søndag 25. januar 2015

Mona Levins slektsreise

Innen jødisk tradisjon heter det at «du skal fortelle dine barn», sier Mona Levin, «men vet jeg hvem jeg er» spør hun retorisk. «Jeg er mange ting, akkurat som andre mennesker. Først er jeg norsk, & så er jeg jødisk.» Levin har mye i bagasjen hjemmefra. Hun kjenner til jødisk historie, kultur & tradisjon, men episode 4 av Hvem tror du at du er viser at slektshistorien ikke stikker dypt i hukommelsen. Hvorfor fortalte de så lite – etter krigen – om livet før krigen?

Skuespiller, forfatter & journalist Mona Levin (1939) er datter av pianist Robert Levin & Solveig Bernstein & vokste opp på Frogner i Oslo.  Etter at hun sjøl er blitt bestemor oppstår et behov for å vite mer om bakgrunnen til pappaens familie. Hun skal fortelle videre til sine barn & barnebarn. En stor andel av Norges jødiske befolkning ble utryddet under krigen. Monas familie er intet unntak. Det vet hun & alle andre. Da krigen var slutt snakket foreldrene lite om det som hadde skjedd, de valgte å se framover. «Det er mange i min egen familie jeg aldri har truffet. Det jeg nå står foran, bunner i et ønske om å få vite mer om hva de kom fra.» 

Første stopp er hos sin yngre søster Sidsel Levin, direktør ved Jødisk museum, som har god oversikt over familiehistorien i Norge før krigen. I dette programmet vil Mona ta for seg farens familie. «Jeg er fascinert over hvordan de klarte å frembringe min far, som ble en aktet & æret internasjonalt anerkjent pianist.» 


Familien kom til Norge i rundt år 1900 & bodde først i fattige kår på Grünerløkka. Foreldrene Marie Scheer (1885–1954) & David Levin (1882–1936) hadde tre barn: Robert (1912-1996), storesøstrene Fanny (1907-2010) & Jenny (1909-1956). Robert var et musikalsk vidunderbarn & mora krevde at han øvde mye på pianoet. Mona vet ikke hvor de bodde, men det gjør Sidsel, de tar trikken dit.
 

Det jødiske folket var utestengt fra Norge mellom 1814 & 1851. Etter at religionsparagrafen ble opphevet var innvandringen ganske liten & jødene ble oppfattet som en fremmedartet gruppe.  Verre var det øst i Europa, særlig i Tsar-Russland hvor forfølgelse & drap – pogromer – skapte store flyktningebølger på begynnelsen av 1900-tallet.

Utenfor Grünersgate 5 viser Sidsel henne ei liste fra folketellinga i 1905.  Her bodde farmor Marie & hennes familie i tredje etasje med foreldrene - Golde & Marcus Scheer, & de sju barna deres, seks jenter & én gutt.  Marcus Scheer døde tidlig. Han var en temperamentsfull mann med stort, rødt skjegg. Golde ble kalt ‘bestemor Scheer’ ei hjertevarm, raus, kjærlig bestemor. Hun var både en jødisk kulturbærer & en tilpasningsdyktig innvandrer. Familien kledde seg som folk flest på den tid.  «Nå er vi i Norge, sånn gjør de her», sa bestemor Scheer.



Mange jødiske innvandrerne bosatte seg på Grünerløkka. Husleia var lav & de jødiske handelsmenn ville bo nært sentrum. Miljøet var preget av godt samhold mellom de jødiske familiene. Både på hverdagene & i høytidene.  Sabbaten fra fredag kveld til lørdag kveld var den viktigste dagen i uka.  Da holdt familien gudstjeneste, spiste jødisk mat, hønsesuppe & fylt fisk. Hjemme snakket de jiddisch, men alle barna måtte lære seg godt norsk. «Bestemor Golda var åpenbart en krumtapp» sier Mona, men lurer på hva jødene livnærte seg av.

Irene Levin er Monas tremenning & professor i sosialfag. Hun kan fortelle Mona at handel var viktig for jødene i Norge. Deres felles oldefar Marcus var handelsreisende i ullvarer, & bar de tingene han skulle selge i en sekk på ryggen - fra gård til gård. Over tid utviklet det seg vennskap mellom de handelsreisende & deres faste kunder. «Vi vet at oldefar Marcus var godt likt i Vestfold» sier Irene Levin. Men jødene var også dårlig likt blant mange nordmenn. «Det ble ropt "jødepakk" etter dem» sier Irene.


Mona Levin møter historiker Knut Kjelstadli på Riksarkivet for å finne ut hvorfor familien valgte å flytte til akkurat Norge. Professoren har mange forklaringer. Å reise til Norge var både kortere & billigere enn til Amerika.  Den første slektningen som kom var Leib Jelaawitz, nevø til Monas oldeforeldre. Han kom i 1898 & giftet seg med Rosa Esther Scheer Jelaawitz, din farmors søster. Hun kom i 1902.  Oldemor Golde kom tre år etter, i 1905, med barna Marie, Dora, Hanna, Fanny & Aksel. 


«Hvor kom de fra?» lurer Mona på.  Knut Kjelstadli viser et kart over Baltikum bl.a. dagens Litauen. Historikeren forteller at Golde i papirene oppgir å være født i landsbyen Zamelan. Navnet virker kjent for Levin.  I fremmedregisteret står pikenavnet. -Freiem.  Hovedpersonen blir frustrert, hva kan hun vente seg? «Jeg vet ikke om Zamelan finnes. Jeg har ikke funnet det på kartet engang. Hvis jeg skal fortsette å lete videre, så må jeg til Litauen. (…) Det er ikke noe hyggelig å komme til et sted som ikke finnes.»

Mona drar til Vilnius i Litauen & møter historiker Milda Jakulyte-Vasil. Hun kan fortelle at Zamelan, som så mange andre steder i Øst-Europa, har endret navn & kalles nå for Žemalèe.  Da Golde & Marcus flyktet med sine barn var Litauen en del av Det russiske imperiet. Jødene ble meget dårlig behandlet & levde i dyp fattigdom. De kunne ikke eie land eller drive landbruk. De fikk ingen utdanning. «Hva levde de av?» spør Mona Levin for andre gang i denne tidsreisen. Handel & håndverk svarer historikeren. Noen hadde butikker, andre reiste rundt med varene på ryggen. De solgte ting. 


Det var flere store bølger med antisemittisk vold, pogromer. Pogrom er et russisk ord & betyr ‘ødeleggelse’. Ofte ble jøder gjort til syndebukker for krisene som rammet det russiske imperiet. De sørlige delene av tsarens rike hadde de fleste pogromene, & situasjonen skapte angst også blant jødene i Litauen. Golde & Marcus var to stykker av mer enn 2,5 millioner jøder som flyktet fra Russland til Vest-Europa & Amerika mellom 1881 til 1914.  I 1881 ble tsar Aleksander II myrdet i Sankt Petersburg, i 1914 snudde verdenskrigen opp ned på Europakartet & reisemulighetene. 


Mona Levin forstår godt hvorfor familien reiste, utvandring var deres eneste håp. Sjøl vil hun nå dra motsatt vei - til Zamelan - hvor farens familie bodde & levde. «Å komme hit er jo oppfyllelsen av en drøm. En drøm jeg ikke har visst jeg har hatt.»
I Žemalèe møter hun Regina Kopilevich, guide med kjennskap til jødisk historie. Finnes det spor etter familiens liv i Zamelan? Hva var Goldes pikenavn Freiem eller Zamelan?
Dessverre er det lite dokumenter igjen i distriktets arkiv. Men de har et slags valgmanntall fra 1880-årene, da fikk bare mennene stemme. Det inneholder 27 velgere hvorav 20 var jøder. Her har Regina funnet Goldes far. «Nummer 15 på denne siden ... Der står det Efreim Zjemeljan» sier lokalguiden. Når Golde i Norge skriver at Freiem er etternavnet hennes er det hennes fars navn. Olga, barn av Efreim. «Fantastisk research! Du har klart å finne min oldemors far» sprudler ei lykkelig Mona.


Familien var en ganske stor. Her står fire Zjemeljan, dessuten står det at Efreim var sønn av Gotlejb. Gotlejb er altså Goldes bestefar & Monas tipptippoldefar.  Efreim Zjemeljan har tvillingbroren Vulf & en to år eldre bror Sjmuel. I tillegg må det ha bodd koner, mødre & døtre her også, uten stemmerett. «Jeg er målløs. Mennesker kan ikke viskes ut uten spor. Det finnes alltid noe. Jeg har vært på jakt etter Golde. Så får jeg plutselig en hel familie i flere generasjoner bakover» sier en lykkelig & glad Mona Levin.


Zamelan-Žemalèe var et lite sted. Jøder & kristne levde hver sine liv, men møttes til handel. I dag er sporene etter jødene hvisket ut i denne slitte & typisk russiske landsbygda.  Synagogen finnes ikke lenger. Lenger tilbake i tid kan ikke Mona komme. «Det står mye sterkere for meg nå at de har hatt sine liv her. Det betyr veldig mye for meg. Jeg kommer aldri til å glemme Žemalèe.»  Når hun nå skal reise hjem, full av begeistring & glede over å ha fått oppleve landsbyen vet hun hva som venter: «Når jeg kommer hjem igjen, kommer den verste delen av historien.»


Under krigen ble Monas familie, & det store flertall av de norske jødene, utsatt for uhyrlige grusomheter av nazistene. Dette vet både vi seere & hovedpersonen sjøl, men det er mange deler av slektshistorien som ligger i mørke fordi de overlevende ikke ville snakke om krigen.


På Bygdøy i Oslo ligger Vidkun Quislings gamle bolig, Villa Grande. I dag rommer herskapshuset «Senter for studier av holocaust & livssynsminoriteter». Direktør & krigshistoriker Guri Hjeltnes kan fortelle Mona mer om det som skjedde med jødene etter at Norge ble okkupert av nazistene 9. april 1940 & fikk kontroll over det norske statsapparatet.


Sentralt står samarbeidet mellom norsk politi & tysk SS. Jødene ble utsatt for vilkårlige arrestasjoner & mishandling av både nordmenn & tyskerne. Våren 1942 ble det forbudt for jøder å reise inn i Norge. Legitimasjon & pass stemples med en "J". Myndighetene starter å registrere av jødene i Norge systematisk, godt hjulpet av politifolk & lensmenn som utarbeider lister over jøder i sine distrikt. 

Hjeltnes kan vise henne spørreskjemaet som Monas foreldre, Robert & Solveig, fylte ut i mars 1942. Her står adressene, familiene, alder & kjønn. Til & med to år gamle Mona Levin står opplistet. «Her er den såkalte jødebo-rapporten for ditt barndomshjem i Gabels gate i Oslo. Alle eiendeler er kartlagt. Hver eneste bitte lille ting står her. Et klaver med stol. En kjøkkengardin. Et badehåndkle. Dette er to grytekluter» leser historikeren opp. Dette gjorde det mulig å arrestere & deportere jødene. 


26. oktober 1942 utstedes arrestordre på alle jødiske menn i Norge. Da starter Quisling-regimet inndragningen av jødenes formuer & eiendom. Robert & Solveig ble enige om at han må flykte. Få tror at nazistene vil arrestere kvinner & barn. Robert klarer via bekjente å bli erklært mentalt syk. Etter noen uker i dekning flykter han videre til Sverige. Dette vet Mona fra før, for bare en måned seinere - 26. november - sendes det ut en ny arrestordre, på kvinner & barn. 


Mona & mora Solveig kommer seg med nød & neppe til en gård ved Ørje. Herfra leder grenselos Iver Skogstad en gruppe flyktninger over grensa. I en dramatisk historie der tre år gamle Mona, redd, kald & neddopet, begynte å gråte. De tyske grensevaktene hørte lyden fra gruppen - livet sto på spill for alle. En i følget ville drepe lille Mona for å berge de andre, men Skogstad sa «Her skal det ikke drepes noen små barn.»
Etter store kraftanstrengelser passerer de riksgrensa, inn til det trygge Sverige. Mona ble erklært død da de kom til Sverige, men overlever sterkt forkommen.  Seinere ble de forent med faren Robert i Kjesäter. et flyktningmottak i Midt-Sverige. Han hadde ventet i dagevis & gitt opp håpet om å få se sin lille familie igjen.


De færreste norske jødene var så heldige. Norsk politi, under ledelse av den beryktede sjefen for Statspolitiet Karl A. Marthinsen, gjør grovarbeidet for tyskerne. Han skriver allerede i en rapport neste dag at "det var stilt skipsleilighet til disposisjon. Patruljefører tar liste nr. 3 & kjører til den oppgitte adresse. Anholder familien, kjører den til Utstikker 1, avleverer personene. Det viste seg at denne ordning var meget praktisk." 26. november 1942 legger lasteskipet M/S "Donau" fra kai med 532 norske jøder stuet om bord.
Olga Golde Scheer, Langes gate 11, var om bord på denne båten sammen med to døtre. Tre svigersønner. & fem barnebarn. «Ikke én av dem kom tilbake. Gud, så redde de må ha vært». De emosjonelle følelsene er sterke & gripende, hun har aldri opplevd noe sånt i hele sitt liv. 


Mona vil vite mer om de avdøde slektningenes opplevelser deres siste dager. Hun møter Samuel Steinmann på Utstikker 1. Steinmann er den eneste av de norske jødene fra konsentrasjonsleirene som fortsatt lever. Han forteller hva de opplevde da M/S "Donau" la fra kai 26. november 1942, om reisen til Polen & hva som skjedde i konsentrasjonsleiren den første dagen – 1. desember. Samuel ble arrestert tidlig på dagen & så alle som ble jaget om bord. Kvinner & barn, syke & gamle. Noen hadde vansker med å gå. Tyskerne var brutale, dyttet dem med geværkolbene. «Til slutt var vi 532 norske jøder om bord. Kvinner & barn - akterut under dekk. Mennene lå midtskips under dekk. Vi visste ikke hva som lå foran oss.»

Overfarten tok fire døgn til havnebyen Stettin. «Vi kom 30. november. Så kom vi med toget i disse kuvognene. Toget stoppet på et jorde. Der var det et slags busskur. Der sto det med store bokstaver: Auschwitz.»  532 norske jøder ankom Auschwitz 1. desember, de mest arbeidsføre - 186 menn – ble satt til slavearbeid. De øvrige 346, barn, kvinner & eldre, ble sendt rett i gasskamrene & myrdet samme kveld. 


«Min oldemor Golde ble sendt rett i gasskammeret. Ikke opplevd noe annet. De ble drept. Helt forferdelig. Nesten 350 mennesker. På et øyeblikk. Det var så grusomt.» Mona Levin klare å sette ord på situasjonen, historien føles tøffere nå, nå som hun har blitt mer kjent med oldemor Golde & slektas egen forhistorie. Livet i Litauen & flukten til Norge, mange lykkelige år før krigen da nazistene likviderte nesten alle. Mona vet mer nå, & lider kanskje sterkere enn før. «Det var veldig ubehagelig, men på sikt er det kanskje bra for meg. Kanskje det var på tide. Selv om det var forferdelig vondt, må jeg bruke det positivt. Som inspirasjon til å formidle videre.» 


Mona vil ‘skal fortelle sine barn’ & inviterer slekta på et jødisk måltid. Hun vil fortelle dem om familiens sterke historie.  Det er egentlig en fantastisk historie om oppgang & nedturer, men dessverre en ulykkelig nedtur for mange slektninger & millioner andre jøder. Det som Mona Levin har sett & opplevd gjør henne både glad & stolt. Familien kom seg ut fra Tsar-Russland. De fikk et bedre liv i Norge. Monas far ble til & med en berømt pianist. «Vi var en stor familie før krigen. Vi var en veldig liten familie etter krigen.» Derfor må vi ikke slutte å fortelle denne historien.
. . . . . . . . . . .
Mona Levins slektsreise er et av de beste programmene i Hvem tror du at du er. Hovedpersonen sjøl stiller gode spørsmål, reflekterer rundt sine inntrykk & følger tankene på en journalist måte, i positiv betydning. Levin kjenner jødenes historie & får under reisen nye aspekter inn under huden.
 

Ny informasjon forstås, analyseres & blir fulgt opp nesten raskere enn fagpersonene rekker å fortelle. Samtidig viser hun også følelser & engasjement. Hun kjenner historiens slutt, & lar oss slippe inn i hennes innerste følelser på en personlig – men ikke privat – måte.

I denne episoden inkluderende hun hele slekta. Mona spiller på lag med informantene & filmingen er variert & underholdende, formidlingen er meget god. Spesielt vil jeg rose produsentene for at krigshistorien & konsentrasjonsleirene ble forsiktig & hensynsfullt behandlet. Dette triste kapitlet kjenner alle godt til, det var akkurat passende å stoppe detaljene 1. desember 1942. Når kvinner & barn dør, da stopper verden opp.

søndag 18. januar 2015

Halvdan Sivertsens slektsreise

«Denne fyren må vi avskrive som en vanlig mann. Han går så til de grader sine egne veier. Han tråkker på folk. Han har lite respekt for sine medmennesker» tenker Halvdan Sivertsen om sin tipptippoldefar i 3.dje episode av Hvem tror du at du er. Men kjendisen fra Bodø veksler mellom forakt & forståelse, fordømming & renvasking når han fotfølger handelsmann Gerss 200 år etter forfaren satte sine uutslettelige spor i norsk historie.  

20. mai 1966 - Dagny Falck Sivertsen t.h. med sykkel.
Halvdan Sivertsen (f. 1950) vokste opp i svenskebyen, fem minutters gange fra den katolske kirka som familien sognet til. Her startet han sin musikalske karriere i kjelleren hos ‘Nonnan’, som på 60-tallet var byens eneste kulturhus drevet av liberale, engelske nonner. I skyggen av flyplassen & kald krig var disse kvinnene store kulturarbeidere innen dans, musikk & bildende kunst. Etter 50 år står han fortsatt på scenen for fulle hus & er en populær gjest i media. «Jeg stammer fra fiskerslekt & småborgerskap. Min far var fra øya Givær. Mamma var fra Bodø. Det var en trygg & fin by å vokse opp i.»

Halvdan ønsker å komme til bunns i livet til sin tipptippoldefar som kom til Bodø i 1814 & forlot den nyetablerte byen i skam fire år seinere med lensmann, toller, amtmann, prost & kjøpmenn i hælene på seg. «Carl Johan Gerss har vært en snakkis i familien bestandig» sier Sivertsen. Alle som leser om da ‘Bodø ble by’ i 1816, blir kjent med både herr Gerss & den famøse ‘Bodøsaken’ som ble en gjenganger på samtlige Storting mellom 1818 & 1837.

Carl Johan Gerss (1779-1843) ble født i Wasa mens Finland var en del av Sverige & vokste opp i Stockholm. I unge år dro Gerss til England & slo seg opp som forretningsmann. I årene 1814 til ca 1819 holdt han stort sett til i Bodø & ble raskt en meget populær mann blant de høye herrer - & de vakre kvinner. Etter mange vellykkede forretninger – & en delvis mislykket smugleraffære – dro Gerss tilbake til London. Der stopper Halvdans kjennskap til Carl Johan Gerss’ videre skjebne. 


«Hvem var egentlig Carl Johan Gerss?» spør Halvdan & frykter negative nyheter fra fortiden. Men han garderer seg – Gerss «må ta ansvar for sitt eget liv. Jeg nekter å føle meg ansvarlig eller å føle skyld.» Sivertsen tenker på historiene fra familieselskapene, & han kjenner også til kvinnehistoriene. Halvdan har forsøkt å formilde sin tipptippoldefars eventuelle synder ved å gi kanonen ‘Carl Johan Gerss’ til Nyholmen Skanse. Det gamle festningsverket i Bodø havn ligger like ved Gerss tidligere bolig.

Sivertsen reiser til Statsarkivet i Trondheim & møter slektsforsker & historiker Finn Karlsen som kan opplyse at første gang vi finner Gerss nevnt i kildene er i prins Christian Frederiks dagbok 20. januar i 1814

«Herr Gerss, en svenske som lever i England & som har fått lov til å dra til England gjennom Norge, har vært hos meg i dag. Han så ut til at være vennligsinnet. Han talte om det korn han ville sende fra Leith til Bergen.»

Bodø ca 1835
Den britiske blokaden (1807-1814) av Norge under Napoleonskrigene førte til desperat mangel på korn i landet. Samtidig kom det flere uår med sviktende fiske, ødelagte avlinger & mangel på redskaper & utstyr. Dødeligheten ble fordoblet, & mange mennesker sultet rett & slett i hjel. Til & med i tradisjonelt fiskerike område som Vesterålen.

Gerss får tillatelse av prins Christian Frederik til å importere korn fra Storbritannia samt å drive fiskehandel i Nordland. Gerss kommer nordover i grevens tid. Men handelsmennene i Bergen & Trondheim likte ikke den nye konkurransen, & på handelsstedet Hundholmen (som ble Bodø by i 1816) sitter trønderne med handelsrettighetene. 


Gerss ble tatt godt imot i Bodø & ble den første som fikk handelsborgerbrev i byen. Finn Karlsen viser Halvdan selve borgerbrevet på originalt papir med segl. «Kjempeartig!» sier gitarkameraten. Men før musikeren får se kirkebøkene fra Bodø, sender Karlsen Sivertsen til Ringve museum (!) & professor Knut Dørum som har skrevet om Bodø­saken i bind 2 av den nye Bodøhistoria. Dørum gjør en god jobb med å forklare den kompliserte smuglersaken & de etterfølgende diplomatiske stridighetene mellom Storbritannia & et Norge underlagt svensk diplomati.

Kort fortalt gjør Gerss suksess i fiskehandel & blir Bodøs rikeste mann, i alle fall når sølvskatten ilegges i 1816. Men han smugler i tillegg sprit sammen med sine engelske kompanjonger. Smugling var ulovlig også for 200 år siden. Her begår historieprofessoren et feilskjær når han kommer inn på toller Helliesen:

«Men så får Bodø en toller som er slem & krakilsk & fæl. Han er det som på nordnorsk kalles for en ‘hæstkuk’. Han er i ledetog med det mektige handelskompaniet, & de ønsker å få ram på Carl Johan Gerss» sier Dørum.

Det ordvalget kunne han spart oss for. Jeg har lest Dørums egen beskrivelse i bind 2 av Bodøs historie. Her framstilles tolleren som en engasjert & aktiv embedsmann som gjør jobben sin. Ja, det stemmer nok at hadde tolleren ikke stoppet smuglerne ville det heller ikke blitt noe diplomatisk etterspill. Det samme skriver Alf Kiil i sin bok om Bodøsaken. Men det gjorde han altså, han var jo toller.

De engelske smuglerne blir arrestert & satt i fangenskap i Bodø. Etter en serie av episoder med vold, alkohol & kidnapping av nordmenn, rømmer smuglerne tilbake til London. Via gode kontakter i den britiske regjeringen får skurkene Storbritannia til å kreve ei skyhøy erstatning fra den norske stat. Smuglerne framsetter uhyrlige påstander & forfalsker bevis. Med sterk støtte fra den britiske stat & under trusler om boikott av norsk tømmereksport påvirkes den svenske (på den tid også norske) utenriksministeren. Norge må tilslutt betale en enorm erstatning.

Ingen blir dømt for smuglingen. Både Gerss & engelsmennene satt trygt tilbake i London. Professor Dørum frikjenner Gerss for deltakelsen i det enorme erstatningskravet mot Norge, & sier til Halvdan: «Din forfader er involvert i et av Norges største dramaer. Det skal du være stolt av.» Naturligvis blir tipptippoldebarn Sivertsen litt stolt, & sier at han nå «betrakter Gerss med mildere øyne enn jeg fryktet jeg kom til å gjøre før vi startet på dette. (…) Jeg synes han har vist seg å være en kreativ & flott fyr.»
Kreativiteten når nye høyder når Halvdan Sivertsen drar tilbake til Statsarkivet i Trondheim for å få vite hva Finn Karlsen har å berette om privatpersonen Carl Johan Gerss. «Han må ha vært en sjarmerende kar, siden han hadde slik kvinnetekke» sier Halvdan. Karlsen viser ham kirkeboka fra 23. oktober 1815, ca ett år etter at Gerss kom til Bodø.

 

"Døbt pigebarn aflet utenfor ægteskap af handelsmand Carl J. Gerss & pige Kirsten Marie Ellingsdatter." Barnet blir døpt Carolina Kristine, & blir Halvdan tippoldemor. Like interessant er fadderne, her står den sosiale eliten ved døpefonten til et ‘uægte’ barn. Amtmann Elster, prosten Skytte, fru Elster, frøken Elster & jomfru Hanne Klæbo.

Det var prominente folk som sto faddere. Da Gerss kom til Bodø fikk han bo hos prost Schytte, her på prestegården var pige Kirsten Marie Ellingsdatter i tjeneste.
Neste innføring i kirkeboka er 7. juli 1816, da blir sønnen Johan Petter døpt i Bodø kirke – av pige Pernille Pedersdatter fra Hundholmen. 

& det stopper ikke der, det tredje barnet blir døpt 5. november 1818 i Ibestad kirke (da Finnmarkens amt). Det tredje barnet får navnet Stenette Sophia, mora er pige Christinia Parelius. Pige er en betegnelse på sosial status, hun var ugift, & sier ikke noe om alderen, slik vi bruker ordet ‘pike’ i dag.

Etter det tredje barnet skriver amtmannen i Finnmarkens amt til kollegaen i Nordland, hvor det refereres til et rykte: Gerss skal være gift i England!


Halvdan Sivertsen rystes ikke over de tre barna, de kjente han til fra før, men bigamisten Gerss var nytt: «For en fyr! Jeg er litt sjokkert. Jeg velger å la være å tro på det. En skal aldri høre på rykter. Det var mye på én gang.» Her finnes bare en løsning, Halvdan hiver seg på et fly til London. I London møte han en av sine egne slektninger Hilda Maclean fra Australia. Hun & Halvdan er begge direkte etterkommer av Gerss’ første datter Carolina Kristine. Slektsforsker Hilda tar Halvdan med seg til den norske sjømannskirken St. Olavs hvor tipptippoldefaren – under navnet Charles John Gerss - i juli 1808 giftet seg med Sophia Ainsley, eneste barn til en styrtrik kullhandler. Paret fikk ei datter, døpt Elizabeth i februar 1810. Men samtidig faller Gerss i unåde hos svigerfamilien pga en tidligere konkurs, rettssaker & hasardspill. Hans muligheter til å arve penger gjennom ekteskapet forsvinner som dugg for sola, & Gress gjør på sett & vis det samme. På slutten av året 1811 får han tillatelse «to transport goods in his fishing vessel» mellom britiske & tyske havner. I januar 1814 finner vi som kjent Carl Johan Gerss i Christiania i Norge. 

 Gerss returnerer til England i 1819, men ikke til sin kone Sophia Ainsley. Sophia lever helt til 1830 & Gerss blir aldri skilt fra sin kone. I løpet av 1820-åra flytter han sammen med Mary Challenor & det nye paret får seks barn i London, Charles John Gerss i 1827, Mary 1829, William (1831-1841), Gustavus 1834, Titus 1836 & Erick i 1839. Familien bor i Bethnal Green på østkanten under dårlige kår i leide lokaler. Kulturhistoriker Fern Ridell viser Halvdan en bolig fra 1840-tallet som viser hvordan folkene her levde, i en tid preget av sykdom & fattigdom. Store epidemier & høg dødelighet rammet spesielt barna. En av sønnene dør i 1841, kona dør i april 1843. Gerss & barna står på bar bakke. Halvdan drar til London Metropolitan Archives & møter professor David Green. Her leser Sivertsen sjøl i protokollen til Bethnal Greens fattigkommisjon. Kun tre måneder etter at Mary er død er Gerss & barna husløse, & de må på fattighuset. Her skilles foreldre fra barn & ektefeller fra hverandre. Fattighuset er et arbeidshus som skal skremme folk til å arbeide istedenfor å få støtte. Her lever, arbeider & dør 1400 mennesker bak murveggene. Mange er mentalt syke.

Fattighuset er siste stoppested for de verst stilte på samfunnets stige. Så også for Carl Johan Gerss, han dør 7. oktober 1843 av en leversykdom, 63 år gammel. De fire gjenlevende barna ble døpt 1. desember samme år & fikk navnet Challenor. De var ikke blitt døpt tidligere pga at Carl Johan Gerss & Mary Challenor ikke var gift & dermed ikke kunne framlegge en vigselsattest. De foreldreløse barna ble tatt hånd om av slektninger som bodde utenfor London.
Carl Johan Gerss sitt liv etter Bodøoppholdet var en lang nedtur, & Sivertsen får stor sympati med sin berømte & beryktede tipptippoldefar. «Jeg føler jo med ham når han fikk en slik sørgelig sorti. Jeg ser på ham med atskillig mer sympati. (…). Også fordi at han på slutten av sitt liv tok et veldig ansvar for familien & gjorde så godt han kunne. Det gjør sterkt inntrykk på meg. Det må jeg si.»

I parken rundt St. Matthew's Church i Bethnal Green ligger Carl Johan Gerss begravd i en navnløs fattiggrav. Bodøs første handelsborger & byens første skurk. Han har hundrevis av etterkommer over hele verden. En av dem heter Halvdan Sivertsen.

. . . . . . . . . . 
Jeg vil kreditere slektsforsker Hilda Maclean fra Australia for arbeidet med å finne ut hva som skjedde med Carl Johan Gerss & hans familie i London.

Takk til Åge Støle som for lån av nonnebildet fra Hernesveien. Damene venter på at kong Olav skal kjøre fra flyplassen til rådhuset - Bodø bys 150 årsdag.

søndag 11. januar 2015

Jon Almaas slektsreise

«Jeg har kommet nærmere min oldefar, men samtidig har tippoldefar blitt den nye slyngelen i familien» sier Jon Almaas, ettersom hans forfedre stiger & synker i aktelse i andre episode av Hvem tror du at du er (2015). I utgangspunktet mener han at det er både pluss- & minussider ved å finne mere ut om sin familiehistorie, - hvorfor skal en vite noe om dem? Samtidig reflekterer den kjente TV-profilen over at hans egne barn har likhetstrekk både fra ham sjøl & mora deres, så – hvorfor ikke bli kjent med sine aner?
Almaas vet ingen ting om sin farfars slektslinje eller hans livsløp før han starter på sin slektsreise 150 år tilbake i tid der familiehemmelighetene ramler ut av skapene fortere enn han klarer å fordøye. «Det berører jo hjertet mitt» sier en opprømt Jon, før nye opplysninger får ham til å føle seg «helt sånn … tom & vissen.»

I dette programmet følger vi hele tida Almaas-slekta, fordi Jon «føler seg ‘almaask’ litt sånn huleboeraktig. Mennene i Almaas-slekten liker å holde kjeft & observere». Slektsreisa starter hos faren Øyvind Almaas. Kanskje han sitter med kunnskap som Jon aldri tidligere har etterspurt. Det viser seg at faren aldri har møtt sine besteforeldre, de var døde da Øyvind Almaas ble født, & Øyvinds far fortalte aldri noe om sin far. Men han har et foto av Jons oldeforeldre – Ola & Karen – & deres sju barn. «En av dem er din farfar Bjørnvald» sier Øyvind.


 
De gjenkjenner Jons farfar i midten bak, & Øyvind forteller at han kjente alle tantene & onklene sine. Oldefaren stirrer tomt fremfor seg, oldemoren er mer bestemt. «Ei sinna kone & en innadvendt mann som tenker ...» reflekter Jon Almaas, men faren er ingen kilde i familiesagaen. Han vet ingen ting om de gamle.

Heldigvis har tremenningen Mads H. Almaas opplysninger om Jons oldefar. Ole Madsen Almaas (1863-1922) er født på Høylandet i Nord-Trøndelag. Fredagskongen har altså sine røtter i den mest aktive komiker- & revybygda i landet. De finner Ole Madsen i folketellinga fra 1875, men ikke i sin egen familie. Han er forsørget av Ole Olsen, en onkel på gården Flakken på Høylandet. Ole Madsen ble født i 1863 av foreldrene Maria & Mads Olsen Almaas, men som tolvåring bor han hos sin onkel Ole. Men når han kan forlater bondegutten bygda & drar til byen. 


Tremenning Mads har ei minnebok fra Oles kullkamerater i Trondheims underoffisersskole, datert februar 1886. Kameratene ønsker ham lykke til videre ved H.M. Kongens Garde i Stockholm. Her var han i to år, inntil Garden flyttet til Christiania i 1888. Ikke mange bondesønner fikk en så god utdanning. Jon fortsetter søkingen på Oslo byarkiv, hvor historiker Johanne Bergkvist blar opp adresseboka for 1889. Da er Ole Almaas politikonstabel & bor i Rosenkrantz' gate. Da er det sannsynlig at han jobbet ved politistasjonen i Rådhusgata 7. «Fantastisk! Det er en politikonstabel i familien» sier Jon Almaas, «Ikke gærent! Jeg fryktet det verste, men dette kan jeg møte med rak rygg.» Men hvorfor er ikke dette blitt gjenfortalt i familien?

Neste stopp blir politistasjonen i Rådhusgata, hvor politihistoriker Jon Torstein Kvikne forteller om hverdagen på den tid & hva konstabel nr 200, Almaas, var med på ved byens hovedpolitistasjon. Stor befolkningsvekst førte til økt kriminalitet. Konstablene patruljerte i gatene & anholdt fylliker & bråkmakere, en politikonstabel måtte være fysisk sterk. Tjenesten var tøff: fire timers vakt, åtte timers fri gjennom hele døgnet. Almaas passet perfekt til yrket, håndfast & solid bondegutt med tjenestetid i Garden. Noen arrestasjoner er ført inn i vaktprotokollen. En opprømt & stolt Almaas vil vite mer om sin oldefar. Nedturen kommer brått, en konstabelrulle fra Statsarkivet viser at gardist Ole Madsen Almaas, født 1863, ble ansatt i november 1888 & avskjediget i august 1889 pga en forsovelse & en rangel der han etterpå «unnlot å møte til tjeneste kl. 10 om aftenen.»

Politikarrieren ble kort, & det følger en lengre periode med skiftende yrker & bosteder. Ole Madsen Almaas prøver seg som kontorist, bokholder, formann & isarbeider. Ole gifter seg i 1892 med Karen Josefa Tangen & får sin første sønn året etterpå, men det går dårlig med mann & familie. I folketellinga 1900 bor han ikke med familien, & kona & de tre ungene lever av «privat understøttelse». Ole oppholder seg i Asker.

To år etter er han tilbake i familien, på ny adresse i Christiania som kontorist uten jobb. i Fattigvesenets arkiv, står det at Ole Almaas den 21. august 1901 oppholder seg tvangsarbeids­anstalten. En fengselslignende anstalt for løsgjengere, uteliggere & tiggere. Her skulle fattige lære seg et yrke samt jobbe for kost & losji. Han kunne ikke forsørge familien som dermed måtte få hjelp fra fattigkassa. Jon begynner å forstå hvorfor farfar Bjørnvald aldri fortalte om oldefaren. Etter ‘fengselsoppholdet’ kommer Ole tilbake til Karen & de får fire barn til, deriblant Jons farfar. Men Ole kom seg aldri i fast jobb & døde 59 år gammel 1922. 


Jon bestemmer seg for å reise til Høylandet for å finne ut hva som formet Ole, mannen som gikk fra å være gardist & politi til arrestant & løsarbeider. På Flakken gård møter han lokalhistoriker Svein Flaat. Her vokste Ole Madsen Almaas opp hos sin onkel, & Flaat kan fortelle at tolvåringen jobbet som gjeter om somrene på ei sæter 15 km unna. «Tok de med seg kyrne opp dit om morgenen, & så hjem om kvelden?» spør mannen fra Oslo vest … Nei, Ole & ei budeie, ei setertøs, bodde med dyrene hele sommeren.  
Flaat forteller at Ole ble født i 1863 på Grongstad av foreldrene Maria & Mads. Men tre år seinere er Oles familie splittet & barna er plassert rundt på gårder i bygda. Mora er gravid med sitt tredje barn & bor med sine foreldre. Faren Mads Olsen Almaas er forsvunnet, rømt fra Grongs prestegjeld. Fattigkommisjonen anmelder Mads til ‘Nordre Trondhjems amt’ & krever han arrestert: - «så fremt han finnes. Vi tror at han er i besittelse av penger.» Ting tyder på at Mads oppholder seg i Bergen, & planlegger å emigrere til Amerika. «Jeg håper han ble tatt, stoppet» sier Jon Almaas.

Siste stopp i dette programmet blir Bergen. Jon møter historiker Sigurd Sandmo som kan fortelle At Mads aldri dro til Amerika, men levde i Bergen til han døde i 1881 av … spedalskhet. Lepra var en forferdelig sykdom som langsomt ødela kroppen & deformerte de syke. Mads Almaas ble en av de 8.000 nordmenn som ble skrevet inn i det norske lepraregisteret. Spedalske var uvelkomne i sitt nærmiljø & ble isolert på store institusjoner hvor de levde resten av livet. 

 «En oppblomstring av spedalskhet rammet rundt 1830 særlig kystområdene i Norge, & Vestlandet spesielt. Det bidro til behovet for forskning & tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, & i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet.»
Sykdommen ble tidligere ansett som arvelig, inntil Bergenslegen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) i 1873 påviste leprabakteriene & sykdommens smitteveier. Ingen annen nordmann er avbildet på flere utenlandske frimerker enn Armauer Hansen.

Nyheten om tippoldefarens sykdom endrer Jon Almaas syn på mannen. I jakten på sin «tippoldefar så er det en "god" nyhet å få høre at han led av spedalskhet. Det er bedre for meg enn at han har stukket av til Amerika.» Det var til alles beste at han forlot kona & ungene. I Bergen finnes også brev som viser at Mads sender penger hjem til sine bortsatte barn, men pengene kommer tydeligvis aldri fram. Kanskje visste heller ikke barna at faren var syk.

Jon møter professor Lorentz M. IrgensPleiestiftelsen for spedalske nr. 1. som forteller nærmere om de spedalske & hva som står i protokollene rundt Mads' sykdomsforløp. I 1869 ble han første gang innført i lepraregisteret. Her står pasientens sykehistorie, livsvilkår, årsaker m.m.: «Tallrike knuter i ansiktet & på ekstremitetene. Høyre hånds lille- & ringfinger svakt krummede. Følelsen er ringe Også avtagende i føttene. Affeksjon av høyre hånd & underarm begynte for seks-syv år siden. Før den tid mener han dog å ha hatt små flekker i ansiktet.» Jon Almaas er imponert over at det er mulig å rulle opp slektshistorien så langt tilbake i tid, takket være protokoller, brev & arkiver.


  

Tippoldefarens siste hjem var sykehuset St. Jørgens, står i dag som et museum midt i Bergen. Det er ikke noe muntert sted slår Jon Almaas fast. Ensom, uten familie, men tross alt ikke så ille. Her hadde tippoldefaren et slags liv, et miljø sikkert også noen venner. «På denne reisen føler jeg at brikker faller på plass» avslutter Jon, «jeg kan med glede bringe denne historien videre til mine barn».

Jon Almaas slektsreise er en god fortelling der skjulte familiehemmeligheter avsløres rundt neste sving, gang på gang. Almaas møter først fortiden med nåtidens briller, men langsomt endres perspektivet fra kritikk til forståelse, fra indignasjon til innlevelse.

En viktig del av slektsforskning vil alltid være å forstå forfedres handlinger ut fra deres egen tid. Dessuten ser vi ofte at snille, stille & lovlydige personer etterlater seg lite informasjon. I så måte har både politi & løsgjenger Ole Madsen Almaas samt gjeter & leprapasient Mads Olsen Almaas gitt denne familiesagaen utrolig spennende opplysninger.

tirsdag 6. januar 2015

Geir Lippestads slektsreise

«Psykisk utviklingshemmede, rett & slett.  Dette er jo et felt jeg er veldig opptatt av. De må jo ha ... vært opptatt av det feltet. Det merker jeg at jeg blir veldig rørt av» sier Geir Lippestad. Men dessverre vinner advokat Lippestad over medmennesket Geir. Følelsene er dempet. Mange seere ble nok mer berørt enn det hovedpersonen viser i denne episoden av «Hvem tror du at du er».

I det første av åtte programmer i sesong tre følger den sympatiske, velreflekterte & dyktige Geir Lippestad to linjer. Han vil vite mer om sin bestefars røtter, & han vil se nærmere på om en quislingminister Lippestad kan være i slekt med familien. Av naturlige & dramaturgiske grunner starter Geir Lippestad (f. 1964) klatringen i sitt nærmeste slektstre. 

Geir har ikke prioritert å gå bakover i slekta for å se hvor han kommer fra. Oppvokst på Nordstrand i Oslo i en tradisjonell 60-tallsfamilje; mor Ellen hjemmearbeidende, far Bjørn utearbeidende. De snakket ikke om viktige saker i den familien, verken om slekt eller økonomi. Sjokket kom da faren Bjørn Lippestad (1937-1998) gikk personlig konkurs & huset tvangssolgt. En tragedie som faren aldri kom seg over.

Slektsforskning starter alltid med å snakke med sine nærmeste – helst eldre – slektninger. Lippestad starter med sin bror & nabo Bjørn for å bla i familiealbumet & utveksle hva de vet om slekta. Strevde faren med å følge i sin fars – guttenes bestefar – Carl Fredriks fotspor? Farfaren var en markant personlighet på Nordstrand, hadde en god stilling på Ringnes bryggeri & bidro med mye veldedig arbeid i bydelen.

De finner et foto der farfar Carl Fredrik i 1946 holder tale ved avduking av et minnesmerke over de fra som falt under annen verdenskrig. Guttene har hørt en historie at Carl Fredrik Brandt Lippestad (1902-1973) tok i bruk mellomnavnet Brandt under eller etter krigen. Han hadde en i slekta som het Lippestad som var sosialminister i Quisling-regjeringa, & tok navnet Brandt for å vise avstand. «Kanskje det er derfor vi vet lite om den slekta?» 

Geir tar først kontakt med Oslo byarkiv for å finne ut mer om farfaren. Her viser historiker Johanne Bergkvist ham en sekundærkilde som Oslo & noen få andre kommuner har, nemlig adressebøker. I adresseboka for 1927 finner Lippestad Carl Fredrik i Pilestedet 41 A, andre etasje. I Den kommunale folketellinga for 1915 finner de mora Gudrun Hildeborg (1865 -1952) på samme adresse. Hun er enke & bor i fattige kår med fem barn i alderen 10 til 18 år. Carl Fredrik er 13 år. «Det må jo ha betydd noe å vokse opp uten far.»  Lippestad vet ingen ting om oldefaren som døde så tidlig. Han kjenner faktisk ikke navnet engang.

På Digitalarkivets skanna kirkebøker har Johanne Bergkvist funnet farfarens dåp i 1902, & her står - med sirlig presteskrift - dåpsbarnets navn Karl Fredrik Brandt Lippestad samt foreldrenes navn: Gudrun & Karl Thorvald Lippestad. Carl med K i prestens bok. Bergkvist viser også ei konfirmasjonsliste fra Christiania 1871, der Carl Thorvald er oppført som «dreng av Hobøl sogn» fra gården Lippestad. Det var uvant tidlig for en ung gutt å flytte til hovedstaden, & Geir kjører ned til Østfold for å treffe lokalhistoriker Asbjørn Hjorthaug på gården Lippestad, en gård som forøvrig ikke lenger er i slektas eie.

Hjorthaug starter med folketellinga 1865 for gården Leppestad.

Husfaderen heter Andreas Andreasen & er far til oldefar Carl Thorvald. Mora heter Gunhild, & tiåringen Karl T. Andreasen er familiens eneste gutt i folketellinga. Var han odelsgutten? Lederen i Hobøl historielag avkrefter dette. Det finnes en dåp i 1844 der ekteparet får sin førstefødte gutt Johan Anton Andreasen. Men eldstegutten ønsket å studere, han fikk dra til Christiania. Lillebror Carl Thorvald fulgte etter. - Hvorfor tok han valget & dro til byen, i stedet for å overta denne fine gården, funderer Lippestad på.

Asbjørn Hjorthaug har svar på dette spørsmålet også. På et foto av «Torshaug Institut for aandelig abnorme Piger omkring 1888» står på rekke & rad Carl Thorvald Lippestad, Johan Anton Lippestad, fru Johan Anton Lippestad, frøken Emma Lippestad, frøken Helene Lippestad…  «Her var det mange Lippestad» slår Geir fast når sannhetens øyeblikk inntreffer. Hans forfedre var i sin tid opptatt av det samme feltet som han sjøl, psykisk utviklingshemmede. Geir Lippestad blir rørt, men hans profesjonelle holdninger begrenser intensiteten. Rørt med måte. Her synes jeg han kunne vist mer følelser.

Lippestad har jobbet med funksjonshemmede i mange år & blir stolt over at oldefaren & hans bror var pionerer på dette feltet. Men samtidig sint på seg sjøl: «Hvorfor i all verden har jeg ikke funnet ut dette før?» Det samme spørsmålet stiller en million TV-seere seg også, men opplysningen & atferden er troverdig. Geir Lippestad kjente ikke sin slektshistorie.

Lippestad har fått noen svar, men flere nye spørsmål. Hvorfor dro brødrene fra slektsgården til Christiania? «Hva gjorde at de begynte å jobbe for jenter med psykisk utviklingshemming?»  Lippestad drar i oldefars fotspor til Oslo & barnehagen som engang var gamle Torshov institutt. Her møter han professor i spesialpedagogikk Eva Simonsen, som kan fortelle om spesialskolehistorien i Norge. Hun opplyser at Carl Thorvald også tok lærerutdannelse som sin bror & ble en dyktig fagmann. Begge jobbet på instituttet som Johan Anton Lippestad grunnla i 1878, ett år etter at han kjøpte gården - Torshov øvre – på 15 mål for 20.000 kr.

Professor Simonsen viser lister over noen av de ansatte som arbeidet på instituttet: Øverst står Andreas (Andreasen) Lippestad, guttenes far fra Hobøl.  Carl Thorvald & broren er her, & alle søstrene, Helene, Emma samt Hanna (Johanne Elisabeth Karoline Larsen) som gifter seg med Johan Anton & blir en Lippestad.  Hele åtte stykker. – «Du verden, hele slekta jobber her.  Du verden ...» Faktisk finner de på bildet over ansatte også Gudrun Hildeborg Møller som gifter seg med Carl Thorvald & også blir en ‘Lippestad’.

 

Familieforetaket var banebrytende i sin tid. De kjente godt til pedagogiske trender i andre land, & innførte moderne metoder i Norge for at utviklingshemmede barn skulle få et bedre liv, integrert i samfunnet. «Det gjør meg rett & slett stolt av disse to brødrene & søstrene deres» sier Geir Lippestad. Han blir ikke mindre stolt over å få vite at Carl Thorvald får oppgaven med å etablere Christianias særskolevesen, som seinere blir Oslo Særskole. Oldefaren levde & åndet for sitt yrke & barna han jobbet for. Tanken om at alle har lik verdi. Geir Lippestad merker at han begynner å bli glad i Carl Thorvald.

Her går programmet over i del to av slektsgåten, & programskaperne gjør en stor brøler. To ganger har de vært innom Emma Lippestads navn uten å fokusere på hennes livsverk.


Slektsforskning & historie kan lett bli patriarkalsk i sitt fokus, & derfor er det viktig å ha et kvinneperspektiv i tankene når funnene skal formidles. I dette programmet var det både tid & rom for å la Geir Lippestad vite at ikke bare brødrene Johan Anton & Carl Thorvald var store pionerer, men også søsteren Emma. Lippestad – & vi seere - ble dessverre fratatt denne opplevelsen i programmet, & det var definitivt en feilvurdering.

Tilbake til sosialminister Johan Andreas Lippestad i NS-regjeringen. Geir Lippestad møter krigshistoriker Øystein Sørensen på Victoria Terrasse. Dagens Utenriksdepartement var bl.a. brukt av tyske Gestapo under krigen. Sørensen viser film & fotos fra krigen av minister Lippestad i regjeringsmøter & som taler «i full NS-statsråduniform».  Johan Lippestad var i kraft av sin stilling en av de mektigste mennene i NS-regimet i Norge.  

Vi får vite at det var først i august 1940 at Johan Andreas (1902-1961) meldte seg inn i NS. Det var ikke unikt, men han var altså ikke NS-medlem før krigen. Var han en opportunist eller en idealist? Spilte studiene i Tyskland noen rolle for veivalget?

Johan Andreas bygget først opp partiets medlemsorganisasjon, & allerede neste høst ble han utnevnt til statsråd for Sosialdepartementet. Her gjorde han en faglig god jobb & kan ikke regnes som en av de verste nazistene i Quislingregimet, sjøl om han opplagt var med på å legitimere systemet. Biografien på snl.no viser en moderat person som gikk «inn for sosiale reformer & fikk gjennomført forordningen om krigspensjonering av 1941 & lov om barnetrygd 1944 – som uten endringer ble vedtatt av Stortinget 1946.» Johan Andreas Lippestad ble arrestert 9. mai 1945 & i 1946 dømt til livsvarig tvangsarbeid. Han ble imidlertid satt fri i 1956 & døde fem år seinere.

Krigshistoriker Øystein Sørensen viser Geir Lippestad en sjølbiografi som Johan Andreas laget i 1941 og, riktig nok, Johan Andreas er sønn av Johan Anton, oldefarens bror. Landssvikeren ble dermed søskenbarn til Carl Fredrik som tok i bruk ‘Brandt Lippestad’ under annen verdenskrig, et ordspill med mer enn én tolkning.

Programmet derimot slår sosialminister Lippestad «i hartkorn» med noe av det verste nazistene sto for & gjorde under okkupasjonen, & dermed får programmet dynamikken mellom de gode forfedrene & den slemme etterkommeren som gikk motsatt vei. Eller som hovedpersonen reflekterer - «Så skjer det et så dramatisk skifte i verdiståsted i neste generasjon. Det kan jeg nesten ikke forstå». Likevel er Geir Lippestad raus når han konkluderer med at bestefaren burde tilgitt sin fetter: «Bitterhet spiser opp hjertet.»

Slektshistorien avsluttes når Eva Simonsen viser ham sjøve livsverket til oldefar Carl Thorvald - Ullevålsveien skole, i dag ei skole for elever med lærevansker.  Han fikk Christiania kommune til å bygge denne skola i 1912, men døde sjøl under innflyttingen i august 1913. «Oldefaren jobbet seg i hjel for barna han var så opptatt av.»

Historien om Lippestadbrødrene & de «aandelig abnorme Piger» er et engasjerende program som tar opp viktige - & for mange ukjente opplysninger - om samfunnsutviklinga før & etter år 1900. Likevel vil jeg påpeke tre momenter som skuffet meg:
  1. Monoton filming, for mye Geir Lippestad i en fin genser, mens han reflekterer over sine fellestrekk med forfedre han ante ingen ting om. Jeg tror ham på at disse opplysningene var ukjente, sjøl om alle i dag lett finner fram til disse slektslinjene & forfedrenes pionerarbeid via både digitalarkivets & nasjonalbibliotekets søkemuligheter.
  2. Emma Hjorts arbeid ville vært en historisk høydare i dette programmet. Dessverre glapp et viktig kvinneperspektiv i formidlingen av en slektshistorie som også er Norgeshistorie.
  3. Framstillingen av NS-minister Lippestad var ensidig negativ. Et nyansert blide kunne like gjerne framstilt Johan Andreas som sin fars sønn: Et positivt menneskesyn i en særdeles vanskelig tid.