hun forteller at røttene kommer fra, fra Skelleftehamn i Norrland. ”Vi er jo halvlapper hele gjengen” – sier hun, en i programmet løsrevet påstand.

Tina drar nordover & møter morens fetter Stig som tidvis bodde sammen med Jan. Stig blir tydelig rørt når han tenker tilbake på sin onkel Jan, en mann med stil, hans kvinnehistorier, hurtig biler, sjøfly, affârer, men ikke minst omsorg for andre. Opplysninger som også bekreftes av nabo Anette i Innervik.

I jakten bakover er kvinneperspektivet en viktig del av programmet.
Emma Lundgren var søndagskolelærer & ei sterk kvinne. Hun ble gift med Karl Nilsson & fikk seks barn. I tillegg jobbet hun i småskola, som jeg oppfattet som første del av det vi kaller barneskola. Kvinner hadde dårlige arbeidsvilkår. Småskolelærerinner skulle være ugifte & de hadde halv lønn av hva mannlige lærere hadde. Når frøken ble gift hadde hun ikke rett til å jobbe lenger. Hun måtte slutte, maken ble hennes formynder.

Kvinnene i Sverige fikk almen stemmerett i 1919, & kunne delta i sitt første valg i 1921.
Tina avslutter sitt Norrlandsbesøk med å plante blomster på noen familiegravsteder. Det passet fint inn i sammenhengen.

Andre hovedbolk var hennes farfar Thure Nordström, en aktiv bokser som Tina visste overraskende lite om, sjøl om han hadde vært tilstede i Skåne store deler av hennes barn- & ungdom. Opplysninger finner hun på Helsingborgs idrottsmuseum. Thure var en av de beste bokserdommerne i verden. Han dømte under OL både i Roma 1960 & Moskva 1980. Øynene blir store når hun på et gammelt pressefoto ser at farfaren fikk riksidrettsforbundets gullmedalje av prins Bertil. Det var ukjent for Tina – Hvorfor fikk ikke vi i familien være med? – spør hun høgt.

Ted Rosvall

Programmet slutter med jakten på farfars farfar. På Landsarkivet i Lund finner hun ut at Herman August var født i 1858 i Karlshamn. Morens navn var Emillia & Hermann var et uekte barn. Det er ikke uvant i slektsforskningen, men her er ikke farens navn innskrevet. Hvorfor det?

I tidligere tider var det straffbart å få barn utenom ekteskap. Mange nyfødte ble derfor drept for at mora ikke skulle komme på tukthus. Den eneveldige kong Gustav III (1746-1792) var på flere områder en humanist. Han innførte ”barnemordsloven” som ga ugifte lov til å føde sine barn anonymt. Loven sto ved lag helt til 1917.

Allerede i 1863 flyttet mor & barn til Stockholm. En strabasiøs reise på den tiden. Hva dro dem så langt? – lurer Tina på. Slektsforsker Ted Rosvall viser vei. De leser i en husforhørslengd at ”Gossen kaller seg Nordstrøm”. Dèt er altså farens navn. Men de finner mer interessant: Lestskjærer Tuve Svendson Sandberg flyttet inn husholdet & gifter seg med Emillia. Men det stopper ikke der, Emillia & Tuve har allerede to barn i lag som blir ekte gjennom giftemålet.

Dessuten fikk de i Stockholm ytterligere fire unger. To voksne & sju unger bodde i en knøttliten leilighet, samt leide ut til en ungkar. Det må ha vært trangt. På Stockholms stadsmuseum besøker Tina ei tidstypisk leilighet & ser sjøl hvordan anene kan ha bodd.
En lestskjærer er det samme som en skomaker. Emillia & Tuve ble mange år seinere separert, & hun livnærte seg som filleselger. Emillia Charlotta kom til slutt på aldershjem -Borgerskapets enkehus - hun hadde vært næringsdrivende. Vi fikk besøke stedet & matsalen samt se et gammelt foto av eldre kvinner som spiste i lag.

S/S Elbe

De fire yngste barna dro alle til USA. Det var svært vanlig på den tid. I 1900 bodde det flere svensker i Chicago enn i Göteborg. Herman dro 25 år gammel til Amerika han med, men kom tilbake etter to år. Erik Gustafson, leder for Sverige-Amerikamuseet forteller at reisen i 1883 tok tre uker med emigrantbåten Elbe. Hvorfor kom han til bake? Trivdes han ikke eller hvordan gikk det med han? En mulig teori er at det korte oppholdet var en del av utdanningen hans. Herman August gikk i bokbinderlære. Kanskje var oppholdet en del av yrkesutdanningen. Tina velger i alle fall å tenke seg det.

Tinas släktsresa var innholdsrikt & lærte oss mye om kvinnenes livsvilkår. Alt kan ikke nevnes her. Hun skåningen som lo så fælt – Tina Nordström sjarmerte oss gjennom hele programmet.

DNA i slektsgranskingen - 6. oktober 2011

2011-10-05T10:00:00.033+02:00

Slekt eller data - slekt & data? Da DIS-Norge ble stiftet for snart 22 år siden - i januar 1990 - var slektsforskning en veletablert hobby, mens data var lite brukt, i alle fall i privat øyemed.

Data I Slektsforskningen, som forkortelsen DIS står for, var tildels omstridt. Var det da nødvendig når en hadde papir, penn, kartotekkort, ringpermer & mapper?

Utviklinga etterpå viste at DIS var en genial ide. Registreringsarbeidet ble lettere, slektsbøker kunne lages på hjemme-PCen, kilder kunne søkes opp på nettet m.v. Vi fikk Digitalarkivet. Si ordet høgt, smak på det, kjenn på kontradiksjonen digital & arkiv ... digitalt arkiv, Digitalarkivet. Det vakreste nyordet i 1998. Seinere fikk vi skanna kyrkebøker, jeg har ikke ord, en drøm gikk i oppfyllelse. Men det stopper ikke der. I de seinere åra har gentest av slektsgener skutt fart.

Første gang jeg møtte DNS-analyser i slektsforskningen var på DIS-Norges landmøte i Oslo i 1998. Det faglige foredraget holdt Tobias Gedde-Dahl jr (litt usikker på navnet). Han var medisiner & forsket på sykdommer som forekom innenfor bestemte slekter, etniske grupper eller ulike geografiske område. I sin medisnske forskningen tok han bruk slektsforsking for å registrere hyppigheten av gener (arveanlegg) eller sett av gener (haplotyper). Eksemplene var gode. Saltdalssjuka kjente jeg til fra før, & han viste kart over Norge med avmerkete arvelige sykdommer, forklarte historiske & menneskelige faktorer. Haplotyper, det var bra! Vi skjønte at dette var banebrytende forskning både innen medisin & genealogi, men at det så raskt skulle bli gjennomførbart for vanlige mennesker trodde vi neppe da.

Gentest & DNA-analyse er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag. Da vil Anne Marit Berge foredra om DNA-teknologi for å finne ut om slekt & opphav?.

Slektsgranskere bruker historisk metode; vi ser i hva som finnes av skriftlige kilder, gjenstander & historier, for å finne ut mest mulig om våre aner & deres liv. DNA-tester er vitenskapelige, & nærmer seg vårt interessefelt på en helt annen måte.

DNA-tester for slektsforskere:

brukes for å finne ut noe om opphav lenge før historiske kilder fins, ut fra antropologi & folkevandringer
brukes for å verifisere konkrete linjer i slektstreet
forteller vanligvis ikke noe om helse & sykdom
testene utføres ved enkel kinnskraping på innsiden av kinnet/munnhulen, eller en spyttprøve (ingen blodprøver)
bør kombineres med slektsgransking for å gi best mulige resultater

Y-DNA forteller om vår direkte farslinje, & det viser seg at over 95 % av alle norske menn stammer fra kun fire stamfedre som levde for en del tusen år siden.

mtDNA arves i direkte morslinje, & europeere stammer fra ca ti forskjellige slike stammødre. Disse linjene kan følges bakover i mange tusen år.

Anne Marit Berge er bl a administrator for Norgesprosjektet DNA & har utarbeidet DIS Norges DNA-sider. Det blir masse anledning til å stille spørsmål & diskutere.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 6. oktober kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.
- - - - - - -
Legacy - Vi starter opp igjen med brukergruppemøte for slektsdataprogrammet Legacy. Møtet starter kl 18 torsdag 6. oktober på bibliotekets lesesal. Ta med PC hvis du kan. Møtet varer fram til medlemsmøtet begynner.

Liza Marklunds släktsresa

2011-10-02T10:00:00.031+02:00

For att veta vem man är, måste man veta sitt ursprung. Dette er utgangspunktet for den svenske krimforfatterens släktsresa i den svenske versjonen av TV-serien Vem tror du att du är? som nå går på NRK1.

Liza Marklund er fra Norrbotten, helt nord i Sverige, født 9. september 1962 i Pålsmark utenfor Piteå. I Norrbotten har slekta levd i flere generasjoner. Liza sier hun føler seg usvensk, men hun vet at de har vært svensk i flere generasjoner. Liza Marklund snakker naturligvis først med begge foreldrene om hva de vet om deres opphav, slektene de kommer fra & får med seg noen historier & anekdoter. En av disse fortellingene var om forfar Gerhard som gjemte kirkesølvet for russerne i 1809.

Utrolig nok lever farens gamle barnepike fra 1941. Stina Berg i Norrfjärden passet farmors barn, dvs Lizas far. Dessuten kjente hun også til farmors & farfars foreldre! Dermed møter Liza et tidsvitne som kan fortelle om hvordan de var, mennesker født for godt over 100 år siden.

Liza & Brage Lundström © tv1.se

I programmet får vi flere interessante opplysninger. Klokka (tiden) var lokal. De hadde såkalt landstid - klokka var stilt to timer tidligere enn ellers i Sverige. Dermed fikk en utnyttet de lyse morgenene bedre. Sommertid kaller vi det i dag, men det gikk ikke fram om landstiden var hele året.

Faste familienavn ble tidlig tatt i bruk i Nord-Sverige. Fra midten 1700-tallet erstattet geografiske & beskrivende navn de mange Jonsson’er och Andersson’er. Granberg, Sjölund, Stenberg & Marklund fulgte familiene, også etter at de forlot gårdene & flyttet til staden.

Liza Marklund er innom en lang rekke aner, forfedrene Axel & Alfrida, skipper Gerhard Marklund født i 1822 & mange flere. God hjelp har hun i slektsforsker Brage Lundström.

Krimforfatter Marklund oppdager til sin forferdelse at tre slektninger døde på samme dag i 1940. 70 år er så nært i tid at mikrofilmede aviser kan tas i bruk som kilde. Det bringer Sveriges største terrorhandling inn i slektsreisen: Den 3. mars 1940 brant kommunistavisa Norrskensflammans hus i Luleå ned til grunnen. Mange mennesker bodde i leiligheter over avisa. Fem personer omkom i brannen.

Vinterkrigen mellom Sovjet & Finland var så godt som slutt. Mange svensker ønsket vinteren 1939/40 at Sverige skulle gå inn i krigen på finsk side, mens andre – deriblant Norrskensflamman – var krigsmotstandere. I en opphetet situasjon ble kommunistavisa antent - en mann, to kvinner & to barn ble drept. At brannen var påtent skjønte alle, men da det kom fram at lensmannen - stadsfiskal Ebbe Hallberg - & en journalist i avisa Norrbottenskuririen sto bak ugjerningen ble saken en stor skandale. I dag står det et minnesmerke om hendelsen i Luleå.

En viktig del av Lizas reise er å følge slektens smeder, det var mange av dem, bakover i tiden.

Pitebygens forskerforening viser vei. Mange bergsmenn kom fra Bergslagen for å jobbe i & ved gruvene i Norrbotten. Smeden Nils flyttet nordover for 210 år siden. Bergslagen er et område sentralt i Sør-Sverige med mye gruvedrift, steinbrudd & smelting av malm var viktig helt fra middelalderen til vår tid. Den siste gruven ble nedlagt i 1989.

Håndverkere ble mange ganger rekruttert fra Tyskland, & Liza Marklund finner at i året 1753 flyttet fire familier med til sammen 30 personer fra Sachsen til Sverige. En av disse var Gottfried Viehweg født 1695. Han jobbet for fullt som mestersmed i en alder av 70 år. I bolagets protokoller ser vi at de ansatte tok ut varer fra butikken som lønn. Egne polletter ble også brukt som lokal valuta.

Avslutningsvis i programmet ser vil en mjuk sekvens der Liza prøver seg i smedyrket & smir til en øljekk (flaskekorkåpner). Hard kroppsarbeid for en forfatter, men hun klarer det med glans.

Men før vi kommer så langt får vi den triste & interessante fortellingen om gårdsgutten Anders Jonsson fra Kopparnäs som døde 33 år gammel. I dødsboka fra 1816 står det at han mistet høyre hand før han ble halshugd & steilet for bestillingsmord. En bondesønn hadde leid Anders til å drepe bonden sjøl. De ble avslørt & begge dømt til døden. Steile betyr opprinnelig at kroppen skal henges på en stolpe til skam, skrekk & advarsel. I deres tilfelle skulle ikke kroppene begraves, men overlates til skogens djur. I denne kriminalsaken var det utrolig mange skriftlige kilder. Anders søkte ikke om benådning, han tok sin straff. Hans medsammensvorne søkte derimot til kongen, men Karl 13. af Sverige (1809-1818) - identisk med Karl 2. av Norge (1814-1818) - avslo anmodningen ettersom dommen var i samsvar med rikets lov.

På den tid var det mange offentlige avrettinger i Sverige. Mellom 1800 & 1865 ble 664 mennesker henrettet. Det tilsvarer en henrettelse pr måned. Sverige avskaffet dødstraffen i 1921.

Jeg synes Liza Marklunds slektsreise var både interessant & nyttig. Hun tar de rette grepene, snakker med nålevende slektninger, leser protokoller, folketellinger & aviser. Hun besøker de stedene slekta har bodd & virket, & lever seg godt inn i tidsånden.

Sverige har mange kilder vi ikke har, bl.a. husförhörslistene. På grunn av landets lange sjølstendighet & et tidlig utviklet byråkrati er mye skriftlig materiale bevart. Det lover godt, både for de neste programmene i serien. & ikke minst for dem med røtter i Sveariket.

Isbjørn i Storgata

2011-09-16T10:00:00.035+02:00

Da jeg var ung sto det hver sommer en isbjørn på fortauet utenfor butikken til buntmaker Aage Lund i Storgata13, Bodø. Den sto der bare i butikkens åpningstid, & ble trillet ut & inn hver dag.

En buntmaker er en håndverker som jobber med skinn & pels. Yrket har i Norge røtter tilbake til middelalderen. I dag er det få igjen, sjøl om det fortsatt er en yrkesutdanning i videregående opplæring.

Om buntmaker Lund (1904-1979) utøvde sitt håndverk fra fra grunnen av vet jeg ikke sikkert. Jeg tror at han for det meste solgte pelskåper til damer. Bodø var ikke den eneste nordnorske byen med en utstoppet isbjørn i gatan.

Popgruppen Unit Five fra Hammerfest ga i 1978 ut LP'en Æ e nordlending æ hvor refrenget i tittellåten lyder slik:

Æ e nordlending æ, kossen e det med dæ? E du fostra opp på tørrfesk sånn som æ? E du sindig & kan spøtt? Like du alt som e sprøtt? Når du e sint kan du behersk dæ sånn som æ?
Da e du nordlending du, & da ska du bare tru, du e aldri meir aleina korr du e. Førr vi har isbjørna i enga, & vi kjøpe med træpænga. Ja vi e et sabla gjeng!

Buntmaker Aage Lunds familiegravsted på Bodin kirkegård er av type med søyler. Vi ser også at flyversønnen Einar døde 24 år gammel i 1966. Uten å ha sjekket det nærmere antar jeg at det var i en av de mange flyulykkene på den tiden.

Foto © Svein Erik Davidsen.

Slektsgranskning - hjelp til sjølhjelp - 1. september 2011

2011-08-31T10:00:00.010+02:00

Høsten er kommet, kveldene er mørke & det er tid for å pusle med slektsforskningen igjen. Er det noen brikker som mangler? Har vi noen gåter som er uløste? Har du gått deg vill i folketellinger & kirkebøker? Denne måneden arrangerer DIS-Salten Slektshistorielag et ”arbeidsmøte” - uten foredrag.

Torsdag kveld står du & dine behov i høgsetet, & våre medlemmer kan gi deg hjelp til sjølhjelp. Har du ei slektsnøtt – liten eller stor? Ta med papirer eller PC så prøver vi i lag å knekke nøtta.

Og har du ikke behov for hjelp, kom & bidra til at andre som står fast kommer et skritt videre i denne fascinerende, historiske hobbyen. Ta med den ’bærbare’.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 1. september kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Inviter gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Norgeshistorien for de unge

2011-08-07T10:00:00.022+02:00

Norge - Historien om landet vårt er nettopp utgitt av Schibsted forlag. Her har Beate Muri laget en oversikt over de store tidslinjene fra steinalder til dataalder. Målgruppa for boka er barn fra sju år, ungdom & familier. Dette preger sjølsagt fortellinga som beskriver hvordan nordmenn & spesielt barn levde i de ulike tidsepokene.

Jeg leste boka som en oppfriskning av Norgeshistorien. Kunne denne sammenfatningen være nyttig for slektsforskere? Ei slektshistorie blir gjerne mer levende dersom en kan trekke paralleller, sammenligne med hendelser & tidslinjer.
Svaret er både ja & nei. Boka er flott for ungdom med sans for historie & gode historier. De store linjene holdes, vi får presentert utviklinga sett med dagens øye & holdninger. Barns rolle, kvinneperspektiv & minoriteters situasjon kommer greitt fram.

Årstall er av & til utelatt. Det er forståelig i formidlingsøyemed. Historieskrivning skal ikke være en oppramsing av årstall, men jeg stusser i blant. Hvorfor nevnes Tordenskiolds dødsår 1720, mens Karl XII’s dødsår 1718 ikke nevnes? Slaget i Dynekilen & den norsk-trønderske sjøhelten er spennende lesning, men det var ikke der den svenske kongen sluttet sin saga.

Norge - Historien om landet vårt har dessverre lite nordnorsk innhold. Hanseatene i Bergen omtales uten at jektefart & tørrfisk fra Lofoten nevnes med ett ord. Derimot er en hekseprosess i Finnmark med. Petter Dass er nevnt i en faktaboks, men ikke et ord om hvor han bodde & virket. Avsnittet grunnloven 17. mai 1814 nevner at nordlendingene ikke kom til Eidsvoll. Kapitlet om krigen i 1940-45 nevner bynavnene Tromsø & Narvik, uten at slaget om Narvik omtales. Dog er den sovjetrussiske frigjøringa av Finnmark i 1944 beskrevet.

Det er med andre ord de store, store linjene som presenteres i norgeshistorien for de unge.

Anders Kvåle Rue står for fargerike, detaljerte & levende illustrasjoner. Dette gir boka et helhetlig preg, her er ingen fotos, applikasjoner eller tabeller. Styrken med historieboka er fortellerens stramme oppsett, tross mine innvendinger, & ikke minst de gode tegningene.

Boka er på 155 sider, koster knapt tre hundrelapper & avsluttes med ei kort litteraturliste samt mange nyttig internettadresser. Lurt med tanke på målgruppen.

Gudbrand nr 2 – 2011

2011-07-24T10:00:00.001+02:00

Juniutgaven av tidsskriftet til Gudbrandsdal Slektshistorielag er på 44 sider & inneholder mye historisk stoff som fenger langt ut over dalen.

Vegard Vigerust fortsetter fortellingen om etterkomarane til Bjørner Sjugurdson Ekre – Bonden som fraus i hel på Bottflyom i 1787. I fjor omtalte han døtrene Mari & Guri. I år fortsetter han med datra Anne & noen av hennes ni barn. På sju sider gir han et godt oversyn over denne ætta fra 1801 til langt ut på 1900-tallet. Etterkommerne til alle ni barna blir ikke fulgt videre, men ved utvalgte slektslinjer viser han både hvordan folk flyttet fra gard til gard, giftet seg & fikk nye etterkommere. De kan kanskje høres kjedelig ut, men Vigerust har en lett penn & vi holder tråden i historien. Det er en levende slektssaga han trekker opp & vel verdt å lese.

En lengre artikkel av Even Bergsengstuen omhandler Gudbrandsdøler funnet i kirkebøkene i Ringsaker (del 3). Hele 23 sider med detaljerte personalopplysninger. Hovedvekten er på tidlig 1800-tall & et hundreår etterpå, enkelte tråder følges halvannet hundreår. Nyttig informasjon for døler som leter etter utflytta slekt.

De øvrige sidene i Gudbrand nr 2 omhandler organisasjonsstoff & etterlysninger/svar på slektsgåter.

Bygningsarbeidere ca 1946

2011-07-14T10:00:00.011+02:00

Jeg fikk i juni en e-post fra Gry på Gjøvik med dette flotte fotoet hun hadde skannet inn. Hvor & når i Bodø er bildet tatt? - lurte hun på. Gry opplyste at mannen til venstre - Bjarne P. Dahlmo - døde i september 1946 så bildet må være tatt før den tid.

Gry la bildet ut på fb , i ei åpen gruppe som heter BODØ før og nå. Gruppa har 2.265 medlemmer pr i dag. Her er det mange historiske - & moderne bilder av byen vårres!

Jeg mener bestemt at fotoet er tatt på Sjøfartsbygningen. Bak han med pipe (nr 2 fra høyre) ser vi flaggstanga til Grand Hotell. Fotoet av Grand hotell, Professor Scyttesgate & Margarinfabrikken Norge til høyre viset tydelig flaggstanga til hotellet: Det var ikke mange flaggstenger som overlevde bybrannen.

- Kan der være fra Margarinfabrikken der Dahlmo var formann? - spurte Gry.

- Nei, for det første ser dette ut som et hus under oppføring. Margarinfabrikken overlevde bombinga. & for det andre ser det ut som at huset karene står på er på nordsida av Sjøgata, dvs på Sjøfartsbygningen. Bryggeriet ble heller ikke bombet, vi ser deler av det i høyre bildekant. Byen er borte, de tyske jagerflyene som angrep Bodø 27. mai 1940 la det meste av sentrum i grus. Bildet er utvilsomt tatt en gang mellom 1940 & 1946, mest sannsynlig sommeren 1946. I gatevandringsboka - byen vårres - omtales Sjøfartsbygningen på side 85. Byggeår er 1937 med ombygging/restaurering ferdig i 1947.

Foto © Gravminner i Norge

At Bjarne Dahlmo (1902-1946) jobbet på Margarinfabrikken ser vi også på gravsteinen hans på Bodø kirkegård. Tittelen kjernemester er det ikke mange som har hatt. Folketellinga 1910 gir oss 14 treff på kjernemester/kjærnemester. Alle arbeider på en smør- eller margarinfabrikk i en kystkommune.

Bloggbesøk - fem toppsider 2

2011-07-12T10:00:00.044+02:00

Blogginnlegg kan fort bli populære. I januar oppsummerte jeg hvilke innlegg som var mest populære i Tid & rom. Googles enkle statistikkprogram viser nå nye trender. Antall sidevisninger hittil i år varierer mellom 2.500 & 3.100 pr måned. Antall besøk ligger på ca 1.300 pr måned (ifølge Webstat.no). Men hva søker folk etter & hvilke sider kommer de til?

1. plass (ny). 1890 - Trollfjordslaget - 6. mars ligger på topp med over 500 sidevisninger. Blogginnlegget fra 2009 fikk en formidabel besøksvekst da Hurtigruta & NRK2 seilte inn Trollfjorden seint om kvelden 19. juni. Fulgt av hundretusener interesserte seere. Takket være lenker på facebook& Twitter kom godt over 400 nye lesere på besøk, 1,8 % av totalen. Innlegget har over 100 flere besøk enn neste trinn på stigen:

2. plass (1). Av 393 blogginnlegg er fortsatt Sjekk av IP-adresser en populær artikkel. 1,4 % av alle besøk gikk nettopp hit. Blogginnlegget er verken lokalt, historisk eller slektsforskning, men har etiketten bloggrommet.

3. plass (2) holdes av et lokalhistorisk tema. U2-flyet, på vei til Bodø, som ble skutt ned over Sovjet 1. mai 1960. 1,2 % av de tidsreisende kom hit.

4. plass (ny). I april puliserte jeg for første gang ei oppskrift, sjølvsagt med lokalhistorisk utgangspunkt: Rekonstruert påskekake. At interessen for mat, hus & interiør er stor vet jeg fra før. Takket være opplenking på to facebookprofiler for søte kaker kom nye interessegrupper innom.

Avstanden mellom innlegg 2, 3 & 4 er forholdsvis liten. Spranget til neste trinn er på over hundre:

5. plass (ny). DIS-Salten Slektshistorielag arrangerer både møter & turer med historisk tilsnitt. Innlegget No livnar det i lundar – Elias Blix viste hvilken stigende interesse det er for den store dikteren fra Gildeskål i Nordland. Nesten 200 sidevisninger på vel to måneder.

Besøk fra Ørnes i 37 minutter

Summa summarium, av fem på topp kommer to blogger fra 2009, én fra 2010 & to fra i år. Samlet står disse for 6,4 % av alle sidevisninger de siste tolv månedene.

PS en liten malurt i begeret: Googles enkle statistikkprogram er ikke helt å stole på. Totaltallene for blogginnleggene kan gå både opp & overraskende nok ned!

Stafetten går videre ... til Nederland

2011-07-04T10:00:00.002+02:00

Sol-vert Mette Gunnari på SOL slektsforskning sendte i juni stafetten videre til Nederland. Richard Keijzer fra Hilversum er interessert i slektsforskning:

Ik ben sinds 2001 bezig met het uitpluizen van mijn stamboom. Een hobby waardoor ik al menig archief van binnen heb gezien. En daar gaat het hier allemaal over.

Denne bloggen er ny for meg. Tydeligvis en seriøs kar som har blogget omtrent annenhver uke siden starten i oktober 2006. I slutten av mai i år omtaler han dødsattesten for sjømannen Iver Iversen:

Iwer Iwersen døde 17. juni 1866, & i følge dødsattesten var han født i Borre prestegjeld (i Vestfold). Ved hjelp av noen (?) i DIS-Norge fikk Richard kopi av dåpen til Iver Iversen 14. juli 1847. Nr 82 her. Den unge norske matrosen døde i Holland, kun 18 år 11 måneder & 3 dager gammel.

Slektsforskning varierer i popularitet

2011-07-01T10:00:00.003+02:00

DIS-Norges nettsted for slektsforskning, etterlysninger & debatt hadde 13.654 registerte brukere ved utgangen av juni. Det er et bedre resultat enn i fjor, men dårligere enn toppåret 2009. Figurens blå linje viser at Slektsforum hadde en betydelig vekst i januar & februar. Årsaken er i første rekke & i hovedsak NRK-dokumentarene Hvem tro du at du er? Dernest i andre rekke publiseringen av folketellinga 1910 1. desember i fjor.

Mars, april & mai viste nesten identiske tall som i 2009, men nå er trenden lavere. Følger resten av året 2010-tallene vil vi passere 14.000 i løpet av oktober, vel 14.300 ved årets slutt.

Skjælke ente!

2011-06-26T10:00:00.004+02:00

Norsk språk - er det norsk, dansk, norrønt, angloamerikansk eller fransk? Alt & ingen vil noen si. Påvirkningene utenfra er sterke, både gjennom 400 år i staten Danmark-Norge, oversjøiske kontakter, viking- & hansatid, jektefart & immigrasjon. Kanskje minst fra det gamle norrøne språket?

Ernst Håkon Jahr - professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Agder skriver i språknytt nr 2/2011 om utrykket «Skjælke ente!» - en muntlig overlevering direkte fra norrønt til moderne tid.

Norsk Ordbok bind 9 gir denne korte forklaringa:

skjelkja v -a [norr. skelkja ’spotta, håna’]

spotta, skjemta med (Onsøy): skjelke ikkje!

Det spesielle med dette ordet er at det er heimfesta hos berre éin språkbrukar i moderne tid, nemleg Sofie Gjølberg (1872–1967) frå Onsøy ved Fredrikstad, skriver Ernst Håkon Jahr:

Ho var oldemora mi på morssida (mors mormor). Ho brukte ordet ganske ofte, særleg når oldeborna sa noko ho meinte vi ikkje skulle spøke med. Sa nokon «No døyr eg!» eller «Eg ler meg i hel», kommenterte ho gjerne: «Skjælke ente!» Vi skulle ikkje skjemte med slike alvorlege ting.

Skjælke går rett attende til norrønt skelkja. Her har vi altså eit ord som er belagt i norrønt, & som ikkje er registrert skriftleg nokon stad mellom norrøn tid & no. Det er ikkje med i Ivar Aasens ordbok, ikkje i Hans Ross si eller hos nokon andre, men blei så «redda» for Norsk Ordbok av Sofie Gjølberg. Norsk Ordbok har normert ordet til skjelkja. Kanskje nokon av Språknytts lesarar òg kjenner uttrykket «Skjelkje ikkje»?

Tilvisinga i Norsk Ordbok er til ein artikkel eg skreiv om «skjelkje ikkje»- uttrykket i årsskriftet Varden (utgitt av Onsøy Historielag), 29. årgang 2001.

Kanskje noen av Tid & roms lesere kjenner uttrykket «Skjelkje ikkje»?

Torghatten - brevkort fra 1906

2011-06-24T10:00:00.023+02:00

Reist har nordmenn alltid gjort. I dag for 105 år siden - den 24. juni 1906 skriver Albertha dette brevkortet til Herr skibsreder Otto Thoresen med kontor i Skippergaden i Christiania. Utfra den tids postale regler måtte teksten skrives på forsida, adressesida skulle være helt ren.

Torghatten 24/6
vi har en deilig tur veiret storartet hygeligt
Reisefölge saa du ser vi har det godt
venlig hilsen Alberta

Jeg formoder at reisen nordover var med hurtigruta.

Skibsreder Otto Thoresen finner vi i folketellinga 1900 for Kristiania med bopel i Uranienborgveien 9. På samme adresse finner vi enkefrue Albertha Rød med tre døtre, fire sønner & ei tjenestepiker. Otto & Albertha er jamngamle, født på Tjømø, men ikke et par. Bare gode naboer. Otto Thoresen bor med kone, to sønner, to døtre, ei sykepleierske & to tjenestepiker. Dvs den ene sønnen har mellombels bustad i New York - slik det sømmer seg en skibsrederssøn.

Trollfjordslaget 19. juni 2011

2011-06-21T10:00:00.029+02:00

MS Nordnorge i Trollfjorden © Bjørn Eide, Hadsel

Hurtigruta har seilt langs kysten siden 1893 - ei reise i tid & rom. NRK-suksessen Hurtigruta - minutt for minutt fikk besøkstatistikken min til å gjøre ett kraftig hopp. Allerede halvannnen time før MS Nordnorge kom til innløpet til Trollfjorden begynte folk å lese om Trollfjordslaget - 6. mars 1890. Noen lenket opp fra facebook, mens en *) Twitrer kvitret om det samme. I løpet av 24 timer fikk dette blogginnlegget fra 2009 hele 262 sidevisninger. Dermed er Trollfjordslaget det nest mest leste innlegget mitt.

Turid Solberg fra Hamar kunne melde:

Hei , jeg må bare fortelle noe pussig. Plutselig i går, så jeg et innlegg på fb fra en av de jeg synger i kor med ... han er fra Senja. Innlegget handlet om slaget i Trollfjorden & det var et innlegg du hadde skrevet på bloggen din i 2009.
Jeg måtte jo spørre hvordan han hadde funnet det - Han hadde søkt opp om Trollfjordslaget & fant ditt som det beste.
Artig hvordan FB kobler folk :) & jeg lar hurtigruta gå sin egen vei til Øksfjord mens jeg sover, ha ei fin hurtigrutenatt ...

Bjørn Eide fra Hadsel har fotografert MS Nordnorge i Trollfjorden & skriver på vg.no:

Rundt 100 fritidsbåter eskorterte hurtigruteskipet Nordnorge inn i Trollfjorden i natt. Trollfjorden ligger i Hadsel kommune i Vesterålen, & er en av juvelene langs verdens vakreste sjøreise. Dette ble på mange måter "Trollfjordslaget anno 2011", & en fantastisk opplevelse.

. . . . . .

*) I alle fall to kvinner kvitret om bloggen min. Både twitterdronningen Elin Ørjasæter @Orjas & B.Klingenberg @darojovi videresendte url'en til sine fulgevenner.

Takk til begge to.

[fotnote oppdatert 22. juni]

Stordalen gård

2011-06-07T10:00:00.008+02:00

Dyrlivatnet er idyllisk. Kjerringøyfjella bak.

Stordalen gård nedenfor fjellet Finnkonnakken i Bodø er målet når DIS-Salten Slektshistorielag arrangerer historisk tur torsdag 9. juni 2011, klokka 18:00

En populær fottur i Bodø-området er turen opp til Finnkonnakken (kan også uttales fin-konjakken) 518 m.o.h. På vei opp passerer vi Stordalen gård som ligger ved Husvatnet & Nordlivatnet.

Gården ble ryddet rundt år 1750 & var bebodd helt fram til 1979. Gården & brukerne der er omtalt i Bodin bygdebok II-2, Nordstrandabindet på side 151-162. I åra fram til 1872 drev fire generasjoner Stordalen, mens en annen familie dreiv gården i tre generasjoner fram til moderne tid. De siste beboerne var tre ugifte brødre Gunvald, Harald & Øyvind Hansen. Gården er fortsatt i slektas eie, & vår omviser er Hermod Stordal som bor i Festvåg. Han kjenner gårdens historie godt.Det går mange historier på folkemunne om Stordalen, blant disse en om et barn som var begravd under huset. Det sies at Gunvald våknet av at det skrapte under hjørnet av huset, & at katta deres freste mot det samme hjørnet. Etter at sogneprest Thori kom til gården & holdt begravelse for barnet ble all uroen borte. [Kenneth Svendsen i intervju med an-INDRE 12. august 2009]. Vi får kanskje høre om det er noe i denne historien?Oppmøte 9. juni 2011, klokka 18 på parkeringsplass ca 25 km langs rv 834 fra Bodø sentrum, 2 km før du kommer til ferga i Festvåg. På grunn av mye regn de siste dagene vil ei myr på vei til gården være litt blaut. Gode sko eller støvler er et tips. Vi tar med sjøl kaffe på termos & litt å bite i. Ta gjerne med familie & venner på denne historiske turen. Hjertelig velkommen alle sammen.

Spreke folk kan gjerne forlenge turen opp til det idylliske Dyrlivatnet 233 m.o.h., Stordalsfjellet 381 m.o.h. eller Finnkonnakken 518 m.o.h. Fra Stordalen til Dyrlivatnet er det forholdsvis bratt, men deretter går det mest i lett småskog & snaufjell. Utsikta er fantastisk fra Kjerringøy i nord til Saltfjorden i sør, allerede på vel 300 meters høyde.

Bodø kirke før bombinga i 1940

2011-05-27T10:00:00.069+02:00

Bodø kirke før krigen var ei staselig & stor trekirke som lå på høydedraget over det lille sentrum langs havna. Tomta kjøpe byen hos Christian Jakhelln, & het vindmølletomta. Bak kirka var det store flate myrområder, 300 meter lenger sør lå "Grensen" en gård som skilte bygrunnen fra de rike landbruksområdene i nabokommunen Bodin.

Vi ser på det gamle postkortet hvilket landemerke kirka var for innseilende båter.

Kirka ble innviet i 1888. Seinere ble det anlagt en park sør for kirka. Det offentlig miljø ble komplettert med museet (musæ-é på dialekt) i 1903 & middelskola.

På nærbildet av kirka tatt mot nordvest ser vi skola til høyre. Om ettermiddagen 27. mai 1940 la tysk terror bombing både byen & kirka i grus. Gamle Bodø kirke var ikke mer.

Robert Zimmerman 70 år

2011-05-24T10:00:00.073+02:00

Robert Allen Zimmerman ble født denne maidagen i 1941 i Duluth, Minnesota. Sju år gammel flyttet familien til Hibbing i samme stat, hvor han vokste opp i et jødisk miljø. Jeg besøkte Minnesota første gang for 22 år siden. Den 4. mai 1989 satt jeg & noen venner på trappa til det Zimmermanske hus i Hibbing. Da var godeste Robert for lengst en verdensberømt folk-rock-sing-songwriter under navnet Bob Dylan. Bob er som kjent kortversjonen av Robert, mens kunstnernavnet Dylan tok han fra den engelske poeten Dylan Thomas.

Kåre, Viggers, Kjell & Magnus. Hans Høybakk & Bjarne.

Et annet minne fra Hibbing var besøk på den lokale highschool, hvor de stolt kunne vise fram pianoet med klangpedalen som Robert ødela i sin ungdom. Pedalen var fortsatt ødelagt. ”Bob Dylan, ... hadde på sin første konsert ødelagt en av fotpedalene på flygelet i auditoriet – som de kalte teatersalen." - fra Kåre Hansens dagbok.

Musikalsk var Bob Dylan ikke blant mine favoritter, men han var en viktig del av et kompleks musikalsk miljø der alle vegeterte på hverandres utvikling & sammen bidro til nye musikalske former. Det jeg likte minst var hans enkle folksanger, mens hans politiske tekster var desto viktigere på 60- & 70-tallet. Vietnamkrigen, borgerrettskampen i USA & et gryende generasjonsopprør.

Alle fans både liker & misliker Dylans musikk, det går an fordi den er så mangeartet. En av grunnene til at han har vært et musikalsk kraftsentrum i 50 år er evnen til å fornye seg. Både ved å finne nye uttrykksformer & ved å rearrangere gamle sanger til det nesten ugjenkjennelige. Min Dylan er han som synger i skjæringa mellom folk, rock & blues. Spesielt perioden (1967-76) med bandet The Hawks som seinere ble mest kjent under navnet The Band. Personlig spiller jeg heller The Band enn Bod Dylan, men noen av det beste de har rillet i vinyl er The Bands versjoner av Bobs sanger.
Evnen til å fornye seg ser vi også på konsertene. En konsert inneholder bare 1/3-del felles sanger med den foregående. Hele 2/3-deler er andre sanger fra Dylans rikholdige repertoar: Hans katalog er enorm & hans musikere kan spille svært mange av sangene. De siste ukene har CD-spilleren snurret en laidback Bob i mine ører. The Bootleg Series Vol. 8: Tell Tale Signs (Rare & Unreleased) 1989-2006. CD'en kom ut i 2008 & er ypperlig til å lytte til etter en lang dag med jobb, familie, slektsforskning & kulturminnevern. That's music - Robert !

. . . . . .

Takk til Kåre Hansen for foto fra 1989 & klangpedalen.

Stafetten går videre ... til Rauma

2011-05-21T10:00:00.024+02:00

Sol-vert Mette Gunnari på SOL slektsforskning har i mai sendt stafetten videre til Romsdal, nærmere bestemt Molde & Rauma. I Rosenes by bor sykepleier & slektsforsker Britt Iren Neergård. I sin velskrevne blogg har hun mange innlegg om slekt & lokalhistorie, Amerikareise & utvandring, gravminner & familiehistorier.

Hovedtyngden av hennes aner er fra Grytten prestegjeld, hun er godt kjent i "mange slekter" i dette området & hjelper gjerne andre med å finne sin slekt i Grytten/Rauma.

Britt går ofte til kildene, jeg vil trekke fram hennes innlegg fra oppstartåret 2009 om et interessant tidsbilde: Molde - Veblungsnes i 1790.

DIS-Norge er heldig som har dyktig Britt Iren i sitt hovedstyre.

30.000 tidsreisende

2011-05-20T10:00:00.019+02:00

Besøkende nummer 30.000 kom innom 15. mai litt før kl 11 på formiddagen. En person fra Hønefoss googlet navnet Carl Wilhelm Theodor Lindell. Navnet på den svenske hjulmakeren (f. 1867) som var Unni Lindells oldefar & en sentral skikkelse i hennes familiesaga.

Unnis slektsreise var nok den beste episoden i den første sesongen av TV-serien Hvem tror DU at du er?

Sju av de åtte episodene rakk jeg å vurdere i Tid & rom, men den siste - med Kristin Kronh Devold - fikk jeg ikke skrevet ferdig før NRK-nett-TV fjernet den etter en måned. Det får rettes opp når episodene kommer i reprise. Enn så lenge henviser jeg til BrittNs slektsblogg omtale: Hvem tror jeg at jeg er?

No livnar det i lundar – Elias Blix

2011-05-04T10:00:00.077+02:00

2011 er Blix-året, & torsdag 5. mai markeres bokens dag i et fellesarrangement mellom Bodø bibliotek & DIS-Salten Slektshistorielag. Denne kvelden vil Kjellrunn Trohaug kåsere om Elias Blix’ tekster & hans forhold til språket.

”Elias Blix (1836-1902) var bygdegut frå Gildeskål. Etter lærerseminaret i Tromsø studerte han teologi, & blei professor i hebraisk ved Universitetet i Kristiania. Han var også rikspolitikar, & kyrkjeministeren i Sverdrupregjeringa (1884-1888), då Stortinget i 1885 fatta jamstillingsvedtak om at "det norske Folkesprog skulle sidestilles med vort allminnelige Skrift- & Bogsproget". Blix er på sett & vis medansvarleg for språksituasjonen i dag, i alle høve førte han nynorsken inn i kyrkja & gjorde han til folkeeige gjennom salmane sine” sier Kjellrunn Trohaug.

Landsmålet var på den tid omstridt, forbudt å bruke i kirkene, noe som radikale venstrefolk talte. Etter hvert fikk diktningen til Blix åpnet øynene hos folk flest for den store kulturskatten som lå i dette nye skriftspråket, tett opp mot mange dialekter.

Trohaug vil gjennom tekst fra sangene til Blix snakke om hans forhold til språket, folket & naturen her nord. Mest kjent er kanskje Barndomsminne frå Nordland eller Å eg veit meg eit land en salme Blix skrev i 1896. Sangen kalles ofte Nord-Norges nasjonalsang.

Barndomsminne frå Nordland
Tekst: Elias Blix Melodi: Adolf Thomsen
Å eg veit meg eit land
langt der oppe mot nord,
med ei lysande strand
mellom høgfjell og fjord.
Der eg gjerne er gjest,
der mitt hjarta er fest
med dei finaste, finaste band.
Å eg minnest, eg minnest
so vel dette land!

Sør i landet er nok No livnar det i lundar mest kjent. Både tekst & melodi (av Ludvig M. Lindeman) er fra 1875. Sangen er en salme som ofte brukes om våren.

No livnar det i lundar
Tekst: Elias Blix Melodi: L. M. Lindeman
No livnar det i lundar, no lauvast det i li
den heile skapning stundar No fram til sumars tid.
Det er vel fagre stunder når våren kjem her nord,
og atter som et under nytt liv av daude gror.
Guds kyrkja lysa skulle som høgt på berg ein stad,
med sumar utan kulde og utan soleglad.

Trohaug er førstelektor ved Universitetet i Nordland & underviser bl.a. i norsk på Profesjonshøgskola. Hun har også skrevet for lokalhistoriske årbøker. Hun er styremedlem i Salten Mållag

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 5. mai kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Rekonstruert påskekake

2011-04-26T10:00:00.003+02:00

Mor var yrkeskvinne & husmor. Hun ble født i 1914 & var 3 ½ år yngre enn far. Han kunne også lage mat, men det var hun som styrte kjøkkenet. En av hennes tradisjoner var å lage ei spesiell påskekake. Den laget hun kun én gang pr år. Kakebunnen var lys, med sitronfyll & utenpå var den dekket med sjokolade. Mange ganger pyntet hun med kjøpte - eller hjemmelagde - påskekyllinger av marsipan.

Da mor døde i 1996 fant vi ikke oppskrifta på påskekaka. Påska 2011 prøvde jeg derfor å rekonstruere kaka. Etter søk på nett & i kokebøker valgte jeg denne oppskrifta som ble ganske god, men ikke akkurat like god som originalen var. Tilfeldigvis kom denne bloggen ut på hennes dødsdag 26. april.

Rekonstruert påskekake

Bunn
150 g mykt smør
300 g sukker
3 egg
300 g hvetemel
3 ts bakepulver
ca 3 dl romtemperert vann
1 sitron

Skrubb sitronen.
Rør smør & sukker hvitt.
Rør i eggene – ett om gangen.
Bland & sikt hvetemel & bakepulver. Røres inn i smørkremen vekselvis med vannet.
Finriv skallet av sitronen & bland i røra.
Ha bakepapir i bunnen av en springform. Smør sidene & ha i røra.
Stekes på midterste rille i ovnen ved 180° C i 60 minutter. Legg på et stykke bakepapir siste 10 minutter.
Avkjøles på rist i formen.

Sitronkrem
3 store egg
80 ml friskpresset sitronjuice
(ca 2 sitroner)
1 ss finraspet sitronskall
150 gr sukker
65 gr usaltet smør (romtemperert)

Tips! Kalde sitroner er lettest å raspe. Rasp sitronen rett før den skal presses. Sil av sitronsaften for å fjerne steiner & fruktkjøtt.

Rasp sitronen & press ut juicen, sett dette til side.
Lag ett vannbad med småkokende vann, i bollen pisker du sammen egg, sukker & juice til det er godt blandet.
Rør konstant mens det småkoker så det ikke dannes snerk, helt til blandingen er tykk som rømme (ca 10 min).
Kutt smøret i biter & legg de i blandingen. Rør til smøret er helt smeltet inn.
Tilsett tilslutt sitronskallraspet.
Dekk til med plastfolie eller sett blandingen i en luft tett boks & la den avkjøle.
Blandingen vil tykne mens den kjøles. Om du ønsker en mildere & lettere krem kan du piske opp 120 ml kremfølte & vende det inn i sitronkremen.

Sjokoladeglasur
1 dl fløte
1 ts lys sirup
2 plater kokesjokolade.

Fløte & sirup has i en kasserolle. Varm opp til kokepunktet. Ta fløten av plata. Ha i kokesjokolade & rør rundt til sjokoladen har smeltet. Hell over kaka med en gang.
- Glasuren blir ekstra blank, smidig & fyldig når vi har med lys sirup.

Oppskrifta er sydd sammen av fire ulike oppskrifter som jeg fant.

Stafetten går videre ... til Sverige

2011-04-25T10:00:00.005+02:00

Sol-vert Mette Gunnari på SOL slektsforskning har i april sendt stafetten videre til Sverige. Svensk-norske Susann Sannefjäll er en aktiv slektsforsker & DISchatbruker som gjerne hjelper nordmenn som trenger bistand til slektsforskning i Sverige.

http://sannes.blogg.se/

First we take Manhattan, then we take Berlin

2011-04-22T10:00:00.007+02:00

Reiser i rom kan foretas på så mange vis. Høsten 2010 dro jeg & Tove med DIS-Norge til det norske Amerika. Tolv dager i midtvesten med en todagers avslutning i New York. Bildet til høyre en del av Manhattans skyline tatt fra kaia på pir 27 ?

Bildet til venstre er fra Times Square, om kvelden.

Et resyme av turen finnes på sidebloggen DIS-tur-USA. Organiserte reiser har mange fordeler. Deriblant at andre har tenkt, planlagt & avtalt hva som skal skje. Det er bare å nyte reisen - i tid & rom

Den kanadiske poet, artist & komponist Leonard Cohen (f. 1934) har siden 1988 gitt hele verden klare reiseinstruksjoner: First we take Manhattan, ... via LP, CD, videoer, YouTube & ikke minst en rekke fantastiske konserter. Reisemålet etter Manhattan måtte jo bli Berlin. Eller som Cohen mer presist uttrykker det: then we take Berlin.

April 2011 dro kjernefamilien på egen hånd til keiserens gamle hovedstad, Europas smeltedigel & skjebneby - på godt & ondt. I første del av påska bevilget Viggo, Tove, Kjersti & Elling seg et femdagers kulturhistorisk besøk. Tilfeldigvis heldigvis valgte vi et hotell i Friedrichstraße, nært både severdigheter, transport & spisesteder.

Reiser på egen hånd krever sitt, men det gikk lett å finne ut av byen, S-bahn, gater, museer, monumenter & opplevelser. Det gamle Øst-Berlin var hovedstaden i DDR. Her lå sentrum for keiserens & führerens hovedstad. Her ligger nå de mest interessante opplevelsene for den moderne turist. DDR-nostalgi, også kalt Ostalgi, er det mye av. Bilen trabant til venstre er et av de mange symbolene på det gamle Øst-Tyskland.

Leonard Cohen synger ikke om dette, men det passer bra med en video med tyske undertekster - und dann nehmen wir uns Berlin:

They sentenced me to twenty years of boredom

For trying to change the system from within

I'm coming now, I'm coming to reward them

First we take Manhattan, then we take Berlin

I'm guided by a signal in the heavens

I'm guided by this birthmark on my skin

I'm guided by the beauty of our weapons

First we take Manhattan, then we take Berlin

Tekst: Leonard Cohen, første gang utgitt på LP'en I'm Your Man.

Norsk adel & Svartedauden

2011-04-10T10:00:00.010+02:00

Forfatteren av boka Den norske ridder – Kongens håndgangne menn, Ola Onsrud, er fascinert av middelalderen & omtaler seg selv som frilanser. Dette er en gruppe historieinteresserte som ikke bare leser historie, men også vil prøve ut utrustning & teknikker i praksis. For dette formål har de laget seg tidsriktig utstyr. Hvordan hirdens ulike grupper var utstyrt & hvordan deres stridsutrustning var bygget opp fra innerst til ytterst er også bokas beste del. Teksten er supplert med mange gode illustrasjoner.

At Norge ved hirden hadde en egen norsk adel i høy- & senmiddelalderen, dokumenterer Ola Onsrud godt i sin bok. Han påviser hvordan det norske riddervesen utviklet seg utover 1000-tallet & de to påfølgende århundrene, & plasserer også de særnorske adelstitlene i forhold til riddervesenet ellers i Europa. Påstanden om at norske hirdmenn & væpnere stod over sine europeiske likemenn i rang, er imidlertid ikke dokumentert. Siden adelens titler & embeter ikke ble gjort arvelige i middelalderens Norge, ble landet ingen riktig føydalstat. Dette, samt avskaffelsen av den gamle adelen & utnevning av en ny i 1308, hindret denne norske samfunnsklassen i å bli en like sterk politisk maktfaktor, slik som i andre land. Boka forklarer derfor hvorfor den norske adel nærmest kollapser som følge av Svartedauden & de politiske hendelsene i Nord-Europa, før & etter pesten.

I boka antydes det at Folkungene, da de slo Svekerne, & gjorde seg til konger i Sverige, ikke var lært opp av korsriddere, men hadde hjelp & støtte fra Birkebeinerne i Norge. Denne tese kunne det vært interessant å forfølge.

Boka er dessverre belemret med noen feil. Eksempelvis ble St. Olavs Orden ikke opprettet i 1905 som det står i boka, men av kong Oscar I i 1847. På to motstående sider omtales «The Black Prince». På side 142 deltok han i slaget ved Crécy i 1346 som 16-åring, mens det i rubrikkartikkelen på neste side står at han var 17 år. Dette sammen med andre ordfeil, & feil & tildels manglende tegnsetting gir inntrykk av manglende korrekturlesing.

Heraldikken oppstod i høymiddelalderen & er uløselig knyttet til riddervesenet. Boka inneholder mye interessant heraldikk, i form av segl, skjold & i de gjenskapte våpenfrakkene. Men alt er ikke blitt like riktig. I rekonstruksjonen Håkon 6 Magnusson i rustning til hest vises ekvipasjen fra høyre side. Her skulle Riksløven vært snudd mot venstre, både på hestens skaberakk & på kongens høyre skulder. Slik det er nå har løven ryggen i fartsretningen. I heraldikken heter det at den flykter. Dette er ikke et nymotens påfunn. Hadde forfatteren blant tegningene av segl tatt med Erik II Magnussons ryttersegl, som også viser hest & rytters høyre side, ville vi tydelig kunne se at disse løvene er snudd i fartsretningen.

Tross slike lyter vil boka være interessant lesning for alle dem som er opptatt av norsk middelalderhistorie.

. . . . . . . .

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn av Ola Onsrud er utgitt på Licentia Forlag, som trykker bøker i små opplag på forfatterens kostnad & risko. Illustrasjoner © bloggen http://olaonsrud.vgb.no/

Omtale ved Jan Eide

Kibergpartisanene i Russland

2011-04-06T10:00:00.059+02:00

En lite kjent del av andre verdenskrig tas opp i DIS-Salten Slektshistorielag denne uka. Da kåserer Kira Almendingen Jensen om krigsårene 1940-45. Med tekst, bilder & musikk vil hun fortelle historiene om partisanenes flukt fra tyskerne i Kiberg til Russland & om deres liv i landflyktighet i 5 år.

Fem partisaner i 1941. Bak f.v Kåre Øyen & Ragnvald Mikkelsen.

Foran f.v. Ingolf Eriksen, Håkon Halvari, Ingvald Mikkelsen.

Det bodde en god del kommunister i Kiberg, & tidlig på høsten 1940 valgte flere familier å flykte unna de tyske okkupantene, & tok seg med båt over til Fiskerhalvøya & Sovjetunionen. De fleste kvinnene & barna ble i 1941 sendt videre fra Kolahalvøya til byen Sjadrinsk bak Uralfjellene. Mange av mennene lot seg verve til tjeneste i den Røde Armé, & fikk opplæringen ved en base utenfor Murmansk. Sammen med både sovjetiske kommandosoldater deltok de i flere raid mot tyske stillinger i Finnmark. Flere nordmenn ble sendt til Sør-Varanger for å drive etterretningsarbeid før det sovjetiske angrepet høsten 1944.

Partisanene, familiene deres & de andre norske flyktningene kom tilbake til Norge høsten 1945, men opplevde raskt at deres krigsinnsats ikke ble like verdsatt som motstandskampen mot tyskerne i Sør-Norge. Til tross for at de hadde lidd store tap av, fikk de fleste overvåkingspolitiets søkelys rettet mot seg.

Kibergpartisanene fikk sin rettmessige anerkjennelse først da Kong Harald holdt en viktig tale ved partisanbautaen i Kiberg, 3. august 1992:

”Det som vi i dag teoretisk nok kan kalle historiens ironi, har vært en tung daglig bør for mange familier i Finnmark i etterkrigstiden. Det kalde forhold mellom øst & vest fikk større personlige konsekvenser her i fylket enn i andre deler av landet. (…) jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen.”

På Partisanmuseet i Kiberg (t.v.) kan du få vite mer om kampen partisanene førte, om tapene de led & mistenkeliggjøringen & overvåkingen de ble utsatt for under den kalde krigen. Partisanmuseet har åpent i sommermånedene fra 10-18 & ellers i året etter avtale.

Kira Almendingen Jensen er sjøl en del av historien. Hun er født i 1940 av norske foreldre på Murmankysten. Kira lå i mammas mage da familien hadde sitt livs mest dramatiske øyeblikk. En septemberkveld i 1940 måtte de flykte fra hjemmet sitt i fiskeværet Kiberg øst i Finnmark. Kiras foreldre var kommunister, & etter flere skremmende episoder med tyskerne valgte de å dra til Fiskerhalvøya på russisk side, til det som den gang var Sovjetsamveldet.

Partisaner under opplæring i Sovjetunionen.

F.v. Sverre Søderstrøm, Borgny Schanke, Oddvar Siblund, Trygve Eriksen & Dagny Siblund.

Alle fotos fra Varangermuseum.no.

Norske Kira tilbrakte de fem første årene av livet i Russland, før hun for første gang fikk norsk jord under føttene. Hun minnes barnehagen - der lærte ungene å opptre med sang, dans & skuespill. Hun husker badeliv, brygger & gapahuk & ikke minst de ansatte som bidro med russiske rytmer på balalaika.
- Jeg er stolt av den russiske bakgrunnen min, sier Kira som fortsatt blir rørt når hun hører russisk musikk & som gjerne heier på russerne hvis norske idrettsutøvere har tapt.

Men også Kira ble berørt av Den kalde krigen. Da hun ble større fortalte hun ikke at navnet Kira var russisk, ofte valgte hun å tie om sin russiske oppvekst. Almendingen Jensen har nå bodd i Nordland i mange, mange år & er pensjonert lærer fra Bodøskolen.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 7. april kl 19.30. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Petters slektsreise

2011-04-03T10:00:00.001+02:00

Slektsforskning er gøy! Det er utvilsomst riktig når vi følger TV-serien Hvem tror DU at du er? Typisk norsk fikk Petter Wilhelm Blichfeldt Schjerven i episode 7 fart på tingenes tilstand. Det ble en time utenom det vanlige, også i denne spennende serien. Men hva kan vi trekke ut som mest interessant for vanlige slektsgranskere, & ikke minst for nybegynnere?

Petter Schjervens slektsreise

Petter Wilhelm Blichfelt Schjerven tar utgangspunkt i sin fraskilte farmor. Hun het Eva Blom (1916-1983) & hadde tydelige kunstneriske talenter. Egenskaper som kanskje ikke helt kom til sin rett. Hindret noen henne fra å bli kunstner? Var faren hennes streng & kontrollerende?

Sammen med sin bror undersøker Petter gamle familiealbum & finner ut at Eva Blom hadde en spennende oppvekst til dels om bord i skuter i utenriksfart. Faren - skipsfører Harald Blom (1882-1960) – tok sin familie med på jobben, reiser jorden rundt, noe fotoalbumet klart viste.
Det var vanlig at kapteinens familie hadde anledning til å bli med båten. Men ikke for de øvrige offiserene. Heldigvis for oss var mange av fotografiene utstyrt med navn på personene.

Ved hjelp av slektsforsker Tore Vigerust (1955-2010) får vi for første gang i serien se hvordan en søker i Digitalarkivet. Søket på fornavn / Harald & etternavn / Blom viser at det bare er to personer i Norge med det navnet i 1900.

Seglet til Smørhatt

I folketellinga finner vi Harald Blom som 18 år gammel soldataspirant ved Underoffisersskolen i Kristiansand. Men i folketellinga 1910 finner vi han ikke. Årsaken er at ”(…) Tellingen skulle omfatte hele landet, dvs. alle bosteder i bygd & by. I tillegg ble sjøfolk om bord i norske & utenlandske fartøyer i norske havner eller i norsk farvann ført opp i egne skipslister.” Med andre ord ble ikke sjøfolk i utenriksfart tatt med i folketellinga – en sær & i ettertid meget uheldig regel. Harald Blom seilte ute i 1910.

Via oldefar Blom reiser Petter vider til tipp-tippoldefar Ole Hartvig Nissen (1815-1874). En aktiv skolepioner som bl.a. grunnla Hartvig Nissens Skole i Christiania & reformerte norsk skoleverk. Det pussige er at Petter ikke visst at den berømte skolemannen var hans forfar. Hvorfor fortalte ikke familien om det? Likheten med Ole Hartvigs maleri er slående.

Lenger bak i slektstreet fant Petter en interessant trønder Martinus Lind Nissen (1744-1795). 4*tippoldefar til kveldens hovedperson grunnla i 1767 Adresseavisa ”Trondhiems Adresse-Contoirs Efterretninger”.

Petter Schjerven finner mange skriftlige kilder om & av sine aner. Dessuten er han med på alle slags spillopper, fra skoletimer til ridderkamp. Det mest kuriøse i episode 7 er et påstått slektskap til en ridder Smørhatt. Er det derfor Schjerven har på seg en gul kaps hele tiden?
Toralde Sigurdsson Smørhatt døde ca 1403. Han var riksråd & riddertittelen er en slags adelstittel & ikke en benevnelse for verken leiesoldat eller korsfarer.

Dysting

Det blir direkte feil å krydre programmet med en såkalt ridderturnering eller dysting - en konkurranse der to riddere til hest kjempet mot hverandre. Direkte pinlig blir det å se at de rir med motstanderen på venstre side av seg & lansen mellom hestens hode & ridderens kropp. I middelalderen holdt de lansen i høyre hånd & til høyre for hestens hode. Noe bl.a. venstrekjøringen i England er en remisessens av.

Petter Wilhelm Blichfelt Schjerven finner ikke ut av hva som hindret Eva Bloms kunstnerdrømmer, men han får vite mye interessant om kjukkeste slekta!

Facebook - en PR-kanal

2011-04-02T10:00:00.006+02:00

Ja, jeg er på facebook. Men det er ingen "dagbook". Jeg har i dag litt under 200 venner som kan inndeles i tre hovedgrupper.

Slektsforskere & andre historieinteresserte.
Venner & bekjente fra det virkelig liv.
Folk som jeg aldri har møtt.

Jeg forteller aldri om dagligdagse hendelser som handleturer, besøk eller følelser. Bruken av dette nettstedet er å skape PR om mine aktiviteter, i første rekke møtevirksomhet. Både i DIS-Salten Slektshistorielag & i Adelsteen Normann Stiftelsen arrangerer jeg åpne møter i Bodø. Forhåndsomtale & linker på fjesboka gjør at flere blir oppmerksom på arrangementene & noen av dem kommer faktisk: ½ til 1 % av facebookleserne.

Onsdag 30 mars la jeg ut en kort kommentar: "Så lett er det å ødelegge historiens spor." Samt ei lenke til søndagens blogg om Gravminner på Øksnes kirkegård.

Resultatet ble 15 besøk fra facebook samme kveld, med en kommentar fra historiker Svein Fygle allerede etter elleve minutter. På ett tidspunkt var det 9 personer som leste i bloggen Tid & rom samtidig.

Figuren til venstre har en teller, det er ikke ofte jeg har så mange tidsreisende inne.

Men facebook er en flyktig venn. Andres aktiviteter skyver mitt innlegg nedover listene. Dagen etter kom det bare tre innom denne bloggen fra fjesboka. Takk til alle for at dere kom.

... forresten legger jeg ikke dette blogginnlegget på ..fjesboka ...

Hermetikkradio fra 1923

2011-04-01T10:00:00.020+02:00

I 1920-åra laget Vebjørn Tandberg sine første krystallapparater på gutterommet i Tandberggården i Storgata. En gang han manglet ei ”kasse” til å sette inn katodestrålerørene. Løsningen ble å sette dem inn i en ubrukt hermetikkboks fra farens preserveringsfabrikk.

Ettersom det ikke ble plass til batterier i boksen, ble løsningen et dobbeltstrikk fra et av morens syltetøyglass (Norgesglass) & en opptrekkskrue fra en barneleke. Patentet ga energi nok til å lytte på den lokale kringkastingen i fem minutter før radioen måtte trekkes opp igjen ...

”Etter examen artium i Bodø 1925 & et års praksis begynte han på svakstrømslinjen ved Norges tekniske høgskole (NTH) i Trondheim, der han avla eksamen 1930. Som assistent for professor Johan Holtsmark ved Fysisk Institutt ved NTH arbeidet han med høyttalerteknikk & kvalifiserte seg ytterligere for det som skulle bli hans livsverk, fabrikasjon av radiomottakere ved egeneid bedrift – Tandbergs Radiofabrikk, som han startet i Oslo 1933.” snl.no

Gravminner på Øksnes kirkegård

2011-03-27T10:00:00.002+02:00

Lokalhistoriker & slektsforsker Johan Borgos skriver i Leddiken 2010 om gamle gravminner på Øksnes kirkegård på Skogsøya som på 1970-tallet ble ”ryddet bort” – uten at det var behov for å gjenbruke gravstedene på nytt. Festetiden for gravene var gått ut, men slektninger & etterkommere ble ikke varslet. Dermed havnet mange gravminner på havets bunn, mens andre ble slengt i et hjørne av kirkegården. Ei jernplate fra 1883 ble knekt da den ble brukt som kjørebane opp ei trapp for en tohjulstraktor.

Ettersom gravstedene var så gamle fantes det ikke noe kirkegårdskart eller -protokoll som fortalte hvor de hadde stått. Nå var de fjernet fra sin opprinnelig plass. Både jekteskippere, lensmenn, gjestgivere & ordførere. Samt kvinner, menn & barn fra fiskarbondefamilier.

”Ødelagt kirkegårdskunst er ille, men saneringa av kirkegården på Øknes gjorde den også langt fattigere på kulturhistorie & kulturminner. Gravminner er gode ”knagger” for kunnskap om gammel tid & de som levde for lange siden. De forteller også om sammenhenger fra den gang til nå” skriver Johan Borgos.

Saneringen medførte sterke reaksjoner både lokalt & fra Riksantikvaren. Høsten 1984 ble de gjenværende gravminnene satt opp igjen i et planløst minnefelt. Ingen visste lenger hvor de egentlig hadde stått. Familiesammenhenger ble utvisket. Ekteparet Per & Rakel Christophersen i Breistrands gravminner er ikke plassert ved siden av hverandre. Mellom dem står støtta til konkurrenten – væreier Ole Olsen i Tinden.

”Arbeidet må ha blitt gjort uten at noen leste hva som sto på navneplatene” skriver Johan Borgos. Dette & flere andre tabber ga kommunen kun en … plen, kort & godt. Historieløst spør du meg. Etter 40 år er det sanerte området fortsatt ikke blitt tatt i bruk til nye begravelser. Det vil neppe skje i framtida heller. Så lett er det å ødelegge historiens spor.

Utsettelsen

2011-03-20T10:00:00.009+01:00

Utsettelsen av tegneserieskaperen Jean-Pierre Gibrat er et stykke fransk krigshistorie. Ikke autentisk, men realistisk. Samtidig er det en kjærlighetshistorie mellom de franske ungdommene Julien & Cécile. Tegningene har et tidstypisk preg. Landskap, byrom & inventar gjengis glimrende, personene er troverdige i stil & innhold. Forfatteren skildrer dagligliv i krigstid meget godt. Krig er sjølvsagt våpenkamp & voldshandlinger, men aller mest er krigstiden det som ligger i mellom. En fascinerende strid om å overleve.

Året er 1943. Julien er sendt til arbeidstjeneste i Tyskland, på vei dit flykter han, hjem til landsbyen sin. Dit kommer to stykker Julien. Den ekte, som oppsøker tante Angèle, & den falske, uheldige ”Julien”, dvs en medreisende som ble drept da toget til Tyskland ble bombet. En fremmed er funnet med Juliens lommebok & papirer. Når både franske kollaboratører & den tyske okkupasjonsmakt tror at Julien er død er det bare en ting å gjøre – gjemme seg i skolehusets tomme lærerbolig & vente på freden.

Og ventetiden blir lang. Fra sitt kvistværelse iakttar han på avstand livets gang i landsbyen, bl.a. sin egen begravelse. Ikke minst iakttar han sin store kjærlighet, den vakre Cécile. Hun tror som alle andre i landsbyen at Julien er død. Bare tanta hans vet at han lever, & hun forsyner ham med mat.

Livets gang innebærer både kafeverten, landsbypresten, franske motstandsfolk, den tyske okkupasjonsmakten & deres franske medløpere, & ikke minst Céciles andre beilere. Det å kunne se alt & intet gjøre bringer han til fortvilelsens avgrunn utover høsten 1943. Slaget ved Stalingrad & den allierte landgangen på Sicilia gir håp om snarlig fred, men kampene trekker ut i tid - vinteren 1944 blir kald.

I andre del av boka øker farten & spenningen. Julien må ha mer hjelp & kontakter Cécile. Han er syk så barndomsvenn & lege Paul må se til ham. Dessuten er Julien mer dumdristig på sine nattlige lufteturer. Den nyoppståtte døde blir sett av både vennliginnstilte & av landsbyidioten. Men det alvorligste er at han flere ganger nesten blir oppdaget av militslederen Serge, den nazivennlige fetteren til Cécile.

Krigens gang er langt fra seierrik for Det tredje riket. Dermed blir motstandsbevegelsen dristigere & angriper militsmedlemmer på landsbykafeen, men Serge blir bare såret. Hyppige flydropp fra England gir behov for en trygg lagringsplass. Paul er irritert over Juliens stillestående tilværelse:

”Ingen grunn til å klage. Det er en fin hybel i trygg avstand fra krigen. Tenker du aldri på å gjøre noe nyttig?”

Dermed starter Paul, som er kommunist & med i motstandsbevegelsen, å bære inn kasse på kasse med utstyr, klær, papirer, dynamitt & våpen til Juliens kvistloft. Der ligger det trygt til Paul blir arrestert i en razzia. Dermed kommer andre motstandsfolk & henter utstyret på Juliens kvist. Paul kan sprekke, men hvorfor ble han tatt? Kan de stole på Julien? Det brenner både foran & bak.

Cécile velger å dra til Paris, & Julien vil følge etter. Men mulige venner har ikke sympati med hans krigsinnsats: ”Hva hadde du ventet? Å få medalje? At du dekoreres med dovendyrordenen for at du har ligget & dratt deg på kvisten?”

Omkranset av fiender & kritiske venner går det nesten galt. Julien får tak i noen papirer & setter seg på toget til Paris 5. juni 1944. For å si det slik – ikke akkurat den beste datoen å sette seg på et tog i et tyskokkupert Frankrike. Utsettelsen av Gibrat er nettopp en utsettelse, men av hva?

Tandberg & Normann på Hålogatun

2011-03-16T10:00:00.004+01:00

Forleden kveld arrangerte Adelsteen Normann Stiftelsen & Foreningen Tandbergerne møte om Vebjørn Tandberg, hans liv & Tandbergs Radiofabrikk på Hålogatun. Et 30 tall båndspillerer var utstilt i lokalet. På det øverste bildet beundrer Erik Tømte (t.h.) & Oscar Berg (h.t.h.) den interessante samlinga.

Morsomt for meg var at Radio 8000's gamle loggopptaker var kommet inn til Tandbergernes samling. En slik opptaker gikk meget sakte for å ta opp mest mulig med minst mulig bruk av bånd.

Arrangementet tiltrakk seg ca 30 personer hvorav hele fire var kvinner. Første kåseri var av Oscar Berg, historiker, museumskonservator, slektsforsker & nevø av Vebjørn Tandberg om radiomannens røtter.

Andre innlegg - etter forfriskningene - var Erik Tømte (foto t.v.) om utviklingen av Tandbergs båndspillere.

Det tredje & siste innlegg var Viggers omvisning blant Adelsteen Normanns malerier, krydret med slektshistorie, anekdoter, kunstforståelse & lokal tilknytning.

Heldigvis har Bodøs to største internasjonale sønner funnet et felles tilholdssted på Hålogatun i Reinslettveien 1.

Stafetten går videre ... til Danmark

2011-03-13T10:00:00.000+01:00

SOL-vert Mette Gunnari har i mars gitt stafettpinnen på SOL slektsforskning fra NRK1-serien HTDADE? til Kari Thingvolds nettsted Finn din slekt i Danmark. Vel, det er egentlig ei side for danske lenkesamlinger, laget i et bloggformat. Bloggen har kun to innlegg, fra januar & juni 2008.

Imidlertid er det ei nyttig side med linker til danske ressurser. Bl.a. finner du link til Danmark Radios programmer På sporet af slægten. Lenkene viser vei til kart. Steder en kan få hjelp. Statens arkiver. By- & stadsarkiv. Lokale arkiver. Kilder – hva, hvor & informasjon om kildene. Søkbare & ikke søkbare kilder. Skannede/avskrevne kilder. Foreninger & bakgrunnstoff.

Sjøorm & krone

2011-03-10T10:00:00.003+01:00

Heimevernet kaller opp to nye fartøyer etter gamle konger. Det preger også avdelingsmerkene.

To nye fartøyer er under innføring i Heimevernet. Disse er bygget i Polen, & det første av disse, som har fått navnet SHV Olav Tryggvason, ble døpt av Dronning Sonja den 17. desember 2010. Det andre fartøyet skal hete SHV Magnus Lagabøte. Fartøyene inngår i Generalinspektøren for Sjøforsvarets portefølje i hans egenskap som Forsvarets reder. Det er derfor bestemt å gi dem avdelingsmerker utformet som heraldiske våpen etter Sjøforsvarets standard. For å finne våpenfigurer som kan knyttes til fartøyene, er fartøyenes navn brukt som grunnlag, & en har gått til historien for å se hva som kan knyttes til de to kongene.

Idrettskongen. Olav Tryggvason er beskrevet som en stor idrettsmann som løp på årene utenpå skipet mens mennene rodde. Spyd kastet han like bra med begge armer, også samtidig om det var nødvendig. Han eide også det størst langskipet som ble kalt Ormen lange, & den valgte våpenfigur gjenspeiler dette navnet. Våpenfiguren er utformet som en sjøorm i dragestil i sølv.

Lovkongen. Magnus Lagabøte er som tilnavnet lyder mest kjent for sin landslov. Et segl bevart fra Frostating viser kongen der han avleverer lovboken. I den andre hånden holder han et septer av en utforming som ikke er kjent i andre avbildninger i Skandinavia. Dette spesielle septeret kan derfor bare knyttes til Magnus Lagabøte. Kongen er avbildet i byster både i Stavanger domkirke & Nidarosdomen, & kronen han bærer, er tidstypisk. Som våpentegn i dette fartøyets avdelingsmerke er septeret & kronen valgt, septeret er i sølv over/gjennom kronen i gull.

Skjoldflatene i begge våpnene er sorte & gjenspeiler den sorte bakgrunnen i Heimevernets etatsmerke. Våpnene er tegnet av Thorbjørn Bergersen & ble godkjent av forsvarssjefen 20. desember 2010.
. . . . . . . . .
Heraldikk er vitenskapen om våpenmerker, slektsvåpen, deres sammensetning, farger & figurframstilling.
. . . . . . . . .
Teksten er skrevet av Jan Eide - heraldiker i Forsvaret - & hentet fra tidsskriftet F -utgitt av Forsvarets forum på oppdrag frå Forsvarsstaben.

Fet tirsdag

2011-03-08T10:00:00.044+01:00

Fet tirsdag, feit tirsdag eller fetetirsdag. Dagen faller i år på 8. mars dvs tre uker seinere enn i fjor.

Årsaken til flyttingen av de kristne høgtidene i vårhalvåret finner vi i år 325. På kirkemøtet i Nikea vedtok prester & biskoper at påskedag skulle være første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, slik den katolske & protestantiske kirke praktiserer i dag. Beslutningen medfører at også pinse, faste m.m. varierer fra år til år.

I 2011 starter fasten i morgen 9. mars - også kalt askeonsdag. Fet tirsdag er dagen før fasten, siste sjanse for å gjø seg opp før de magre 40 dagene fram til påskedagen.

Feit tirsdag 2009 - Fetetirsdag 2010

P.g.a. vårjevndøgn er siste mulige fetetirsdag 9. mars, men i år altså 8. mars. Dagen i dag er også kvinnedagen, & i norsk tradisjon har nok kjøkken & matlaging vært kvinnenes domene. Fotoet viser vår feittirsdagsmat (sist søndag) med tjukkerter, kjøtt, potet & kålrotstappe. Herlig godt. Gratulerer med dagen all verdens kvinner.

Lofotraidet - 70 år

2011-03-04T10:00:00.028+01:00

Operasjon Claymore - Lofotraidet fant sted for 70 år siden i dag. Det var et viktig nordnorsk årstall. Men det ble en dyr pris å betale for Svolvær.

Krigsraid i Lofoten ga knusende hevn skriver NRK-Nordland. 350 engelske & 52 norske soldater overmannet tyskerne i Svolvær 4. mars 1941. Folk i Svolvær vant friheten i seks timer. Det skulle koste dem dyrt.

Uansett er det en viktig hendelse i norsk okkupasjonshistorie, engelsk krigshistorie & Lofotens lokalhistore. Gratulerer med dagen, likevel.

Vebjørn Tandberg, hans liv & Tandbergs Radiofabrikk

2011-02-21T10:00:00.014+01:00

Foreningene Tandbergerne er stiftet for å ta vare på historien om Vebjørn Tandberg, hans liv & Tandbergs Radiofabrikk. Onsdag 23. februar inviterer Tandbergerne til radiokveld med kåseri, radioutstilling & prat i Adelsteen Normann galleriet på Hålogatun. Historiker Oscar Berg vil kåsere om Vebjørn Tandbergs røtter. Noe han har god kjennskap til gjennom sin egen slekt.

Vebjørn Otto Tandberg ble født høsten 1904 i Bodø. Faren Vebjørn Olsen Tandberg (1873-1934) var manufakturhandler & familien bodde i Tandberggården i Storgata. En vakker bygård med tårn ved Bodøs torg. Huset er avbildet på svært mange foto & postkort fra før bombingen i 1940. Her laget Vebjørn sine første radioapparater. Seinere dro han NTH i Trondhjem & ble elektroingeniør. Før han hadde fylt 30 år grunnla han Tandbergs Radiofabrikk i Oslo. Her bodde han til sin død i 1978. Tandberg skapte radio- & industrihistorie i Norge.

Etter kåseriet vil Erik Tømte orientere om Tandbergerne - ei nystarta forening som ønsker å bevare historien til Bodø-mannen Vebjørn Tandberg & Tandberg Radiofabrikk A/S. Dessuten vil lokalhistoriker Viggo Eide gi en kort orientering om Adelsteen Normann & hans kunst.

Tandbergerne stiller ut mange Tandbergradioer, grammofoner & båndopptakere, bilder & brosjyrer onsdag 23. februar kl 19. Møtet er et fellesarrangement mellom Adelsten Normann Stiftelsen & Tandbergerne. Forfriskninger. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.

Heraldikk – en fullt levende middelalderkunst

2011-02-16T10:00:00.016+01:00

Heraldikk er ofte brukt i slektsforskning når en gransker eldre slekter & slekt i middelalderen. Onsdag 16. februar holder Jan Eide - Forsvarets heraldiker - foredrag om heraldikk, skjold & militære & sivile merker, fra tidligste tider til i dag.

Heraldikk er opprinnelig et militært identifikasjonssystem som oppstod i middelalderen. Utviklingen kom som følge av korstogene & ridderturneringer, & spredte seg i løpet av få år i hele den vestlige, kristne verden. Det ble tidlig etablert felles, internasjonale regler for utforming av våpenmerkene.

Ridderhærene mistet sin betydning på 1400-tallet & riddervesenet forsvant helt 100 år senere, men heraldikken overlevde. Den hadde etablert seg i familievåpen, i offentlig heraldikk & ikke minst som kunstart & har siden vært i kontinuerlig bruk. I det 20. århundre ble heraldikken igjen tatt i bruk av de militære. Heraldiske avdelingsmerker av mer eller mindre god kvalitet brukes av forsvaret i dag i alle land.

Foredraget handler om den historiske bakgrunn, reglene, utviklinga & bruken av heraldikken fram til i dag.

Norsk Luftfartsmuseum, onsdag 16. februar kl. 19.

Verneplan for gravminner

2011-02-15T10:00:00.004+01:00

Kirkevergen i Bodø tok kontakt med DIS-Salten Slektshistorielag våren 2009. Han hadde en interessant forespørsel. Ville slektshistorikerne i Bodø delta i ei prosjektgruppe som skulle lage en verneplan for gravminnene i Bodø kommune?

Svaret var naturligvis JA. Fra september 2009 har ei arbeidsgruppe på sju medlemmer oppnevnt av Bodø kirkelige Fellesråd, Riksantikvaren/Nordland fylkeskommune & DIS-Salten Slektshistorielag iherdig & grundig arbeidet fram et forslag til verneplan.

Fellesrådet fikk overlevert delplan 1 den 16. desember 2010, & vedtok å sende den ut på høring. Planutkastet kan du laste ned på bl.a. DIS-Salten Slektshistorielags hjemmeside.

Få kommuner har gjort tilsvarende arbeid. Plangruppa tok utgangspunkt i verneplanen for Modum kommune, & deres klassifisering av gravminner. Inndeling i ulike typer gjør det lettere å organisere registreringa & ivareta kirkegårdenes visuelle & kulturelle preg. Grav minnene i Bodø er inndelt i 15 ulike hovedtyper (A-O) & 2 ulike samle typer (X-Z).

Plangruppa har i delplan 1 lagt fram både generelle mål, kriterier & prioriteringer, samt vurdert ca 1.200 gravminner på fem kirkegårder. Fem gravminner er automatisk fredet ved lov. Gruppa foreslår at minimum 345 gravminner vernes, ut fra et sett kriterier knytte til historiske, kulturelle & materielle verdier. Samtidig tilrår gruppa at ca 500 gravminner bør gjenbrukes.

Gravplassen i Helligvær

Gjenbruk kan skje på mange ulike måter. Noen steiner kan nedslipes & påføres nye navn uten at gravminnets karakter ødelegges. Andre kan gjenbrukes ved å benytte baksiden av steinen. Bodin er den eldste, største & har et presserende behov for både nye arealer & gjen bruk/sletting av gamle graver.

Gravplassen på Pelle Molins plass framstår i dag som en ruin, uverdig for Bodø. Gruppa foreslår tre alternative løsninger for den gamle kirkegården.

Bliksvær, Helligvær & Landegode - gravplassene i Væran - har mange ukjente kultur minner. Her er det ikke plass problemer & gruppa ber om at flest mulig gravminner får stå på sin plass, sjøl om de ikke er foreslått vernet.

3-kantet obelisk

Realisering av verneplan & -målene krever en aktiv kirkegårdsforvaltning. Bevaring av mange gravminner er ikke mulig uten bevisst gjenbruk av andre graver & –minner. Både Fellesrådet & festerne har sammenfallende interesse i en moderne kirkegårds drift som ivaretar tradisjoner & kulturminner, samt videreutvikler en moderne gravplass.
I planen er alle fargefotoene tatt av Svein-Erik Davidsen. Han har også tatt alle bildene fra Bodin & Væran i registrerings skjemaene. Andre bilder krediteres fotograf der opphavet er kjent. I tillegg til planens del 1 følger det seks ringpermer med utfylte registrerings skjemaer & foto av gravminnene.
Plangruppa har samarbeidet godt, utfylt hverandres kompetanse & samlet seg om felles mål & prioriteringer underveis. Verneplanen er et resultat av mange hundre timer meningsfylt virksomhet, men det hadde ikke vært mulig uten mange tusen timer frivillig innsats med DIS-Norges Gravminner i Norge i forkant av møter & befaringer.

Gravminner er både slektsforskning, lokalhistorie & kulturminnevern. Gravminner må forvaltes med omhu & planlegging.

Planen finner du her. Presentasjon av planen finner du her.

Åpent møte på Salten krematorium om verneplanen tirsdag 15. februar kl 18.30.

Tre brødre i byen

2011-02-14T21:00:00.010+01:00

Brødre, vi er tre brødre - Jan, Knut & jeg. Med en aldersforskjell på tolv år mellom eldste & yngste er vi ganske ulike, men brødre er vi uansett. Knut har bodd hele livet i hjembyen. Jeg har seks år i Bergen. Jan har kun tjue år i Bodø, resten av livet i det militære - som vi sa. Oslo er hans faste base nå.

Noen ganger er vi samtidig tilstede i hjembyen. Familier møtes gjerne, sjøl om våre foreldre er borte nå. Denne uka skjer det igjen, men nå er det et litt pussig sammentreff av arrangementer som inntreffer.

Mandag - Knut leder Quizzekampen på en restaurant sammen med Liv Okkenhaug. Det gjør han hver mandag. Byens mest populære & langvarige quizkonkurranse har pågått i flere år.

Tirsdag - Kirkevergen i Bodø arrangerer åpent møte om forslag til verneplan for gravminner i Bodø. Jeg er en av flere innledere & skal framlegge prosjektgruppens forslag. Møtested er Bodin seremonirom - dvs krematoriets sal. Omtale her.

Onsdag - Jan er viseformann i Norsk heradisk forening & arbeider som Forsvarets heraldiker. Denne kvelden holder han foredraget «Heraldikk – en fullt levende middelalderkunst» på Norsk Luftfartsmuseum.

Tre brødre deltar på hver sitt av tre offentlige arrangementer, tre kvelder på rad. Kan det ligge noe i genene ?

Adams biologiske mor

2011-02-13T10:00:00.004+01:00

Familiedilemma 2

Vi var seks personer, tre par, i et hyggelig selskap med god mat, vin & vann. Samtaleemnene var mange, vi kom etter hvert inn på slektsforskning. - Hvorfor driver dere med slikt? - Hva kjenner du igjen hos dine foreldre i deg sjøl?

Samtalen kom fort inn på våre egne røtter, både nære bånd & sosiale miljøer. Det viste seg fort at to i selskapet hadde en spesiell, men dog ikke uvanlig historie å fortelle.

Adams historie
Adam var født i 1948, enebarn & adoptert. Det visste vi alle. Adams adoptivforeldre var for lengst døde. Gjennom mange år sa han at slektsforskning var totalt uinteressant. Men denne kvelden kom han inn på sin adopsjon, nå med et annet utgangspunkt. Adam kunne fortelle at hans biologiske mor hadde kontaktet han en gang for ca 20 år siden. I løpet av den tiden hadde han møtt henne 10-12 ganger. Hun bodde i en annen nordlandsby. Siste besøk var for halvannet-to-år-siden i hennes 80 årsdag. Mora hadde flere barn, halvsøsken litt yngre enn Adam. Han hadde møtt dem også. Kontakten opplevde han som hyggelig, fra alle involverte. En gang, for mange år siden, fortalte mora til Adam hva faren hans het. Faren var fra [sted i Oppland], men Adam hadde ikke notert seg navnet hans. – Du bør jo ta kontakt med di biologiske mor & notere ned navnet, sa vi til Adam. – Jo kanskje, svarte han, men min far er død & hva skal jeg med dette? Jeg slektsforsker jo ikke.

– Du har jo kun ett barn sjøl. Det kan komme en dag da hun er interessert i å få vite mer om sine røtter. – Du kan i alle fall skrive ned navnet & legge det i en konvolutt, så kan hun sjøl bestemme hva hun vil gjøre med det. – Når du en gang er borte vil ikke ”Hanne” få tilgang til dine adopsjonspapirer. Det er det bare den adopterte som har anledning til, sa vi.

Adams dilemma er, hva skal han gjøre? Bør han kontakte si mor & få navnet? Eller skal han fortsatt bevisst unngå denne informasjonen? Skal han oppsøke farens røtter, & lete etter halvsøsken? Har han et ansvar for at dattera får farfarens navn? Hvor lenge skal han vente med å kontakte mora? Forstår vi hans dilemma?

Familiedilemma 1 - Evas tyske far