mandag 28. november 2011

Keiser Wilhelm i Norge - 1. desember 2011

Norgesvennen & Tysklands siste keiser er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag.

Wilhelm II foretok mange reiser til Norge i sin regjeringstid. Forfatteren Svein Skotheim skal snakke om hvem keiseren var, & hvorfor han kom så ofte til Norge. Vårt land var i union med Sverige, & keiseren var en av de få statslederne i verden som besøke dette lille lydriket i nord. Til gjengjeld besøkte han oss 23 ganger, mot kun tre besøk til Sverige. Til sammen tilbrakte han over to år i Norge. Dette gjorde Wilhelm II til en meget populær gjest i de norske fjord byer & bygder. Besøkene bar preg av 17. mai & St.Hans-feiring, med keiserskip, eskorteflåte &  marinegaster i flotte hvite jakker. Dette var stas!

En av stedene keiseren besøkte flere ganger var Bodø.
”Alle i keiserfølget var imponert over Bodø. Güssfeldt foreslo ofte at de burde legge seg til der noen døgn fordi byen syntes å ha en vennlig tone & ’et vist kulturelt nivå’… ” skriver Svein Skotheim i boka. Men Lofoten & spesielt Digermulen var favoritten i vårt fylke.

16. juli 1889 tok Wilhelm & hans reisefølge seg opp på fjellet Veten i Bodø, 366 m.o.h. kjent for sin fantastiske utsikt blant annet til Lofotveggen. I dag kaller vi fjellet for ...

Skotheim beskriver keiser Wilhelm på de ulike stedene han besøkte fra store byer til små grender, fra fjorder & fjell, fosser & breer på Vestlandet til øyer & havner langs hele kysten. Vi møter et stort utvalg av både celebriteter & lokale figurer, men også en særegen personlighet. Rikt illustrert med malerier, tegninger & fotografier fra reisene. Ark bokhandel selger boka på møtet.På denne nettsiden kan du lese de første 24 sidene: bla-i-boka.

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 1. desember kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner & historisk interesserte. Åpent for alle interesserte. Ettersom det er årets siste møte serverer vi gløgg ved møtet begynnelse.

fredag 11. november 2011

Snorre for barn

Snorri Sturluson, født ca 1178 – død 1241 er den mest kjente historiker fra norrøn tid. Han var islandsk høvding, historiker & skald. Snorre skrev sine historiske verker mellom 1220–35. Mest kjent er Snorres kongesagaer - en slags Norgeshistorie - gjerne kalt Heimskringla.  Bibelen & Snorre er sannsynligvis de to bøkene som vi finner i flest norske hjem.
 
Per Anders Johansen ga i 2002 ut en gjenfortalt versjon av Snorres kongesagaer. Målgruppa for boka er barn fra sju år, ungdom & familier. Jeg ble oppmerksom på boka pga illustrasjonene til tegneren Anders Kvåle Rue. En briljant tegner som illustrerte Norgeshistorien for de unge.
 
Vaskeseddelen til Snorre sier at:
”Gjenfortellingen tar vare på verkets egenart, alle sagaene er med, & alle de kjente episodene & slagene blir skildret i et rikt & levende språk. Anders Kvåle Rues fantastiske illustrasjoner er historisk korrekte, & vil garantert gi en helt ny dimensjon til leseopplevelsen.” 
Til tross for at dette er ei barnebok går det klart fram at kongesagaene er en blodig historie med krig, drap, plyndring, hor & svik. Men også vennskap, ære, tro & grid (nåde). Boka er lettlest & egner seg godt for målgruppen.

Sedeligheten var underlagt andre normer for 900-1100 år siden. Kongene fikk mange barn med mange kvinner. Dermed ble det mange tronpredenter som krevde å bli konge i Norge. Noen konger regjerte i lag (t.d. Sigurd Jorsalfar & broren Eystein), mens andre foretrakk å gjøre opp med sverd & ild. Kongemakt fikk en ikke uten anerkjennelse fra de fri menn på lokale ting. På en måte en slags demokratisk monarkisme hundrevis av år før eneveldet ble innført i 1660.

En annen myte som boka tilbakeviser er sammenhengen mellom slaget på Stiklestad i 1030 & innføringen av kristendommen. Rettnok ble Olav Haraldsson helgenkåret etter sin død - et resultat av at han tapte slaget. Formålet med slaget på Stiklestad var for Olav å få kongemakten (1015-1028) tilbake, et par år etter at han ble landsfordrevet & dro til kong Jaroslav i Kiev.
Det var kristne & hedninger i begge hærene. Bondehæren ”hadde ikke glemt hvor hard & hevngjerrig Olav hadde vært som konge”.  Mange stormenn reiste til Trøndelag for å stoppe kongen, en stor bondehær samlet seg.
Men det var makta de sloss om, ikke kristendommen.

Det nordnorske perspektivet i denne Snorre-boka er ok. Flere personer fra Hålogaland er nevnt, bl.a. Tore Hund fra Bjarkøy & Hårek fra Tjøtta. En person mangler imidlertid i utdraget om kristningskongen Olav Trygvason (995-1000). Her omtales på side 47 ”Olav bygger Ormen lange”. Jeg spør, hvem bygde Ormen stutte? Her er mitt forslag til supplerende tekst:

«På kristningsreise i Hålogaland møtte Olav den mektige høvdingen Raud hin Rame ved Saltstraumen. Raud var også en trollmann. Han nektet å ta imot den nye trua, men Olav tok Raud til fange & drepte han. Raud hadde et flott langskip med drakehode (Ormen betyr nemlig draken/dragen). Kongen tok langskipet med seg sørover. Rauds båt ble modell for et nytt skip som Olav kalte Ormen lange. Den første Ormen fikk da tillegget stutte (korte).»

Boka anbefales for målgruppa. Spesielt på grunn av Anders Kvåle Rues fargerike, detaljerte & levende illustrasjoner.

Snorre for barn er på 144 sider, koster vel to hundrelapper & avsluttes med ei liste over konger & regenter fra Harald Luva Hårfagre (885-933) til Magnus Erlingsson 1161-1184.  

søndag 6. november 2011

Da Kristus kom til Bodø - 1961

1961 var et viktig år i norsk kirkehistorie & forsåvidt også et nordnorsk årstall. Det året ble Ingrid Bjerkås (1901-1980) den første kvinnelige prest i Den norske kjerka. Hun ble ordinert til prest under mye motstand i mars det året, men måtte til Senja i Troms for å bli sogneprest. Tre ganger hadde Berg & Torsken sogneprestembete vært utlyst uten at  mannlige teologer hadde meldt seg. Her begynte hun i tjeneste 14. april 1961 & tjente Vårherre - men mest menigheten - i fire år. Mer om  henne får komme en annen gang.

I Bodø skjedde det noe annet interessant samme høst. Kristus kom til byen i slutten av september.

Den gamle trekirka fra 1886 ble brannbombenes mål ved det tyske flyangrepet 27. mai 1940. På samme plass ble det etter freden planlagt & reist et moderne kirkebygg i armert betong. En høyreist basilika med menighetssal & kontorer i sidefløyen mot sørøst. I dag brukes ordet arbeidskirke.

Kirka vakte betydelig lokal motstand. Argumentene var særlig rettet mot to forhold: Kirkekroppen var for det første for moderne. Den ser ut som et vannkraftverk eller industrihall, sa noen.  & for det andre sto kirketårnet  ved siden av kjerka. Uvanlig nordpå, besteborgerne "gikk i demonstrasjonstog" mot det 36 meter høge tårnet.

På den tid hadde byen en populær domprost - Johan Iversen - som dessuten hadde fortid som sjømannsprest. Utvilsomt en fordel i nordnorske havnebyer som Bodø. Domprost Iversen parerte kritikken med å si: Javisst, kirka skal være et kraftverk for kristendommen.

Domkirka ble innviet 14. oktober 1956, & det øverste bildet er tatt et til to år etterpå. Over inngangsdøra mot vest står ei tom hylle, høgt oppe på tredje nivå mot sørvest er det ei tom nisje. Tilsvarende nisje står på samme sted på nordsia. Her skulle skulpturer seinere utsmykke arkitekturen.

Fem år tok det før skulpturen over hovedinngangen kom opp i september 1961. Billedkunstner Kristoffer Leirdal sto for Den seirende Kristus, en mager skikkelse med armene utstrakt rett ut mot høyre & venstre.

Postkortet fra 1962 viser at trærne har vokst, & Kristus er kommet på sin rette hylle i Bodø. Han står her fortsatt.

I nisjen på sørfasden står en skulptur over Petter Dass, mens motstående nordside huser Matthias Bonsach Krogh - den første biskop i “Nordlandene &Finmarken” etter at landsdelen var blitt skilt ut som eget stift i 1804.
Klikk på bildene for å se detaljene.

onsdag 2. november 2011

Den glemte skriften - 3. november 2011

Gammeldags skrift er kveldens tema i DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek førstkommende torsdag. Torbjørn Seiring og Magne Mæle snakker om gotisk skrift og tyding av denne. Både i kirkebøker og skifteprotokoller.  Ikke all gammel skrift er gotisk, men det er nyttig å lære om hvordan de skrev i gamle dager, en god del vanlige bokstaver så helt annerledes ut en hva vi er vant til i dag. Dessuten kommer de inn på gamle mål og tallformer innen vekt og størrelse.

Kirkebøkene var tidligere tiders folkeregistre. Her har presten notert opplysninger om hvert enkelt menneskes fødsel/dåp, konfirmasjon, vigsel og død/begravelse. Kirkebøkene ble ført kronologisk, etter hvert som tingene skjedde. Dette betyr at du ikke finner alle opplysninger om én person samlet på ett og samme sted, men på ulike steder i boken - kanskje også i flere bøker. I perioder ble det også ført klokkerbøker, som er kopier av kirkebøkene. Dersom kirkeboken mangler, må du alltid undersøke om en klokkerbok kan gjøre nytten.

 
Skifteprotokollene inneholder en mengde opplysninger som det er verd å få med seg for oss som søker informasjon om tidligere slektninger. Her finner du en oversikt over alle eiendeler til avdøde, fra utslitte filleryer til "gods og gull", og hvordan disse ble fordelt mellom arvingene

DIS-Salten Slektshistorielag på Bodø bibliotek torsdag 3. november kl 19.30 – MERK TIDEN. Vel møtt alle som kan. Ta gjerne med venner og historisk interesserte. Åpent for alle interesserte.