søndag 29. januar 2017

Jan Egelands slektsreise


«Krigen i Syria har vart like lenge som andre verdenskrig. Det gjør at jeg tenker på hvordan min farfar hadde det under krigen. De må ha tenkt hele tiden på at de ville hjem til et fritt Norge.»
 
Krigsseilernes historie er hovedinnholdet når generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland, seiler i farfarens ukjente fortid. Fjerde kapittel i 2017-utgaven av «Hvem tror du at du er» har minimalt av tradisjonell slektsforskning; ’hvem var far & hvor ble det av mor?’ Til gjengjeld går programmet godt & saklig ned i krigsseilernes tøffe & triste opplevelser. Det siste gjelder nær sagt like mye livet deres under krigen som livet etter freden.

Jan Lauritz Egeland (1957) ble født i Stavanger som den yngste av tre søsken. Mora Margot var lærer, faren Kjølv Egeland (1918-1999) var skolemann & en kjent arbeiderpartipolitiker, bl.a. kirke- & undervisningsminister på 70-tallet. Jan ble i ung alder interessert i internasjonalt arbeid. Han har jobbet for & i Amnesty, Utenriksdepartementet, Røde Kors, FN, Human Rights Watch & Flyktninghjelpen. Han er en internasjonalt kjent nordmann. 


Hans farfar, Lauritz Egeland, var sjømann & maskinsjef på en oljetanker da Norge kom med i andre verdenskrig. Han ble krigsseiler 52 år gammel. Krigsseilerne var sivile sjømenn som kom under alliert militær kontroll, & som resten av krigen seilte i utenriksfart med forsyninger mellom de allierte statene. Dette vet Jan Lauritz, oppkalt etter farfaren, men han vet ikke hvilke opplevelser farfaren hadde i årene som krigsseiler.

Han er skamfull & lei seg over at han vet så lite. Slektsreisa starter i barndomshjemmet i Stavanger med mora Margot (1922) & søsknene Kjølv & Marianne. De husker heller ikke så mye av farfaren. Lauritz Egeland ble født i Haugesund i 1888. Foreldrene var Kjølv Larsen Egeland (1858-1936) & Ragna Gurine Olsdatter (1861-1912)

I 1897 fikk de sønnen Olaf & i 1899 dattera Signy. Begge brødrene dro til sjøs like etter konfirmasjonen & begge ble krigsseilere da andre verdenskrig brøt ut. Da hadde Lauritz allerede vært ute i to år. Han var sju år på sjøen & ble rammet av slag sju år etter at han kom hjem. En taus, snill, gammel & svak mann som fortalte lite av det han hadde opplevd. Hvorfor skulle han det? Ingen spurte & hvem andre enn krigsseilerne sjøl kunne fullt ut forstå? De ser på et bilde av farmora Jenny & Lauritz, tatt etter slaget & sammenligner med et annet foto hvor han er en stram sjøoffiser i uniform. Kontrasten er stor. 

Jan reiser til Haugesund, der farfaren vokste opp før han begynte å seile i utenriksfart. For å finne ut hvordan Lauritz ble krigsseiler, & lære mer om Haugesunds sjøfartshistorie, kontakter Jan direktør Mads Ramstad ved Haugalandmuseene, Ramstad har god kunnskap sjømennene i Egelandslekta. Oldefaren Kjølv Egeland var også sjømann & tok sjømannsskola, mens farfaren Lauritz & broren Olaf gikk et skritt lenger & utdannet seg til maskinister. Museumsmannen viser Jan ei utskrift av karakterboka fra 1912 hvor Lauritz Martin Egeland fikk toppkarakterer & var best i sitt årskull.
En pussig sekvens i programmet er når Egeland naivt spør «Tror du han måtte til sjøs? Eller ville han?» Mads Ramstad svarer overraskende tamt «Jeg tror kanskje at han har gått til sjøs som de fleste ungdommer i Haugesund gjorde på den tiden.»
Lauritz var vokst opp i en sjømannsfamilie, faren var skipskaptein & han gikk ikke bare i farens fotspor, men spesialiserte seg til å bli maskinist. Best i kullet var han også. Ønsket & målet var utvilsomt å gå til sjøs. Hvilke andre yrkeskarrierer kunne vært aktuell i Haugesund på den tida?  Han kunne gått inn i forsvaret, sannsynligvis i marinen, eller han kunne blitt kjøpmann eller håndverker. Ytterst få valgte å studere på NTH i Tronheim eller Universitetet i Oslo. Det naturlige ønsket for Lauritz Egeland fra Haugesund var å komme på havet raskest mulig. Det var her han skulle stå på egne bein. Lauritz måtte ikke, han ønsket det sterkt.
27. mars gikk han ut av sjømannsskola, i mai samme år døde mora av influensa. 24 år gammel dro Lauritz til sjøs slik de fleste ungguttene i Haugesund gjorde på den tida. I flere år seilte begge brødrene som maskinister & faren som kaptein i utenriksfart. Etter en tid gikk faren på land. De opplevde også at søstera Signy ble syk i 1924 & døde bare 24 år gammel. Tolv år seinere døde også faren Kjølv. Nå var det bare Lauritz & Olaf igjen, men begge brødrene hadde giftet seg & fått barn. Kone & unger bodde i Norge mens fedrene seilte på verdenshavene.

Lauritz og Olaf Egeland
Ramstad har mer på lager & viser Jan maskinsjefenes distinksjoner, med propell & like mange striper som kapteinen. -Det som er ekstra spesielt er at dette er din farfars, sier han til Egelands store glede. Vi har bilde på veggen hjemme av ham med denne flotte uniformen, sier et rørt barnebarn. Familierøttene blir mer håndgripelighet når han får se & ta på en gjenstand til som er knyttet farfaren. Museumsmannen viser Jan også et foto av båten Lauritz seilte på under krigen, ‘Gard’ med skipsmerket ’W’ for Wrangell - et av de store haugesundsrederiene.  

Jan Egeland vil vite mer om hvordan det gikk med båtene & mannskapet & oppsøker lokalhistorikeren Bjørn Toft som kan krigsseilernes historie. Han bor faktisk i H.M. Wrangells gamle redervilla.
78 år gamle Bjørn M. Toft fikk nylig kongens fortjenestemedalje for sitt store humanitære arbeid, spesielt for sin innsats for krigsseilerne. Haugesunds avis 8. januar 2017.
Jan synes det er fantastisk å komme inn i Wrangell-huset. Toft viser han et verdenskart med mange små norske flagg. Flaggene symboliserer hvor 1024 norske skip befant seg 9. april 1940. Den norske handelsflåten var overalt, Middelhavet, Atlanterhavet, Stillehavet & Østen:

Gard hadde forlatt Cape Town på vei til Abadan i Iran for å hente olje. Den 9. april 1940 gikk de mellom Madagaskar & Mosambik på fastlandet. Gard var en tankbåt, & de var på vei for å tanke olje i Iran. Mens krigshandlingene pågikk i Sør-Norge bestemte den norske regjeringen at alle norske skip skulle gå til nøytrale havner for å unngå nazistisk kontroll. Båtene ble overtatt av ‘Nortraship’ - ett statlig, norsk rederi styrt av nordmenn i London. Over natta ble norske handelsskip mål for tyske angrep. Sjøfolka fikk ikke noe valg, nektet de å seile kunne de få fengselsstraff eller bli stemplet som forrædere. De gikk fra å være sjøfolk til å bli krigsseilere. Dette var starten på fem år i engstelse for familiene i Norge.

Forhistorien til Nortraship startet i månedene mellom Tysklands angrep på Polen i 1939 & angrepet på Norge halvåret etterpå. Regjeringas formelle vedtak skjedde 22. april 1940 på Stuguflåten i Romsdal.  
Skipene gikk først i konvoi fra Amerika til Storbritannia. Lasten var drivstoff, krigsmateriell & varer de allierte trengte for ikke å tape krigen mot Tyskland. Ferden over Atlanteren var farlig, tyske ubåter lå & ventet på båtene. For å ruste seg mot angrep ble handelsskipene samlet i store konvoier, opptil hundre skip. Tyskerne angrep konvoiene med ubåter, krigsskip & bombefly. Store havområder var dessuten minelagt. -Hvor mange gikk ned, spør Egeland. Over halvparten av ca 1100 skip ble senket. Skipene i konvoien måtte holde farten for ikke å bli senket sjøl. De kunne ikke stoppe opp & hjelpe mannskap fra skip som var blitt tropedert.

Neste kapittel i Egelands slektsreise er å finne mer ut om motortankeren Gard som farfar Lauritz var på under hele krigen. For en gangs skyld viser programmet hvordan en sjøl kan søke i åpne kilder på nettet. På siden warsailors.com finner han seilingslisten for Gard mellom 2. april 1940 til 27. februar 1946. Det tok nesten seks år på sjøen før båten kom hjem til Norge.


Gard krysset alle verdenshavene flere ganger, bare i krigsåret 1940 deltok båten i elleve konvoier. Men tørre fakta formidler ikke noe av dramaet bak hver eneste tur. For å få vite mer drar Jan til Kristiansand & museumsskipet Hestmanden. Her viser Bjørn Tore Rosendal fra Norsk senter for krigsseilerhistorie han rundt i et ekte krigsseilerskip. Faktisk det er det eneste som er igjen fra andre verdenskrig & som seilte under norsk flagg.

Maskinrommet i hjertet av skipet er ganske klaustrofobisk. Rosendal tar fram maskindagboka farfaren førte. Den ligger på Riksarkivet. 9. april 1940 står det at Gard var i «Mosambique-kanalen», på reise fra Cape Town til Abadan i Iran. «Norge & Danmark okkupert av Tyskland» har Lauritz Egeland ført inn i maskindagboken mens båten var på den andre siden av jordkloden.

Krigsseilernes drama står beskrevet i skipsdagboken i knappe, med detaljerte setninger.

Den 25. august 1940 var Gard i den nordlige Atlanteren & Lauritz Egeland noterte: «En tankbåt torpedert & eksplodert, senket på cirka ni minutter. Cirka klokken 19.10.» Kapteinens dagbok var mer detaljert, det var begrenset hva folka i maskinrommet fikk med seg.

For å unngå å bli torpedert begynte båten en ‘sikksakk-manøver’. Da måtte maskinistene stå på, mens de merket smell & eksplosjoner fra angrepet. Denne gangen ble åtte skip senket & 200 mennesker omkom. Maskinmannskapet var blant de mest utsatt. -De må ha hatt nerver av stål, eller vært nervevrak. 3638 norske sjøfolk i handelsflåten omkom. Langt flere enn Norges militære tap under krigen

Dagboka har også med fredsslutninga i 1945.
«VE Day!!!» ‘Victory Day in Europe’
.
Lauritz Egeland hadde seilt siden 1938 & kom hjem etter sju år i 1946. Det må ha vært en enorm lettelse & glede. -Hvordan ble de mottatt av samfunnet hjemme? Krigsseilerne fikk liten plass i fredsdagene. Hjemmefronten – gutta på skauen – ble hausset opp. Flere sjøfolk ble også avkrevd attest for ‘god nasjonal holdning’ når de kom hjem.

Etter freden fikk mange krigsseilere problemer med nervene, de slet med å tilpasse seg livet på land, flere fikk alkoholproblemer. Samfunnet viste liten forståelse for krigsseilerne. Lønna under krigen var redusert, differansen havnet i Nortraship-fondet. Krigsseilere mente at de skulle ha utbetalt den avtalte bonusen de hadde krav på. Konflikten løste seg i 1972 da krigsseilerne i uteflåten fikk utbetalt æreslønn. For mange av dem var det for seint, de var allerede død.

Egeland er skamfull over storsamfunnets behandling av farfaren & de andre uteseilerne. Han husker at da faren Kjølv fikk noen tusenlapper på begynnelsen av 70-tallet sa han at det var helt galt. Det var sjøfolkene som skulle hatt pengene rett etter at de kom hjem. Jan ser nå på farfar Lauritz som en mann han kan identifisere seg med. Noe annet enn den slagrammede farfaren som satt i en stol & spiste sjokolade. -Jeg tror jo at farfar må ha hatt et følelsesmessig kaos etter langvarig & voldsomt press. Sjølivet var et drama uten like.


Når livet til farfaren er avdekket lurer Egeland på hvordan det gikk med broren Olaf som også var i uteflåten under krigen. Svaret finner han på Riksarkivet. Her får han utlånt en kartotekboks fra «Det norske innskudds- & trekkkontor i Oslo, London-registeret.» Under bokstaven E ligger Olaf Egelands kort med et stort rødt kryss over. Det står «Olaf Egeland, Special information: Dead. 22/1-1942 m/T Nyholt». Han døde på sjøen. 

For å finne ut mer om båten & hva som skjedde da den gikk ned reiser Egeland til krigsseilernes minnehall i Stavern & møter historiker Mari Bekkelund. Hun forteller at motortankeren Nyholt i januar 1942 seilte fra Reykjavik mot New York i konvoi. Været var dårlig, iskaldt, storm & tjukk tåke. Uheldigvis kom Nyholt om kvelden 17. januar bort fra konvoien & ble torpedert av den tyske ubåten U87. Olaf sto på vakt i maskinrommet da det smalt. Ingen ble skadet, men båten fikk kraftig slagside. Olaf visste at sjansene for å overleve var dårlige så han beordret de andre opp på dekk. Etter fire timer alene i maskinrommet smalt det igjen, skipet var fortapt. Utrolig nok kom Olaf seg opp på dekk & klarte, til tross for høy sjø, å borde livbåten. Han var dyvåt & i sjokk. Les sjøforklaringa etter foliset.

Johannes Bauge
1922-2005
Adam Egede-Nissen
1911-1997
Mari har tatt med et NRK-program fra 1994 til Jan. Lettmatrosen Johannes Bauge & skipslegen Adam Egede-Nissen seilte sammen med Olaf & ble vitne til hans død. De de forteller i intervjuet om svære bølger & orkan i Nord-Atlanteren. «Den første som døde i livbåten vår, var maskinsjefen. Han hadde vært i sjokk nesten siden han kom i båten. Olaf var veldig urolig. & ville ut av livbåten. Egede-Nissen måtte holde på ham i tre døgn. Natten til tredje døgn døde Olaf Egeland. Begravelsen var en enkel seremoni. De pakket ham inn i en regnfrakk & begravde ham på sjøfolks vis, i havet. «Det gjorde et voldsomt inntrykk» forteller to gamle sjøfolk 52 år etterpå. «Vi lot ham gå over bord».
Se hele reportasjen på 8 minutter nederst i 'Styrmann Lundes logg'.

Egeland går rundt i minnehallen & leser på ei tavle: Olaf Egeland, førstemaskinist, født 10.1.1896 i Haugesund. Han døde på motorskipet Nyholt. -Jeg visste faktisk ikke at hans navn sto her. Her er tusener av navn på norske sjøfolk som gikk ned under de to verdenskrigene. Jan synes der flott at de minnes på denne verdige måten.


Farfaren var utrolig heldig som seilte hele krigen & kom hjem i live. Mens broren ble torpedert & omkom. Skjebnens tilfeldigheters spill. Historiene til de to maskinistbrødrene fra Haugesund er representative for tusener av sjøfolk. Farfar Lauritz overlevde mot alle odds, men lillebror Olaf var tilsvarende uheldig.

Krigsseilernes tragedier fortsatte på mange måter etter krigen. De ble dårlig mottatt av norske myndigheter. Krigsseilernes ufattelige redsler gjennom mange år ble ikke forstått, verken av sin samtid eller sin ettertid. Det er trist at samfunnet ikke tok bedre imot dem.

- Dette er min farfars historie, sier Jan Egeland & den må forstås sammen med hans brors historie.

- - - - - - - - - - - - - - -
Jeg synes programmet ga en ok beskrivelse av krigsseilernes liv & problemer. Men Jan Egeland overrasker flere ganger når han virke totalt ukjent med temaet generelt & familiens krigshistorie spesielt.
I alle fall i 1972 da arvingene fikk ‘æreslønna’ burde han ha fått med seg noe historisk balast. Jeg undres hvordan kunne han unngå å vite at Olaf Egeland døde under krigen? Har han aldri besøkt oldefaren Kjølv Larsen Egelands grav i Haugesund? Her står det en minnetekst om Olaf.
I lyset av Jan Egelands internasjonale fredsarbeid & humanitære oppgaver er det rart at han ikke er bedre skodd i nær, familiær fortid.

søndag 22. januar 2017

Nicolai Cleve Brochs slektsreise

«Jeg husker spesielt godt 90-årsdagen hennes. Hele familien var samlet rundt henne. Hun har fem barn, fem barnebarn & enda flere oldebarn. Det var første gang det virkelig slo meg at alle kommer fra henne. Bak der er det helt mørkt, vi vet ingenting. Jeg tror farmor først & fremst forundres over at hun ble forlatt. Hun aner ingenting om moren. Et mysterium som har fulgt henne hele livet … som hun alltid har forundret seg over. Nå har hun blitt 96 år gammel. Hvis jeg kan hjelpe til med å finne ut hva som skjedde med hennes mor ... Det hadde vært helt utrolig.»

Skuespiller Nicolai Cleve Broch (1975) skal i det tredje «Hvem tror du at du er»-programmet i 2017 hjelpe farmor Tove å finne sine danske røtter: Hvorfor forlot mora henne like etter fødselen? Hun har pikenavnet til mora, men det er alt hun vet. Farmor er ‘mater familias’, 96 år & ei kjærlig, humørfullt & oppegående dame. Fortsatt hjemmeboende i ei lita leilighet. 


 -Jeg har hodet fullt av farmor, sier han til hustru & skuespiller Heidi Gjermundsen Broch. Jeg skal prøve å finne ut hva som skjedde med hennes foreldre. Familien har tidligere forsøkt å finne foreldrene til danskfødte Tove. I fødselsattesten står det at mora bodde i Helsingör & het Ella Eleonora Christensen, født 1899. For mange år siden fant de ut at faren var manufakturhandler Christian Peter Jørgensen. Det eneste de tror de vet, er at han var en slags omreisende selger eller kjøpmann, et tilfeldig bekjentskap som var innom byen hennes. Etter at farmor ble født overlot Ella lille Tove et barnehjem. Nicolais mål er å finne ut hvem Ella var, hvordan hun så ut & litt om livet hennes. Det vil han dele med farmor, hvis de gode hjelperne klarer å finne noe i arkivene. Det hadde vært fantastisk. 

Nicolai starter med å besøke sin «fammo». Hun husker fortatt svært mye av sine første år i Danmark. Tove Broch ble født i København 4. april 1920. Mora forlot henne på fødeklinikken & i 1921 kom hun til barnehjemmet «Gamle minner» i Herning på Jylland. Her vokste hun opp uten å vite noe om sine biologiske foreldre. 

Tove & Marie Nielsen
Barnehjemmets bestyrer Marie Nielssen hadde et godt forhold til alle barna, & en spesiell kjærlighet for Tove. Åtte år gammel ble hun adoptert 1) av Marie, som sa: «… men nå er du min!» Tove hadde et veldig nært forhold til sin adoptivmor, som dessverre døde da hun var ni år. Marie var ei kvinne med stort hjerte. I minneordene etter dødsfallet het det «For barna er tapet stort. De har mistet sin mor, som hun ble kalt». 

Tove følte seg nokså alene. Hun tenkte på sin kjødelige mor. Hver fødselsdag sa Tove til seg sjøl; «hun tenker nok på meg i dag». Lengselen til å få vite hva som skjedde med mora er fortsatt like sterk i hennes høge alder. Tove er ikke bitter, hun håper at mora har hatt et godt liv & giftet seg. -Tenk om jeg har søsken!

Barnebarnet ‘er gira på’ å finne svarene. Nicolai reiser til barnehjemmet i Herning på Jylland hvor farmora vokste opp. Barnehjemmet er nå internatskole, her møter han Sarah Smed fra Forsorgsmuseet. Hun forteller at fasadene er de originale fra 1920-tallet & viser ham inn i rommet hvor farmor bodde sammen med Marie Nielsen. Sarah Smed forteller at Tove fikk en god & trygg start på livet, her på barnehjemmet.

På den tid var det ca 300 barnehjem i Danmark. Barna kom fra fattige kår, mange var født utenfor ekteskap. Indremisjonens barnehjem i Herning var blant de beste. Sarah Smed viser Nicolai et foto tatt rundt 1933. -Det er jo et fantastisk bilde, sier han & gjenkjenner straks Tove. Dessverre er det ikke noen spor på barnehjemmet som leder videre. Smed opplyser at arkivene som knytter seg til barnehjemmet er destruert & brent. Borch blir lei seg & skuffet, men gir seg ikke opp. -Det må være andre steder jeg kan lete.

Nicolai drar til København & treffer genealogen Peter Wodskou Christensen ved Rigsarkivet. Han har mange års erfaring fra gamle arkiver & har funnet noe. Peter forstår godt at familien hadde problemer med å finne Ella. Etter å ha sett i mange kirkebøker fant han tilslutt Ella Eleonora Christine Louise Christensen under «Ægteviede».


«Fammo» ble født i april 1920, & Ella giftet seg 27. mai 1921 i hjemmet, ikke i kirka. Brudgommen var Eiler Werge (1900-1974) & hun tok hans etternavn & ble hetende Ella Werge . -Hvis vi da leter etter Werge, så vil vi kunne finne mer, spør Nicolai & svarer sjøl: -Det har du gjort? 

Genealogen Peter har funnet ei passasjerliste over folk som reiste til Amerika i 1923. Her står, med veldig liten skrift, navnene på fire Werge. Eiler & Ella med to jentebarn - Elise født i januar 1922 & Kirsten født i 1923. Nicolai Cleve Broch blir helt satt ut. Her har farmor vært alene i sine unge år uten å vite at hun har hatt nær familie gjennom hele livet. Han blir veldig nysgjerrig på Ella & hvorfor hun & familien reiste til USA. -Jeg tror hovedgrunnen til at de reiste til USA, var at de søkte arbeid & ville skape seg et bedre liv, sier Peter.

På 1920-tallet var det ei økonomisk krise i mange land, også i Norge & Danmark. Banker gikk over ende & arbeidsledigheten økte voldsomt. Mange mennesker gjorde som Ella & Eiler, de søkte lykken i Amerika hvor økonomien gikk på høygir. I oktober 1923 reiste alle fire med SS United States. Eiler fikk jobb på fabrikken til General Electric Company. Da familien bosatte seg i delstaten New York var Tove blitt tre år & bodde på barnehjemmet i Herning.

Wodskou Christensen har mer på lager & kan fortelle at i 1928 fikk de ei datter til – Sally – i USA, men dessverre lever ingen av dem nå. Den eldste, Elsie, døde i 2015. -Nei? Nei! Nei ... sier en fortvilt Nicolai. Men genealogen forteller at det er etterkommere av de tre søstrene. Farmora har nevøer & nieser i Amerika som kjente Ella. Han gir adressa til ei av dem, Kathleen Remaley. Fortvilelsen snur til glede, med en bitter ettersmak. Han syns Ella gjorde et provoserende valg.2) Hvorfor tok hun ikke farmor inn i den nye familien sin? Det er vanskelig å begripe. Gleden over de fantastiske opplysninger er likevel størst. Nå har han en kontakt som kjente Ella mens hun levde. Han skal finne ut av hva slags liv Ella fikk, men strever med å finne ordene når han skal skrive til en fremmed slektning. Vil hun ha noe med dette å gjøre?

I dette som alle andre program i serien får ikke hovedpersonen alle opplysningene med en gang. Telefonen ringer, nå er det Peter fra Rigsarkivet i København som ‘har funnet’ enda flere opplysninger om forholdet mellom Ella & Christian Peter Jørgensen.

Ella var husassistent hos Jørgensen & hans familie. Det betyr at hun var tjenestepike & bodde i huset deres i Helsingör. Dette stemmer ikke med historien om den gjennomreisende selgeren som Nicolai & familien hadde hørt om tidligere. - Nå har jeg fått et helt nytt spor & reiser til Helsingör. Toves forelder må ha kjent hverandre over tid, bodd i samme hus. Hun jobbet der. De har hatt et nærere forhold, historien blir en helt 
annen fortelling nå.

Nicolai møter historiker Maibritt Bager utenfor et flott hus i Helsingör. Hun viser ham fødselsmeldingen, der Ella bodde hos manufakturhandler Jørgensen i et fornemt strøk for det fine borgerskapet. Hun har også med ei folketelling fra 1916. -Her står Christian Peter Jørgensen, gift mann født i 1867. Han er 32 år eldre enn henne. Det var et vanskelig utgangspunkt.

Da Ella ble gravid med arbeidsgiveren, en gift mann, kom hun i en kinkig situasjon. Ikke kunne hun fortsette å bo der, det var stor skam å være alenemor med et barn utenfor ekteskap, & den økonomiske krisa rammet alenemødrene ekstra hardt. I Ellas situasjon var det nærliggende å sette bort barnet. -Dette forklarer veldig mye, forstår Nicolai, jeg skjønner hvorfor hun ga fra seg farmor.


Neste store overraskelse ser han når han studerer folketellinga. Her står flere andre oppført på samme adresse. En, to, tre, fire, fem, seks barn? -Men det passer ikke, fordi vi ... Da vi fikk åpne papirene til farmor, fant vi en Christian Peter Jørgensen & ble fortalt at han ikke hadde noen barn.

Saken er, forteller Maibritt Bager, at det var to manufakturhandlere ved navn Christian Peter Jørgensen. Den hun bodde hos var Toves far, & flere kilder bekrefter dette. For sikkerhets skyld har en skriftekspert sammenliknet dokumenter som viser at Helsingörmannen den riktige oldefaren & farmors egentlige far. I kildene finner de også noe som tyder på at Christian Peter ikke glemte jenta. Mens Tove var i Herning, sendte han penger til barnehjemmet. Bortsett fra at hun hadde ‘feil far’, så er det en fantastisk nyhet. Egentlig. Jeg har funnet masse ny familie!

I folketellinga ser de at Christian Peter & kona Nielsine bodde sammen med seks barn, Toves søsken var betydelig eldre enn henne, ingen av dem lever lenger. Heldigvis finnes det både nevøer & nieser, & Maibritt Bager gir Nicolai ei liste over flere etterkommere han kan kontakte. 


 Nicolai Cleve Broch velger å kontakte Lars Reesen Fabricius som bor i Klampenborg. Han er skikkelig nervøs, hvordan skal en begynne samtalen? Det går veldig greit, Nicolai er oldebarn til manufakturhandleren, Lars er barnebarn. Han uttrykker oppriktig overraskelse over å få vite om sin ukjente tante på 96 år i Norge; -Lever hun ennå? Det er jo utrolig.  

Lars starter med å fortelle at han aldri møtte sin farfar. Han vet bare det hans far har fortalt. De begynne med en rikholdig fotosamling. Nicolai får se bilde oldefaren - CP - som ung, & foto av hans sju eldste barn; Alice, Engelke, Harald, Poul, Svend Erik (far til Lars), Harryet & Jørgen. I tillegg fikk han tre barn til, så Tove har ti søsken på farssiden. Med de tre søstrene i Amerika på morssida, har hun til sammen 13 søsken.

Nicolai blir nesten målløs. På få dager har Tove gått fra å være alene familie til å ha hele 13 søsken. Broch er både glad & stolt over at CP holdt kontakten med farmor på barnehjemmet & ga dem penger. Han underskrev adopsjonspapirene i 1928 opplyses det, uten at det blir vist i programmet. «Hun har kanskje vært alene, men hun har ikke vært glemt. Han har hatt henne i tankene. Det er det ingen tvil om.»

16. august 1941 døde Christian Peter Jørgensen. Da var Tove 21 år gammel & utdannet seg til sykepleier i København. Lars viser til Nicolai et foto som ble tatt i anledning begravelsen til Christian Peter. Her er alle søsknene til Tove med, men ikke hun. Der kunne jo farmor vært. Lars Reesen Fabricius har også en gammel film med CP. Vi ser han i dattera Ingeborgs bryllup. Tonen mellom den norske & den danske slektningen er jovial. -Jeg gleder meg til å møte henne, Nicolai. Det gjør jeg virkelig, sier Lars.

Da reisen starta hadde han en drøm om å finne noen svar. Først oppdaget han at farmora hadde tre søsken i USA deretter viser det seg at hun hadde ti søsken til i Danmark. 13 søsken til sammen! Nest siste del av Nicolais slektsreise blir å finne ut mer om livet i USA. På Gardermoen tar han imot farmors niese Kathleen Remaley, hun er Ellas barnebarn. 


 Kathleen husker Ella meget godt fra barndommen. Hun forteller at Ella fikk et godt liv omgitt av familie, barnebarn & oldebarn & beskriver henne som en varm person, full av energi, ukonvensjonell & morsom.

-Reiste hun noen gang til Danmark, spør Nicolai? Kathleen forteller at hun reiste dit i 1974 etter at hun var blitt enke. På den tida hadde Tove bodd 20 år i Norge, var gift for andre gang & byttet etternavn til Broch. Hun har sin egen familie, med fem barn & fem barnebarn. Da Ella kom tilbake fra Danmark var hun veldig nedfor & oppskaket, husker Kathleen. De tror begge to mora hadde lett etter Tove i hjemlandet, men der var hun jo ikke, hun bodde i Norge. 


Hun hadde et godt liv forteller barnebarnet fra Amerika, & Ella gikk ut av tida i november 1986.  

Siste kapittel er å forene slektningene fra Danmark, USA & Norge, men først vil Nicolai fortelle Tove om foreldrene & de 13 søsknene. Dialogen mellom han & farmora er både øm & rørende. Hun får se foto av sin egen mor for første gang, etter 96 år. -Hun har et godt uttrykk & et pent smil. Det er jeg glad for å se. Barnebarnet forteller at hun utvilsomt har hatt et godt liv. Ingen kunne forventet noe i nærheten av de svarene Nicolai kom fram til gjennom sin reise, hvem som egentlig var faren til Tove, de tre søstrene i Amerika & de ti søsknene i Helsingör. -Så jeg er ikke helt alene i verden, sier farmora. -Nei, men jo, du overlevde dem alle.

Gleden blir stor når nevøen Lars fra Danmark & niesa Kathleen fra USA kommer & hilser på Tove, etterfulgt av mange i den norske slektsgreina.

-Dette ble en helt annen reise enn jeg var forberedt på, oppsummerer Nicolai. I stedet for ingen familie har vi en kjempestor familie. Bakgrunnen til farmor var ukjent & skjult. Nå er gardinene trukket til side & slektshistorien stiger fram med mange flotte mennesker. Det er godt å tenke på. For meg, & for farmor.
- - - - - -
1) Kanskje fikk hun navnet Tove Nielsen etter adopsjonen. Toves navn ved ekteskapet med Einar Klaumann Borch (1901-1980) var nemlig Tove Nielsen, ifølge Eidsvollsmennenes etterkommere.

2) Sannsynligvis hadde hun ikke noe valg. Tove var overlatt til barnehjemmet, sjøl om hun ennå ikke var blitt adoptert av Marie Nielsen. Det fortelles seinere i programmet at det var CP Jørgensen som betalte til barnehjemmet & signerte adopsjonspapirene. Se også Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise om hvor vanskelig det var å immigrere til USA for ei kvinne med mer enn én far til sine barn.

søndag 15. januar 2017

Ingrid Gjessing Linhaves slektsreise


«Min morfars historie har jo alltid vært den triste & hemmelige historien i familien. Min morfar kalte jeg «Moffen». Han hadde et veldig langt navn, han het Rolf Frank Karsten. Morfar fortalte veldig lite om sin oppvekst. Jeg har fått inntrykk av at det var et ikke-tema. Det jeg vet, er at han ble født utenfor ekteskap. At min oldemor ga ham fra seg da han var liten & at hun dro til USA. Det jeg håper å få ut av denne jakten, er å bli bedre kjent med morfar. & så få svar på det gåtefulle. Hvorfor forlot min oldemor ham?»

Ingrid Gjessing Linhave - programleder i NRK – jakter på familiens hemmeligheter i andre program av «Hvem tror du at du er» i 2017. Hennes mål er å finne mest mulig ut om morfaren oppvekst fra 1910 til 1930, de første 20 årene av hans liv. Som en naturlig følge av «Moffas» historie går hun videre & søker etter oldemor Maries livsvalg rundt år 1900. Linhave blir lett berørt & gråter mye i dette programmet når hun kommer tett på liv & skjebner. «Jeg hadde klikka hvis jeg hadde levd på den tiden der».

Ingrid Gjessing Linhave ble født i Bergen i 1977. Da hun var fem år flyttet familien til Oslo. Hun er utdannet fjernsynsregissør & har jobbet mye som programleder siden 2004. Ingrid bor med mannen Jakob, døtrene Iben & Mynte på Smestad i Oslo. 


Slektsreisa starter sammen med mamma Bjørg hos søster Heidi. Minnene om morfaren er bare gode, men de kjenner ikke hans oppvekst. Det de vet er at mora forlot ham da han var seks uker & dro seinere til USA. Hun & barnefaren bodde i Bergen, men Rolf ble født utenfor ekteskap, på Kampen i Kristiania (som Oslo het fram til 1925). Her vokste han opp i et fosterhjem. Ingrids morfar snakket ikke om barndommen. Familien vet at Rolf hadde tre halvsøsken. Oldemor Marie var ei flott dame, det ser de av et gammelt foto. Rolf snakket ikke om sin mamma. Hvorfor hun forlot gutten vet de ingen ting om.
Allerede her, som i resten av programmet, ser Ingrid Gjessing Linhave på livet for hundre år siden med dagen briller, det gjelder både barneoppdragelse, familie- & arbeidsliv, kvinners likestilling & rettigheter. Dessverre mister hun nyansene i det levde livet som vi seere faktisk får med oss underveis.
Den første gåten er hvorfor oldemor dro fra Bergen til arbeiderbydelen Kampen i Kristiania for å føde samt gi fra seg Rolf, bare seks uker gammel. I 1910 var Kampen preget av sosiale ulikhet, kummerlige boforhold & fattigdom. Hvorfor fødte hun ikke sitt ‘uekte’ barn i Bergen?  
Ingrid møter historiker Johanne Bergkvist i Kampen kirke hvor han ble døpt. Det var her på Kampen at historien hans starter. Johanne har funnet ham i flere kilder: «Her er fødselsmeldingen. Den skulle skrives 24 timer etter fødselen. Han er født i Urskogsgata. Aurskoggata heter den i dag». Marie levde i Bergen både før & etter fødselen, hun var i Kristiania midlertidig for å føde & sette bort barnet sitt.

Marie var ikke gift med barnefaren & måtte gi fra seg Rolf. Alternativene var enten å finne noen pleieforeldre & betale dem direkte. Eller melde seg for myndighetene, slikt at de sørget for bortsetting & betaling. Ulempen med det siste alternativet var at det uekte barnet ikke ville være noen hemmelighet. Hun kunne heller ikke få ham tilbake dersom hun ønsket det seinere i livet. Privat bortsetting åpnet for en mulig gjenforening. Derfor valgte Marie sjøl å finne fosterforeldre til barnet sitt.


Bergkvist viser Ingrid dåpsinnførselen i kirkeboka. Rolf Frank Karsten ble født 7. juli 1910 & døpt som ‘uekte’ når han er nesten to måneder, to uker etter at Marie dro til Bergen. Da må hun ha knyttet bånd til ham? Det kan ikke ha vært lett. Det må ha vært veldig vanskelig å bryte opp, sier Linhave. Dåpen er meldt inn av pleiemor Kristine Kristoffersen. Kristine & Kristian Kristoffersen var pleieforeldrene som tok Rolf til seg da han var seks uker.

Programmet beskriver deretter generelt pleiebarnas triste historie over lang i tid. Pleieforeldre som tok til seg barn, sjelden av nestekjærlighet, mer opptatt av pengene, for å sette barna i arbeid fra de var små. Mange barn opplevde aldri noe kjærlighet fra pleieforeldrene som gjerne reduserte barnas matrasjoner, for å spare penger.

Rundt 1900 var livet forferdelig for mange bortsatte barn i de fattige bydelene. Legen Hjalmar Berner skrev i 1891 at barna led stor nød. Spedbarnsdødeligheten nådde grufulle høyder. Slik var det ikke bare i Oslo, pleieforholdene i hver 3. kommune var for dårlige. Slemme mennesker som tok imot pleiebarn for å tjene penger. Trist, trist, trist. 


Heldigvis har Ingrid med bilder av Rolf. Damene konstaterer at han har runde, gode kinn & er absolutt ikke utmagret. Gutten er pen i tøyet & bildet er tatt hos en fotograf, det kostet penger. Historikeren forteller at Rolf står med Kristoffersen som etternavn i flere år, noen ganger som ‘sønn’ i kildene. Det har nok vært følelsesmessige bånd mellom barnet & de voksne, sier Johanne. Familien bodde i Hølandsgata, like ved Kampen kirke & Aurskoggata. Bergkvist kommer også opp med ei folketelling fra 1926. På adressa Hølandsgata 3, der han vokste opp, er han ikke. Hvor var 15-åringen? Det vil historikeren prøve å finne ut til neste møte.

Linhave blir «helt sprengt i hodet». Mye av Rolfs oppvekst ser veldig bra ut. Hun håper & tror at fostermora oppførte seg som mammaen hans. Ikke alle var like heldig.


Nå, når hun er på Kampen skal hun besøke huset i Hølandsgata der Rolf bodde. Det føles som å komme hjem til morfaren, det gjør godt å ta på murveggen. Her møter Ingrid også forfatter & historiker Karsten Alnæs. Han er god på østkantens historie & kan fortelle at fosterfamilien besto av fem mennesker på 30 kvadrat. Det var forholdsvis romslig. I gjennomsnitt hadde hver familie fem barn. Sju mennesker på ett rom & kjøkken, på under 30 m2 var vanlig. Noen ganger opp til 17 mennesker på ett rom. Det var trangt.

Igjen viser programmet foto av gamle & små trehus & opplyser at hverdagen var preget av lus & lopper, kakerlakker & rotter. «Det var voldsomt på Vålerenga & på Kampen. Rottene krøp iblant inn på hodeputa til små barn». Dessuten var husene dårlig, manglet innlagt vann, & renholdet gjerne elendig.

Ingrid får komme inn i det som var leiligheten til fosterfamilien. At det er et romslig murhus nevnes ikke, men «rottene på hodeputen, det er ... Det er veldig ekkelt». Hun begynner å se for seg historien morfar aldri orket å fortelle, den var for smertefull. Også måtte han jobbe & gi pengene til familien, det framstilles som nærmest ufattelig. 



I dag, ja, sett med dagens normer. Ingrid Gjessing Linhave vurderer fortiden fra dagen ståsted. Boligen han bodde i hadde høg standard på Kampen. Barnas arbeid til familiens inntekt var vanlig på den tid & må sidestiller med opplæring til yrkes- & voksenliv. Når Rolf jobbet & ga pengene til familien gjorde det han både stolt & glad, han ytte sin skjerv. Det er mulig å fatte, sjøl i dag.
Den store gåten etter husbesøket er hva som skjedde da han var 15. Hun møter igjen Johanne Bergkvist som har med avgangsvitnesbyrdet fra Kampen skole i 1924. Det er en god kilde: Rolf har gjort det kjempegodt på skola. I alle fagene, orden & oppførsel står det bare «Meget godt». Det betyr jo, konkluderer damene, at han trivdes på skola, var flink & fikk vise hva han kunne, ble sett av lærerne & fikk muligheten til å blomstre. Vi får lære at Kampen skole var ei moderne foregangsskole rundt år 1900. Det var den første skola i Oslo med dusjanlegg. Den hadde spisesal som rommet 200 elever. Rolf & elevene ble fulgt opp av skolelege & skoletannlege. Kampen skole ble en livbøye for østkantbarna, det var her kommunen måtte sette inn støtet. Her var nøden størst. 
Bergkvist har funnet ut at det skjedde omveltninger i familien. Pleiefaren døde i april 1926 av hjerneslag. Like etter ble pleiemora Kristine veldig syk, familien smuldret opp. -Nå blir jeg nesten nervøs, sier Linhave. Neste kilde er en protokoll fra Vergerådet, den tids barnevern. Frank Karsten Sundin ble sendt til et ungdomspensjonat på Sagene, en institusjon for gutter som skulle fullføre sin utdanning & læretid. Bedre kunne det ikke bli. -Nå ble jeg bare glad, sier Ingrid, men vet du hvor lenge han var der?

Rolf bodde der i to år, flyttet til Vålerenga i 1930 & jobbet som kontorist. Han hadde fullført utdanninga, fått en god jobb & sto på egne bein. Ved siden av jobben tok han handelsskola & klarte seg sjøl. -Han har ikke somla bort tiden, sier Ingrid. Hun innser hva oppveksten i Oslo betydde for ham & takker Bergkvist. -Nå har du gitt oss historien til morfar, som var en gåte. Livet hans etter handelsskola, det kjenner jeg jo til. Han dro til Bergen & møtte mormor. De fikk tre barn, bolig & alt ble egentlig bra. Tusen takk! Jeg føler jeg har lært så mye! Fått historien hans på plass.

Linhave fryktet at Rolfs oppvekst var en endeløs tragedie, det var den ikke. Mye bra skjedde i Oslo, han dro ut i verden med sjøltillit. Nå er roen kommet innover henne, & da er neste steg ganske naturlig: -Jeg er nysgjerrig på oldemor.

Før slektsreisa startet var hun usikker på om hun skulle være sint på oldemora. Ingrid vet at Rolfs mor Marie ble født i 1872 på Os utenfor Bergen & at familien flyttet til Bømlo, sør i Hordaland. Dit reiser Ingrid, for å finne ut hva som formet Maries liv & vanskelige valg.

I Bømlo møter hun lokalhistoriker Eldbjørg Krukhaug ved lærergården til Sakseid skole. Maries foreldre het Peder Ellefseth (1847-1904) & Christie Evensdatter (1850-1889). Familien flyttet hit da Marie var 15 år. Hun var nest eldst i en søskenflokk på sju. Mora til Marie var allerede syk & døde etter to år. Faren var lærer & klokker & hadde sine ting å skjøtte. Det var kvinnene som tok seg av hus & hjem. -Vi kan jo tenkja oss at Marie hadde eit stort ansvar her heima, sier Eldbjørg. 

 
Maries far var høyt aktet i lokalsamfunnet. Kristendommen på Vestlandet var preget av puritanisme. Alkohol var en styggedom, usedelig oppførsel var uakseptabelt. Ugifte middelklassekvinner som fikk barn, kunne få store problemer med å finne en ektemann. Men hvis hun klarte å skjule graviditeten & ga fra seg barnet, kunne hun vende tilbake til samfunnet med blanke ark. Marie flyttet på et eller annet tidspunkt fra Bømlo, & Ingrid følger i hennes fotspor til Bergen, vel 115 år seinere. -Det føles som at jeg løper etter henne, men hun løper fra meg.

Hun vet at morfaren hadde tre halvsøsken & for å finne spor etter dem treffer hun professor i historie, Astrid Andresen. Hun viser Ingrid folketellinga for 1900 fra Bergen. Marie jobbet da som sypike i ‘Linsøm’ & tjenestepike ved Bergens Haandsværks – & Industriforening i Domkirkegaten 4 hvor hun også bodde. Et par år seinere ble tilværelsen hennes brått endret.

Det neste sporet i kildene er fra fødestua: «Bergen sykehus, førstegangsfødende Marie Ellefseth, 29 år» får dattera Borghild 11. november 1902. Hun var også et ‘uekte barn’. I kirkeboka står det «Gift skreddermester Gabriel Johannesen & Marie Ellefseth». Den gifte skreddermesteren Gabriel er medlem av håndverkerforeninga. Linhave får veldig vondt av Marie. -Hun har hatt enda større problemer enn jeg så for meg. Hva skjer med Borghild? Ut fra folketellingen vet vi at hun vokste opp hos slektninger av Marie, forteller professoren. Hun ble satt bort, så Marie framstod som barnløs.

-Tror du oldemor tenkte at hun reddet barna ved at de ikke vokste opp med henne? Det kan godt hende. At sjansene deres ble større til et bedre liv, svarer professoeren.



Ingrid drar til Statsarkivet i Bergen & møter statsarkivar Yngve Nedrebø. Siden Maries etternavn på et eller annet tidspunkt skiftet fra Ellefseth til Tessem, vet Ingrid at oldemoren må ha giftet seg. Hvem var denne Tessem? Ble det et lykkelig ekteskap?

Nedrebø viser henne kirkeboka fra Stavanger domkirke. I 1904 gifter hun seg med telegrafist & enkemann Zefanias Thoresen Tessem, født 1844 i Sparbu, Verdalen.

I programmet sier de at han var nordlending, det stemmer ikke, han var trønder. Zefanias var 60, hun bare 32 år! Aldersforskjellen var betydelig, ektemannen var eldre enn Maries far! Kanskje var det ikke så lett å finne en mann etter å ha fått et barn utenfor ekteskap?
Tessem Telegrafist Verdalen 1847
Ekteparet fikk en sønn året etter, i 1905, Egil Paul Kristian. Tre år etter at Marie får Borghild, føder hun sitt andre barn, et ‘ekte’ barn slik presten skriver i kirkeboka. Endelig var hun mor & hustru, med mann & barn i Stavanger. Nå glitrer Ingrid til & sier: -Hun var gift & hadde et barn. Hvorfor ble hun ikke i Stavanger? Hvorfor drar hun tilbake til Bergen? Ettersom sønnen Rolf ble født utenfor ekteskap i 1910, døde ektemannen fra dem? -Du er god på å resonnere, sier statsarkivaren. 
"Skjøte fra Skifteretten i Z. Tessems dødsbo til ... for Kr. 9000... tgl 4 - 10 - 08"

8. februar 1907 ble Marie enke da Zefanias plutselig døde. Marie satt igjen alene med Egil Paul, på vel ett år. Økonomien var neppe god, de hadde mye gjeld. Til tross for at Marie solgte huset deres for hele 9.000 kroner - en kjempestor sum på den tida - satt hun ikke igjen med noe, gjelda var større enn aktiva, hun gikk i minus. Nå sto Marie på bar bakke & flyttet tilbake til Bergen.  

Vi finner hennes i den kommunale folketellinga fra 1912 som «Marie Tessem, pensjonatvertinne». Bergen var preget av boligmangel & mange enker tjente til livets opphold ved å leie ut rom andre personer. Boligen må ha hatt en viss størrelse ettersom hun hadde sju gjester. Arbeidsdagene var lange, hun laget mat, stelte hus & vasket tøy for gjestene. Likevel tjente hun så lite at hun slet med å forsørge seg & sønnen, opplyser programmet.

Marie ble gravid for tredje gang, med Rolf Ingrids morfar. For andre gang må Marie sette bort sitt barn. Etter fødselen i 1910 i Kristiania, reiste Marie tilbake til Bergen & det harde livet som alenemor & pensjonatvertinne.

Linhave vet fra familiehistroien at Marie hun dro til USA, men hvorfor tok hun ikke med seg Borghild & Moffen? -Turen over måtte ha vært bedre hvis hun kunne hatt tre barn med?

Svaret på det siste spørsmålet får Ingrid hos forfatteren Sverre Mørkhagen. Han har skrevet om den norske utvandringen til USA. Hun forteller om sin oldemor som hadde gitt fra seg to barn, før hun dro til USA med én sønn. -Jeg lurer på hvorfor hun ikke tok med alle tre barna dit? Svaret hans sjokkerer: Mest sannsynlig ville hun ikke ha sluppet inn med de to andre barna. I USA var det et immigrasjonspress, de sosiale problemene økte, innvandrerne fikk skylda for alt.


Da Marie & sønnen reiste til USA i 1913, var kom det 900.000 innvandrere til landet hvert år. For å begrense antallet & få kontroll på hvem som skulle få komme inn vedtok kongressen strenge innvandringslover. Enkelte nasjonaliteter & visse grupper ble avvist av frykt for å ligge samfunnet til byrde. I 1907 kom en lov som rammer kvinner som Marie ekstra hardt. "Which broadened the definition of prostitutes to include women arriving in the United States for any immoral purposes ..» Definisjonen av prostitusjon ble utvidet til å gjelde kvinner som hadde barn med flere menn.  

Marie & Egil Paul reiste lillejulaften 1912 til Amerika. Først bodde de hos slektninger av Marie. Det var svært vanlig for mange immigranter. Etter noen år fikk hun seg en jobb på en fruktgård i California. Arbeidsgiveren, svenskfødte Nels Nelson, var enkemann. De ble gift & fikk jentebarnet Maybelle, Marie sitt fjerde barn, Marie bodde på gården livet ut.  

Linhave er kommet til foreløpige siste stopp i sin slektsreise. Hun er stolt over sin oldemor Marie & morfar Rolf. -Fy søren, dere klarte det! Det er så imponerende. Det er som om de har gått i motvind hele tiden. De tørker det av & går videre. Alle buet, ingen heiet på dem. Alle sto & bare buet. Så til slutt går det bra, med begge to. 

Siste akt er familieselskapet der Linhave forteller mamma, søster & alle de andre om oppveksten til «Moffen» & livet til Marie. Ingrid skjønner hvor vanskelig det var å leve for hundre år siden. Det blir en tårevåt høytidsstund i familien. Men nå er historien komplett. -Vi har landa, på et vis. Jeg skulle ønske at han så hvor stolte vi alle er av ham.